Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset den 21. september 2016

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Eddie Bellegueule" i 2014. Boka utkom på norsk i 2015, og i slutten av mai samme år besøkte han Norge. Jeg hadde lest boka hans, og jeg var også på Litteraturhuset den 27. mai 2015. (Linkene peker til mine tidligere innlegg.)

Denne uka er Edouard Louis tilbake i Norge, og bakgrunnen er at han har kommet ut med boka "Voldens historie". I likhet med den første boka, er også denne selvbiografisk. Her tar forfatteren utgangspunkt i en voldtekt han ble utsatt for rett etter at han hadde skrevet sin debutbok (men selve utgivelsen fant sted et par år senere). På grunn av det selvbiografiske preget i Edouard Louis` forfatterskap, var det neppe tilfeldig at den som hadde fått oppgaven å intervjue ham var den norske forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold. Skomsvold har selv utgitt en selvbiografisk roman; "33" (2014).

Faksimile fra Litteraturhusets program

Under presentasjonen av Edouard Louis, ble klassedebatten som har foregått mellom ham og den norske forfatteren Kjartan Fløgstad nevnt. De fleste som er opptatt av klassereiser i litteraturen generelt, hvor arbeiderklassen og dens premisser ofte står sentralt, har nok fått med seg forfatternes ulike ståsteder i den forbindelse. Der Fløgstad nærmest romantiseres og opphøyer arbeiderklassen, der drar Louis denne ned i avgrunnen og levner den liten ære. For meg som har betraktet dette fra utsiden, synes det opplagt at de beskriver to fullstendig ulike samfunnsklasser. Den ene er på bånn og kommer sjelden videre. Den andre er intellektualisert og står egentlig over middel- og overklassen, edelmodig og fremtidsrettet til det siste - slik blant annet Kjartan Fløgstad beskriver den.

Åpningsreplikken til Kjersti Annesdatter Skomsvold førte til at latteren brøt løs i salen. Hun begynte nemlig å snakke fransk med Edouard Louis. Flere enn meg tenkte nok at "oi - skal de snakke fransk?" Skomsvold  sa nokså raskt svært avvæpnende at neida, her fikk vi nøye oss med engelsk med sjarmerende fransk og norsk aksent.

Louis opplyste at han egentlig holdt på med en helt annen bok da han en jul for noen år siden ble utsatt for en voldtekt. Allerede to dager etter hendelsen var han i gang med å skrive. Den påbegynte boka ble følgelig lagt til side. For øvrig fikk vi også vite at debutboka var klar 1-2 år før utgivelsen, fordi forleggeren hans mente at det var for tidlig å utgi den.

Skomsvold lurte på hvordan historien var før han skrev den, og hvordan han opplever historien i dag, etter at alle vet hva som har skjedd. Louis fortalte at historien i boka handler om at han traff en fyr som i hans øyne var nydelig. Han likte ham og ønsket seg kjærlighet. I stedet endte det hele med vold og trussel om drap. Først lang tid etter hendelsen skjønte han at bare 1 % av det som skjedde handlet om ham og overgriperem, mens resten handlet om noe som var mye større. Dette fikk Skomsvold  til å konkludere med at en historie alltid er større enn det den handler om. Denne virkningen har litteraturen på oss.

Hva ønsket Louis med boka? lurte Skomsvold på. Louis påpekte at han begynte med å snakke om det som skjedde med dem han hadde rundt seg. I begynnelsen var han redd for å gå til politiet fordi han fryktet hevn fra overgriperens side, fra han som i boka heter Reda. Det å fortelle om noe traumatisk om og om igjen fører til at mennesker som lider, vil lide enda mer. Det er noe i vårt samfunn som gjør at når noen lider, så ønsker alle at man skal snakke om det. Selv får han alltid spørsmål om "hva gjør du for arbeiderklassen?"

