Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten julekalender2017. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten julekalender2017. Vis alle innlegg

søndag 24. desember 2017

Luke 24: En forkortet julekalender (7)


God jul til både nye og gamle lesere av bloggen min!

Jeg avslutter min forkortede julekalender her på bloggen med en siste luke, som i motsetning til de foregående samlelukene, står helt for seg selv. 

Jeg regner med at mine lesere er spesielt opptatt av bøker - og kanskje også litt av film (?) - og derfor kan forvente seg noen bokpakker under juletreet i ettermiddag/kveld? I denne siste luken skal jeg selv fortelle helt kort hvilke bøker jeg ønsker meg og ser frem til å lese i juleferien. 

Som bokblogger mottar jeg mange leseeksemplarer fra flere forlag, og det er ingen hemmelighet at jeg mottar langt flere enn jeg rekker å lese. Derfor må jeg prioritere knallhardt. Denne juleferien har jeg tenkt å rekke over en hel del bøker - aller helst en pr. dag, selv om det er helt urealistisk. (Har jo ikke bare meg selv å tenke på ... Og bare for å ha presisert det: det er en god ting!)

Her er listen over bøkene jeg skal lese:


Jeg er allerede halvveis inn i "Mischling" av Affinity Konar, og boka er overraskende god! Når jeg sier "overraskende" god, så tenkte jeg på forhånd at boka kanskje var "hypet" opp. Det er den ikke. For det første er det få anmeldelser av den, og for det andre har jeg ikke funnet en eneste blogger som har skrevet om den. 

Tematikken er Holocaust, Auschwitz, Mengele og hans tvilling- og trilling-"forskning" - sett fra to tvillingers synsvinkel. Pearl og Stasha er bare 12 år gamle, og det vi får innblikk i er sterkt! 

Jeg tror ikke det er mulig å komme uberørt fra en slik bok! (Link til min bokomtale er lagt til i ettertid.)


Jeg har veldig sansen for Kjell Westös bøker, og nå er han ute med en ny bok som nylig er blitt oversatt til norsk. Dette er "Den svovelgule himmelen".

Jeg har både papirutgaven og lydbokutgaven av boka, og kommer nok til å velge lydboka, men ha papirutgaven ved siden av. 

Som alltid er det Helsingfors som er kulisse for handlingen, og denne gangen skal vi tilbake til 1960-årene. "En episk Helsingforsskildring i ekte Kjell Westö-stil, fra en av Finlands store forfattere på sitt aller største" - det lover godt!


Niels Fredrik Dahls siste selvbiografiske roman "Mor om natten" handler om en sønn som blir kjent med en mor han aldri virkelig har vært nær - ikke før han flere år etter hennes død åpner dagboken hennes ...

Moren skrev i dagboken mens forfatteren var barn. Hans bok handler om arv og ensomhet. 

Boka har fått strålende kritikker, og jeg har lenge skjønt at dette er en bok jeg bare må få med meg. Jeg har valgt meg lydbokutgaven, og skal nok ut og "gå" denne boka i juleferien. 


Endelig er den her - den tredje boka til Tore Renberg om Hillevåggjengen! Jeg har selvsagt lest de to foregående, og ser veldig frem til å lese denne siste - "Skada gods". 

Her loves det "barokk galskap og kriminell humanisme fra Norges sørstater"! Renberg klarer nemlig det kunststykke å få oss til å synes synd på de kriminelle hovedpersonene, og ser verden gjennom deres perspektiv - og det på en sånn måte at alt henger sammen på et vis. 

Jeg kjenner på et brennende behov for å få harvet meg gjennom denne boka!


Jeg har hørt så utrolig mye bra om Thorvald Steens siste bok "Det hvite badehuset". Nå må jeg rett og slett få lest den! 

I likhet med flere av hans foregående romaner, er også denne selvbiografisk. Forfatteren lever med en arvelig sykdom som gjør at han nå sitter i rullestol. Hvorfor holdes det hemmelig for ham at han kan ha arvet en kromosomfeil? 

Forfatteren oppsøker sin mor i håp om å få henne i tale ... Vil hun fortelle ham noe - før det er for sent?

Jeg kommer til å høre lydbokutgaven - også denne gangen.


Jeg har selvsagt lest Ketil Bjørnstads "Sekstitallet" og "Syttitallet", og kan nesten ikke vente med å få lest "Åttitallet", som jo er mitt tiår! 

Det har vært skrevet en del om denne boka i media, og for å si det sånn: Jeg tror ingenting på at Ketil Bjørnstad vil kritikerne til livs, slik det har blitt hevdet i media. Det som det handler om er at kritikerne må utøve sitt faglige skjønn på en saklig og uhildet måte. 

