"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

"Salaam Bombay!" (Regissør: Mira Nair)

Innspilt: 1985
Nasjonalitet: India, Storbritannia, 
Skuespillere: Shafiq Syed, Irshad Hasni, Chanda Sharma
Spilletid: 110 min.

Krishna, som antakelig er rundt 10 år, har blitt kastet ut hjemmefra fordi han har ødelagt motorsykkelen til broren sin. Moren har gitt ham beskjed om at han ikke kan vende hjem før han har tjent 500 rupies, slik at han kan kjøpe ny motorsykkel til broren.

Krishna reiser inn til Bombay for å få seg en jobb. Han har ikke noe sted å bo, og i likhet med et uttall andre gatebarn, må han bo på gata. Omgitt av skitt, søppel, voksenpersoner og andre som kun er ute etter å utnytte ham, går han hardnakket inn for å tjene det som skal til for å kunne vende hjem en dag. Han får jobb som tebærer, begår et og annet tyveri og ran og er under beskyttelse av hasjlangeren Chillum. Skjønt beskyttelse og beskyttelse ... Chillum er avhengig av narkotika, og trenger desperat penger absolutt hele tiden. Og når han ikke klarer å skaffe nok penger selv, stjeler han fra småguttene.

Under sitt opphold i Bombay blir Krishna kjent med lille Manju, som er datteren av en prostituert kvinne. Hver gang moren har besøk av kunder eller halliken, som også er far til Manju, må hun sove på gata. Han treffer også ungjenta Sweet Sixteen, som er solgt til et liv i prostitusjon og hvis eier venter på den rette kunden som kan betale tilstrekkelig for hennes jomfrudom.

Krishna sliter forgjeves for å tjene 500 rupies, for så snart han nesten har nådd målet sitt, blir pengene stjålet fra ham. En natt blir han og Manju arrestert, men mens Krishna blir puttet i et barnefengsel, havner Manju under indisk barnevern siden moren er prostituert. Krishna klarer å flykte, men til hva?

Regissøren Mira Nair har laget denne filmen som en hyllest til alle Bombays gatebarn. Filmen har mottatt et lass med priser, noe jeg absolutt ikke har noen problemer med å forstå. Det er 25 år siden den ble innspilt, og den gangen var nok temaet fattige gatebarn i India atskillig mer kontroversielt enn det er i dag. Men selv om temaet ikke er like nyskapende i dag som den gang, har filmen absolutt tålt tidens tann. Historien som fortelles er nemlig høyst reell fremdeles. Jeg følte meg sterkt følelsesmessig berørt mens jeg så den. Her beskrives nemlig en verden hvor et liv - i særdeleshet et barns liv - ikke er mye verdt, og hvor det er få grenser for menneskenes ondskap. De fattige stjeler fra andre fattige, fordi det handler om å overleve. Samtidig beskrives også et rørende samhold blant de fattigste av de fattige. Miljøet i filmen var så autentisk som det kunne bli, og barna var bare helt utrolige! Over alt tonet Bollywood-musikk og filmbilder ut, som minne om en annen og bedre verden. Og dette holdt faktisk gatebarna oppe - uansett hvor uoppnåelig denne drømmen måtte være ... Og jeg som faktisk er veldig glad i kvalitets-Bollywood-musikk, koste meg med filmmusikken også!

Regissøren Mira Nair står for øvrig bak en annen fantastisk film - "Moonson Wedding". Den har jeg sett et par ganger, men den tåler helt fint å bli sett enda en gang. Den kommer jeg tilbake til innen overskuelig fremtid. 

Terningkast seks!