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skomsvold spurte Louis om han tenker på leserne sine. Louis svarte at han ønsker at leserne skal elske ham. Han sa leende at dette ikke er noe man bør si høyt, men han er selv engstelig for at leserne ikke skal elske ham. Samtidig har han opplevd at mange hater ham nettopp fordi han har fortalt om sin lidelse ...

Da han skulle anmelde voldtekten, møtte han et rasistisk politi. De var raskt ute med å konkludere med at overgriperen var araber. Men Reda var ikke araber, han var kabyler (en berberisk folkegruppe med opprinnelse fra Kabylia i Algerie - min presisering). Det er et motsetningsforhold mellom arabere og kabyler, så bare det å hevde at en kabyler er araber, er opprørende i følge Louis. Politiets rasistiske holdninger fikk ham til å ønske å trekke anmeldelsen tilbake, men da opplevde han at hans egen historie ikke lenger var hans ... Politiet stjal hans smerte. De tillot ham ikke å trekke anmeldelsen tilbake, men snakket hele tiden om at overgriperen ville få 20 års fengsel. Det var en skremmende opplevelse. Det var ikke derfor Louis ønsket å anmelde voldtekten. Ikke for at Reda skulle få 20 års fengel ...

Politiets holdninger til at alt uønsket i samfunnet skyldes "araberne", minnet Louis om hans egen mor. For henne var "de andre" enten arabere eller kinesere. Nyansene fantes ikke. Louis følte at han ikke kjente igjen sin egen historie, og det var et stort gap mellom det han selv fortalte og det som ble gjenfortalt. Han skrev boka som en slags  hevn overfor politiet.

"Voldens historie" er i følge Louis en historie om hvordan hans individualitet ble satt til side. Konklusjonen han  trekker etter sin egen opplevelse, er at så fort man forteller sin historie til noen andre, er det ikke lenger ens egen historie. I boka har han underveis lagt ordene i munnen på sin søster. Han oppsøkte henne etter svært lang tids atskillelse. Skomsvold påpekte at søsteren bruker et helt annet språk. Louis opplyste at han brukte dette grepet for tydeligere å få frem hvilket gap det er mellom hans historie og måten søsteren hans forteller dette på. Volden kommer blant annet fra dette gapet. Gjennom fraværet av sannhet i hennes fortelling, kommer man også på et vis nærmere sannheten. Vanligvis forteller man hemmeligheter til andre for at man skal komme nærmere hverandre. Søsteren hans mente at han i sin tid f.eks. fortalte om sin homofili fordi han ønsket å bli avvist. Han ønsket å sverte familien. Smerten Louis føler rundt dette har sammenheng med at hun egentlig har rett.

Skomsvold lurte på hvordan skriveprosessen var siden Louis skrev om noe som nylig hadde skjedd. Som tidligere nevnt begynte han å skrive om hendelsen to dager etter at den hadde skjedd. Louis fortalte at han ikke greide å skrive om noe annet akkurat da. Når man ser på all volden i verden, er det et gap mellom det litteraturen befatter seg med og den virkelige verden. Han ønsket derfor å skrive om dette, om volden han hadde vært utsatt for.

Skomsvold opplyste at fordi forfatteren skriver både i nåtid og i fortid i boka, kjente hun på desperasjonen hans. Louis lyste opp da hun sa dette, fordi det nettopp er dette han ønsker å oppnå med boka. Nåtids-fortellergrepet gjør historien mer intens og levende, mens et fortids-fortellergrep ville ha skapt mer distanse. Han ønsket også å få frem hvordan han egentlig nokså enkelt kunne ha flyktet, men likevel ble der og ønsket å ordne opp i situasjonen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor flyktet han ganske enkelt ikke? Louis trekker paralleller til William Faulkner og hans roman Sanctuary, hvor en tilsvarende episode er beskrevet. Kunne vi tilhørere spore en viss lettelse i denne gjenkjennelsen hos forfatteren? Ja, for hvorfor flykter man ikke når man kan?