Jeg ser frem til å lese boka selv, og gjøre meg opp min egen mening om både det ene og det andre når det gjelder Bjørnstads forfatterskap og hans liv. 


Jeg har aldri vært noen stor Jan Kjærstad-fan, men har skjønt såpass at "Berge" er en bok jeg bare ikke kan la passere. Den har fått så gode kritikker at den har rykket opp til må-lese-status. Boka er for lengst innkjøpt! 

For øvrig håper jeg at Lars Saabye Christensens siste roman "Byens spor" ligger under treet denne jula. I og med at dette er en tittel jeg har strødd ut som julegavetips, har jeg nemlig latt være å skaffe meg den. Enda ... 

Det blir mye norsk litteratur nå på slutten av året, og det er fordi jeg håper å få en solid bakgrunn for å stemme inn noen favoritter til neste års bokbloggerpris. Da må jeg yte bøkene og forfatterne full rettferdighet!

Nå gleder jeg meg til å høre hvilke bøker du fikk til jul! Er det noen av dem du gleder deg spesielt til å lese?

I mellomtiden ønsker jeg god jul!

lørdag 23. desember 2017

Luke 18-23: En forkortet julekalender (6)

I årets nest siste samleluke i min bloggjulekalender finner du tips om bøker man
lære noe av. Denne sauen er for øvrig fotografert på Lewis i de Ytre
Hebridene sommeren 2016 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette er den nest siste samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desemberden andre publiserte jeg 7. desemberden tredje publiserte jeg 8. desemberden fjerde publiserte jeg 14. desember og den femte publiserte jeg 17. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag, fire julegaveboktips om noen spesielle reiser og 18 terningkast seks-julegaveboktips (blant bøkene jeg har lest i år - her skulle det være litt for enhver smak). Det har i all hovedsak handlet om julegavetips med innhold og mening. Og det er bøker som har hatt hovedfokus. 

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips et knippe bøker som man kan lære noe av. Det er mange lesere som ikke bare leser for fornøyelsens skyld, men som ønsker å bli tilført noe mer -utover øyeblikkets underholdningsverdi. Hvilke bøker er så dette? Og snakker vi kun om tungt tilgjengelig litteratur? Nei, på ingen måte! Men bøker som krever litt mer av leseren, kan ikke bare "harves over". Jeg siterer fra en liten morsom bok - et essay om litteratur av Dan Ringgaard i serien "Tænkepauser" (den er dansk) - som jeg nettopp har lest:

"Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måde end den sædvanlige, netop for at gøre det muligt for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forvejen mener at kende den, vil den bekræfte den rutine, som gør os blinde for den." (side 37-38)

Dette sitatet kunne i grunnen vært gjentatt i diskusjon etter diskusjon om bøker, fordi det ofte koker ned til om vi har gjenkjent noe i oss selv når vi leser litteratur. Det er klart at det først og fremst er de bøkene som gir gjenklang i oss, som virkelig berører. Men må det være sånn? Lukker vi oss ikke for nye måter å oppleve litteraturen på? Jeg skal ikke ta denne diskusjonen her og nå - jeg bare nevner det. Jeg har i alle fall tenkt at dette innlegget skal handle om andre måter å se verden på, dvs. litteratur som åpner øynene våre.



På grunn av den arabiske våren, IS og borgerkrigen i Syria har begrepet radikalisering blitt "allemannseie". Men hva betyr det egentlig? På Wikipedia defineres begrepet slik:

"Radikalisering benevnes ofte som tilslutning til voldelig (ekstrem) ideologi. PST definerer radikalisering som prosessen som leder en person til å bli villig til å bruke vold for å oppnå et mål. Hva målet er, er mindre viktig for at benevningen skal brukes." 

Definisjonen er altså ikke uttømmende. 

Selv tenker jeg at radikalisering kan være alt fra å fortape seg i konspirasjonsteorier på nettet til at man faktisk drar avgårde for å verve seg som fremmedkriger i et annen lands borgerkrig, overbevist som man har blitt på at dette er ens livs misjon. Midt i mellom befinner det seg mye mer, som at noen er villig til å utøve terror i eget land for å få oppmerksomhet rundt en ekstrem ideologi, etter å ha "forlest seg" på nettet eller ha blitt forført av andre. 

Det er skrevet mange bøker om temaet radikalisering, og jeg har bare lest et lite knippe av det som finnes på markedet. 


