Nasjonalparker i USA

Grand Canyon, 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I fjor sommer foretok mannen min og jeg en rundreise i USA, og dette har jeg skrevet om i et tidligere blogginnlegg. Vi startet og avsluttet turen vår i San Francisco, og hadde tre uker til rådighet for å farte rundt. Selve kystlinjen sto høyt på programmet, men det gjorde også noen helt sentrale nasjonalparker. Vi startet derfor reisen vår med å kjøre innover i landet. 

Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd visste vi at vi skulle besøke Yosemite, Death Valley, Grand Canyon og Bryce Canyon, men i tillegg fikk vi med oss Sequoia og Joshua Tree. For oss ble besøk av nasjonalparker turens definitive høydepunkter. Det som gjorde sterkest inntrykk, var all variasjonen i naturen. Godt tips dersom du har tenkt å legge ut på en tilsvarende reise: kjøp like godt årskort til nasjonalparkene med det samme. Det lønner seg så snart du har passert fem park-besøk! 

Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom dessverre litt skjevt ut med Yosemite, fordi det hadde gått et ras mellom selve parken og det hotellet vi hadde bestilt overnatting på. Mitt råd er: bestill hotell i selve dalen allerede under planlegging av turen din. Det er nemlig stor rift om de beste hotellene (jeg snakker da om beliggenhet - ikke nødvendigvis om komfort). Vi gjorde ikke det, og måtte derfor ta til takke med et hotell, som i og for seg var i grei nok avstand til Yosemite´s høydepunkter - dersom det ikke hadde vært for steinraset som gjorde det nødvendig å kjøre en tre timers omvei ... 

En vill bjørn i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe av det første som skjedde for oss da vi var framme i Yosemite ut på ettermiddagen, var at vi kom over en stor ansamling mennesker langs en landevei. Vi stoppet bilen for å se hva det var som påkalte oppmerksomheten, og fikk da se en vill bjørn kanskje 50 meter fra oss. Der sto den midt i enga og spiste fredsommelig, mens den av og til kikket nysgjerrig mot oss. Det er ikke til å komme forbi at det kriblet godt i magen mens vi sto der. Hele seansen ble også en påminnelse om at skiltene vi av og til støtte på, ikke sto der uten grunn. Det handlet om å kjøre forsiktig, ikke la mat stå åpent (fordi det kunne tiltrekke seg spesielt bjørner), og bevege seg i naturen med en viss forsiktighet. Jeg må innrømme at det å se en vill bjørn så nært folk gjorde noe med min utfartstrang til fots i dette området ...

Disse skiltene sto ikke der for moro skyld (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Yosemite nasjonalpark ligger i California, og Mariposa er nærmeste by. Parken ble etablert så tidlig som i 1890, og den er stor - hele 3 081 kvadratkilometer. Det meste av parken består av villmark, og det er noen fjell her som regnes som store turistattraksjoner. Half Dome er en av dem - El Capitan er den andre. Området tiltrekker seg fjellklatrere, men de fleste turister besøker bare selve dalen som kun utgjør om lag 1 % av parken. Parken har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1984. Her kan du lese mer om parken.

Er dette El Capitan? lurte vi på ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Neste punkt på programmet ble Sequoia. Det var ikke helt planlagt, men i ettertid er jeg veldig glad for at vi fikk denne parken med oss. 

General Sherman, et tre tusen år gammelt tre i Sequoia nasjonalpark
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Sequoia nasjonalpark ligger også i California, og den ble i likhet med Yosemite etablert som en park i 1890. Parken er 1635 kvadratkilometer stor, og den rommer noen av verdens høyeste trær. Det største og mest kjente er General Sherman, som er verdens største kjente tre i volum. (Kilde: Wikipedia) 

General Sherman, Sequoia nasjonalpark  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det ga en helt egen følelse å gå rundt i denne skogen, for de enorme trærne fikk oss til å føle oss som små ubetydelige maur. Dette er redwood-trær, som har vokst i flere tusen år. Det antas at General Sherman er rundt 3000 år. På en wikipedia-side finner du for øvrig en liste over de største redwood-trærne i verden. 

