"Mamma Mia! Here We Go Again!" (Regissør: Ol Parker)

En hederlig fortsettelse av den første Mamma Mia-filmen!

Den første Mamma Mia-filmen hadde release i 2008. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket over å finne ut at det er så lenge siden denne filmen kom. Jeg husker den jo så godt. Kanskje fordi jeg også fikk med meg musikal-oppsetningen på Folketeatret i 2009 ... Filmen og musikalen var en skikkelig glad-sak med mye kjent og kjær musikk av Abba. Alt flettet sammen i en handling som ikke kan sies å være annet enn ganske banal, slik de fleste musikaler tross alt er. Like fullt - med dét stjernespekkede laget av skuespillere og den musikken, ble filmen en suksess. "Alle" så den, og alle snakket om den. Det var en sånn film man bare måtte få med seg. Jeg nevner Meryl Streep, Pierce Brosnan, Colin Firth, Stellan Skarsgård - den første var mammaen til en gudbenådet vakker ung kvinne og de tre siste var denne unge kvinnens mulige fedre. Alle sloss om å få være faren, og slik ble det. Farskapet ble delt på tre. 

Lily James i rollen som den unge Donna

I midten av 2018 kom oppfølgeren til Mamma Mia-filmen - denne gangen med tittelen "Mamma Mia! Here We Go Again!" Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, slik jeg i grunnen alltid er når det kommer en oppfølger til en tidligere film-suksess. Samtidig var det ikke til å komme forbi at denne lettlivede komediemusikalen passet perfekt som en film hele familien kunne samle seg rundt - uten at det var nødvendig med de helt store forventingene til karakterroller og den slags. Og vi fikk det vi forventet: En skjønn liten sak av musikal, hvor alle de gamle Abba-låtene var med. Vi storkoste oss mens vi så den!

Far og datter

Denne gangen får vi høre historien om da moren Donna (som i forrige film ble spilt av Maryl Streep) kom til Hellas og forelsket seg i den greske øya hvor handlingen i all hovedsak finner sted. Lily James spiller Donna som ung, og vi innvies i hvordan det kunne ha seg at hun traff tre menn på løpende bånd, som hun gikk til sengs med og som derfor kunne være far til hennes datter, alle som en. Donna var ingen dårlig kvinne, men omstendighetene var svært uheldig for henne. Hun fødte barnet og oppfostret det alene på den greske øya. 

Sophies tre mulige fedre: Harry (Colin Firth), Bill (Stellan Skarsgård) og
Sam (Pierce Brosnan)

Parallelt følger vi Sophie, Donnas datter, som nettopp har mistet moren sin. Kjæresten har reist avgårde, og de slites mellom ønsket om å leve et moderne liv et annet sted eller drive Sophies mors hotell videre. Senere detter den ene faren etter den andre innom, og det bygger seg opp til et klimaks idet mormoren ankommer. Dette er ingen ringere enn Ruby Sheridan, spilt av Cher - flottere enn alle de andre til sammen. Hvilket er helt utrolig, tatt i betraktning at dama er over 70 år ...

De unge lykkelige paret og mormoren (spilt av Cher)

Joda, filmen er absolutt sjarmerende, ikke minst takket være alle stjernene som er med, den flotte musikken og de vakre unge menneskene. Men ikke forvent så mye mer enn øyeblikkets underholdning. Gi deg hen til musikken og kjærlighetshistorien dersom du velger å se denne filmen! For alle oss som nærmest vokste opp med Abba, er filmen et nostalgisk tilbakeblikk på fortiden. Musikken kler sin nye innpakning, og det er bare å kose seg! Den første filmen var selvsagt best, men denne andre filmen er absolutt en hederlig fortsettelse av den første. 

Jeg så filmen på Blockbusters strømmetjeneste. 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Mamma Mia! Here We Go Again!
Nasjonalitet: Storbritannia, Tyskland og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Komedie/musical
Skuespillere: Amanda Seyfried (Sophie), Stellan Skarsgård (Bill), Lily James (Donna som ung), Meryl Streep (Donna), Colin Firth (Harry), Sam Brosnan (Sam), Christine Baranski (Tanya), Dominic Cooper (Sky), Julie Walters (Rosie), Cher (Ruby Sheridan), Andy Garcia (Fernando)
Spilletid: 109 min.

