Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten krig. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten krig. Vis alle innlegg

tirsdag 14. juli 2020

Ebba D. Drolshagen: "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater."


En bok som får deg til å gråte

Det er atskillige år siden jeg kom over Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge" (2009). Boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, fordi den vendte opp-ned på tidligere forestillinger om okkupasjonsårene 1940-1945. Så har vel også de siste drøyt 10 årene vist at det er mye ved norsk krigshistorie som trenger en alvorlig revisjon. Det har ikke minst en rekke norske historiske forfattere vist. Det er tilstrekkelig å vise til Marte Michelets bok "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet" (2018) og Aage Georg Sivertsens bok "9. april - Et historisk bedrag" (2014). Mange er de som ønsker å granske den offisielle historien om alle som angivelig gjorde opprør mot de tyske okkupantene under krigen, og hvor heroisk den norske eksilregjeringen i London egentlig var - bare for å ta et par eksempler. Det er et ordtak som sier at det alltid er seierherrene som skriver historien. Ikke bare går mange nyanser dermed tapt, men det har også vist seg at enkelte deler av historien vi er blitt fortalt, faktisk ikke er sann. De som våger å rokke ved de vedtatte sannhetene, får tyn så det holder. Det opplevde modige Marte Michelet da hun kom ut med boka om hjemmefronten og jødeforfølgelsen i Norge. (Lenkene peker til mine omtaler av bøkene.)

Et dystert kapittel i norsk historie som er viet svært lite oppmerksomhet, er behandlingen av kvinnene som hadde forhold til tyske soldater under krigen. "Alle" kjenner selvsagt til at mange av kvinnene ble skamklippet i de mest euforiske dagene etter frigjøringen, at mange ble frosset ut i lokalsamfunnene de bodde i og at såkalte "tyskerbarn" ble uglesett og mobbet. Noen kjenner kanskje også til at en del kvinner ble internert på Hovedøya i Oslo. Men dersom man tar turen innom Hjemmefrontmuseet på Akershus festning, finnes ingenting om dette. Som om det aldri har hendt ... 


En norsk forfatter som faktisk har skrevet om "tyskerjentene" (hun nektet å kalle dem "tyskertøser"), er Helle Aarnes i boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" (2009). (Lenken peker til min omtale av boka.)

Ebba D. Drolshagen har også skrevet om kvinnene som hadde forhold til okkupasjonsmaktens soldater, og hun har sammenlignet forholdene i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike og på Kanaløyene. I boka "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" (2009) går hun dypt inn i problematikken, for i størst mulig grad å forstå bakgrunnen for disse kjærlighetsforholdene - for det er først og fremst historiene om kjærlighet hun undersøker; hvorfor de skjedde, lokalsamfunnenes reaksjoner både under og etter krigen, kvinnenes skjebner, krigsbarnas skjebner m.m. Boka hun har skrevet er så rystende, så sjokkerende og så tankevekkende at den kommer til å bli værende i meg lenge. Lenge! Det er både snert og humor i hennes fremstilling, og ingen av partene - verken de okkuperte landene eller okkupantene - tas på med silkehansker. Her stilles alle til veggs, og det tas et kraftig oppgjør med tidligere vedtatte sannheter, klisjeer og det som er.

Et spesielt fotografi tatt av Robert Capa, og som viser en snauklippet kvinne med et barn i armene, som jages gjennom en folkemasse, går som en rød tråd gjennom Drolshagens bok.


Bildet er et symbol på hva som skjedde med kvinnene som hadde elsket tyske soldater under krigen - her i Frankrike - idet oppgjørets time kom. Det spesielle i Frankrike var at snauklipping av kvinner gjerne ble gjort som en forestilling, med store folkemengder til stede. I Norge var det annerledes. Der var det gjerne den stussligste karen, han som heller ikke under andre omstendigheter ville hatt særlig drag på damene, som førte an og overfalt kvinnene med saks og barberkniv. Andre hadde kanskje skitt på fingrene fra krigen, og var engstelig for sin egen skjebne, og ivret etter å overbevise seg selv og andre om at de var på den riktige siden.