"KonspiraNorge" av John Færseth kom ut i 2013, men står fremdeles for meg som noe av det beste som er skrevet om konspirasjonsteorier som verserer på nettet. Det ligger så mye merkelig på nettet, og dersom dette blir den eneste kilden til "sannhet" i ens ellers ensomme liv, er det rett og slett farlig. Det er fullt mulig å bli hjernevasket/radikalisert! I ytterste konsekvens kan dette føre til vold og terror.

Selv har jeg skrevet et nokså omfattende innlegg om boka her på bloggen, som linken ovenfor peker til. Jeg siterer fra mitt innlegg: 

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...


Ellers nevner jeg tre bøker til som alle på hvert sitt vis handler om radikalisering. Den mest nærliggende å trekke frem er Brageprisvinner Åsne Seierstads "T0 søstre" som baserer seg på en sann historie om to somaliske søstre som valgte å reise til Syria høsten 2013. Jeg vil imidlertid også nevne Seierstads bok "En av oss", som handler om "vår egen terrorist" som drepte nesten 80 mennesker 22. juli 2011. Denne boka kom ut 2 1/2 år etter dette, og allerede på dette tidspunktet hadde det kommet ut ca. 40 bøker om samme tema. Sist men ikke minst nevner jeg Demian Vitanzas bok "Dette livet eller det neste". Boka er basert på en sann historie, men fremstår som det reneste forsvarsskrift for ham dette gjelder, som er dømt for å ha reist til Syria som fremmedkriger, men som hevder at han ønsket å drive humanitært arbeid (han ble ikke trodd i retten).  Uansett - boka er drivende godt skrevet og den hører med når jeg nevner litteratur om radikalisering. 



Det er faktisk ikke så ofte jeg har kommet over bøker som trekker frem bemerkelsesverdige kvinner. Det i alle fall disse tre bøkene jeg trekker frem her har til felles, er at de ikke på noen måte kan kategoriseres som "damelitteratur" (forstått på den måten at det skulle være mindre interessant for menn å lese). Alle har dessuten det til felles at de er meget godt skrevet!


Anne Synnøve Simensens bok "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel" leste jeg da den kom ut i 2013. (Boka er i dag kun å få tak i som e-bok, og den er dessuten nylig oversatt til engelsk og er tilgjengelig på Amazon.) Romanen er basert på en sann historie, og forfatteren har gått grundig til verks. Mengder med brev mellom Bertha von Suttner og Albert Nobel viser at Bertha hadde sterk innflytelse på at fredsprisen i det hele tatt ble etablert. Hvordan kunne dette skje? Vel, det får du vite når du leser denne boka. 

Jeg siterer fra min anmeldelse av boka:

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der hun og ektemannen levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...



David Foenkinos´roman "Charlotte" er en kunstnerroman om en tysk-jødisk kvinne, som endte opp som et av mange ofre for nazismen og Holocaust. 

Boka er veldig spesielt skrevet, og det på en slik måte at man nesten mister pusten under lesningen. Jeg måtte stoppe opp ofte og tenke over det jeg hadde lest. Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.



Helt til slutt trekker jeg frem Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama". Dersom man er litt mer enn middels interessert i samfunn og politikk, hører det med å lese denne boka. Den gir nemlig en god forståelse av hva europeisk politikk handler om i dag, og der Tyskland spiller en svært sentral rolle. 

Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.


Kanskje finner du årets siste julegave blant bøkene jeg har trukket frem?

Nå er det bare ett innlegg igjen i årets julekalender! 

Følg med, følg med!

søndag 17. desember 2017

Luke 15-17: En forkortet julekalender (5)

I luke 15-17 tipser jeg om de 17-18 beste bøkene jeg har lest hittil i år. Her
bør det absolutt være mulig å finne julegavetips dersom du enda ikke har
fått alle julegavene i hus! (Sauen er fra Ytre Hebridene, sommeren 2016 - foto:
Rose-Marie Christiansen)
Dette er den femte samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember og den fjerde publiserte jeg 14. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag og fire julegaveboktips om noen spesielle reiser. Det har så langt handlet om julegavetips med innhold og mening

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips de beste bøkene jeg har lest i år. De bøkene jeg ville ha gitt terningkast seks dersom jeg hadde operert med terningkast her på bloggen ... Nettopp i år har det blitt en hel del bøker. Mange flere enn dagens samleluke skulle tilsi ... Jeg velger likevel å presentere dem helt kort i dette innlegget, og håper dermed at alle dere som er sent ute med å kjøpe julegaver i år (jeg antar at det er en hel del av dere) finner i alle fall en bok som kan passe til en gavemottaker i familien, vennekretsen eller bekjentskapskretsen. Jeg skal si såpass om hver enkelt bok at du får mulighet til å vurdere selv hvem bøkene kan passe til. 


