"Osama" (Regissør: Siddiq Barmak)

En sann historie fra Talibans Afghanistan

Afghanistan har vært gjennom en omfattende borgerkrig og Kabul har falt (i 1996). Taliban har tatt over makten, og en rekke begrensende regler er innført. Musikk og dans er forbudt, kvinner får ikke lenger lov til å arbeide eller for den saks skyld bevege seg utendørs uten å være i følge med en mann, og mennene må la skjegget gro. Taliban har bevæpnede styrker som kjører rundt for å følge med på at reglene blir fulgt, og et hvert avvik straffes hardt.

I et land oversvømmet av enker, rammer spesielt yrkesforbudet for kvinnene hardt. Familier uten menn er ganske enkelt ute av stand til å skaffe mat til seg og sine. I filmens åpningsscene ser vi kvinner som demonstrerer for retten til å arbeide. Så ankommer Taliban, og de flykter hals over hode, mens de spyles ned med vannslanger. Kvinnene som Taliban lykkes å få tak i, sperres inne i et av de mange fengslene som er opprettet for formålet. Harde sharia-straffer venter ...

Filmen handler om nettopp en slik familie hvor familieoverhodet samt onkelen døde i krigen mot Sovjet. Moren har mistet sin jobb som sykepleier på det lokale sykehuset pga. yrkesforbudet for kvinner. Uten sønner er familien dømt til å sulte ihjel. Så kommer bestemoren på at datterdatteren kan kle seg ut som en gutt, og dermed redde familien fra denne skjebnen. Håret hennes blir klippet og farens klær blir tilpasset henne. Alle er innforstått med at det er et farlig spill de har begitt seg inn på. På den annen side: hvilke valg har de egentlig?

Vettskremt møter jenta, nå utkledd som gutten Osama, opp hos en bekjent av familien for å få jobb. Selv om han knapt nok har tilstrekkelig til sin egen familie, går han med på rollespillet og gir Osama jobb. Lønnen er litt brød og av og til en vannmelon som hun kan ta med seg hjem til mor og bestemor, slik at de kan holde sultedøden på avstand. Alt går rette veien - inntil Taliban bestemmer seg for å samle alle gutter og tvinge dem til å gå på Koran-skole. Der skal de også lære å bli gode soldater for Taliban. Vettskremt skjønner Osama at det er for sent å snu. Og at det bare er et tidsspørsmål før hun blir avslørt ... Selv ikke tiggergutten Espandi, som har blitt hennes alliert på Koran-skolen og som kjenner hennes hemmelighet, klarer å forhindre avsløringen. Straffen for en slik forbrytelse er gjerne steining - hvis man da ikke er så "heldig" og blir benådet til ekteskap med en aldrende mullah ... Og da er skjebnen avgjort en gang for alle ...

Denne filmen er grusom - uten at jeg tror den på noen måte overdriver hva gjelder forholdene i Afghanistan under Talibans regime. Med enkle virkemidler får filmskaperne frem desperasjonen til mennesker som tvinges til å leve sine liv så full av begrensninger at det ikke lenger er mulig å opprettholde en meningsfylt tilværelse. Rigiditeten i reglene er så stor at det ikke er rom for unntak - selv om dette fører til sultedød ... Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så gode at jeg av og til lurte på om det egentlig var en dokumentar jeg så. Mens jeg satt og så på filmen, mistet jeg nesten pusten pga. spenningen. Så når det på DVD-coveret står at dette er "a Taliban thriller", ja, så er det nettopp det dette er! Historien er så følelsesladet fortalt, så autentisk i sitt uttrykk, så blottet for store fakter eller billige effekter at her må det bli toppkarakter. Dessuten er den basert på en sann historie. Terningkast seks! Og det skulle vel være unødvendig å opplyse at filmen både har blitt nominert og har vunnet en helt haug med priser ...

Innspilt: 2003
Originaltittel: Osama
Nasjonalitet: Irland, Japan, Nederland, Iran, Afghanistan
Språk: Dari / Pashtu
Genre: Drama (Taliban thriller)
Skuespillere: Marina Golbahari (Osama), Arif Herati (Espandi), Zubaida Sahar (Osamas mor)
Spilletid: 80 min.