På et tidspunkt i romanen hans leter Louis etter mobiltelefonen sin. Etter voldsepisoden klarte han ikke å snakke om akkurat dette, mens det var enkelt å skrive om det. Louis visste at Reda hadde tatt/stjålet telefonen hans, men han fikk seg aldri til å beskylde ham for tyveri. I stedet lot han som den var forlagt et eller annet sted, og på et tidspunkt lå de begge to på gulvet og lette etter telefonen - selv om de begge visste at sannheten var at Reda hadde tatt den. Louis hadde noen bilder på mobilen og var helt besatt på å få den tilbake. Dette var antakelig  medvirkende til at situasjonen eskalerte og førte til vold. Nå som han har skrevet om denne epiosden, er det ikke lenger vanskelig å snakke om det. Når han sitter foran PC`en sin, kommer alt ut. Da kan han si alt. Men ikke i det virkelige liv - ikke før det først har vært skrevet ned ...

Når Edouard Louis forteller om møtet med Reda, var hans ide ikke å blande fiksjon og virkelighet. Han ønsket å holde seg til fakta. Men han brukte det han visste om nærstående personer for å gi historien mer liv. Som det med søsteren. Han og Reda er svært forskjellige, og likevel er det så mye likt. Begge kommer fra den fattige arbeiderklassen, og dermed har de mye felles i sin fortid. Dette fikk Skomsvold til å påpeke at vi trenger fortiden for å forstå nåtiden. Louis fortalte da at han tidligere var så skamfull på grunn av sin fortid, mens han i dag er skamfull fordi han var så skamfull over sin fortid. Tidligere var han imidlertid ikke i stand til å gjøre noe annet. Dette fikk ham til å fortelle om seg selv da han var ny på en penere skole i Frankrike. Han kledde seg i dress fordi han trodde at dette måtte han for å se skikkelig ut. Han ønsket å fremstå som en gutt fra overklassen. Men ingen overklassegutt gikk i dress på skolen. Dermed fremsto han i bunn og grunn nokså latterlig. Og de som faktisk kom fra overklassen, skjønte at han ikke var overklassegutt. Dette at han forsøkte å være noe annet enn han var, en overklassegutt og ikke en arbeiderklassegutt, gjorde antakelig at Reda opplevde ham mer som en fiende enn hva han kanskje ellers ville ha gjort, har Edouard Louis tenkt senere ...

Under sin oppvekst gjorde Edouard Louis alt som sto i hans makt for å skjule sin homofile legning. Da han kom til Paris, var noe av det første han brant etter å finne ut av, nettopp sin homofilitet. Han gjorde mange farlige ting, som å ta med seg hjem gutter/menn han ikke kjente. Til slutt opplevde han altså en voldtekt. Etter bokutgivelsen har han møtt mange (homofile) lesere som forteller om eksakt det samme. (Som tilhører i salen fikk dette meg til å tenke på hvorfor jeg og andre med meg leser. Er det ikke nettopp jakten på gjenkjennelse og lindring i litteraturen som er noe av drivkraften? Det trenger ikke å handle om selvopplevde ting. Det kan vel så mye handle om ønsket om å forstå andre mennesker.)

Skomsvold var til siste slutt opptatt av bøkenes selvbiografiske trekk. Dette fikk Louis til å sitere Kirkegaard - om at jo mer han skriver om seg selv, desto mer skjuler han. Louis sa at han selvsagt føler seg veldig  eksponert. Samtidig er det for ham som forfatter viktig å presse grenser mellom det som er privat og det som er offentlig. I boka snakker han om ting som det er normalt å holde for seg selv. Denne uttalelsen fikk Skomsvold til å medgi at hun ofte føler at hun må forsvare seg selv i forhold til hva hun velger å skrive om.

