"Shanghai Dreams" (Regissør: Wang Xiaoshuai)

Hverdagsrealisme i 1980-tallets Kina

Wang Xiaoshuai (f. 1966) er både filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Han slo for alvor gjennom internasjonalt med filmen "Bejing Bicycle" (2001), som han vant Sølvbjørnen for under Berlin Film Festival. Den hadde noen paralleller til Vittorio De Sica´s "Sykkeltyvene" fra 1948, kan jeg lese på Wikipedia (linken peker til min omtale av denne filmen). "Drifters" (2003) ble nominert i forbindelse med Cannes Film Festival i 2003, men vant ingen pris. 

Regissøren ble svartelistet i Kina for sine to første spillefilmer ("The Days" (1993) og "Frozen" (1997)), og noen påbegynte filmer måtte ferdigstilles av andre etablerte regissører. Mange av hans tidligere filmer er vist på norske filmfestivaler etter at Xiaoshuai slo gjennom internasjonalt med "Beijing Bicycles". "Shanghai Dreams" er hans sjette spillefilm, og er den første som er blitt importert til kinodistribusjon i Norge. (Kilde: vaskeseddelen på DVD´en). "Shanghai Dreams" ble vist på norske kinoer i 2006. 

Som ledd i kulturrevolusjonen ble mengder med kinesere flyttet fra byene - mer eller mindre frivillig - og ut på landet for å opprette en industriell tredje front. I "Shanghai Dreams" møter vi flere slike familier, blant annet familien til ungjenta Wu Qinghong. Vi befinner oss nå i 1980-årene, og hennes far har aldri sluttet å drømme om at de skal få vende tilbake til Shanghai, der han og kona opprinnelig kommer fra. Denne drømmen har holdt ham oppe i alle år, og aldri har drømmen vært mer realistisk enn nettopp nå. Han ønsker at datteren skal studere og benytte de muligheter hun har i det moderne Kina. 

19 årige Wu Qinghong og venninnen Xiao Zhen er mer eller mindre uberørt av foreldrenes drømmer. De er i ferd med å bli unge kvinner, som drømmer om et annet liv enn det som har blitt foreldrene til del. De er opptatt av gutter og skjønner ikke helt viktigheten av å ta seg en utdannelse. Kina har begynt å åpne seg opp, og det strømmer på med vestlig musikk og vestlige klesmoter. Da faren oppdager at Wu Qinghong kommer stavrende på knallrøde, høyhælte sko, oppfører han seg som om det er en vederstyggelighet. Han kaster skoene - til datterens store fortvilelse. 

Snart voksne kvinner

Venninnene bruker de vanlige triksene all ungdom til alle tider har brukt overfor foreldrene sine. Jo strengere foreldrene er, desto mer overbevisende og utspekulert må løgnen være. Alt for å komme seg på dans og treffe det annet kjønn! Wu Qinghong klarer likevel ikke helt å slå seg løs, for hun er så engstelig for hva faren kan finne på dersom hun blir oppdaget. Og oppdaget blir hun - og hun straffes på det hardeste av faren. Moren fortviler, men hun har ikke noe hun skulle ha sagt. Wu Qinghong legger seg til sengs og nekter å spise. Først da går alvoret opp for faren. Han lever i en helt annen tid og må innse at datteren er voksen. Det hun ikke har lært så langt i livet, er det for sent å ta inn i noen form for oppdragelse nå. 

Faren er vettskremt pga. datterens frigjøringsprosess og forsøker å kontrollere henne,
slik han har gjort gjennom hele hennes barndom

Wu Qinghong er imidlertid langt mer fornuftig enn hva faren hennes tror hun er. Hun er forelsket i en gutt, men skjønner at det aldri kan bli noe mellom dem siden de jo skal flytte til Shanghai. Underveis blir vi vitne til mange fortvilede situasjoner i ungdomsmiljøet i den lille landsbyen. En gutt har gjort en jente gravid, og nekter å gifte seg med henne. Faren hans kjeppjager ham. En annen gutt gifter seg med en jente han har gjort gravid, men han er dypt ulykkelig under bryllupet. Det er også Xiao Zhen, som trodde at denne gutten elsket henne ... Men verst av alt er reaksjonene til gutten Wu Qinghong får da hun forteller ham at det ikke kan bli noe mer mellom dem. Tragedien vil egentlig ingen ende ta ... 