"Overgrepene tok form av spytting, slag og spark, delvis eller full avkledning, avklipping av hår, ofte fulgt opp med barbering av hodet, maling av hakekors på panne, kinn, rygg, bryst og rumpe, gjerne med leppestift eller tjære. Etterpå ble kvinnene drevet i spissrotgang gjennom gatene og etterlatt på et fjerntliggende sted. Voldtekt inngikk ikke i "repertoaret" i de landene jeg har studert, selv om det trolig fantes enkelttilfeller. I noen få tilfeller ble kvinner myrdet, i Frankrike forekom skyting ved standrett. Fra Skandinavia kjenner jeg eksempler på at kvinner tok sitt eget liv etter å ha blitt offentlig nedverdiget." (side 37)

Det spesielle med andre verdenskrig var at okkupasjonen varte så lenge, og at antall tyske soldater mange steder - særlig i Nord-Norge - var i forholdet 10:1 i tyskernes favør. I småsamfunn var det nær sagt umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene. De fleste var unge, lengtet hjem, savnet kjærlighet, ønsket aksept av nordmenn og oppførte seg eksemplariske. De var høflige, vennlige - ikke rent få var svært kjekke, som om de var spesielt utvalgt til å skulle representere den ariske rasen på sitt beste. Sammenlignet med de lokale mennene, som ofte behandlet kvinnene på stedet nedlatende og bondsk, fremsto de tyske soldatene som verdensvante. De åpnet dørene for damene, var gentlemen til fingerspissene og kunne flørtens kunst. Slik oppfattet mange norske kvinner dem, og tilsvarende også i de øvrige landene som forfatteren har undersøkt. 

Kvinnene som innledet forhold med tyske soldater var overbevist om at deres elskede var helt spesiell, ikke en fæl nazist, ville egentlig ikke være utstasjonert som soldat og var i bunn og grunn en helt vanlig, varm og elskverdig mann. De oppfattet dessuten kjærlighetsforholdet som en privatsak - i motsetning til samfunnet rundt, som oppfattet dem som svikere og kollaboaratører, og at valget av kjæreste var politisk og ingen privatsak. 

"Jo lenger soldatene var stasjonert på samme sted, jo tettere på lokalbefolkningen kom de, og desto større var sannsynligheten for at faste forbindelser kunne oppstå. Dessuten har soldater i krig åpenbart et sterkt behov for å inngå faste kjærlighetsforhold." (side 89)

Selv om det var forbud mot kjærlighetsforhold mellom soldatene og lokalbefolkningens kvinner, så man gjennom fingrene på slike overtredelser av reglementet. Det var mye ekte kjærlighet, men også mange kvinner som ble lurt, fordi deres elskede faktisk var gift fra før og ikke hadde noen planer om å forplikte seg. Senere skulle det også vise seg at det ikke var enkelt for ekte kjærlighet å overleve krigen, og at de kvinnene som valgte å gifte seg med en tysk soldat, automatisk mistet sitt norske statsborgerskap. De måtte forlate Norge og reise til et utbombet land med svært usikre fremtidsutsikter. Det var ingen returbillett dersom de skulle angre seg på et senere tidspunkt.

De som betraktet det hele utenfra under krigen, hadde mange motiver. Jentene som gikk hånd i hånd med tyske soldater ble betraktet som horer, selv om de aldri hadde vært til sengs med mer enn denne ene mannen. De ble også misunt fordi de fikk tilgang til varer som var mangelvare, og kunne frekventere steder som en av deres sosiale klasse ellers ikke ville hatt tilgang til. Og de ble mistenkeliggjort og tillagt at de gjorde dette for å få tilgang til silkestrømper, sjokolade, roser etc. Atter andre mente at de gjorde det for å få mat på bordet i en kritisk tid. Som forfatteren lakonisk skriver på side 114: " ... - livet består nå engang av både brød og roser"

" "Klipperne" blir beskrevet som frustrerte einstøinger som endelig kunne gi sinnet og sjalusien fritt løp ved å hevne seg på disse kvinnene som hadde nedverdiget dem eller avvist dem som seksualpartnere under okkupasjonen. Andre fremstiller dem som notoriske feiginger som aldri ytte motstand under krigen - eller enda verre; som selv var kollaboratører - men som i tolvte time klarte å snike seg inn i patriotenes rekker, og da ved å angripe den aller svakeste. Brossat bruker betegnelsen "anonym antihelt (...) Han er hva jeg selv aller minst vil være: den middelmådige, den feige, sveklingen, hanreien (...) klipperen med den store saksen og den lille, arbeidsløse penisen". (side 160-161)

I Norge ble det født om lag 8000 barn, som hadde tyske fedre. "Tyskerunge" var et fryktelig skjellsord etter krigen i Norge. Det man fryktet var at barna på et eller annet tidspunkt skulle føle seg mer tyske enn norske, og at de kunne komme til å bli en tysk femtekolonne i landet vårt. Man mente at det kriminelle og asosiale lå i blodet. Forsterket av det upatriotiske som lå i morens gener ... Dessuten var det en vedtatt sannhet at tyskerjentene generelt var mindre begavet, altså biologisk-genetisk mindreverdige, slik at barna derfor var bærere av defekte arveanlegg. (side 184) På tross av antakelsen om at kvinnene var mindre begavet, fikk de ikke "strafferabatt" fordi de angivelig ikke visste bedre, eller ikke kunne hjelpe for at de hadde havnet i denne situasjonen og blitt gravide. Drolshagens gjennomgang av rettsdokumenter fra denne tiden, er sjokkerende lesning. Når man i tillegg sammenligner straffen kvinnene fikk med den som ble mennene til del, selv de som hadde tjent seg rike på tyskerne, er det skammelig. Man skulle ikke tro at vi snakket om en rettsstat.