Svære trær i Sequoia! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Amerikanerne er gode på dette med å ikonisere både fjell, trær og annet, slik at det skapes myteomspunnede steder, som "alle" ønsker å besøke. Området spesielt rundt General Sherman er et slikt sted. Nasjonalparkene Sequoia og Kings Canyon forvaltes under ett, og her finner du deres felles nettside. 

Sequoia nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi hadde aldri trodd at Death Valley skulle bli den nasjonalparken vi kom til å bli aller mest fascinert av, men det ble vi. Death Valley ligger i delstaten Nevada, og den er kjent for sine ekstremt høye temperaturer. Mens vi var der, viste temperaturmålet vårt i bilen opp mot 52 grader Celsius. Det var så varmt at vi hele tiden måtte drikke vann, for munnen ble knusktørr i løpet av minutter. Death Valley er om lag 225 km lang. 

Et variert landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde vi trodd at vi først og fremst skulle møte ørkensand, mens faktum var at dette bare gjaldt en bitte liten del av dalen. Noe av det som overrasket oss aller mest, var variasjonen i landskapet. 

Rene maleskrinet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi endte opp med å kjøre de fleste veiene som det var mulig å kjøre i Death Valley, og det gjorde at vi måtte innom parken to ganger - først en ettermiddag og kveld, og så dagen etter. 

Ørken i Death Valley i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ørkensand i solnedgang er et vakkert syn! Det var ikke veldig mange turister i parken på kvelden, og det fikk oss til å tenke på viktigheten av et par råd: å ha full tank på bilen og rikelig med vann tilgjengelig! Det er faktisk en del turister som har dødd i denne parken fordi de har fått motorstopp og ikke har blitt reddet i tide. 

Fascinerende landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi var i parken var det hetebølge i store deler av USA. Det gjorde det ekstra viktig å følge de ovennevnte rådene. 

Badwater Basin i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Badwater Basin ligger ca. 85 meter under havets overflate, og her kan det faktisk bli flom veldig fort dersom det skulle regne. Årsaken er at fjellene ikke absorberer vann, og at alt regnvannet bare renner nedover og samler seg opp på det laveste punktet i dalen. Det sier seg selv at dette veldig fort kan skape farlige situasjoner. Folk har druknet her på grunn av dette. Her kan du lese mer om parken. 

Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte å reise videre til Bryce Canyon nasjonalpark. Bryce ligger i delstaten Utah. Dette gjorde at det ble en del kjøring på turen, men tro meg: det var verdt det! Parken ble opprettet i 1928, og den er 145 kvadratkilometer stor. 

Amfiet i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Egentlig er ikke dette en canyon, men et gigantisk naturlig amfi. (Kilde: Wikipedia) Dette amfiet er skapt av erosjon. Vind, vann og is har sørget for at det har dannet seg såkalte hoodoos, som særpreger amfiet. Det som i tillegg gjør dette amfiet så spektakulært, er rødfargen på fjellet. I solnedgang og soloppgang er det som om fjellet står i brann. 

Det var ikke tilrådet å gå ned i dalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ble sterkt advart mot å gå ned i dalen. Dette skyldtes at det var en hetebølge akkurat da. Noe av problemet er at det er så fysisk krevende både å gå opp og ned at kroppen trenger ekstraordinært mye væske. Derfor må opp- og nedstigning skje svært langsomt. Folk som ikke har tatt de nødvendige forholdsreglene her, har dødd av dehydrering. Vi tok ingen sjanser, og nøyde oss med å bare være der, suge inn inntrykkene og ta mange bilder. 

Hoodooene i Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bryce ligger ganske høyt, og når vi sto på kanten og skuet over amfiet, befant vi oss opp mot 2700 moh. 

Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi brukte ikke mer enn en ettermiddag og kveld i Bryce nasjonalpark, og det angret vi nok litt på i ettertid. Her kan du lese mer om Bryce nasjonalpark.