Elena Ferrante: "Svikne dagar" (2002) og "Den dunkle dottera" (2006)

Alle som har lest Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, vet å få med seg nye bøker av denne kjente ukjente forfatteren når anledningen byr seg! Tidligere i år utga Samlaget to "nye" bøker av forfatteren, som ingen vet hvem er. Bare for å ha sagt det: Dette er ingen "hype"! Disse bøkene er virkelig så gode som de gir seg ut for å være! 

Det handler om kvinneliv, om mors-rollen, mor-datter-forholdet, om kvinnerollen og valgene kvinner tradisjonelt har hatt opp gjennom tidene, og ikke minst hva det har kostet å være banebrytende og foregangskvinner for den påfølgende generasjon kvinner som tar sin frihet som en selvfølge. 

Disse bøkene er ikke tykke, men de er likevel breddfulle av innhold som gir rikelig med anledning for ettertanke. 


Sakprosa

Jeg leser mye sakprosa, og i år er det særlig fire bøker som utpeker seg som de aller, aller beste.

I første rekke gjelder dette Karl Ove Knausgårds "Så mye lengsel på så liten flate" (2017). Det er en fantastisk bok om Munch og hans kunst og også med en del betraktninger rundt det å være kunstner, enten man maler eller skriver. F.eks. sier han at skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den også må "være et øyeblikk". Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? For meg var det en sann lykke å lese denne boka! 

Og mens vi er inne på kunst ... I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" av Siri Hustvedt (på norsk i 2017), som inneholder essays, skriver hun om kunst, kjønn og sinn, og om hvordan vår persepsjon påvirkes av om det er en mann eller kvinne som står bak et kunstverk. Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir Hustvedt seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Sacha Batthyanys "En forbrytelse i familien" (på norsk i 2017) er en historiefortelling som tar pusten fra deg! Batthyany har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi. Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Jeg har presentert Torbjørn Færøviks bok "Orientekspressen" (2016 - tilgjengelig i pocket nå) i forrige samleluke i denne julekalenderen. Når jeg likevel tar den med igjen her, er dette fordi boka hører med når jeg presenterer årets beste bøker som julegavetips. Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette.


Litteratur som overrasker

Jeg synes det er spennende å finne frem til litteratur på siden av det som oppfattes som typiske bestselgere, og dette er tre av de beste jeg har lest i år. 

Hermann Ungars bok "De lemlestede" kom opprinnelig ut i 1923, og ble tidligere i år utgitt på norsk for første gang av Teori & Praksis Forlag. Boka er bemerkelsesverdig på alle vis, og oversettelsen fra tysk som er foretatt av Sverre Dahl, dagens aller beste tysk-norsk-oversetter (!), fikk Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen til å skrive følgende i sin anmeldelse av boka:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."


Aris Fioretos´"Mary" er et knyttneveslag av en bok! Boka kom ut i Sverige i 2015, og ble gitt ut av Agora Publishing tidligere i år. Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. 

Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 
Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.

Julian Barnes har skrevet mange fantastiske bøker, og en dag kommer han til å få Nobels litteraturpris. Akkurat det er jeg veldig sikker på! "Tidens larm" ble utgitt på norsk i 2016, samme år som originalutgaven utkom på engelsk. Mest av alt var jeg vel forundret over at nesten ingen profesjonelle kritikere hadde anmeldt boka.

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som.

De beste norske romanene blant årets utgivelser 

Jeg innser at det er urettferdig å trekke frem bare tre bøker, all den tid det er så mange jeg fremdeles ikke har rukket å lese. Som Ketil Bjørnstads "Åttitallet", som Lars Saabye Christensens "Byens spor", som Tore Renbergs "Skada gods", som Jan Kjærstads "Berge", som Edvard Hoems "Liv andre har levd" (som jeg forresten er i gang med å lese nå - som alltid eminent når vi snakker om denne forfatteren!) ... For øvrig har jeg lest 21 norske 2017-utgivelser så langt i år. Mange er riktig gode, men det er foreløpig bare disse tre som jeg har vurdert til å ligge helt i toppsjiktet hva gjelder skjønnlitteratur.

Roy Jacobsens "Rigels øyne" er den tredje boka i serien om Barrøy-folket. Selv elsker jeg disse bøkene, og Jacobsen har klart det få forfattere klarer - å opprettholde en høy standard i alle bøkene i en bokserie. Det tror jeg han har klart fordi han ikke har begitt seg ut på å fortelle en strømlinjeformet, kronologisk historie, men har konsentrert seg om de mest spennende delene av et kystfolks historie. 