En annen stor misforståelse er dette med Lebensborn i Norge. Mange tror at dette var en slags avls-fabrikk, der meningen var å avle frem flest mulig ariske barn. Saken var den at Lebensborn tok seg av barn som mødrene av en eller annen grunn ikke klarte å ta seg av. Dette var et alternativ til illegal abort. Det var bare barn av arisk opphav som fikk dette tilbudet. Samiske kvinners barn ble avvist. Kun ca. 1200 av de totalt 8000 barna som ble født i Norge, ble født på Lebenborns fødehjem. Og i motsetning til hva mange tror, tok de fleste kvinnene seg av sine egne barn. Kun et mindretall sendte barna bort.

Ingen vet hvor mange kvinner som innlot seg med tyske soldater - verken i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike eller på Kanaløyene. Dersom vi antar at det ble født barn i ett av ti forhold, snakker vi om svært mange kvinner. Fra myndighetenes ståsted har det alltid vært et poeng å få frem at det dreide seg om et fåtall kvinner, men selv om vi ikke kjenner til det eksakte antallet, er det mye som tyder på at det ikke er riktig.

"Til myten om at de dumme, stygge og umoralske "tyskertøsene" hørte også at det bare dreide seg om noen ganske få som hadde "vanæret" landet sitt på den måten. Påstanden (som lyder som en trøst) motsies imidlertid av alle anslag- og beregningsforsøk. Intervjuer av tidsvitner gir ikke noe entydig bilde. Ellingsen antar at det ligger en bestemt agenda bak påstandene om at det dreide seg om et marginalt problem: "På mange måter kan man si at mytene var en forutsetning for at klippeaksjonene skulle bli en realitet. Min påstand er at hvis myndigheter og publikum hadde oppfattet begrepet "tyskertøser" som noe som gjaldt mange kvinner, hvorav de fleste var som kvinner flest, så ville det ha blitt vanskeligere å gripe saks og interneringsbestemmelser." (side 237)

Straffene rammet enslige unge kvinner fra landet, som ikke hadde en sterk familie eller annet nettverk rundt seg, sterkest. Det innebar at det var kvinnene med lav sosial status som ble verst rammet. Samtidig slapp antakelig kvinner i f.eks. Nord-Norge lettere, nettopp fordi det gjaldt så mange på enkelte steder. Kvinner fra borgerlige hjem slapp unna. 

Selv om de færreste i dag tenker på disse kvinnene som landsforrædere, er det en utbredt holdning at de gjorde det for å oppnå noe. Som om de var horer som fikk betalt. Men som Drolshagen har redegjort for i sin bok - det var faktisk ekte kjærlighet i de aller fleste tilfellene. Ekte kjærlighet med få happy endings ... 

Ebba D. Drolshagens bok om kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater inneholder så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i dette innlegget. Blant annet skriver hun om skammen kvinnene levde med resten av livet , redselen for å bli avslørt, ønsket om å fortrenge og glemme. Det som blir veldig tydelig er at det som skjedde med kvinnene i Norge på ingen måte er unikt. Det samme skjedde i mange andre land som var okkupert, og det har også skjedd i andre kriger. Nettopp av den grunn er de sammenligningene Drolshagen gjør i sin bok, svært interessante. Hun gjør dette til noe universelt, noe som kan skje i en hvilken som helst krig der soldater fra et annet land er tilstede i lang tid. Det samme skjedde f.eks. mellom tyske kvinner og amerikanske soldater etter krigen. Men mens de norske kvinnene ble ansett å ha høy byrd av tyske soldater som var her under krigen (pga. felles rasetilhørighet), anså amerikanerne tyske kvinner som annen rangs, fordi de var medskyldige i krigen. Ekteskap mellom amerikanske menn og tyske kvinner var av en grunn forbudt.

Vi er bare mennesker med behov for nærhet, kjærlighet, å bli sett, akseptert, vist omsorg - uansett hvem vi måtte være og hvor vi kommer fra. Det verste et menneske kan bli utsatt for er å bli ignorert, oversett, ikke bli inkludert, frosset ut. I en krig er behovet for nærhet og menneskelig varme enda sterkere, fordi så mye av det eksistensielle står på spill. Vanlige regler opphører på mange måter å gjelde. Derfor er det betenkelig å dømme noen når konteksten er borte, og  da se bort fra den sammenhengen hvor det aktuelle fant sted. Det er jo selve konteksten som er årsaken til det som har skjedd. Tenkte jeg, mens jeg analyserte boka og de inntrykkene som kom til meg underveis i min lesning ...

