"Anonymous" (Regissør: Roland Emmerich)

Mysteriet rundt Shakespeares skuespill
Det har i mange århundrer vært spekulert på om det virkelig var William Shakespeare (f. 1564 d. 1616) som skrev de fantastiske skuespillene som han har blitt kreditert for - ikke minst fordi han visstnok fremsto som en nokså enkel sjel i sin samtid og neppe hadde innsikt i aristokratiets levesett, slik skuespillene vitner om at forfatteren av disse nødvendigvis må ha hatt. Fordi skuespill og teater hadde så lav status på den tiden samt det faktum at mange av skuespillene utleverte overklassen og aristokratiet og tilla mennesker fra de høyere sosiale lag til dels nokså slette egenskaper, noe som skapte voldsomme reaksjoner, antar man at skuespillenes rette forfatter ikke kunne stå frem i sin samtid uten å risikere å bli utstøtt av sin stand.

Vi introduseres for livet på hoffet rundt dronning Elizabeth I (f. 1533 d. 1603). En av dem hun omgikk med var Lord Oxford, som her presenteres som ham som faktisk skrev skuespillene om Hamlet, Othello, Romeo og Julie m.m. Alle skuespillene hadde nemlig det til felles at de hovedsaklig handlet om makt, intriger, sjalusidrap, umulig kjærlighet o.l. i aristokratiet - et miljø William Shakespeare strengt tatt ikke hadde tilgang til.

Lord Oxford fremstilles som en mann som bare måtte skrive for å føle at livet hadde noen verdi for ham. Omgivelsene rundt ham og i særdeleshet hans kone skammet seg dypt over ektemannens hang til å skrive, og det gikk på respekt og selvfølelse løs at han ikke klarte å la være å produsere skuespill, som den gangen provoserte makteliten og tidvis nesten kunne føre til opptøyer da stykkene ble vist på teateret.

Vi får dessuten innblikk i dronning Elizabeth Is kjærlighetsliv, der hun - tross sitt rykte som jomfru - tok for seg av elskere ved hoffet. Dronningen fikk selv en avgjørende rolle i den virkelige forfatterens liv, samtidig som hun ble viklet inn i et kjærlighetsdrama hun neppe hadde forutsatt konsekvensene av ... 

Jeg elsket denne filmen! Å se Vanessa Redgrave i rollen som dronning Elizabeth I var en opplevelse i seg selv! Fra før av har jeg kun sett henne i rollen som Mary Stuart i filmen "Mary, Queen of Scots", og da i en atskillig yngre utgave (1971). I en av scenene i "Anonymous" blir hun nærmest tatt på sengen - ustelt, og med sitt grå og tynne hår hengende i tjafser, for ikke å snakke om at hun var tannløs på sine eldre dager - da en av hennes tidligere elskere kom styrtende inn i hennes sovekammer før hun hadde fått på seg alle lagene med kremer, all staffasjen og alle kostymene som hun var så kjent for. Denne episoden skriver også Richard Herrmann om i sin bok "Livet med Elizabeth". Men i motsetning til Richard Herrmann som forholder seg respektfullt til at dronning Elizabeth I angivelig var jomfru og aldri levde ut sine lyster og drifter, fremstilles hun i denne filmen som en lidenskapelig kvinne med mange elskere i sine yngre dager - en kvinne som ikke giftet seg fordi hun ikke ønsket å spille andrefiolin i et ekteskap, men som ønsket å beholde regien og kontrollen selv.

For øvrig er temaet i filmen uhyre interessant, og jeg synes at Filmweb har oppsummert dette så elegant at jeg tillater meg å sitere dette:

"Temaet Anonymous spekulerer over, har i århundrer fascinert akademikere og briljante begavelser fra Mark Twain og Charles Dickens til Henry James og Sigmund Freud. Eksperter har diskutert, bøker har blitt skrevet, og lærde har viet sitt liv til å beskytte eller avsløre teorier rundt forfatterskapet til de mest kjente verkene i engelsk litteratur. Anonymous fremsetter ett mulig svar, med fokus på en tid da politiske intriger, lyssky romanser i The Royal Court, og de onde planene til grådige adelsmenn som hungrer etter tronens makt, ble eksponert på det mest uventede sted: Londons teaterscene."