Rune Christiansen er en forfatter i særklasse. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ikke har lest så mye av ham enda. I "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" (bare tittelen! ren poesi!) møter vi eksepsjonell fortellerkunst. Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv.

Om Carl Frode Tillers "Begynnelser" har jeg en ting å si: Mesterlig, mesterlig, mesterlig! "Begynnelser" skildrer et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...


Andre utenlandske utgivelser som har begeistret i år

I år er det flere bøker som har overrasket stort. Blant annet gjelder dette Claire-Louise Bennetts "Dam". Denne debutboka har nærmest blitt et fenomen. Etter å ha vendt den siste siden i boka, tenkte jeg på en ting:  jeg gleder meg nemlig veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

I Inge Schilperords "Mudderhund" møter vi en ung pedofil mann. Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ... "Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Albertine Sarrazins "Astragalen" ble utgitt 1965, og kom ut på norsk første gang i 1979 med tittelen "Bruddet". Tidligere i år kom den i en nyoversettelse med en tittel som er tro mot originalen. Dette er historien om en outsider og hennes evne til å overleve alt.  Jeg er dypt imponert over at en ung kvinne (som forfatteren var da hun skrev denne selvbiografisk-inspirerte boka) med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Ian McEwans roman "Nøtteskall" er noe så originalt som et svært omskrevet Hamlet-inspirert plott, der romanens jeg-person og forteller er et nesten fullbårent foster! Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. Kan det bli mer spesielt? Funker det? Ja, veldig


Helt til slutt tar jeg med selveste rosinen i pølsa - nemlig Fjodor Dostojevskijs udødelige roman "Forbrytelse og straff"

Romanen er tilgjengelig som pocket, og dette er en nyoversettelse. Den er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 

Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det!


Jeg burde selvsagt ta med de eneste øvrige krimbøkene jeg har lest i år - utenom "Forbrytelse og straff" - særlig den jeg har gitt toppkarakter, for det er Peter Mays "Svarthuset". Det er mindre enn en uke siden jeg skrev heftig og begeistret om denne boka, der handlingen er lagt til Ytre Hebridene. Dersom du har fulgt med på min julekalender har du imidlertid for lengst fått med deg akkurat det! 

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

torsdag 14. desember 2017

Luke 11-14: En forkortet julekalender (4)

En sau med krøllhorn på Lewis i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette er den fjerde samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember og den tredje publiserte jeg 8. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet og tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag. Det handler om julegavetips med innhold og mening

Denne gangen har jeg funnet frem til fire nye boktips. Tematikken denne gangen er reiser. Vi er mange som lar oss inspirere til å reise til spennende steder når vi leser bøker om reiser,  mens andre føler at de er på reise når de leser bøker om spennende steder det er verdt å besøke. 



Bøkene jeg trekker frem denne gangen er svært ulike, men tre av dem har det til felles at de handler om gleden ved å reise og oppdage nye steder av verden. Den fjerde boka handler om hvordan man kan pakke smart før man legger ut på slike reiser. 

Bøkene passer som julegave til alle som er nysgjerrige på livet!


Kirsti MacDonald Jareg: "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" (2011)

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet. 

Jeg har selv vært på de fleste skotske øyene som Jareg beskriver i denne boka, og jeg elsket boka! Hun skriver så godt og så levende, og med en slik fortellerglede at det er en sann fryd å lese denne boka! 


De fleste tenker nok på Agatha Christie og hennes bok "Mordet på Orientekspressen" når begrepet "Orientekspressen" dukker opp. Orientekspressen er et av verdens mest berømte togspor - i tillegg til Den transsibirske jernbanen. Det går fra London til Istanbul, via byene Paris, Saarbrücken, München, Salzburg, Linz, Wien, Budapest, Timisoara, Bukurest, Sofia og Plovdiv. I Torbjørn Færøviks siste bok "Orientekspressen" får vi anledning til å bli med ham på en helt spesiell reise langs dette jernbanesporet. Han tar oss også videre via byene Ankara, Erzurum, Kars, Batumi, Tblisi, Baku, Turkmenbasji, Asjkhabad, Mary, Turkmenabat og Bukhara - inntil vi til slutt ender i Samarkand. Dette var opprinnelig Silkeveien fra Kina (i alle fall en av dem). 22 byer og 12 land besøker vi på denne reisen. I og med at boka handler om forfatterens reise, er den svært personlig.