Kvinner demonstrerer for retten til arbeid

Håret er klippet for at "Osama" skal få jobb som gutt

Avslørt som jente venter hun på sin straff ... 

"The Agronomist" (Regissør: Jonathan Demme)

Unikt portrett: Jean Dominique fra Haiti


Innspilt: 2004
Originaltittel: "The Agronomist"
Masjonalitet: USA. Haiti
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Michele Montas, J.J. Dominique, Aboudja, Jean Dominique, Raoul Labuchin
Spilletid: 90 min.

Med ordene "You cannot kill the truth with a bullet", innleder regissøren Jonathan Demme sin dokumentar om den legendariske haitiske frihetskjemperen Jean Dominique (f. 1930 d. 2000), som sammen med sin kone drev Haitis siste frie radiostasjon - Radio Haiti-Inter. Under stadig skiftende regimer ble arbeidet som radioaktivist stadig vanskeligere, og Jean Dominique og hans kone Michele Montanas ble tvunget i eksil flere ganger. Det siste eksilet endte for Jean Dominiques del med at han ble drept. Drapet har aldri blitt oppklart. Selv mente Dominique for øvrig at han ikke var en journalist, men at han ble det etter hvert. For egentlig var han agronom ... Derav filmens tittel.

Filmen består av en rekke intervjuer med Jean Dominique og hans kone - fortrinnsvis under hans siste eksil i USA. Vi får høre om Dominiques engasjement for rettferdighet, spesielt for de fattigste av de fattige. Han kjempet dessuten for demokrati i et land uten særlig demokratiske røtter. Etter hvert ble hans kone en viktig støttespiller i denne kampen. Det spesielle med deres historie er at de fikk holde på så lenge som de gjorde, uten at det ble foretatt formelle forsøk på å stenge radiokanalen. De ble "bare" beskutt av og til ... Etter Dominiques død drev Michele Montanas radiostasjonen videre i ytterligere tre år, før hun måtte gi opp. 

Filmregissøren Jonathan Demme har mange kjente filmer på sin merittliste, mest spillefilmer, men også endel dokumentarfilmer. At han har hatt en spesiell plass i sitt hjerte for Haiti skjønner vi når vi ser at han allerede i 1987 laget filmen "Haiti: Dreams of Democracy". Ved at dokumentaren "The Agronomist" nå er blitt gjort tilgjengelig også for norske DVD-kjøpere, er det å håpe på at flere får innblikk i den unike historien om Jean Dominique. Gjennom å holde historien om slike personer levende, skapes det håp for mange som lever under tilsvarende forhold, hvor menneskerettigheter ikke betyr noe for sittende regime. Fremtiden ser heldigvis atskillig lysere ut for det haitiske folk i dag, enn bare for en håndfull år siden. Like fullt er Haiti et av verdens fattigste land, en situasjon som ikke akkurat ble bedre etter jordskjelvet i 2010. Hjelpearbeidene og oppbyggingen av landet er imidlertid i full gang. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Jean Dominique 

Michele Montana

"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene så mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!

"Dirty Pretty Things" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Audrey Tautou, Chiwetel Ejiofor, Sergi Lopez
Spilletid: 95 min.

Okwe er en illegal innvandrer i London. Han har flyktet fra sin fortid som lege i Nigeria, og tar nå til takke med underbetalte jobber for å overleve. Frykten for å bli avslørt og sendt tilbake til hjemlandet er overhengende absolutt hele tiden. For å klare seg jobber han nesten døgnet rundt - om natten som resepsjonist på et hotell og om dagen som drosjekjører.

Okwe deler leilighet med den tyrkiske kvinnen Senay (spilt av Audrey Tautou). Hun er stuepike på samme hotell som Okwe. I motsetning til Okwe har hun lovlig opphold idet hun har søkt asyl og venter på at søknaden skal bli behandlet. Det er imidlertid i strid med asylbetingelsene å jobbe. Historien gir imidlertid ikke noe svar på hvordan hun ellers skulle ha klart seg. Innvandringsmyndighetene ligger imidlertid bokstavelig talt i buskene og spionerer på henne og følge med på at hun ikke jobber eller har losjerende boende hos seg.