"Florence Foster Jenkins" (Regissør: Stephen Frears)

Verdens verste operasanger i aksjon

Jeg innrømmer det like godt med det samme: Dersom det ikke hadde vært for at "Florence Foster Jenkins" inngår i SAS sitt repertoar på Asia-flyvningene i disse dager, ville nok ikke denne filmen ha kommet opp blant mine prioriteringer. Og hadde det ikke vært for at den faktisk er nominert til to Oscars (i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kostymedesign), er det dessuten høyst usikkert om jeg hadde ofret spalteplass på den her på bloggen også. I alle fall - den er sett, og selv om den ikke kommer til å figurere blant mine favorittfilmer, vil jeg ikke si at den er dårlig heller. Mer en litt over midt-på-treet-film ... En utmerket film å se på DVD, men ikke god nok til at det er vel verdt å spandere en helaften på kino på den, er min oppfatning.

Filmen hadde Norges-premiere på kino i november 2016, og er i disse dager (så vidt jeg har forstått) tilgjengelig på DVD.

Regissøren Stephen Frears er meget erfaren og har en rekke filmproduksjoner bak seg. Filmene hans er kanskje ikke akkurat blant mine favoritter, men jeg nevner blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "High Fidelity" (2000), "Dirty Pretty Things" (2002), "The Queen" (2006) og "Cheri" (2009). (Linkene peker til mine omtaler av filmene.)

Filmen er basert på en historie fra virkeligheten.  Florence Foster Jenkins (f. 1868 d. 1944) tilhørte den amerikanske sosieteten og var en amatørsopran. Hun kunne virkelig ikke synge, og ble i sin samtid omtalt som verdens verste operasanger. På tross av dette lyktes det henne å opptre for et stort publikum i Carnegie Hall. Konserten var en skandale. Som Mrs. Jenkins sa det: "People may say I couldn´t sing, but no one can say I didn´t sing." 

Det hele gir meg flash back til en opplevelse midt på 1990-tallet, da jeg fikk være med som publikum på en Solo-reklame der Olga Marie Mikalsen (f. 1915 d. 2006) skulle synge "Hurra for deg som fyller ditt år". Det var en prøvelse å få henne til å synge skingrende falskt uten at vi publikumere skulle begynne å le. Olga Marie var nemlig overbevist om at hun kunne synge. De første gangene sang hun faktisk overraskende rent, og produsenten måtte få henne til å synge flere ganger for å få frem en skingrende surt sunget utgave av bursdagssangen. Som Jenkins opptrådte også Mikalsen i Carnegie Hall i løpet av sin karriere. 

Ekteparet koser seg med en god anmeldelse

Det er altså Meryl Streep som har rollen som Florence Foster Jenkins i denne filmen. Hun er overbevist om at hun er en stor sanger, og hennes ektemann St. Clair Bayfield (spilt av Hugh Grant) gjør alt han kan for å forhindre noen i å fortelle henne hvilken elendig sanger hun faktisk er. På denne måten gjør han det mulig for henne å sveve i den villfarelsen at hun kan synge. 

På et tidspunkt hyrer ekteparet inn pianisten Cosmé McMoon. Mannen vet ikke om han skal le eller gråte da det går opp for ham hvilken elendig sanger Mrs. Jenkins er. Kan han utsette sitt gode navn og rykte på dette arrangementet? St. Clair Bayfield løser hans dilemma ved å betale ham så godt at han rett og slett ikke kan si nei til tilbudet. 

Mrs. Jenkins spiller inne en LP-plate i studio. Mr. McMoon er betenkt.

Ekteskapet mellom Florence og ektemannen er temmelig platonisk, og St. Clair Bayfield velger å leve et dobbeltliv med en yngre kvinne. Når ting kommer på spissen er det likevel ingen tvil om at han står trofast ved sin kones side. (I den grad trofast er et gangbart begrep i denne sammenhengen ...)

Da Mrs. Jenkins bestemmer seg for at hun vil opptre i Carnegie Hall, skjønner ektemannen at det kan bli vanskelig å holde pressen på armelengs avstand ...

Florence Foster Jenkins er strålende fornøyd med sin opptreden i Carnegie Hall

Mange av episodene vi blir vitne til i denne filmen er mildt lattervekkende, samtidig som de har noe trist over seg. Dette relaterer seg til at det er et virkelig levd liv vi er vitne til. Ektemannens oppriktighet i å ville skåne sin kone fra alt som kan smake av kritikk, er rørende. Samtidig fremstår det som dysfunksjonelt. Jeg ble sittende og tenke på et Ibsen-sitat i den sammenhengen. "Dersom du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme." Nå var vel ikke Mrs. Jenkins et gjennomsnittsmenneske, men hun levde definitivt på en livsløgn. Avsløringen av livsløgnen tok ikke bare lykken fra henne - den tok bokstavelig talt livet av henne. 

