"Giganten" (Regissører: Arne B. Rostad og Hallvard Bræin)

Portrett av et ikon


Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Spilletid: 83 min.

Dette er en film som egentlig av uforklarlige grunner har blitt stående usett i filmhyllene mine i noen år, før jeg altså fant den frem i dag og tenkte at jeg skulle se den mens jeg tok for meg strykehaugen. Hvor feil jeg kunne ta mht. valg av setting! Dette var nemlig en film som krevde den dypeste konsentrasjon fra meg som seer! Og det kan jeg love at den også fikk!

I filmen møter vi kulturmennesket og kunstneren Erik Bye slik han fremsto den siste tiden han levde, vel vitende om at han snart skulle dø. Filmen er ikke ment som en dokumentar om hans liv, og det det snakkes minst om er døden. I nære samtaler med Erik Bye fokuseres det på livet hans der og da, på hvilke drømmer han har hatt og hva han gjerne skulle ha gjort dersom han fikk leve livet på nytt.

Erik Bye er innom mange temaer - som at han var mobbeoffer på skolen, hvorfor han mistet respekten for autoriteter ganske tidlig i sitt liv, at han rystes over hva media velger å lage nyhetsreportasjer om osv. Det skjer mange viktige ting i verden, mens media i følge Erik Bye holder på med for mye "dillball". Skjønt det er kanskje dette det norske folk vil ha? Erik Bye engasjerte seg også sterkt i Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet. Og han forteller om paradokset ved å finne ut at granatene som ble brukt under krigen, kom fra Raufoss våpenfabrikk - av alle ting! Han har/hadde sterke meninger om så mangt. Bl.a. reagerte han sterkt på at enkelte politikere opptrer som om de skulle ha blitt våre herrer, mens de i realiteten er folkets og demokratiets tjenere. "Dette må de snart forstå!" tordner han.

For øvrig fokuserer filmen på musikeren og poeten Erik Bye. Intervjuene med ham er gjort de siste tre årene av hans liv, og de siste opptakene ble gjort så sent som tre uker før han døde. Det er en nokså annerledes Erik Bye vi møter. Han fremstår som friere og mer full av fandenivoldskhet enn det vi vanligvis var vant med når det gjaldt ham. All ære til dem som har laget denne filmen om en av Norges største kulturpersonligheter!

Avslutningsvis nevner jeg at Erik Bye døde 13. oktober 2004, 78 år gammel. Han hadde Master of Art i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, og jobbet i en årrekke i NrK. Han fikk en rekke priser i løpet av sitt liv - flere enn de fleste andre det er naturlig å sammenligne ham med. Jeg satt med en følelse av å bivåne en del av norgeshistorien mens jeg fulgte Erik Bye gjennom de siste årene av hans liv. Han var ikke bare et ikon - han var jo nærmest en institusjon!

Denne dokumentaren er også prisbelønt. Mest av alt synes jeg Andreapris-juryen med få ord har klart å oppsummere hva denne filmen handler om:

"Årets prisvinner er en kraftfull film om livet, om det engasjerte mennesket og om menneskets drømmer. Regissørene portretterer ikke bare en kulturpersonlighet, de kommer inn under huden på et menneske. Og filmen makter, på tvers av generasjoner, å ta publikum med inn i dette menneskets liv."

Terningkast fem fra meg.

"Språkets hemmelige liv" (Regissør: Isabel Coixet)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Spania
Språk: Engelsk
Originaltittel: "La vida secreta de palabras"
Skuespillere: Tim Robbins, Sarah Polley, Javier Cámara, Eddie Marsan, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 115 min.

Hanna er innvandrer og jobber på fabrikk. Jobben hennes er rutinepreget og kjedelig, men Hanna klager ikke. Hun sier i det hele tatt nesten ingenting. Hun kommer på jobb, gjør det hun er betalt for, spiser lunchen sin alene, jobber til arbeidstidens slutt og drar hjem til leiligheten sin. Hun er aldri borte fra jobben, tar aldri ferie og er sånn sett den perfekte medarbeider ... Eller? Vel, sjefen hennes er fornøyd med innsatsen hennes, men er bekymret for henne. Til slutt tvangssender han henne på ferie.

