Luke 16: Jan Erik Volds dikt "Ta vare"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

Ta vare

på vennene, ta VARE

på vennligheten, vis gjerne

litt selv om du kan, dagen er blå

og dagen er grønn, dagen er

hvit - det er ikke annet

enn livet det her, vi er alle borte - nå

eller om litt, take it easy menneske

but take it, det er ikke

annet en virkelighet

vet du, snart er 101 inne snart

er 101 ute - jeg sier:

vennlighet varer lenger; ta VARE

på vennligheten, ta VARE

på vennene - HEI HEI! ta nå

vare på hverandre.

Jan Erik Vold

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Jan Erik Vold: "Høst"

Foto: Rose-Marie

Høst

Når høsten kommer

og melankolien har satt seg

spiller djevelens orkester opp til dans.

En forrykende arie,

så vakker, så brutal

som om ingenting har skjedd

river stormen bort

de siste farger.

- J.E. Vold

Jan Erik Vold: "Funny"

Funny

Tenk at jeg er født
- hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født, jeg
født i Oslo den attende oktober nittehundreogniogtredve
etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg
født som gutt, veiende
4100 gram, sunn og frisk, født
medio oktober (visstnok
på en onsdag) og altså unnfanget i
januar bør det bli, at det ble jeg
som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle
som fant veien fram og var først (eller den foretrukne
om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da
til den usannsynlighet
grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg
det skulle nedlegges grunnstein for
der og da, hvem kunne ant noe slikt i januar 39? jeg Jan Erik
Vold blindt umælende allerede i gang
med å samle mine bokstaver og celledele seg
gjennom morula og blastula til et froskevesen
sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så
oktober s.å. være klar
til å presse seg ut til menneske – har jeg forresten fortalt
vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44
oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr
nedover moderens mave, det var p.g.a. hennes smale
bekkenparti, derav vår smukke hodeform
(sies det) – at denne statistiske så godt som
umulighet, sjansene mindre enn en til en milliard, har gått bort
og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! – dette
tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit
å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:
SORRY BRØDRE, DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1968

Jan Erik Vold: "Tale for loffen"

TALE FOR LOFFEN


Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring
og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)

Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1968

Jan Erik Vold: "Ruth Maiers dagbok" (2008)

Den som åpner denne boka i den tro at den handler om Holocaust, vil mest sannsynlig bli skuffet. Derimot handler boka om den jødiske jenta Ruth Maier i årene før hun ble deportert til Auschwitz.

Jan Erik Vold har gjennomgått Ruths åtte dagbøker, som i tiden etter deportasjonen ble oppbevart av venninnen og lyrikeren Gunvor Hofmo. Samlingen er svært unik i norsk sammenheng.

Gjennom dagboknotatene blir vi kjent med Ruth. Hun var en svært begavet ung kvinne på mange områder. Ikke bare utmerket hun seg med en akademisk legning, men hennes evne til å formulere seg skriftlig viser at hun hadde talenter utenom det vanlige. Dessuten hadde hun talenter innen malekunst og tegning.

Ruths følelsesliv var svært sterkt. I tiden etter at hun kom som flyktning til Norge, holdt hun nesten på å forgå av en tyngende ensomhet. Etter et nervøst sammenbrudd hadde hun et opphold på en psykiatrisk avdeling. Med tiden kom hun til å erkjenne at hun var lesbisk og hun og Gunvor Hofmo hadde i en periode et kjærlighetsforhold.

Boka er - både takket være Ruth selv og ikke minst Jan Erik Vold som har sydd sammen alle dagboknotatene - nydelig og tidvis nesten poetisk. Det er en tragedie at hun på grunn av krigen og nazismen endte sitt liv i så ung alder, uten å få leve et fullverdig liv. Mest sannsynlig har verden gått glipp av en stor kunstner.