Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Tiller Carl Frode. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tiller Carl Frode. Vis alle innlegg

tirsdag 1. mai 2018

Samlesning av Carl Frode Tillers "Begynnelser"

Samlesning i mai

Carl Frode Tillers roman "Begynnelser" er en av fire romaner som er nominert til Bokbloggerprisen 2017 i kategorien Årets roman

De øvrige nominerte romanene er: 
"Tung tids tale" av Olaug Nilssen (samlelesning i mars i regi av bloggeren Les Mye)
"Berge" av Jan Kjærstad 
"Tante Ulrikkes vei" av Zeshan Shakar (selveste jokeren i nominasjonsprosessen)

I mai er det altså Carl Frode Tillers roman vi bokbloggere som er med på å stemme frem favoritter til Bokbloggerprisen 2017, skal samlese. Gjennom samlesningen håper vi selvsagt at vi er med på å skape litt blest rundt den forfatteren - og selvsagt aktuelle bok - som er i fokus av vår oppmerksomhet. 

Det er ingen hemmelighet at Carl Frode Tiller er blant mine favoritter i den helt øverste klassen når det kommer til våre norske samtidsforfattere. Det skyldes at han er så suveren når han beskriver menneskepsyken og det dysfunksjonelle i mennesker. Alt som ligger mellom linjene, det usagte som vi likevel forstår, hvor nedrige mennesker kan være mot hverandre, alle kranglene som tar helt av, og hvor desperat vi mennesker er etter å bli likt, elsket ... 

"Begynnelser" handler om en mann som er dypt deprimert. Allerede i bokas åpningsscene får vi vite at hovedpersonen Terje har tatt livet av seg. Boka handler om hvorfor dette skjedde. Oppbyggingen av boka er svært original, for fortellingen fortelles nemlig bakover. Vi starter med foranledningen til selvmordet, og ender opp i Terjes barndom til slutt ... 

Dette skriver forlaget om boka:
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.


Og dette skrev jeg da jeg anmeldte boka på bloggen min i oktober 2017:
"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...

Opplegget for samlesningen i mai:
Vi leser og diskuterer Carl Frode Tillers bok på bloggene våre. Jeg håper også at riktig mange også legger igjen kommentarer på dette blogginnlegget, men jeg skal forsøke å få tid til å delta i diskusjonene uansett hvor de måtte finne sted.  

Link til publiserte innlegg legges på den offisielle bokbloggersiden

Lykke til med samlesningen!

(Må innrømme at jeg lot meg inspirere av malen som Moshonista benyttet da hun presenterte "Anorektisk" av Ingeborg Senneset ...)

Carl Frode Tiller - bildet tok jeg i september 2014 på
Litteraturhuset i Oslo.

søndag 8. oktober 2017

Carl Frode Tiller: "Begynnelser"

Mesterlig, mesterlig, mesterlig!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001. Romanen "Bipersonar" kom i 2003, og  skuespillet "Folkehelsa" i 2007. Det er likevel trilogien "Innsirkling" Tiller er aller mest kjent for. (Den siste linken peker til mine omtaler av de tre Innsirkling-bøkene og et arrangement på Litteraturhuset 10. september 2014, der forfatteren snakket om trilogien generelt og den siste boka spesielt.) Denne trilogien er kalt et av de viktigste verkene i norsk samtidslitteratur så langt på 2000-tallet. Jeg kan uten videre slutte meg til dette. Trilogien er nemlig noe av det beste jeg har lest av norsk litteratur - noen sinne! Da "Begynnelser" kom ut i midten av september i år, var jeg naturlig nok svært spent. 

"Livet må levast framlengs og forståast baklengs", ifølge et ordtak. Sitatet finner vi på bokas smussomslag. Akkurat dette har Carl Frode Tiller gjort alvor av. I "Begynnelser" møter vi nemlig miljøverneren Terje. Han ligger på sykehus og har nettopp tatt livet av seg. Vi følger ham bakover i livet hans, som starter i minuttene før han dør og tilbake til barndommen hans. Hva var det som gjorde at livet hans ble så vanskelig ... "Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge." (sitat fra smussomslaget)

Det er vanskelig å si noe fornuftig om denne boka, uten å komme inn på handlingen og muligens også avsløre mer enn enkelte liker. Dermed er du advart før du leser videre. Men bare for å ha presisert det: det er langt flere detaljer i boka enn hva jeg nevner i denne omtalen.