Problemet er bare at Hanna knapt vet hva ferie er. Likevel reiser hun til kysten, og ved et slumpetreff plukker hun opp at noen etterlyser en sykepleier som kan ta hånd om en brannskadd pasient ute på en borerigg. Hun slår til! Det viser seg at hun egentlig er sykepleier og har spesialutdanning innenfor pleie av brannskadde.

Pasienten Josef (i Tim Robbins skikkelse) er brannskadd etter at han forgjeves prøvde å redde en annen manns liv i en eksplosjonsartet brann. Nå er han nærmest forblindet pga. skader på hornhinnene. Synet kommer tilbake, men det kan ta tid. Han kan altså ikke se sykepleieren som pleier hans brannskadde kropp. Josef er svært nysgjerrig på hvem den ordknappe sykepleieren er. Hun er på sin side svært lite meddelsom. Like fullt lykkes det ham å få henne til å åpne seg etter hvert, og etter dette blir livene deres aldri de samme igjen. Hvilken historie er det Hanna har båret på i alle årene siden hun forlot sitt hjemland?

Dette er en nydelig film som bl.a. handler om hvor forløsende det faktisk er å sette ord på den smerten man har inni seg. Ikke bare ble jeg svært sjarmert av denne filmen, men den fikk meg også til å gråte. Det var selvsagt Hannas historie som gjorde at tårene kom. For det var en uhyggelig sterk historie hun hadde å fortelle. Tim Robbins er en meget erfaren skuespiller som har vært med i mange toppfilmer, mens jeg aldri har hørt om Sarah Polley tidligere. Begge spilte sine roller gnistrende! Han på en fandenivoldsk måte, og hun på en stillferdig måte. Sverre Anker Ousdal hadde en liten birolle som boreplattformsjef, og det var jo litt morsomt da. Det var også interessant å få innblikk i hvor lukket et så lite samfunn kan bli, selv om historien i filmen på ingen måte kan sies å være representativ for hvordan livet på en boreplattform er i virkeligheten. Jeg gir terningkast fem! 

Sarah Polley i rollen som Hanna

Javier Cámara i rollen som kokken Simon samt Sarah Polley som Hanna

Tim Robbins som Josef sammen med sykepleieren Hanna

"Oyster farmer" (Regissør: Anna Reeves)

Innspilt: 2005

Nasjonalitet: Australia

Skuespillere: Alex O'Lachlan (Jack), Jim Norton (Mumbles) og Diana Glenn (Pearl)

Spilletid: 90 min.

John Flange dukker opp som en frisk pust i det avsidesliggende lille lokalsamfunnet hvor den ene bygdeoriginalen etter den andre lever av østersdyrking. På fritiden er de stort sett opptatt av å drikke seg sanseløst fulle. At en kjekk ung mann har dukket opp, går ikke upåaktet hen for den lokale skjønnheten Pearl.

Nokså tidlig etter ankomst begår Jack et tyveri på et fiskemarked. Målet er å fremskaffe penger til søsteren, som er syk. Planen er egentlig vanntett. Han putter utbyttet ned i en konvolutt og sender den til seg selv. Da politiet ankommer, er han i likhet med de øvrige svært så forundret over hvor det ble av tyven og hva som egentlig skjedde.

Problemet er bare at konvolutten med pengene ikke dukker opp. Da Pearl, som Jack i mellomtiden har innledet et forhold til, åpenbart har et forbruk hun ikke under noen omstendighet har midler til å forsvare, faller Jacks mistanke på henne. Kan hun ha stukket av med konvolutten?

Mens handlingen skrider frem, møter vi den ene skrullete originalen etter den andre. De fleste har flyktet fra et eller annet, i håp om å få fred og ro langt, langt borte fra folk. Faren til Jacks østersdyrkende sjef var rett og slett ubetalelig der han lirket av seg den ene knusktørre livsvisdommen etter den andre. Hans karakteristikker av de andre i lokalsamfunnet fikk meg gang på gang til å skrattle og spole tilbake for å høre replikkene en gang til! Jeg lærte for øvrig en hel del om østersdyrking, særlig om gyteprosessene, og koste meg mens jeg så filmen. Den kommer likevel ikke til å gjøre noe varig inntrykk.