Da jeg kjøpte denne boka, måtte jeg bestille den fra et antikvariat. Stor var derfor min glede da jeg oppdaget at den igjen er tilgjengelig for salg. Historien om "tyskerjentene" og "tyskerbarna" er hjerteskjærende og den hører med i vår historie. Behandlingen som ble dem til del etter krigen er ikke en rettsstat verdig. Jeg satt mange ganger med gråten i halsen mens jeg leste. Ikke fordi forfatteren trykker på sentimentale knapper, men rett og slett fordi mange av historiene er så gruoppvekkende at det er sjokkerende at det i det hele tatt har hendt. Drolshagen skriver så godt. Hun setter ting opp mot hverandre på en intelligent måte, spisser problemstillinger og får oss til å tenke. Dette er en bok som har i seg nok krutt til å endre menneskers holdninger, er min påstand. 

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! Les den! Den er vel verdt din tid!  

Utgitt på tysk: 2009
Originaltittel: Die Geliebten der Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Utgitt på norsk: 2009
Oversatt: Erik Krogstad
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 280
ISBN:
978-82-495-0592-0
Jeg har kjøpt boka selv

Ebba D. Drolshagen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

onsdag 18. oktober 2017

Niroz Malek: "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo"

Aleppo-fortellinger

Jeg hadde aldri hørt om den kurdisk-syriske forfatteren Niroz Malek (f. 1946) før jeg fikk nyss om at en bok med fortellinger fra Aleppo var under utgivelse. Etter dette har jeg gått og ventet på denne boka, som på norsk har fått tittelen "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo". En tittel som bærer bud om krigens mørke ... Aleppo er blitt et begrep som er ensbetydende med den totale ødeleggelse, mens vi forbinder natten med mørket. Den en gang så stolte byen, hvis gamleby sto på UNESCOs verdensarvliste, er lagt i ruiner. 

Viktigheten av litteratur som utvider vår horisont

Det er Kjersti Enger Jensen som har oversatt denne boka fra arabisk til norsk. I et intervju i Klassekampen (under tittelen "Vi trenger rause forlag") tidligere i høst uttalte hun følgende:"Det finnes mange litterære perler der ute som kunne vært oversatt, men fordi de ikke foreligger på engelsk, og muligens fransk, plukkes de ikke opp av norske forlag. Jeg skjønner at de ikke tør å ta sjansen, men det føles også som interessen mangler litt," sier Jensen.

Hun mener det ikke handler om at arabisk litteratur generelt kan være vanskelig tilgjengelig.


I samme artikkel uttalte oversetter Mohammad M. Izad at dersom man vil ha en stor flora av oversatt litteratur, kan man ikke bare tenke salgstall. Det viktigste er å gi publikum muligheten til å skaffe seg større innsikt. "En kan oppdage viktige nyanser av et fremmed samfunn gjennom litteratur hvis variasjonsbredden er til stede, sier Izad." Selv vil jeg trekke dette enda lenger, og hevde at uten å stimulere til folks nysgjerrighet og forståelse for andre kulturer som er annerledes enn vår egen, vil verden aldri gå fremover. Dette går selvsagt begge veier. Som kloke Torbjørn Færøyvik så treffende sa det i innledningen til sin bok "Orientekspressen" - (hans uttalelse har stor overføringsverdi til litteraturen): 

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene." 

Ingen anmeldelser av boka så langt ...

Bøker som "Slik natten er" skal ikke bare skal gjennom ett nåløye, men flere. For så snart aktuelle bok faktisk er oversatt til norsk, så var det anmelderne da ... Hvor ble det av dem? Selv har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av Niroz Maleks bok - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant de uprofesjonelle (altså bloggerne) ... Men jeg håper selvsagt at de kommer!

Hvem er Niroz Malek?

Et søk på Niroz Malek i Wikipedia førte meg kun til en tysk side, som på ingen måte yter forfatteren full rettferdighet. Her er det ikke nevnt noe om at han er kurder, og kun denne siste boka hans er nevnt i bibliografien. (Forlag som utgir bøker av litt ukjente forfattere burde virkelig ta oppgaven med å oppdatere Wikipedia på eget språk seriøst! For når man står med en ukjent forfatters bok i hendene, er det viktig å finne saklig faktainformasjon av aktuelle forfatter - også på andre steder enn kun forlagenes egne nettsider.) 

