Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Kultur etc.

Forside

Viser innlegg med etiketten kulturelle arrangementer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kulturelle arrangementer. Vis alle innlegg

søndag 24. mars 2019

Arabiske filmdager 2019



Arabiske filmdager 20. - 24. mars 2019

Om festivalen

Arabiske filmdager i Oslo er snart over for denne gang, og Vika kino er som vanlig stedet der filmene vises. Dette er den niende arabiske filmfestivalen som arrangeres i hovedstaden. Formålet med festivalen er å presentere det beste og mest interessante av arabiske filmer og dokumentarer det siste året. Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden. Ofte blir det debatter etter filmvisningene, der filmregissørene selv er tilstede og snakker om filmene de har laget. Publikum får i den forbindelse også anledning til å stille spørsmål. Dette danner som regel en spennende kontekst til filmens tematikk. 

24 filmer vises under filmfestivalen i Oslo, og som vanlig er spennvidden i tematikk stor. Her kan du studere programmet

Mitt forhold til filmfestivalen

Jeg oppdaget denne filmfestivalen for første gang i 2013, og jeg har stort sett fått med meg noen filmer hvert eneste år. Det fine med festivalkonseptet er at jeg har blir ekstra oppmerksom på arabiske filmer, og nærmest har "støvsugd" DVD-hyllene hos Platekompaniet for arabiske film-godbiter. Jeg forsøker også å få med meg de arabiske filmene som vises på norske kinoer. Utvalget er dessverre nokså lite, for det skal mye til for å komme gjennom nåløyet hos norske filmdistributører. Det er først og fremst de største publikumssuksessene det er tale om, og som distributørene tenker har en real sjanse til å oppnå det antall besøkende som må til for at det skal svare seg økonomisk. Fordelen med filmfestivaler som arabiske filmdager er at her får man så mye, mye mer. 

Jeg siterer fra programmet til filmfestivalen: 

"Arabiske filmdager handler først og fremst om å vise frem den enormt rike og solide filmproduksjonen som lages i regionen og som altfor sjelden havner på norske kinoer. Vi ønsker å være en festival som viser at disse filmene er minst like bra som filmene i det ordinære kinoprogrammet, og være en relevant arena der folk med ulik bakgrunn møtes over gode filmfortellinger." 

Generelt om filmene 

Tematikken som har gått igjen i filmene som vises på arabiske filmdager, handler om det som rører seg i den arabiske verden i dag. Det handler om flyktningeproblematikk, krig (særlig i Syria), IS/ISIS, kvinners stilling og kjønnsdiskriminering, barns situasjon når voksne svikter, radikalisering og terrorisme, tvangsgifte, utroskap, sex før ekteskap, kulturkonflikter, religion, Israel-Palestina-konflikten, den arabiske våren, fattigdom, menneskerettigheter, skam, ære, fordommer, tradisjoner, overtro osv. Kort sagt kan vi si at det er eksistensielle problemstillinger som står i sentrum for så og si samtlige filmer. Tematikken viser at det pågår interessante debatter og meningsbrytninger i den arabiske verden. Her skjer det i aller høyeste grad en utvikling i retning av nye måter å tenke på. Samtidig er mange av filmene så hardtslående at de blir forbudt i enkelte land. Filmene viser også hvor ulikt folk lever i landene i den arabiske verden, og hvor feil det er å generalisere og tro at vi har skjønt "alt" når vi i realiteten bare har sett en liten flik av det hele ... 



Filmene jeg har sett fra før og anbefaler

Fra før av hadde jeg sett to av filmene som er vist på årets filmfestival. 

Den ene filmen jeg har sett er den jordanske filmen "Theeb - Ulven" fra 2014. (Linken peker til min omtale av den her på bloggen.) Denne filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i 2016. En beduinstamme står i sentrum for handlingen fra 1916 (under første verdenskrig), og den jordanske ørkenen er kulisse. En vakker og magisk film som med rette er omtalt som en arabisk juvel av kritikerne. Filmen ble i år satt opp som en ønskereprise, og den ble vist i går ettermiddag på Vika kino. "Theeb" er tilgjengelig på DVD.

Den andre filmen jeg har sett er "Kapernaum". Denne filmen har gått på norske kinoer en god stund, men er nå tatt av plakaten. I kveld (kl. 20.30) kan du se den på Vika kino, som en del av programmet til Arabisk filmfestival. Jeg har omtalt filmen her på bloggen. Den handler om barns situasjon i en flyktningeleir i Libanon, der de voksne ikke er i stand til å ta vare på dem. Rammen for historien i filmen er en ung gutt som går til rettssak mot foreldrene sine, fordi de har satt ham til verden ... Filmen handler om hva som førte til at han gikk til dette skrittet. Ingen er uberørt av denne filmen! "Kapernaum" er tilgjengelig på DVD. 


Filmene jeg gjerne skulle ha sett ...

Jeg skulle selvsagt gjerne ha sett selveste åpningsfilmen "Sofia" onsdag denne uka. Regissør og manusforfatter bak denne marokkanske filmen er Meryem Benm´barek-Aloïsi. Tematikken i filmen er sex før ekteskapet, og de konsekvensene dette får for kvinnen Sofia. Filmweb opplyser at "Sofia" hadde Norges-premiere 20. mars, men det er ikke satt opp flere filmvisninger så langt. Her håper jeg at det skjer noe mer! 

Den tunisiske filmen "Dear Son" har som bakteppe at Tunisia (ifølge FN) har det høyeste antall unge menn som har dratt til Syria for å kjempe for den islamske staten. Regissør Mohamed Ben Attia (som tidligere har regissert filmen "Min arabiske vår"/"Hedi", som jeg så i 2016 og har omtalt her på bloggen) står bak filmen, og han har tatt utgangspunkt i en situasjon der en ung mann reiser til Syria. Det hele er sett fra foreldrenes side, og slik blir ekstremismens indirekte ofre filmens handling. Tematikken er godt kjent for oss gjennom bøker som f.eks. "To søstre" av Åsne Seierstad. I og med at Mohamed Ben Attia for alvor har blitt en regissør å regne med, og hans forrige film "Min arabiske vår" ble utgitt på DVD, går jeg uten videre ut fra at også denne filmen vil komme etter hvert.

