Historien om en fisketur helt utenom det vanlige
Morten A. Strøksnes (f. 1965) er norsk idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Han er født i Kirkenes. "Havboka" er hans niende bok, og for denne fikk han Brageprisen i klassen for sakprosa i 2015. I tillegg har han mottatt Kritikerprisen for beste sakprosabok. Boka er sjangeroverskridende, idet den fremstår som en blanding mellom reportasje og essays "og inneholder drøfting av mytologiens og kultur- og vitenskapshistoriens skiftende fremstilling av havet". (Kilde: Wikipedia)
"Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum.
- Har du sett værmeldinga for neste uke? spurte han.
Vi hadde ventet i lange tider på en spesiell type vær. Ikke sol eller varme, ikke engang fravær av regn. Det vi trengte var minst mulig vind i havområdene mellom Bodø og Lofoten, nærmere bestemt Vestfjorden. Trenger man vindstille på Vestfjorden, bør man ikke ha det travelt. I flere uker hadde jeg sjekket værmeldingene. Det var meldt kuling eller frisk bris, aldri bare bris, flau vind eller stille. Til slutt glemte jeg nesten å følge med, og falt inn i Oslos sløve ferierytme av varme dager og myke netter." (side 9)
Været er nå så gunstig som det kan bli. Dermed bestemmer de to kameratene seg for å kjøpe billett til Bodø dagen etter, og sette kursen nordover. (Hugo Aasjord (f. 1955 i Lofoten) er for øvrig kunstner, og hans malerier har ofte et maritimt preg, kan jeg lese på Wikipedia.) Drømmen er å fange en håkjerring, i boktittelen betegnet som en "kjempehai". Håkjerringa kan bli opp til drøye 6 meter lang og et tonn tung, og levealderen er anslått til ca. 200 år (med dette er forskerne ikke helt sikre på). Gummibåten det henvises til, er en rib.
Underveis i boka er Strøksnes innom det meste av litteratur som finnes rundt havets mystikk. "Det var havet som forløste Arthur Rimbauds poesi." (side 11) Vi får høre om aasjordingenes historie, Moby Dick, Hemingways "Den gamle mannen og havet", Jobs bok, Jonas Lie m.m. Alt mens mystikken rundt håkjerringa beskrives i detalj. Henvisningene er så mange og omfattende at bare dette i seg selv gir meg lyst til å lese boka flere ganger. Det handler om en dyp fascinasjon for havet og alt som havet har betydd for menneskene gjennom århundrer.
"En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene." (side 21)
Praten mellom de to kameratene på fisketur går til å begynne med i "håkjerringnytt" som de har lest seg opp på siden sist de møttes. Vi blir vitne til deres småkrangling og uenigheter, til hvordan de praktisk skal løse utfordringen den dagen de faktisk får en håkjerring på kroken ... For i det hele tatt å ha en sjanse til å få opp en så stor hai, må de sørge for at den får nok oksygen, mens de styrer den mot land. Dersom den dør før de får den på land, vil de nemlig bli nødt til å kutte snøret. Ellers risikerer de at den synker til bunns og drar dem med seg. Underveis støter de på alt annet enn håkjerringer. Hval for eksempel. Og spekkhoggere. Alt mens de beveger seg rundt i Vestfjorden, og tar inn naturens skjønnhet. Svolvær, Lofotveggen, Skrova, Risholmen ...
Den som trodde at håkjerringkjøtt er spiselig, blir grundig advart i "Havboka". Kjøttet er nemlig giftig og lukter urin, og kun dersom hovedpulsåren kuttes umiddelbart slik at blodet renner ut, kan kjøttet spises. Uansett - det er levras innhold av ekstremt rik tranolje som er grunnen til at haien i det hele tatt har blitt fanget. Vi får også høre hvorfor nordlendingene tradisjonelt har hatt forakt for makrellen.
Skildringene av livet langs kysten er både fascinerende og nydelige, preget som de er av roen som kjennetegner denne landsdelen når været ikke tar absolutt alt fokus. Beskrivelsen av naturen tar bokstavelig talt pusten fra leseren underveis. Selv har jeg en hel del naturopplevelser fra Nord-Norge, som jeg relaterte mye av det jeg leste underveis til. Som havørnen ... Som været, som kan skifte så brått at det kan bli helt fatalt dersom man er riktig uheldig ... Som gleden ved å fange fisk ... Som fjellene som stuper rett ned i havet ... Som annen stor "fisk" som niser og spekkhoggere som plutselig kan dukke opp ... Som måkenes grådighet, der de opptrer som naturens renovasjonsvesen ...
