Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Ambjørnsen Ingvar. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ambjørnsen Ingvar. Vis alle innlegg

søndag 21. april 2013

Ingvar Ambjørnsen: "Natten drømmer om dagen"

Livet er en ensom sak ... 

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ... 

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen. 

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem. 

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua. 

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet. 

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av. 

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd. 

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 54 min. (papirutgaven: 328)
Oppleser: Ivar Neergård


Ingvar Ambjørnsen



Andre som har skrevet om boka:
- Knirk - 23.11.2012
- Solgunn sitt - 26.10.2012
- Moshonista - Feeling good was good enough for me ... - 23.11.2012
- Dagbladet v/Jon Rognlien - Finslipt nattsvart - 13.09.2012
- VG v/Tone Velldal - Vandreren - 12.09.2012
- Dagsavisen v/Turid Larsen - Det roper i skogen - 13.09.2012

torsdag 27. oktober 2011

Ingvar Ambjørnsen: "Opp Oridongo"

Mollstemt og noe dystert


Utgitt: 2009
Lydbok innspilt: 2009
Oppleser: Håvard Bakke
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 47 min.


En dag ankommer Ulf Vågsvik den imaginære nordmørske øya Vaksøy. I nær fortid har han har skiftet navn og han har planer om å avlegge kvinnen Berit et uanmeldt besøk. De to kjenner hverandre fra før. Fra hvor får vi imidlertid ikke vite. Vi får heller ikke vite hvilken fortid Ulf har, men det som i alle fall er temmelig åpenbart, er at han har en fortid det haster med å få lagt bak seg. Ulf er for øvrig godt over middagshøyden i livet. Han har fått en generell invitasjon fra Berit om å komme på besøk, men det hun ikke vet er at han har planer om å bli. For godt ... 


Det har vært spekulert på om Ulf egentlig er en forkledd Elling, men det vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Ulf er ingen nevrotisk sjel, slik Elling er/var det, selv om også han har ett og annet han er engstelig for. Han står dessuten mye mer støtt på sine egne bein. På den annen side er det nokså klart at han har en fortid som både er vond og smertelig. Og at Ulf har sett lenger inn i dypet av sin mørke sjel enn de fleste andre, er hevet over enhver tvil.


Dette er ikke den blant Ingvar Ambjørnsens bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg. I begynnelsen av boka lurte jeg på om jeg skulle fortsette, for jeg syntes liksom aldri at det løsnet ordentlig. Samtidig har jeg aldri avbrutt noen av Ambjørnsens bøker tidligere, så jeg tenkte at jeg absolutt burde gi den en sjanse. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for boka kom seg betydelig etter h
vert. 

Boka har ikke mye ytre handling. Derimot skjer det mye på det mer indre planet, og midt opp i alt blir vi vitne til at kjærligheten vokser i det stille. Etter hvert kommer forholdet mellom Ulf og en 12 år gammel gutt, som har trukket seg inn i seg selv, til å stå nokså sent

Selv om jeg til å begynne med var skuffet over boka, gikk dette over etter hvert som jeg mer og mer gjenkjente den gode, gamle Ambjørnsenske stilen. Og i valget mellom terningkast fire og fem, har jeg endt på en svak fem´er. Det er først og fremst det sterke språklige uttrykket i boka som gjør utslaget i forhold til fem´eren, mens det er det noe svakere drivet over historien som trekker noe ned. 
Og under den tilsynelatende lykken han finner med Berit, kvinnen som får ham til å føle at han har kommet hjem, lurer det et mørke, skjult i hans sjels irrganger ... Og så er spørsmålet om han egentlig kan komme bort fra seg selv og sin egen fortid når det kommer til stykket likevel ...

Mye a
v den mollstemte stemningen i boka gjenkjenner jeg fra Ambjørnsens noveller, som kjennetegnes av vakre naturskildringer, mye mørke både av utvortes og innvortes art og av mennesker som lever litt på siden av det mer etablerte samfunnet. Dette er i det hele tatt noe som går igjen som en rød tråd gjennom hele Ambjørnsens forfatterskap. Ambjørnsen bruker ikke store ord, og det gjelder å konsentrere seg godt dersom man skal få med seg alle nyansene i hans fortellinger. Mye ligger nemlig mellom linjene. 

Et bilde jeg tok av forfatteren i forbindelse med Jubileumsforestillingen under
Bokfestivalen i Operaen i september 2011

mandag 5. april 2010

Ingvar Ambjørnsen: "Natt til mørk morgen" (1997)


Umiskjennelig novellesamling fra Ambjørnsen!

Denne novellesamlingen er helt umiskjennelig Ambjørnsen-aktig, kanskje med unntak av at novellene først og fremst er mørke og uten den humoren som forfatteren er kjent for.

Ambjørnsen er helt rå i sin beskrivelse av hverdagen til mennesker som lever på siden av samfunnet; ensomme, preget av rusproblemer, sykdom, uten fremtidsvyer ... Ingenting pakkes inn. På tross av alt det mørke og alvorstunge, blir jeg slått av hvor vakkert Ambjørnsen beskriver menneskene og spesielt naturen. Flere av novellene hørte jeg om igjen flere ganger. Novellen jeg likte best var "Skogens hjerte" om tante Lissy, mens jeg opplevde "Electric ladyland" som den råeste.

Utgitt: 1997
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 3 t 40 min.