Fortvilet og deprimert

"Shanghai Dreams" er en sterk film med mange lag. Den underliggende samfunnskritikken ligger der, selv om den er kamuflert av frivilligheten det fokuseres på - dvs. at familiene i sin tid flyttet frivillig fra Shanghai til landsbygda. Ellers beskrives eksakt det samme ungdomsopprøret som fant sted i Europa og Vesten for øvrig på 1950- og 60-tallet. Bare med den forskjell at ungdomsopprøret i Kina kom 20-30 år senere. Fortvilelsen foreldregenerasjonen opplevde da den ble vitne til ungdommenes annerledes klesstil, sminke og musikk, med  derav følgende "moralsk forfall", er også svært gjenkjennbar. Noe av det som løfter filmen er det komiske i en del av situasjonene. Som gutten som har fått seg nye kule bukser, og drar så mye damer på disse buksene at han kommer i trøbbel ... Hans vaggende, "kule" gangelag fikk meg til å knegge i latter. Ellers er det mye alvor i denne filmen, og samtlige problemkomplekser er hårfint balansert for å unngå svartelisting, samtidig som filmen som sådan selvsagt må være så pass interessant at det er noen vits i å lage den. Noen av skuespillerprestasjonene er kanskje litt overdrevent melodramatiske, men ikke så mye at det ødela helhetsinntrykket av filmen. Tidskoloritten er for øvrig meget autentisk, og dette er den første (og eneste?) filmen som er laget om Kinas industrielle tredje front. Dette gjør filmen ekstra spennende å få med seg, dersom man er interessert i Kinas nyere historie. 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

Innspilt: 2005
Originaltittel: 青红/Qīng hóng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin og Shanghainese
Sjanger: Drama
Skuespillere: Gao Yuanyuan (Wu Qinghong), Yao Anlian as (Wu Zemin, Qinghong's far), Li Bin (Fan Honggen, gutten Wu Qinghong er forelsket i), Tang Yang (Meifen, Qinghong's mor) m.fl.
Spilletid: 121 min.

"Lemming" (Regissør: Dominik Moll)

Creepy spenningsfilm

Alain Getty og hans kone Benedicte har nettopp flyttet til en ny by etter at Alain, som er en suksessfull ingeniør, har fått en ny jobb. Foreløpig har de ikke kommet lenger enn at Benedicte er fulltids beskjeftiget med å innrede deres nye hus. Hun og ektemannen er svært lykkelige, og kan ikke få nok av hverandre.

Så inviterer Alains nye sjef Richard Pollock seg selv og sin kone Alice på middag. Møtet med dette ekteparet blir skjebnesvangert. Middagen blir en katastrofe, og årsaken er alt hatet og bitterheten som preger ekteskapet mellom Richard og Alice. Rett før de ankom til middag oppdaget Alain og Benedicte dessuten en gnager i vannlåsen på en utslagsvask, noe som forårsaket tette rør. Da det senere viste seg at denne gnageren var et lemmen, et dyr som bare lever i Skandinavia, er det betimelig å stille spørsmål ved om det er en sammenheng i alt ... Særlig da Alice senere kommer på uanmeldt besøk og ønsker å ta seg en liten lur på deres gjesterom, for så å nekte å komme ut. Etter først å ha lagt ut om at hun har forsøkt å forføre mannen hennes, og at hun nesten lyktes ... Alain og Benedictes en gang så lykkelige og perfekte liv nærmer seg etter hvert faretruende en avgrunn. Er deres kjærlighet nok til å redde dem fra katastrofen?

"Lemming" er en åndeløst spennende thriller, som preges av en uhyggestemning som kommer krypende inn under huden og blir der - helt til siste scene. Aldri tidligere har jeg sett Charlotte Rampling i en så til de grader usjarmerende rolle! Hun er den personifiserte ondskap. Så spørs det om mannen hennes er årsaken til alt, eller kun et offer for hennes ondskap og bitterhet? Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Se den heller selv!

Det er dokumentaren "The Look" som har inspirert meg til å bestille opp en del filmer med Charlotte Rampling, som jeg deretter har sett i tur og orden. Jeg blir sjelden skuffet over filmer hvor hun er med! Charlotte Gainsbourg kan jeg i grunnen styre min begeistring for, fordi jeg synes hun spiller den samme rollen uansett i hvilken film hun er med i, men denne gangen var hun faktisk noe bedre enn ellers. Jeg kan for øvrig ikke erindre å ha sett Laurent Lucas i noen film tidligere, men på Wikipedia kan jeg lese at han har deltatt i en rekke filmer som jeg i grunnen ikke kan si at jeg kjenner til. Han er i første rekke teatermann, og det er bl.a. filmen "Lemming" som har løftet ham frem som en skuespiller det er verdt å merke seg.

"Lemming" er en film som fortjener terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på skuespillerprestasjonene, den creepy uhyggestemningen som vedvarer gjennom hele filmen samt at historien holdt meg i åndeløs spenning helt til siste slutt. 

Innspilt: 2005
Originaltittel: Lemming
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Dramathriller
Skuespillere: Laurent Lucas (Alain), Charlotte Gainsbourg (Benedicte), Charlotte Rampling (Alice), André Dussollier (Richard)
Spilletid: 124 min.

Stemningen for middagsselskapet er satt da Alice kommer over det forelskede
paret på kjøkkenet og karakteriserer dem som patetiske

Hva er det som egentlig er i ferd med å skje med ekteparet?

Benedicte forandrer seg

Alain og Benedicte har fått låne landstedet til Richard

"Heading South" (Regissør: Laurent Cantet)

Sexturisme på Haiti

Vi befinner oss på øya Haiti på 1980-tallet - i den perioden diktatoren "Baby Doc" regjerte (1971 - 1986). Samfunnet var på denne tiden preget av korrupsjon og økende kriminalitet. Dette forhindret imidlertid ikke at øya utgjorde et ferieparadis for amerikanere - i særdeleshet for kvinner som ikke var så unge lenger, og som søkte litt flørt, spenning og avslapning fra en ellers krevende og kanskje kjedelig hverdag.