Dette førte meg uansett videre til forlagets presentasjon av Niroz Malek:

Niroz Malek er altså en kurdisk forfatter, som er født og oppvokst i Aleppo (som ligger i Syria). Han er utdannet ved kunstakademiet i Aleppo og i yngre år var han billedkunstner. Nokså tidlig - allerede i 1967 - la han billedkunsten på hylla, og ble forfatter på heltid. Så langt har han utgitt åtte novellesamlinger og seks romaner. Han skrev "Slik er natten" mens krigen pågikk - dvs. i første halvår av 2014. Boka er blant annet oversatt til fransk, og i 2016 mottok Malek Le prix Lorientales. Juryen beskrev boka som "et treffende vitnesbyrd, alltid hevet over hatet". Videre var den "skrevet som en krigsmotstanders reisedagbok. Som Aleppos egen stemme.

Om boka

Denne lille boka, som kun rommer 116 sider, er delt inn i 26 små kapitler med korte, men talende titler. Fordi det er den samme jeg-personen vi følger gjennom hele boka og fordi hvert kapittel er datert, er det nærliggende å tenke på dette som en slags dagbok. Noveller er det nemlig ikke. 

Vår navnløse jeg-person (forfatteren eller hans alter-ego?) sitter i en leilighet og skriver om hverdagen i det krigsherjede Aleppo. De fleste - om ikke alle - har et forhold til denne byen, og vet at det knapt finnes noen by i Syria som har vært hardere rammet av krigen (som etter hvert har blitt en krig mot IS) enn nettopp Aleppo. Jeg har selv både lest og skrevet om Francesca Borris dokumentarbok "I krigen - et vitnesbyrd", hvor Aleppo står helt sentralt. Dessuten har jeg lest og skrevet om Cecilie Hellestveits bok "Syria - En stor krig i en liten verden" og Sigurd Falkenberg Mikkelsens bok "Arabisk høst". Alt dette har vært med på å forme mitt syn og min oppfatning av hva som har foregått i Syria generelt og Aleppo spesielt. 

I det første kapittelet snakker vår jeg-person i bilder om fortidens venner. Han henviser til brev han har fått, hvor noen er døde, andre har forlatt landet og atter andre har han bare mistet kontakten med. Å samle på brevene er en måte å komme nær alle han har mistet. Det handler om minner om en tid som er forbi. 

En annen gang må han minne seg om at det finnes folk som ikke liker det han skriver. Pennen merker frykten og nekter å skrive - selv om det ikke er noen i rommet ... 

I kapittelet med tittelen "Den første himmelen" møter vi en mann - omtalt i tredjeperson entall - som opplever en voldsom eksplosjon. Dette raderer nabobygningen fra kartet. Selv er han glad for at hjemmet hans fremdeles er intakt. 

"En absolutt stillhet kom krypende. I den andre enden av Tayr-gaten var det som om selve lufta manglet, som om den var blitt slukt av en avgrunn. Folk, i det minste noen av dem, hadde kastet seg til jorden. Andre så lamslåtte ut der de mekanisk vandret rundt på leting etter gjenstander som hadde fløyet fra hendene deres, eller barn som plutselig hadde forsvunnet og ikke var å finne noe sted ... " (side 39)

Så kommer han hjem til sin egen blokk og begynner å bevege seg oppover i etasjene. Bare for å oppdage at taket er borte, og at han er omgitt av blå himmel ... "Ett sted av gangen klatret de oppover mot himmelen til han endelig ble borte bak et lag av strålende blått." (side 41)

En interessant og tilsynelatende digresjon fra bokas øvrige tematikk er "To romaner", der jeg-personen har lest romanen "Og dagen varer lenger enn et århundre" (1983) av Tsjingiz Aitmatov og fører en fiktiv samtale med denne forfatteren som for lengst er død (f. 1928 d. 2008). Det handler om et manglende kapitel i boka, som gjør at han ikke skjønner så mye av det som skjer. Tilfeldigheter fører ham til en annen bok av samme forfatter - "Dsjengis-khans hvite sky" (1993) - som synes å være nettopp det manglende kapittelet i den første boka. Et kapittel forfatteren ble tvunget til å ta ut for i det hele tatt å få den første romanen gjennom sensuren ... Hvorfor ble ikke dette kapittelet lagt inn i den første boka på et senere tidspunkt? lurer vår jeg-person ... Aitmatov svarer at dette kunne bli sett på som et vitnesbyrd om det gamle regimet, "som røvet friheten fra både landet og folket som levde der" (side 51). "Derfor lot jeg det forbli en hemmelighet som slike oppegående lesere som deg kan oppdage på egenhånd." Så handlet kapittelet likevel om noe som antakelig ikke kunne sies på en annen måte uten at Malek selv ville fått problemer med utgivelsen av sin bok - nemlig hvilke latterlige følger det kan få når kunsten ikke får leve og utvikle seg på sine egne premisser. 