I bokas innledning ligger Terje på sykehus og svever mellom liv og død. Ved sengen hans sitter hans mor og søsteren Anita. Anita har med seg blomster til Terje, og det oppstår en krangel mellom Anita og moren om hvorvidt man skal kutte stilkene eller ikke før blomstene settes i vann. Vi får innblikk i en mor så og si uten finfølelse, og som durer frem med sitt, uavhengig av årsaken til at de begge er der, og at det ligger et menneske i sengen, som er like ved å dø. Moren er ikke i stand til å la noe passere uten å måtte å kommentere det. Hun er også ute av stand til å tenke over hvilken effekt det hun sier, kan ha på omgivelsene. Når noen i omgivelsene reagerer, legger hun hele ansvaret på dem. Datteren er lei av all hakkingen, og tar igjen ... Begge angriper hverandre der det gjør vondest. Terje er ikke død riktig enda, og han får med seg alt som skjer. 

"Eg lukka auga, opna dei og lukka dei igjen. No må dei slutte, tenkte eg, eg orkar ikkje meir krangling." (side 9) "Ho (Anita - min kommentar) snudde seg sakte mot meg, samtidig som ho strauk mamma forsiktig over håret. Ho ser meg heller ikkje, tenkte eg, ho ser rett på meg, men likevel ser ho meg ikkje. Eg tok ikkje blikket frå henne. Eg smilte, men ho reagerte ikkje, ho såg tvers gjennom meg. Er det dette som er å døy, tenkte eg, døyr eg no?" (side 11-12). Og så dør han. 

To dager før Terje ikke ønsket å leve mer og svingte av veien med bilen, befinner han seg hos sin mor. Han og Turid har gått fra hverandre. Terje er sliten, og vil helst ha fred og ro rundt seg. Det skal vise seg å bli svært vanskelig, for det er ikke den ting det ikke blir krangel om med moren. Terje prøver så godt det lar seg gjøre å manøvrere i det ulendte landskapet mellom dem, men det er så og si ikke mulig. Uansett hva han gjør, havner han i en Catch 22, der alt blir feil. Er det greit at han tar de to siste eggene i kjøleskapet, eller er det ikke greit? 

Etter at moren ble skilt, har kontakten mellom Terje og faren vært så godt som fraværende, inntil faren en dag plutselig dukket opp hos Terje og Turid, kreftsyk og trengende. For Terje var det for sent. For hvor var faren da han trengte ham som mest?

Terje var/er en glødende miljøverner, som er opptatt av å verne om døende arter i naturen. Dette utgjør bakteppet for romanen om ham. Da han holder et innlegg på en miljøkonferanse som er arrangert av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, spør en av de tilstedeværende om det gjør så mye at en spesiell type lav dør ut. Terje svarer henne:

"- Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Trondheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?" (side 67)

På et tidspunkt dør Terjes far, og som det anstendige mennesket han tross alt er, deltar han i begravelsen - selv om han ikke føler noe som helt for faren, som han aldri har kjent etter at faren forsvant ut av livet hans tidlig i barndommen. Mens han sitter i kirken, tikker det inn en gledelig sms på mobiltelefonen. Fylkesmannen har gitt medhold i sørlig tinderublom-konflikten på Dovre. Selv får Terje lyst til å juble høyt, men det passer seg selvsagt ikke. Han kan nesten ikke vente med å fortelle kona Turid om nyheten. 

"Rett etterpå kom Turid og Anita gåande. Eg bestemte meg for å vente med å fortelje den gode nyheita til eg og Turid var aleine. Ikkje fordi eg ikkje brann etter å dele det med henne, for det gjorde eg verkeleg, men fordi eg ikkje orka reaksjonen eg visste at Anita ville komme med. Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne." (side 110-111)

Terje føler ofte at det er noen bak ham, men oppdager gang på gang at det ikke er noen der. Han leser om fenomenet, som kalles "feeling of presence". Fenomenet er særlig utbredt blant personer med psykiske og nevrologiske lidelser, og blant personer som befinner seg i ekstreme og ofte livstruende situasjoner. Samtidig er det ikke helt uvanlig blant friske personer heller. (side 155) Det er kanskje ikke uten grunn at et sitat - fragment 233 fra "Uroens bok" av F. Pessoa - fremkommer på side 5 i boka: "Det fremmede iakttar oss fra skyggene.

Noen ganger drømmer Terje om å slippe bort fra alt. 

"Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv." (side 186)

Terjes mor har slitt med angst og depresjon i hele sitt voksne liv, og for å døyve sinnets smerte, drikker hun. I hele Terjes oppvekst har morens lidelser alltid kommet først - lenge før barnas behov. Dette har de aldri kunnet snakke ordentlig om, ikke uten at moren har gått til angrep på barna sine fordi hun mente at hun alltid hadde gjort sitt aller beste. Men var det godt nok? Holdt det mål? På hvilken måte påvirket det likevel barna ... langt inn i deres voksne liv?  Terje har klart seg forbausende godt, men klarer han noen gang å fjerne sitt indre alvor? Mens andre rundt ham nyter livet med en selvfølgelighet og en letthet, blir han alltid sittende og overanalysere det som skjer rundt ham på en slik måte at det fratar ham livsgleden. Et liv holdt sammen i en tynn tråd ... et liv som rakner fullstendig da samlivet med Turid tar slutt. I den andre enden kunne det ha vært en mor av det oppbyggelige slaget, og det ville antakelig ha vært redningen for ham. I stedet blir det å flytte tilbake til moren bokstavelig talt slutten for ham ... 

