Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Agora Publishing. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Agora Publishing. Vis alle innlegg

lørdag 29. juli 2017

Aris Fioretos: "Mary"

Om et opphold i helvete

Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller. 

Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).

Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!

Om forfatteren

Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)

Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University. 

"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter. 

Om bokprosjektet

Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig. 

Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ... 

Om "Mary"

Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres. 

De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete. 

"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?

Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)

Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ... 

Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya. 

I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)

Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt? 

Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe. 

"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)

Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?

Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet? 

"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)

Min oppfatning av boka

Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut. 

Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen. 

Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 

Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt. 

Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Mary
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Agora Publishing 
- boka inngår i Agora Bibliotek - utvalg ved Gabi Gleichmann
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 255
ISBN: 978-82-93139-31-7
Jeg har fått tilsendt leseeks. fra forlaget


Aris Fioretos (Foto: Janerik Henriksson/TT)

lørdag 13. desember 2014

Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen"

Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider"Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding! 

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap. 

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

– Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."


Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn. 

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet. 

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget. 

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De  fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning. 

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet. 

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna. 

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp litterære preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg. 

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne. 

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp. 

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær. 

Utgitt i Ungarn: 1985
Originaltittel: A sziv segédigéli
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Agora Publishing
Oversatt: Kari Kemény
Antall sider: 89
ISBN: 978-82-93139-22-5
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget.

Péter Esterházy (Foto: ukjent)

torsdag 9. oktober 2014

Gabi Gleichmann snakker om Assia Djebar og Péter Nádas

Gabi Gleichmann (Foto: RMC)
Onsdag ettermiddag 8. oktober 2014 inviterte Gabi og Anette Gleichmann fra Agora Publishing til et foredrag om to av de heteste kandidatene til årets Nobelpris. Senere i dag vil Svenska Akademiens sekretær Peter Englund meddele hvem som faktisk stikker av med denne gjeveste litteraturprisen av dem alle. Blir det en av kandidatene vi fikk høre om i går? Det gjenstår å se ... 

Assia Djebar er fra Algerie, og regnes som en av araberverdenes fremste fortellere, mens Péter Nádas kalles den store ungarske prosaisten. Agora Publishing har begge disse forfatternes bøker på sine utgivelseslister, så det var av den grunn helt naturlig at det er Gabi Gleichmann presenterte disse forfatterne på et arrangement som dette. Foredraget fant sted i Aschehougs flotte kantine. 

Gabi Gleichmann åpnet foredraget med å si at litteraturen har brakt ham i kontakt med de mest vidunderlige damer og herrer, og at han alltid, når han signerer bøker, får klemmer - masse klemmer. Smilende ga han uttrykk for at dette har gitt ham mye glede!

Nå ønsker Gabi Gleichmann å løfte frem Djebar og Nadas! 

Nobelprisen i litteratur:

Men aller først litt om Nobelprisen i litteratur. For noen år siden - nærmere bestemt i 1975 - hadde det ryktes at en italiensk forfatter skulle få prisen. I Italia var det på den tiden bare én forfatter man tenkte hadde en slik sjanse til å vinne, og det var Alberto Moravia. Det var ingen over, ingen ved siden. Derfor ble det arrangert en stor fest i Roma dagen før, nærmest for å forskuttere at Moravia kom til å vinne, og det var ikke måte på fintfolk som var invitert. Så kom overraskelsen dagen etter ... Det var ikke Moravia, men Eugenio Montale, som vant. Ikke bare ble Moravia så skamfull at han ikke viste seg i Roma de nærmeste tre årene, men hele historien viser med all tydelighet hvor uforutberegnelige Svenska Akademien kan være. 


En engasjert foredragsholder snakket varmt om
Assia Djebar og Péter Nádas (Foto: RMC)
De siste tiårene har Nobelprisen i litteratur blitt så prestisjefull at det ikke lenger handler om forfattere, men nasjoner. Det har gjort at det kanskje ikke lenger er fullt så mye tilfeldigheter som rår, hvis man ser bort fra det året italienske Dario Fo fikk prisen da ... En beslutning som vel stort sett bare gledet Dario Fo og Peter Englund, i følge spesielt innvidde. (Men bare for å ha nevnt det - "Flaggermusenes by" av Dario Fo er veldig fin!)