Meryl Streeps rolletolkning er formidabel i denne filmen, og sånn sett er det forståelig at hun er nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Jeg har ikke sett noen av de andre filmene enda, og har derfor ingen formening om hvor stor sjanse hun kan ha til å vinne denne prisen. Kostymene er storslagne, og gir et godt bilde av motene som sosieteten var opptatt av på den tiden. Hugh Grant er akkurat så jovial som han i grunnen er i de fleste roller han spiller i for tiden. Litt kjedelig og flat, synes jeg. 

Det er Meryl Streeps innsats som gjør at filmen ender opp som en litt over middels grei film. 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar var at denne filmen ikke vant noen Oscar. Det overrasket ikke meg.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Florence Foster Jenkins
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Florence Foster Jenkins), Hugh Grant (St. Clair Bayfield), Simon Helberg (Cosmé McMoon) m.fl.
Spilletid: 110 min.

"Familien, August: Osage County" (Regissør: John Wells)

Et familiedrama av de helt store! 

John Wells (f. 1956) er en amerikansk teater-, film- og TV-produsent, skribent og regissør. Han har regissert og produsert en rekke filmer som jeg aldri har hørt om (kanskje med unntak av den uhyggelige filmen "One Hour Photo" fra 2002 med Robin Williams i hovedrollen). (Kilde: Wikipedia.)

"Familien, August: Osage County" er en svart komedie basert på det Pulitzer-prisvinnende teaterstykket med samme navn, skrevet av Tracy Letts. 

I filmens åpningsscene introduseres vi for ekteparet Violet og Beverly Weston, spilt av hhv. Meryl Streep og Sam Shepard. Han er en alkoholisert poet - hun har en langt fremskreden munnkreft og er avhengig av vanedannende smertestillende medikamenter (for å si det på en annen måte: hun er narkoman). Det er et sørgelig liv de lever; hun sur og bitter og stort sett alltid på en pille-tripp, han med sorgene druknet i alkohol og med en hang til å gjemme seg bort på sitt arbeidsrom, hvor han ikke gjør stort. Violet er ikke særlig imponert over mannens siste stunt. Han har nemlig ansatt en ung indiansk kvinne som skal ta hånd om praktiske ting som husvask, klesvask og matlaging. 

Hele familien er samlet til noe som må kunne karakteriseres som en familietragedie.

Så forsvinner Beverly plutselig. Han har gjort dette tidligere også, men denne gangen ligger det i luften av det er annerledes. Violet kaller sammen barna, sin søster og deres familier, som kommer ilende til, noen langveisfra og andre fra nabolaget. Dermed er det duket for et familiedrama av de helt store! Men om noen trodde at all futt og fart har gått ut av Violet sammen med den progredierende kreftsykdommen, så tar de feil ... Hun kan absolutt bite fra seg! Det meste kommer ufiltrert ut av munnen hennes, og den verbale brutaliteten hennes takles ulikt av de forskjellige familiemedlemmene. Noen mer ansvarsfulle enn andre, noen mer egosentriske (eller grensesettende) - alle med hemmeligheter som ikke helt tåler dagens lys ... 

Barbara fortviler om morens likegyldighet over egen situasjon.

Som jeg sa innledningsvis, er dette en svart komedie. Latteren setter seg innimellom litt fast i halsen - særlig når man må innse at det man ler av er en temmelig tragisk familiesituasjon, der det meste har gått galt - ikke bare en gang, men i grunnen hele tiden ... To av døtrene har i sin tid ikke bare flyttet hjemmefra - de har flyktet. Og opplever at nissen i grunnen følger med på lasset. Vi aner forsømte barn, som har fått lite kjærlighet av sine dysfunksjonelle foreldre. Særlig Barbara (spilt av Julia Roberts) lider, og sliter med å sette sunne grenser for moren. 

Far og sønn 

Spørsmålet er: Hvor blir det av Beverly, og hva vet egentlig Violet? Og hva er det med søstrene Violet og Mattie, og hvorfor er de så opprørte over det gryende forholdet mellom "Lille" Charles (spilt av Benedict Cumberbatch) og Ivy? Hemmelighetene avsløres lag for lag etter hvert som handlingen skrider frem ...

