Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten musikerportrett. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten musikerportrett. Vis alle innlegg

lørdag 10. januar 2015

Ketil Bjørnstad: "Veien til Mozart"

To musikerportretter

Med en produksjon på mer enn 40 bøker og over 50 musikk-innspillinger, ruver Ketil Bjørnstad (f. 1952) godt i det norske kultur-landskapet. Hver gang jeg leser meg gjennom bibliografien hans på Wikipedia, vekker det gode lese-minner og et voksende ønske om å begynne å lese noen av romanene hans om igjen. Og ikke minst omtale dem her på bloggen min, i håp om at stadig flere nye lesere skal finne frem til ham! Jeg har i årenes løp omtalt en rekke av Bjørnstads bøker på bloggen min.

Aller best liker jeg nok bøkene som handler om det Bjørnstad kan alt om (har jeg inntrykk av), nemlig musikken. Dessuten liker jeg godt hans biografier. I "Veien til Mozart" slås to fluer i et smekk. Med på kjøpet får vi også et godt innblikk i forfatterens eget liv, spesielt i hans oppvekst på Røa og hans forhold til musikken. Det var klassisk konsertpianist han skulle bli, inntil han gjorde en helomvending og satset på jazz og rock og dessuten ble forfatter. Et møte med Ole Paus var medvirkende til denne endringen i hans liv. 

For oss som har lest det meste av det Bjørnstad har skrevet fra før av, finnes det mye gjenkjennelse fra hans eget liv. Selv lurer jeg ofte på hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon i forfatteres bøker, når det kommer til stykket ... I "Veien til Mozart" forteller Bjørnstad om sin egen fascinasjon for den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve (som vi finner igjen i Alveberg-triologien), om det å debutere som konsertpianist (som vi finner i Vinding-triologien), om å bo ute i havgapet med sin kunst (jf. Alveberg-triologien), fascinasjonen for Paris ... bare for å nevne noe. Dessuten er mannspersonene som går igjen i bøkene hans til forveksling lik i alle fall flere sider ved ham selv. Bjørnstad har også skrevet mye om Kristiania-Bohemen (biografiene om Oda og Jæger - og selvsagt om Munch), og dette har inspirert ham i musikken ("Leve Patagonia" fra 1978, et prosjekt hvor også Ole Paus var med - alle studenter med et minimum av kulturell ballast hadde selvsagt den i LP-samlingen sin på 1980-tallet). 


Mozart- og Schubert-konsert på Schönbrunns orangeri,
Wien, desember 2014 (Foto: RMC)
Jeg har hørt mye positivt om "Veien til Mozart", ikke minst fra en sjelefrende hva gjelder Ketil Bjørnstads forfatterskap og musikk, Reading Randi. Etter å ha vært i Wien og ikke minst vært på en Mozart- og Schubert-konsert i Schönbrunns orangeri (nettopp der Mozart og søsteren debuterte i sin tid) like før jul, rykket boka nokså fort opp over leselisten min. 

Wolfgang Amadeus Mozart (f. 1756 d. 1791) var et vidunderbarn av de sjeldne. At han også hadde en meget begavet søster - Nannerl - som kom helt i skyggen av ham, er derimot ikke fullt så kjent. I Bjørnstads biografi blir vi kjent med familien Mozart og fremfor alt faren Leopold, som desperat reiste Europa rundt med barna i håp om først selv å få fast stilling ved et hoff, og dernest at denne gleden skulle bli sønnen til del. Dette ga skuffende lite inntekter å lene seg tilbake på, for mange steder var den eneste lønnen de fikk noen ubrukelige småting, som snusdåser i mengder. Prisen barna betalte var en tapt barndom. Det er like fullt barn med en sterk lidenskap til musikken som beskrives. 

Parallelt følger vi den unge Ketil Bjørnstad, som i motsetning til Mozart følte seg tvunget av moren til å spille piano. Han hatet det. 