En dag finner Okwe et menneskehjerte toalettet på et av hotellets rom. Da han tar dette opp med sjefen sin, skjønner han med ett at sjefen er innblandet i ulovlig handel med organer. Han kan ikke gå til politiet med saken uten å risikere å bli utvist fra landet. Da sjefen får nyss i at Okwe faktisk er lege, settes han under et umenneskelig press for å være med på de tvilsomme operasjonene som finner sted på et av hotellets rom. Hvor ulovlige innvandrere "gladelig" gir fra seg en nyre for å sikre seg falske identitetspapirer ... Parallelt følger vi Senay som utsettes for det ene fornedrende overgrepet etter det andre ... Til slutt er det nok, og hun og Okwe går inn for å ta sjeen i egne hender.

Jeg tviler ikke på at slike ting som dette skjer i virkelighetens verden. Likevel var det noe med filmen som gjorde at jeg ikke helt klarte å tro på historien. For det første er det vanskelig å tro på at organhandel skulle skje på et lurvete hotellrom i et så sivilisert land som England. For det andre spilte sjefen så lite troverdig som det går an. Jeg tenker at en som driver med noe så suspekt som organhandel ikke går rundt og brisker seg slik som denne personen gjorde. 

Nei, jeg trodde rett og slett ikke på historien om organhandel. At det derimot finnes mange illegale innvandrere i hele den vestlige verden, som blir grovt utnyttet pga. sin sårbare situasjon, har jeg ingen problemer med å skjønne. For øvrig spilte både Audrey Tautou og Chiwetel Ejiofor helt greit, men ikke glitrende. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk treer på terningen eller en svak firer, men heller i retning av det første. Terningkast tre!

"Intermission" (Regissør: John Crowley)

Legg til bildetekst

Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Irland
Skuespillere: Colin Farrell, Cillian Murphy, Kelly Macdonald, Colm Meany, Shirley Henderson, David Wilmot og Brian 
O´Byrne
Spilletid: 107 min. 

John (spilt av Cillian Murphy) har nettopp slått opp med kjæresten Deirdre for å "teste" hennes kjærlighet, men ting utvikler seg ikke som planlagt. For i stedet for å sørge og vansmekte, finner hun seg en ny kjæreste - denne gangen en litt eldre, gift mann som er atskillig mer vellykket enn hennes jevnaldrende kjæreste. Med den følge at det sitter igjen en eks-kone på randen av sammenbrudd ...

Mens John pønsker på hva han skal gjøre for å få Deirdre tilbake, havner han ved et slumpetreff borti den kriminelle Lehiff (spilt av Colin Farrell) og en arbeidsledig buss-sjåfør. Dermed er de tre forbitrede menn som bare ikke får til noe som helst her i livet. De hater alt og alle, og sammen legger de plan ...

Parallelt følger vi etterforskeren Jerry (i Colm Meaneys skikkelse), som ikke går av veien for å bruke ukonvensjonelle metoder for å oppnå det han vil. Sammen med en TV-produsent som er sulten på suksess, en liten jævelunge som griper inn i ulike menneskers skjebne på de verst tenkelige tidspunkter, en ung jente som i tillegg til både å være bedratt og forlatt skjemmes med en mustasje hun egentlig ikke ønsker å forholde seg til, en ung gutt som drømmer om å få et forhold til en virkelig dame i stedet for å måtte ty til pornofilmer når behovene trenger seg på ... Og hva får man ut av dette? En skikkelig katastrofal svart-humoristisk film der alt som kan gå galt, faktisk gjør det! Men uten at dette ender opp som en heseblesende eller hysterisk komedie, heldigvis! For filmen er irsk, må vite!

