Tomas Espedal: "Året"

Om livet og døden og den livslange kjærligheten

Tomas Espedal (f. 1961) debuterte som forfatter i 1988. Likevel var det først da "Imot kunsten" utkom i 2009 at jeg for alvor ble oppmerksom på hans forfatterskap. Han mottok både Gyldendalprisen og Kritikerprisen for boka. Aller størst oppmerksomhet vakte det likevel at han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det ble han for øvrig også for boka "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" (2006). Siden utkom "Imot naturen" (2011), og den fikk han Brageprisen for. Senere har han også utgitt "Bergeners" (2013) og "Mitt privatliv. Liv og kunst. Liv som kunst" (2014). Jeg har kun lest "Imot kunsten", "Imot naturen" og "Bergeners" tidligere. (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse bøkene.) 

Lenge ble Tomas Espedal betegnet som "kritikeryndling", og jeg tror ikke at jeg overdriver når jeg hevder at det var med "Imot kunsten" at han for alvor fikk sitt gjennombrudd som forfatter utenfor den engere kretsen av beundrere. Det var først da "alle" ønsket å lese bøkene hans, og det var vel også da "kulturkjerringene" toget inn på banen ... Til forfatterens store frustrasjon ... 

Etter å ha lest "Året" er min konklusjon følgende: Denne forfatteren har sannelig evnen til å fornye seg! Og dette mener jeg på tross av at man kan si at dette er "enda en bok om eks-kjæresten Janne!" For hun er med i denne boka også, slik hun var det i "Imot naturen" og i "Bergeners". Skjønt den siste boka handler om så mye mer, og er så full av humor at lattertårene mine trillet mang en gang under lesningen. Det gjorde de ikke mens jeg leste "Året". Like fullt vil jeg si at også denne boka appellerte til mine følelser, men på en annen frekvens. Jeg kunne ane et forklaringsbehov fra forfatterens side i denne boka. Hvorfor blir han aldri ferdig med kjærlighetssorgen etter bruddet med Janne? Er han normal? I boka, som nærmest er dagbokaktig i formen, og som er skrevet som prosalyrikk, dypdykker han i temaet "menn som kun har elsket en kvinne i sitt liv". Det er sparsomt med tegnsetting, og dette gir innholdet et intenst preg. For man får jo nesten ikke puste, har ikke noen hvileskjær i teksten ...

"Jeg ville gjerne skrive en bok om årstidene 
vår høst sommer vinter
de lyse dagene i april og juni
mørket i august
beskrive månedene ukene dagene
timene på dagen 
og forandringene som gjentar det samme
alltid på en ny måte.  
.... 
Det er lyden av opphør
den overdøves av vinden som blåser 
en ny årstid jeg 
vil beskrive hver eneste dag 
i et helt år
men hvor og når begynner året
på kjøkkenet eller i stuen
i september eller november?" (side 9-10)

Så begynner han like godt i april. Sjette april, for å være mer presis. Han skriver om seg selv, noen ganger i første person entall, andre ganger i annen person. Dette er en velkjent fortellerteknikk som gjør at vi kommer enda tettere på bokas hovedperson, fordi fortelleren utenfor jeg´et som regel er mer allvitende enn det begrensede selvet. 

Vi følger forfatteren på en reise fra Nice til Avignon, der hvor 1300-talls poeten Francesco Petrarca bygget huset hvor han trakk seg tilbake for å skrive. Petrarca elsket kun en kvinne i sitt liv - Laura - og det var en kjærlighet som aldri ble forløst, men som varte i mange tiår etter hennes død. I Canzonieres skriver han om at man ikke kan holde fast ved den man elsker. Kjærligheten vil ikke vare, og det vi elsker er "en drøm som flyr ... det er en poetisk sannhet". (side 19)

"Kjærligheten
hva vet du om den
før du mistet den du elsker 
før du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærlighet er
og hva den kan gjøre med deg
her er du på livets grense
mot døden
nå kan du velge 
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet ikke." (side 30)

Hos Francesco finner han svar på flere hemmeligheter - blant annet om hva ensomhet er. For som han sier på side 45: 

"Også tapet av kjærlighet 
er kjærlighet
sier han. 
Og du er alene med denne kjærligheten
det er det som er ensomhet
sier han."

