Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Jødisk Museum i Oslo. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jødisk Museum i Oslo. Vis alle innlegg

lørdag 16. februar 2013

Forfattermøte med Steve Sem-Sandberg på Jødisk Museum i Oslo 13. februar 2013

Steve Sem-Sandberg (bildet er lånt fra en nettside)
Steve Sem-Sandberg (f. 1958) er en svensk forfatter som har en mengde med bøker bak seg - 16 - 17 stk. i følge Wikipedia. "De fattige i Łódź" er den siste romanen han har utgitt, og det er denne romanen som var bakgrunnen for invitasjonen til Jødisk Museum i Oslo tidligere denne uka. Det er for øvrig ikke første gang han har skrevet om jødenes skjebne under andre verdenskrig. 

"De fattige i Łódź" utkom i 2009 i Sverige, og i 2010 i Norge. Boka handler om livet i den jødiske ghettoen som nazistene opprettet i Łódź i 1940, og hvor mer enn 200 000 jøder ble holdt fanget inntil de fleste av dem endte i nazistenes dødsleire - hvis de da ikke ble drept før de kom så langt. I boka skildres spesielt "ghettoens leder, Mordechai Chaim Rumkowski, og hans kontroversielle og tvetydige rolle i forbindelse med utryddelsen av ghettoens innbyggere. Boken er dels basert på "Ghettokrøniken", et 3000 sider langt dokument skrevet av jøder som levde i Lodz-ghettoen." (Sitat fra Jødisk Museums presentasjon av foredraget.) Forfatteren har mottatt Augustprisen og Samfundet De Nios stora pris for sin roman om Łódź, og han ble dessuten nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. 


Et utsnitt av bokomslag-bildet (Foto: Walter Genewein)
Innledningsvis startet Steve Sem-Sandberg, som kom fra Wien der han bor i dag, med å unnskylde at han ikke snakket norsk. For han er født i Oslo av norske foreldre, og er sånn sett egentlig mer norsk enn svensk. Sem-Sandberg fortalte at han brukte fem år på å skrive "De fattige i Łódź". Bokomslaget, et bilde fra ghettoen, er et foto som Walter Genewein står bak. Dette bildet har fått en fornyet betydning for forfatteren fordi en av personene, en gutt som den gangen var 14-15 år, er blitt identifisert av hans datter.

Mens Steve Sem-Sandberg bodde i Praha, kom han over informasjon som viste at også tjekkiske jøder ble transportert til Łódź. I fem runder ble det hentet jøder fra Praha, og blant disse var bl.a. to av Franz Kafkas søstre. Under oppholdet i Praha reiste han den samme strekningen som jødene foretok under andre verdenskrig til Łódź. Formålet var å skrive en reportasje om dette. Da han kom frem til Łódź, ble han overrasket over hvor mye av ghettoen som faktisk var intakt. Og selv om muren som i sin tid omsluttet ghettoen forlengst var fjernet, kunne han kjenne den trykkende og klaustrofobiske stemningen som menneskene som den gangen bodde der, måtte ha følt. Det som opprinnelig var ment som en reportasje-tur, endte til slutt med å bli en hel roman på over 600 sider. 


Ghettoens leder, Rumkowski, i møte med nazistene
 (Foto: Walter Genewein)
Den polske byen Łódź hadde omlag 7-800 000 innbyggere da Polen ble okkupert av nazistene i 1939. Ca. 1/3 av innbyggerne var jøder, og her hadde de og polakkene levd fredelig sammen gjennom århundrer. Mange av jødene hadde gjort det stort innenfor tekstilindustrien, og i motsetning til andre ønsket de ikke uten videre å forlate alt de hadde skapt. I 1940 besluttet nazistene å samle alle jødene i den fattigste delen av Łódź. Polakkene som bodde der flyttet samtidig ut. Området utgjorde 4,16 kvadratkilometer og her ble rundt 160 000 jøder stuet sammen. De fikk 33 000 hus eller bosetninger til rådighet, og dette innebar at opptil 8-10 personer var nødt til å dele ett rom. Sanitærforhold var nærmest fraværende. Husene hadde ikke innlagt vann - langt mindre toaletter. Vann måtte hentes i brønner, som det var heller få av. Det sier seg selv at sykdommer etter hvert skulle komme til å florere, og anslagsvis 1/3 av alle jødene som noen gang var innom den hermetiske tette ghettoen døde også der - enten av sykdommer som skyldtes de elendige sanitære forholdene eller aller helst av sult.