Jeg er faktisk litt i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fem eller seks. Skuespillerprestasjonene, gjenskapingen av et  tidsriktig bilde av 1500-/1600-tallets London, kulissene og dramaturgien er glitrende - og alt dette drar i retning av toppkarakter denne gangen. For Tudor-interesserte er filmen et absolutt must å få med seg! Og Vanessa Redgrave er - som tidligere nevnt - i seg selv vel verdt å få med seg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Anonymous
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (dronning Elizabeth I), Joely Richardson (den yngre dronning Elizabeth I)Rhys Ifans (Edward de Vere, lord Oxford), Davis Thewlis (William Cecil, den første baronen av Burghley), Xavier Samuel (Henry Wriothesley, den tredje jarlen av Southampton), Jamie Campbell Bower (den yngre lord Oxford) m.fl.
Spilletid: 125 min.

Joely Richardson i rollen som den yngre dronning Elizabeth I - her dansende med
den yngre lord Oxford

dronningen og hennes elsker

Vanessa Redgrave i rollen som den eldre dronning Elizabeth I

William Shakespeare - en enkel bondetamp?

Richard Herrmann: "Livet med Elizabeth - historien om Tudor-dynastiet på den engelske tronen"

Den siste Tudor-monark

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Victoria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sentral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for historien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth og deres respektive støttespillere om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner, dronning Elizabeth I. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Papirutgaven ble utgitt: 1986
Lydboka ble utgitt: 2012
Oppleser: Richard Herrmann
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 4 t 50 min.

Richard Herrmann

Filmer om Tudor-dynastiet, som jeg har omtalt i bloggen min:
- "Elizabeth" (1998) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth I" (2006) - Helen Mirren i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth: the golden age" (2007) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Søstrene Boleyn" (2007)
- "The other Boleyn Girl" (2003)
- "A man for all season" (1966)
- "Lady Jane" (1986)
- "Mary, Queen of Scots" (1971) - Glenda Jackson i rollen som Elizabeth I
- Tudor-serien (fire sesonger) (2007 - 2010)
- "Anonymous" (2011) - Joely Richardson og Vanessa Redgrave i rollene som hhv. den yngre og den eldre Elizabeth I

"Elizabeth" (Regissør: Shekar Kapur)

Spektakulært om Elizabeth I

Jeg visste faktisk ikke at det eksisterte enda en film om Elizabeth I med Cate Blanchett i hovedrollen da jeg så filmen "Elizabeth: the golden age" tidligere. Derfor ble jeg faktisk i stuss da jeg kom over denne filmen - om det var den samme det dreide seg om eller en helt annen. Regissøren Shekar Kapur står for øvrig bak begge filmene, og mens "Elizabeth" ble innspilt i 1998, ble "Elizabeth: the golden age" innspilt i 2007.

I "Elizabeth" møter vi Elizabeth i hennes yngre år - dvs. før hun ble dronningen av England og i de første årene etter at hun ble dronning. I kjølevannet av religionskrigen, hvor kampen sto mellom katolikkene og protestantene og hvems rett det var til å definere hva som var kjettersk, ble Elizabeth fengslet av sin halvsøster Mary I. Da Mary I (også kalt Mary den blodige) døde, overtok Elizabeth Englands trone, og ble dermed dronning Elizabeth I.