"Motviljen mot alt nytt. Den satt dypt i meg. Men Mozart var geni. Han ønsket å lære. Tryglet og ba. Leopold underviste ham i engelsk, latin og fransk. Tysk var morsmålet. Han lærte seg å skrive i alle former. Høykirkelig, smigrende, sjikanerende, og med den grove bondedialekten som inneholdt mye analhumor." (side 42)


Mozart-statue i Salzburg, 2004
(Foto: RMC)
Ketil Bjørnstad byr rikelig på seg selv og sin families historie i boka. Som leser merker man at han tross sin autoritetsangst, tross sine nerver før konserter, tross tankene om ikke å holde mål, likevel ikke er engstelig for å vise frem sin sårbarhet. Nettopp dette gjør historien om hans eget levde liv så spennende - samtidig som han også beskriver et musikk- og kulturmiljø i datidens norske hovedstad som er interessant på flere nivåer. 

Om det Bjørnstadske hjem skriver han følgende på side 62:

"Mor hørte på musikk. Far leste bøker. Slik var det. Skjønt, mor leste bøker hun også. Og allikevel var det ikke et kulturelt hjem i den forstand. Ikke betydelig kunst på veggene. Ikke møbler med en historie. Ikke presise middager med hovedrett og dessert. Da pølsebodene begynte å selge rekesalat til wienerpølsene, var mor blant de første kundene. Og juletreet ble hvert år pyntet med så mye billig juggel at det ofte veltet av sin egen vekt. Men de skilte alltid godt fra dårlig når det kom til det som virkelig betydde noe. Vi, de to guttene som vokste opp i dette hjemmet, visste tidlig hva kultur var. Det var noe konstant, fordi den omringet oss. Mor og far var hevet over moter og tidens smak. De hadde aldri noe de skulle bevise."

Nettopp dette - ikke å skulle bevise noe - preger også Bjørnstads tilnærming til Mozart og musikken, der han skiller mellom "musikanter" og "mussikanter". Like fullt imponerer han stort med sin kunnskap om Mozart, som preges av et møysommelig arbeid med å gjennomgå spesielt Mozarts brevveksling med alle han var glad i - også faren Leopold, som han med årene skulle få et mer og mer anstrengt forhold til. Bjørnstad gjør også et poeng av det etter hvert åpenbare: hvordan farens ønske om å kontrollere sønnen og hans karriere kom i veien for Mozarts suksess. 

Bjørnstad hadde i en del år et anstrengt forhold til Mozart - helt til han overvar Tryllefløyten i Operaen, der moren var sufflør. Oppdagelsen av at de slemme dessuten hadde de flotteste ariene, var dessuten tankevekkende. For hvordan kunne man da vite hvem som var snille og hvem som var slemme? Han hadde selv for lengst sluttet å tro på julenissen, for det var jo faren. Men hva om far ikke var far? 

Den 13. oktober 1762 debuterte Mozart og søsteren i Schönbrunns orangeri, og tilstede var erkehertuginne  Maria Theresia og en rekke andre adelsfolk.

"Hva tenkte de, Nannerl og Wolfgangerl, akkurat da? Følte de forventningspresset? Nannerl var i alle fall synlig nervøs. Hun hadde ikke lillebrorens nesten ureflekterte tillitsfullhet. Var det fordi hun var kvinne? Visste hun allerede da, at jenter og gutter spilte sitt spill på ulike arenaer, at kortene ikke var like? Hun hadde heller ikke brorens direkthet. Hennes nervøsitet var et tegn på at hun forsto situasjonens alvor. Denne reisen kostet faren penger, mange penger. Han var helt avhengig av at disse pengene kom tilbake til ham. Men det var barna som skulle sørge for at det skjedde." (side 75-76)

Vi får høre hvorfor Mozart ikke har med en eneste trompet i sine musikkstykker, og hvordan presset fra faren om å innbringe penger fikk ham til aldri noen gang å hvile, hele tiden prestere noe, komponere musikk, gjøgle og spille en slags narr under opptredene - til stor fornøyelse for dem som overvar konsertene. Etter hvert som barna vokste til, forsvant underet som vidunderbarn er forbundet med, og publikum krevde mer. Det nyttet heller ikke å fortsette å lyve barna yngre enn de var. 