Fin stemning på scenen mellom Edouard Louis og Kjersti Annesdatter
Skomsvold (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Edouard Louis bar på noen bøker da han traff Reda. Han hadde feiret jul sammen med vennene sine og var på vei hjem. Bøkene var gaver han hadde fått. To av bøkene var av Claude Simon med dedikasjoner fra forfatteren til vennen Didier, og den tredje boka var Nietzsches samlede verker. Med dette som utgangspunkt spurte Skomsvold om "the healing  part of it", enten det er tale om fiksjon eller filosofi - er det noen forskjell? Louis mener at det er kunstig å ha et skille her, fordi man trenger struktur for å forstå følelser. Dette setter ting i en kontekst, hvilket igjen kan forløse følelser. Dersom man f.eks. ser en farget person på gaten, og samtidig kjenner til forhistorien med slaveri, diskriminering og rasisme, vil hele opplevelsen bli mer kompleks. Nettopp derfor er teorien (i form av historie eller filosofi) så viktig. Selv er han der at han ikke klarer å skrive fiksjon. Han føler seg litt latterlig dersom han skal forsøke å skape en person som ikke finnes. Han klarer ikke helt å stole på at det blir riktig. Han skjønner selv at det han sier i grunnen er ganske absurd, fordi noen av de sterkeste leseropplevelsene han selv har hatt, er innenfor sjangeren fiksjon.

Ja, så mye rakk Edouard Louis og Kjersti Annesdatter Skomsvold å snakke om i løpet av en times tid. Riktig spennende var det! Og det var også spennende med et gjensyn med Edouard Louis, som er i en rivende utvikling rent modenhetsmessig (han er jo fremdeles så ung). Jeg ble igjen svært sjarmert av hans nære og varme personlige uttrykk. 

                             



Møte med Rune Christiansen på Litteraturhuset i Oslo 28. januar 2015

Rune Christiansen (Foto: RMC)

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte med diktsamlingen "Hvor toget forlater havet" i 1986. Selv om jeg vil tro at han i dag er mest kjent som romanforfatter, er det faktisk grunn til å minne om at han i årenes løp har utgitt hele ni diktsamlinger. 18 bokutgivelser har det blitt, hvorav syv er romaner. (Kilde: Wikipedia) 

Selv har jeg så langt bare rukket å lese en av Rune Christiansens romaner, og det er den siste: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv".  Denne boka har han fått Brageprisen for. En av grunnene til at jeg for alvor er blitt oppmerksom på denne forfatteren, er Miriam S. Boulos, kvinnen bak bloggen "Lesende skrivende" og forfatter bak en bokutgivelse som kommer snart, og som nettopp handler om Rune Christiansens forfatterskap. Hun er dessuten årsaken til at jeg har kjøpt romanen "Fraværet av musikk" (anbefalt som en inngangsport til Christiansens forfatterskap), mens jeg fra før av også har "Krysantemum" liggende på vent ... 

Onsdag denne uka var det altså bokbad med Rune Christiansen på Litteraturhuset. 

Der ble han intervjuet av Kjersti A. Skomsvold (f. 1979), også hun en kjent og profilert forfatter (blant annet av boka "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg").

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen som "forfatternes forfatter", skjønt han også er lesernes forfatter. Christiansen har et imponerende språk, hvor "hver eneste setningen kan klippes ut og henges opp på veggen". Bøkene hans bærer preg av kjærligheten til litteraturen, livet og kjærligheten selv. Dessuten behersker Christiansen flere genre, noe han har til felles med Kjersti A. Skomsvold. Denne kvelden var det imidlertid romanene som sto i sentrum. 

Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen (Foto: RMC)

Skomsvold innledet bokbadet med å referere til hennes og Christiansens første møte på Vestfossen, før hun gratulerte ham med fjorårets Bragepris. Hun påpekte at det virker som om han har tillit til romanen og utfordrer den ved å skrive om hvordan det er å være menneske. Christiansens smilte og sa at han har tillit til romanen fordi han kan lage den selv. Han opplever det som fantastisk "å bakse" med dette. 