Måten Carl Frode Tiller borrer seg inn i Terjes psyke og skreller alle lagene i livet hans av som en løk, er helt mesterlig. Hva skjuler seg bak den svært så vellykkede og engasjerte miljøaktivisten, som brenner for å redde utrydningstruet liv i naturen? I romanen får vi innblikk i et liv og en oppvekst som ikke har vært enkel for Terje, og hvor mye kunne gått riktig galt dersom han selv ikke hadde tatt noen riktig kloke valg underveis. Det handler mer om på tross av enn på grunn av. Vi får aldri helt vite hvorfor ekteskapet med Turid tar slutt, men antakelig handler det om at Terje aldri helt føler at han passer inn, aldri helt fortjener henne og det livet de to har skaffet seg. Samtidig som det handler om Terje og de han har rundt seg, har romanen noe universelt over seg, og som forsterkes gjennom historiene om alle de utrydningstruede artene. For hvor sårbare er ikke vi mennesker? Vi bygger våre liv rundt tosomheten, og når bunnen i livene våre rives bort - enten på grunn av skilsmisse eller død - hva er da igjen? Klarer vi likevel å holde oss oppreist, og leve videre? Eller dras vi ned i dragsuget? 

Noe av det jeg beundrer aller mest med Carl Frode Tiller, er hans evne til å beskrive dynamikken mellom mennesker som ikke kommer særlig godt overens. Det er noe helt eget ved kranglene mellom mennesker i Tillers romaner. Man får bare lyst til å hyle "men så stopp da!" til de impliserte, for maken til fordummende krangler skal man lete lenge etter. Likevel er det noe gjenkjennelig ved det hele. Hva er det som får enkelte til å insistere på at de har rett, uansett hva andre måtte mene, når det for resten av verden er helt åpenbart at de ikke bare er helt på jordet, men på en helt annen planet? Akkurat dette får Tiller frem gjennom sine sylskarpe personportretter og dialoger. 

Vi vet jo hele tiden hvordan det vil gå med Terje, fordi vi starter forfra med hans selvmord. Hans spesielle oppvekst har gjort ham ekstra sårbar i forhold til å bli sett og få anerkjennelse, siden dette er noe som har vært så og si helt fraværende i oppveksten hans. Behovet for anerkjennelse - den som aldri kommer - er kanskje det som gjør at han til slutt også gir opp. Det er så mye sorg i livet hans; den alkoholiserte moren, den fraværende faren, den forbitrede søsteren ... alt som ikke fungerer. Hva er igjen når det eneste som fungerer i livet hans - ekteskapet med Turid og forholdet til datteren - blir tatt fra ham? Han som hele livet har hatt en ironisk distanse til alle rundt seg, som antakelig ikke har klart å være virkelig nær noen? Han er bunnløst ærlig overfor seg selv, som regel på en lite ivaretakende måte, og det er antakelig dette som får ham til å avslutte det hele på en så brutal måte ... 

"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ... 

Jeg har lest mye god litteratur hittil i år, men dette er så langt den aller beste jeg har lest i 2017! Boka vil egne seg ypperlig for diskusjoner i lesesirkler.

"Begynnelser" er tilgjengelig som lydbok, med Jan Martin Johnsen som oppleser. 

For øvrig er jeg ikke den eneste som har likt denne boka svært godt; det har også bloggerne Artemisias Verden ("Dette er fabelaktig litteratur, den beste norske jeg har lest så langt i år!"), Reading Randi (”Begynnelser” var en ”grøsser-fryd” å lese. ... Carl Frode Tiller er suveren til å finne og bruke de rette ordene uten å bruke klisjeer.), Kleppanrova ("En fantastisk bra bok! Anbefales på det varmeste, les den!") og Ellikken (Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.). I tillegg har omtrent alt som kan krype og gå blant de profesjonelle kritikerne omtalt boka i rosende ordelag. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-03-36259-0
Boka har jeg kjøpt selv


Carl Frode Tiller (Bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 21. september 2014

Møte med Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo 10. september 2014



Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo (Foto: RMC)

Carl Frode Tiller (f. 1970) har hittil rukket å utgi seks bøker; "Skråninga" (2001), "Bipersonar" (2003), "Folkehelsa" (2007) og "Innsirkling"-triologien (2007-2014). Så langt er det uten tvil Innsirkling-trilogien hans som står som hans hovedverk, og utgivelsen av den siste boka i trilogien var nettopp bakgrunnen for bokbadet som fant sted på Litteraturhuset for et par uker siden. 

