Diana Darke (f. 1956) er forfatter, Midtøsten-ekspert og arabist. Før hun utga "Huset i Damaskus", var hun mest kjent som reisebokforfatter med Midtøsten som sitt spesialområde.
"Huset i Damaskus" utkom på engelsk allerede i 2014. Egentlig var boka ferdig i 2010, men så kom krigen og Diana Darke ble nødt til å skrive den om. Siden krigen hele tiden tok nye vendinger, og med det også dramaet rundt huset hennes, måtte boka bearbeides flere ganger. Dermed har den ikke bare blitt en historie om et helt spesielt hus i Damaskus` gamleby, men også om krigen i Syria og menneskene hun kom i kontakt med. Den norske utgivelsen har et nyskrevet forord datert i november 2019.
Men for å starte med begynnelsen ... Diana Darke elsker Syria og det syriske folket. Så mye at da spiren til en drøm om å eie sitt eget hus i Damaskus først begynte å gro, var det egentlig ingen vei tilbake. Jakten på det perfekte huset begynte og til slutt fant hun det hun ville ha, nemlig Bayt Barudi. Huset trengte restaurering, og det var viktig for henne å finne tilbake til dets originale uttrykk. Det var en omstendelig prosess å finne materiale som passet til dette, for mye var ødelagt av tidens tann.
Det skulle for øvrig ikke bli enkelt å få gjennomført selve transaksjonen til å begynne med. I Asads Syria endret reglene seg hele tiden, og bare det at ingen riktig stolte på bankvesenet, gjorde det hele komplisert. Darke var avhengig av en god advokat som hun kunne stole 100 % på, og hun trengte dessuten noen som kunne se til huset mens det ble restaurert. Menneskene i Syria beskrives som vennlige og til å stole på, men noe endret seg da krigen utviklet seg. Den hun stolte mest på skulle nemlig komme til å svikte henne på det groveste og forsøke å ta huset fra henne. Da var det ingen vei utenom: hun måtte selv reise til Damaskus. Her beskriver hun en dramatisk kamp for å beholde det som var hennes.
Underveis får vi vite mye om det syriske samfunnet. Som hvordan det faktisk hadde seg at alawiene kom til makten - de som var en minoritet sammenlignet med sunnimuslimene.
"Allerede før 1970 besto den syriske hæren av over 40 prosent `alawier ikke fordi de hadde tanker om å overta landet, men ganske enkelt fordi det militære var en trygg yrkesvei der man ikke risikerte å bli forfulgt av sunnimuslimer. Selv deres egne `alawi-sjeiker oppfordret dem til å satse på en militær karrière, og i motsetning til de rikere sunnimuslimene hadde de ikke råd til å kjøpe sønnene sine fri fra verneplikten. Grunnlaget for det fremtidige Asad-regimet begynte å ta form, med sitt tettvevde stoff av militære lojalister, et stoff som ikke ville rakne. Den syriske hæren ville lydig følge ordre, i motsetning til den tunisiske og egyptiske, som avviste sine politiske herrer i landenes respektive revolusjoner." (side 84-85)
Vi får et spennende innblikk i Syria fra innsiden, i og med at forfatteren både har solide kunnskaper om landet og har bodd der selv. Vi får kjennskap til hvorfor ting går så galt i Syria, der det ikke er kompetanse, men forbindelser, som avgjør hvem som får offentlige stillinger. Dette er mye av forklaringen på hvorfor det ikke er utvikling i det syriske samfunnet, og hvorfor byråkratiet jobber så tregt. Det sitter altfor mange inkompetente mennesker i sentrale posisjoner, ofte med jukse-papirer på gjennomført utdannelse. De kan ingenting.
"Allerede før 1970 besto den syriske hæren av over 40 prosent `alawier ikke fordi de hadde tanker om å overta landet, men ganske enkelt fordi det militære var en trygg yrkesvei der man ikke risikerte å bli forfulgt av sunnimuslimer. Selv deres egne `alawi-sjeiker oppfordret dem til å satse på en militær karrière, og i motsetning til de rikere sunnimuslimene hadde de ikke råd til å kjøpe sønnene sine fri fra verneplikten. Grunnlaget for det fremtidige Asad-regimet begynte å ta form, med sitt tettvevde stoff av militære lojalister, et stoff som ikke ville rakne. Den syriske hæren ville lydig følge ordre, i motsetning til den tunisiske og egyptiske, som avviste sine politiske herrer i landenes respektive revolusjoner." (side 84-85)
Vi får et spennende innblikk i Syria fra innsiden, i og med at forfatteren både har solide kunnskaper om landet og har bodd der selv. Vi får kjennskap til hvorfor ting går så galt i Syria, der det ikke er kompetanse, men forbindelser, som avgjør hvem som får offentlige stillinger. Dette er mye av forklaringen på hvorfor det ikke er utvikling i det syriske samfunnet, og hvorfor byråkratiet jobber så tregt. Det sitter altfor mange inkompetente mennesker i sentrale posisjoner, ofte med jukse-papirer på gjennomført utdannelse. De kan ingenting.