Rune Christiansen har brukt sånn ca. fem år på hver av sine to siste romaner. Romanen er den som lettest åpner seg mot verden. Dessuten er det noe gåtefullt ved romanen, fordi man kan være i hovedpersonens liv over tid og danne et helhetlig rom. Romanens struktur er både fast og flytende. Skomsvold mente at romanen dermed rommer det kaoset som et menneskeliv er ... Christiansen på sin side mente at menneskets liv dypest sett ikke er så kaotisk likevel. Vi har språket, som er selve erkjennelseslimet i et menneskes liv. I romanen står språket sentralt - det samme språket som vi ellers bruker i våre liv. Det grunnleggende i oss mennesker streber etter struktur. 

Vi mennesker skaper narrativer, historier om oss selv, understreket Christiansen. Skomsvold mente at hun etter å ha lest de fire bøkene som dette bokbadet skulle handle om - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" (2014), "Krysantemum" (2009), "Fraværet av musikk" (2007) og "Intimiteten" (2003) - kunne hun i grunnen trekke ut et narrativ om hans utvikling som forfatter. Hun lurte på hvordan han tenker om rom og tid når han skriver. Christiansen understreket at han er mer opptatt av rom enn av tid. Det er sjelden han skriver ned ting eller noterer noe til senere bruk. Rommene han er i kan han dermot ta vare på til senere bruk. Det kan handle om en strand, en tur på motorveien - i det hele tatt mange ting. 

Rune Christiansen og Kjersti A. Skomsvold i intens samtale (Foto: RMC)

Hvorfor valgte Christiansen nettopp det småbruket Lydia i hans siste roman bor på, spurte Skomsvold. For ham handler det om at det han skriver om må ha en slags valør. Han har alltid en boktittel han stoler på som et utgangspunkt. Tittelen definerer den grunnfølelsen som romanen bygger på, hvilket ikke betyr at boka om Lydia på noen måte handlet om ensomhet som tema. Noe av det første som var på plass i hans siste roman var stallen og avlivningen av hesten. Hvilke ord skal til for å beskrive en slik stall, slik at denne grunnfølelsen kommer opp hos leseren?, spør han seg.

Tenker han på leseren mens han skriver?, spurte Skomsvold. Christiansen svarte spontant nei, etterfulgt av latter. Samtidig innrømmet han at han ikke bare skriver for seg selv. Han tenker imidlertid også på seg selv som en leser. Han er også opptatt av at han ikke kan oppholde seg der hvor han tenker på leseren for lenge. Han tenker dessuten ikke på at alt han skriver om skal bli forstått av leseren. 

Det tar lang tid før Christiansen viser frem det han skriver om. Han har på et vis et behov for å beskytte det han skriver, og for ham ville det være helt umulig å ha mange lesere underveis i selve skriveprosessen. Han berømmer forlaget sitt, Oktober forlag, og hans sterke redaktør. 

Skomsvold mente at hun under lesingen av de fire bøkene bokbadet handlet om, kunne merke det rommet forfatteren sitter i mens han skriver. Hvor var han fysisk mens han skrev disse bøkene?, lurte hun på. Christiansen smilte mens han fortalte han han satt på et lite arbeidsrom med vegger dekket av bøker. Det er et rotete rom med stabler av bøker, filmer og magasiner - et rom han konsentrerer seg godt i. Han kan f.eks. ta opp Tsjekovs samlede verker, slå opp på en side og finne en replikk - og så kommer skrivelysten igjen. 

Christiansen finner impulser fra filmer, men kanskje ikke helt slik vi som satt i salen tenkte. Det kan være et spesielt gatebilde eller en farge på himmelen som gir ham lyst til å skrive. 

Hvordan fant han Lydia?, spurte Skomsvold. Christiansen fortalte at hun dukket opp for ca. 16 år siden, mens han kjørte gjennom Nord-Sverige. Han befant seg på en virkelig øde strekning da han så en ung kvinne komme gående med en ICA-pose i hånda. Først tenkte han "hvor skulle hun hen?" Det var øde i alle retninger, så langt man kunne se. Dernest tenkte han "hvor kom hun fra?". Der og da tenkte han ikke at dette var Lydia, men hun dukket opp mye senere. En gang han trengte en veterinær ... Han tenkte også at hun var relativt ung i et annet land, som ikke var veldig fremmed, og han tenkte at det fantes en trassighet i henne som trigget noe i ham. 