Alt i alt en litt over middels grei film, som fortjener en firer på terningen.

"Oljeberget" (Regissør: Aslaug Holm)

Innspilt: 2005
Med: Jens Stoltenberg
Spilletid: 107 min.

Antakelig så jeg denne filmen sånn ca. fem år for sent. Jeg fant den nemlig i en stabel med usannsynlig billige DVD´er for to-tre år siden, og tenkte at "ja ja, det kan jo være greit å ha sett hva dette er!" Nå har jeg omsider somlet meg til å se den, fordi jeg har foretatt en opprydding blant mine usette DVD-filmer. 

Temaet i filmen er Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen som skal forsøke å gjenerobre sine tidligere posisjoner i det politiske liv i Norge i forbindelse med Stortingsvalget i 2005. Omgitt med en rekke rådgivere som benyttes til alt fra hva den vordende statsministerkandidat skal ha på seg til drilling av statements overfor pressen, skulle forutsetningene for å vinne valget absolutt være til stede.

Filmen gir et hyggelig og flott portrett av mannen som siden har vært Norges statsminister! Dette er en film han absolutt kan være stolt av!

Når den likevel ikke når høyere opp en terningkast fire, er det fordi slike filmer har en tendens til å bli litt kjedelige i all sin tendensiøsitet. Men det var helt greit å se den mens jeg tok for meg av familiens stryke-haug!

"Down the valley" (Regissør: David Jacobson) - 2005

Mens ungjenta Tobe og venninnene hennes er på vei til stranda, inviterer Tobe helt spontant den fremmede gutten Harlan med. Dette blir innledningen til en hektisk romanse, hvor Tobe forelsker seg så intenst i Harlan som bare ungjenter kan.

Tobes far skjønner umiddelbart at Harlan ikke er noe godt selskap for datteren. Men uansett hvor hardt han griper inn, greier han ikke å stagge datteren. Ikke før det går så galt som det er mulig ... og da er det kanskje for sent? For hvem er denne Harlan egentlig?

Jeg ble litt skuffet over filmen, samtidig som jeg ble kjempeimponert over Edvard Nortons rolletolkning av den forskrudde og paranoide Harlan.

"Léon, the professional" (Regissør: Luc Besson) - 2005

Leon er leiemorder og bor i leiligheten ved siden av en familie som er hardt ute og kjøre. Mens denne familiens datter Mathilda er ute i et ærende for Leon, blir han vitne til at hele familien slaktes ned av korrupt politi. Mathildas far har nemlig jukset med et parti narkotika, og hele familien får unngjelde for dette sviket.

12 årige Mathilda er den eneste overlevende i sin familie, og hun presser Leon til å ta vare på henne. Hun ønsker også å bli "rengjører". Leon er skeptisk, men han aksepterer å ha henne boende. Mathilda oppdager at Leon er analfabet og lærer ham å skrive.

Det korrupte politiet vet at det finnes en datter til, og dermed er det ikke trygt for Leon og Mathilda å bo i Leons leilighet. De starter et liv på flukt i New York, og morderne kommer stadig nærmere. Til slutt oppstår det uunngåelige oppgjørets time.

Denne filmen er intet mindre enn et mesterverk innen thriller-sjangeren. Forholdet mellom Leon og Mathilda skildres rørende. Selv om Leon er leiemorder, er han et følsomt og sårbart menneske, og Mathilda rører ved alle strenger i ham. Dette er en film jeg gjerne ser om igjen!

"The squid and the whale" (Regissør: Noah Baumbach) - 2005

En herlig film om en skilsmissefamilie som forsøker å ordne seg som best de kan mht. omsorgen for barna og katten. Men selv om de voksne forsøker å være fornuftige, klarer de ikke å unngå at bitterhet og skuffelse går ut over barna. Barna på sin side kommer i en skvis mellom foreldrene. Humoren ligger hele tiden på lur, og filmen er ganske enkelt fornøyelig!