Alle som liker å reise og som har sansen for historie, vil elske denne boka! Færøvik har et vell av historiekunnskaper som han pøser ut over oss, og dette er med på å levendegjøre og utdype stedene han har besøkt og beskriver, på en særdeles givende måte. Selv brukte han to måneder på denne reisen, som også kan gjøres på et par uker.



Anders Giæver drar oss gjennom det meste av hva Brooklyn har å by på i sin bok. Det handler om en multikulturell bydel som har hatt sine sosiale problemer i nokså nær fortid, slik alle bydeler med rimelige boliger nødvendigvis får. For hit flyttet alle de som ikke hadde råd til å bo på Manhattan - inntil også det å bo i Brooklyn ble probert nok. Og med i utgangspunktet ressurssvake grupper følger det også med en hel del sosiale utfordringer ...

Brooklyn har også vært hjemsted for de mange jødene som kom fra Øst-Europa og Russland, på flukt fra fattigdom og tsarens pogromer. De kom i perioden fra 1870 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. I dag domineres gatebildet i Williamsburg av hasidiske jøder, men de kom langt senere. Og fra tid til annen oppstår det konflikter mellom hasiderne og hipsterne, som begge dominerer bydelen.

Anders Giæver skriver godt og inspirerende, og det var svært interessant å lese denne boka.



Har du noen gang stått i innsjekkingen på en flyplass og lurt på hva som er hemmeligheten bak å reise kun med håndbagasje - selv på turer som strekker seg over litt tid? Jeg ville lyve dersom jeg selv sa nei. Det som forundrer meg enda mer er når jeg treffer folk med minimalt med bagasje under selve utenlandsoppholdet - alltid velkledd fra topp til tå, med matchende vesker, sko og sjal til en hver anledning.

"Den lille pakkeboken" inneholder de fleste tips - også dem du garantert aldri har hørt om tidligere. Noe handler om stoffkvaliteten på klærne du planlegger å ha med deg - "unngå stoff som krøller eller ta konsekvensen av det!". Andre tips handler om hvordan du pakker. Skal du brette, rulle eller bunte klærne i kofferten? Her finnes det ingen fasit, og enhver må finne frem til den metoden som passer best. De viktigste tipsene går imidlertid først og fremst på hva du velger å ta med deg - altså mengden klær og ting du stapper ned i kofferten. "Må" du ha med fire skopar og ditto vesker? Eller fire selskapskjoler - sånn for sikkerhets skyld? Du vil vel gjerne ha plass til litt shopping under reisen?

Boka er lettfattelig, oversiktlig og praktisk! Det kan være en god investering å lese den før store ferieutflukter! Anbefales som en del av planleggingen!


Jeg håper at mine lesere har blitt nysgjerrig på en eller flere av bøkene jeg har trukket frem i dette innlegget!

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

fredag 8. desember 2017

Luke 8-10: En forkortet julekalender (3)

Sauer på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette er den tredje samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember og den andre publiserte jeg 7. desember. De som følger med på julekalenderen har så langt fått tre filmtips om andre kulturer og fire boktips (eller kanskje til og med fem) der tematikken er (det vanskelige) mor-datter-forholdet. Det handler om gaver med innhold og mening.

Denne gangen har jeg funnet frem til tre nye boktips, der tematikken er litteratur som belyser eksistensielle kriser i verden i dag. I den forbindelse tenker jeg spesielt to ting: det ene er flyktningekrisen og det andre er borgerkrigen i Syria. Ja, jeg vet at mange ikke ønsker å tenke på triste ting når vi skal ferie jul og først og fremst være glade. Samtidig er det kanskje nettopp da vi faktisk bør bruke litt tid på å reflektere over hva som egentlig skjer i verden. Både litteratur og film kan være viktige øyeåpnere, fordi man her kommer tett inn på enkeltskjebner. Da kommer man på baksiden av nyhetsbildet, som ofte er så voldsomt at det kan være vanskelig "å ta inn".

Min påstand er at bøkene jeg trekker frem passer som julegaver for alle som er litt over middels samfunnsengasjert. Bokgaver må jo ikke alltid bestå av krim ... Og dessuten: hva gir du den virkelig kresne leseren i familien til jul? 


Niroz Malek: "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo" (2017)

Tittelen på boka bærer bud om krigens mørke. Aleppo er blitt et begrep som er ensbetydende med den totale ødeleggelse, mens vi forbinder natten med mørket. Den en gang så stolte byen, hvis gamleby sto på UNESCOs verdensarvliste, er lagt i ruiner.


Vi følger den samme jeg-personen gjennom 26 kapitler. Han bor i Aleppo, og beskriver hvordan det er å leve i en by som går mer og mer i oppløsning. Vi får krigen svært tett inn på livet i denne boka.

