Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Caleb Landry Jones. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Caleb Landry Jones. Vis alle innlegg

onsdag 28. februar 2018

"Get Out" (Regissør: Jordan Peele)

Rasistisk grøss

Grøsseren "Get Out" hadde Norgespremiere i april 2017, og den er for lengst tilgjengelig på DVD. Filmen er nominert til fire Oscars: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste regi og beste originalmanus. 

Jordan Peele (f. 1979) er både skuespiller, komiker, forfatter og produsent. "Get Out" er den første spillefilmen han har regissert. 

Dette er den syvende filmen jeg har sett av de i alt ni nominerte filmene i kategorien beste film. Lenge syntes jeg at den var drivende god. Selv om jeg ikke likte slutten like godt (den ble for urealistisk), satt jeg igjen med en opplevelse av en vellykket film. Jeg tror likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategoriene beste film eller beste regi. Daniel Kaluuya har derimot en solid sjanse til å vinne Oscar for sin rolletolkning som Chris. Dette gjør han nemlig helt suverent! 

Fotografen Chris Washington er kjæreste med Rose Armitage. Han er farget og hun er hvit. Nå skal de besøke hennes foreldre, og Chris er nervøs fordi Rose ikke har fortalt sine foreldre at hun har en farget kjæreste. Rose beroliger Chris og mener at hennes foreldre overhode ikke er rasister. Faren hennes ville ha stemt på Obama for tredje gang om han hadde fått sjansen. 


Et forelsket par på vei til svigers for første gang
Mens de er på vei i bilen, kjører de på en hjort. Hendelsen er skremmende. De tilkaller politiet for å rapportere om hendelsen. På tross av at det var Rose som kjørte, ber politimannen om å få se Chris´ identitetspapirer. 

Vel fremme hos Rose´s foreldre blir Chris tatt overstrømmende godt i mot. Faren er nevrokirurg og moren er hypnotisør. Gården de bor på vekker assosiasjoner til sørstadsplantasjer. 

Noe av det første Chris legger merke til er at samtlige av tjenerne i huset er fargede mennesker. De har noe litt merkelig over seg. De er hyggelige nok, men distanserte. Litt forundret reflekterer Chris over dette, men han blir hele tiden beroliget av Rose, som er svært forelsket i ham. Han begynner derfor å lure på om han bare innbilder seg det hele.


Hvem er han - denne mannen som virker så kjent?
Om natten får ikke Chris sove. Han går ut av huset for å ta seg en røyk, og blir nesten nedløpt av en mann. Lettere skremt trekker han seg inn i huset igjen, og ser at moren til Rose sitter i peisestuen. Hun ber ham inn. Før han vet ordet av det, har hun hypnotisert ham. Da han våkner blir han kvalm bare han tenker på røyk ... Han har også utlevert seg selv og sin familiehistorie fullstendig. 


Rose´s mor vet hva hun gjør når hun begynner å røre rundt i tekoppen.
Foreldrene har bedt til selskap på dag to, og det strømmer på med gjester utover ettermiddagen. Alle er hvite rikinger. Chris føler seg svært utenfor blant dem, og går rundt og fotograferer. Så ser han en annen farget mann, som det er noe veldig kjent med. Hans tilstedeværelse får ham til å føle seg mye bedre og ikke så alene. En tilfeldighet fører til at han fotograferer denne mannen, og plutselig får mannen et anfall. Alle forklarer at han har epilepsi, men for Chris skurrer det nå for alvor. Hva er det med alle disse menneskene? Han vil bare bort derfra - med det samme ... Men det er da dramaet for alvor starter ... 


Chris er omgitt av mennesker som tenker at de er svært positivt innstilt til
fargede mennesker. Men han blir aldri en del av deres fellesskap.
Egentlig passer denne filmen ganske godt for alle oss som ikke liker grøssere som får pulsen til å slå i 200. Her er det mer uhyggestemningen som dominerer. Både i dystopier og i fantasy er det gjerne en underliggende samfunnskritikk av et eller annet slag, og det er det også her. Vi kjenner på en rasisme som er pakket inn i politisk korrekthet, slik at det til å begynne med er vanskelig å få øye på den. Samtidig er Chris så opptatt av å "ta ned" at han er farget at han ikke får med seg risikobildet før det egentlig er for sent. Dette fører til en del komiske situasjoner, som får oss til å le. 

Filmens røde tråd er den evige tematikken med de hvites utnyttelse av de fargede ... Det er nesten slik at man føler seg hensatt til en Roald Dahl-novelle av beste merke ... Slutten er svært, svært overraskende! 

Dette er en grøsser som fikk meg til å bli sittende og tenke en god stund etter rulleteksten. Og da har filmen trykket på de riktige knappene! Dette er absolutt en film som det er verdt å få med seg!

Daniel Kaluuya (f. 1989) er dessuten en skuespiller man bør merke seg. 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste originalmanus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Get Out
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Grøsser/thriller 
Skuespillere: Daniel Kaluuya (Chris Washington), Allison Williams (Rose Armitage), Bradley Whitford (Dean Armitage), Cathrine Keener (Missy Armitage), Caleb Landry Jones (Jeremy Armitage) m.fl.
Spilletid: 103 min.

søndag 25. februar 2018

"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 


Rakkerungene ved Magic Castle
Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 


Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle
Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 


Moonee elsker sin mamma Halley
Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 


Det oppstår sterke bånd mellom barna
Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

søndag 18. februar 2018

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" (Regissør: Martin McDonagh)

Når politiet ikke leverer ... 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er nominert til syv Oscars i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige biroller (to stk.!), beste originalmanus, beste filmredigering og beste originalmusikk. Denne filmen vant nylig Golden Globe i kategorien beste film, Frances McDormand vant prisen som beste kvinnelige hovedrolleinnehaver og Sam Rockwell vant prisen som beste mannlige birolleinnehaver. Og som om ikke det var nok vant regissøren og manusforfatteren Martin McDonagh prisen for beste manus. Det kaller i alle fall jeg å gjøre nesten rent bord mht. de gjeveste prisene i Golden Globe-finalen. Prisen for beste regi er det eneste som mangler. Det hadde vært spennende om Oscar-komitéen ikke gjennomfører ren reprise av Golden Globe!

Filmen hadde Norgespremiere 19. januar i år. Jeg hadde store forventinger til den, men må faktisk innrømme at jeg ble bitte litt skuffet. Det er noe med blandingen av et meget alvorlig tema og karikert rollespill som ble feil for meg. For meg gikk dette alvorlig ut over troverdigheten i dramaet. Mer om dette senere i dette innlegget. 

Martin McDonagh (f. 1970) har regissert en rekke filmer, men jeg har ikke sett noen av dem. I en diskusjonstråd her på bloggen ble filmene "In Bruges" og "Seven Psychopaths" nevnt, så dette er noe som må sjekkes ut. Martin har dessuten en bror - John Michael McDonagh - som også er regissør. Jeg har heller ikke sett noen av hans filmer. Det morsomme med å blogge om film er at man får inspirasjon til å utvide horisonten ytterligere gjennom tilbakemeldinger fra andre .

Mildred Hayes´ datter ble funnet voldtatt og drept for ca. syv måneder siden. Politiet har ikke funnet voldtektsmannen og morderen, og Mildred føler at de ikke har gjort nok. Nå er hun drit lei av å vente, og bestemmer seg for å ta skjeen i egne hender. Hun setter opp tre reklameplakater - billboards - utenfor Ebbing, der hun utfordrer den lokale politisjefen - med navns nevnelse. 


Mildreds reklameplakater
På politistasjonen blir politifolkene stresset av dette. I begynnelsen vet de ikke hvem som står bak utspillet - inntil Mildred (spilt av Frances McDormand) står frem på TV og forklarer hvorfor hun har gjort dette. Chief Willoughby (spilt av Woody Harrelson) selv er ikke den som reagerer kraftigst på utspillet, selv om han prøver å appellere til Mildreds empatiske sider ved å fortelle henne at han har kreft. Hun er på sin side bare opptatt av at det er han som har ansvaret for at datterens morder fremdeles går løs. 


En overivrig politikonstabel forsvarer sin sjef
På politistasjonen jobber også Dixon (spilt av Sam Rockwell), og maken til udugelig og mindre begavet politimann skal man virkelig lete lenge etter. Dixon bor fremdeles hjemme hos sin dominerende mor, han leser tegneserieblader når han slapper av (fremstilles i filmen som fordummende), han har ingen impulskontroll og han hopper inn i konklusjonene uten å tenke seg om - hver gang. Å plassere en figur som ham oppi et drama som ellers er meget alvorlig, slik at man lurer på om det egentlig er en komedie man ser (og det er det kanskje?), mens resten av tematikken taler for at det er et drama av ganske alvorlig karakter, ble helt feil - i alle fall for meg. Det er absolutt ingenting ved Mildred og hennes sorg som drar i retning av at dette skulle være en komedie. Jeg fant i alle fall ingen scener i filmen som skulle få latteren til å løsne. Tvert i mot. 


Dexters hjemmemiljø er alt annet enn oppbyggelig
Dixon raljerer rundt i småbyen Ebbing, og tar loven i sine egne hender. Reklamemannen som har påtatt seg oppdraget med å sette opp reklameplakatene får virkelig gjennomgå. Mildreds kompanjong i souvernirbutikken hun driver blir arrestert for besittelse av noen sneiper med marihuana, og Mildred selv opplever at den lille byen splittes i to. Noen heier på henne, mens andre synes hun på utidig vis har hengt ut politisjefen. 


Billboard-reklamemannen får besøk av politiet
Det koster flesk å reklamere på tre svære billboards, men plutselig er det en anonym hjelper som sponser den neste månedens leie. Dramaet topper seg da politisjefen plutselig tar livet av seg, og Dixon er overbevist om at det er fordi belastningen med reklameplakatene ble for stor ... Mer har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen - ikke annet enn at det som videre skjer er både tankevekkende og svært alvorlig. 


Mildred skyr ingen midler for å finne datterens morder
Det er ingen tvil om at denne filmen er severdig! Men best? Nei, det synes jeg virkelig ikke. Blant høydepunktene er når Mildred ser tilbake på den siste dagen sammen med datteren, der de hadde en heftig krangel rundt om hun skulle låne henne bilen slik at hun kunne kjøre til vennene sine. Det siste datteren skrek til moren var at hun håpet at hun ble voldtatt (og da kunne moren bare ha det så godt), mens moren uengasjert svarte at det håpet hun også. Og så var det nettopp det som skjedde ... Hvor mye skulle hun ikke ønsket at hun kunne ta disse ordene tilbake? Og hvor mye skulle hun ikke ønske at hun hadde latt datteren låne bilen? Da eksmannen dukker opp med sin 19 år gamle kjæreste, som ikke akkurat er blant de mest oppvakte, og forteller at datteren en uke før drapet tryglet om å få flytte til ham, mens han avslo ... da er det hele nærmest hudløst vondt. Hvor upassende å blande inn en "moro-voldsscene" i det hele, der Dexter får grisebank! Rasismen vi er vitne til i de innerste gemakker i politiet er derimot dessverre svært realistisk skildret ... Desto mer pikant når den som kommer for å rydde opp etter Chief Willoughbys død er nettopp en farget politisjef!

Frances McDormand (f. 1957) gjør en fantastisk rolletolkning som Mildred. Da jeg googlet på henne oppdaget jeg at hun spiller i serien Olive Kitteridge (2014), som er basert på en novellesamling av Elizabeth Strout. Jeg har sett henne i en rekke filmer - bl.a. i "Burn After Reading" (en Coen-film - hun er gift med Joel Coen - 2008), "Mississippi Burning" (1988) og "Fargo" (1996) - bare for å nevne noen. Styrken ved hennes karakter Mildred i "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" er det ujålete preget. Hun ser sliten og dratt ut, og her er det ingen forskjønnende sminke. I møtet med bygdedyret har hun integritet så det holder, og hun viker ikke til side for lettvinte løsninger. 

Reklamefyren som selger billboardplass er Red Welby, og han spilles av Caleb Landry Jones (f. 1989). Han har også en rolle i "Get out", som er blant de nominerte til Oscar i kategorien beste film, og han er dessuten med i "The Florida Projekt", hvor Willem Dafoe er nominert i kategorien beste mannlige birolle. Caleb Landry Jones har også spilt i "No Country for Old Men" (2007), "The Sosial Network" (2010)

De to nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Sam Rockwell (Dexter) og Woody Harrelson (Chief Willougby). Selv om jeg likte rollefiguren til Woody Harrelson best, må jeg medgi at det er Sam Rockwell som får mest å spille på som den dumme politikonstabelen Dexter. Jeg håper likevel ikke at det er han som vinner Oscar for sin rolletolkning. Rockwell (f. 1968) har spilt i et helt lass med filmer - blant annet i "Seven Psychopaths" - men det er få filmtitler jeg kjenner igjen når jeg blar meg gjennom repertoaret hans. "Last Exit to Brooklyn" (1989), "Basquiat" (1996), "The Green Mile" (1999) og "Confessions of a Dangerous Mind" (2002) er noen. Woody Harrelson (f. 1961) forbinder jeg først og fremst med filmen "Uanstendig forlag"/"Indecent Proposal" (1993), der han spilte mot Demi Moore og Robert Redford. Han spilte også i "Natural Born Killers" (1994), "The Thin Red Line" (1998) og "Seven Psycopaths" (2012)

Som sagt er dette absolutt en severdig film, men jeg verken håper eller tror at den vinner prisen i kategorien beste film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen har uten tvil bred appell til svært mange typiske kinogjengere. Personlig tenker jeg at filmen uansett ville ha stått seg enda bedre på å levere på det alvorlige budskapet. Men her viser det lasset av priser som har drysset over både regissør og skuespillere at det er dette - det vil si den svarte og bisarre humoren i alt det alvorlige - folk vil ha. Se filmen selv, og gjør deg opp din egen mening! 

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - en i kategorien beste kvinnelige hovedrolle og en i katagorien beste mannlige birolle.)

Innspilt: 2017 
Originaltittel: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Nasjonalitet: England, USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Frances McDormand (Mildred)Caleb Landry Jones (Red Welby)Sam Rockwell (Dixon)Woody Harrelson (Chief Willoughby), Darrell Britt-Gibson (Jerome), Abbie Cornish (Anne)Peter Dinklage (James), Kerry Condon (Pamela)Kathryn Newton (Angela)John Hawkes (Charlie)Lucas Hedges (Robbie)Zeljko Ivanek (Desk Sergeant Cedric Connoly)
Spilletid: 115 min.

onsdag 23. februar 2011

"The Social Network" (Regissør: David Fincher)

The perfect image of the American dream


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Social Network
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Mark Zuckerberg), Andrew Garfield (Eduardo Saverin), Justin Timberlake (Sean Parker), Armie Hammer (Cameron og Tyler Winklevoss), Max Minghella (Divya Narendra), Rooney Mara, Brenda Song, Rashida Jones,  Joseph Mazzello, Malese Jow, Eli Jane
Spilletid: 115 min.

Så var den endelig her på DVD - filmen som handler om hvordan Facebook ble til! Om gründeren Mark Zuckerberg som sies å være historiens yngste milliardær, og som har endret sånn ca. 500 millioner menneskers liv gjennom Facebook. Verden over deler Facebook-medlemmer små og store detaljer fra sitt dagligliv med venner, kolleger og bekjente - om alt fra at svigermor kommer på besøk til at sivilstatusen er endret ... Nettstedet er sterkt avhengighetsskapende, og medlemmene bruker jevnt over ikke rent lite av sin tid på Facebook. Man må jo henge med, må vite! Facebook utgjør rett og slett en revolusjon innenfor kommunikasjon.

Det hele startet nærmest på gutterommet. Dama til datanerden Mark Zuckerberg slo opp i det herrens år 2003, og dette fikk Mark til ikke bare å legge ut på bloggen sin hvilken bitch eksdama hans var, men også til å hacke seg inn på Harvard-universitetets nettsider, hvor studentene var presentert med et bilde hver. I løpet av en eneste natt oppnådde han at hele nettstedet kollapset etter sånn ca. 22 000 treff i løpet av et par timer. Og årsaken var at han hadde lagt opp til at studentene kunne stemme frem den dama de mente var hottest på hele universitetet.

Med trussel om utvisning i ryggen, ble Mark kontaktet av brødrene Camron og Tyler Winklevoss for å utvikle suksessen til noe enda større. Men mens de trodde at Mark samarbeidet med dem om deres felles prosjekt, kjørte Mark sitt eget sololøp, og dette ble starten på det vi i dag kjenner som suksessen om Facebook. I kjølevannet fulgte imidertid trusler om rettssaker, men etter noen sviende forlik, beholdt Mark Zuckerberg kontrollen over konseptet. Til tross for at han aldri egentlig var interessert i penger, er han som tidligere nevnt i dag en meget rik mann.

Filmen er både velspilt og alt det der. Og jeg vet at de yngre elsker denne filmen! Jeg må imidlertid medgi at jeg kjedet meg underveis. Historien bergtok meg aldri og jeg fant den rett og slett nokså uinteressant, samtidig som det selvsagt er fascinerende at en ung gutt har skapt Facebook-suksessen. Jeg var for øvrig aldri i tvil om at jeg ønsket å se denne filmen som så mange har en del meninger om. Filmen representerer den amerikanske drømmen, og det er det. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, og lar dette derfor stå åpent.  Og så får den kritiske leser trekke av for at jeg antakelig ikke er i målgruppen for filmen, selv om jeg er en ihuga Facebook-bruker ... ;-) Kanskje var det følelsen av å sitte og se på en high school- eller collegefilm beregnet for tenåringer (ok - litt mer avansert enn som så), som først og fremst dominerte inntrykket jeg ble sittende igjen med ... Og kanskje også at iveren etter å fremstille Mark Zuckerberg som den nerden han faktisk var, tok fra filmen den sjarmen som Hollywood ellers er så flinke til å utstyre sine helter med? 



Jesse Eisenberg som Mark Zuckerberg
Armie Hammer som Cameron Winklevoss
Høy partyfaktor etter hvert som Facebook ble en suksess ...

tirsdag 6. april 2010

"No country for old men" (Regissør: Coen brothers) - 2007

En jeger - Llewelyn Moss - oppdager ved en tilfeldighet et åsted hvor flere menn er regelrett slaktet ned. En av bilene er lastet med heroin. Det sitter dessuten en døende mann i baksetet. I utkanten av åstedet finner han enda et lik og en koffert full av penger - to millioner dollar. Hva gjør et menneske når man vurderer sjansen for å bli oppdaget som minimal? Moss velger å ta pengene og stikker.

Før det har gått et døgn drar Moss tilbake til åstedet. Han har med seg vann til den døende mannen, som - viser det seg - ikke lenger er i live. Moss´ tilbakekomst til åstedet er selvsagt en tabbe. For mens han befinner seg der, dukker bakmennene opp. Nå kjenner de identiteten hans, og dermed starter en vill jakt på liv og død.

Filmen er hva jeg vil betegne som en perfekt thriller, idet den har alle ingrediensene som skal til. Den psykopatiske morderen spilles av Javier Bardem, som jeg i den senere tid har sett i mange flotte storfilmer ("Kjærlighet i koleraens tid" og "Goyas Ghost"). I denne filmen spiller han så overbevisende at jeg hadde blitt engstelig for å møte ham selv på høylys dag. Han fikk da også en Oscar for rollen.

Jeg gir toppkarakter til denne filmen!

Populære innlegg