Mor og datter i en fortvilet situasjon

I denne stjernespekkede filmen er det virkelig ingenting å si på skuespillerprestasjonene! De er i øvre klasse. Selve historien som filmen bygger på er også interessant og dramaturgisk godt bygget opp. Og kanskje det beste av alt: her må sminken vike for realismen, noe som er høyst uvanlig i en amerikansk film. Dermed får den på et vis et "europeisk preg", dersom man ser bort fra noe melodrama spesielt i Matties og Steves rolletolkninger; hun Violets søster, han en flottenfeier av en kjæreste av Karen, en av Violets døtre som i sin tid flyktet til Florida for å komme lengst mulig vekk fra sine dysfunksjonelle foreldre. 

For en filmelsker er denne filmen et "must"! Den må ses og oppleves!

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Det bør vel også nevnes at George Clooney har vært produsent.

Innspilt: 2013 
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: USA 
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Violet Weston), Julia Roberts (Barbara Weston-Fordham), Ewan McGregor (Bill Fordham), Chris Cooper (Charles Aiken), Abigail Breslin (Jean Fordham), Benedict Cumberbatch (Lille Charles Aiken), JUliette Lewis (Karen Weston), Margo Martindale (Mattie Fae Aiken), Dermot Mulroney (Steve Huberbrecht), Julianne Nicholson (Ivy Weston), Sam Shepard (Beverly Weston) og Misty Upham (Joanna Monevata)
Spilletid: 120 min. 

"Hope Springs" (Regissør: David Frankel)

Finnes det en redning for et ulykkelig ekteskap?

Kay og Arnold har vært gift i en årrekke, og i all hovedsak har de vel egentlig hatt et nokså ålreit ekteskap. Inntil noe låste seg mellom dem for noen år siden ... Blant annet sluttet de å dele soverom, og kom vel egentlig aldri tilbake til hverandre igjen. Etter dette har forholdet ikke bare stivnet. Det er et fullstendig fravær av intimitet og nærhet mellom ektefellene. Kay kan nesten ikke huske sist de tok rundt hverandre.

Mens Kay lengter etter intimitet og ... ja, rett og slett et sexliv, synes ikke Arnold å være interessert. De gangene hun prøver å kle seg tiltrekkende, snøfter han av henne og får henne til å føle seg latterlig. Han gjemmer seg bak avisene og fjernkontrollen mens kona vansmekter med sine lengsler, som hun gjør best i å holde for seg selv. 

Til slutt innser Kay at hun har et par valg. Enten kan hun forlate mannen sin, eller hun kan få ham med på parterapi. Hun velger det siste - med eller uten mannen sin. Som menn flest i lignende situasjoner nekter Arnold først å være med på terapi, inntil han skjønner at det er et være eller ikke være for forholdet. Nokså motvillig blir han med til byen Great Hope Springs for å gå i parterapi sammen med kona hos parterapeuten Dr. Bernie Feld. Uten å være særlig motivert ... Så spørs det om det er mulig å finne tilbake til noe av godheten de en gang hadde i ekteskapet og i forholdet til hverandre, eller om det har gått så langt at det ikke finnes noen vei tilbake ... 

Maryl Streep er som alltid helt fantastisk - uansett hvilken rolle hun spiller. Nå som hun faktisk nærmer seg midten av 60-årene, var det på et vis nokså befriende å se at hun faktisk begynner å bli eldre og at det synes på henne, selv om hun holder seg forbasket godt. Jeg har aldri vært veldig begeistret for skuespilleren Tommy Lee Jones, og jeg syntes også at det skurret litt i hans rolletolkning av Arnold. Han var så grinebitersk at det nesten ble litt for mye av det gode. Dette gjorde også noe med min tro på dette paret. Jeg opplevde for øvrig terapeuten som så autentisk at jeg av og til satt med følelsen av at dette var en terapifilm og ikke et filmdrama. Dette er nok ikke en film som vil favne bredt blant seerne. Derimot er det sannsynlig at den vil treffe et smalere segment blant de noe eldre, tenker jeg. Takket være Meryl Streep, som bærer filmen, har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Hope Springs
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Kay), Tommy Lee Jones (Arnold) og Steve Carell (Dr. Bernie Feld) m.fl.
Spilletid: 99 min.