Det er mye liv og standhaftighet i Lydia. Fant han språket hennes med en gang?, spurte Skomsvold. Nei, ikke med en gang, svarte Rune Christiansen. I første rekke ønsket han å lage et portrett, og dermed ble fortellerens språk eller stemme viktig. Dette måtte korrespondere med Lydia. Smilende kom han inn på enkelte som skriver om seg selv, uten at han ønsket å nevne noen navn. Selv ønsket han å skrive en fiktiv historie, med litt avstand og respekt. Fortelleren får riktignok tilgang til Lydias tanker underveis, men også her er det en respektfull avstand. Hva kan man egentlig vite om et menneske? Mye av det vi gjør er ganske selvimotsigende ...

Christiansen er veldig bevisst sprangene han tar mellom hver bok. Når han kjenner at han kan noe veldig godt, må han forlate det og prøve seg på noe nytt. Samtidig ser han at kan forlate noe i en roman, for så å la dette dukke opp i en annen roman. Han skriver imidlertid ikke den samme boka om og om igjen. Selv er han glad i forfattere som har et rendyrket prosjekt, men han har også sansen for forfattere som strekker seg i mange ulike retninger. I den forbindelse nevner han Askildsen, som tilsynelatende er av typen rendyrket, men som likevel gjør mange sprang i sine noveller. Han finner noe nytt i hver bok, og fellesnevneren er at det er noe man vil vekk fra og noe man vil finne. 

Dyptpløyende samtale mellom to spennende forfattere! (Foto: RMC)

Hva tenker Christiansen når han er ferdig med en bok? Vi tilhørere kunne se at det skjedde noe med ham idet han skulle svare. "Det er en forferdelig tid!" svarte han, mens latteren runget gjennom forsamlingen. En nødvendig løsrivelsesprosess finner sted når man må erkjenne at boka er ferdig og at man ikke kan klamre seg til enda en korrekturlesning. Det er heller ikke slik at han med en gang er i gang med noe nytt. 

Skomsvold påpekte at hun likte tittelen på boka "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" så godt. Det var noe med navnet Lydia og ensomheten som følger oss som mennesker hele livet. Uansett hva som skjer, har vi en ensomhet i oss. Dersom tittelen ikke hadde inneholdt ordet "ensomhet", ville hun ikke ha tenkt på dette i det hele tatt. Christiansen understreket at han ikke er opptatt av en tematisk link. Han ønsket seg en tittel som gjenspeiler at dette er et portrett. Det forhold at etternavnet er med, speiler den respektfulle avstanden til hovedpersonen. Ensomhet er en kjent størrelse som de fleste har et forhold til. Lydia er mer redd for det motsatte enn ensomheten, praktisk og pragmatisk som hun jo er. Lydias bidrag ligger i den lille verden. Alt hun gjør springer ikke ut av store valg, mer ved at livet strømmer gjennom henne. 

Skomsvold spurte: "Hva er mest virkelig for Lydia? Det virkelige eller fantasien?" Christiansen svarte at Lydia er en person som forholder seg til realitetene, men hun har også et forhold til drømmer. Dette flyter over i hverandre, og springer ut av hverandre. 

Christiansen er opptatt av litteratur som handler om ulike virkelighetsnivåer. Han trakk frem Thomas Hardy, en av hans yndlingsforfattere. Hardys styrke er å være ekstremt detaljert på det politiske og realistiske, samtidig som han glir over i temaet døden og de døde. De døde representerer fortiden. Skomsvold nevnte i den forbindelse Christiansens roman "Fraværet av musikk", der det er en far som er veldig til stede, selv om han er død.  Det er i det hele tatt mange døde foreldre i bøkene hans ...