"Escape from Raqqa" av regissøren Emmanuel Hamon kunne knapt vært mer tidsaktuell! IS er så godt som nedkjempet, og tilbake står kvinner som reiste ned til Syria for enten å delta i hjelpearbeid eller gifte seg med en IS-kriger. Forventningene de hadde ble ikke innfridd, og nå befinner mange seg i en svært fastlåst situasjon og de har i mellomtiden fått barn. Hva skal man gjøre med dem? La dem bli der, eller la dem komme hjem? Kan man skjære alle som reiste over en og samme kam? Og hvilke kriterier må man i så fall operere med? Vel - i denne filmen møter vi en kvinne som ønsker å reise hjem til Frankrike, og som opplever at franske myndigheter ikke løfter en finger for å få henne hjem. Hvordan skal hun og hennes fem år gamle sønn komme seg hjem i live? Det er mulig å få med seg filmen i dag kl. 14.00!

Selvsagt er det langt flere spennende filmer på programmet til årets Arabiske filmdager, som jeg ikke har nevnt her. Du kan selv studere programmet nærmere på festivalens nettsider

Filmene jeg har sett

Palestinske Sameh Zoabi har regissert filmen "Tel Aviv on Fire". 

I denne satiren møter vi Salam, som er manusforfatter til såpeserien "Tel Aviv on Fire". Såpeserien handler om Seksdagerskrigen i 1967, og den kvinnelige spionen Rachel står i sentrum. Hun skal infiltrere det israelske militæret gjennom å legge an på den israelske generalen Yehuda. Samtidig har hun et kjærlighetsforhold gående med en palestinsk mann. Serien er svært populær blant palestinerne, men følges også av israelere. 

På vei til jobb må Salem krysse en grenseovergang, og det er da han måter på den israelske grensevakten Assi. Da Assi får vite at det er Salem som skriver manuset til serien, benytter han sin makt for å påvirke handlingen i serien, som hans kone er helt opphengt i. Det hele utvikler seg i en farseaktige retning fordi Assi forlanger at Salem skal skrive inn i serien at det oppstår ekte kjærlighet mellom Rachel og Yehuda, og at de skal gifte seg. Salem tvinges til å endre manuset sitt, men opplever samtidig at de palestinske seerne reagerer sterkt. De ønsker ikke at Yehuda skal fremstå som et hyggelig menneske og ønsker at hans ondskap skal komme tydeligere frem. Seerne vil slett ikke ha noe av at det oppstår et kjærlighetsforhold mellom deres palestinske heltinne og denne israelske skurken. Men Assi presser på, og da han til slutt inndrar ID-kortet til Salem og bruker dette som pressmiddel, er Salem i en alvorlig knipe. Uansett hva han gjør, vil det bli vanskelig for ham. Hva skal han gjøre? 

På grunn av fortellergrepet, som først og fremst er humoristisk, er filmen fornøyelig. Samtidig inneholder den et dypere alvor som viser flere sider ved Israel-Palestina-konflikten, og som absolutt ikke er til å le av. Som makten grensevaktene har over enkeltskjebner, som ID-kortets betydning for et noenlunde fritt liv, som holdningene mellom de to folkeslagene ... Her er det meste med. Skuespillerprestasjonene er flotte, og slutten på filmen er virkelig et høydepunkt! 

Det er mulig å få med seg denne filmen på Vika kino i kveld kl. 20.00! Jeg anbefaler den på det varmeste! 

Den palestinske regissøren Muayad Alayan står bak filmen "The Reports on Sarah and Saleem". 

Jødiske Sarah er gift med en mann, som jobber i det israelske militæret. Hun driver en liten kafé, og det er her hun treffer palestineren Saleem. Han er i likhet med henne gift, og hans kone er gravid og venter deres første barn. Sarah og Saleem innleder et intenst kjærlighetsforhold, og treffes så ofte anledningen byr seg. De klarer å holde forholdet skjult, inntil hun en kveld blir med ham til Jerusalem, der han skal levere noen varer. De går på bar, og det oppstår et basketak med en annen mann som legger an på Rachel. 

Episoden blir rapportert, og Saleem tvinges til å skrive en rapport om hva som har skjedd for å slippe fra det hele med skrekken. I mellomtiden blir Vestbredden okkupert av israelerne, og de får tilgang til palestinernes arkiver, som blant annet inneholder den rapporten Saleem har skrevet. En dag blir Saleem arrestert, og han anklages for å ha forsøkt å rekruttere Sarah til å kjempe for palestinernes sak. Mange hensyn krysser hverandre. Saleem ønsker ikke å sette Sarah i vanskeligheter. Det han imidlertid ikke har tatt høyde for er at Sarahs ektemann helt fritt kan gå i arkivene og lete opp hva det skulle være, og situasjonen tilspisser seg for alvor da Sarahs ektemann tvinger henne til å avgi falsk forklaring for å sikre at Saleem blir sittende i fengsel i årevis. I motsatt fall vil han ta ut skilsmisse og ta med seg datteren deres ... 

Dramaet i denne filmen er så intenst og sterkt at det berørte meg dypt. Her møter vi fordommer og forutinntatte holdninger mellom to folkeslag, som har levd med krig i flere generasjoner. Dersom Sarah hadde vært utro med en annen israelsk mann, hadde det vært så sin sak. Men med en palestiner! Hvordan kunne hun? På den andre siden står Saleems kone, som i første omgang kjemper for å få mannen sin satt fri, og som ser hva som skjer fordi Sarah lyver. Saleem har aldri vært et menneske som har hatt hang til politikk, så det henger virkelig ikke på greip at hovedanklagen mot ham er at han skal ha forsøkt å verve en israelsk kvinne. 

Denne filmen har mange lag, og samtlige er av eksistensiell karakter. Det handler om kulturkonflikter, fordommer, kvinners stilling, utroskap, ekteskapets vilkår, hva som skjer med menneskene som bor i dette okkuperte området osv. Skuespillerprestasjonene er formidable, og tematikken er uhyre interessant! Jeg anbefaler filmen på det varmeste, og håper at den blir satt opp på det ordinære filmprogrammet på norske kinoer!

Etter filmen kom regissøren Muayad Alayan opp på scenen, og han fortalte om bakgrunnen for filmen, om hva dette egentlig handler om og sist men ikke minst om vanskelighetene under innspillingen. 