Vi får krigen veldig tett på i denne boka, der jeg-personens hjem etter hvert befinner seg innenfor sperrelinjene, som voktes av soldater. I kapittelet "Kom, la meg si at jeg elsker deg" møter vi et ektepar som har kjent krigen tett på kroppen. Hvilken betydning har ordene "jeg elsker deg" når man befinner seg så nær mye tragedie?

"- Vær så god. Vet du, jeg tror ærlig talt ikke at slike ord gjør inntrykk på folk lenger. De har mistet all mening. Hva betyr de? For meg er de bare ord som ikke lenger betyr noe i så blodige tider som vi lever i. Se for deg dette: På lærerrommet i dag fortalte arabisklæreren min meg noe. Han hadde sett trist og bekymret, rent sagt miserabel, ut siden i morges. Han nærmest hvisket, som om han var redd for noe: "Kan du forestille deg, frøken? For tre måneder siden mistet broren min sin tretti år gamle sønn i området rundt Bab al-Hadid. Han var på vei hjem til barna sine da en tønnebombe som noen hadde kastet ut fra et fly, landet foran ham midt i gaten. Hele han forsvant, vi fant ikke så mye som en eneste liten bit av ham. Siden den dagen har faren hans, altså broren min, vært stum. Forestill deg ei tønne full av skrap og splinter som dreper. Han døde og etterlot seg absolutt ingen spor." (side 98-99)

Og så er det Fatima som i bokas siste kapittel "Et hvitt klede" dør, fordi apoteket mangler de mest elementære medisiner som kunne ha reddet henne. Bare en eneste dose kunne reddet henne. Bare en ... Medikamentet var "ute av produksjon" ... 

Mine tanker om boka

Først og fremst er jeg veldig glad for at bøker som dette i det hele tatt kommer ut på norsk! Det er nemlig ingen selvfølge i en tid der slike utgivelser trenger offentlig støtte (som det blir stadig mindre av ...) for i det hele tatt å være bærekraftig for et forlag. Egentlig burde slike tilskudd vært ført inn under budsjettposten "fredsskapende arbeid" i statsbudsjettet (om noe slikt finnes ...). 

Niroz Maleks bok "Slik natten er" er en knallsterk beretning om en krig de fleste av oss bare kjenner fra relativt overfladiske nyhetsinnslag, og hvor det er vanskelig å få noen helheltsforståelse av hva som egentlig foregår. Dvs. dette har jo faktisk blitt mye enklere etter hvert, i alle fall etter at IS ble ansett som en større trussel for verdensfreden enn Assad-regimet. For nå handler ikke Syriakrigen lenger om et utall opprørsstyrker som kjemper mot Assad, men om å få stabilisert Midtøsten-regionen igjen og bli kvitt IS. 

Maleks bok handler imidlertid ikke om politikk. Han tar ikke standpunkt for og imot Assad, og IS og andre opprørsstyrker nevnes ikke med et ord. Kanskje ligger det likevel kritikk mellom linjene, siden "alle" vet hvem som står bak f.eks. de forferdelige tønne-bombene ... Det han derimot tar helt klart avstand fra, er krig, og dette får han frem ved å fortelle om krigens konsekvenser. I all hovedsak er fortellerstemmen i boka nokså lavmælt, men oftere og oftere lenger ut i boka blir stemmen mer insisterende og høylytt. Lite pakkes inn, og det er mulig at dette har sammenheng med at krigen var på sitt aller verste i denne perioden. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter med etter å ha lest ulike bøker om konflikten. Og det var vel nettopp da IS også for alvor kom på banen. 

Boka er godt skrevet! Styrken i historiene ligger i at disse er balanserte og at hatet er fraværende. Språket er litterært, og selv om jeg ikke har kunnskaper til å kunne sammenligne den norske utgaven med den originale arabiske boka, sitter jeg med en opplevelse av at oversetteren nødvendigvis må ha gjort en god jobb. Rent språklig fløt det nemlig godt. I og med at det er en slags kronologi i fortellingene, ble jeg fanget av boka og ønsket bare å lese videre. Plutselig hadde jeg lest den fra perm til perm, uten avbrudd. Her er det ingen happy ending, dessverre ... 

Boka har som tidligere nevnt en slags dagbokform, men uten egentlig å fremstå som en dagbok i ordets rette forstand. Selv om vi av og til får høre historier som forfatteren gjenforteller uten å ha vært der selv, kan man heller ikke si at samtlige kapitler fremstår som noveller. Dette er heller ikke en dokumentar, selv om mange av hendelsene som beskrives er virkelige nok. Forfatteren har i stedet brukt litterære virkemidler for å formidle hva som skjedde i Aleppo i første halvår av 2014, der brutaliteten tiltok voldsomt utover våren. Det er sterke ting vi får høre, og det i et land som ikke er langt fra oss - verken fra Norge eller land vi nordmenn elsker å feriere i. Litteratur som dette bidrar til å gi krigens lidelser et menneskelig ansikt. 