De Nord-amerikanske kvinnene Brenda, Ellen og Sue har vært på Haiti før, og de vet hva de får når de ankommer øya. Ellen er 55 år, singel og betatt av Legba, en ung og fyrrig sjarmør som har "alt": en stram, muskuløs og fremfor alt ung kropp, en gåtefull sjarm og et forførerisk vesen ... Dessuten er han intelligent og fremstår derfor som en spennende samtalepartner. Idet vi introduseres for kvinnene, er han mest Ellens (i Charlotte Ramplings skikkelse), og hun strutter derfor av en selvtilfreds selvtillit i rollen som kvinne med stor K. Men dette er bare inntil Brenda ankommer. Hun har hatt en affære med Legba tidligere, og har forventninger om et eventyr med ham under sin ferie ...

Samtidig som det bygger opp til rivalisering om Legbas gunst, er Ellen så stolt at hun ikke for sitt bare liv vil innrømme at hun har følelser for gutten. I stedet håner hun Brendas romantiske drømmer - like mye som hun håner Sues fedme. Mens kvinnene er opptatt av sine feider, havner Legba i alvorlig trøbbel. Og plutselig handler det hele om liv og død ...

Kontrasten mellom de middelaldrende kvinnenes drømmer om uskyldig ferieflørt med unge fargede menn og det livet disse mennene (for ikke å si ungguttene) lever, er enorm. Mens kvinnene lever ut feriedrømmene på kritthvite strender, er de omgitt av en farlig verden som etter hvert kommer nærmere enn de ville likt å vite. Filmens tema - det kontroversielle som ligger i forholdet mellom eldre, hvite, rike kvinner og unge, fargede, fattige menn - menn som prostituerer seg for gaver og penger - blir meget godt beskrevet i denne filmen. Det er for øvrig ikke opplagt hvem som egentlig utnytter hvem når det kommer til stykket, selv om det er nærliggende å tenke at offeret er den mest ressurssvake av partene, som har prostitusjon som levevei for å overleve. Like fullt med noe mer preg av likeverdighet tross alt enn hva vi forbinder med kvinnelig prostiusjon.

Charlotte Rampling spiller rollen som Ellen helt fantastisk i denne filmen. Hun gir ganske enkelt alt! Ménothy Cesar fremstilte også Legba på en meget overbevisende måte. Det som for øvrig gjorde filmen ekstra interessant var at de tre kvinnene Ellen, Sue og Karen tilnærmet seg de haitiske mennene på høyst ulike vis, grunnet sine ulike holdninger til disse mennene. Ingen av dem fremstår som typiske horekunder, og innerst inne drømmer de egentlig om kjærlighet, alle som en. Det pinlige i å betale guttene løste enkelte av dem ved å gi gaver. Dermed fjernet de seg fra hva dette egentlig var - prostitusjon, verken mer eller mindre. De var sexturister, men ville blitt sjokkerte over å bli kalt dette. Alle tre nyter den oppmerksomhet som blir dem til del - uinteresserte som i alle fall Ellen og Brenda er i menn på deres egen alder - desillusjonerte, fete og kvapsete, øldrikkende slappfisker av noen menn ... Nei, da foretrekker de sjokoladebrune, stramme kropper med sprettrumper og six-pack-mager! At guttene neppe har kommet seg ut av tenårene tenker de ikke så mye på i grunnen ... Sue er gift, og søker atspredelse fra et drepende kjedelig ekteskap. Kulissene i filmen - Haitis kritthvite strender - er nydelige, og skaper en perfekt ramme for den overfladiske flørten kvinnene koser seg med. It´s holliday!

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2005
Originaltittel: Vers le sud
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Ellen), Karen Young (Brenda), Louise Portal (Sue), Ménoyhy Cesar (Legba)
Spilletid: 104 min.

Ellen og Legba

Brenda rapper Legba fra Ellen

Sue nyter en elsker under sin husmorferie

Brenda drømmer om kjærlighet

"Jane Austens Pride and Prejudice" (Regissør: Joe Wright)

Rett før jeg er erklært Austen-fan likevel ... 


Innspilt: 2005
Norsk tittel: Stolthet og fordom
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Elizabeth Bennet), Matthew Macfadyen (Mr. Darcy), Donald Sutherland (Mr. Bennet), Brenda Blethyn (Mrs. Bennet), Rosamund Pike (Jane Bennet), Judi Dench (Lady Catherine de Bourg), Simon Woods (Charles Bingley)
Spilletid: 125 min.

Elizabeth Bennet vokser opp som en av fem søstre på et lite, nokså slitent gods i England. Ingen av søstrene er gift eller formuende. Deres mor anser det derfor som sin fremste plikt å sørge for at døtrene blir godt gift og får en trygg fremtid.