Det er et England på randen av stupet Elizabeth I overtar ansvaret for. Ikke har de penger til soldater, ikke til ammunisjon - ikke til noen ting. Statskassen er tom. Og utenfra truer både Frankrike og Spania med krig. Dronningens rådgiver William Cecil mener at det beste hun kan gjøre i den situasjonen hun står oppe i, er å gifte seg for å skape allianser som vil komme England til nytte. Han sørger for at hun får møte Henry, Duc d´Anjou, den fremtidige kongen av Frankrike. Hun møter ham for så vidt med et åpent sinn, men vemmes raskt av hans manglende fintfølenhet og vulgære fremferd. Dessuten har hun allerede en hemmelig æffære med sin barndoms kjærlighet, jarlen av Leicester ... Skjønt hemmelig og hemmelig ... Det skal snart vise seg at dette er noe "alle" vet. Men så får hun vite at han har giftet seg, og dermed støter hun ham fra seg i mange, mange år ... Rasende fordi hun føler at han har gjort henne til en hore, som "den andre kvinnen" i hans liv.

I mellomtiden bestemmer Elizabeth I seg for at hun aldri mer vil innlate seg på menn, fordi de da vil kunne få for mye makt over henne. I stedet "gifter" hun seg med England. Mangelen på kjærlighet i hennes liv gjorde henne til den hun ble - en skruppelløs monark som faktisk klarte seg meget godt i en mannsdominert og kynisk verden, og som frembrakte et England med stor suksess. Epoken hvor hun satt med makten (1553 - 1603) er siden blitt kalt "the golden age".

Dette er en fantastisk film på alle måter! Skuespillerne, kulissene, historien, det filmtekniske - alt er perfekt! Av alle epoker i den engelske kongerekken er Tudor-perioden den som fascinerer meg aller mest. Elizabeth I var den siste Tudoren i rekken av engelske monarker, idet Stuartene etterfulgte henne, barnløs som hun selvsagt forble siden hun aldri giftet seg. Noe av det som fascinerte meg aller mest i denne filmen var Cate Blanchetts rolletolkning, der hun spilte den svermeriske ungpiken Elizabeth frem til den beinharde dronningen hun etter hvert ble. Hun viser en dronning som hele tiden setter hensynet til seg selv til side for å tjene den sak som var hennes liv - nemlig ivaretakelsen av Englands interesser i et og alt. Jeg gir terningkast seks til denne filmen.

Innspilt: 1998
Originaltittel: Elizabeth
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Elizabeth), Geoffrey Rush (Sir Francis Walsingham), Christopher Eccleston (Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk), Joseph Fiennes Robert Dudley, første jarl av Leicester), Richard Attenborough (William Cecil, første baron av Burghley), Fanny Ardant (Mary av Guise), Eric Cantona (Monsieur de Foix), Vincent Cassel (Henri, Duc d´Anjou), Kathy Burke (Mary I), Edward Hardwicke (Henry FitzAlan, den 19. jarlen av Arundel), Emily Mortimer (Kat Ashley), John Gielgud (paven)
Spilletid: 1 t. 58 min.

Elizabeth I

Jarlen av Leicester og Elizabeth

      

"Orlando" (Regissør: Sally Potter)

Virginia Woolfs fantastiske drama om Orlando


Innspilt: 1992
Originaltittel: Orlando
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tilda Swinton (Orlando), Billy Zane (Shelmerdine), Lothaire Bluteau, Charlotte Valandrey (prinsesse Sasha), Quentin Crisp (Elizabeth I), Heathcote Williams (Nick Greene)
Spilletid: 90 min. 
Basert på Virginia Woolfs roman "Orlando"

I åpningsscenen har dronning Elizabeth I nådd sjels år og alder. Før hun dør (1603 e.Kr.) lover hun den unge, androgyne adelsmannen Orlando en landeiendom og et slott. Dette skjer imidlertid på én betingelse. Orlando må love følgende: "Do not fade. Do not wither. Do not grow old." Han holder sitt løfte overfor dronningen, og dette blir starten på et 400 år langt liv, hvor han aldri skal eldes.