Beskrivelsen av faren som kommer til middag hver torsdag, et arrangement forfatteren har laget i stand for å tvinge faren til å bevege seg til fots i alle fall en dag hver uke, er rørende og samtidig brutal. Han betrakter forfallet som alderen uvegerlig påfører faren hans, den høyt beundrede faren hans, og han ønsker å forhindre det hele i å gå for fort. Faren er 78 år gammel og sitter for mye i ro, med den følge at musklene i beina svinner hen og gjør ham sårbar for å bli svimmel og falle. Så begynner faren likevel å kjøre bil de få hundre meterne som skiller deres leiligheter, og dette bringer forfatteren helt ut av fatning. Han blir rasende og sender faren på dør. Faren som kun har elsket en kvinne i hele sitt liv ... moren hans som allerede har rukket å være død i et par tiår ... Ingen andre kvinner kunne fylle tomrommet etter henne. Kanskje faller ikke eplet så langt fra stammen likevel, tenkte jeg. 

Er det mulig å elske en og samme kvinne hele livet, selv etter at hun har sluttet å elske ham, spør forfatteren. Hva slags kjærlighet er i så fall det? Er det et selvbedrag, eller er kjærligheten enda større enn i det virkelige liv, når den ikke blir realisert? Underveis fabler forfatteren med tanker om å reise til Oslo for å banke opp Jannes nye kjæreste, og til slutt reiser han også til Oslo ... Mens han innimellom drikker til dels mye, så pass at han av og til gjør innkjøpene sine på forskjellige polutsalg for å kamuflere mengden av drikkevarer i lokalmiljøet sitt ... Og slik bedøver han sorgen og ensomheten, tomheten etter Janne ... 

Vi kommer også på innsiden av hva det vil si å reise rundt å signere bøker, holde foredrag, bli intervjuet og snakke "nonsens om politikk og litteratur ... om livene våre". (side 145) Å reise rundt uten inntekt og uten penger, og likevel ha en høy anseelse i den borgerlige verden som "holder liv i oss og den såkalte kunsten vi lager fordi borgerligheten trenger kunst og navnene våre for å opprettholde en viss anstendighet som samfunn", opplevde jeg som en tankevekkende refleksjon. Er det slik det er? Er det så tomt? Eller er det kjærlighetssorgen som hele tiden ligger i bunnen av ham, som gjør at alt oppleves så intetsigende? Uten kjærlighet, ingen mening? Og som får ham til å takke nei da han får en middagsinvitasjon til Skaugum? Eller handler dette om noe annet? Om en erkjennelse av ikke å høre til i slike selskaper? 

I bunn og grunn er alle Espedals bøker egentlig dagbøker fra hans eget levde liv. Som jeg skrev innledningsvis, opplevde jeg likevel "Året" som en annerledes bok, som innebærer fornyelse i forfatterskapet. Pga. den prosalyriske formen ble meningsinnholdet sterkere og mer fortettet, og dette appellerte i all hovedsak til meg. Kanskje særlig fordi jeg er inne i en periode av livet mitt der jeg leser en del lyrikk. Noen ganger beveget forfatteren seg faretruende nær det banale og klisjéfylte, men stort sett holdt det akkurat. 

Mange forfattere har latt seg inspirere av årstidene. Det er nærliggende å trekke frem Karl Ove Knausgårds encyklopedi. Jeg har lest alle sammen, og linken peker til mine bokanmeldelser av de fire bøkene som inngår i encyklopedien. Gaute Heivoll utga i 2014 boka "De fem årstidene" og Arthur Rimbaud utga i 2002 boka "Årstid i helvete". Espedals bok "Året" ligner mest på Knausgårds prosjekt, men er like fullt svært annerledes. 

Jeg sa det forrige gang, og jeg sier det igjen: Jeg håper at Tomas Espedal i neste bok skriver om noe helt annet enn Janne. Nå holder det! Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale "Året" varmt! 

(Eks-kjæresten Janne heter i virkeligheten Silje Aanes Fagerlund, og hun debuterte tidligere i år med boka "Eneste", hvor hennes versjon av kjærlighetsforholdet med Tomas Espedal fremgår.)