Det er noen år siden denne filmen ble spilt inn, og det var nokså tilfeldig at jeg ble oppmerksom på den. Det var faktisk takket være en trailer på en annen film fra samme tidsperiode (2003). Irske og for den saks skyld engelske komedier er noe helt for seg selv, men der britiske komedier ofte (men ikke alltid) er bitende og sarkastiske på et høyere humoristisk nivå, er gjerne de irske mer plumpe. Men uten at det går alt for langt, synes jeg. For denne filmen er skrekkelig morsom! Kvaliteten på skuespillerne er også høy, og det var helt avgjørende for at filmen ikke skulle havne blant de mer middelmådige. En morsom film som jeg kommer til å huske!

Terningkast fem.

Colin Farrell i rollen som Lehiff.

"Rembrandt-kuppet" (Regissør: Jannik Johansen) - 2003

En herlig film om en nokså naiv gjeng med kriminelle som i vanvare kommer til å stjele et meget verdifullt og berømt bilde av Rembrandt, og dermed får hele landets politistyrker etter seg. Ikke akkurat det de hadde tenkt ....

"Oldboy" (Regissør: Chan-Wook Park) - 2003

I åpningsscenen i filmen blir Oh Dae-su kidnappet. Deretter blir han holdt innesperret i 15 år, uten at han aner hvem som har gjort dette mot ham. Da han blir sluppet løs, får han vite at han er mistenkt for drap av sin kone. Uten å vite hvem som er hans fiende, sverger han hevn.

Historien som sådan er grei nok. Filmen har også høstet voldsomme ovasjoner, og regissøren sammenlignes med Tarantino. For meg ble filmen likevel en nedtur, og jeg orket ikke en gang å se den ferdig. Det var noe med uttrykket i filmen som ikke tiltalte meg, og midtveis tenkte jeg at jeg ikke brydde meg om hvordan det gikk ... Filmen ga meg ingenting.

"Rosenstrasse" (Regissør: Margarethe Von Trotta) - 2003

Jødiske kvinners lidelser


Vi befinner oss i New York i 2001. Da Ruths mann dør, forlanger hun av familien at de skal sørge på jødisk ortodoks vis. Barna og spesielt datteren Hannah blir både forundret og skremt over moren, som hele sitt voksne liv har praktisert jødedommen meget liberalt. Da moren vil at Hannah skal bryte med sin ikke-jødiske kjæreste fordi han ikke er en av dem, blir hun virkelig bekymret.

Moren har aldri villet snakke om sin barndom, men av en slektning får Hannah vite litt om morens opplevelser fra krigens dager i Berlin. Hun bestemmer seg for å reise til Berlin og treffe den kvinnen som tok seg av moren etter at foreldrene ble borte for henne. Hun gir seg ut for å være forsker, og intervjuer denne kvinnen.

Etter hvert kommer det frem en rystende og sterk historie om hva som skjedde med Hannahs bestemor, men også om skjebnen til tyskerne som var gift med jøder. Alle kvinnene som sto utenfor bygningen i Rosentrasse hvor deres jødiske ektemenn var internert - i håp om at de skulle få et glimt av sine kjære ... Ikke minst er historien til kvinnen som tok seg av Hannahs mor de første årene etter at hennes egen mor - Hannahs bestemor - ble sendt til en av dødsleirene, svært så trist. En side av historien er hva Hitler-Tyskland gjorde mot jødene, en annen er hva som skjedde innad i familiene til dem som valgte å gifte seg med jøder.

Dette er en sterk film! Når den likevel ikke får toppkarakter fra meg, er dette fordi filmen til tider ble noe langtekkelig og med fordel kunne ha vært strammet inn.

"Take my eyes" (Regissør: Iciar Bollain) - 2003

Filmen handler om et ungt ektepar, hvor mannen en dag begynner å slå sin kone. Han er dypt fortvilet når han ser redselen dette fremkaller hos henne, samtidig som han selv ikke er i stand til å komme ut av den vonde sirkelen med å slå når han selv føler seg utrygg.

Filmen er utrolig sterk, og det er ikke ofte det kommer spanske filmer av dette kaliberet!