Da det ryktes at en ung og ugift, rik mann har flyttet inn på godset Netherfield Park rett i nærheten, blir fru Bennet fra seg av glede! Det gjelder å være først ute med å få presentert døtrene sine - i håp om at vedkommende - Mr. Charles Bingley - skal falle for en av dem. Hvilket han også gjør! Mellom ham og den eldste av søstrene, Jane, oppstår det nemlig søt musikk.

Mr. Bingleys beste venn, Mr. Darcy, opptrer ikke bare reservert, men direkte sur og grinete hver gang han befinner seg blant andre. Han har åpenbart bestemt seg for at han ikke ønsker å senke seg ned på samme nivå som de andre. Han og Elizabeth havner fort i krangel, og ingen av dem kan fordra hverandre.

Så forsvinner plutselig både Mr. Bingley og Mr. Darcy fra distriktet, og Jane sitter tilbake og er helt knust. Hun skjønner ikke hva som gikk galt. I mellomtiden har Mr. Wickham dukket opp, og han kan fortelle direkte ufordelaktige ting om Mr. Darcy. Elizabeth hater ham om mulig enda mer etter dette. Like fullt er hun ikke i tvil om at hun skal avslå et frieri fra presten Mr. Collins - en pompøs, viktigper av en tørrpinn. Moren tar imidlertid nesten sin død av at datteren takker nei til et slikt fordelaktig ekteskap. Den som derimot velger å gifte seg med Mr. Collins, er Elizabeths beste venninne, en kvinne som mener at hun ikke har råd til å tenke på romantikk.

I forbindelse med et besøk hos venninnen - nå Mrs. Collins - viser det seg at både Mr. Collins og Mr. Darcy har forbindelser med en felles velgjører, den arrogante og ufordragelige Lady Catherine de Bourg. Uansett fører dette til at hun får nyss i at Mr. Darcy er en helt annen enn den hun trodde han var. Og et besøk på hans ufattelig storlåtte og herskapelige slott gjør også et uutslettelig inntrykk på en ung pike som henne ... Like fullt er spørsmålet om hun tidsnok klarer å legge til side både sin stolthet og sine fordommer i forhold til Mr. Darcy, som mot alle odds nærer varme følelser for henne ...

Det er ikke til å komme forbi at dette er den mest storslåtte filmen av dem alle blant Jane Austen-filmatiseringene! Ikke bare er skuespiller-utvalget mer eksklusivt, men dramaet som sådan er enda mer komplekst og sammensatt enn noen av de andre dramaene Austen har skapt. Jeg har sett en filmatisering tidligere av "Stolthet og fordom" med Colin Firth som den utrolig sure Mr. Darcy, men jeg må innrømme at rollen kledde Matthew Macfadyen bedre! Keira Knightley var helt super som Elizabeth, og den hele tiden skvaldrende moren i Brenda Blethyns skikkelse var bare helt herlig! En mer passende skuespiller som henne kunne ikke vært valgt! Skravla gikk i ett uten stopp om ulike kandidater, hva de tjente, hva de hadde av utsikter til å arve etc. Også denne gangen fant jeg historien svært rørende da det selvfølgelig - som alltid - gikk godt til slutt! Det må bli terningkast fem! 

Far Bennet og fire av døtrene 

Elizabeth Bennet (Keira Knightley)

Mr. Darcy (Matthew Macfadyen)

"Giganten" (Regissører: Arne B. Rostad og Hallvard Bræin)

Portrett av et ikon


Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Spilletid: 83 min.

Dette er en film som egentlig av uforklarlige grunner har blitt stående usett i filmhyllene mine i noen år, før jeg altså fant den frem i dag og tenkte at jeg skulle se den mens jeg tok for meg strykehaugen. Hvor feil jeg kunne ta mht. valg av setting! Dette var nemlig en film som krevde den dypeste konsentrasjon fra meg som seer! Og det kan jeg love at den også fikk!

I filmen møter vi kulturmennesket og kunstneren Erik Bye slik han fremsto den siste tiden han levde, vel vitende om at han snart skulle dø. Filmen er ikke ment som en dokumentar om hans liv, og det det snakkes minst om er døden. I nære samtaler med Erik Bye fokuseres det på livet hans der og da, på hvilke drømmer han har hatt og hva han gjerne skulle ha gjort dersom han fikk leve livet på nytt.

Erik Bye er innom mange temaer - som at han var mobbeoffer på skolen, hvorfor han mistet respekten for autoriteter ganske tidlig i sitt liv, at han rystes over hva media velger å lage nyhetsreportasjer om osv. Det skjer mange viktige ting i verden, mens media i følge Erik Bye holder på med for mye "dillball". Skjønt det er kanskje dette det norske folk vil ha? Erik Bye engasjerte seg også sterkt i Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet. Og han forteller om paradokset ved å finne ut at granatene som ble brukt under krigen, kom fra Raufoss våpenfabrikk - av alle ting! Han har/hadde sterke meninger om så mangt. Bl.a. reagerte han sterkt på at enkelte politikere opptrer som om de skulle ha blitt våre herrer, mens de i realiteten er folkets og demokratiets tjenere. "Dette må de snart forstå!" tordner han.