Et ekteskap preget av avstand

Kay lengter etter mer substans i ekteskapet

Hvor har det blitt av varmen de en gang hadde for hverandre?

I parterapi

"Jernkvinnen" (Regissør: Phyllida Lloyd)

Tatcher - kvinnen som ble elsket og hatet


Filmen "Jernkvinnen" (eller "The Iron Lady" som er originaltittelen) hadde premiere på norske kinoer 3. februar i år. I ettermiddag/kveld fikk jeg sett den, og du verden FOR et kvinneportrett! Veldig interessant å se en film om denne kvinnen som ble både elsket og hatet, og som har levd i min egen samtid.

Margaret Tatcher ble født i 1925 og vokste opp som kjøpmannsdatter i Lincolnshire i England. Hennes politiske karriere startet mens hun ennå var svært ung, men det var først i 1959 hun for første gang ble valgt inn som representant i Underhuset. Der satt hun frem til 1992, og i mellomtiden hadde hun vært leder for det britiske konservative partiet (Toryene) fra 1975, samt at hun var Englands første statsminister fra 1979. Hele tre ganger skulle hennes parti med henne i spissen bli gjenvalgt, og totalt satt hun som statsminister i nesten 12 år.

I filmen "Jernkvinnen" møter vi Meryl Streep i rollen som den aldrende Margaret Tatcher, en kvinne som lider av lettere fremskreden demens og som fører samtaler med sin for lengst avdøde mann Denis. Sammen fikk de to barn - tvillingene Mark og Carol. Uten sin mann kunne hun aldri har klart å stå i alt presset mens hun var statsminister. Han korrigerte henne på hjemmebanen, han sørget for at hun ikke mistet bakkekontakten og han var kanskje det eneste mennesket som var 100 % ærlig overfor henne. Like fullt hadde det åpenbart sin pris å ha en kone som var landets øverste leder. Mens Margaret Tatcher går rundt i leiligheten sin, klarer hun ikke å skille fortid og nåtid fra hverandre. Og på den måten fortelles historien om hennes liv.

Vi følger den unge Margaret fra hun gjorde inntog i det mannsdominerte politiske miljøet i England, der det ganske enkelt ikke fantes kvinner. Det gjorde den nesten ikke på 1980-tallet heller, i den tiden hun virket som statsminister. Tatcher ble ikke kalt Jernkvinnen for ingenting. Evnen til å lytte var kanskje ikke hennes sterkeste side, og som hun selv så lakonisk ga uttrykk for: hvilken leder ville hun være om hun ikke gjorde alt som sto i hennes makt for å få gjennomslag for det hun selv var overbevist om var riktig? For så vidt en lederstil som langt på vei var akseptabel så sent som på 1980-tallet, men som til syvende og sist skulle føre til hennes endelikt som leder av det konservative partiet. Episoden hvor hun ydmyket sin visestatsminister (Geoffrey Howe) fullstendig og latterliggjorde ham foran de øvrige partimedlemmene, førte til slutt til hennes avgang. Hennes mann sørget for at hennes avgang kom på et tidspunkt da det fremdeles var mulig å gå av med en viss verdighet. En noe annen timing på hennes avgang, og hun ville risikert å bli fullstendig knust. For øvrig er det verdt å merke seg at Tatcher var mer opptatt av å gjøre noe, enn å være noe - i motsetning til politikerne som kom på banen etter hvert ...

Viktige politiske hendelser fant sted mens Tatcher og det britiske konservative partiet satt med makten. Falklandskrigen er en av dem, gruvestreiken på midten av 1980-tallet og regelrette gatekamper en annen ... Og alle husker vel Tatchers jernhånd om krisen rundt de sultestreikende IRA-fangene, som er blitt udødeliggjort i filmen "Hunger". En rekke terror-angrep under hennes regjeringstid gjorde at hun var helt ubøyelig og nektet og forhandle med terrorister.