Det er ikke hvem som helst som kan foreslå kandidater til Nobelprisen. Det er en engere krets av personer som er dedikert til dette - blant annet tidligere Nobelprisvinnere. Normalt får Akademien rundt 200 forlag, og etter en grovsorteringsrunde, hvor useriøse forslag forkastes, sitter man som regel igjen med rundt 50 kandidater. Siden mange av bøkene ikke er oversatt til et språk som medlemmene av Akademien behersker, sendes aktuelle forfatters bøker til eksperter i ulike land for analyse og bedømmelse av kvaliteten. Rådene de får blir som regel helt avgjørende i den videre prosessen. 

Rundt 15. februar er kortlisten klar. Den inneholder fem bøker, som Akademiens medlemmer har fått oversatt til et forståelig språk, og så leser medlemmene på spreng frem til sommeren, om jeg har forstått dette rett. 

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor xx og ikke yy får prisen. Noen ganger skyldes det forhandlinger og kjøpslåing mellom medlemmene, som kan ha sine favoritter som de ønsker å fremme. Som Dario Fo for eksempel. Men ett fellestrekk er det likevel ved de forfattere som kommer på listen, og det er at berømmelsen må være av et visst omfang. F.eks. har Karl Ove Knausgårds berømmelse så langt vært av for kortvarig art til at han har en sjanse, men om 20-30 år kanskje ... ?

Litt om Agora Publishing:

Ekteparet Gabi og Anette startet Agora Publishing for fem år siden. De innså at de store forlagene ikke klarer å få frem alle de store forfattere (og de blir rett og slett ikke oversatt til norsk hvis man ikke tror at de vil selge - min kommentar). De bestemte seg for kun å satse på bøker som ikke er så lett tilgjengelige, på forfattere som har en særskilt pasjon for litteraturen. Den første forfatteren de satset på var Assia Djebar. 

Assia Djebar:

Assia Djebar (f. 1936) het egentlig Fatima-Zohra Imalayen og kommer fra Algerie. Der vokste hun opp med en far som var lærer i en fransk skole. Han var en moderne mann, og han ville ikke låse datteren inn da hun kom i tenårene. I stedet lot han henne få gå på skole, og dette førte til at hun fikk fransk som hovedspråk, på linje med arabisk og berbersk. Som den første algeriske kvinnen gikk hun på universitetet i Frankrike. 

Da Algerie ønsket å løsrive seg fra Frankrike, skjedde ikke dette gjennom forhandlinger, men med en blodig og brutal krig i 1962. Assia Djebar var da 26 år. Allerede i en alder av 21 år utga hun sin første bok "La soif", og det var da hun tok kunstnernavnet Assia Djebar, mest for å unngå sin fars harme. I datidens politiske klima vakte det oppsikt at hun skrev på fransk, dvs. på overgripernes språk. Boka fikk stor oppmerksomhet i Frankrike, særlig på grunn av kvinneperspektivet og hennes sterkt poetiske skrivestil. 


Norske utgivelser av Assia Djebars romaner (Foto: RMC)
Fordi Assia Djebar kritiserte makthaverne i det nå frie Algerie, var hun ikke lenger velkommen der og måtte flykte til Frankrike, der jeg har forstått at hun bor fremdeles den dag i dag. 

Djebar har senere interessert seg for film, og har dessuten laget noen selv. Heller ikke disse filmene er velkomne i Algerie.

På 1980-tallet kom Djebar tilbake til skjønnlitteraturen, og hun skildrer ofte Algerie som en kvinne. I "Kjærligheten. Krigen" voldtas Algerie av Frankrike i 1830, og boka handler om den etter hvert 130 år lange okkupasjonen. Djebar ble i Frankrike meget respektert for sin bok, som er en roman og ikke bekjennelseslitteratur. I boka "Stort er fengselet" følger forfatteren flere skjebner, og hun beskriver hvordan kvinner lever livene sine som i fengsel. "Ingen steder i mitt fars hus" handler om at det ikke er noen plass til henne som kvinne i dette huset. Det er ikke et såret jeg som skriver, og det er bokas styrke. For øvrig har det kommet ut en bok til av Djebar på norsk - "Skyggesøster" - men den er pt. ikke tilgjengelig lenger. Agora Publishing vurderer å gi ut denne på nytt. 

I følge Gabi Gleichmann sier titlene til Assia Djebars romaner alt. Personene i bøkene blir en slags representant for flere, ikke bare en skjebne. Assia Djebar er bl.a. kjent for nye rytmer i tekstene og en ny form for sensibilitet i den arabiske litteraturen. Hun er dessuten den første arabiske kvinnen som har fått plass i det franske akademiet. 

Gabi Gleichmann understreker at bøkene krever at man må jobbe med stoffet. Det er ikke bare å lese side opp og side ned, slik vi er vant med når vi f.eks. leser bestselgere. Stoffet er derimot krevende, men belønningen er at leseren plasseres i en verden man aldri har opplevd før. 

I følge Gleichmann har Akademiet virkelig fått opp øynene for Assia Djebar, og hun har brukt noen tiår på å kvalifisere seg. 

Péter Nádas:

Péter Nádas (f. 1942) er født i Ungarn. Han har alltid hatt problemer med sitt hjemland, nær sagt fra han ble født i en jødisk familie midt under 2. verdenskrig. Hadde det ikke vært for at moren var blond, arisk-utseende og besluttsom, ville han neppe ha overlevd. Moren døde imidlertid tidlig. Faren var en fremstående mann, men på et tidspunkt ble han gjort til syndebukk av kommunistene. Dette gikk så hardt inn på ham at han tok sitt eget liv. Péter var bare 14 år. 

Péter Nádas skriver om brutale ting, som gjør noe med en som leser. I følge Gabi Gleichmann er han meget fotografisk i sine beskrivelser. Han utga sitt første skrift i en alder av 20 år. Det var nesten umulig å få utgitt noe som helst under kommunismen i Ungarn. Sensuren tok nemlig det meste. Men dersom det lyktes en forfatter å få noe utgitt i utlandet først, var det enklere. Dette ble skjebnen til boka som i år foreligger på norsk - "Slutten på en familieroman" (og som jeg også sikret meg i går). Det var svensken Lennart Frick fra forlaget Fripress som først utga boka, som har klare selvbiografiske trekk. 


Norske utgivelser av Péter Nádas´ romaner (foto: RMC)
Ti år senere utkom "Erindringens bok", betegnet av enkelte som verdens beste bok. Den utkom etter veldig mye problemer med myndighetene, og Nádas brukte ti år på å skrive den. I boka følger vi Europas historie gjennom en del tiår, og sånn sett kan den betegnes som en utviklingsroman. 

Som i hans senere triologi "Parallelle historier" har seksualiteten en relativt stor plass i boka. Det unike med Péter Nádas´ beskrivelser av kjønnslivets gleder er det faktisk viktig å ha med seg: dette har vært et stort tabu i litteraturen nærmest i all tid, og det eneste språket man har kjent er gatespråkets grovheter. Så når Péter Nádas klarer å beskrive dette på en måte som det blir stor litteratur av, er det faktisk noe helt unikt. Det var for øvrig etter utgivelsen av denne boka at Péter Nádas havnet på Svenska Akademiens lister. 


En rykende fersk Péter Nádas-utgivelse
på norsk (Foto: RMC)
Triologien "Parallelle historier" brukte Nádas 20 år på å skrive. (Jeg har lest og omtalt den første boka i triologien.) Norge var et av de første landene utenom Ungarn som utga disse bøkene. Handlingen i boka er lagt til Berlin og Budapest og foregår over en 30-40-års periode - frem til murens fall i Berlin i 1989. Som tittelen røper, følger vi flere parallelle historier. Dette som et litterært grep for å beskrive samfunnsutviklingen og epoken fra flere ulike perspektiver. 

Bildet som preger forsiden av bøkene i trilogien er for øvrig tatt i Paris, men det er beskåret på en slik måte at det kunne vært tatt hvor som helst - også i Berlin og/eller Budapest. 

Triologien er språklig krevende, og man bør egentlig lese dem i hvertfall to ganger for å få fullt utbytte av dem, mener Gabi Gleichmann. Det var vel omtrent akkurat det jeg også fant ut da jeg leste det første bindet i trilogien. Stor litteratur er krevende, og krever både tid og engasjement!

Oppsummering:

De som befinner seg på Akademiens lister er litterære "monstre". De griper nye verdener, som er fullkomment unike, og det går ikke an å herme etter dem. De står for seg selv!

Péter Nádas betraktes som en profet i Tyskland. I Ungarn derimot anses han som en pariakaste. Det paradoksale er at under kommunismen visste man hvor grensen gikk i forhold til å kritisere det til en hver tid sittende regime. I dag er dette høyst uklart. Heller ikke Assia Djebar kan noen gang vende tilbake til sitt elskede Algerie ... Dermed er det på sin plass å spørre om det er mulig å skrive stor litteratur når man lever i et land med uforutsigbare myndigheter, hva enten det handler om diktaturer eller annet som ligner, tenker jeg? I alle fall: både Péter Nádas og Assia Djebars betydning er stor! Så gjenstår det å se hva Akademien kommer til om få timer ... I og med at det på et vis ikke lenger handler bare om forfattere, men kanskje først og fremst om land, hender det at landet har to kandidater, og at prisen går til den som er eldst. Dette skjedde i 2002. Da sto valget mellom Péter Nádas og Imre Kertész. Kertész var eldst og fikk prisen - Nádas måtte vente ... 

På spørsmål fra salen om romanens velbefinnende svarte Gleichmann at romanen ikke er død! Det finnes alltid noen som vil fange mer enn noe veldig lite, og som fanger alle aspekter ved livet og universet i sin litteratur. Romanen er et kunstgrep som inneholder alt. Den er et fantastisk instrument som kan speile verden. 

Alle store bøker krever minst to personer; forfatteren og leseren. Og med dette oppfordret Gabi Gleichmann alle til å ta en titt på boktitlene av kveldens forfattere. 

Jeg hadde stor glede av å høre på Gabi Gleichmanns foredrag, som i tillegg til å være interessant også inspirerte sterkt! Jeg ønsker meg flere slike litteratur-foredrag, hvor forlagene trekker frem fortrinnsvis store forfattere som ikke er main-stream og som ikke selger helt av seg selv! 

søndag 5. oktober 2014

Assia Djebar: "Stort er fengselet"

Eksistensielt om kjærlighet og smerte

Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det er knyttet stor spenning til om hun får den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt. 

Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her

Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":

"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."

Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar. 

Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:

"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."

"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?

Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann. 

Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si. 

"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt. 

Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.

"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verandadøren." (side 82-83)

Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...

" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)

Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død. 

I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?).  Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i. 

"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265

I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)

Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ... 

"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ... 

Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (326)

Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!

Utgitt: 1995
Originaltittel: Vaste est la prison
Engelsk tittel: So Vast the Prison
Utgitt første gang på norsk: 2010
Forlag: Agora Publishing og Forlaget Press
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 333
ISBN: 978-82-7547-410-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Assia Djebar (Foto: Forlaget Press)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 13. desember 2010 - Skildrer sitt lands erfaringer 
- Morgenbladet v/Jakob Lothe - 3. desember 2010 - Sjølvbiografisk, men ikke sjølvopptatt

mandag 9. juni 2014

Péter Nádas: "Parallelle historier I - Den stumme provinsen"

En erotikkens mester!

Om forfatteren og triologien "Parallelle historier"

Péter Nádas (f. 1942) er en ungarsk forfatter, dramatiker og essayist. Han ble født i Budapest, og familiens historie fra andre verdenskrig er dramatisk. Forfatteren er av jødisk slekt. 

Nádas sammenlignes ofte med Thomas Mann og Marcel Proust. Spesielt synes jeg dette kommer til uttrykk i dette første bindet i triologien "Parallelle historier" (som er den eneste boka jeg så langt har rukket å lese av Nádas), når Nádas skildrer persongalleriet. Maken til personskildringer har jeg nemlig ikke vært borti siden jeg leste "Buddenbrooks" av Thomas Mann. Man trenger nesten ikke handling - det holder faktisk lenge bare med personskildringene. 

For øvrig underlig at forfatteren ikke en gang er nevnt i "1001 bøker du bør lese før du dør" eller i en bok jeg har som heter "501 store forfattere" utgitt på Orion forlag i 2009 ... Og det på tross av at Péter Nádas stadig nevnes som en het Nobelpriskandidat innenfor litteratur!

På bokas smussomslag kan jeg videre lese at Nádas store internasjonale gjennombrudd kom med "Erindringens bok" på begynnelsen av 1990-tallet. Denne er i likhet med triologien "Parallelle historier" utgitt på norsk av forlaget Agora. Romanen er fra enkelte hold betegnet som "den største romanen som er skrevet i vår tid". Hvilket er tilstrekkelig til at jeg nylig skaffet meg den boka. 

Nádas brukte nesten 20 år på å skrive romanen som er blitt til triologien "Parallelle historier". Disse tre bøkene rommer 1600 sider, og "fortellingen spinner rundt to familier og fanger inn hele 1900-tallets Europa" (kilde: bokas smussomslag). Dersom du ønsker å lese mer om Péter Nádas er Wikipedia faktisk et greit sted å begynne. 

"Parallelle historier bind I - Den stumme provinsen"

I første kapittel - under tittelen "Fadermord" - introduseres vi for et mord. 

"Allerede i det minneverdige år da den berømte Berlinmuren falt, ble det funnet et lik ikke langt fra dronning Luises grånende marmorstatue. Det skjedde noen dager før jul. 

Liket var en velpleid mann omkring de femti, og alt de fant på ham eller hos ham, kunne regnes for å være av det mer eksklusive slaget. Ved første øyekast en distingvert herre, finansmann eller direktør. Snøflakene dalte langsomt ned, men det var ikke kaldt nok til at de ble liggende, de smeltet straks på veiene i parken og festet seg bare på gresstråenes spisser. Åstedsgranskerne gikk forskriftsmessig frem, og på grunn av værforholdene skyndte de seg litt. De stengte av området, gjennomsøkte feltet systematisk  innover i spralform med klokken, for å sikre og ta avtrykk av sporene. Liket kledde de varsomt av bak en improvisert, sort plastskjerm, men fant ikke tegn til at det var rørt av fremmed hånd. 

Kroppen ble oppdaget av en ung mann som løp her tidlig hver morgen. Han var den eneste de kunne avhøre. Det var ennå helt mørkt da han startet løpeturen, slik han gjorde nesten hver dag langs samme vei, til samme tid." (side 11)

Vi skjønner veldig fort at det er stor litteratur vi har i hendene, for her er alle setninger gjennomtenkte og velformulerte, detaljrikdommen er stor, alt er så malerisk beskrevet at man ikke har noe problem med å se scenene foran seg, og senere skal også beskrivelsene av det meget rikholdige persongalleriet imponere sterkt! 

Vi følger to familier - en i Berlin (familien Döring) og en i Budapest (Lippay-Lehrs) - og etter som romanen skrider frem, skal de erotiske tilsnittene ved fortellingen få stor plass. Meget stor plass. Tidvis kanskje også for stor plass? 

Nádas har i et intervju i Dagbladet den 30. april 2012 svart følgende på spørsmålet om hans - bokstavelig talt - boltring i "erotisk akrobatikk" i romanen har vært vanskelig:

"Det er vanskelig å skrive om ting det ikke fins noen tradisjon for. Jeg har lest sexskildringer på mange nivåer, fra billig porno til klassiske verker, for eksempel "Bambi"-forfatteren Felix Saltens "En venetiansk kurtisanes bekjennelser". Den er genial. 

Erotikken kan ikke løsrives fra noe annet i livet. Den må også kunne skildres."

Selv om jeg må innrømme at jeg underveis ble litt forundret over hvor stor plass erotikken hadde i romanen (kanskje mest av alt fordi jeg aldri har vært borti noe lignende), er jeg også fra meg av beundring over hvordan dette er gjort. Skildringene blir aldri pornografiske, men fremstår mer som kunst - selv om det også skal nevnes at det ikke er kun de forfinede sidene ved seksuallivets gleder som beskrives. Særlig maktkampen mellom det nygifte ekteparet Gyöngyvér og hennes mann Ágost, handler på et vis om så mye, mye mer enn det som foregår i ektesengen. Men uansett hvilke tabuer som brytes, og hvor nedrige situasjoner som beskrives, skjønner vi at forfatteren vil noe mer - noe som hever seg høyt over enkelthendelsene, utpreget intellektuell som han utvilsomt er. 

"Alle streber etter å individualisere kjønnsakten, ellers ville man jo ikke oppnå tilstrekkelig nytelse, og alle er dømt til å lide nederlag, for selve akten finnes jo bare i kraft av det gjensidige ved den. Hvis man har oppnådd tilstrekkelig felles nytelse, finner man ikke igjen sin egen person i akten, hvis man derimot streber etter det personlige, blir den andre personligheten stående i veien, og dermed blir nytelsen splittet eller nettopp utilstrekkelig. 

Følgelig er enhver søken ikke alene styrt av instinktet, men også av behovet for individualisering, og minst like mye av det uunnåelige nederlaget som tilsvarer individualiseringens nivå. 

Man må gå videre, for så kanskje å lykkes i å individualisere seg med en annen. 

I dette spørsmålet tar ikke religionene og mytologiene det minste feil, fortsatte hun høyt, ditt eget kjøtt er upersonlig, det er bare fantasien som er personlig ..." (side 373-374)

Persongalleriet i romanens første del er svært, og jeg slet litt med å få den fulle og hele oversikten over alle som dukket opp underveis. Dette ble atskillig enklere i den siste tredjedelen av boka, som for en stor del foregår i Budapest. Derimot var det tidvis noe vanskeligere å få med seg tidsskiftene. For mens handlingen i Berlin for en stor del foregår etter Berlinmurens fall - altså etter 1989 - er vi i Budapest-delen tilbake på 1960-tallet og tidvis også til 2. verdenskrig. Jeg må innrømme at jeg så langt har noe vanskeligheter med å se alle sammenhengene, men jeg regner med at noen løse baller kommer til å lande når jeg leser videre i andre og tredje bind i triologien. Uansett - det er faktisk ikke mulig å oppsummere handlingen, fordi den springer i så mange retninger. Det er - i alle fall ikke foreløpig - noe "plott" som driver handlingen fremover. Snarere sitter jeg igjen med et inntrykk av en roman som forsøker å fange inn tidsånden i etterkrigstidens Europa. Bokas uovertrufne språklige kvaliteter, der man får følelsen av at ikke ett ord er overflødig, har gjort lesningen av den til en fest - selv om den er krevende så det holder! Bok nr. 2 og 3 ligger og venter ...

Helt til slutt: For den kresne leser, er det atskillig mer å få ut av denne boka enn hva jeg har nevnt i mitt innlegg. Kanskje må man dessuten lese den både to og tre ganger for å yte den full rettferdighet. Et blogginnlegg jeg synes belyser boka svært godt, er denne av litteraturviteren Sigrun Hodne

Utgitt i Ungarn: 2005
Originaltittel: Párhuzamos történetek
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Agora Publishing
Oversatt: Kari Kemény
Antall sider: 400
Boka har jeg kjøpt selv.


Péter Nádas
Andre omtaler av boka - og forfatteren:
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 30. april 2012 - "Nobelpriskandidat med sans for erotiske skildringer"- Alt må med, både mord og kjærlighet, sier Péter Nádas
- Kritisk - en blogg av litteraturviteren Sigrun Hodne - 27. august 2011 - Et litterært mesterverk
- Vårt Land v/Nora Kringlebotn - En Nobelpris-kandidat i storform

søndag 9. mars 2014

Emile Ajar: "Med livet foran seg"

En perle av en bok!

Det begynner å bli noen år siden sist jeg leste Emile Ajars nydelige roman "Med livet foran seg". Dette var faktisk blant de første bøkene jeg skrev om et par år før jeg for alvor begynte å blogge om litteratur, og det er heller ikke rare greiene jeg skrev om boka den gangen. 

Nå foreligger boka i en nyutgivelse fra forlaget Agora Publishing (med samme oversettelse som den opprinnelige norske utgivelsen i 1976 - Anne Elligers), som i samarbeid med Aschehoug forlag har som mål å "utgi noen av vår tids mest betydningsfulle utenlandske forfattere i norsk oversettelse", " ... de fleste ... allerede veletablerte på den internasjonale litterære scenen", for å sitere fra en artikkel om lanseringen av forlaget på Aschehougs nettsider. Agora Bibliotek består med andre ord av et utvalg utsøkt litteratur og det er forfatteren Gabi Gleichmann som står som redaktør for utgivelsene. 

Mannen bak pseudonymet Emile Ajar er Romain Gary (f. 1914 d. 1980). Han utga en hel del bøker i løpet av sin forfatterkarriere - anslagsvis 40. Det er en ganske spesiell historie bak hans valg om å utgi noen bøker under pseudonymet Emile Ajar. Angivelig var han lei av seg selv, og fikk gjennom dette psuedonymet anledning til å være tilskuer til sitt andre liv. At det var han som sto bak romanen "Med livet foran seg" ble for øvrig ikke kjent før en tid etter at han hadde vunnet Concour-prisen for boka, nærmere bestemt etter at han i 1980 hadde tatt sitt eget liv. Han var opprinnelig fra Litauen og het ikke en gang Romain Gary, men Roman Kacew, og var av jødisk ætt. 

I "Med livet foran seg" møter vi den foreldreløse gutten Momo, som egentlig heter Mohammed. Ikke vet han hvor han kommer fra og ikke vet han hvor gammel han egentlig er. Det eneste han i grunnen vet er at han er av arabisk avstamning, fordi Madame Rosa som han bor oss, insisterer på at han trenger litt muslimsk oppdragelse. Madame Rosa har en fortid som prostituert, og er selv jøde - en av dem som overlevde nazistenes jødeutryddelse under krigen. Nå begynner hun å bli gammel og skral, og vi aner en begynnende og galopperende demensutvikling.  Hun er ikke lenger i stand til å ta ordentlig vare på seg selv, og langt mindre de barna som er plassert hos henne av deres prostituerte mødre, som ellers risikerer å miste barna til Forsorgen. Det som da kan hende, er forbundet med skrekk og angst, uten at barna egentlig helt får tak i eksakt hva det er tale om. 

Momo er fortelleren og jeg-personen i boka. Madame Rosa hevder at han er 10 år, men senere skal det vise seg at han er 14 og at hun har holdt igjen på alderen hans fordi hun er redd for å miste ham, hennes kjæreste barn. Miljøet de er en del av består av prostituerte, transseksuelle og fattige innvandrere fortrinnsvis fra afrikanske land. 

Momo betrakter verden med sine barneøyne og sin egen uslåelige logikk. Mange av betraktningene han kommer med er så morsomme at jeg hylte av latter underveis. Med uttalelser ala "Så lenge det er liv, er det ikke fred å få" (side 18), "Hun sminker seg en god del, men det nytter ikke å leke gjemsel i hennes alder" (side 20), "Det er jo helt latterlig nå i våre dager, nå som alt det der er dødt og begravet, men jøder er ikke til å bli kvitt, særlig når de har vært utryddet, de kommer stadig tilbake til det" (side 36) og "Jeg husker jeg sa det rett ut til henne, du må slanke deg for å spise mindre, men det er fryktelig hardt for et gammalt menneske som er alene i verden. Hun trengte mer av seg selv. Når en ikke er omgitt av kjærlighet, så blir det til fett" (side 51) - så er det bare å gi seg ende over. 

Og jeg fortsetter på side 108:

"I Afrika holder de sammen i stammer der de gamle er veldig ettertraktet på grunn av alt de kan gjøre for deg når de er døde. I Frankrike fins det ikke stammer på grunn av egoismen. Monsieur Walumba sier at Frankrike er blitt fullstendig avstammet, og det er derfor det fins bevæpnede bander som holder trofast sammen og prøver å utrette noe. Monsieur Walumba sier at de unge trenger en stamme, for ellers blir de som dråper i havet, og det gjør dem helt gærne. Monsieur Walumba sier at alt blir så stort nå til dags at det er ingen vits i å telle engang før du kommer til tusen. Det er derfor gamlingene som ikke kan gå sammen i bevæpnede bander for å eksistere, forsvinner uten å oppgi adresse og lever bortgjemt i støvete kroker. Ingen vet om dem, særlig på kvistværelser uten heis, når de ikke kan rope for å si fra at det er noen der, for det har de ikke krefter til. Monsieur Walumba sier at de burde få tilsendt store styrker av arbeidskraft fra Afrika for å lete etter gamle hver morgen klokka seks og kjøre vekk dem som det begynner å lukte av, for det er ingen som kommer og ser etter om gamlingen er i live fremdeles, og det er først når noen sier til vaktmesteren at det lukter i trappa at alt får sin forklaring." 

Hylende morsomt, samtidig som det er en viss tristesse over det hele, fordi det lille Momo skildrer er fattigdom og ensomhet i all sin gru ... Man trenger jo ikke mye fantasi for å forstå hva han egentlig snakker om. Og det er nettopp vekslingen mellom det humoristiske og det alvorlige som er denne romanens styrke, samtidig som Momos uslåelige logikk går gjennom boka som en rød tråd. Han er så hjernevasket til å gjøre alt som står i hans makt for å unngå Forsorgen at selv den dagen da han faktisk har mulighet for å komme seg bort fra en Madame Rosa som ikke lenger er på høyden - selv da griper han ikke sjansen ... 

Da jeg mottok et leseeksemplar av boka fra forlaget, fulgte en artikkel om forfatteren - forfattet av Gabi Gleichmann - med. Her skriver Gleichmann følgende:

"Uhyre innsiktsfullt skildres en verden av rusmisbruk, rasisme, prostitusjon, elendighet og segresjon. Trettifem år etter bokens utgivelse er dens bilde av livet på bunnen av det franske samfunnet mer aktuelt enn noensinne. 

Romanen høstet enorm suksess. Den er faktisk den mest solgte og leste boken i Frankrikes historie. Da den ble kronet med landets høyeste litterære utmerkelse, Concourt-prisen, utløste det ville spekulasjoner om hvem som skjulte seg bak navnet Emile Ajar. Ingen var i tvil om at det måtte være en betydningsfull forfatter. Mange storheter ble utpekt. Også Gary. Men kritikerne avfeide denne muligheten med argumentet: "Å nei, Gary har ikke tilstrekkelig talent." 

"Med livet foran seg" er en fantastisk roman på alle måter! Fortellerstilen og stemmen til den unge gutten Momo, som viser seg å være noe eldre enn han har fått vite av Madame Rosa, er gjennomført til fingerspissene. Skildringen av et miljø bestående av mennesker nederst på den sosiale rangstigen, er solid og autentisk, og her fremstilles et samhold så sterkt at ingen tillater noen å synke helt til bunns uten å komme med en utstrakt, hjelpende hånd. Nettopp samholdet er så rørende skildret at tårene presset på noen ganger. Dersom det ikke hadde vært for at Agora Publishings utgave av boka er så vakker, med en solid innbinding man ikke ser så ofte i våre dager, hadde jeg tatt frem min gule tusj og understreket de mest fantastiske sekvensene av boka under min lesing av den. Men akkurat det hadde jeg ikke lyst til å gjøre i dette prakteksemplaret av en bok. 

Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger før jeg dør. Og når jeg først er inne på det, må jeg si at jeg undrer meg over at boka ikke er inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Der hadde den nemlig fortjent en plass! Ellers er jeg meget fornøyd med at denne boka nå er tilgjengelig for nye lesere! Måtte flere få øynene opp for denne bokskatten!

Utgitt i Frankrike: 1975 
Originaltittel: La vie devant soi
Utgitt første gang i Norge: 1976
Denne utgaven er utgitt: 2013 
Forlag: Agora Publishing
Oversatt: Anne Elligers
Antall sider: 167
Takk til forlaget for leseeks. av boka!


Romain Gary/Emilie Ajar
Andre artikler om boka:
- Les mye - 04.03.2014 

Populære innlegg