Muayad Alayan intervjues etter filmen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mulig å se denne filmen på Vika kino i dag kl. 16.00! Se filmen er min sterke anbefaling! 

Den siste filmen jeg fikk med meg i år er den libanesisk-syriske dokumentaren "Still recording", som regissørene Saeed Al Batal og Ghiath Ayoub står bak. 

Innledningsvis nevner jeg at filmen vant kritikerprisen i Venezia for sin skildring av hverdagslivet midt i den syriske borgerkrigen. (Kilde: programmet for Arabiske filmdager) 500 timer med råmateriale har dannet grunnlag for denne dokumentaren. Mens filmingen pågikk, var det ikke helt klart at dette skulle bli en dokumentar som skulle bli vist verden rundt. 

I sentrum for handlingen, om man i det hele tatt kan kalle det handling, står to kunststudenter som har flyttet fra Damaskus til Douma. Dette området ble kontrollert av opprørene mot Assad-regimet. Vi følger dem over flere år. 

Sekvensene i filmen viser ulike sider ved kunststudentenes liv. Flukt fra bomber, boligområder som legges i ruiner, det komplette kaos, snikskyttere, mennesker som prøver å få livet til å fortsette sin vante gang, kunstutstillinger, fester med både dans og alkohol, risikoen filmmakerne tar ved å filme krigsscener ved fronten, oppgitthet og mot som går side ved side osv. Filmopptakene bærer preg av håndholdt kamera, og fremstår i seg selv kaotiske til tider.  Selve sluttsekvensen, der kameramannen blir drept, men hvor kameraet fortsetter å filme, danner grunnlaget for filmens tittel "Still recording". Det er sterkt! 

Filmregissør Ghiath Ayoub intervjues etter filmen.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den syriske kunstneren og filmregissøren Ghiath Ayoub var til stede etter filmvisningen, og det ble anledning for publikum til å stille spørsmål. Publikum ville blant annet vite hvorfor kvinnene så og si er helt fraværende i filmen. Ayoub svarte at kvinnene hadde svært viktige roller under denne borgerkrigen, men ikke ved fronten, som denne filmen er konsentrert rundt. Han opplyste at det vil komme flere filmer etter hvert, hvor også kvinnene får sin velfortjente del av oppmerksomheten. I den perioden da de 500 timene med film ble tatt opp, døde 30 av de som var involvert i prosjektet ... 

----------------

Det var alt jeg fikk med meg denne gangen. 

Det er ikke for sent å få med seg noen av filmene i dag! "Escape from Raqqa" begynner kl. 14.00, "Naila and the Uprising" begynner kl. 14.45, "Amra and the Second Marriage" begynner kl. 13.30, "Dreamaway" begynner kl. 13.30, "Isis, Tomorrow: "The Lost Souls of Mosul" begynner kl. 17.00, "Gaza" begynner kl. 18.00, "The Reports on Sarah and Saleem" begynner kl. 16.00, "We are not Princesses" begynner kl. 16.15, "Privacy of Wounds" begynner kl. 18.45, "What Walaa Wants" begynner kl. 18.45, "Tel Aviv on Fire" begynner kl. 20.00, "Kapernaum" begynner kl. 20.30, "Freedom Fields" begynner kl. 21.00 og "We Could be Heroes" begynner kl. 21.15. 

søndag 10. desember 2017

Chiharu Shiota-utstilling på KODE , Bergen

Chiharu Shiotas utstilling Direction på KODE 2, Bergen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første gang jeg så bilder av Chiharu Shiotas verk fra KODE 2, visste jeg at jeg måtte se dette i virkeligheten. Det er noe med motivet, alt det røde og intensiteten i uttrykket som griper meg. Å se disse tre vestlandsbåtene innvevet i røde tråder i levende live, var sterkt! Mye sterkere enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det hele var nesten drømmeaktig, uvirkelig ... Og tankene på alt arbeidet som lå bak fikk meg til å grøsse.

Jeg siterer fra en bok jeg kjøpte på utstillingen:

"I Chiharu Shiotas verk Direction er gamle vestlandsbåter innvevd i flere hundre kilometer rød tråd som er spunnet møysommelig mellom tak og vegger. Båtene, som en gang har vært rodd av mennesker langs kysten utenfor Bergen, ligger nå på land, innkapslet i drømmeaktige strukturer. Det er som om noe voldsomt og uforklarlig har funnet sted i rommet, og til tross for de store dimensjonene, er opplevelsen nær og kroppslig."

Ja, det var nettopp det det var!

Den røde tråden er en slags metafor for blodåren, nevronet, navlestrengen ... Kunstneren er kjent for å bruke ulike ting i sine installasjoner; som kofferter, nøkler, sko etc.

Dersom du har muligheten til å få med deg denne utstillingen, anbefaler jeg den varmt!


Fra Chiharu Shiotas utstilling Direction på KODE 2, Bergen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)


søndag 28. mai 2017

Kulinarisk byvandring i Oslo

I bakgården til Kaffebrenneriet i Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Visste du at KinaReiser hver lørdag (med unntak av pinsehelgen) arrangerer kulinarisk byvandring i Oslo? Det visste ikke jeg heller inntil helt nylig. Tilfeldigheter førte mannen min og meg i berøring av dette arrangementet, og før jeg visste ordet av det ble dette hovedgaven til min bursdag nylig. Og FOR en gave! Jeg mener: her har jeg bodd i Oslo i nesten 27 år, og så er det mye jeg verken har sett eller kjente til! For ikke å snakke om alt jeg bare har gått forbi i årevis uten å "se" det ... 


På vandring langs Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I alle fall - byvandringen startet på Kaffebrenneriet i tidligere Gamle Grønland Brannstasjon. Guiden vår var en autorisert Oslo-guide. Hun skulle ikke bare lede oss fra spisested til spisested, men hadde også et vell av kunnskaper om Oslo by, arkitektur, berømte beboere fra fordums tider osv. Dette gjorde transportetappene til en vel så viktig del av opplegget som selve maten. 