Denne britiskproduserte filmen har alle de kvaliteter vi forventer av en britisk film: gode skuespillere, erkebritisk humor og ingen pynting på sannheten. Jeg trenger vel ikke å si at Meryl Streep er glitrende i rollen som Margaret Tatcher - både i den middelaldrende og eldre utgaven av denne kvinnen. Hun er så overbevisende at dette alene gjør at filmen fortjener terningkast seks. Men i tillegg er Jim Broadbent - han som spiller ektemannen Denis - helt suveren - særlig i scenene der han åpenbart er ambivalent til sin kones suksess. Filmen gir også et godt innblikk i det politiske spillet rundt Jernkvinnen. Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Iron Lady
Nasjonalitet: Storbritannia / England
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Margaret Tatcher), Jim Broadbent (Denis Tatcher), Anthony Head (Geoffrey Howe), Richard E. Grant (Michael Heseltine), Roger Allam (Gordon Reece), Olivia Colman (Carol Tatcher), Alexandra Roach (den yngre Margaret Tatcher), Harold Lloyd (den unge Denis Tatcher)
Spilletid: 144 min. 

Meryl Streep og Margaret Tatcher

Eneste kvinne i en mannsbastion

Meryl Streep i rollen som Tatcher

Elsket og hatet

"Holocaust" (Regissør: Marvin J. Chomsky) - 1978

Jødeforfølgelse og motstandskamp i Tyskland


Da jeg så denne 7,5 timer lange mini-TV-serien våren 2009, var det nøyaktig 30 år siden sist jeg så den, og det var nok med ganske andre øyne jeg så filmen nå.

Den jødiske familien Weiss er en høyt ansett familie i Berlin på 30-tallet. Familiefaren er lege og driver en liten allmennpraksis. Han og Berta har barna Karl, Rudi og Anna. I åpningsscenen befinner vi oss i bryllupet til Karl og (ikke-jødiske) Inga i 1935. Etter som årene går innføres det stadig nye restriksjoner for jødene. Eiendom konfiskeres, tvangsdeportasjoner finner sted og drap på uskyldige begås.

Parallelt følger vi den ariske familien Dorf. Juristen Erik Dorf er i utgangspunktet en nokså godmodig jurist uten jobb. Da han tilbys en stilling under Heydrich, SS-sjefen personlig, er han skeptisk til Hitlers politikk. Men med årene utvikler han seg til å bli en skruppelløs massemorder, ikke minst pga. kona som er innbitt antisemitt og meget opptatt av at ektemannen skal bli en stor mann. All kritisk sans i forhold til det han er med på (systematisk utryddelse av jødene) er borte, og betraktningen av ham og hans utvikling er en studie i ondskapens natur.

Familien Weiss gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre. Først blir Karl sendt til Buchenwald, deretter blir faren deportert til Warszawa. Så blir kona og de resterende barna fratatt hjemmet sitt, og så følger den ene hendelsen mer tragisk enn den andre. Selv om de jødiske hovedpersonene er fiktive, er hendelsene reelle nok. Det tredje riket hadde ikke plass for jøder, sigøynere, homofile, krøplinger, psykisk syke el.l., idet disse var å anse som undermennesker.

Filmen er så inni margen rystende, og det er vanvittig at mennesker er i stand til å begå slike grusomheter mot hverandre. Denne filmen var svært viktig da den kom for 30 år siden, men den er ikke mindre viktig den dag i dag. I årene som har gått siden filmen ble lansert, har det skjedd nye folkemord - til og med i det "siviliserte" Europa ...

"Mamma Mia!" (Regissør: Phyllida Lloyd) - 2008

Musical-filmer er ikke det jeg liker aller best, så jeg var faktisk litt skeptisk til denne filmen på forhånd. Og så endte jeg opp med å bli tatt med storm! For dette er en skikkelig feel-good-film med en rørende (ja endog banal) historie. Like fullt ble jeg rørt til tårer ... Jeg ble tom. drittlei ABBA for nesten 30 år siden, og like fullt opplevde jeg musikken som kjempefin!

Så hva er det med denne filmen som så til de grader går hjem hos alle? Filmen er spekkfull av kjente skuespillere, de unge som skal gifte seg er nydelige, ABBAs kjente låter passer som hånd i hanske for alt som skjer i filmen - som om de skulle vært skrevet nettopp med tanke på akkurat denne filmen/oppsetningen - og historien er betagende i all sin naivitet. 

Den vordende bruden inviterer de tre som kan være faren hennes til bryllupet. Selv moren hennes vet ikke hvem datterens far er, fordi omstendighetene førte til at hun hadde kontakt med tre ulike menn på det kritiske tidspunktet. Da alle tre ankommer, oppstår det forviklinger. For hva gjør den vordende bruden når det viser seg at alle tre insisterer på å være faren hennes?