Steve Sem-Sandberg viser et bilde av noen jødiske barn 
noen dager før de ble drept. Her har barna fått utdelt to-tre 
brødblingser på deling til en "fest" - og de gledet seg til å
skulle komme utenfor leiren til noe de trodde skulle bli
bedre - totalt uvitende om hva som ventet dem ... 
(Foto: RMC)
Det har  vært spekulert mye på hvorfor nettopp Rumkowski ble valgt som leder av ghettoen. Tyskerne oppfant begrepet "eldste jøde", noe som ikke hadde grobunn i jødisk kultur, og dette var antakelig bakgrunnen for at de valgte Rumkowski til å bestyre ghettoen. Rumkowskis rolle som leder av leiren er omstridt, men forfatteren understreker at det aldri må herske tvil om at det var nazistene som opprettet leiren og som i realiteten bestemte alt - selv om ghettoen på en måte hadde sin egen autonomi. Alle som ikke fulgte nazistenes ordre, ble drept. 

Rumkowski var 63 år gammel da han ble utnevnt, og med sin fortid som forretningsmann og leder var han et organisatorisk geni. 

Ghettoen var delt i tre deler, og fra dem gikk det tre trebroer som forbant den hermetisk lukkede leiren med omverdenen. Over disse trebroene gikk arbeiderne til og fra jobb. De som jobbet fikk en bolle med en nokså innholdsløs suppe to ganger pr. dag, og kanskje en liten brødbit i tillegg. De som ikke jobbet fikk ingenting. 


En av de tre trebroene i ghettoen 
(Foto: Walter Genewein)
Rumkowskis filosofi var at jødenes eneste mulighet for overlevelse var å apellere til makthavernes grådighet; jo mer lønnsom han klarte å gjøre ghettoen, jo mindre var sannsynligheten for at de ble drept. Noe av det første han gjorde var å konfiskere alle symaskinene som var i privat eie, og deretter satte han opp små fabrikker. Her sydde de alt fra dameundertøy til øremuffer til soldatene. Om det var på grunn av eller på tross av Rumkowski at 8-9000 jøder overlevde i Łódź, strides de lærde om ... Men faktum er at ingen annen jødeghetto opplevde dette. Og i motsetning til f.eks. jødeghettoen i Warszawa, hvor det var et rikholdig underjordisk kanalnett, hvor smugling og flukt pågikk i stor stil, var det ikke noe tilsvarende i Łódź. Derfor klarte heller ingen å flykte fra denne leiren. 


(Foto: Walter Genewein)
Etter at leiren hadde eksistert i et par års tid, ble Rumkowski beordret til å komme med en liste over 10 000 mennesker som skulle deporteres - angivelig på grunn av de sanitære forholdene. Rumkowski skulle bestemme hvem ... Han tålte verken sosialister eller kommunister, så i første omgang ryddet han leiren for sine politiske fiender. Dernest for prostituerte, dagdrivere som ikke jobbet og den slags. Måneden etter ble han bedt om å skaffe 20 000 til. Dette var verre, for leiren var allerede ryddet for dem han ikke likte.  Han begynte nå å plukke ut syke mennesker som ikke kunne gjøre nytte for seg. 

Høsten 1942 krevde nazistene at alle som ikke arbeidet skulle fjernes. Dette innebar at alle barn og eldre sto for tur. Dokumentasjon fra Ghettokrøniken viser at Rumkowski skjønte hva som skulle skje med dem som ble deportert. Dette fremgår av hans tale "Give me your Children":

"A grievous blow has struck the ghetto. They are asking us to give up the best we possess - the children and the elderly. I was unworthy of having a child of my own, so I gave the best years of my life to children. I've lived and breathed with children, I never imagined I would be forced to deliver this sacrifice to the altar with my own hands. In my old age, I must stretch out my hands and beg: Brothers and sisters! Hand them over to me! Fathers and mothers: Give me your children!" (Kilde: Wikipedia)

Barna som slapp deportasjon måtte arbeide for å forsvare
sin plass i ghettoen. (Foto: RMC)
Det skal ha vært Rumkowskis fortjeneste at det "bare" var alle barn under 10 år og ikke også dem mellom 10 og 11, som ble deportert. Barna som ble igjen i ghettoen måtte arbeide for å forsvare sin rett til å bli der. 

Etter hvert ble det også opprettet 6-7 barnehjem for foreldreløse barn, og i boka fortelles en lite heroisk historie om Rumkowski og hans utnyttelse av enkelte av dem. 

Som tidligere nevnt er det den 3000 siders Ghettokrøniken som er hovedkilden til Sem-Sandbergs bok "De fattige i Łódź". Dokumentet ble forfattet kollektivt av jødene i leiren - som et bevis for ettertiden med tanke på hva de opplevde. 