Tøyengata (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis fikk vi f.eks. høre at Olav Thon i sin tid ønsket å rive alle bygningene i Tøyengata. Bygningene var nok i en atskillig mer elendig forfatning den gangen enn de er i dag. Like fullt: i dag skal vi være glade for at "noen" protesterte og at bygningene ble ansett bevaringsverdige. Slik de fremstår i dag, utgjør de en meget pittoresk del av Grønland-Tøyenområdet. Og de er som en følge av bevaringen i en helt annen stand enn de var tidligere. Fargene på husene i gata får meg også til å tenke på viktigheten av å stå imot trender. Skal alle hus virkelig males hvite? Er det slik vi vil ha det? Er det ikke litt mer fargerikt at det fortsatt finnes røde, gule, grønne og blå hus? Det er et tankekors også i mer moderne boligområder der det for tiden er opplest og vedtatt at det er hvitt - og nå også grått - som virkelig gjelder. Jeg må faktisk ta meg i det selv fra tid til annen. 


Rubina Rana gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatenavn sier mye om historien opp igjennom ... Som denne gata på Grønland. Rubina Rana  (f. 1956 d. 2003) er den første innvandreren som har fått en gate oppkalt etter seg i Oslo. I sin tid var det svært omstridt at hun, en kvinne født i Pakistan, skulle lede 17. mai-komiteen i Oslo. Hun mottok til og med drapstrusler fra ekstremister. Dette skjedde i 1999. Gata fikk hennes navn i 2006. At hun fikk en gate oppkalt etter seg, gjør meg stolt!


BarCode (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De fleste av oss er vant til å betrakte BarCode fra sjøsiden. Guiden vår visste nok hva hun gjorde da hun tok oss nettopp hit - på baksiden. For en vinkel å betrakte det hele fra - med gangbrua "Akrobaten" i forgrunnen. Brua går over togsporene ved Oslo S, og er betegnet som Norges dyreste gangbru. Den har et hovedspenn på 67 meter. Barcode ligger i Bjørvika, og det pågår en byggevirksomhet i dette området som nesten savner sidestykke i nyere Oslo-historie. Det er en helt ny bydel vi ser konturene av, der det hele suppleres med Sørenga. Guiden vår nevnte noen tall, som jeg ikke er sikker på om jeg husker korrekt. Men jeg tror det handlet om 5000 beboere, 20 000 arbeidsplasser og 100 000 besøkende hver dag - når alt står ferdig. Da vil vi også ha et flunkende nytt Munch-museum, et nytt Hovedbibliotek og minst ett hotell til på plass. Hele dette byggeprosjektet gjør Oslo til en verdensby turistene reiser langveisfra for å besøke. Tenk om visjonene om en kabelbane (i luften!) opp til Ekeberg og Skulpturparken også blir realisert? 

Området bak Schous Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I området bak gamle Schous Bryggeri må jeg med skam å melde innrømme at jeg aldri har vært. Ikke visste jeg at det her er flere herlige restauranter - sånne vi går mann av huse for å få med oss når vi er på byferie andre steder i verden. Som TXOTX - Pinthos Bar - en ekte baskisk restaurant! Og Pasta Fresca Popolare - en ekte italiensk restaurant. Sistnevnte var et av matstoppene på vår kulinariske vandring i går. 

Pasta Fresca i Trondheimsveien 2 (Foto:
Rose-Marie Christiansen)
Da vi fortalte en av vertene på Pasta Fresco Popolare at vi nylig hadde spist tapas på Delicatessen like i nærheten, fnøs hun på nesen og sa "men det er norsk tapas - ikke spansk!" OK ... (men godt var det nå uansett!)


På vandring oppover Thorvald Meyers gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg hevder at de fleste virkelig spennende spisestedene i Oslo ligger på Østkanten - nærmere bestemt i området rundt Grønland, Grünerløkka og Torggata.  Dette har selvsagt sammenheng med at det er her utlendingene har bosatt seg da de kom til Norge, og det er derfor her de har ønsket å åpne sine eksotiske restauranter. Dette bærer disse bydelene sterkt preg av. På Vestkanten er bomassen mer homogen, og det er derfor ikke helt det samme mangfoldet der. Dessuten er husleiene på Vestkanten høyere, og da stuper lønnsomheten før man får snudd seg. 


Punjab Tandoori på Grønland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et annet sted vi var innom, var Punjab Tandoori på Grønland. Denne restauranten åpnet i 1990, og den gang het stedet Punjab Sweet House. Selv om restauranten i dag er større, er menyen nøyaktig den samme som den gang den åpnet. Harinder Singh åpnet den, og det er hans kone Kiran Jot som alltid har vært kokken på stedet. Vi fikk smake 4-5 retter på vår kulinariske vandring i går. Maten var helt utsøkt! Jeg har vært innom de fleste indiske restauranter i Oslo i årenes løp, men aldri denne. En av de største overraskelsene i går var den vegetariske retten vi fikk smake. Og jeg som alltid har hoppet over vegetar-delen i menyen når jeg har vært på indiske restauranter ... Det skal jeg slutte med! 


Hausmanns bru (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En del av vandringen foregikk langs Akerselva, og guiden vår benyttet samtidig anledningen til å fortelle om lysvandringene langs Akerselva. Denne vandringen anses som høstens vakreste eventyr. Vandringen foregår torsdag nærmest høstjevndøgn, og går fra Frysja til Vaterland. Den elektriske belysningen langs elva erstattes med 4000 fakler, og underveis er det rundt 100 forskjellige kulturinnslag som lyskunst, installasjoner, flammer, musikk og dans - både med profesjonelle og amatører. Arrangementet er gratis. I år foregår lysvandringen den 21. september fra kl. 20.00 til 23.00.

Vi passerte flere av bruene langs Akerselva, blant annet Hausmanns bru, som er en buebru i jern som ble bygget i 1892. I 1982 ble brua ombygget, og gjort dobbelt så bred. Den opprinnelige stilen ble selvsagt bevart. 


Utendørs sjakkspill i Vaterlandsparken (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis var vi innom noen parker, blant annet Vaterlandsparken. Der kan man betrakte utendørs sjakkspillere, en kunstinstallasjon med dykkere, et kunstverk som illuderer et tettsted osv. Alt dette bidrar til å gjøre hele stedet til en fin severdighet. 