Det er syv år siden den første boka i Innsirkling-triologien kom ut - og fire år siden den andre boka kom ut. I mellomtiden har det vært knyttet stor spenning til hvorvidt hovedpersonen i serien - David - har hukommelsestap eller om det hele er et ledd i et slags kunstnerisk prosjekt. I Innsirkling 3 får vi svaret! 

Onsdag 10. september 2014 ble altså Carl Frode Tiller bokbadet av psykiater Finn Skårderud. Valget av nettopp Skårderud fra Litteraturhusets side var neppe tilfeldig. I tillegg til at han har intervjuet Tiller tidligere i høst, er jo nettoppp Innsirkling-triologien den reneste psykologiske thrilleren. Ikke en thriller i tradisjonell forstand, slik vi vanligvis tenker om denne genren, men mer på det psykologiske planet. Her er det nemlig et hav av dysfunksjonelle dialoger og relasjoner å plukke blant - et studium verdt for enhver psykolog og psykiater, vil jeg tro. 


Faksimile fra Litteraturhusets program
Finn Skårderud åpnet bokbadet med å spørre Tiller om han egentlig skjønner hvor godt han treffer i bøkene sine. Tiller opplyste at da "Skråninga" utkom, skjønte han egentlig ingenting av all suksessen som ble ham til del. Han hadde rett og slett ikke regnet med at boka skulle få en slik mottakelse. 

Måten Tiller jobber på er at han "stenger inne setninger", og jobber seg inn i tematikken. Ved å fjerne alle kommaer, må han krype inn i setningene, bli der og kjenne på hvordan det er å være der. "Skråninga" handler om en syk person, og det var meget utfordrende å skrive boka. 

Finn Skårderud var nysgjerrig på hvordan Tiller skaper sin litteratur. Sitter han f.eks. og observerer folk når han er i middagsselskaper? Tiller smiler av spørsmålsstillingen, men understreker at hans litteratur først og fremst oppstår gjennom eksperimenter, og at han - som om han var sin egen psykolog - ser inn i seg selv, leter etter stemninger og følelser som gir gjenklang i ham selv. 

Noen ganger er det rene tilfeldigheter som skaper interessante overganger. Som en scene der han ved en feil trykket på delete-knappen og fjernet et helt avsnitt ... Dette ble svært virkningsfullt i den scenen han akkurat da beskrev, der hovedpersonen hadde fått blackout og dermed mistet en del av hendelsesforløpet. 


Skårderud og Tiller i dyp samtale om Innsirkling-
triologien (Foto: RMC)
Etter hvert medga Carl Frode Tiller at selv om han ikke studerer psykologi eller observerer venner og familie, i alle fall ikke sånn direkte, så hender det likevel at han bruker naboer og andre bekjente i bøkene sine. Han prøver riktignok å kamuflere det godt - en uttalelse som fremkalte latteren blant oss publikumere. En gang "rappet" han en krangel om noen vafler - en scene som var artig å bruke. Skårderud lurte på om det derfor er skummelt å spise middag med ham ... Begge lo hjertelig av det hele. 

Når Tiller skriver på en bok, må han ned i kjelleren - i dobbelt forstand. For det første befinner arbeidsværelset hans seg i kjelleren, og for det andre beveger han seg ned i dypet av seg selv i skriveprosessen. Det er krevende! 

Tiller skriver følelsesladet litteratur, og i den forbindelse lurte Skårderud på hvordan han jobber frem alle følelsene i bøkene sine. I den siste boka i Tiller-triologien er det ikke en eneste følelse som er utelatt. Alt er med! Hele spekteret av primærfølelser og i grunnen litt til, slik Skårderud ser det. Innsirklingtriologien er i det hele tatt en rik følelsesmessig palett, ifølge Skårderud. 

Tiller påpekte at han nettopp leter etter følelser. Han begynner gjerne med en replikk som trigger. Hvor finner han dem? spurte Skårderud. Tiller svarte at han finner stoff i noe han leser, noe han ser på film, noe han observerer i sitt eget dagligliv osv. Han er i det hele tatt svært åpen for inntrykk, observerer og tenker at alt kan brukes til noe. Han er interessert i hvordan folk sier det de sier - f.eks. i krangler. 

Skårderud trakk frem presten, Davids stefar, i bok nr. 1. Stefaren var en misjonerende type. Oppsøker Tiller presteskapet for å skrive slik han gjør om stefarens væremåte? Tiller svarte at det gjør han ikke. Derimot fant han noe i seg selv som kunne trigge frem figuren som stefaren representerer. Han fortalte at datteren har en Barbie-film hun elsker, og som det smerter ham som far at hun vil se om og om igjen, fordi han synes den er så dårlig. Trangen til å ville fortelle henne at denne filmen er dårlig, presser på - noen ganger så sterkt at han med vilje "ikke finner" filmen når datteren spør. Denne erfaringen - erfaringen fra å ville "misjonere" om rett og galt overfor datteren - brukte han for alt det var verdt når han skrev om presten. 