Alle de i alt 8-9000 jødene som overlevde Łódź, ble deportert derfra i august 1944 - inklusive Rumkowski og hans familie som til slutt døde i Auschwitz. Både Ghettokrøniken og en rekke dagbøker har dukket opp i ettertid, reddet fra nazistene med stor kløkt ... 

Og med dette avsluttet Steve Sem-Sandberg et utrolig interessant foredrag for et lydhør publikum som satt fjetret under hele det timelange foredraget. Og jeg som så vidt har kommet i gang med romanen, har fått et sterkt bakgrunnsbilde å lese hans fiktive bok med historisk korrekte fakta på ... 


Diverse artikler av relevans:
- Holocaust i slowmotion - 6. september 2011
- Dagbladet: Tilintetgjørelsen av en ghetto - 1. september 2010
- Litteratursiden.dk: "De fattige i Łódź" av Steve Sem-Sandberg - 12. september 2011- 
- Klaus Rothstein i Weekendavisen: Steve Sem-Sandberg - De fattige i Łódź - 19. august 2011
- NRK: Augustpriset til Steve Sem-Sandberg - 25. november 2009

søndag 9. september 2012

Forfattermøte med Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo onsdag ettermiddag den 5. september 2012

Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo

Tidligere denne uka arrangerte Jødisk Museum i Oslo høstens første forfattertreff - denne gangen med svensk-norske Gabi Gleichmann, som tidligere i høst debuterte med romanen "Udødelighetens elixir". 

Dette som en del av en jødisk kulturuke med fokus på det typisk jiddiske ...


Foreløpig er det kanskje ikke så mange som har rukket å stifte nærmere bekjentskap med innholdet i "Udødelighetens elixir", men lovnader om at dette er en roman "som bobler over av kunnskap om europeisk og jødisk kultur og historie" er kanskje tilstrekkelig for de fleste til at man tenker - "denne romanen MÅ jeg få med meg!"?

"Her e
r fortellinger om det verste og det beste mennesket har klart å frembringe. Vi møter den 350 år gamle vandrende jøden Salman de Spinoza, Voltaire som ikke kan motstå den 17 årige Shoshana, Hitler og Stalin midt i et parti sjakk, Freud som diagnostiserer pasienter på avstand - for å nevne noen karakterer."

Alt dette love
r baksideteksten på romanens smussomslag. Og mens leserne så langt elsker denne romanen, har enkelte kritikere vært skeptiske - angivelig fordi "det er man" når man får seg forelagt en bok som er blitt såvidt mye hausset opp som nettopp denne ... Som om det var forfatternes ansvar at så mange har elsket boka og trykket den til sitt bryst? Gleichmann er for øvrig debutant med denne boka - selv om han på ingen måte er en amatør i skrivekunsten. 

I alle fall - det var ikke sin debutbok Gabi Gleichmann kom for å snakke om på Jødisk Museum sist onsdag. Med den noe provokative tittelen "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?", åpnet han et foredrag som varte rundt en times tid, og hvor han dro tilhørerne med seg gjennom store deler av den jødiske litteraturen. Og i et heseblesende tempo, hvor undertegnede noterte frenetisk underveis (godt hjulpet av en meget kunnskapsrik venninne ved siden av, som hjalp til der det skortet hos undertegnende), fikk jeg med meg et foredrag som antakelig har åpnet en hel mengde porter inn i det typisk jødiske, som jeg altså ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper om fra før av.

Jødisk Museum var fylt til randen med tilhørere - så mange at det faktisk ikke var sitteplasser til alle. Det gjorde antakelig ingenting, for hele salen var fullstendig fjetret under foredraget og enset ikke tiden.

Få av tilhørne har lest toraen, men de fleste ga u
ttrykk for å ha et forhold til Philip Roth. Gleichmann oppfordret derfor de tilstedeværende til å forsøke å lese det gamle testamentet (hvor toraen er de fem mosebøkene) som en litterær tekst og ikke en religiøs tekst. Antakelig vil de fleste av oss da oppleve at teksten taler til oss på en helt annen måte enn vi er vant til - som uttrykk for tekster skrevet som poesi i en kabalistiske tradisjon, skrevet i en tid hvor alt handlet om sakrale og hellige tekster, og hvor verdslig kultur og litteratur var fraværende. Det gamle testamentet er satt sammen av mange tekster, skrevet av ulike "forfattere", og speiler dermed mange ulike uttrykksformer som den gangen var tillatt. Rent innholdsmessig inneholder tekstene dessuten mange paradokser og tvetydigheter, som gir rom for ulike tolkninger. 