Hjemme på Røa levde Ketil og broren Tormod "i en verden der østerrikske komponister, som hadde levd to hundre år tidligere, var våre selvfølgelige referanser. Og dette skjedde uten at mor og far fremsto som spesielt unormale. Det hadde vært flere barn i salen den kvelden vi så Tryllefløyten i Operaen." (side 141)

Det er imidlertid først da Ketil Bjørnstad begynner å ta pianotimer hos Amalie Christie at det skulle løsne for alvor. Fra at musikken hadde vært en plikt og en pine, ble den en lidenskap han ikke kunne leve foruten. 

"Det var som om et teppe ble trukket til side, og en helt ny scene åpnet seg for meg. Amalie fikk meg til å høre musikken på en annen måte. Da ble den en besettelse for meg. Ingen tvang meg til å øve. Dette var min egen lidenskap. Som når du forelsker deg i en person og vet at fra nå av er det alvor, uansett hva alle andre sier. For det er plutselig dine egne følelser. Ditt eget valg. 

Fra da av gikk det fort." (side 149-150)

Vi følger Mozart der han til slutt forlater fødebyen Salzburg, som er blitt for trang og provinsiell for ham. Han bosetter seg i Wien, hvor han etter hvert også skulle gifte seg, før han døde så altfor ung - i en alder av 35 år. Hele tiden var han på jakt etter inntekter som kunne holde fattigdommen fra livet. I Wien ble han imidlertid motarbeidet av sine misunnelige konkurrenter, som mobbet ham da han var i ferd med å gjøre suksess. Også her trekker Bjørnstad paralleller til sitt eget liv, der han i en periode av skolegangen opplevde mobbing, kanskje fordi han var overvektig og fordi han spilte piano. Utålelige ting i et miljø hvor man ikke for sitt bare liv skulle skille seg ut på noe vis, og hvor lærerne så en annen vei, ikke ønsket å blande seg. For Mozart ble løsningen å reise ut, blant annet til Praha, der han opplevde en helt annen suksess enn hjemme. 

Forholdet mellom Mozart og faren ble etter hvert uoverstigelig vanskelig. Bjørnstad er stadig innom temaet "hva frembringer talentet - medgang eller motgang". Selv opplevde han at hans eget talent ble forløst når hans lærer og mentor hadde fokus på det han fikk til, mens det ble vanskelig når alt fokus var knyttet til det han gjorde feil. Dette fikk ham til å velge å skifte lærer, selv om den mest kritiske av dem åpenbart var den beste. 

"Leopold er som en kritiker som har låst seg fast i sine fordommer. Han kan ikke se på sønnens arbeid med et åpent sinn. Han må overbevises, overtales, hver eneste gang. Fraværet av entusiasme er påfallende og sikkert også en forklaring på den minimale kontakten mellom dem. Han ser ingen muligheter for Figaros bryllup. Leopold Mozart, som gjorde så mye for sin sønns talent, hans musikalske utvikling og hans berømmelse, er nå en negativ autoritet i Mozarts liv, og ikke en autoritet engang, for Mozart har for lengst sluttet å høre på ham. Hadde han gjort det, ville kanskje Figaros bryllup aldri blitt skrevet." (side 338)

Riktig morsom er Bjørnstad når han skriver om Glenn Gould og hans arroganse overfor Mozart. 

"I 1976 ga den kanadiske pianisten og radiomannen Glenn Gould et etter hvert svært berømt intervju med den franske filmregissøren, forfatteren og fiolinisten Bruno Monsaingeon. Der sier han at "Mozart døde snarere for sent enn for tidlig". Det går frem av denne bemerkelsesverdige samtalen at Gould mener alvor. Han mener at han egentlig avskyr Mozart, og hvis han må si noe mer detaljert, han har tross alt spilt inn Mozarts klaversonater på plate, verdsetter han den aller første symfonien (KV 16) svært mye mer enn den nest siste, symfoni 40, g-moll-symfonien, som han gir uttrykk for at han hater. Et utsagn som han sier at han vet vil skade ham, men som han fremfører allikevel, fordi han selvsagt også vet at det vil både styrke ham og mytifisere ham. Han gir g-moll-symfonien kreditt for åtte takter av "bemerkelsesverdig karakter". Resten er omgitt av "en halvtimes banaliteter". (side 89-90)

Bjørnstad vender stadig tilbake til Gould, som han mener tok feil. For han vet noe som Gould ikke visste ... Og at det er Gould som gikk glipp av noe ... 