For øvrig fokuserer filmen på musikeren og poeten Erik Bye. Intervjuene med ham er gjort de siste tre årene av hans liv, og de siste opptakene ble gjort så sent som tre uker før han døde. Det er en nokså annerledes Erik Bye vi møter. Han fremstår som friere og mer full av fandenivoldskhet enn det vi vanligvis var vant med når det gjaldt ham. All ære til dem som har laget denne filmen om en av Norges største kulturpersonligheter!

Avslutningsvis nevner jeg at Erik Bye døde 13. oktober 2004, 78 år gammel. Han hadde Master of Art i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, og jobbet i en årrekke i NrK. Han fikk en rekke priser i løpet av sitt liv - flere enn de fleste andre det er naturlig å sammenligne ham med. Jeg satt med en følelse av å bivåne en del av norgeshistorien mens jeg fulgte Erik Bye gjennom de siste årene av hans liv. Han var ikke bare et ikon - han var jo nærmest en institusjon!

Denne dokumentaren er også prisbelønt. Mest av alt synes jeg Andreapris-juryen med få ord har klart å oppsummere hva denne filmen handler om:

"Årets prisvinner er en kraftfull film om livet, om det engasjerte mennesket og om menneskets drømmer. Regissørene portretterer ikke bare en kulturpersonlighet, de kommer inn under huden på et menneske. Og filmen makter, på tvers av generasjoner, å ta publikum med inn i dette menneskets liv."

Terningkast fem fra meg.

"Språkets hemmelige liv" (Regissør: Isabel Coixet)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Spania
Språk: Engelsk
Originaltittel: "La vida secreta de palabras"
Skuespillere: Tim Robbins, Sarah Polley, Javier Cámara, Eddie Marsan, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 115 min.

Hanna er innvandrer og jobber på fabrikk. Jobben hennes er rutinepreget og kjedelig, men Hanna klager ikke. Hun sier i det hele tatt nesten ingenting. Hun kommer på jobb, gjør det hun er betalt for, spiser lunchen sin alene, jobber til arbeidstidens slutt og drar hjem til leiligheten sin. Hun er aldri borte fra jobben, tar aldri ferie og er sånn sett den perfekte medarbeider ... Eller? Vel, sjefen hennes er fornøyd med innsatsen hennes, men er bekymret for henne. Til slutt tvangssender han henne på ferie.

Problemet er bare at Hanna knapt vet hva ferie er. Likevel reiser hun til kysten, og ved et slumpetreff plukker hun opp at noen etterlyser en sykepleier som kan ta hånd om en brannskadd pasient ute på en borerigg. Hun slår til! Det viser seg at hun egentlig er sykepleier og har spesialutdanning innenfor pleie av brannskadde.

Pasienten Josef (i Tim Robbins skikkelse) er brannskadd etter at han forgjeves prøvde å redde en annen manns liv i en eksplosjonsartet brann. Nå er han nærmest forblindet pga. skader på hornhinnene. Synet kommer tilbake, men det kan ta tid. Han kan altså ikke se sykepleieren som pleier hans brannskadde kropp. Josef er svært nysgjerrig på hvem den ordknappe sykepleieren er. Hun er på sin side svært lite meddelsom. Like fullt lykkes det ham å få henne til å åpne seg etter hvert, og etter dette blir livene deres aldri de samme igjen. Hvilken historie er det Hanna har båret på i alle årene siden hun forlot sitt hjemland?

Dette er en nydelig film som bl.a. handler om hvor forløsende det faktisk er å sette ord på den smerten man har inni seg. Ikke bare ble jeg svært sjarmert av denne filmen, men den fikk meg også til å gråte. Det var selvsagt Hannas historie som gjorde at tårene kom. For det var en uhyggelig sterk historie hun hadde å fortelle. Tim Robbins er en meget erfaren skuespiller som har vært med i mange toppfilmer, mens jeg aldri har hørt om Sarah Polley tidligere. Begge spilte sine roller gnistrende! Han på en fandenivoldsk måte, og hun på en stillferdig måte. Sverre Anker Ousdal hadde en liten birolle som boreplattformsjef, og det var jo litt morsomt da. Det var også interessant å få innblikk i hvor lukket et så lite samfunn kan bli, selv om historien i filmen på ingen måte kan sies å være representativ for hvordan livet på en boreplattform er i virkeligheten. Jeg gir terningkast fem! 

Sarah Polley i rollen som Hanna

Javier Cámara i rollen som kokken Simon samt Sarah Polley som Hanna

Tim Robbins som Josef sammen med sykepleieren Hanna

"Oyster farmer" (Regissør: Anna Reeves)

Innspilt: 2005

Nasjonalitet: Australia

Skuespillere: Alex O'Lachlan (Jack), Jim Norton (Mumbles) og Diana Glenn (Pearl)

Spilletid: 90 min.

John Flange dukker opp som en frisk pust i det avsidesliggende lille lokalsamfunnet hvor den ene bygdeoriginalen etter den andre lever av østersdyrking. På fritiden er de stort sett opptatt av å drikke seg sanseløst fulle. At en kjekk ung mann har dukket opp, går ikke upåaktet hen for den lokale skjønnheten Pearl.