Virkeligheten eller litteraturen - hva er mest virkelig? spurte Skomsvold. Christiansen mente at litteraturen er mest virkelig - til begeistring for oss som satt i salen. Det er ekstremt sterkt å være i en roman som man selv finner opp, og da må man gjøre det reelt, mente Christiansen. Litteratur har en sånn type kraft i seg at det blir reelt. Det er en virkelighet og en sannhet i det. Litteraturen har en langsomhet i seg, hvor du selv må være aktiv. Du må lese, det er en langsomhet i tilegnelsen, det krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Man kommer inn i det på en ganske unik måte. Til sammenligning er musikk og kunst hastigere - der får man overblikket ganske raskt. I en roman må man jobbe for å få et overblikk. Christiansen er opptatt av film, og mener at det skal mindre til for å føle noe når man ser en film. Når man leser en bok, skaper man følelsene selv. 

Er det noe man ikke kan komme til bunns i innenfor litteraturen? spurte Skomsvold. Christiansen mente at det finnes et språk for det meste i verden. Vi er ikke tjent med å tenke at språket er begrenset. Det er det vi har! Til og med religiøse aspekter avhenger av språket.

Tenker Christiansens mye på hvordan romanene hans skal avsluttes? spurte Skomsvold. Christiansen mente at han i grunnen tenker mye på avsnittene i boka, hvoretter han siterte Beckett:

"The end is in the beginning and yet you go on."

Skriver Christiansen romanene sine fra A til Å, eller blander han dette sammen underveis? Christiansen opplyste at han ikke skriver kronologisk handlingsmessig. Han er ikke opptatt av "plottet". Samtidig skriver han et og et kapittel av gangen, som regel i den rekkefølgen det blir til slutt. Han kan likevel foreta sprang i tid underveis, f.eks. gjennom at en av hovedpersonene får en erindring tilbake i tid - som et tilbakeblikk. Han trekker frem forfatteren Pinter som i et teaterstykke begynte med slutten og endte med begynnelsen. Dette ble en slags litterær struktur. En spennende sådan i dette spesielle tilfellet. 

Skomsvold ga uttrykk for at det jo er viktig å leve og ikke bare skrive. Hun spurte om han reiser mye. Rune Christiansen sa at han ikke reiser så mye som han gjorde tidligere, men at han fremdeles tar seg et par utenlandsturer hvert år. Han reiser imidlertid mye rundt i Norge. Helt siden foreldrene flyttet fra den blokka han vokste opp i på Østerås, har han hatt en følelse av å leve i eksil. Det stedet han vokste opp er helt grunnleggende i hans liv. Slike ting legger han inn i bøkene sine. Som at Lydia må stoppe bilen og gå ut i grøfta ...

Christiansen nevnte Brontes "Stormfulle høyder". Her starter forfatteren med slutten og så fortelles en av de sterkeste kjærlighetshistoriene som noen gang har funnet sted i litteraturen. Bronte la vekt på detaljene, noe som ikke var vanlig den gangen denne romanen kom ut. Det gjorde et sterkt inntrykk på ham å lese denne romanen. I det hele tatt finnes det mye i den victorianske litteraturen som er ekstremt fascinerende. Detaljene som beskrives blant annet. 

Skomsvold spurte: "Hva er den beste måten å stjele fra annen litteratur på?" Rune Christiansen smilte og dro på det, og Skomsvold benyttet umiddelbart anledningen til å fortelle hvordan hun gjør det. Deretter fortalte Christiansen at han for sin del ville ha stjålet en ubetydelig setning, en slik setning som ingen ville ha lagt merke til at han tok. Han ville aldri ha stjålet en typisk "godt sagt"-setning, i alle fall ikke uten kildehenvisning. Ellers har han det slik at han glemmer hvor han har tatt ting fra - selv når han har funnet noe som er bra. Og det er kanskje like greit?

Helt til slutt spurte Skomsvold Christiansen om hva som er best - å lese eller skrive? Christiansen mente at det ikke går an å skille på disse to. Lesning har vært ekstremt viktig for ham, og han begynte først å skrive i 1984. Han byttet da ikke lesning ut med skriving. Men han tegnet tidligere. Det har han ikke gjort etter at han begynte å skrive ...