Opprinnelig eksisterte det ikke noen verdslig jødisk litteratur, men under den franske revolusjonen begynte det så smått i dukke opp noe som kunne ligne. Noen av disse ble f.eks. Franz Kafka (tsjekkisk jøde) påvirket av på 1920-tallet. 

Nokså tidlig i foredraget stilte Gabi Gleichmann spørsmålet om hva som egentlig er jødisk litteratur? Finnes det noen kjennetegn? Kafka var f.eks. ikke en spesifikk jødisk forfatter fordi han ikke skrev om jødisk liv og levned. På den annen side var det flertydige i hans litteratur et uttrykk for det typisk jødiske, påpekte Gleichmann. 

Den typiske jødiske romanen tar utgangspunktet i at rammen i historien finner sted i en shtetl - et nokså lukket jødisk samfunn, men hvor det også kunne bo ikke-jøder. Her snakket man jiddisch, og persongalleriet var gjerne gitt på forhånd. Faren var familiens overhode, moren - gjerne noe matroneaktig i formen - holdt hele familien sammen. Dessuten handlet det om en masse døtre som man ønsket å gifte bort. Mao. kan man i noen grad snakke om en form for "standard persongalleri". Denne form for jødiske romaner oppsto på 1800-tallet. 

Sjolom-Aleichem var en jiddischspråklig russisk-jødisk forfatter og populær humorist. I følge Gabi Gleichmann er forfatteren nokså misvisende kalt "jødenes Mark Twain" - selv om begge forfattere har det til felles at de har fanget det lille menneskets perspektiv. 

På grunn av pogromer i Russland, forlot mange jøder Russland og Øst-Europa og mange dro bl.a. til USA. Der oppto det en fattig arbeiderklasse bestående av jøder, som i all hovedsak ble svært skuffet over det forgjettede landet de hadde sett for seg at de skulle bli en del av. Litteraturen som oppsto i kjølevannet av dette var og ble en slags proletar-litteratur, som handlet om å være mislykkede flyktninger som lengtet hjem, og som aldri riktig ble integrert i det samfunnet de kom til. Litteraturen som oppsto forble dermed kun interessant for dem som ble beskrevet - nemlig jødene selv. 


Først da det dukket opp forfattere som også tok innover seg verden utenfor, ble den jødiske litteraturen interessant utenfor sitt eget miljø. En slik forfatter var I. L. Peretz, som levde og døde i Polen. Han anses som en stor forfatter fordi det er så mange lag i historiene hans, noe som gjør at det er mulig også for ikke-jøder å få noe ut av disse. Imidlertid var det få jødiske forfattere som sprengte grenser i sin litteratur. Dermed ble den heller ingen stor litteratur. Noen unntak fantes selvsagt, og i den forbindelse nevnte Gleichmann bl.a. Isaac B. Singers storebror og for den saks skyld den kjente nobelprisvinneren selv.

Den typiske ji
ddische litteraturen ble for øvrig drept - først av Hitler og senere av Stalin. Hvor mange jødiske intellektuelle som avgikk med døden i ulike konsentrasjonsleire - og dermed alt de sto for sammen med alle bøkene de hadde skrevet, kunsten de hadde laget - alt dette knuste altså en kultur som kun i kort tid - historisk sett - hadde sett dagens lys.

Is
aac B. Singer var den første jødiske forfatteren som skrev historier fra små jødiske samfunn, som også nådde ut til resten av verden. Antakelig lyktes han fordi han maktet å tilføre historiene sine noe universelt om det å være menneske - og ikke utelukkende det typisk jødiske. For undertegnede som har vært en stor elsker av Singers litteratur helt fra studiedagene kan jeg legge til at kanskje handler det aller mest om humoren og varmen i hans bøker, om hovedpersoner som vikler seg inn i den ene umulige situasjonen etter den andre, slik at man nesten forgår av spenning og bare må lese videre. Bøkene om "Familien Moscat" og "Fiender - en kjærlighetshistorie" er ubetalelige i så måte. 



En annen forfatter Gleichmann trakk frem som helt fantastisk, var for øvrig Chaim Grade. Han var dessuten opptatt av å trekke frem et lite knippe med kvinnelige jødiske forfattere, som Gertrude Stein (mest kjent for å bidra til oppdagelsen av andre kunstnere - mer enn det hun presterte selv),  Erica Jong, Tillie Olsen, Cynthia Ozick, Nicole Krauss og Marilyn French. Han siterte dessuten de siste linjene av et dikt skrevet av den jødiske poeten Emma Lazaus, og som kan leses på sokkelen på Frihetsgudinnen.