Nokså tidlig etter ankomst begår Jack et tyveri på et fiskemarked. Målet er å fremskaffe penger til søsteren, som er syk. Planen er egentlig vanntett. Han putter utbyttet ned i en konvolutt og sender den til seg selv. Da politiet ankommer, er han i likhet med de øvrige svært så forundret over hvor det ble av tyven og hva som egentlig skjedde.

Problemet er bare at konvolutten med pengene ikke dukker opp. Da Pearl, som Jack i mellomtiden har innledet et forhold til, åpenbart har et forbruk hun ikke under noen omstendighet har midler til å forsvare, faller Jacks mistanke på henne. Kan hun ha stukket av med konvolutten?

Mens handlingen skrider frem, møter vi den ene skrullete originalen etter den andre. De fleste har flyktet fra et eller annet, i håp om å få fred og ro langt, langt borte fra folk. Faren til Jacks østersdyrkende sjef var rett og slett ubetalelig der han lirket av seg den ene knusktørre livsvisdommen etter den andre. Hans karakteristikker av de andre i lokalsamfunnet fikk meg gang på gang til å skrattle og spole tilbake for å høre replikkene en gang til! Jeg lærte for øvrig en hel del om østersdyrking, særlig om gyteprosessene, og koste meg mens jeg så filmen. Den kommer likevel ikke til å gjøre noe varig inntrykk.

Alt i alt en litt over middels grei film, som fortjener en firer på terningen.

"Oljeberget" (Regissør: Aslaug Holm)

Innspilt: 2005
Med: Jens Stoltenberg
Spilletid: 107 min.

Antakelig så jeg denne filmen sånn ca. fem år for sent. Jeg fant den nemlig i en stabel med usannsynlig billige DVD´er for to-tre år siden, og tenkte at "ja ja, det kan jo være greit å ha sett hva dette er!" Nå har jeg omsider somlet meg til å se den, fordi jeg har foretatt en opprydding blant mine usette DVD-filmer. 

Temaet i filmen er Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen som skal forsøke å gjenerobre sine tidligere posisjoner i det politiske liv i Norge i forbindelse med Stortingsvalget i 2005. Omgitt med en rekke rådgivere som benyttes til alt fra hva den vordende statsministerkandidat skal ha på seg til drilling av statements overfor pressen, skulle forutsetningene for å vinne valget absolutt være til stede.

Filmen gir et hyggelig og flott portrett av mannen som siden har vært Norges statsminister! Dette er en film han absolutt kan være stolt av!

Når den likevel ikke når høyere opp en terningkast fire, er det fordi slike filmer har en tendens til å bli litt kjedelige i all sin tendensiøsitet. Men det var helt greit å se den mens jeg tok for meg av familiens stryke-haug!

"The Feast of the Goat" (Regissør: Luis Llosa)

Innspilt: 2005
Original tittel: "La Fiesta del Chivo"
Skuespillere: Isabella Rossellini, Tomas Milian, Paul Freeman
Spilletid: 121 min.

Bakteppet i filmen er forholdene i Den Dominikanske Republikk under despoten Trujillo, som regjerte i landet i årene 1930 - 1961. Han anses selv den dag i dag som en av de mest grusomme tyranner noen sinne i Latin-Amerikas historie.

Trujillo led av stormannsgalskap, og ble etter hvert så navlebeskuende og paranoid (i dag gjerne benevnt som personlighetsforstyrrelsen paranoid narsissisme) at han var livsfarlig for sine omgivelser. Et eneste feil ord, en lite velvalgt formulering - og det fikk som regel helt fatale konsekvenser for den det gjaldt. Dette kombinert med en voldsom apetitt på kvinner - særlig yngre og mindreårige - gjorde sitt til at Trujillo etter hvert skaffet seg så mange fiender at det til slutt skulle avgjøre hans skjebne. Men lenge, svært lenge, turte ingen å protestere og danset etter de innfall lederen deres til en hver tid kunne få, avhengig av dagsform og humør.

At omverdenen straffet landet med sanksjoner, brød Trujillo seg ikke om. Selv ikke da den politiske flyktningen Galinellez etter å ha holdt et foredrag med kritisk innhold mot Trujillo fra en talerstol i USA, blir kidnappet og etter hvert drept, og det er åpenbart at Trujillo står bak, lar han seg vippe av pinnen. Lojale tilhengere prøver fortvilet å få ham til å åpne øynene for hvordan verden ser på ham, men dette fører bare til at de selv kommer i unåde.

Og nettopp i unåde kommer Uranitas far, Augustin Gabral, etter å ha ytret seg kritisk til sin leders politikk, etter at det nærmest har gått inflasjon i antall likvidasjoner av mennesker som tenker litt annerledes enn lederen. Plutselig forholder alle seg til ham som om han var død. Ingen vil snakke med ham. Alle privilegiene inndras. Fremtiden er med ett svært, svært usikker. Og kan det bli enda verre? Hva vil skje med hans vakre 14 årige datter Uranita dersom han havner i fengsel? Mens det ser som mørkest ut, får Gabral et tilbud han finner vanskelig å avslå. Trujillo ønsker at Gabral skal sende datteren sin til ham, og i dette ligger en mulighet for å gjenopprette tilliten mellom dem. Men hva er det han egentlig gjør? Og som gjør at Uranita velger å flykte ...