De neste to århundrene lever Orlando i isolasjon på slottet sitt, mens han dyrker poesi og andre kunstformer. Et forsøk på å bli venn med en annen poet ender med at Orlando blir dolket i ryggen av vedkommende.

Deretter bestemmer Orlando seg for å bli britisk ambassadør i Konstantinopel. Etter nesten å ha blitt drept, sover han i flere døgn. Da han omsider våkner opp, er han forvandlet til en kvinne. Dette fører til en opprivende rettssak, hvor Orlandos rett til eiendommen han/hun besitter, bestrides. Dersom det kan bevises at han/hun har vært kvinne hele tiden, vil retten til eiendommen opphøre. Retten avsier imidlertid en nokså salomonisk dom; dersom Orlando føder en sønn, kan hun beholde eiendommen.

Vi følger Orlando helt opp til vår tid. Fremdeles fremstår hun som androgyn, og fremdeles er hun opptatt av poesi. I mellomtiden har hun hatt heller mindre hell i kjærligheten, en verdenskrig - den første - har tatt på, hun har fått en datter og hun ønsker å få publisert noen skrifter hun står bak. Omsider skal det lykkes henne. Paradoksalt nok blir arbeidet hennes antatt av den samme forleggeren som avviste arbeidene hennes to hundre år tidligere ... Endelig er Orlando fri fra fortidens åk, og får realisert seg selv. Takket være utviklingen som har funnet sted for kvinnenes del opp mot vår tid ...

Virginia Woolf skrev romanen om Orlando i 1928. Den skal ha vært inspirert av Virginias venn og elsker Vita Sackville-West, en aristokratisk kvinne som hadde et forhold til flere kvinner og som lekte med kjønnsroller og kledde seg som mann innimellom. Dette er det laget film om - "A portrait of a marriage" - som jeg tidligere har omtalt i bloggen min.

Sentralt i romanen om Orlando står spørsmålet om kvinnens stilling, hennes betydning i samfunnet og kjærlighetens magre vilkår. En av dialogene i filmen som finner sted rett etter at Orlando er forvandlet til en kvinne, er betegnende for sin samtid. Der sitter de aristokratiske mennene og konverserer hverandre, drodler rundt kvinnene og deres posisjon i samfunnet - mens Orlando sitter nedslått og lytter. Mennene påstår at kvinnene ikke har karakter, at de er motsetningsfylte og at de uten i det minste en far eller bror til å ta hånd om seg, er fortapt - "lost". 

Filmen om Orlando har mottatt en rekke priser, bl.a. for de fantastiske kostymene som skuespillerne bærer. I tillegg burde skuespilleren Tilda Swinton absolutt ha blitt dekortert med priser for sin rolle som Orlando, der hun beveger seg over flere århundrer, skifter kjønn og hele tiden formidler menneskesynet i den tiden hun til en hver tid lever i. Enten hun er en forsagt og sjenert gutt på begynnelsen av 1600-tallet, eller en moderne kvinne bare noen tiår tilbake, er hun like fullkommen og troverdig i rollene.

Til min forundring fant jeg ikke denne filmen i "1001 filmer du bør ha sett før du dør". Derimot fant jeg Virginia Woolf og hennes roman "Orlando" i "1001 bøker du bør lese før du dør". Avslutningsvis i "1001 bøker ... " leser jeg følgende:
"Den usedvanlige fortellingen er forsterket med en rekke feiende fortellerknep som setter spørsmålstegn ved vår oppfatning av historien, kjønn og biografisk "sannhet". Hvis dette er konstruksjoner, hvem er det da som konstruerer dem? Hva betyr de for personer som lever og forteller om sitt liv? Woolf benytter en serie virkemidler for å gjøre denne formen for spekulasjon enklere. Klær spiller en fremtrendende rolle, blant annet for å forme oppfatningen av kjønn. Fortellerstemmen er glitrende klar over sin egen eksistens og over oss som lesere. Det er en bemerkelsesverdig tekst." Ja - denne boka må leses!

