"The Farewell" (Regissør: Lulu Wang)

Amerikansk-kinesisk drama-komedie

Den amerikanske filmen "The Farewell" skulle ha kinopremiere i Norge 13. mars i år, det vil si den dagen Norge ble corona-stengt. Filmen rakk med andre ord aldri å bli vist, og det er årsaken til at den så raskt har blitt tilgjengelig på DVD.  I og med at den ble presentert som "en sjarmbombe av en film", og "bygger på regissør Lulu Wangs egne opplevelser", var jeg derfor ikke sen om å skaffe meg den så snart den dukket opp hos Platekompaniet. Jeg elsker nemlig asiatisk film. (Arthaus er distributør i Norge.) 

Regissør Lulu Wang ble født i Beijing i 1983, men tilbrakte oppveksten etter fylte seks år i USA. Hennes doble bakgrunn preger filmene hun lager. "The Farewell" er hennes andre spillefilm. Det er hun selv som har skrevet manuset. Filmen har blitt nominert til en rekke priser, og har også vunnet noen - blant annet Golden Globe i kategorien beste skuespiller (til Awkwafina, som spiller Billi).

I "The Farewell" møter vi Billi, som i likhet med regissøren ble født i Kina. Foreldrene flyttet til USA da hun var liten, og hun lever i spenningsfeltet mellom sine foreldre, som holder på sin kinesiske kultur, og vestlige verdier. 

Selv om det er mange år siden Billi var i Kina, holder hun jevnlig kontakt med bestemor Nai-nai på telefon. Det viser seg at bestemoren er dødssyk. Hun har kreft og det er påvist spredning. I Kina er det tradisjon for at den døende er den siste som får vite sin egen diagnose. Dette er en byrde de pårørende må ta alene. De tror på det kinesiske ordtaket som sier at det ikke er kreften som dreper, men frykten. Derfor later de som om Nai-nai er frisk som en fisk så lenge som mulig. 

Hvordan kan familien få samlet alle slik at de kan ta farvel med Nai-nai, uten at hun skjønner hva som foregår? Jo, ved å arrangere et fiktivt bryllup! Dermed får de en unnskyldning til å reise hjem til Changchun.

Billi har egentlig ikke råd til å reise, særlig fordi hun har fått avslag på sin søknad om et skolestipend. Hun reiser likevel. 

Etter dette bygger det hele seg opp til en litt småsøt forviklingskomedie av det - for å være helt ærlig - nokså banale slaget. Joda, jeg ble absolutt sjarmert av enkelte scener, men i det store og det hele var dette tamme greier. Det er selvsagt mulig at jeg ikke var helt mottakelig for en film av dette slaget akkurat nå. Egentlig minnet humoren mer om det vi ofte finner i japansk film, dvs. litt svart og alvorstynget. Verken mannen min eller jeg lo en eneste gang. Kulturforskjellene mellom øst og vest blir tillagt vel stor vekt, og det er i grunnen dette hele filmen baserer seg på. Nai-nai ble for øvrig nydelig fremstilt av Zhao Shu-zhen - det skal sies! Regissøren unngår også å gli over i det sentimentale. Stereotypene er dessuten fraværende. Det er nok her filmens styrke ligger. Aldri kritiseres kinesiske verdier eller kinesisk styresett. Samtidig blir vi vitne til et samfunn som i økende grad er influert av vestlige verdier. Som dette med karaoke, luksusmassasje og høy glam-faktor under den fiktive bryllupsfeiringen.

I og med at jeg vet at filmen er svært prisbelønnet, sitter jeg og lurer på hva det var med den som jeg ikke fikk med meg. Kanskje er det så enkelt som at vi i Vesten er sulteforet på film (og litteratur) som får oss til å forstå mer av Østens mystikk? Eller er det kanskje slik at 2020 er så preget av det dødsens alvor som corona-viruset er forbundet med, at vi trenger litt lettere underholdning av det mer godlynte slaget? For selv om Nai-nai har fått en dødelig diagnose hun ikke vet om selv, glemmer vi i grunnen dette underveis i filmen. Nai-nai er en glad og lykkelig eldre kvinne, som endelig har hele familien samlet rundt seg. Det er lite som tyder på at hun er alvorlig syk, selv om hun hoster litt stygt av og til.

Til og med Obama skal ha trykket filmen til sitt bryst og sagt at dette er en av hans favorittfilmer i år. Aftenpostens anmelder har også omtalt filmen som "fantastisk, rørende og varm". Like fullt - den blir nok ikke en av mine. Til det ble den for grunn for meg.

Innspilt: 2019
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: drama-komedie
Skuespillere: Awkwafina (Billi), Zhao Shu-zhen (Nai-Nai) m.fl.
Spilletid: 100 min.

"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 

Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min.