Den nye amerikanske jødiske kulturen og litteraturen besto i etterkrigstiden av inntrykk fra innvandrere som hadde forlatt sine røtter, og som ikke ble tatt godt i mot i det amerikanske samfunnet. Det var et fattig proletariat uten utdannelse, og med et messiansk verdensbilde. Selv om miljøet etter hvert fikk tilførsel av velutdannede og ressurssterke flyktninger fra Europa, ble de intellektuelle kreftene i miljøet ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Jødiske forfattere skrev derfor på denne tiden om baksiden av den amerikanske drømmen. Og dersom man ikke klarte å leve av sin skrivekunst, var det nokså vanlig at jødiske forfattere dro til Hollywood for å skrive filmmanus på si´. 


Henry Roth var en forfatter som i 1934 skrev sin store roman "Call it sleep". Fordi jødene slet med å bli integrert i det amerikanske samfunnet, ble ikke romanen hans virkelig kjent før tredve år senere. Først da ble man oppmerksom på hvilket mesterverk dette faktisk var. Da så også verden i følge Gabi Gleichmann helt annerledes ut. Men det var først tredve år etter dette igjen at Henry Roth skrev sine berømte bøker "Mercy of a Rude Stream", vol. 1 - 4 (som egentlig skulle ha bestått av syv deler, men så døde forfatteren før han fikk fullført det som skulle bli hans livsverk). 


Både før og på begynnelsen av andre verdenskrig kom som tidligere nevnt intellektuelle jøder til USA i hopetall, og det var særlig innenfor noen få arenaer de gjorde seg gjeldende - bl.a. innenfor finans, innenfor de store vitenskaper og innenfor filmindustrien. En av dem var Norman Mailer - mest kjent for romanen "The Naked and the Dead", som senere ble filmatisert. En annen var Saul Bellow, en mann Gleichmann betegner som den mest komplette forfatter i etterkrigstiden, og som bl.a. sørget for å oversette Isaac B. Singers bøker fra jiddisch til engelsk og som dermed gjorde bøkene hans tilgjengelig for resten av verden. Bellow debuterte med romanen "Dangling Man".

Gleichmann beskriv
er krefter i USA som ønsket å isolere jødisk litteratur som noe provinsielt, noe som kun angikk jødene og få utenfor disse miljøene. En del jødiske forfattere strittet i mot, fordi de ønsket å bli akseptert som amerikanere - ikke bare som jøder. Fordi et lite fåtall gikk i bresjen for dette og politiserte litteraturen på dette punktet, åpnet det amerikanske samfunnet seg etter hvert mer opp. Bernard Malamud nevnes som en annen forfatter av stor betydning. Hans fortellinger handler om jøder i hans samtid i USA.

Noen jødiske forfattere 
er imidlertid jødiske uten å være spesifikt jødiske forfattere. Et eksempel er Paul Auster, som f.eks. skriver om det mest amerikanske av det amerikanske - nemlig base ball. Et annet eksempel er Philip Roth, som i sin tid skrev sin mest berømte roman - Pornoys besværlige liv i 1969 - en roman som fikk så mye uønsket oppmerksomhet at det nesten holdt på å knekke ham. Dette skriver han faktisk om - riktignok som fiksjon, men lett gjenkjennelig sådan - i romanen om Zuckerman. Det jødiske miljøet raste mot forfatteren fordi han i "Portnoys besværlige liv" skildret en del seksuelle tabuer, som mange mente satte jødene i et dårlig lys. Men uten grensesprengende skildringer - ingen virkelig god litteratur. Selv om dette gjorde noe med Philip Roth, klarte han likevel å bevare sin integritet, og Gleichmann mener at han er "inkarnasjonen av det beste i jødisk litteratur".

Helt
til slutt var Gleichmann innom forfattere som Chaim Potok, en mann som gjorde det geniunt jødiske kjent for all verden, og det ble også noe diskusjon rundt andre forfattere som vi tilhørere savnet i foredraget - bl.a. Stefan Zweig og Elie Wiesel. Sistnevnte forfatter skrev for øvrig først og fremst erindringer og ikke skjønnlitteratur. Gleichmann konkluderte vel på et slags vis med at mye av den jødiske litteraturen handler om å verne om minner og sørge for at disse ikke blir glemt, men at jødisk litteratur for øvrig er like sammensatt som annen litteratur og ikke lenger har de kjennetegnene man kan snakke om hva gjelder noe eldre jødisk litteratur.

Foredraget v
ar meget spennende og lærerikt, og det var en opplevelse å sitte og høre på en så kunnskapsrik mann som Gabi Gleichmann! Jeg ser virkelig frem til å lese hans bok!