Språket er litterært, og historiene bærer preg av en slags dagbokform, forfattet mellom januar og juli 2014. Selv om historiene er sterke, er de ikke uten humor eller håp. 

Jeg er glad for at slike bøker utgis på norsk! Bøker som dette blir dessverre aldri kioskveltere, men vi bokelskere kan i det minste sørge for å pushe seriøse bøker på mottakelige mennesker. Slik blir bøker som virkelig fortjener flere lesere, mer kjent. 


Emma Jane Kirby: "Optikeren fra Lampedusa" (2017)

I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Afrika. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ...


Det nytter ikke å gi en bok som dette til en innbitt motstander av at vi skal ta imot flyktninger i Norge. Boka blir mest sannsynlig likevel ikke lest. Derimot tenker jeg at denne boka kan passe for dem som er litt lite engasjert, og som kan ha godt av å bli vekket opp fra sin likegyldighet. Dette er en bok som kan endre liv og holdninger! For hva betyr det når folk drukner i Middelhavet? Akkurat det er man ikke i tvil om etter å ha lest denne boka!


Katrine Sele: "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak"

Jeg avslutter dette innlegget med å trekke frem en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg. Jølster hotell er blitt brukt til å huse flyktninger som har kommet til Norge for å søke asyl, og forfatteren har intervjuet flyktninger som har bodd der i kortere eller lengre tid.

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre.

Jeg s
kulle virkelig ønske at flere valgte å lese denne boka, fordi den er en øyeåpner i forhold til holdninger som "de skulle være (bare) glade for å komme hit", "de bare klager", "vi har jo reddet livet deres - men er de fornøyd?" - i det hele tatt holdninger som er påvirket av hva vi leser i avisen. Mange flyktninger kommer fra høyst oppegående liv, og det er nå en gang slik at når man endelig har kommet frem, så våkner lysten til å ta fatt på livet for alvor. I stedet blir livet satt i ventemodus. Flyktningene vet ikke hvor lenge det vil vare, og i mellomtiden får de ikke jobbe. Det er en nedbrytende tilstand, som i verste fall kan føre til at de aldri kommer i gang igjen. Selv om søknaden om asyl faktisk blir innvilget til slutt ... 

Jeg håper at mine lesere har blitt nysgjerrig på en eller flere av bøkene jeg har trukket frem i dette innlegget!

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

torsdag 7. desember 2017

Luke 4-7: En forkortet julekalender (2)

I år er det sauer som går igjen i julekalenderen min. Sauer er ålreite dyr.
Disse sauene - the locals - møtte jeg på Shetland sommeren 2016.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette er den andre samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg sist søndag (3. desember), og innholdet i den luken var tre julegavetips innenfor film. Jeg valgte da filmer om andre kulturer, som vi kan lære litt av. Gaver med innhold - og legg gjerne til: gaver med mening - er tematikken i årets julekalender. 

Denne gangen har jeg funnet frem til fire bøker som handler om mor-datter-forholdet. Det skrives jo svært mange bøker om dette uuttømmelige temaet, og det er nok å velge i! Lite er så sårt og frustrerende som når mor-datter-forholdet ikke fungerer normalt. Det er årets vinner i Nordisk råds litteraturpris - Kirsten Thorup og romanen "Erindring om kærligheden" - som har inspirert meg til å velge nettopp dette temaet. Denne boka kommer ut på Gyldendal forlag i begynnelsen av 2018, mest sannsynlig i februar har jeg fått høre. Jeg er i gang med den danske utgaven, og kan allerede nå røpe at den er knallsterk!

Fire bøker om mor-datter-forholdet.
Bøkene jeg anbefaler denne gangen, passer for alle - i alle aldersklasser. Jeg er litt usikker på om menn vil finne dem like interessante som kvinner, men her er det godt mulig at jeg bommer fullstendig. Du vet best selv hva som passer til dine familiemedlemmer, venner og bekjente!


Deborah Levy: "Varm melk" (2017) - Når mors sykdom trumfer alt

I "Varm melk" møter vi Sofia og hennes mor Rose, som er på ferie i Spania. Formålet med ferien er at moren skal få behandling for en diffus sykdom som gjør at hun ikke klarer å gå. Problemet er bare at ingen finner noe galt med beina hennes ... 