Parkteatret ved Olav Ryes Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parkteatret ligger ved Olav Ryes Plass på Grünerløkka. Stedet ble etablert i 1907 og hadde da navnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinomatograf. I dag huser stedet, som har fått anerkjennelse som et urbant kulturminne, en restaurant som ligger side om side med flere andre restauranter. Nå om sommeren er det et yrende liv i dette området. Da vi passerte i går, var det ikke et eneste ledig bord å oppdrive.


Kvitebjørn Kong Valemon av Dyre Vaa ved Ankerbrua (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ankerbrua, som ligger i forlengelsen av Torggata, var helt til å begynne med en trebru som ble anlagt i 1874. Det er et nokså leirete fundament under brua, og dette gjorde at den gled ut. Brua ble derfor erstattet med en granittbru i 1926. I hver ende av brua er det to bronsjeskulpturer, som Dyre Vaa har laget. De fire figurene, som kom på plass i 1937, har eventyrmotiv, og viser Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela. Brua kalles av den grunn Eventyrbrua. Den er porten inn til Grünerløkka når man kommer fra Oslo sentrum.


Båter i Akerselva - ved Vaterlandsparken
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kunne selvsagt ha supplert med at vi var inne på Grønland Bazar (som jeg i alle år bare har gått forbi), at vi spiste en lekker liten sak på Monsun Noodlebar, at vi fikk med oss håndmat fra vietnamesiske Miss Ginn i Thorvald Meyers gate 83A - et "hull i veggen kafé" - og at vi fikk med oss en iransk kake fra Kakehuset i Torggata 18C, men jeg tror det får bli med det. 

Hele turen tok nesten fire timer, og da hadde vi gått 7-8 km. Gode sko var derfor et "must". En ekstra bonus var at de øvrige påmeldte var svært hyggelige mennesker, og at gruppen (som var fulltegnet) kun besto av 12 påmeldte. Dermed var det aldri noe problem å få med seg hva guiden sa. Det tok heller ikke uforholdsmessig lang tid å bevege seg fra sted til sted. 


Vår meget kunnskapsrike guide, som jeg
dessverre ikke husker navnet på.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det blir ny byvandring den 10. juni og 16. juni. (Hvis du abonnerer på Aftenposten får du 100 kroner i avslag.) Jeg anbefaler dette sterkt! Og understreker at jeg skriver dette etter eget initiativ og uten bindinger til noen. Vi betalte full pris for vår vandretur i går, og jeg mottar ingen reklameinntekter for dette innlegget. (Jeg mottar aldri reklameinntekter for noe som helst av det jeg skriver om på bloggen min.)


En liten munnfull fra Monsun NoodleBar (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

tirsdag 28. mars 2017

Arabiske filmdager 2017



Arabiske filmdager 30. mars - 
2. april 2017

Generelt om festivalen

Arabiske filmdager ble arrangert første gang våren 2011, og arrangeres i år for syvende gang. Formålet med festivalen er "å presentere det beste og mest interessante av arabisk spillefilm og dokumentar fra det siste året, i tillegg til den klassiske filmarven i regionen". (Sitat fra Film Fra Sør sin presentasjon av festivalen.) Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden, og ofte finner det sted debatter etter filmvisningene der regissøren selv gjerne er til stede. 

I fjor ble det vist 22 filmer under festivalen (i Oslo). I år vises 24 filmer (i Oslo). Spennvidden i tematikken er stor. 

Åtte av filmene vises i Bergen i perioden torsdag 6. april til lørdag 8. april.

Programmet for festivalen finner du her

Mitt forhold til festivalen

Første gang jeg stiftet bekjentskap med arabiske filmdager var i 2013. Jeg mener å huske at jeg mottok en spesiell oppfordring til å besøke festivalen og skrive om den fra arrangørene. Dette var mens festivalen fremdeles var i støpesjeen og trengte litt drahjelp - blant annet fra amatørfilmbloggere som meg. Det handlet om å gjøre flere oppmerksom på filmfestivalen, som ikke hadde allverdens budsjett til å markedsføre seg selv. Siden har nok både oppmerksomhet og inntekter økt, og for hvert år som går, utvides repertoaret. 

I årene fra 2013 og frem til nå har jeg fulgt festivalen hvert eneste år. Antall filmer jeg har rukket å se har variert betydelig, fra en håndfull til hele ni filmer i 2016. Så mange filmer rekker jeg dessverre ikke å se i år. 

Filmer jeg har sett fra før av og anbefaler

I dette blogginnlegget ønsker jeg å skrive om noen av filmene som det kan være verdt å få med seg, og jeg synes det er naturlig å starte med dem jeg allerede har sett og omtalt her på bloggen. Linkene peker til mine tidligere blogginnlegg. 

"678 Kairo":
Filmen handler om seksuell trakassering av unge kvinner i Egypt, og den er basert på virkelige hendelser. Beføling mens man tar bussen er noe kvinner stilltiende har funnet seg i uten å kny. Dette får filmens hovedperson, Fayza, til å ta sjeen i egne hender. Utstyrt med en spiss hårnål slår hun tilbake! Denne filmen, som er spilt inn i 2010, anbefales! 



"Min arabiske vår":
Denne filmen ble vist i forbindelse med arabiske filmdager 2016, men da med tittelen "Hedi". Dette er en tunisisk film med tematikken arrangert ekteskap og "frivillighet". Velspilt og interessant, hvor presset er på mannen denne gangen - ikke kvinnen. Skal Hedi følge kjærligheten eller morens vilje? Filmen ble spilt inn i 2016. Anbefales! 


"Mustang":
Denne filmen ble nominert i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med fjorårets Oscar-utdeling. Filmen handler om fem foreldreløse søstre som forlater bylivet for å vokse opp hos sin strenge onkel og tante. Det handler om æreskodekser, uskyld, straff og seksuelt misbruk i et samfunn der uvitenhet og streng konformitet dominerer. Dette er en må-se-film! (Filmen er riktignok ikke arabisk, men tyrkisk. Arrangørene klarte imidlertid ikke å la være å ta med denne i år.)

Oslo: "678 Kairo" vises på kino lørdag 1. april kl. 20.15. "Min arabiske vår" vises fredag 31. mars kl. 18.30 og lørdag 1. april kl. 18.00. "Mustang" vises lørdag 1. april kl. 14.00 og søndag 2. april kl. 15.15.
Bergen: "Min arabiske vår" vises fredag 7. april kl. 21.00.

Filmer jeg mener det er vel verdt å få med seg


"69 minutter av 86 dager":
Dette er en norsk dokumentarfilm som vises søndag 2. april kl. 13.30 (i Oslo). Filmen handler om en families flukt fra Syria til Sverige, sett gjennom en treårings perspektiv. Filmen har ingen fortellerstemme, ingen klassisk intervjuer ... Familien er fulgt gjennom 86 dager av Håskjold Larsen, og den har en varighet på 69 minutter ... Innspilt i 2017.


"Clash":
Denne egyptiske filmen fra 2016 - festivalens åpningsfilm - vises både torsdag 30. mars kl. 18.00, fredag 31. mars kl. 19.00 og søndag 2. april kl. 21.15 i Oslo, og torsdag 6. april kl. 18.00 i Bergen. Den handler om demonstrasjonene som førte til president Mursi og Det muslimske brorskaps avgang. Handlingen utspiller seg i en politivogn, og situasjonen er preget av hat, kaos og dyp medmenneskelighet. Jeg tror dette er en av de virkelig viktige filmene under filmfestivalen, og det er nok ikke uten grunn at den er satt opp i Oslo for tre visninger og  en i Bergen. For øvrig verdt å merke seg at det er den samme regissøren - Mohamed Diab - som står bak filmen "678 Kairo". 


"Foreign Body": 
I denne tunisiske filmen fra 2016 møter vi en ung jente etter at hun har kommet seg over Middelhavet - en ferd hun med nød og neppe har overlevd. Filmen har et annet budskap enn den typiske flyktningehistorien. Her får vi innblikk i en kvinnes indre kamp og lidenskap i møtet med andre mennesker i et nytt fremmed land. Filmen vises fredag kl. 17.00 og søndag kl. 19.00 i Oslo, og lørdag 8. april kl. 20.30 i Bergen. 


"In Between":
Denne israelske filmen handler om tre kvinner som bor sammen. Den bryter tabuer og tråkker på tradisjoner, men uten å fremstå som en klisjé. En er jurist og festløve om natten, en er lesbisk og en er forlovet med en konservativ mann. Å finne et ståsted mellom det gamle og det nye er ikke lett ...
Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 21.00 og søndag 2. april 17.45. I Bergen vises den lørdag 8. april kl. 20.30. 


"The Father, the Son, and the Holy Jihad":
Tematikken i denne filmen går igjen i mye av litteraturen om hellig krig for tiden: Hva får velintegrerte innvandrere til å velge å reise til Syria for å delta i hellig krig? Hva er det som gjør at noen radikaliseres og blir jihadister? Denne filmen vises kun i Oslo - lørdag 1. april kl. 15.30 og søndag 2. april kl. 15.30. Etter filmvisningen blir det panelsamtale - "Skal jeg bli eller skal jeg dra?"


"Tramontane":
Denne libanesiske filmen handler om sangtalentet Rabih som er blind. Da korpset hans skal ut på en internasjonal turné må han skaffe seg et pass for første gang. Vi får innblikk i problemene han støter på - først ved at det blir hevdet at identifikasjonspapirene hans er falske. I jakten på sannheten kommer gamle hemmeligheter opp til overflaten ... Filmen vises i Oslo torsdag 30. mars kl. 20.45 og søndag 2. april 20.30. Filmen vises i Bergen 7. april kl. 16.30.


"Investigating Paradise":
I denne algeriske dokumentarfilmen undersøker regissøren Merzak Alluache løftene om evig belønning i himmelen i form av 72 jomfruer som venter på den som er villig til å sprenge seg selv i luften. "Spørsmål om hva som egentlig skjer med konene til mannen som plutselig får hendene fulle av de smellvakre og villige kvinnene, eller hva som skjer med ugifte kvinner som kommer alene til himmelen, blir besvart både av de som tror på etterlivets gleder og av de som håner dette tankesettet. Og resultatet er ganske forbløffende." Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 13.00 og søndag 2. april kl. 20.00. 


"La Isla":
Denne marokkanske komedien er basert på virkelige hendelser, og handler om Marokkos "invasjon" av en liten spansk holme utenfor den marokkanske kysten. I 2002 heiste en liten gruppe soldater det marokkanske flagget på holmen for å provosere spanske myndigheter. Her er det duket for litt latter! Filmen vises fredag 31. mars kl. 21:15 i Oslo. 


"Tickling Giants":
Dette er en amerikansk dokumentar (...) som handler om en mann som forlater jobben som kirurg for å begynne som politisk satiriker eller stand up. Men hva skjer når autoritære myndigheter føler seg fornærmet? Etter filmvisningen blir det panelsamtale, der temaet er "Tåler diktatorer en spøk?" Filmen vises i Oslo fredag 31. mars kl. 16.00 og søndag 2. april  kl. 17.15. (Linken peker til min omtale av filmen.)

Jeg har i dette blogginnlegget kun berørt 12 av festivalens i alt 22 filmer. Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å ønske å oppsøke Arabiske filmdager, og anbefaler deg å studere programmet nærmere. 

Enjoy!

torsdag 5. mai 2016

"I lese- og skrivelandet" på Litteraturhuset 4. mai 2016

Utstyrt kun med Iphone, ble bildene fra arrangementet så som så, men jeg
håper i alle fall at et bilde som dette forteller litt om settingen i går. (Foto: RMC)
I går arrangerte Litteraturhuset i Oslo et spennende møte mellom tre forfattere, som snakket om sine skrivestrategier, og i hvor stor grad de blir inspirert av såkalte skrivebøker. Jeg sakser fra introen til arrangementet, som hadde tittelen "I lese- og skrivelandet":

Mange forfattere har utgitt bøker om sine veier inn i teksten, sine skrivestrategier. Klassiske tekster i sjangeren er ført i pennen av Marguerite Duras, Stephen King, Inger Christensen, Robert McKee og allerede siterte Lagercrantz. Men det finnes også utallige andre.

Tre norske forfattere snakker nå om sine favoritter innenfor den uensartete gruppen av det man kan kalle skrivebøker. Maja Lunde benytter seg ofte av erfaringer fra film- og TV-dramaturgi når hun arbeider, og trekker fram både Laurie Hutzler og Robert McKee som viktige inspirasjonskilder. Mona Høvring har festet seg ved brasilianske Clarice Lispectors tanker om at «när jag skriver, skriver jag med kroppen». Birger Emanuelsen har også valgt ut sin favoritt blant skrivestrategibøkene, tittelen er Telling true stories (red.: Mark Kramer og Wendy Call), og handler egentlig om non fiction og journalistikk. Hvordan anvendes den da på skjønnlitterære prosjekter?

Nå holder Lunde, Høvring og Emanuelsen hver sin innledning før de møter forfatterkollega og redaktør Mattis Øybø til samtale.


Kan man lære å bli forfatter? Finnes det noen oppskrift som kan kalles "How to?" Disse spørsmålene stilte Mattis Øybø, selv forfatter og redaktør i Tiden Norske Forlag, før hver av forfatterne fikk slippe til med hver sin innledning om hvilke strategier de benytter når de skriver. 

Maja Lunde (forfatteren bak romanen "Bienes historie" - linken peker til min omtale av boka) har bakgrunn fra film og TV, og er opptatt av den klassiske fortellingen. For henne står historien i sentrum av en roman, og hun er sterkt inspirert av McKee og hans bok "Story". Selve historien skal ligge i personene, og personene skal ligge i historien. Uten konflikt blir det hele uinteressant. Konflikten bør føre til et klimaks, der ulike verdier blir satt opp mot hverandre. Det er for henne viktig at karakterene utvikler seg underveis. Selv har hun hatt god nytte av en modell som heter caracter map (man finner mye interessant på nettet om dette ved å google - min kommentar), hvor seks ulike karaktertrekk må beskrives. Hun fascineres av denne modellen fordi "den stemmer" - også når hun har brukt den på seg selv. 

For Lunde er det viktig å ha som et utgangspunkt at hovedpersonen har foretatt en personlig reise og har turt "å kaste sine krykker", har forløst sitt potensiale og kanskje at på til blitt et bedre menneske til slutt. Hva skjer "hvis hun eller han bare våger?" På den annen side kan en god historie også handle om en som går nedenom og hjem. Lunde leter etter et mål og et behov hos personen. Disse kan være motstridende, og det er her konflikten (som oftest er av indre karakter) eller spennet i historien oppstår. Jenta ønsker å få den kjekkeste gutten, men egentlig - egentlig - trenger hun å bruke hodet sitt (på noe helt annet).  Mannen ønsker å tjene mest mulig penger og gjøre en vidunderlig jobb-karriere, men egentlig har han behov for å være mer sammen med familien sin. Osv. Disse indre konfliktene er tematikk i det fleste filmer. 

Lunde mener selv at hun helt utvilsomt har sin verktøykasse fra film og TV, men at hun tenker mest på dette de gangene hun bryter "reglene". 

Birger Emanuelsen har så langt utgitt fire bøker. (Jeg har ikke lest en eneste av dem, men fikk i grunnen lyst til å gjøre noe med det etter denne kvelden på Litteraturhuset.) Den boka han har blitt aller mest inspirert av, er "Telling true stories", som egentlig handler om sakprosa og journalistikk. Emanuelsen har en helt annen tilnærming til sine hovedpersoner enn hva Lunde har. Han stiller sine hovedpersoner en rekke spørsmål. Hvilke spørsmål stilles for å avsløre hva mennesker flykter fra, hva de frykter aller mest osv.? Det er sjelden en god idé å finne et eksepsjonelt menneske. Snarere tenker han at det er mer spennende å avsløre hva som gjør det lille mennesket eksepsjonelt. Han ønsker å skrive på en måte som gjør at hovedpersonene i hans bøker fremstår som ekte og hele mennesker. Når han "intervjuer" sine hovedpersoner, er det selvsagt han selv som svarer, men dette får han altså svært mye ut av. 

Mona Høvring er kanskje først og fremst poet, men hun har også utgitt et par romaner i nyere tid. Innledningsvis trakk hun frem en rekke forfattere som har betydd mye for henne. Hun siterte også fra en bok som jeg dessverre ikke fikk med meg tittelen på. Hennes høytlesning gjorde at jeg tenkte at diktopplesning med hennes stemme - med sterk og tydelig tonasjon - må være en fin opplevelse. 

Etter at de tre forfatterne hadde hatt hver sin innledning, dro redaktør Mattis Øybø diskusjonen videre. Han påpekte at den kanskje største misoppfattelsen er at alle de andre sjangerne er så enkle. Forfattere av andre sjangere tenker at krim er så lett å skrive, fordi den følger en bestemt oppskrift. Poesi har ingen historie og er bare ord. Et skjønnlitterært verk trenger ikke så mye research som sakprosa etc. Og så er det virkelig ikke slik når det kommer til stykket ... 

Står et velskrevet verk i motsetning til et verk med fremdrift? spurte Øybø. Han viste til at når man leser en velskrevet bok, krever det å nyte språklig eleganse at man stopper opp og bruker tid. Man må lese sakte for å få med seg alt og for å yte boka full rettferdighet. I en bok med et plott må det derimot gå fort. Er det mulig å skrive en bok som fremstår som den reneste page turner og likevel operere med språklig eleganse?

Birger Emanuelsen påpekte at forfattere viser sin personlighet i det de skriver. Utvetydighet gir fremdrift, mens tvetydighet ikke gjør det. Når det ligger erkjennelse av tvil i teksten, går lesingen saktere. Det gir seg selv. Maja Lunde mener at det må gå an å skrive en god historie med et godt språk. Og jeg som satt og hørte på, tenkte at de snakket forbi hverandre. Hva er et "godt språk"og "en høylitterær tekst"? Det er et hav av forskjell her. Den nyansen opplevde jeg at Lunde ikke fikk med seg (hun gikk i alle fall ikke inn på dette) - kanskje fordi det ikke er stuerent i en slik debatt å fremheve dette, fordi det kan skape et inntrykk av at den ene forfatteren setter seg over den andre? Emanuelsen spisset i alle fall ikke sitt budskap ytterligere. Selv er jeg ikke i tvil om at flere enn meg i salen må ha tenkt dette. En "godt skrevet bok" kan nemlig i beste fall ikke bli noe mer enn en underholdningsroman, mens en høylitterær bok overlever forfatteren og blir på et vis udødelig. Kanskje skyldtes min opplevelse av at forfatterne snakket forbi hverandre at de i bunn og grunn har ulike ambisjoner for sine forfatterskap?

Mona Høvring mente at det kan være en felle når skrivingen blir for strategisk. For dersom dette blir det viktigste, kommer man fort over i det sporet at man begynner å tenke på hva leserne vil høre. Hennes viktigste motivasjon for å skrive er å komme ut av seg selv for å finne ut mer. Derfor kan hun ikke tillate seg å bli for regelbunden. 

Hva er egentlig spennet i hovedkarakteren? spurte Maja Lunde. Hun mener selv at hun jobber intuitivt når hun skriver, og at hun tyr til verktøy når hun sitter fast. Hvilken indre konflikt har personen i seg, og hvor fører dette ham eller henne hen? Birger Emanuelsen prøver "å snakke frem" karakterene sine. Han er fascinert av forfattere som Jonathan Franzen, som finner sine karakterer gjennom å definere deres yrke, hva de kan og hva de er opptatt av, og så stiger personene på en måte opp av dette, nesten av seg selv. 

Mattis Øybø kom inn på Henrik H. Langelands skrivekurs. Langeland har også en "skrivebok" på samvittigheten - "Fortellerkunst". Det som er spennende med denne boka er at Langeland har tatt fatt i Per Pettersons roman "Ut og stjæle hester", og har analysert virkemidlene som er brukt. Petterson mener selv at han skriver intuitivt og ikke tenker på virkemidler i det hele tatt. (Dette snakket han mye om på et arrangement jeg var på i 2013, og som jeg har skrevet om her på bloggen.) Men kanskje er det slik at når man kan noe veldig godt, slutter man å tenke på hvorfor man gjør det ene eller andre "grepet" fordi det er så automatisert? Slik som en pianospiller bare spiller - uten å tenke på musikkteori mens han/hun spiller ... Mattis Øybø undret seg over at det er så mange som har gått på Langelands skrivekurs, uten at det har kommet noen store forfattere ut av dette ... 

Dette fikk Mona Høvring til å presisere at det ikke er farlig å kjenne til verktøyene. Men jo bedre man kjenner verktøyene, desto mer "intuitivt" kan man skrive. Begge romanene hennes begynner med en åpningssetning. Dette har gitt henne "den første tonen i låta", og ut fra dette har hun utviklet sine karakterer. Det viktige for henne er å gi karakterene liv. For dersom de blir for endimensjonale, blir det uinteressant å følge dem videre - ikke bare for leserne, men også for henne som forfatter. Maja Lunde fortalte at når hun sitter fast, er det verktøyene som gjør at hun kommer videre. 

Men når man snakker om alle "skrivebøkene" man har lest og hva dette gjør med en som forfatter - hva da med alle de skjønnlitterære bøkene man har lest? spurte Mattis Øybø. Han mente at man ikke kan bli en god forfatter uten å ha lest mange andre gode forfattere. Å skrive er som å kjøre bil i tåke - man ser litt og litt av gangen, men man kommer frem til slutt. 

Maja Lundes "Bienes historie" startet med en god idé. Mattis Øybø siterte Dag Solstad, som mener at "gode idéer" ikke er veien til en god bok. Solstad har blant annet uttalt at hans roman "Genanse og verdighet" startet med mange gode idéer som han forkastet, alle som en (linken peker til min bokomtale). Birger Emanuelsen mente at Solstad koketerer når han sier at han aldri har noen god idé som inngang til en ny roman. På den annen side er frykten for at en idé skal redusere det litterære verket, høyst reell. Ingen har lyst til å få sin bok redusert til "så det du ville fortelle var at ...", som om det ligger en skjult agenda bak det hele, nærmest et politisk budskap. Selv har han ambisjoner om at hans bøker skal gi noe mer enn dette. 

Mona Høvring oppfordret til at man bør være lydhør, men ikke lydig. Hun mener at Solstad setter alt på spissen. Selv har hun alltid en idé - også når hun skriver dikt. Tematisk tunge bøker, proppfull av research, blir sjelden god litteratur. Maja Lunde påpekte også at det er en kjempelang vei fra en idé til en ferdig historie. 

Mattis Øybø er selv svært fascinert av Jonathan Franzens romaner "Freedom", "Corrections" og "Purity" (linkene peker til mine bokomtaler). Han fortalte i den forbindelse om en egenopplevd hendelse som han har valgt å gi merkelappen "idéenes tilkortkommenhet". Han hadde bestemt seg for å skrive en maur-inspirert historie, og da var det betimelig å spørre om hva som styrer maurene. Maurteorier forteller om at strukturen begynner nedenfra og at maurene styres av sin grunnleggende maur-natur. Dette forsøkte han å overføre til det menneskelige. Etter å ha kommet et stykke på vei, strandet hele prosjektet. Idéen kom i veien for romanprosjektet

Helt til slutt inviterte Mattis Øybø forfatterne til å komme med sine skrivetips. Mona Høvring mener at små grep kan gjøre at historien forskyver seg på en spennende måte. Man kan endre fra "han" til "jeg", fra fortid til presens, fra mann til kvinne og omvendt osv. Gå til skrivebordet, bind deg fast og ikke forlat stedet før en forhåndsinnstilt klokke har ringt - da skjer det noe! Birger Emanuelsen mente at en forfatter bør holde seg for seg selv og ikke vise seg frem før man har noe presentabelt. Maja Lunde oppfordret til å slå av internett. Øybø mente at dersom du skal bruke et ukvemsord i en tekst, så må du for all del ikke avslutte en setning med dette ordet. Da "dør" nemlig setningen. Sett eventuelt komma etter setningen, og fortsett. Tør å fantasere og vær vågal, var det dessuten en av dem som sa (jeg husker dessverre ikke hvem ...).

Og dett var dett! En morsom og interessant kveld sammen med forfattere som ikke var redde for å dele sine "hemmeligheter" var over, og selv satt jeg svært beriket tilbake! 

Bokhandelen hadde noen av bøkene som det ble snakket om under panel-
debatten (Foto: RMC)

Populære innlegg