Som alltid når jeg leser bøker av Ketil Bjørnstad, blir jeg imponert over kunnskapene hans og evnen til å formidle dette på en interessant og spennende måte. Bjørnstad er en meget erfaren forfatter og han skriver med letthet og eleganse. Fortellergrepet han har valgt i denne boka, der det veksler mellom Mozart og forfatterens eget liv, er særdeles vellykket. Begge så til de grader forskjellige, og likevel med så mye felles. Den ene et vidunderbarn, den andre definitivt mer en hardt arbeidende sjel, men med sterke talenter. Begge med en ektefølt lidenskap for musikken, som riktignok våknet noe senere hos forfatteren enn hos Mozart. 

Det er noe intenst og ærlig ved teksten, som gjorde at portrettene virkelig grep meg, hva enten det handlet om Mozart eller Bjørnstad. Nå har ikke jeg lest så mye om Mozart tidligere, men jeg har i alle fall fått med meg at Bjørnstad baserer sitt stoff om ham på nyere forskning, som viser et mer nyansert bilde av komponisten og musikeren enn hva vi har fått servert tidligere. Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok! Og bare for å ha nevnt det: "Veien til Mozart" er morsom! Den lune humoren ligger nemlig der, hele veien. 

Alle preferansene til Mozarts musikk fikk meg til å ønske å bli bedre kjent med denne, og jeg spilte derfor mye av musikken fra Spotify mens jeg leste. Jeg gjenoppdaget også noen gamle perler av Ketil Bjørnstad selv, som "Natten" fra 1985 (den bør virkelig utgis på nytt!) og "Messe for en såret jord" fra 1992 (som jeg har hatt i platesamlingen helt siden utgivelsen) ... Og neste gang Tryllefløyten fremføres i Operaen, er jeg en selvskreven gjest!

Jeg mener at "Veien til Mozart" er en av de beste norske bøkene som ble utgitt i 2014!

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 428 
ISBN: 978-82-03-35764-0
Boka har jeg kjøpt selv.


Ketil Bjørnstad (Foto: Benedicte Ugland)
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Toril Sæther - 5. oktober 2014 - Mozart-biografi med personlig vriKetil Bjørnstads biografi om Mozart er blitt like mye selvbiografi som biografi. Det er et vellykket grep. ... Bjørnstad skriver fra sitt eget ståsted. I annethvert kapittel veksles det mellom Bjørnstad og Mozart. Det fungerer godt, ikke minst fordi Bjørnstad har alle forutsetninger for å kunne skrive både personlig og klokt om Mozart, med sin bakgrunn som musiker, komponist og forfatter. I Bjørnstads penn blir dette også en bok om allmennmenneskelige temaer som barndom, oppvekst, kjærlighet, familierelasjoner og sorg – og hvordan alt kommer til uttrykk i musikken. ... Veien til Mozart er en klok, innsiktsfull, velskrevet og ikke minst humoristisk bok om Mozart, Bjørnstad, musikken og livet selv.
- Reading Randi - 6. november 2014 - Jeg er utrolig fascinert av Ketil Bjørnstad som forfatter, musiker og "tusenkunstner" - han overbeviser som skjønnlitterær forfatter, men også når han beveger seg på det biografiske området - jeg ble rent trollbundet da han i 1984 dro meg inn i Oda Kroghs forunderlige bohem verden. I denne biografiske betraktningsboken på Mozart gjør han en fin personlig vri på det hele - vi blir kjent med den store komponisten Wolfgang Amadeus Mozart gjennom Ketil Bjørnstads vei til han.
Veldig engasjerende skrevet. Bjørnstads første møte med Mozart i tidlige barneår, en mor som spilte han og en far som påskyndet det hele - var ikke en jublende suksess i starten - men etter hvert ble Mozart en viktig komponent i K. Bjørnstads liv, en sterk relasjon som har blitt livslang.