Filmen "Orlando" fortjener etter mitt syn terningkast seks. Ved denne vurderingen har jeg valgt å legge vekt på skuespillerprestasjonene, en fantastisk historie, autentiske kulisser, flotte kostymer og det estetiske ved hele filmen. Jeg så for øvrig filmen for første gang for nesten tyve år siden, men den gjorde på langt nær et så sterkt inntrykk på meg den gangen som den gjør i dag. 

Den unge Orlando og dronning Elizabeth I

Orlando som kvinne

"Mary, Queen of Scots" (Regissør: Charles Jarrott)

En dronning for mye


Innspilt: 1971
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (Mary Stuart), Glenda Jackson (Elizabeth I), Nigel Davenport, Frances White, Andrew Keir, Jeremy Bulloch, Daniel Massey, Brian Coburn, Patrick McGoohan, Beth Harris, Ian Holm, Richard Denning, Trevor Howard, Katherine Kath,Timothy Dalton, Bruce Purchase, Tom Fleming, Maria Aitken
Spilletid: 126 min.


Mary Stuart omtales i historien som regel som Mary, Queen of Scots. Hun ble født i 1542 og døde i 1587, kun 45 år gammel. Som eneste legitime barn av kong Jakob V av Skottland var hun arving til tronen. Da Mary var seks dager gammel, døde hennes far, og Mary ble umiddelbart Skottlands nye dronning. Hennes mor var riktignok regent.

Mary giftet seg med kronarvingen av Frankrike i 1558, men han døde kort tid etter at han overtok kronen i 1559. I 1960 ble hun forvist i eksil av sin svigermor, og her starter historien i denne filmen.

Dronning Elizabeth I fryktet sin niese Mary Stuart fordi hun visste at det var krefter som ville henne til livs. Selv var hun protestant, mens Mary Stuart var katolikk. Det forhold at Mary Stuart ikke ville frasi seg retten til den engelske tronen, førte til at hun og Englands dronning forble bitre fiender. Mary ble derfor nektet en trygg gjennomfart i England etter forvisningen fra Frankrike.

Mary Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og noen år senere giftet hun seg med fetteren sin, Henry Stuart, Lord Darnley. Nokså raskt viste det seg at dette var en tabbe. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og det ble etter hvert presserende å rydde ham av veien. I mellomtiden hadde de fått en sønn - James I som faktisk ble den som etterfulgte den barnløse dronning Elizabeth I på den engelske tronen, og som var innledningen til Stuartenes inntog i det engelske kongehus. Etter ektemannens død giftet Mary Stuart seg med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell. Fordi mistanken om at kongen var skaffet av veie grunnet mord, ble Mary og James fengslet. Mary ble tvunget til å abdisere til fordel for sin ettårige sønn, og prisen for å overleve var at hun måtte forlate Scotland. Rett over grensen til England ventet imidlertid et nytt fangenskap som skulle vare i nesten 20 år før Mary som kjent ble halshugget, mistenkt for forræderi mot dronning Elizabeth I.

I filmen følger vi de to kusinene dronning Elizabeth I og Mary Stuart i deres kamp om folkets gunst, først i hhv. England og Skottland, og senere mens Mary satt i fangenskap i England. Både Vanessa Redgrave og Glenda Jackson spiller sine roller glitrende! Etter hvert har jeg sett atskillige skuespillere i rollen som Elizabeth I, og dette er den sprekeste dronningen jeg har sett så langt! Ellers er det interessant å merke seg at det i denne filmen er Mary Stuart som fremstilles som god, mens det har vært omvendt i mange tidligere filmer - dvs. at dronning Elizabeth I og hennes motiver har blitt stilt i et bedre lys. Her fremstår Elizabeth I stort sett som sjalu og misunnelig, mens Mary Stuarts intensjoner om ikke å bli en tyrannisk monark fremheves sterkt flere ganger.