"Innaskjærs stanser vi mellom Lauvøya og Angerøya. Der fisker vi en liten torsk og setter oss og venter på at ørna, som har reir øverst i berget, skal komme og slå klørne i den. Vi kan se ørna, men den stuper ikke etter åtet vårt slik den har gjort mange ganger før. En måke kommer flyvende. Fuglekroppen ser mindre ut enn torsken, men måken presser fisken ned gjennom halsen. Etterpå greier den ikke å lette. Måken har tatt munnen for full." (side 91)
Morten og Hugo møtes etter hvert gjennom alle årstider; i oktober da havet er svart som blekk, i mars da været er uvanlig kaldt og til sist i midten av mai. Det store spørsmålet er: Får de en håkjerring på kroken til slutt?
Morten A. Strøksnes skriver så lett og ledig, der han skifter fra det ene til det andre som den mest naturlige ting. Så er vi dypt inne i her-og-nå-beskrivelser av kameratenes opplevelser. I neste øyeblikk får vi høre om familierøtter og familiehistorier, før det hele flettes sammen med anekdoter om havet, dikt, litteraturhenvisninger, vitenskap og fakta. Dette er en bok som går rett hjem hos store deler av befolkningen, hva enten man har opplevd Nord-Norge eller ikke. Og for dem som fremdeles ikke har opplevd Nord-Norge, er jeg overbevist om at boka vil skape et behov for å utforske denne landsdelen nærmere. Det er en kjærlighet til havet, fisken og folket som har bebodd denne landsdelen i uminnelige tider, nært knyttet til sine båter som var helt nødvendig for dem som levde av fiske. Gjennom boka skapes en forståelse for hvor mye som det enda er igjen å oppdage om havet, selve arnestedet for alt liv i sin tid. Å lese "Havboka" har vært en fascinerende reise! Denne boka skal jeg lese flere ganger! Boka kommer for all fremtid til å være en kjær skatt i min boksamling!
Har du fremdeles ikke lest "Havboka"? Da er det på høy tid å få gjort noe med dette!
Helt til slutt: Reidar F. Sørensen er en fantastisk oppleser! Ingen annen enn han kunne ha lest denne boka med større innlevelse! Lydbokutgaven kledde hans stemme!
Bloggerne Solgunn, Artemisia, Kleppanrova, Tine, Ellikken og Moshonista har også skrevet om boka.
Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfil)
Oppleser: Reidar Falck Sørensen
Spilletid: 9 t 42 min.
Antall sider: 316
ISBN: 978 82 495 1569 1 (papirutgaven)
ISBN: 978 82 421 6338 7 (lydfilen)
Jeg har mottatt lytte-/leseeks. fra forlaget
Morten A. Strøksnes (f. 1965) er norsk idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Han er født i Kirkenes. "Havboka" er hans niende bok, og for denne fikk han Brageprisen i klassen for sakprosa i 2015. I tillegg har han mottatt Kritikerprisen for beste sakprosabok. Boka er sjangeroverskridende, idet den fremstår som en blanding mellom reportasje og essays "og inneholder drøfting av mytologiens og kultur- og vitenskapshistoriens skiftende fremstilling av havet". (Kilde: Wikipedia)
"Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum.
- Har du sett værmeldinga for neste uke? spurte han.
Vi hadde ventet i lange tider på en spesiell type vær. Ikke sol eller varme, ikke engang fravær av regn. Det vi trengte var minst mulig vind i havområdene mellom Bodø og Lofoten, nærmere bestemt Vestfjorden. Trenger man vindstille på Vestfjorden, bør man ikke ha det travelt. I flere uker hadde jeg sjekket værmeldingene. Det var meldt kuling eller frisk bris, aldri bare bris, flau vind eller stille. Til slutt glemte jeg nesten å følge med, og falt inn i Oslos sløve ferierytme av varme dager og myke netter." (side 9)
Været er nå så gunstig som det kan bli. Dermed bestemmer de to kameratene seg for å kjøpe billett til Bodø dagen etter, og sette kursen nordover. (Hugo Aasjord (f. 1955 i Lofoten) er for øvrig kunstner, og hans malerier har ofte et maritimt preg, kan jeg lese på Wikipedia.) Drømmen er å fange en håkjerring, i boktittelen betegnet som en "kjempehai". Håkjerringa kan bli opp til drøye 6 meter lang og et tonn tung, og levealderen er anslått til ca. 200 år (med dette er forskerne ikke helt sikre på). Gummibåten det henvises til, er en rib.
Underveis i boka er Strøksnes innom det meste av litteratur som finnes rundt havets mystikk. "Det var havet som forløste Arthur Rimbauds poesi." (side 11) Vi får høre om aasjordingenes historie, Moby Dick, Hemingways "Den gamle mannen og havet", Jobs bok, Jonas Lie m.m. Alt mens mystikken rundt håkjerringa beskrives i detalj. Henvisningene er så mange og omfattende at bare dette i seg selv gir meg lyst til å lese boka flere ganger. Det handler om en dyp fascinasjon for havet og alt som havet har betydd for menneskene gjennom århundrer.
