Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

Om Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:

Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

På Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 

Gerd Hammerstad (Foto: RMC)

Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet. 

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 

Kart over Canada)

Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 

Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)

I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne! 

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Gerd Hammerstad: "En klegg i klisjéenes dal"

En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

- Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

- Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!

Utgitt: 2012
Forlag: Stjernetær Forlag
Antall sider: 186
Boka er kjøpt i forbindelse med en boklansering, som jeg ble invitert på.

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Reading Randi

Gerd Hammerstad, her fra boklanseringen