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere Svenska Dagbladet (et sitat som finnes på bokas smussomslag):

Aktualiteten i dessa noveller från ett brinnande och avhumaniserat Aleppo är så brännande som den kan bli, men Malek är ingen dagtidningsreporter. Tvärtom tar han sin tillflykt till fantasin och närmar sig en magisk realism, där gränsen mellan då och nu är like tunn som den mellan döda och levande. Sorgen ligger ofta tung över texterna, men får ibland också sällskap av en oerhört levande humor.

Og som forlaget skriver om boka på sine nettsider:

Alle fortellingene som er samlet i denne boken er forfattet mellom januar og juli 2014 og gir et helt annet vitnesbyrd om krigens brutale virkelighet enn det vi er kjent med fra tv-bilder og avisreportasjer. Og forfatterens tilnærming til hverdagen i den krigsherjede byen, er alt annet en journalistisk – han søker like gjerne tilflukt i fantasien, drømmene og minnene, for beskrive en verden preget av oppløsning, der fortiden og nåtiden glir over i hverandre og der de dødes tilstedeværelse synes å være vel så virkelig som de overlevendes. Men selv om historiene ofte kan virke dystre og sorgtunge, er de ikke uten håp og en varm, underfundig humor.

J
eg anbefaler denne boka sterkt! Les den!

Utgitt: 2015
Originaltittel: Tahta sam´il harb
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: SolumBokvennen
Oversatt fra arabisk til norsk: Kjersti Enger Jensen 
Antall sider: 116
ISBN: 978-82-560-1967-0
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Niroz Malek (Jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 9. oktober 2016

"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.


Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan
Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller
truer livet til barna ... 
Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"
Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Hyena Road
Nasjonalitet: Canada
Sjanger: Drama/krig
Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)
Spilletid: 120 min.

lørdag 23. juli 2016

Carsten Jensen: "Den første sten"

Den første store Afghanistan-krigs-romanen!

Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ... 


Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka. 


Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka). 


I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...


"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)


Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg. 


Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig. 


"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)


Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til. 


Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?


Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, og dette merker vi fordi de virkelige hendelsene som beskrives fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo".  Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban", Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" og novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer. 


Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ... 


Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at du nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt! Denne boka bør du virkelig ikke gå glipp av! Den er viktig!


Utgitt i Danmark: 2015

Originaltittel: Den første sten
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Press (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfilen)
Oversatt: Håvard Syvertsen 
Oppleser: Nicolay Lange-Nielsen
Spilletid: 22 timer 19 min.
Antall sider: 610
ISBN: 9788242163370 (lydfil)
ISBN: 9788275477550 (papirutgave)
Jeg har mottatt boka fra forlaget
Forfatterens egen blogg


Carsten Jensen (Foto: Isak Hoffmeyer)

søndag 17. juli 2016

"Kippur" (Regissør: Amos Gitai)

Historisk krigs-drama fra Golanhøydene

Den israelske filmregissøren Amos Gitai (f. 1950) lager for det meste dokumentarer og filmer basert på virkelige hendelser, med en tematikk sentrert rundt Midt-Østen og jødisk-arabiske konflikter. I årene 1999 til 2011 konkurrerte syv av hans filmer om Gullpalmen under Cannes Filmfestival. Han har jobbet med mange kjente skuespillere - som Juliette Binoche og Natalie Portman, bare for å nevne et par av disse. Gitai har mottatt en rekke priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

"Kippur" handler om Yom Kippur-krigen, som fant sted fra 6. til 25. oktober i 1973. Krigen startet i form av et overraskelsesangrep fra Egypts side på jødenes mest hellige dag, Yom Kippur. Syria ble nokså raskt involvert, og i begynnelsen hersket det kaotiske tilstander - inntil Israel hadde klart å mobilisere sine styrker og var i stand til å slå tilbake. Den 24. oktober kom det i stand en våpenhvile som ble etablert under FNs beskyttelse. Krigen førte til oljekrise i 1973, siden den resulterte i stopp i oljeleveransene fra araberlandene og en mangedobling av oljeprisene. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene er vi vitne til en sanselig scene mellom Liron og hans elskede. Det hele avbrytes ved at Liron blir innkalt til å kjempe i krigen mot egyptere og syrere, som overraskende har angrepet Israel på landets helligste dag, Yom Kippur. Liron og hans venn Ruso, forsøker å ta seg frem til Sinai-halvøya og Golanhøydene, hvor krigen pågår. I kaoset som har oppstått finner de ikke frem, og må overnatte i bilen. 