I filmens åpningsscene - 30 år etter den fatale hendelsen - kommer Uranita tilbake til Santo Domingo, hovedstaden i Den Dominikanske Republikk. Faren er pleietrengende og har mistet taleevnen. Uranita er en fremgangsrik advokat på Manhattan i USA. Hun har imidlertid aldri giftet seg eller fått barn. Da tante Adelina, farens søster, slynger ut beskyldninger mot henne om at hun har sviktet faren ved ikke å vise seg på 30 år, forteller Uranita omsider sin godt bevarte hemmelighet om hva som egentlig skjedde natten før flukten den gangen i 1961 ....

Filmen er basert på Mario Vargas Llosas bok "Bukkefesten", og det er en utrolig sterk historie som fortelles. Den er for øvrig langt på vei basert på virkelige hendelser. Skuespillerprestasjonene i filmen er det ingenting å si på. Og kanskje er det nettopp Tomas Milian som spiller den onde og uforutsigbare Trujillo som faktisk gjør den beste rolletolkningen. Tilsvarende synes jeg om jenta som spiller Uranita som ung (jeg har ikke klart å finne ut hva hun heter). Isabella Rossellini - den voksne Uranita - er som alltid overbevisende! Jeg synes at regissøren har klart å fange den surrealistiske stemningen som omga despoten Trujillo, der man hardnakket dekket over lederens galskap uten å mukke. Ja, selv da han ydmyket en av sine nærmeste medarbeidere og gjorde ham til en hanrei i full offentlighet, var det ikke én eneste som turte å protestere. Men det voksende hatet mot Trujillo sto å lese i øynene på dem lederen svek når han kun var ute etter å hevde seg selv på andres bekostning.

Jeg så denne filmen for første gang for 2-3 år siden, og den gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg måtte se den om igjen. Så jeg lånte den på biblioteket igjen - uvitende om at den nå faktisk er å få tak i igjen! Og jeg trenger vel ikke å legge til at jeg har bestilt filmen, som absolutt er en må-eie-film!

Terningkast seks fra meg!

"Earth" (Regissør: Deepa Mehta)

Innspilt: 2005

Nasjonalitet: Indisk

Genre: Drama
Skuespillere: Aamir Khan, Nandita Das og Rahul Khanna
Spilletid: 101 min.

Året er 1947 og vi befinner oss i Lahore i India. Det nærmer seg løsrivelsen fra britisk koloniherredømme, og spenningene i India er til å ta og føle på. Britene har spådd at landet kommer til å kollapse fullstendig når det ikke lenger er under Dronningens sikre herredømme, idet muslimene kommer til å forlange at India skal deles i to.

Etter som tidspunktet for frigjøring nærmer seg, øker spenningene mellom muslimer, hinduer og sikher. Vi følger en Parsee-familie, som mener at de ikke er utsatt for noen fare fordi Parsee´ene er venner med alle. De huser imidlertid en ung hindu-jente - Ayah, og det skal vise seg at dette ikke er helt ufarlig.

Da løsrivelsen fra britene er et faktum, bryter urolighetene løs. Myrderier, bestialske drap, regelrette henrettelser, voldtekter ... et voldsomt hat avles etter hvert som hver av sidene i konflikten blir vitne til de andres voldeligheter. Da det viser seg at Lahore plutselig skal tilhøre den nye muslimske staten Pakistan, er ingen andre enn muslimer trygge i denne delen av landet.

Kjærlighet mellom muslim og hindu er med ett umulig, hvilket får fatale konsekvenser for Ayah. Misbruk av et barns troskyldighet - i Lennys skikkelse - blir helt avgjørende ... En kjærlighet så ildfull som mellom hindu-jenta og en muslimsk mann er sjelden beskrevet på film.

"Earth" er en av tre såkalte elementfilmer. Tidligere har Deepa Mehta regissert "Vann" (eller "Water") og "Fire" (eller "Ild"). Nok en gang har Mehta levert et mesterverk av en film! Den grep meg så intenst at jeg allerede nå vet at jeg kommer til å se den igjen og igjen .... Nydelig filming, fantastiske skuespillere, en fascinerende historie og en lidenskap hinsides en hver fornuft! Dersom du har mulighet for å få tak i noen av disse elementfilmene - løp og kjøp!

Terningkast seks!