"En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene." (side 21)
Praten mellom de to kameratene på fisketur går til å begynne med i "håkjerringnytt" som de har lest seg opp på siden sist de møttes. Vi blir vitne til deres småkrangling og uenigheter, til hvordan de praktisk skal løse utfordringen den dagen de faktisk får en håkjerring på kroken ... For i det hele tatt å ha en sjanse til å få opp en så stor hai, må de sørge for at den får nok oksygen, mens de styrer den mot land. Dersom den dør før de får den på land, vil de nemlig bli nødt til å kutte snøret. Ellers risikerer de at den synker til bunns og drar dem med seg. Underveis støter de på alt annet enn håkjerringer. Hval for eksempel. Og spekkhoggere. Alt mens de beveger seg rundt i Vestfjorden, og tar inn naturens skjønnhet. Svolvær, Lofotveggen, Skrova, Risholmen ...
Den som trodde at håkjerringkjøtt er spiselig, blir grundig advart i "Havboka". Kjøttet er nemlig giftig og lukter urin, og kun dersom hovedpulsåren kuttes umiddelbart slik at blodet renner ut, kan kjøttet spises. Uansett - det er levras innhold av ekstremt rik tranolje som er grunnen til at haien i det hele tatt har blitt fanget. Vi får også høre hvorfor nordlendingene tradisjonelt har hatt forakt for makrellen.
Skildringene av livet langs kysten er både fascinerende og nydelige, preget som de er av roen som kjennetegner denne landsdelen når været ikke tar absolutt alt fokus. Beskrivelsen av naturen tar bokstavelig talt pusten fra leseren underveis. Selv har jeg en hel del naturopplevelser fra Nord-Norge, som jeg relaterte mye av det jeg leste underveis til. Som havørnen ... Som været, som kan skifte så brått at det kan bli helt fatalt dersom man er riktig uheldig ... Som gleden ved å fange fisk ... Som fjellene som stuper rett ned i havet ... Som annen stor "fisk" som niser og spekkhoggere som plutselig kan dukke opp ... Som måkenes grådighet, der de opptrer som naturens renovasjonsvesen ...
"Innaskjærs stanser vi mellom Lauvøya og Angerøya. Der fisker vi en liten torsk og setter oss og venter på at ørna, som har reir øverst i berget, skal komme og slå klørne i den. Vi kan se ørna, men den stuper ikke etter åtet vårt slik den har gjort mange ganger før. En måke kommer flyvende. Fuglekroppen ser mindre ut enn torsken, men måken presser fisken ned gjennom halsen. Etterpå greier den ikke å lette. Måken har tatt munnen for full." (side 91)
Morten og Hugo møtes etter hvert gjennom alle årstider; i oktober da havet er svart som blekk, i mars da været er uvanlig kaldt og til sist i midten av mai. Det store spørsmålet er: Får de en håkjerring på kroken til slutt?
Morten A. Strøksnes skriver så lett og ledig, der han skifter fra det ene til det andre som den mest naturlige ting. Så er vi dypt inne i her-og-nå-beskrivelser av kameratenes opplevelser. I neste øyeblikk får vi høre om familierøtter og familiehistorier, før det hele flettes sammen med anekdoter om havet, dikt, litteraturhenvisninger, vitenskap og fakta. Dette er en bok som går rett hjem hos store deler av befolkningen, hva enten man har opplevd Nord-Norge eller ikke. Og for dem som fremdeles ikke har opplevd Nord-Norge, er jeg overbevist om at boka vil skape et behov for å utforske denne landsdelen nærmere. Det er en kjærlighet til havet, fisken og folket som har bebodd denne landsdelen i uminnelige tider, nært knyttet til sine båter som var helt nødvendig for dem som levde av fiske. Gjennom boka skapes en forståelse for hvor mye som det enda er igjen å oppdage om havet, selve arnestedet for alt liv i sin tid. Å lese "Havboka" har vært en fascinerende reise! Denne boka skal jeg lese flere ganger! Boka kommer for all fremtid til å være en kjær skatt i min boksamling!
Har du fremdeles ikke lest "Havboka"? Da er det på høy tid å få gjort noe med dette!
Helt til slutt: Reidar F. Sørensen er en fantastisk oppleser! Ingen annen enn han kunne ha lest denne boka med større innlevelse! Lydbokutgaven kledde hans stemme!
Bloggerne Solgunn, Artemisia, Kleppanrova, Tine, Ellikken og Moshonista har også skrevet om boka.
Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfil)
Oppleser: Reidar Falck Sørensen
Spilletid: 9 t 42 min.
Antall sider: 316
ISBN: 978 82 495 1569 1 (papirutgaven)
ISBN: 978 82 421 6338 7 (lydfilen)
Jeg har mottatt lytte-/leseeks. fra forlaget
Morten A. Strøksnes (Baard Henriksen) |