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen: "Innocentia park" (2004)


Om midtlivskrise og vendepunkter

Eiendomsmagnaten Thomas Mader har kommet til et vendepunkt i livet sitt. Han er så trett og lei av livet sitt at han vil ut av det. Forholdet til kona og den udugelige sønnen hans er elendig. Han bestemmer seg for å selge firmaet sitt, og han begynner å gå. Men mens han er i ferd med å realisere drømmen om å melde seg ut av sitt eget vante liv, skjer det uventede. Først havner sønnen hans i koma mens han oppholder seg i Malaga. Så forsvinner en ung gutt i Innocentia Park ...

Ambjørnsen skriver som vanlig svært godt. Det jeg liker best med hans bøker er den mørke humoren. Denne gangen er hovedpersonen ikke fullt så kynisk som Ambjørnsens figurer pleier å være, og det gir ham et skinn av sympati - selv når han lyver og dekker til virkeligheten. Mads Ousdal - en av mine yndlingsopplesere - gjorde opplesningen nydelig.

Utgitt: 2004
Lydboka er innspilt: 2004
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Mads Ousdal
Spilletid: 8 t 8 min.

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen: "Hvite niggere" (1986)


Humoristisk og fandenivoldsk

Denne boka oppdaget jeg ca. 20 år for sent. Tiden har slitt litt på romanens konsept, men den er like fullt lesverdig i 2008. Ambjørnsen er hel umiskjennelig i stilen, og han pakker ikke noe inn når han skildrer menneskene i boka. Humoren ligger alltid på lur.


Utgitt: 1986
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 14 t.

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen: "Den siste revejakta" (1988)


Om dop, vold og outsidere

Carl F. Vang drømmer om et rolig og vanlig liv sammen med familien sin. Men først har han et siste opplegg han må gjennomføre. I boka skildres et miljø der kriminalitet, dop og rå vold florerer. Sånn sett er dette en veldig klassisk Ambjørnsen-bok, men kanskje råere enn ellers.

Da en venninne av Carl dør av en overdose, strammes grepet i miljøet. Carl for sin del holder seg til de midlere narkotiske stoffene - både hva gjelder eget forbruk og handel - samtidig som vi blir vitne til at også dette bidrar til angst og noja. Vennskap blir satt på prøve, og spørsmålet er om det er mulig for Carl å komme gjennom det siste opplegget uten varig men. Blant annet er politiet i hælene på ham og kompisene, særlig fordi det hele ikke lenger "bare" dreier seg om hasj, men også heroin.

Denne boka er usedvanlig godt skrevet! Miljøskildringene virker så autentiske og realistiske at handlingen tok tak i meg. Det er ikke uten grunn at denne boka har blitt en klassiker.

Boka er
filmatisert

Utgitt: 1983

Lydboka er innspilt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Nicolai Cleve Broch
Spilletid: 9 t 21 min.


Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen: "Delvis til stede" (2004)


Novellekunst på sitt beste!

I denne samlingen på syv noveller beskriver Ambjørnsen menn som på et eller annet vis ikke får til livene sine. Følelser og stemninger er glitrende beskrevet. Som fortvilelsen til mannen som nettopp har mistet sin kone og kommer hjem til et hus fullstendig rasert av innbruddstyver. Det er som om han mister grepet på seg selv etter dette, og han melder seg ut av sin vante tilværelse.

Samtidig som Ambjørnsen beskriver en viss kynisme hos mennene i novellene, er det også utrolig mye sårhet. En sårhet det av og til kan være vanskelig for kvinner å begripe fordi menn rett og slett uttrykker dette på en annen måte enn kvinner. Like fullt er den der i rikt monn.

På tross av de mange irrasjonelle grep mennene i novellene foretar seg i sine liv, opplevde jeg at historiene trakk meg med slik at jeg faktisk kunne forstå hvorfor de handlet nettopp slik de gjorde. Som tittelen på novellesamlingen antyder, handler disse om menn som (tilsynelatende) bare er delvis til stede i sine egne liv.

Dette er den beste novellesamlingen jeg har lest. Novellene kan med fordel leser om og om igjen. Her blir det terningkast seks!

Utgitt: 2003
Lydboka er innspilt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Mads Ousdal
Spilletid: 5 t

Ingvar Ambjørnsen

torsdag 1. april 2010

"Den siste revejakta" (Regissør: Ulrik Imtiaz Rolfsen) - 2008

Dette er en historie om to menn som har tilbrakt det meste av sitt voksne liv i hasjrus. Nå skal de gjøre et siste kupp og tjene store penger. Deretter skal de slutte med dette tullet og leve normale liv. Det er tørke på hasjtilgangen i Oslo, og med tilgang til et utmerket parti hasj fra Nepal, er det store muligheter for å tjene seg rik.

Men selv i den relativt uskyldige tiden på 70-tallet, er det noen virkelig hardbarkede typer i miljøet som vil ha sin del av kaka. En jente dør av en overdose med heroin, og spørsmålet er bl.a. hvor dette stoffet kommer fra. Og så er spillet i gang ...

Denne filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens roman med samme navn,  har etter min mening lykkes svært godt! Og hvem andre enn nettopp Kristoffer Joner kunne ha spilt den forsofne hovedpersonen Carl? Nicolai Cleve Brock spiller også rollen som Robert svært godt, en meget emosjonell type som Carl aldri helt kan regne med når det virkelig gjelder.

Det som trekker ned helhetsinntrykket i filmen er Linn Skåber. Hun kan jo ikke spille annet enn seg selv. Om hennes rolle er det bare én ting å si: platt!

På tross av dette anbefaler jeg filmen varmt!