Det som var ment å skulle vare i en times tid, nærmet seg halv annen time da bokbadet var ferdig. I mellomtiden hadde hele salen sittet fjetret og hørt på. Og selv må jeg si at jeg var imponert over Kjersti A. Skomsvold og alle de interessante og kloke spørsmålene hun stilte overfor Rune Christiansen, en forfatter jeg virkelig skal stifte et mer nærgående kjennskap til! Jeg håper også at jeg inspirerer flere til å bli kjent med denne forfatteren gjennom dette innlegget!

Etter bokbadet ble det boksignering. (Foto: RMC)

Kjersti Annesdatter Skomsvold: "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg"

Friskt og spenstig fra en debutant


Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 125
Priser: Tarjei Vesaas Debutantpris 2009, nominert til Bokhandlerprisen 2009 og P2-lytternes romanpris

Mathea Martinsen nærmer seg sjels år og alder og forbereder seg på at hun snart skal dø. Men så kan hun ikke helt forsone seg med at hun ikke har satt et eneste spor etter seg i løpet av sitt liv. Ja, at hun nærmest har vært usynlig. For hvor mange spor er det egentlig mulig for et menneske å sette etter seg når man et helt liv har vært redd for det meste - for livet selv - og knapt har vært utenfor døren av sitt eget hjem?

Mathea giftet seg i sin tid med Epsilon, kanskje det eneste mennesket som noen gang har lagt merke til henne. Gjennom et helt liv har han levd og åndet for tallene sine, statistikken sin. En gang får de nesten et barn, men bare nesten. Og et ørlite forsøk fra Epsilons side på å få sin kone ut av heimen og i jobb, strandet vel egentlig før det hadde kommet ordentlig i gang. Det eneste "beviset" på at så har skjedd, er en pose med tenner som har fulgt Mathea i tykt og tynt gjennom livet.

Før Mathea kan avfinne seg med at hun snart skal dø, forsøker hun så godt det lar seg gjøre å bli bitte litte grann mer synlig. Hun beveger seg ut av blokkleiligheten sin, drar til og med på kosestund på eldresenteret. Men blir hun mer synlig av den grunn? Eller mindre ensom? Og mindre redd for dø?

Gjennom munter-triste betraktninger får vi innblikk i hvordan det er å bli gammel. Ikke bare lo jeg så tårene trillet mange ganger underveis, men jeg fikk også lyst til å sitte med gul tusj å merke ut fantastiske setninger! Den ene språklige perlen etter den andre, aforismer og ordtak er flettet inn i teksten på en strålende måte!

Her har vi en debutant som har sitt helt eget språk, som ikke ligner på noen andre forfattere jeg har lest tidligere! Mens jeg mange ganger - etter å ha lest bøker av nye forfattere - sitter og tenker at "har de gått på samme forfatterskole, hele gjengen?", var disse tankene helt fraværende denne gangen. Det er en spenst og en friskhet over teksten som jeg opplever som et aldri så lite kunststykke! Så kan man selvsagt spørre seg om boka skildrer det å bli gammel på en realistisk måte. Mitt svar til det er at må nå alt være så fordømt realistisk bestandig? Nei - denne boka bør nytes for det den er: nemlig først og fremst en humoristisk og fandenivoldsk roman om det å bli gammel! Og hvem vet om det ikke også kan være slik!?  Jeg kjenner faktisk flere 70-/80-åringer som til forveksling er nettopp slik - dvs. full av humør og vidd på tross av en skrantende helse (men uten den ensomheten som ble Mathea til del)! Noe som gjør det til en fornøyelse å kjenne dem ... ! Her blir det terningkast fem! Og så gleder jeg meg allerede til å høre mer fra denne unge forfatteren!

Andre bokbloggere som har blogget om denne boka:
- Beate
- Groskro
- Janke
- Karin
- Knirk
- Bai
- Thorbjørn
- Liv (lesestua)
- Lena (les mye)

Kjersti Annesdatter Skomsvold