Jeg tar også med en kobling til en interessant artikkel om filmen:
http://www.tft.ucla.edu/mediascape/Spring05_ScreenAngst.pdf 

"Vann" (Regissør: Deepa Mehta) - 2005

Denne filmen bør virkelig ALLE se! Temaet i filmen er skjebnen til Indias mange enker, som blir utstøtt av samfunnet og lever i enkekollektiver. Handlingen er lagt til slutten av 1930-årene, men selv i dag bor det over 30 millioner enker i India. I henhold til gamle skikker har enker tre valg; enten kan de la seg brenne sammen med sin avdøde mann, de kan flytte ut til enkekollektiver eller de kan gifte seg med sin avdøde manns yngre bror - hvis han har noen som er villig. Forbudet mot å gifte seg igjen er forsøkt fjernet ved lov, men skikkene lever likevel videre. I bunn og grunn handler det om å få en munn mindre å mette ...

Denne filmen bergtok meg fullstendig! Den gjorde et så sterkt inntrykk at jeg neppe kommer til å glemme den. I tillegg er den filmatisk nydelig!

Filmen er for øvrig en del av en triologi - de såkalte elementfilmene til regisjøren Deepa Mehta; Fire, Earth og Water.

"Goyas gjenferd" (Regissør: Milos Forman) - 2005

En fantastisk film med utgangspunkt i Goyas liv i Madrid på slutten av 1700-tallet. Vi følger dessuten en ung kvinne som blir offer for den spanske inkvisisjonen. Vanvittig gode skuespillerprestasjoner!

"Breakfast on Pluto" (Regissør: Neil Jordan) - 2005

Patrick Bradens liv starter med tragediens skjær over seg. Som nyfødt blir han plassert i en kurv utenfor kirken. Ingen vet øyensynlig hvem hans foreldre er, og han vokser opp i en fosterfamilie.

Nokså snart viser det seg at Patrick ikke er helt som andre barn. Han elsker å kle seg i kvinneklær og sminke seg, noe som ikke faller i god jord i det katolske Irland på 60-tallet.

Da forholdet mellom Patrick og fosterfamilien tilspisser seg, flykter han hjemmefra og reiser til London for å finne sin mor, som han nå kan knytte et navn til. Han er på ingen måte i stand til å ta vare på seg selv, og blir et lett offer i mange situasjoner.

Bakteppet i filmen er det tilspissede forholdet mellom irene og engelskmennene, og da særlig IRAs motstandsbevegelse og protester mot okkupasjonen gjennom gjentatte bombeaksjoner.

Filmen er spesiell og absolutt av den smale typen. Enten elsker man filmen, eller så hater man den. Selv ble jeg veldig fascinert av Cillian Murphys glitrende skuespillertalent i denne utvilsomt krevende rollen som transvestitt.

"Down the valley" (Regissør: David Jacobson) - 2005

Mens ungjenta Tobe og venninnene hennes er på vei til stranda, inviterer Tobe helt spontant den fremmede gutten Harlan med. Dette blir innledningen til en hektisk romanse, hvor Tobe forelsker seg så intenst i Harlan som bare ungjenter kan.

Tobes far skjønner umiddelbart at Harlan ikke er noe godt selskap for datteren. Men uansett hvor hardt han griper inn, greier han ikke å stagge datteren. Ikke før det går så galt som det er mulig ... og da er det kanskje for sent? For hvem er denne Harlan egentlig?

Jeg ble litt skuffet over filmen, samtidig som jeg ble kjempeimponert over Edvard Nortons rolletolkning av den forskrudde og paranoide Harlan.

"Léon, the professional" (Regissør: Luc Besson) - 2005

Leon er leiemorder og bor i leiligheten ved siden av en familie som er hardt ute og kjøre. Mens denne familiens datter Mathilda er ute i et ærende for Leon, blir han vitne til at hele familien slaktes ned av korrupt politi. Mathildas far har nemlig jukset med et parti narkotika, og hele familien får unngjelde for dette sviket.

12 årige Mathilda er den eneste overlevende i sin familie, og hun presser Leon til å ta vare på henne. Hun ønsker også å bli "rengjører". Leon er skeptisk, men han aksepterer å ha henne boende. Mathilda oppdager at Leon er analfabet og lærer ham å skrive.

Det korrupte politiet vet at det finnes en datter til, og dermed er det ikke trygt for Leon og Mathilda å bo i Leons leilighet. De starter et liv på flukt i New York, og morderne kommer stadig nærmere. Til slutt oppstår det uunngåelige oppgjørets time.

Denne filmen er intet mindre enn et mesterverk innen thriller-sjangeren. Forholdet mellom Leon og Mathilda skildres rørende. Selv om Leon er leiemorder, er han et følsomt og sårbart menneske, og Mathilda rører ved alle strenger i ham. Dette er en film jeg gjerne ser om igjen!

"The squid and the whale" (Regissør: Noah Baumbach) - 2005

En herlig film om en skilsmissefamilie som forsøker å ordne seg som best de kan mht. omsorgen for barna og katten. Men selv om de voksne forsøker å være fornuftige, klarer de ikke å unngå at bitterhet og skuffelse går ut over barna. Barna på sin side kommer i en skvis mellom foreldrene. Humoren ligger hele tiden på lur, og filmen er ganske enkelt fornøyelig!

"Match Point" (Regissør: Woody Allen) - 2005

Det er en ting å si om denne filmen: Mesterlig!

Sjelden har jeg sett en SÅ vellykket thriller! Åndeløst spennende fra første stund!