Det er 40 år siden denne filmen ble innspilt, og det merkes! Tidvis fikk jeg litt fjernsynsteater-følelse av ulike dramaer som utspilte seg, dvs. med overtydelig mimikk og replikkutvekslinger. Min tilnærming til denne filmen, som jeg var så heldig å finne på HMV i London nylig, er nok preget av min interesse for det engelske kongehus og tematikken rundt dette, hvor mitt formål er å lære mer om denne delen av historien. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi denne filmen terningkast fem selv om scenene i filmen enkelte ganger fikk et konstruert og noe kunstig preg. Noe som ellers var både interessant og fornøyelig var kontrasten mellom det overdådige engelske kongehuset kontra det sparsommelige skotske kongehuset. Det har vært skrevet et lass av bøker om disse dronningene, og hva som defineres som sant og usant, avhenger av hvem som har skrevet historien. Jeg har i alle fall blitt inspirert til å finne frem mine Richard Herrmann-bøker om både Mary Stuart, Elizabeth I og Victoria! 

Glenda Jackson og Vanessa Redgrave som Mary Stuart og Elizabeth I

Inngåelse av ekteskap mellom Mary Stuart og Lord Darnley

(her i en meget ung Timothy Dalton-skikkelse)

Glenda Jackson som dronning Elizabeth I

"Elizabeth I" (Regissør: Tom Hooper)

En dronning for sin tid

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helen Mirren, Jeremy Irons, Hugh Dancy
Spilletid: 3 t. 33 min.

Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i denne filmen får vi innblikk i hennes om lag 20 siste leveår. Som datter av Henrik VIII og Anne Boleyn var hun den siste tronarvingen i Tudor-huset. Selv giftet hun seg aldri og hun fikk dermed heller ingen arvinger. Hun regjerte i 45 år, og var noe så sjeldent som elsket av sitt folk. Dette er ikke den eneste filmen som er laget om hennes liv. I "Elizabeth: the golden age" er det lagt mer vekt på hennes yngre år, Maria Stewarts kuppforsøk og henrettelsen av henne samt Spanias mislykkede forsøk på å erobre England og de fredfulle årene som fulgte etter dette ("the golden age").

Dronning Elizabeth I oppnådde etter hvert stor respekt som Englands dronning, til tross for at hun var kvinne i et svært, svært mannsdominert samfunn. Hun omga seg med et råd, som hun var helt avhengig av før viktige beslutninger skulle tas. Dermed var det slutt på at England ble styrt etter innfallsmetoden, slik tilfellet mer eller mindre var under Henrik VIII. Dette forhindret likevel ikke at det fortsatt pågikk intrigeringer ved hoffet og også blant medlemmene av hennes råd. Det var imidlertid ikke så enkelt som tidligere å få monarken med på notene. Der tidligere monarker gjerne lot seg manipulere, lette hun etter informantenes motiver. Langt på vei var hun en meget klok kvinne, hadde det ikke vært for at kjærligheten etter hvert gjorde henne temmelig blind ...

I første rekke skildres dronningens forhold til jarlen av Leicester i Jeremy Irons skikkelse. Jarlen satt i dronningens råd, og hennes kjærlighet til ham varte gjennom flere tiår. Hun var imidlertid meget klar på at de aldri kunne gifte seg i og med at han ikke var av kongelig byrd. At han bak hennes rygg giftet seg med en annen kvinne for å sikre seg selv en arving, klarte hun imidlertid ikke å tilgi, og dette førte derfor til at hun støtte ham fra seg i en del år. Senere innledet hun for øvrig et forhold til jarlens stesønn, dvs. jarlen av Essex. I motsetning til sin stefar var han i større grad ute etter kortvarige gevinster, og han gikk bokstavelig talt over lik for å få sine ønsker tilfredsstilt. For øvrig kan man jo lure på hvilket forhold dronningen egentlig hadde til sine menn. Var dette på et platonisk nivå eller omfattet det noe mer? Det gir verken historien eller filmen noe svar på ... At dronningen brukte sin kvinnelighet for å oppnå det hun ville, er det derimot liten tvil om!