"Julie & Julia" (Regissør: Nora Ephron) - 2009

Julia Child var en berømt fjernsynskokk i USA på 60-70-tallet, og alle amerikanere har det samme forholdet til henne som vi nordmenn har til Ingrid Espelid Hovig. Julias store lidenskap var det franske kjøkken.

Da Julia og hennes diplomatektemann Paul ankom Paris i 1948, kunne Julia knapt koke et egg. Hun går hjemme og kjeder vettet av seg om dagene når mannen er på jobb. Hun ønsker seg intenst en egen karriere. Tilfeldigvis havner hun på Cordon Bleau-skolen, hvor hun læres opp til å bli en mesterkokk. Riktignok blir hun aldri anerkjent av franskmennene, men det bryr hun seg ikke særlig om. Da det hele ender opp med å bli et bokprosjekt, som i neste omgang gjorde henne aktuell som fjernsynskokk, var suksessen et faktum. For amerikanerne …

Julie Powell har en drøm om å bli forfatter, og idet hun nærmer seg 30 og ikke føler at hun har utrettet stort her i verden, er hun nesten på randen av en personlig krise. I 2002 begynner hun å skrive en blogg. Hun har satt seg som mål å lage alle de godt og vel 500 oppskriftene i Julias kokebok – ”Mastering the Art of French Cooking” – mens hun beskriver suksesser og fiaskoer. Underveis opplever hun at hennes blogg er blitt den mest populære i hele landet, og at interessen for det hun driver med er enorm. Hennes følelsesmessige svingninger etter hvert som hun sliter seg gjennom oppskriftene, tærer til slutt på ekteskapet …

Rollen som Julia spilles av herlige Meryl Streep, og det er rett og slett en fornøyelse å se henne i en totalt annerledes rolle enn tidligere. F.eks. knakk jeg fullstendig sammen da hun sto hjemme og øvde seg på å skjære løk like raskt som alle proffene. Med en diger haug med oppskåret løk, tårer som fosser og en ektemann som ankommer men ikke klarer å entre kjøkkenet pga. all løklukten … Helt ubetalelig! I rollen som Julie møter vi Amy Adams, som er helt fantastisk i denne rollen!

It´s complicated (Regissør: Nancy Meyers) - 2009

Jane og Jake har vært skilt i 10 år. Etter alt og dømme har det vært en svært bitter skilsmisse, hvor Jake etter langvarig utroskap forlot Jane til fordel for en yngre, sexy og mer veldreid kvinne. Deres tre barn sliter fremdeles med traumer som følge av skilsmissen. 

Da sønnen Luke er ferdig med college, noe som selvsagt skal feires sammen med familien, må Jane og Jakes veier nødvendigvis krysses. Tilfeldighetene vil ha det til at Jakes kone er forhindret fra å komme. Jane og Jake tilbringer en kveld og etter hvert en heftig natt sammen, og Jake er i fyr og flamme. Han vil ha Jane tilbake. Omsider har han innsett hvilken tabbe det var å forlate henne. Saken er nemlig den at hans yngre kone og hennes sønn omtrent tar livet av ham med alle sine krav. Romantikken er fraværende fordi sønnen alltid skal sove i sengen deres, kona vil ha større og flottere hus osv. Og Jake, som er aldrende og hadde håpet å kunne trappe ned, blir i stedet møtt med et krav om et kjærlighetsbarn ... Hans lekre kone er blitt mer og mer sur. Ikke kan hun lage mat heller ... Orker han å starte på nytt med små barn? Ja - elsker han egentlig sin nye kone?

Jane er fascinert av Jake og det faktum at han faktisk vil ha henne tilbake, men er dette egentlig smart? Samtidig blir hun kurtisert av arkitekten hun har hyret inn for å tegne drømmehuset sitt ... Hva vil hun når det kommer til stykket? Og orker hun rollen som elskerinne - altså "den andre kvinnen", kvinner som hun og venninnene forakter? Hvor mye handler om ekte kjærlighet og hvor mye handler om ensomhet og savn? Og er han ikke søt, denne arkitekten også?

Jeg falt pladask for denne komedien som er alldeles herlig! Det hadde selvsagt noe å gjøre med at Meryl Streep, Alec Baldwin og Steve Martin innehar hovedrollene. Samtidig var tematikken sjarmerende! Det er nemlig ikke bare-bare å innlede et forhold med en yngre partner som forventer en helt annen action enn aldrende mennesker orker. ;-)