Carl Frode Tiller (Foto: RMC)
Hvorfor blir folk så truffet av bøkene?, spør Skårderud. Tiller mente selv at dette skyldes at folk kjenner seg igjen, mest av alt fordi vi har alle følelsene som er beskrevet i bøkene, i oss. 

Tiller mente dessuten bestemt at han kunne endt opp som hvilken som helst av personene i Tiller-trilogien, gitt andre rammer og oppvekstvilkår. Dette fikk han gehør for hos Skårderud. Når man skjønner akkurat dette, blir man automatisk mer ydmyk overfor andre mennesker som har det verre enn en selv. Det er en slags etisk virksomhet å sette seg inn i andre menneskers ståsted og følelser. Når man dessuten blir kjent med sine egne følelser, kan man kontrollere dem bedre. 

Skårderud lurte på hva det gjør med Tiller å skrive om følelser. F.eks. når han beskriver Tom Roger i bok nr. 2 - en voldelig mann? Tiller svarte at når man har vært i Tom Rogers raseri lenge nok, er det vanskelig bare å sette strek. Likevel er det aldri noen fare for at han skal bli som sine hovedpersoner. Tiller har fast strukturerte arbeidsdager, og dette gjør det lettere å legge jobben fra seg etter endt arbeidsdag. Det holder for øvrig ikke å bare skrive når man er inspirert. Han holder på strukturen, og dette gjør det også enklere å gå fra skrivingen til privatlivet og omvendt. 

Skårderud lurte på om det er noen følelser det er mer inspirerende å skrive om? Tiller svarte benektende på dette. Det kan være små ting som inspirerer, og han er personlig ute etter å fylle ut hele spekteret. Samtidig kan han ikke underslå at det er noen følelser som er en større del av ham enn andre. Selv om han er rolig på utsiden, mener han selv at han er en hissig type. Han kan derfor leve seg inn i et sinne. 

Tiller er forsiktig med å gjenta seg selv. Rett etter at han var ferdig med Innsirkling 3, begynte han på et nytt prosjekt. Det gikk ikke lange tiden før han skjønte at han egentlig bare var i ferd med å gjenta seg selv, skrive det samme om igjen. Han avsluttet derfor hele prosjektet. Nå har han en skrivepause, mens han reiser rundt for å promotere Innsirkling-triologien. 


Finn Skårderud (Foto: RMC)
Skårderud påpekte at Innsirkling-triologien også er historien om Norge. Selv påpekte Tiller at han ikke hadde noen planer om å skrive en triologi om Norge da han begynte. Disse tankene kom først mens han holdt på med den andre boka. Blant annet skjønte han at han trengte mange forteller-stemmer og at han måtte variere alder, miljø, klassetilhørighet osv. Og at det kom til å bli tre bøker før han var ferdig med prosjektet.

Den første boka representerer 1970-årene, den andre 1980-årene og den siste 1990-årene. Litt etter litt ble Tiller selv oppmerksom på at han hadde skrevet Norges nyere historie inn i bøkene - som et bakteppe til personene vi får høre om (tre i hver bok). 

I Innsirkling-triologien gjennomgår David en klassereise - fra arbeiderklassen, så som akademiker og til sist som forfatter. For øvrig nøyaktig den samme klassereisen Carl Frode Tiller selv har foretatt ...

Tiller opplyste at han forsøker å skrive så sant som mulig. I det tredje bindet i triologien så han hva han hadde gjort. I bok nr. 1 fremstår David som en postmoderne figur - en slapp figur som plukker opp en tidsånd. Figuren er mer en tematikk enn en konkret person. Folkene i bøkene har ikke kontroll over livene sine, og er sine verste fiender. Det er ingen faste holdepunkter, ingen absolutte sannheter og karakterene slipper ikke ut av mønstrene sine. Hvorpå Skårderud repliserte at det er litt skummelt når mistilliten til andre mennesker blir en så vidt vesentlig del av livene deres ... Tiller svarte at menneskene ikke får noen tilhørighet når de er så mistroiske til alt og alle, at de blir en slags nomader som aldri slår seg til ro. I bok nr. 3 foretok Tiller en vending mot større grad av tillit. Riktignok en skjør tillit, men like fullt med mer forståelse av andre mennesker. 

I bok nr. 3 går David til psykiater, og han får gradvis en større og større forståelse for hva som skal til for å bli et mer tillitsfullt menneske - et menneske som våger å ta sjanser og som tar mer styring over livet sitt. Og som dermed får mer ut av livet sitt; mer livkvalitet, mer livsglede. 