- Tine sin blogg - 22. mars 2015 - Ketil Bjørnstads romaner inneholder så mye mer enn en underholdende historie. Så uendelig mye mer.... Han gjør seg sine betraktninger med en innsikt, som for meg er levende og troverdig. Han skriver om det han kan, musikken og greier å formidle en kjærlighet til denne og til Mozart, som får meg til å sukke tungt når jeg leser. Han er optimistisk og morsom, og gir mange tidsbilder fra sin barndom som vi "litt" voksne, kan humre gjenkjennende til.
Oppbyggingen av romanen med veksling mellom de to historiene gjør den lett å lese. Han har et så vakkert språk at jeg satt med et fornøyd smil om munnen, selv når det ikke var morsomt.




Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

fredag 27. desember 2013

Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Med The Clash på programmet!

Når en av Norges mest betydningsfulle forfattere kommer ut med ny bok - da får man det med seg! Selv har jeg bare lest en liten brøkdel av Frode Gryttens bøker - sist "Saganatt" (2011), men jeg jobber med saken! 23 bøker har han nemlig rukket å utgi fra debuten i 1983 og frem til i dag, jf. Wikipedia. I 2003 mottok Grytten Norsk Språkpris. Grytten skriver på nynorsk - et svært vakkert nynorsk!

Grytten er en prisbelønt forfatter - bl.a. for novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen", "Flytande bjørn" (2005) og "Bikubesong". Den siste er den aller beste, synes jeg, og er nesten genre-overskridende mellom romanen og novellen. 

Det Norske Samlaget utga i 2009 "Noveller i samling" - en nesten 900 siders bok som inneholder "Dans som en sommerfugl" (1986), "Langdistansesvømmar" (1990), "0 grader aust for Birdland" (1993), "Meir enn regn" (1995), "Heim att til 1990-åra" (antologi med Frode Grytten som redaktør - her er bare Gryttens bidrag med) (1997), "Bikubesong" (1999), "Popsongar" (2001) og sist, men ikke minst "Rom ved havet, rom i byen" (2007). Novellesamlingen er fremdeles i salg. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. Gruppen oppsto i 1976 og var med på å forme britisk pønk helt fra starten. I løpet av årene 1977-1985 utga bandet seks LP´er (og etter hvert CD´er). De aller mest kjente er utvilsomt "London calling" (1979), "Sandinista!" (1980) og "Combat Rock" (1982). Her var det låtstoff nok til å tilfredsstille alt fra dem som ville ha det jeg kaller støyete pønk og til dem (av oss) som ønsket seg mer av det melodiøse The Clash har laget - med låter som for eksempel "Rock the Casbah", "Should I stay or should I go", "The guns of Brixton", "Armagideon Time", "Straight to Hell", "The Magnificent seven"  - og selvsagt "coverlåten "London calling". Man finner ikke en eneste kjærlighetssang i låtmaterialet til denne gruppen. 

Gryttens roman handler om de av bandmedlemmene som var med mens The Clash var på topp; Joe Strummer (f. 1952 d. 2002), Mick Jones (f. 1955), Paul Simenon (f. 1955) og Nicky "Topper" Headon (f. 1955). 


Joe Strummer
"Brenn huset ned" er delt i fem deler, hvorav det første handler om en sommer i New York hvor planen var å gjøre et gjennombrudd i USA, mens de fire neste kapitlene handler om hver av bandmedlemmene. Vi blir introdusert for et band som var mot alt det bestående, men som etter hvert som suksessen tiltok, på en måte ble en del av det bestående selv, om de aldri så lite ønsket det selv. Penger endrer nemlig mennesker og deres (u)vaner ... 