Et spektakulært skue (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Bryce sto Grand Canyon for tur. Dette var den nasjonalparken vi hadde regnet med ville gjøre størst inntrykk, og derfor hadde vi i forkant (dvs. mens vi var på tur) bestilt to overnattinger. Det er jeg glad for at vi gjorde! Grand Canyon er nemlig ikke gjort på en-to-tre. 

Grand Canyon gjør inntrykk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Grand Canyon ligger i Arizona, og regnes som en av USAs største turistattraksjoner. Her kan man f.eks. dra på helikoptertur over dalen, og det er i det hele tatt svært mye som er godt tilrettelagt for turisme. På hvert sted man kan besøke, er det rikelig utstyrte butikker, slik at man kan få alt man bare kan drømme om av treningstøy med Grand Canyon-logo. 

Solnedgangene i Grand Canyon er helt magisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det lønner seg å sette seg inn i hvilke steder man bør være på ved hhv. solnedgang og soloppgang, fordi det handler om hvilke fjell sola skinner på. Da kan man få de mest spektakulære bilder av en dal/canyon som nærmest er rødglødende. 

Vi var ikke alene i Grand Canyon! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er stor konkurranse om de beste stedene å stå for å få de beste bildene, så det gjelder å være tidlig ute og ha tilstrekkelig med tålmodighet. Å få de beste bildene handler svært ofte om å vente, å vente og å vente ... 

Noen var tøffere enn andre ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Men noen plasser var det liten eller ingen konkurranse om, som stedet hvor dette paret satt. Det var imidlertid ingenting for meg, som får hetta av svære stup uten noen som helst form for sikring ... 

Et fjell i Grand Canyon (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Grand Canyon er skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. (Kilde: Wikipedia) Dalen er om lag 446 km lang, og bredden varierer fra 0,5 til 29 km. Fra topp til bunn er det 1600 m på det meste. Dalen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. 

Elk i soloppgang - midt i Grand Canyon Village (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk med oss et par solnedganger og en soloppgang. For å få med oss soloppgang, sto vi opp i fire-tiden på natten og dro ut til et av de anbefalte punktene. Det må innrømmes at det er solnedgangene som er de mest spektakulære. På den annen side var det nærmest magisk å være ute så tidlig på morgenen, fordi vi overalt traff på elk - en blanding mellom hjort og elg. Å møte en elk midt i Grand Canyon Village - det var spesielt! Her kan du lese mer om Grand Canyon nasjonalpark.

Slik ser Grand Canyon ut før sola forvandler fjellet til en rødglødende masse
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var tilfeldigheter som førte til at vi også fikk med oss Joshua Tree nasjonalpark på turen. Denne parken lå så lagelig til da vi var på vei fra Las Vegas til San Diego, og det passet så godt å ta turen innom. 

Det eldste treet i Joshua Tree nasjonalpark - 300 år gammelt
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Parken er oppkalt etter Joshua Tree, som er en yuccaplante. Parken ble etablert i 1994, og den er 3 196 kvadratkilometer stor. De to viktigste attraksjonene i parken er disse trærne og ørkenlandskapet som parken omfatter (Mojaveørkenen og Coloradoørkenen). (Kilde: Wikipedia) 

Skull Rock i Joshua Tree nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I parken kan man også se noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner. Disse er dannet for over 100 millioner år siden på grunn av sterk nedkjøling av magma like under jordoverflaten, kan vi lese på Wikipedia. Her kan du lese mer om Joshua Tree nasjonalpark. 

Flere Joshua-trær (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det finnes selvsagt mange flere nasjonalparker i USA enn de seks parkene vi valgte å besøke.  På denne Wikipediasiden finner du en komplett oversikt over alle nasjonalparker i USA. 60 nasjonalparker er her listet opp. 

Her og der krysset vi Route 66 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste parkene ligger vest i USA, men jammen ligger det ikke en i Maine, som kanskje kommer til å bli omfattet av årets USA-tur nord-øst i landet ... 

Oversikt over nasjonalparker i USA - bildet har jeg lånt fra denne 
Wikipedia-siden

Nasjonalparkene i USA er vel verdt å besøke dersom du skulle være i nærheten og har muligheten for å stikke innom! Det håper jeg du er overbevist om etter å ha lest dette innlegget!