Bok nr. 1 i Innsirkling-triologien
Tiller kastet frem noen gåter i bok nr. 1 og 2. Er f.eks. Davids hukommelsestap bare et kunstprosjekt eller er det en realitet? Babybyttet, som først kom frem i bok nr. 2 og som vi får vite mer om i bok nr. 3, fremstår dessuten som den reneste såpeopera-farsen. I begynnelsen tenkte Tiller at det ikke var så viktig å svare på alle gåtene, men hans innstilling endret seg mens han holdt på med Innsirkling 3. Han anstrengte seg rett og slett for å gi noen svar. 

I følge Tiller er det et tvisyn som preger litteraturen. Selv tenkte han at han skulle kritisere psykiatrien, men så bestemte han seg for å skrive om en terapi som faktisk fungerte. Dette fikk Skårderud til å smile lurt. Skårderud uttrykte at han faktisk ble veldig imponert over psykoterapi-sekvensene i boka, og at det nesten er litt skuffende at Tiller selv aldri har gått i terapi, men rett og slett har funnet opp dette selv. Han mener at dette viser hvor lett Tiller plukker opp ting. 


Finn Skårderud og Carl Frode Tiller (Foto: RMC)
Underveis i skriveprosessen prøvde Tiller ut ulike eksperimenter på seg selv. Blant annet beveget han seg inn i landskap han aldri hadde vært i tidligere. Han er glad for at han kunne bruke dette i boka - og det var et spennende litterært grep som gjorde at David selv kunne kommentere sitt eget liv. 

Skårderud påpekte at det skjer noe grunnleggende i bøkene. Det er en utvikling som Skårderud mener har klare paralleller til gjerningsmannen bak 22. juli. Han viser til at David har levd i en fiksjonsverden der den virkeligheten han diktet opp, etter hvert ble like sann som virkeligheten selv. 

Tiller var selv student på 1990-tallet. Studiemiljøet var den gangen preget av en grenseløs mistillit til alt som ble sagt og skrevet. Han mente at dersom psykologiseringen dras for langt, vil dette ødelegge kommunikasjonen mellom mennesker. (Og nettopp dette preger en del av dialogene i bøkene - min kommentar.)


Bok nr. 3 i Innsirkling-triologien
Selv om bok nr. 3 har en åpen slutt, er noen ting sannere enn andre ting. Skårderud påpekte at det er mange morsomme scener i bøkene, og at Tiller har benyttet seg av mange grep og er "høyt og lavt". Han drar noen paralleller til Tarantino (Pulp fiction) og Lars von Trier (Riket). Grepene skaper både spenning og såpeopera-elementer, og i mange av konfliktene er det to personer med en tredje observatør til stede. Tiller forklarte at han er på leting etter det som skaper temperatur og spenning. Når det er et vitne til stede, er det mer som står på spill enn når det bare er to til stede. Dersom to krangler i enerom, kan de siden bare benekte det som ble sagt. Når det er et vitne til stede, går jo ikke det. Som sagt: mer står da på spill. 

Skårderud trakk frem den innledende scenen i Innsirkling 3 - der en bryllupssyk kvinne er mer opptatt av bryllupet enn av mannen hun skal gifte seg med. Han på sin side lyver på seg MS for å slippe unna alt styret, samtidig som han sjokkeres over at hun ikke vil gifte seg med ham når han har denne sykdommen. Han er en paranoid person som er livredd for ikke å være god nok, ikke er elsk-verdig ... Så lyver han og opplever at han blir fanget i situasjonen ... Det hele blir en selvoppfyllende profeti, slik det ofte kan bli når en av partene i en konflikt er dysfunksjonell i forhold til egen selvfølelse, men eksternaliserer dette over på omgivelsene - slik at alt blir de andres skyld, mens han selv går fri.

Skårderud spurte om Tiller gjør mye research i skriveprosessen. Oppsøker han f.eks. spesielle miljøer, eller jobber han bare innover? Tiller svarte at han gjør research etterpå - mest for å finne ut om noe er mulig eller ikke. Han kan også bruke seg selv selv når han skriver om en 80 år gammel dame. Tiller mener selv at det ikke er stor forskjell på folk når det kommer til stykket. I hans bøker befinner det seg et mikro-kosmos, hvor alle klasser er med. 

Underveis brukte Tiller Otterøya i Namsos som kulisse for handlingen - og han beskriver en macho-kultur i dette miljøet. Akkurat dette ble noen sure for ... Tiller understreket at dette var nødvendig for å kunne beskrive Ole i bok nr. 2 - en mann med problemer med sin mannsrolle. Otterøya blir betraktet gjennom Oles øyne, og det er mye godt miljøet som har gjort ham til den han har blitt. 


Bok nr. 2 i Innsirkling-triologien
Skårderud spurte Tiller om han er opptatt av leseren, eller om bøkene er et prosjekt for ham selv og at det på en måte er en bonus at vi satt der i salen? Tiller smilte av spørsmålet ... 

Noe av det fine med fiksjonens kvalitet, er at vi alle kan vandre rundt i ulike sinn, mente Skårderud. Å være interessert i andre mennesker - ikke bare i oss selv - er helsebringende! Tiller påpekte at dette ikke var et bevisst prosjekt, men at han absolutt skjønte hva Skårderud siktet til. 