I bokas åpningsscene kommer gutta ut av flyet på JFK i New York i mai 1981, hvor heten straks gjør fullstendig kål på de pomaderte frisyrene deres. Dermed er stemningen i boka satt! Her er det nemlig mye humor etter hvert. Og også nokså trist ... For dette er historiene om et legendarisk bands suksess og fall, verken mer eller mindre. Samtidig er det historien om den kanskje beste tiden bandet hadde. 

"Så då pressefotografane dukka opp ute ved flytrappa og inne i hallen, var dei fortapte. Den lange flyturen og den tidlige hetebølga hadde fått sleikane deira til å kollapse. Sjå folkens, The Clash har landa i USA, og for nokre noldus frisyrar. Fyffaen. Ein tok ikkje New York uten perfekte sleikar. New York kravde høgt hår." (side 9)


Mick Jones
Vi blir kjent med Bernie, manageren til bandet, og dessuten Gaby, dama til Joe som er med på turneen som denne gangen består i å spille på ett sted - The Bond´s. Bandmedlemmene opprøres av pressefolkene som hele tiden er i nærheten og dokumenterer absolutt alt de sier og gjør. Hele tiden blir de utfordret på hva de står for, hva som er budskapet til bandet. Ja, hva var budskapet egentlig? Har de glemt det mens de var opptatt av sin egen suksess? Og mens Joe´s hender verker og egentlig ikke egner seg for å spille gitar, fabulerer han rundt dette. 

"Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. Paul song "The guns of Brixton". Mick song "Train in Vain". Dei gjorde ein skarp "Complete Control" og ein hard "Spanish Bombs". Dei suste gjennom gatene. Over bruene. Under jorda. Dei var ei subway-vogn utanfor kontroll, dei reiv av "Armagideon Time" og "I´m so bored with the USA". Litt etter litt hadde dei lært seg å meistre denne maskina, få ho til å funke. Topper hadde alltid vore suveren, men dei andre hadde øvd seg opp, spelt og jobba, slite og strevd. No hadde dei blitt kva dei ein gong drømte om å vere. Dette var kva dei kunne. Gå ned trappa. Gå ut på scena. Springe mot lyset. Spele slik at eithvart rom plutselig stod i flammar. The Clash gikk alltid på scena og kasta seg inn i kaoset. Dei gikk på scena og imot kom bryst og flaskar og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballa og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskåp og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer." (side 24-25). 


Paul Simonon
Og slik maner forfatteren frem stemningen fra den gangen The Clash var på topp, og det gjør han så intenst at du er der selv - mens det skjer. Akkurat det er du aldri i tvil om! Særlig ikke dersom man leser boka slik jeg gjorde det - med musikken på øret, inspirert til å finne frem til låter jeg nesten hadde glemt. Det er tross alt lenge siden 1980-tallet og årene etter har inneholdt alt annet enn pønkmusikk. 

Spilleprogrammet i New York tar nesten knekken på bandmedlemmene. De må jobbe hardt for å klare presset, rett og slett. Og Topper, han som faktisk var musiker fra før av og som virkelig kan spille, han har nå tilgang på mer dop nå som de kun er på ett sted og ikke stadig på farten, fra sted til sted. Dette sliter på bandet. I tillegg til at det som skapte suksessen deres en gang - at de var mot alt og alle - begynner å ta innersvingen på moralen deres. For er de ikke - når alt kommer til alt - bare ute etter å tjene penger, de som alle andre? 


Topper Headon
"Dei hadde blitt einige om å spele 17 konsertar, inkludert to matinékonsertar for ungane. Alle som hadde billettar, skulle få sjå dei. Det kjem til å ta livet av oss, hadde Joe sagt, vi får håpe at det blir verdt det. Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Nei, det er kapitalisme i praksis." (side 40