Men om England ble styrt med mer kløkt og visdom under Elizabeth Is regjeringstid, var ikke tortur- og henrettelsesmetodene noe mer humane av den grunn. Snarere tvert i mot, vil jeg heller si, uten at jeg har lyst til å gå i detaljer. Folk ble torturert og dømt til døden uten skikkelig rettergang. Dog ikke med lett hjerte for dronningen ... I spørsmålet om hva som skulle skje med Maria Stewart etter hennes kuppforsøk, vaklet dronningen helt til det siste. For omverdenen, som stort sett besto av katolske land, forble hun for øvrig kjetterdronningen gjennom hele sitt liv.

Denne filmen er intet mindre enn mesterlig! Dronning Elizabeth I spilles av Helen Mirren, og det er ikke første gang hun spiller dronning. Dette gjør hun både med stil og verdighet. Samspillet mellom henne og Jeremy Irons som jarlen av Leicester er så overbevisende at det formelig gnistrer mellom dem. For denne prestasjonen mottok de begge både en Emmy og en Golden Globe. Fra før av er de dessuten Oscar-belønnede for andre roller de har spilt. Med dette stjernelaget er det jo nødt til å bli bra!

Kulissene i filmen er fantastiske! Jeg følte meg fullstendig hensatt til middelalderen mens jeg så på, og det at filmen varte i hele 3 1/2 time gjorde ingenting! Normalt synes jeg det er i meste laget, men ikke denne gangen. Jeg fikk lyst til å støvsuge DVD-markedet for alt som finnes av filmer om det engelske kongehuset! Tips mottas derfor med takk!

Det blir terningkast seks denne gangen.

"The Tudors - fjerde og siste sesong" - TV-serie

Storslagen serie!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tudors - the final season
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Jonatahn Rhys Meyers (Kong Henrik VIII), Henry Cavill (Charles Brandon), Anthony Brophy (Ambassadør Biskop Chapuys), Sara Bolger (Mary Tudor), Max Brown (Edward Seymour), Rod Hallett (Richard Rich), Simon Ward (Biskop Gardiner), Joanne King (Lady Rochford), Maude Hirst (Kat Ashley), Laoise Murray (Lady Elizabeth), Torrance Cooms (Culpepper), Joely Richardson (Catherine Parr), Emma Hamilton (Anne Stanhope), David O´Hara (Henry Howard, Jarlen av Surrey)
Spilletid: ca. 8 t 30 min.

Etter i overkant av 30 timer med Tudor fordelt på fire sesonger, må jeg rett og slett si at dette er intet mindre enn storslagent! For noen kostymer, for noen miljøskildringer, for noen skuespillertalenter, for et drama! I løpet av serien har vi fulgt Kong Henrik VIII og hans etter hvert seks koner. Og jeg som på forhånd trodde at han halshugde dem alle som en, lærte noe vesentlig nytt om denne epoken i Englands historie: det var faktisk "bare" to av dem som led denne grusomme skjebnen. De andre ble forstøtt (som regel i form av at ekteskapet med kongen ble annullert). Riktignok var kong Henrik VIII både brutal og grusom, men han var også et menneske som egentlig ønsket det gode og som ble manipulert trill rundt av sitt hoff. Han var ikke særlig flink til å gjennomskue de som ikke ville annet enn å mele sin egen kake, og dette fikk fatale følger for mange av hans trofaste og lojale medarbeidere, som havnet i bødlenes grep på Tower, uskyldig dømt og med hodet skilt fra kroppen til evig tid.