I og med at moren ikke kan gjøre noen ting, er hun fullstendig avhengig av datteren. Ikke bare må Sofia gjøre alt, men hun har også måttet gi opp hele livet sitt for å ta seg av moren sin. Dersom moren i det minste hadde vært hyggelig å være sammen med ... Men hun er ikke det. Sylskarp kritikk av det nedbrytende slaget er stort sett hva Rose klarer å lire ut av seg. 

Det hele topper seg da den spanske legen begynner å plukke fra Rose medikamentene hun går på, og dette fører til bedring i hennes tilstand. Blir Rose glad for dette? Nei ... Hun trenger nemlig sykdommen for å være et helt menneske og ha taket på datteren ... Klarer datteren likevel å løsrive seg til slutt? 


Stine Pilgaard: "Min mor sier" (2015) - Humoristisk inngang til et vanskelig mor-datter-forhold

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Ingenting i livet hennes har noen mening lenger og hun flytter inn hos sin far, presten, og drikker seg stadig full. 

Vår jeg-person har en mor som tror hun vet alt om hva som er best for datteren. Problemet er bare at alle rådene hun kommer med er fullstendig skivebom. Når moren gir komplimenter, inneholder de dessuten alltid dårlig skjult kritikk. 

Moren påpeker at en dag kommer datteren til å savne henne, og det eneste hun da har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Hvorpå vår jeg-person sporenstreks ber om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ... 

Dersom du kjenner noen som trenger en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er det denne du skal kjøpe! 


Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (2017) - Når mor svikter ... 

Ett av de mest spennende forfatterskapene som har dukket opp i nyere tid, er anonyme Elena Ferrante og hennes bøker om kvinne- og mors-rollen. 

"Den dunkle dattera" kom ut i Italia i 2006, og på norsk tidligere i år. Her følger vi tankestrømmen til en kvinne som er å ferie, og som får en annen napolitansk familie tett innpå seg. Dette vekker minner fra eget liv, særlig i forhold til egne døtre ...

Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete! Dette er romankunst av ypperste klasse!



Monica Isakstuen: "Vær snill med dyrene" (2016) - Når mor ikke er en støtte 

Monica Isakstuen mottok Brageprisen i 2016 for romanen "Vær snill med dyrene". Den handler først og fremst om å være mor selv etter et samlivsbrudd, og sekundært om mor-datter-forholdet. Grunnen til at jeg likevel trekker frem denne boka, er fordi den beskriver noe universelt og svært gjenkjennelig i vårt tid. Morsrollen har nemlig til alle tider blitt ikonisert. I den grad sjalu og misunnelige mødre har vært beskrevet - det vil si mødre som er sjalu og/eller misunnelig på sine døtre, har dette gjerne vært tilskrevet "den onde stemoren". Vi orker nemlig ikke å forholde oss til at morsrollen ikke alltid er ren og ubesudlet. (Dette var i sin tid et viktig tema i boka "Kvinner som løper med ulver - myter og fortellinger om villkvinne-arketypen" av Clarissa Pinkola Estés - en bok jeg leste for "hundre år siden".)

Kanskje har det blitt mer stuerent å snakke om dette i vår tid, fordi så mange døtre har gjort kvantesprang bort fra sine mødre - ikke bare økonomisk, men også i forhold til valgfriheten (som kanskje er to sider av samme sak). Mødre som selv opplevde å være "stuck", som måtte akseptere følgene av sine dårlige valg, som visste at skilsmisse var ensbetydende med fattigdom og som i verste fall risikerte sosial utstøtelse ... som var ofre i sine egne liv ... Og så er de vitne til at døtrene tar helt andre grep i livene sine når ting ikke fungerer ... Det kan være hardt å svelge når man selv er bitter og vondbråten, og føler at hele livet mer eller mindre gikk i vasken. Så mye enklere det er å være en "god mor" for en datter som har mislyktes, enn for en som har lyktes ... (Og bare for å ha presisert det: å bli skilt står ikke lenger på listen over mislykkede ting i livet - noen ganger er det dette som skal til for å lykkes, fordi livet har havnet i en blindgate.)

Tilbake til Isakstuens roman: Karen har mye dårlig samvittighet overfor datteren etter at hun valgte å gå fra mannen sin. Hun står fryktelig alene, og trenger støtte fra dem hun har rundt seg - kanskje særlig fra moren sin. Moren kommer imidlertid med mange stikk som er  nedbrytende. Hun ble i sin tid forlatt av Karens far, mens Karen selv har valgt å gå fra sin mann. Hennes skilsmisse var "helt annerledes" enn Karens, og hun gir Karen enda mer skyldfølelse enn hun allerede hadde fra før av ... 

Jeg kommer tilbake med flere innlegg i årets julekalender! 

Følg med, følg med!

Populære innlegg