Etter foredraget sto boksignering på programmet

søndag 18. mars 2012

Forfattermøte med Marianne Terjesen på Jødisk Museum i Oslo søndag ettermiddag 18. mars 2012

I ettermiddag arrangerte Jødisk Museum i Oslo vårens andre forfattertreff - denne gangen med forfatteren Marianne Terjesen, som i høst debuterte som romanforfatter med boka "For Leas skyld". Jeg hadde på forhånd bestrebet meg på å få lest ferdig denne boka. Min omtale kan leses her.

M
arianne Terjesen ble født i 1953 og bor i dag på Bryne på Jæren. Hun er journalist og er ansatt i NrK Rogaland i Stavanger. Tidligere har hun utgitt to dokumentarer - en om Kitty Kielland, og en om sin reise for å finne frem til røttene sine i Breslau, en by som ikke lenger finnes. Betegnende nok fikk denne boka derfor tittelen "Reisen til byen som ikke finnes". Jeg var så heldig å få kjøpt en av noen ytterst få eksemplarer av denne boka i ettermiddag - en bok som utkom i 1990 og som for lengst er utsolgt fra forlaget.

Terjesens foredrag handlet i grunnen vel så mye om hennes familiehistorie som hun skriver om i "Reisen til byen som ikke finnes", som om "For Leas skyld". Innledningsvis drodlet hun litt rundt tingenes betydning i menneskenes liv. Dette er noe vi som regel betegner som materialisme, og som derfor har en negativ klang. Med mindre man i grunnen har mistet alle menneskene som har betydd noe for en ... Da betyr ting mye, fordi de på et vis forbinder deg til fortiden ... 

"Historien går ikke over. Tiden stopper aldri. Historien former menneskene - som menneskene former historien.

Hvis Tysklands jøder ikke hadde blitt forfulgt. Hvis Hitler ikke hadde bestemt seg for å bli kvitt dem - en gang for alle. Hvis han ikke hadde gitt seg ut på røvertokt, og alle millionene av mennesker hadde fått leve.

For en lykke det ville ha vært.

Men da hadde jeg ikke kunnet skrive denne boka - eller noen annen. Da hadde ikke to unge flyktninger - fra Hitlers Tyskland og det nazi-okkuperte Norge - møtt hverandre i den internasjonale klubben i Manchester. Da hadde de ikke reist sammen til Norge da freden kom, og jeg hadde aldri blitt født. Da hadde ikke min sønn slått øynene opp, tatt sine første skritt ut i livet og gitt seg avgårde på veien fra gutt til mann.

Historien er vår arv. Vi kan prøve å glemme den, vi kan overse den og la være å tenke på den - men den forsvinner ikke for det. Eller vi kan plukke den opp, se på den og kjenne på den, og prøve å forstå den. Da kan vi kanskje bruke den, og la være å gjøre noe dumt.

Derfor måtte jeg reise til en by som ikke finnes. Til en annen by, på samme sted. Jeg ville gå i gatene, puste i luften og høre på lydene. I polske Wroclaw - som en gang var tyske Breslau. Jeg hadde aldri vært i noen av byene. Jeg ville se på den slik den er nå - og kanskje ville jeg finne historien." 

Slik innleder Marianne Terjesen sin dokumentar "Reisen til byen som ikke finnes", en bok hvis omslag er preget av bildet av to dukker som hun arvet av sin mor, og som hun i oppveksten bare sporadisk fikk lov til å se på i korte glimt - inntil hun var stor nok til å håndtere dem uten fare for å ødelegge dem i hardhendt lek ... En bok som ikke bare handler om hennes mors familie, men nesten like mye om folkene som nå bor i det som en gang var Breslau, og deres forhold til byens forhistorie. Terjesen forventet å finne mennesker som ikke brydde seg om en fortid som på en måte ikke tilhørte dem, men der tok hun skammelig feil skulle det vise seg. For var det noe disse menneskene faktisk var svært opptatt av, så var det å bevare minnene om det som en gang hadde vært. Og som gjenoppbygget byen etter gamle tegninger, slik at den skulle gjenoppstå nettopp slik den hadde vært ... 

Under Terjesens foredrag fikk vi høre om hennes families historie. Om hvordan mormoren ble alenemor etter at hennes mann - arkitekten Max - forelsket seg hodestups i en apotekers kone han senere giftet seg med - og flyktet sammen med datteren fra Hamburg til Scottland. Det var vel det eneste landet i Europa som i 1939 sa seg villig til å ta imot jødiske flyktninger. Norge ville ikke ha dem. Takket være kvekerne kunne de altså dra til Scottland, et land som kun stilte et vilkår for å ta i mot dem: de måtte ha et arbeid å gå til når de kom frem til Scottland. Og nettopp her var kvekerne behjelpelige - de skaffet jobber - som en start og en inngangsbillett. Marianne Terjesens mormor og mor kom seg unna i grevens tid ... Rett etter var det nemlig for sent å tenke på noen flukt fra Tyskland dersom man var jøde. Senere traff moren det som skulle bli Mariannes far - en nordmann - noe som førte dem alle til Norge etter krigen.