Korrupsjonen griper inn i absolutt alt. Ingen kan vite hvem som er ansvarlig for hva i den pågående krigen, fordi alle skylder på alle. Da Bashar fikk spørsmål om ansvaret for tønnebombene som er sendt over sivilbefolkningen, svarte han "Tønnebomber? Hvilke tønnebomber?" Forfatteren mener det ikke er noen tvil om at han er en imponerende løgner. "Vi dreper ikke våre egne. Ingen myndigheter i verden dreper sitt eget folk, så sant ikke landets leder er gal." (side 263)
Forholdet mellom Syria og Tyrkia var en gang hjertelig, men slik er det ikke lenger. Selv Erdogan har fått nok.
Noe av forklaringen på at Diana Darke måtte kjempe for å beholde huset sitt i Damaskus` gamleby er at desperasjonen i befolkningen økte i takt med krigens utvikling. Tomme hus ble plyndret og/eller okkupert av mennesker som hadde mistet hjemmene sine. Innenfor murene av Damaskus` gamleby økte antall mennesker som søkte tilflukt, fordi de oppfattet dette som et trygt område.
"Huset i Damaskus" er en ganske bredt anlagt bok, men hvor forfatterens hus er den røde tråden vi følger gjennom boka. Drømmen om å ta imot turister og tilby guidede turer, har dessverre ikke slått til. Ikke er det enkelt å reise dit heller. Men som forfatteren skriver i forordet til boka fra november 2019:
"Huset har virkelig kommet til sin rett. Det har fungert som tilfluktssted for flyktninger og har gitt husly til mange familier i løpet av krigen. Barn er blitt født der. Jeg er stolt av at det har kunnet gi så mange en trygg havn. Jeg har aldri angret på at jeg kjøpte det, uansett hva som skjer i Syria. Jeg drømmer om at det en dag, når omstendighetene tillater det, vil bli et senter for syrisk kulturarv, for huset vil alltid utgjøre en vesentlig del av denne arven."
Selv håper jeg at det en dag skal være mulig å reise spesielt til Damaskus. Mye av det forfatteren skriver om folkene, maten og kulturen, minner mye om Libanon, som mannen min og jeg besøkte i desember 2019. Den turen ga mersmak.
Jeg anbefaler denne boka til alle som er nysgjerrig på hva som skjer i Syria. Denne boka tilfører noen andre perspektiver enn hva jeg f.eks. fikk ut av Francesca Borri`s "Et vitnesbyrd fra Syria" og Cecilie Hellestveits "Syria - En stor krig i en liten verden" - bare for å nevne noen av de Syriabøkene jeg har omtalt på bloggen min.
Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: My house in Damaskus
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Mangschou
Oversatt: Lene Stokseth
Antall sider: 403
ISBN: 978-82-8238-207-6
Boka har jeg kjøpt selv
Forholdet mellom Syria og Tyrkia var en gang hjertelig, men slik er det ikke lenger. Selv Erdogan har fått nok.
Noe av forklaringen på at Diana Darke måtte kjempe for å beholde huset sitt i Damaskus` gamleby er at desperasjonen i befolkningen økte i takt med krigens utvikling. Tomme hus ble plyndret og/eller okkupert av mennesker som hadde mistet hjemmene sine. Innenfor murene av Damaskus` gamleby økte antall mennesker som søkte tilflukt, fordi de oppfattet dette som et trygt område.
"Huset i Damaskus" er en ganske bredt anlagt bok, men hvor forfatterens hus er den røde tråden vi følger gjennom boka. Drømmen om å ta imot turister og tilby guidede turer, har dessverre ikke slått til. Ikke er det enkelt å reise dit heller. Men som forfatteren skriver i forordet til boka fra november 2019:
"Huset har virkelig kommet til sin rett. Det har fungert som tilfluktssted for flyktninger og har gitt husly til mange familier i løpet av krigen. Barn er blitt født der. Jeg er stolt av at det har kunnet gi så mange en trygg havn. Jeg har aldri angret på at jeg kjøpte det, uansett hva som skjer i Syria. Jeg drømmer om at det en dag, når omstendighetene tillater det, vil bli et senter for syrisk kulturarv, for huset vil alltid utgjøre en vesentlig del av denne arven."
Selv håper jeg at det en dag skal være mulig å reise spesielt til Damaskus. Mye av det forfatteren skriver om folkene, maten og kulturen, minner mye om Libanon, som mannen min og jeg besøkte i desember 2019. Den turen ga mersmak.
Jeg anbefaler denne boka til alle som er nysgjerrig på hva som skjer i Syria. Denne boka tilfører noen andre perspektiver enn hva jeg f.eks. fikk ut av Francesca Borri`s "Et vitnesbyrd fra Syria" og Cecilie Hellestveits "Syria - En stor krig i en liten verden" - bare for å nevne noen av de Syriabøkene jeg har omtalt på bloggen min.
Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: My house in Damaskus
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Mangschou
Oversatt: Lene Stokseth
Antall sider: 403
ISBN: 978-82-8238-207-6
Boka har jeg kjøpt selv
 |
| Diana Darke utenfor huset sitt i Damaskus |