Å skrive frem ulike stemmer i samfunnet, særlig de marginale stemmene, mener Tiller er viktig. Tiller har, som tidligere nevnt, selv foretatt en klassreise - i likhet med alle dem som har deltatt i utdanningseksplosjonen etter andre verdenskrig. Selv kommer han fra en familie med en veldig kristen morsslekt og en kommunistisk farsslekt. Å skrive romaner er en måte å forene mange av impulsene fra barndommen. 

På spørsmål om hva Tiller holder på med nå, svarte han at han reiser mye rundt og er på leting etter nye ting å skrive om. 

Selv satt jeg etter dette bokbadet atskillig klokere tilbake, og med et sterkt ønske om å lese Innsirkling-triologien på nytt. Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min. Og aldri, aldri har jeg vært på et så spennende bokbad på Litteraturhuset! Det opplevde jeg at Finn Skårderud må ta mye av æren for!

Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker!


Carl Frode Tiller signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC)

fredag 22. august 2014

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 3"

Sirkelen er sluttet!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001, og har siden utgitt romanen "Bipersonar" (2003) og skuespillet "Folkehelsa" (2007). Hovedverket hans er "Innsirkling", hvor bind 1 utkom i 2007 og bind 2 i 2010. Mandag denne uka - den 18. august - kom omsider bind 3. Et etterlengtet sådan - fire år etter den forrige boka. Og på forlagets nettsider ser jeg at boka - i alle fall papirutgaven - for lengst er utsolgt! Med tanke på den spenning som har vært knyttet til utgivelsen, burde dette ikke overraske noen. Det er tilstrekkelig å nevne at at både Innsirkling 1 og 2 har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og at forfatteren har mottatt både Brageprisen og Kritikerprisen for den første boka. Dette er med andre ord norsk litteratur på sitt aller beste!

I bok nr. 1 fikk vi vite at David Forberg hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen, der han oppfordret venner og kjente til å skrive til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I denne boka møtte vi barndomsvennen Jon, stefaren og presten Arvid og ungdomskjæresten Silje. Samtidig som David sirkles inn, fikk vi innblikk i en oppvekst på Namsos, som omfattet morens klassereise gjennom ekteskapet med presten, og vi ante også en del usikkerhet rundt Davids familiebakgrunn. 

I bok nr. 2 kom vi inn på barndomsvennene Ole og Tom Roger - sistnevnte med taterbakgrunn. Og så traff vi Paula, som en gang kjente Davids mor. Hun hadde et og annet å fortelle om Davids familiebakgrunn, som gjorde at vi for alvor lurte på hvem David er. Lurte han alle vennene sine på en kynisk måte, eller var han selv et slags offer for omstendighetene? 

På samme måte som i de to foregående bøkene er bok nr. 3 delt i tre. Forskjellen denne gangen er imidlertid at vi i bokas siste del får møte David selv ... Det store spørsmålet som det etter hvert er betimelig å stille er jo: hvem er han egentlig, denne David-figuren? Hva vet de åtte personene som gjennom tre bøker har sirklet ham inn, og hvor mye innsikt har David selv i sin egen psyke, sine motiver og beveggrunner? Ja, hvor mye vet egentlig andre mennesker om oss når det kommer til stykket?

Den første vi introduseres for i denne siste boka, er Marius. Nokså tidlig kommer avsløringen om at Marius og David ble forbyttet på fødestuen. Hvilket altså betyr at Marius har levd det livet David skulle hatt, mens David har levd det livet Marius skulle hatt. Marius som har levd i en velstående familie, riktignok med en sparsommelig far av den gamle typen, men som aldri har manglet noe, mens David har vokst opp sammen med en enslig mor som var fattig og som giftet seg over sin stand, med de sosiale omkostninger dét hadde. Inntil Marius begynner å lure på om foreldrene og broren egentlig er glad i ham når det kommer til stykket - ja, nå som de vet at han egentlig er en bytting og aldri skulle ha vært en del av deres liv. 

I den delen som omhandler Marius blir vi smertefullt vitne til mange såre selvfølelser og innbildte krenkelser - krenkelser som får helt avgjørende betydning for viktige relasjoner. Som det reneste Strindbergske kammerspill - dog kanskje ikke med så mye klasse, subtil finesse og stil i stikkene som i Strindbergs ekteskapsdramaer - utspiller det seg et drama under et middagsselskap, som det gjør vondt å være vitne til. For hva skjer når alle bare sier rett ut det de tenker om og til de tilstedeværende? Slike ting man rett og slett bare ikke sier? Når dette kommer plumpt og uten innpakning ... Ja, da blir det ond, vondt og uopprettelig. 