Svært mange har anmeldt denne boka: Ingunn Økland i Aftenposten ("Bære eller briste"), Knut Hoem i NRK ("Perler fra litteraturens bakrom"), Tom Egil Hverven i Klassekampen ("Speilvirkninger: Espedal skriver sitt vante kjærlighetstema inn mellom klimaendringer og båtflyktninger, til en tankevekkende tekst."), Bjørn Gabrielsen i DN Magasinet ("Fyllikvisdom"), Turid Larsen i Dagsavisen («Året» er en bok som byr på et stort spekter av beskrivelser og refleksjoner, og er sånn sett en typisk Tomas Espedal bok.) og  Olaf Haagensen i Morgenbladet (Med sin nye roman, Året, stadfester Tomas Espedal sin posisjon som majuskelromantikeren i norsk litteratur fremfor noen. I det espedalske univers er det ingenting som ikke liksom er stavet ut med en stor, oppad mot evigheten strebende forbokstav. De tre K-ene – Kunsten, Kjærligheten og Kvinnen – ruver selvsagt ekstra høyt. Men alt som hører med i forfatterens verden, eller kommer i hans vei, er tegnet i etterskinnet fra Novalis’ blå blomst.). Dessuten har følgende bloggere skrevet om boka:  Artemisias Verden (Veldig nært og personlig, ærlig, selvutleverende både om seg selv og sin kjærlighetssorg, forholdet til faren, eksen, eksens nye kjæreste og sin egen drikking.), Tine sin blogg (For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg.), Kulturbloggen til Guffen (For ein flott forfattar Tomas Espedal er.) og Med bok og palett (En noe sår roman, med syting og selvmedlidenhet. Ikke det jeg helst leser. Men oppbyggingen av romanen er så bra, at jeg klarer å la være å irritere meg.)

Utgitt: 2016
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-05-49567-8
Boka har jeg kjøpt selv

Tomas Espedal (Foto: Jakob Dall)

Tomas Espedal: "Bergeners"

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011). 

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg. 

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka. 

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners". 

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket av dette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ... 

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine. 

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård. 

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 153

Tomas Espedal (foto: Jørn H. Moen)

Andre artikler om boka: 
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 23.09.2013 - Bergen er byen og romanen er "Bergeners" - Tomas Espedal byr på en real vennefest i sin nyeste bok 
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30.09.2013 - Byen er Bergen 
- NRK v/Marta Norheim - 20.09.2013 - Kunsten å leve, livet som kunst
- Jeg leser - 01.10.2013 
- Tine´s blogg - 14.09.2013 - Åndssnobben Tomas Espedal gir i disse dager ut Bergensers
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 18.09.2013 - Søte, bitre sanger om Bergen 

Tomas Espedal: "Imot naturen"

Smertefullt om å elske og ha tapt

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.

"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)

Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...

På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?

"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)

Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...

Espedal beskriver også det skammelige ved å elske en yngre kvinne, og det gjør nesten vondt å lese dette.

"Da vi skulle gå, strakte han frem hånden: Det var trivelig å hilse på deg og din datter, sa han.

Det skjedde hele tiden. Vi gikk ut sammen, noen kom bort og ville hilse på min datter.

Det var skammelig.

Vi skammet oss.

Hvor kom skamfølelsen fra?

Var lykken skammelig; vår lykke var skammelig, den var ikke naturlig, den var imot naturen.

Vi sluttet å gå ut, vi isolerte oss inne ... " (side 120)

"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!

"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)

Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 164 
Priser: Brageprisen

Avslutningsvis tar jeg med andre anmeldelser og omtaler:
Dagbladet 14.09.2011: Skriver om skammen over å elske en ung kvinne
NRK 20.09.2011: Kjærlighetssanger fra biblioteket
Bokbloggeren Janicke - Jeg leser
Morgenbladet 16.09.2011: Forlatt i jungelen
Nettavisen 24.11.2011: Brageprisen til Espedal
Bokbloggeren thauke2read
Dagsavisen 24.11.2011: Tomas Espedal vant Brageprisen
Aftenposten 25.11.2011: En skummel pris til Espedal
Kulturbloggen til Guffen

Tomas Espedal

Tomas Espedal: "Imot kunsten"

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter, hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sitt savn og sine lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk