"Kusama - I uendeligheten" på Henie Onstad Kunstsenter

Yayoi Kusama-ustilling på Henie Onstad Kunstsenter (Foto. RMC)

Jeg hadde aldri hørt om den japanske kunstneren Yayoi Kusama før jeg begynte å legge merke til en hel masse gøyale bilder rundt forbi i ulike sosiale medier. Dette fikk meg til å bli nysgjerrig og ønske å se utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter selv. Der har nemlig utstillingen "Kusama - I uendeligheten" gått siden 19. februar. Den varer frem til 15. mai i år.

Kunstneren i kunsten sin (Foto: RMC)

Hvem er Yayoi Kusama? På Wikipedia kan vi lese at hun ble født i 1929, og hun er dermed 87 år. Alderen er imidlertid ingen hindring for henne, for hun er fortsatt produktiv. 

Humoristisk kunst! 8Foto: RMC)

Kusama er japansk, og er både artist og skribent. I løpet av sin karriere har hun drevet med mangt - som maling, collage, scat sculpture, kunstopptredender, installasjoner med vekt på psykedeliske farger, repetisjoner og mønstre. At hun er opptatt av prikker, levner i alle fall utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter liten tvil om. Hun studerte maling i Japan, nærmere bestemt i Kyoto, men fordi hun etter hvert ble frustrert over de begrensninger som lå i de japanske maletradisjonene (blant annet), reiste hun etter hvert til New York. Der ble hun en del av avant-garde-miljøet, hvor også kunstnere som Andy Warhol og andre var med. 

Her vandret vi rundt i kunsten - omgitt av disse fargerike ballene som skiftet
farger (Foto: RMC)

På Henie Onstad Kunstsenters nettsider kan vi blant annet lese følgende om Kusama-utstillingen:

"Utstillingen viser hele Kusamas livsverk: fra tidlige akvareller og pasteller fra 1950-tallet, til hennes banebrytende infinity-malerier og organiske skulpturer, filmer, performances, opplevelsesverk og politiske happenings fra 1960 og 70-tallet, til hennes arbeid med motekolleksjon for Louis Vuitton, samt litteratur. Det kastes også nytt lys på verk fra 1980-tallet, da Kusama vendte tilbake til Japan og Tokyo, etter å ha bodd i USA fra 1957-73.

Utstillingen omfatter flere av hennes nyere altomfattende speilinstallasjoner, samt mange verk med signaturformen polkadottene og overdimensjonerte gresskar i form av bronseskulpturer. I tillegg vises en serie av malerier som Yayoi Kusama har laget spesielt for denne utstillingen, og i utstillingskatalogen publiseres en rekke av hennes dikt, som for første gang er oversatt fra Japansk."

En herlig installasjon av psykedeliske prikker! (Foto: RMC)

Det morsomme med utstillingen er alle fargene og lekenheten i Kusamas kunst. Å vandre rundt med kameraet i hendene, er ellevilt! For her er mulighetene for å ta artige bilder mange!

Morsomme farger! (Foto: RMC)

I tillegg til alle fargene og prikkene, er det åpenbart at Kusamas kunst er svært fallos-inspirert. Dette kommer til syne ikke bare i installasjonene, men også i en del av videoene som besøkende kunne se underveis. Noen av videoene er tatt opp i Woodstock, og er atskillig år gamle, slik jeg forsto dette. Her presenteres som tidligere nevnt hele spekteret av kunstneriske uttrykk gjennom en mangeårig kunst-karriere. 

En av mange kreative installasjoner på utstillingen (Foto: RMC)

For egen del gjorde det ikke så mye at jeg ikke forsto den dypere meningen bak kunsten, som garantert var mye mer sjokkerende den gangen hun laget mange av kunstverkene. Det interessante var å se kreativiteten, lekenheten, alle de ulike uttrykkene, fargene ... Og å fotografere! Her har vi å gjøre med en kunstner som ikke har latt seg begrense av noe som helst!

Dette kunstverket kunne vi se gjennom et lite "øye" i kunsten (Foto: RMC)

Gresskar, fargen gul, figurer som til forveksling ligner polypper, men som er fallos-inspirert, dominerer utstillingen. 

Mange barn var til stede på utstillingen (Foto: RMC)

Det var mange barn på utstillingen, og for meg var det åpenbart at alle fargene og figurene appellerte til dem. Dette var gøyalt, og det barnlige uttrykket over utstillingen rørte noe i dem. Særlig da vi i ett av rommene kunne velge oss en prikk som vi kunne sette hvor vi ønsket i et gjennom-prikkete rom ...

Her ble vi invitert til å utforme kunsten selv - ved
hjelp av selvvalgte prikker som vi satte der vi
ønsket (Foto: RMC)

På kunstsenterets nettsider kan vi også lese følgende:

-Kusama er kjent for sine store, intense opplevelsesverk. Her konstruerer form og farge, lys og repetisjon et altoppslukende, nærmest hallusinatorisk rom. Publikum inviteres inn til å bli en del av dette universet. Kusamas kunst omfatter en rekke medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, film, performance og installasjoner. Alt dette kan oppleves samlet i en dynamisk presentasjon, forteller Milena Høgsberg, sjefskurator ved HOK, og ansvarlig for utstillingen på Høvikodden.

Fra en bakgrunn innen tradisjonelt japansk maleri, dro Kusama til USA som 20-åring. Hun kom inn på kunstscenen som et kvinnelig motstykke til Andy Warhol.

-Under sin tid i USA uttrykte Kusama seg i en blanding av kunst, mote og politiske happenings. Siden da har hennes slående visuelle språk og kontinuerlige kunstneriske nyskapninger gjort henne til en av dagens mest fremtredende kunstnere. Hun er i dag 86 år gammel og fortsatt produktiv, utdyper Høgsberg.

Et av kunstverkene vi kunne gå inn i (Foto: RMC)

Dersom du fremdeles ikke har sett utstillingen, anbefaler jeg deg å ta turen ut til Henie Onstad Kunstsenter! 

Portrett av Yayoi Kusama (Foto: RMC)

Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

Om Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:

Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

På Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 

Gerd Hammerstad (Foto: RMC)

Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet. 

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 

Kart over Canada)

Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 

Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)

I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne! 

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Bokbloggertreffet 2014 - med bokbloggerprisutdeling m.v.

Fire av i alt seks nominerte til Bokbloggerprisen 2013;
Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven, Lisa Aisato og Siri Pettersen.
Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo var også nominert, men kom ikke. (Foto: RMC)

Lørdag 13. september 2014 gikk det tredje bokbloggertreffet av stabelen i forbindelse med Oslo Bokfestival. (Det første bokbloggertreffet fant sted i 2012, og det neste i 2013.) Som tidligere år har arrangementkomiteen bestått av Silje, Gro, Elin, Lise, Line og undertegnede. 

Silje sørger for en siste gjennomgang
av kjøreplanen for dagen. (Foto: RMC)

Det var noen færre påmeldte bloggere i år sammenlignet med de to foregående årene, idet rundt førti bokbloggere - mot tidligere rundt 50 stk. - ankom hovedstaden denne gangen. Det innebærer imidlertid ikke at interessen for slike treff er dalende! Tvert i mot! Bokbloggerne er imidlertid spredt over hele landet, og alle har ikke hatt like god anledning til å dukke opp i år. Bokbloggere flest er for øvrig durkdrevne på bruk av sosiale medier, og hyppige oppdateringer på hhv. Facebook, Twitter og Instagram, ble ivrig fulgt av "hjemmesitterne". De syntes - om mulig - enda mer engasjerte enn oss som var til stede under treffet. 

Vi hadde fått låne kantinen hos Aschehoug forlag. De lot oss være fullstendig i fred under hele treffet, og hadde stilt kaffemaskin m.m. til disposisjon for oss. Der oppholdt vi oss fra tidlig på formiddagen til prisutdeling og middag var over i syv-tiden om kvelden. 

Mangt et herlig møte mellom bokbloggere (Foto: RMC)

Nytt av året var utdeling av Bokbloggerprisen 2013. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Ellers satset vi i år på et bokbord bestående av brukte bøker som vi selv tok med oss, og ikke høstens bøker med leseeksemplarer fra forlagene, slik vi gjorde i 2012 og 2013. På den måten håper vi at vi skal stå mye friere i våre valg av bøker når vi resten av høsten skal lese norsk litteratur med tanke på neste års nominasjoner for Bokbloggerprisen 2014. 

Bokbordet (Foto: RMC)

De første bokbloggerne begynte å dukke opp allerede i halv tolv-tiden på formiddagen. Noen møtte til sitt første bokbloggertreff - andre til sitt andre eller endog tredje treff. 

Jeg tror at de fleste fant det fornøyelig å treffe mennesker de "kjenner" godt på nettet, men som de kanskje traff i levende live for første gang i år. Det er jo noe med mennesker man har så til de grader mye til felles med! 

Litteratur-quiz (Foto: RMC)

På alle de tidligere bokbloggertreffene har vi hatt litteratur-quiz. Så også i år. Premien til det vinnende laget var å få være først til å plukke ut bøker på bokbordet. Nivået på litteraturkunnskaper er høyt blant bokbloggere, og det var - som vanlig - lite som skilte det beste laget fra de øvrige. Her ble det mye latter og litteraturglede! 

Da quiz og lunch var over, var det tid til å gå ut å shoppe bøker, før neste punkt på programmet som var utdeling av bokbloggerprisen 2013 fra kl. 16.00. Denne delen av programmet var åpent for alle, og en del hadde faktisk fått med seg dette. Skjønt skuffelsen var stor da det vi måtte gå ut med at verken Roy Jacobsen eller Herbjørg Wassmo kom til å være til stede under bokbadet og prisutdelingen ... 

På kortlisten var følgende kandidater nominert:

Klassen romaner:
1. Roy Jacobsen - De usynlige (Cappelen Damm)
2. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk (Gyldendal)
3. Agnes Ravatn - Fugletribunalet (Samlaget)

Åpen klasse: 
1. Lisa Aisato - Fugl (Gyldendal)
2. Ruth Lillegraven - Urd (Tiden) 
3. Siri Pettersen - Odinsbarn (Gyldendal)

Line presenterte bakgrunnen for
prisen, og etter hvert også vinnerne.
(Foto: RMC)

Da prisen skulle deles ut, opplyste Line fra arrangements-komiteen følgende:

"Ideen til Bokbloggerprisen ble til på julebordet til komiteen i 2012. Da hadde vi hatt vårt første bokbloggertreff her i Oslo, og fant ut at norske bokbloggere burde gjøre som svenske bokbloggere, og dele ut vår egen litteraturpris. 

Hovedmålet var at prisen skulle virke samlende på en gjeng bokbloggere som er veldig forskjellig både i bakgrunn og litterær smak. Og vi ville skape gode diskusjoner rundt litteratur mellom oss bokbloggere på nett.

Vi bestemte oss fort for at prisen skulle deles ut til norske forfattere, av to grunner. Det vi skriver om bøker er tross alt mye viktigere for norske forfattere enn utenlandske. Dessuten har bokbloggere fått mye negativ oppmerksomhet rundt sin rolle i den norske litterære offentligheten. Vi hadde lyst til å vise at bokbloggere også bidrar med veldig mye positivt. Det tror jeg de fire forfatterne som er her i kveld vil kunne si seg enig i.

Silje bokbadet Lisa Aisato (Foto: RMC)

Samtidig ønsket vi å øke engasjementet for norsk samtidslitteratur blant oss bokbloggere, til å diskutere hva vi leser av norske bøker, hva vi synes er bra. Hva vi synes er mindre bra. For en del av oss er nok ikke norsk samtidslitteratur det som frister mest i bokhandelen. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet på min blogg, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er veldig lite spennende. Nå hadde vi muligheten til å oppdage gode norske bøker som vi kanskje ellers ikke ville ha lest.

Agnes Ravatn i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Vi i komiteen ønsket ikke å legge føringer for bloggerne om hvilken type bøker som skulle løftes frem. I stedet ville vi at alle typer bøker skal få en sjanse til å hevde seg. Derfor laget vi to relativt åpne kategorier. I likhet med de fleste andre, så leser bokbloggere flest romaner. I kategorien Årets roman må krimromaner konkurrere mot andre romaner. I Åpen klasse har vi samlet alle andre sjangre som ellers lett kunne ha blitt forbigått av romanen. I Åpen klasse kan alle bøker som ikke er en roman for voksne nomineres. Her kan de konkurrere mot hverandre på en mer rettferdig måte." (sitat fra talen under prisutdelingen)

Ruth Lillegraven i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Etter at bakgrunnen for prisen var gjennomgått, ble dessuten kriteriene for å være med å nominere og stemme gjennomgått. For dem som er ekstra interessert, tar jeg med en del fakta om de nominerte bøkene:

67 bøker var nominert til Årets roman.

78 bøker var nominert i Åpen klasse.

23 av 67 romaner var krim.

28% av stemmene i Åpen klasse gikk til barne- og ungdomslitteratur.

28% av stemmene gikk til dokumentar.

13% til lyrikk.

8% til novelle- og essaysamlinger.

Dermed skulle vel mytene om bokbloggere - at vi "kun" leser bestselgere og krim - effektivt være avlivet!

Elin bokbadet Siri Pettersen (Foto: RMC)

Etter at kortlisten ble offentliggjort 27. januar 2014, startet bokbloggerne samlesing av de nominerte bøkene. En måned var satt av til hver av samlesingene. 

Og vi i arrangementskomiteen som trodde at det meste var gitt angående vinnerne allerede da kortlisten forelå, måtte etter hvert tro om igjen. For alt ble faktisk snudd på hodet i forbindelse med samlesingene. De siste ble de de første, og de første ble de siste - for å si det litt enkelt. 

Samlesingene engasjerte bokbloggerne fra februar til juli, og i august fant stemmegivingen sted. Fristen for å avgi stemmer var satt til 20. august 2014, og de siste innkomne stemmene avgjorde faktisk det hele. Det var nemlig en knivskarp konkurranse om førsteplassene.

Ruth Lillegraven leste et dikt hun
hadde laget om Herbjørg Wassmo
og "Disse øyebelikk" (Foto: RMC)

Fire av de seks nominerte ble bokbadet under bokbloggertreffet. Underveis fikk vi blant annet vite at Lisa Aisato først og fremst er visuell og tegner og at tekstene er sekundært til det hun brenner for. Vi fikk vite at Agnes Ravatn har vært oppgitt over at enkelte har ment at slutten på Fugletribunalet er forutsigbar. Nei, den er ikke det! Hun laget underveis tre utkast til en slutt, og ønsket selv at det skulle gå bra - bli en happy ending. Men slik kunne det altså ikke gå. Ruth Lillegraven forklarte hva hun hadde tenkt om de to hovedpersonene i diktsamlingen sin - og presiserte at Seselja på en måte er med i resten av boka også, som et slags bakteppe man hele tiden ser tilbake til. Mens Siri Pettersen har kost seg med å finne opp helt nye ord i sin triologi om Ravneringen, og ikke syntes at hun trengte å forklare noe som helst til leserne for å gjøre lesingen lettere ... Ekstra morsomt var det dessuten at Ruth Lillegraven leste opp sitt eget dikt om Herbjørg Wassmo og hennes selvbiografi "Disse øyeblikk". 

De nominerte venter spent på kåringen av vinnerne
(Foto: RMC)

Etter bokbadene var tiden inne for å kåre vinnerne! 

Vi har ikke mye å tilby vinnerne utover den oppmerksomheten vi selv klarer å skape på bloggene våre og i forbindelse med samlesingsprosjektene. Ikke har vi sponsorer i ryggen, og ikke har bloggerne noen høy status i offentligheten slik at vi kan tilby noen form for prestisje - i alle fall ikke i media, der inntrykket er at man heller rakker ned på bloggerne enn å løfte dem frem. som en ressurs i det litterære Norge. 

Som Line sa det i sin innledende presentasjon før bokbadet:

"Vi har tenkt på samlesingen som det viktigste med prisen både for bloggerne og de nominerte forfatterne. Mange av bloggerne som var med å nominere i januar, og som skulle stemme i august, hadde ikke lest de bøkene som endte på shortlist. Med samlesingen fikk de et halvt år på seg til å lese de bøkene de ville, før de skulle stemme. For bloggerne gir det å lese bøkene samtidig et godt grunnlag for å diskutere de nominerte bøkene. Og det er mye av poenget med Bokbloggerprisen.

Samtidig er det sånn at vi ikke har så mye å tilby forfatterne som vinner. Vi har ingen sponsorer som kan gi pengepremie, og bokbloggere har ikke høy nok status til at vi kan tilby vinnerne prestisje. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda mer gøy hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra lesere og når ut til flere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet fra leserne!

Vi har derfor tenkt at det å havne på shortlist skal være hovedpremien for forfatterne. Sånn sett kan man godt si at Bokbloggerprisen 2013 allerede har seks vinnere. Vi i komiteen ble derfor veldig glade for å høre at de forfatterne som havnet på årets shortlist, følte at de allerede hadde vunnet. Det var nemlig det vi hadde håpet på."

Vinnerne er allerede offentliggjort, og det er nå allment kjent at Agnes Ravatn vant i roman-klassen, mens Ruth Lillegraven vant i åpen klasse. Det morsomme er at begge skriver på nynorsk! 

Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn (for romanen Fugletribunalet
- roman-klassen) og Ruth Lillegraven (for diktsamlingen Urd - åpen klasse) (Foto: RMC)

Gratulerer til begge vinnere av Bokbloggerprisen 2013! 

I tillegg til at alle de nominerte fikk blomster, hadde vi i komiteen laget en bok hvor alle blogginnleggene våre var samlet. Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven fikk hver sin bok med respektive omtaler/anmeldelser. En stor takk til Gjerholm Design, som bisto oss i arbeidet med å få bøkene laget! Og en stor takk til Aschehoug som stilte sine lokaler til vår disposisjon under både bokbloggertreffet og prisutdelingen!

Helt til slutt tar jeg med noen av begrunnelsene fra bloggerne som har stemt disse vinnerne frem.

Dette har bokbloggerne skrevet om Fugletribunalet:

"Spenningen i Fugletribunalet bygges gradvis, og relativt stillferdig, gjennom relasjonen mellom to mennesker; Sigurd Bagge og Allis Hagtorn. Karakterene i romanen lever isolert, og vi merker hele tiden at noe ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Og det gjør det også til slutt, med voldsom dramatikk. I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset til Bagge, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Med sin stramme dramaturgiske oppbygning holder boka på leseren hele veien. Flere bloggere forteller at det er en bok de ikke kunne legge fra seg. Det er som da man var liten, og lå med lommelykt under dyna for å lese ferdig lenge etter sengetid. En blogger fikk til og med mareritt, som Anita Ness beskriver på sin blogg Artemisias verden:

«I natt hadde jeg mareritt. Jeg tror det var fordi jeg leste ferdig Fugletribunalet på senga. Ikke at jeg ønsker å skremme deg fra å lese boka, for den var knakende god. Men det var noe creepy med den, noe med den stemningen.»

Men Fugletribunalet er mye mer enn stemning og spenning. Som Birgittes bok sa det: Fugletribunalet er et psykologisk drama med asymmetriske relasjoner mellom personene. Makten endrer seg underveis. Dette er en bok om lengselen etter å bli elsket, viljen til å skape seg om til det mennesket man tror den andre ønsker, for så å finne ut at det ikke er mulig.

Fugletribunalet er også en uhyre mye mer erotisk bok en feks den likegyldige og totalt uerotiske boken Fifty shades of grey. I Fugletribunalet er jeg som leser på innsiden av Allis og følger henne helt ut i hennes arbeid for å nå inn til Bagge. For det er et arbeid. Et møysommelig, tålmodig, ydmykende og nedverdigende arbeid. Den ikke-verbale maktkampen og kommunikasjonen som foregår mellom to mennesker som har et intimt og uforløst forhold seg i mellom, er rett og slett eksepsjonelt godt skrevet og fortalt og FORSTÅTT av Agnes Ravatn."    

Og dette har bokbloggerne skrevet om Urd: 

"Med diktsamlingen Urd har Ruth Lillegraven skrevet seg inn i norsk bokblogghistorie. Mange bokbloggere vegrer seg ellers for å lese dikt, og vil helst ikke skrive om dikt på bloggen. Det er nok forklaringen på at Ruth Lillegraven klarte å vinne den ene bokbloggeren etter den andre like stillferdig og ubemerket som karakteren hennes Seselja
 går gjennom livet. 

Fra Lines bibliotek: Lillegraven skriver en alternativ kvinnehistorie om kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. De som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Seselja har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne. Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare.

Fra bloggen Mettemor møter massene: Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir. Dette er ei bok å elske.

Fra bloggen Frøken Flink: Lillegraven byr på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser, og en helt imponerende observasjonsevne. Hun er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«

Fra Bokvrimmel: Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting, og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men å oppdage Lillegravens Urd er litt som å se Lothlorien fra Ringenes Herre på film for første gang. Lillegraven henter frem en atmosfære en alveskog verdig – og det i dikt om hverdagsliv."

Og med dette takker jeg for meg! Jeg har meldt meg ut av arrangementskomiteen og ønsker de gjenværende medlemmene lykke til videre i arbeidet!

Fire av komitéens medlemmer: Silje, Gro, undertegnede og Elin.