I motsetning til Marius, har Susanne faktisk hatt en relasjon til David en gang. Hun var kjæresten hans, ham hun valgte å ha et forhold på si´med, mens hun egentlig var sammen med Torkild ... Politisk korrekte Torkild, som i sin tid gjorde livet hennes til et fengsel. Der alt handlet om å gjøre ting "riktig", lage barnemat fra bunnen av, ikke se på søppel-TV, høre på den riktige musikken, ta avstand fra alt som smakte av dårlig kvalitet osv. Hvor befriende var det ikke da å være utro med David, som stort sett ga blaffen i alt og alle og gjorde kun det han selv hadde lyst til? Konstant i opprør mot borgerskapet og det bestående. Skjønt da hun senere bryter med Torkild og hun og David drar til Nicaragua, frenetisk og med avstandstagen overfor charter-turisme, så handler det mon tro kanskje om noe av det samme? Om å være unik, ikke være som alle andre - ja, rett og slett om å snobbe nedover? 

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen enn å si at det er særdeles interessant når vi endelig får treffe David, den fraværende hovedpersonen i hele to bøker og bortimot 300 sider inn i den siste boka. Det meste faller på plass til slutt - og om noen skulle tenke at det mangler noe i den ytre handlingen på akkurat dét, så tenker jeg at det kanskje aller mest handler om ting som faller på plass i hovedpersonens hode ... For dypest sett er Innsirkling en psykologisk roman-triologi om hvem vi er, om hva som gjør oss til dem vi er og om hvem som egentlig sitter med fasiten på den vi er - om en slik fasit finnes ... 

Om jeg likevel skulle stille meg kritisk til noe i den siste boka, så må det være at det er mange som psykologiserer mye om de andre hovedpersonenes dypeste beveggrunner, og som liksom "vet" så mye mer om disse personene enn de selv vet - og som presenterer det for "rette vedkommende". Dette fører til at den ene etter den andre går fullstendig av hengslene. Ja - enten den som tror han har skjønt alt bommer eller treffer blink - hvor provoserende er det ikke å få en påstått sannhet om seg selv slengt i fleisen av et menneske man atpåtil ikke føler vil en helt vel? I det virkelige liv er det vel vanligst at andre baksnakker hverandre og tolker deres beveggrunner ihjel - ikke at de ovenikjøpet presenterer dette for dem det gjelder. Jeg stiller altså et spørsmål ved hvor realistisk det er at andre nærstående presenterer den reneste psykologiske "avhandling" om andre mennesker man møter. Samtidig ser jeg at dette er et fortellergrep som virkelig får frem dramatikken mellom personene i boka, noe som gjør at det blir spennende litteratur av det. Dette virkemiddelet behersker Tiller til fingerspissene! Ja, det blir Strindbergsk, rett og slett!

Min konklusjon er uansett at dette er noe av det beste jeg noen sinne har lest innenfor norsk litteratur! Her blir det toppkarakter og vel så det!

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 475
ISBN: 978-82-03-35768-8
Boka har jeg fått fra forlaget
(På forlagets nettside kan man bla i boka)


Carl Frode Tiller (Bildet er lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 4. januar 2014 - Har avsluttet sirkelen
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 19. august 2014 - Tiller får skryt fra kritikerne
- VG v/Sindre Hovdenakk - 19. august 2014 - Uhyggelig utspekulert fra Tiller
- NRK v/Marta Norheim - 20. august 2014 - Fascinerande men ikkje fullkomen
- Artemisias Verden - 30. september 2014 - "Mesterlig!"
- Mellom Linjene - 16. september 2014 

tirsdag 9. november 2010

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 2"

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 400


I
 bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Toppkarakter fra meg!

lørdag 30. oktober 2010

Carl Frode Tiller: "Innsirkling"

Utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 285
Priser: Brageprisen


David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

"Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie."

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren m
ottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gl
eder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

Les også Marianne Søiland (ebokhyllami) og 
Rune Bjerkestrands omtale av denne boka. 

onsdag 27. oktober 2010

Carl Frode Tiller: "Skråninga"

Utgitt: 2001 (lydbok innspilt 2009)
Oppleser: Lasse Kolsrud
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Spilletid: 10 t 43 min.


En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Da moren døde under nokså dramatiske omstendigheter, ble gutten plassert i fosterhjem. Fosterforeldrene stilte opp da han ble utsatt for mobbing. At han ble mobbeoffer var i grunnen ikke så "rart". Han var jo ikke som alle andre. Oppholdet i fosterhjemmet gikk ikke særlig bra i lengden. Gutten manglet nemlig innsikt i hva som var normal adferd og endte med å forgripe seg på fosterforeldrenes fem år gamle datter. Deretter ble han kastet ut av fosterhjemmet, og senere gikk han mer eller mindre til grunne fordi han mistet styringen i livet sitt. Han begynte blant annet å drikke.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka, som forfatteren mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for, terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!