"Du hoppar opp og ned, slik The Clash alltid gjør. Joe hoppar fordi han vil unngå flaskene og spyttklysene. Paul hoppar fordi han i byrgjinga var så dårlig til å spele at han trudde han kunne skjule det ved å hoppe. Du hoppar fordi du vil vere stjerne. Å hoppe, å være i rørsle, å røre seg på scena, å røre seg saman med Joe og Paul. Dei kvervlar inn i kverandre, opphever tyngekrafta. Dei står aldri stille, sprintar inn på scena kvar kveld, tar til å hoppe, det er ei perfeksjon av minne, ei ramme etter ei anna, i noko som aldri skal bli fullført." (side 65)


Vi får innblikk i hver og en av bandmedlemmenes bakgrunn gjennom bokas siste fire kapitler -  alle presentert med litt ulik fortellerstil eller ulike fortellerstemmer. I kapittelet om Mick henvender forfatteren seg direkte til ham ved å tiltale ham som "du" - som om han er en allvitende forteller som vet alt om Micks innerste tanker og motiver. Dette i tillegg til kapittelet om Topper og hans evige jakt på dop og økende dopgjeld, er de mest dyptpløyende portrettene som tegnes i boka. 
Med stor psykologisk innsikt dikter Grytten seg inn i hvert av bandmedlemmenes hoder, alt basert på det som er kjent om deres sosiale bakgrunn. Og - vil jeg påstå - dette gjør han uten å falle for fristelsen til å romantisere eller idealisere sine egne helter, The Clash-fan som han selv er så til de grader. Derimot forsøker han å se menneskene bak maskene. 

Det er dopet som gjør at Topper til slutt kastes ut av bandet i 1982, og ikke får være med i bandet etter at "Combat Rock"-albumet tar fullstendig av. Dette ble også slutten på suksessen til The Clash, selv om det kom et til i 1985 ("Cut the Crap"). Men da hadde nok store deler av fansen også forsvunnet - og siden skulle bandet stort sett leve på myten om sin tidligere suksess. Det var ikke mer. 

Denne er en bok man kan få en hel del ut av uten å ha noe forhold til The Clash fra før av, men jeg tror ikke det er mulig å lese boka uten nettopp å få et forhold til dette bandet for all ettertid. Noe jeg vil anbefale er å høre på musikken underveis i lesingen av boka. For først da skjønner man noe av magien til dette bandet, som har betydd så mye for så mange i langt flere år enn bandet eksisterte - fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Noe av det spesielle med boka er at det ikke er en kronologisk historie som fortelles. Grytten hopper hit og dit i tid, men vi sitter på en måte likevel igjen med en slags ramme gjennom det første kapittelet om gjennombruddet i USA, og kanskje særlig etter å ha lest kapittel to om Mick, som avsluttes med en slags reunion i 2002, og Strummers død samme år,  

Grytten presenterer i denne boka stor litteratur! Dette er nemlig ikke bare en historie - det er i tillegg poesi! Han nærmest synger historien frem mens han holder et hardt grep rundt leseren, fillerister leseren i takt med handlingen i boka. Man mister nesten pusten av hans evne til å trylle frem en desperat stemning, og det hele bygges opp slik at jeg nesten satt og grein da Topper fikk sparken fra bandet. For det var så åpenbart at dette var begynnelsen på slutten. Mick fikk også sparken etter hvert, og beskrivelsen av hans og Toppers liv før og etter The Clash, er trist, så utrolig trist. 

Jeg var i sin tid svært begeistret for Frode Gryttens "Bikubesong", men tror boka må se seg forbigått av "Brenn huset ned", som jeg vil betegne som Gryttens aller beste bok så langt i hans forfatterkarriere! Her må det rett og slett bli toppkarakter! Fordi dette er den beste og kuleste boka jeg har lest om et musikkband!

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 186



Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 30.09.2013 - London kaller: Punken kommer!
- NRK v/Knut Hoem - 09.09.2013 - Clash på Gryttensk
- Natt & Dag - 24.09.2013 - Vi har lest den siste til Frode Grytten
- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 04.09.2013 - Kjærlighetssang til The Clash
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 05,09.2013 - Berre eit band
- VG v/Eskil Skjeldal - 06.09.2013 - Sterk roman om The Clash
- Kulturbloggen til Guffen - 10.09.2013 

Populære innlegg