Ruso og Liron forsøker å redde sårede i gjørmehavet.
Dagen etter blir de vekket av en lege som ber om skyss til Ramat David. Hans egen bil har havarert, og det er av største viktighet at han kommer frem til fronten. Vel fremme verver Liron og Ruso seg som frivillige i førstehjelpsteamet. Resten av filmen handler om alle de menneskelige ofrene en krig alltid krever. Folk dør rundt dem, mens andre er hardt skadet, men kan reddes hvis de bare får medisinsk hjelp i tide. Døde som levende fraktes til et helikopter som tar ofrene med til et feltsykehus, hvor de kan få mer legehjelp. Skadede soldater roper ut i desperat smerte, og teamet jobber hardt for å hjelpe dem som til en hver tid skriker høyest. Det er en kamp om liv og død, der knappheten på ressurser gjør at de ikke rekker over alle. 

Det er ingen ufarlig jobb Liron og Ruso har tatt på seg, for rundt dem skytes det hele tiden, og landskapet ser mer ut som et gjørmehøl enn landområder som det er verdt å kjempe for å beholde. Etter hvert skjer det uunngåelige ... De blir selv skutt ned mens de flyr av gårde i helikopter - sammen med døde og sårede ... 


Ikke ufarlig å bevege seg rundt ved fronten.
"Kippur" er en dramatisk film hvor sterke virkemidler er tatt i bruk. Vi blir riktignok aldri vitne til direkte krigshandlinger. I stedet ser vi en haug med tanks som kjører rundt - nesten uten mål og mening - og vi hører en masse skyting. Innimellom ligger likene og de sårede, som førstehjelpsteamet gjør hva de kan for å bringe i sikkerhet. Det er blod og istykkerrevne legemsdeler ... det er desperate smerterop og redsel ... Filmskaperen har ikke vært opptatt av å fortelle om krigen slik den fortonet seg fra begynnelse til slutt. Derimot tenker jeg at han har vært opptatt å få frem krigens meningsløshet og de menneskelige kostnadene. Vi får ikke vite slutten av historien. De israelske tapene var størst i begynnelsen, men så snudde det og det var angriperne som i størst grad led og til slutt tapte krigen. "Kippur" handler om de første dagene av krigen.

"Kippur" er basert på en sann historie om Yom Kippur-krigen, og er filmregissørens egen historie. Han var med på helikopteret som ble skutt ned. Skuespillerne i filmen har fått samme navn som de selv har. 

Jeg liker godt å se filmer fra virkeligheten, og tittelen på denne filmen gjorde meg så nysgjerrig at jeg selvsagt måtte kjøpe den da jeg kom over den. Jeg opplevde imidlertid den to timer lange filmen som noe langtekkelig, og skulle nok ha ønsket at den hadde omhandlet hele Yom Kippur-krigen og ikke bare de første kaotiske dagene mens Israel led de største tapene. Det hadde gjort filmen mer interessant. Jeg synes det ble tværet mye på det samme etter hvert. Inntrykket ble forsterket fordi det var lite dialog i filmen. Samtidig gjorde det et sterkt inntrykk å se hvordan førstehjelpsteamet stavret i regn og gjørme for å finne overlevende og lik, mens de selv utsatte seg for stor risiko for å bli drept. I en av scenene ser vi det hele fra lufta, der helikopteret svever over det gjørmete landskapet. Tanks-spor på kryss og tvers i gjørma, der det ikke var mulig å få forståelse for mønsteret i krigen. Hvilke tanks tilhørte fienden og hvilke tilhørte dem selv? Sett fra luften virket det hele absurd. Og det var nok også meningen ... 

"Kippur" er en må-se-film for alle som er over middels interessert i Midtøsten-konflikten!

Innspilt: 2000
Originaltittel: Kippur
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Krigsfilm
Skuespillere: Liron Levo (Winraub), Tomer Russo (Russo) m.fl.
Spilletid: 123 min.



Follow my blog with Bloglovin



søndag 25. januar 2015

"American Sniper" (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen ...

Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 

Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som "J. Edgar" (2011), "Invictus" (2009), "Bird" (1988), "Mystic River" (2003), "Gran Torino" (2008), "Changeling" (2008), "Million Dollar Baby" (2004) og "Broene i Madison County" (1995) - bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel "American Sniper".

Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i - "Serena" med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!

"American Sniper" hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 

Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak - "American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History". Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best ... Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han "bare" drepte 160. 


Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL
Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker - ikke en! - som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk ... det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen - i alle fall til å begynne med - andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. "There is evil out there!" er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 


Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.
Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss ... 


Teamet i Irak
Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt - han var jo krigshelt - og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen "mer spennende". 


Chris Kyle og en annen snikskytter
Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.

Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i "The Imitation Game". Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 

På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte "B-filmer med C-skuespillere" enn meg ... Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Sniper" vant Oscar i kategorien beste lydredigering.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.

Populære innlegg