Marianne Terjesen leste deretter opp fra boka "For Leas skyld". For meg som allerede har lest boka, virket de sekvensene hun hadde valgt seg ut nesten helt overveldende. Uten store ord og nokså stillferdig leste hun opp fra sin bok, som et bitte lite stykke på vei er inspirert av hennes forfedres (eller kanskje rettere: formødres) historie, men som i det alt vesentlige er fiksjon. Men uten den inngående kjennskapen til sin egen slekts historie, kunne hun aldri ha skrevet denne boka. Det er en vond historie som fortelles i "For Leas skyld" - en roman som både handler om de mellommenneskelige aspektene og de storpolitiske aspektene i forbindelse med dannelsen av staten Israel. Viktigheten av å klare å gå videre, samtidig som man må evne å forsone seg med sin fortid uten å drukne seg i den, sammenlignet Terjesen med det å sy. Kommer du deg fremover, blir det en pen bord av det. Står du derimot på stedet hvil, blir det til slutt en stor og uløselig knute ... Det ble anledning til å stille spørsmål, og i den forbindelse kom det frem at forfatteren aldri har vært i Haifa. Vi som hadde lest boka på forhånd, kunne knapt tro våre ører, fordi hun beskriver byen så levende ...

Helt ti
l slutt fikk vi tilhørere anledning til å hilse på forfatteren og få hennes dedikasjon i bøkene våre. Jeg sikret meg dette i begge bøkene jeg nå har av henne, og dette gjør i alle fall for min del bøkene ekstra verdifulle.

Helt til slutt
tar jeg med noen bilder fra museet.

søndag 12. februar 2012

Forfattermøte med Stephan Mendel-Enk på Jødisk Museum i Oslo søndag ettermiddag 12. februar 2012

Jødisk Museum i Oslo har planer om å arrangere jevnlige forfattertreff i sine lokaler, og i ettermiddag var det forfatteren Stephan Mendel-Enk som skulle presentere sin bok "Tre aper", som utkom på norsk i Dinamo forlag i 2011. Fordi jeg både har lest boka tidligere og ble svært begeistret for den, nølte jeg ikke med å takke ja da en venninne spurte om jeg var interessert i å bli med på dette arrangementet! 

Jødisk Museum i Oslo holder til i Calmeyers gate 15b.
Sidsel Levin presenterte Stephan Mendel-Enk, og i den forbindelse opplyste hun at muséet ble kontaktet av oversetter Gøril Eldøen i forbindelse med en del jiddiske ord som hun slet med å få oversatt til norsk. Noen av problemene skyldtes av jiddisk ikke lenger er et levende språk i Norge, og at språket, slik det blir brukt blant jøder i Sverige, har klare røtter til polsk. Når muséet ga råd i forhold til oversettelsen til norsk, valgte man å ta utgangspunkt i den utgaven av jiddisk som faktisk brukes i Norge. Som en liten "diggresjon" nevnte Levin at muséet arrangerer et jiddisk seminar 2. og 3. september i år. 


Sidsel Levin mener at Stephan Mendel-Enk i sin bok har klart å fange den typiske jødiske humoren, jødisk galskap, sårbarheten ved å være en minoritet og tilhørigheten til det jødiske miljøet på en utmerket måte. Hun ga derfor uttrykk for stolthet ved å ha fått denne forfatteren til å komme til dem.


Innledningsvis fortalte Mendel-Enk om bakgrunnen for boka, hvorfor han skrev den samt problemene med å skrive som en representant for en minoritet. Han hadde aldri skrevet en bok før, og hadde vansker med å komme i gang. Så traff han en fyr som drev en bokhandel og som tilfeldigvis også jobbet i et forlag, og deretter begynte ballen å rulle. Dvs. først skrev han en helt annen bok - "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet", men det var hele tiden den boka som senere skulle bli "Tre aper" som var hans egentlige mål. I mellomtiden arbeidet han som journalist, men denne delen av livet hans føltes ikke så meningsfylt som tidligere.

Fire år gikk før han klarte å finne den rette tonen i boka. Det var først da han begynte å beskrive stemningen rundt besteforeldrene at brikkene begynte å falle på plass. Tittelen "tre aper" refererer seg i følge forfatteren til de tre mannlige personene Jacob, hans far og farfar - hver av dem "aper" ... Relasjonene mellom disse mennene og beskrivelsen av dette, gjorde at han for alvor kom i gang med skrivingen.

Boka innehold
er et familiedrama som foregår på to tidsplan. Hovedpersonen Jacob kommer til Göteborg i sin mormors begravelse, og familien samles for første gang på mange, mange år. Jacob minnes sin barndom, og dermed er vi tilbake i hans bar mitzva. Og så er historien i gang ...

I føl
ge forfatteren er det mye selvbiografisk i boka, men han har ellers diktet inn det meste av dramaet som utspiller seg. Innimellom leste han høyt fra boka, og latteren trillet i forsamlingen. For boka er fantastisk morsom! 



Selv var han veldig spent på reaksjonene da han utga boka. Både han og forleggeren hadde levd så lenge med boka og flerfoldige ulike utkast at de var ute av stand til å bedømme om den var god eller ikke, om humoren ville fungere eller bare falle som stein til grunnen. Det skulle snart vise seg at alle bekymringer ble gjort til skamme. Boka ble nemlig svært godt mottatt, og den er etter hvert oversatt til en rekke språk. Blant annet er den utgitt i England, men av en eller annen grunn ikke i USA. Han opplyste - som en kurositet - at boka ikke er utgitt i Israel - angivelig fordi den er for jødisk ...

I d
et jødiske miljøet i Sverige har boka for øvrig også blitt godt mottatt. Reaksjoner som "Jeg synes boka er veldig bra, og bryr meg ikke om hva andre synes" indikerer kanskje at ikke alle er like glade for å få det typisk jødiske utlevert på godt og vondt. Når man skal skrive en humoristisk bok, er det ifølge Mendel-Enk vanskelig å ta hensyn til alle og uten å tråkke noen på tærne. For ham var det viktig at boka skulle være morsom og underholdende, men han ser også faren for at noen kan føle seg støtt.

Hva handler så den typiske jødiske humoren om? Mendel-Enk tror at noe handler om at jøder er en minoritet - en utsatt sådan. Sex er dessuten ikke like tabu innenfor jødedommen som f.eks. i USA. F.eks. spiller Woody Allen mye på seksuelle nevroser i sine filmer. Harsellering med de mange regler som finnes innenfor jødedommen er også et velkjent tema innenfor det man vanligvis karakteriserer som typisk jødisk humor.

Mendel-Enk skriver for øvrig om omskjæring i boka, og det på en slik måte at hele salen skogglo da han leste fra boka om dette. Debatten rundt dette med omskjæring har rast i Sverige - på lik linje med her hos oss. Er dette humant eller er det bestialsk?

Helt til slutt n
evnte forfatteren at litteratur bygger broer over manglende kunnskap om minoriteter. Dette fordrer imidlertid ærlighet, og at man ikke dekker over ting som om man skammer seg over dette. Da må også minoritetsgruppene selv tåle at litteraturen ikke alltid fremstiller dem like rosenrødt. 

Det ble
 underveis åpnet for spørsmål fra salen, og ett av spørsmålene forfatteren fikk var om det kommer noen oppfølger til "Tre aper". Mendel-Enk opplyste at han holder på med en ny bok. Denne er ikke noen direkte oppfølger til "Tre aper", men han kunne røpe såpass at hovedpersonen i hans nye bok nok har en del til felles med Jacob fra "Tre aper". Han gikk også langt i å antyde at det kan komme til å bli film av "Tre aper", samtidig som han understreket at selv om visse rettigheter er solgt, så er det en lang prosess fra bok til film.

Sidsel Levin takket forfatteren for at han kom, og ga i den forbindelse uttrykk for at en bok som "Tre aper" nok aldri kunne ha vært skrevet i Norge. Dette fordi det er for store forskjeller mellom norske og svenske jøders historie. I Norge ble nesten en hel generasjon borte under andre verdenskrig, og den humoren som Mendel-Enk så hjertelig gir uttrykk for i sin bok, er nærmest fraværende i norsk historie. Her handler det mer om sorg og savn enn noe ann
et ... 

Je
g fikk for øvrig en dedikasjon i min bok fra forfatteren. Jeg kjøpte også en bok til som fikk en dedikasjon, og jeg vurderer å bruke denne i en konkurranse på bloggen min.


Helt til slutt: Forfatteren Marianne Terjesen kommer til Jødisk Museum i Oslo søndag 18. mars. Temaet for foredraget er "Fra Breslau til Bryne - min jødiske arv", og i den forbindelse skal hun også presentere sin bok "For Leas skyld", som utkom i 2011. Den boka har jeg nylig kjøpt, og jeg gleder meg til å lese den!

Populære innlegg