I sesong fire har kongen kvittet seg med sin fjerde kone, Anna av Kleve. Han klarte slett ikke å begjære henne. I virkeligheten så hun visst ikke ut, mens hun i denne filmen var helt nydelig. Det var derfor litt vanskelig å skjønne hvorfor hun skulle være så lite tiltalende for kongen. Men hun ble uansett ikke halshugget - bare forvist til et av kongens mange slott etter annullasjon av ekteskapet, som jo aldri ble fullbyrdet. Deretter gifter han seg med den mest katastrofale av alle sine koner, hvis man ser bort fra Anne Boleyn og hennes intrigemakeri. For den unge barnebruden Katarina Howard, kusine av Anne Boleyn, var i bunn og grunn kun et nytelsessykt fjolls, uten tanke for annet enn fornøyelser og ikke en gang ferdig med fnisealderen, slik hun her fremstilles. Kongen var likevel svært betatt av henne, men det var han også den eneste som var. Ingen andre klarte å respektere denne dronningen som på ingen måte oppførte seg verdig, og det ble jobbet frenetisk med å legge ut feller for henne slik at hun kunne bli ryddet av veien.

Det skulle vise seg å være svært enkelt å legge ut feller for dronning Katarina, for hun gikk i dem - alle som en. Kongen ble etter hvert svært syk, og hun ble derfor overlatt mye til seg selv og uten å få noen forklaring på hvorfor hun ikke fikk se kongen. Sjelelig styrke var ikke akkurat ett av hennes fortrinn, og hun falt derfor fort for fristelser. Hun og en av kongens menn, hoffmannen Thomas Culpeper, innledet et heftig forhold. Og snart innhentet hennes fortid henne for alvor. Hun var nemlig ikke så uskyldsren likevel da hun giftet seg med kongen ... Etter et svært, svært kort ekteskap, endte det med at hun ble henrettet. Dette skulle bli kongens nest siste ekteskap. Senere giftet han seg med enken Katarina Parr. Hun var atskillig mer liberal i religiøse spørsmål enn kongen, og dette holdt på å koste henne livet. Krefter rundt kongen ville mer enn gjerne anklage henne for kjetteri, men nå var kongen faktisk lei av at det aldri ble ro rundt hans dronninger. Han sparte derfor livet hennes. Etter hvert som kong Henrik VIIIs helse ble verre og verre, ble han mer og mer humørsyk og tyrannisk ...

Parallelt med intrigene på hoffet, særlig dem rundt Henrik VIIIs omstridte dronninger, får vi innblikk i viktige krigshandlinger i forhold til Skottland og senere også til Boulogne i Frankrike. Henrettelsesmetodene, for ikke å snakke om torturmetodene, var på denne tiden så gruoppvekkende og groteske at det ikke finnes ord. Ble man først et offer for intrigene ved hoffet, var man forhåndsdømt. Det var ingen vei utenom The Tower - først en runde med tortur og deretter enten galgen eller halshugging. En grufull tid i Englands historie!

Alt i alt synes jeg det har vært veldig lærerikt å se denne serien, som - slik jeg nevnte innledningsvis - er storslagen! Terningkast fem!

For spesielt interesserte nevner jeg at kong Henrik VIII døde i 1547. Han ble etterfulgt av av sønnen Edvard VI, da ni år gammel, og han regjerte i seks år før han døde. Dvs. det var hans onkel Edward Seymour, som fungerte som Lord Protector i denne perioden. Deretter ble han etterfulgt av Mary (kalt Bloody Mary fordi hennes religiøse politikk var så grusom, med ensretting mot katolisisme). Mary regjerte fra 1553 til 1558. Da overtok Elizabeth I. Hun snudde opp ned på Marys religionspolitikk, men nå i retning av protestantisme. Elizabeth Is regjeringstid, også kalt "the golden age" varte frem til hennes død i 1603. Da ingen av Henrik VIIIs barn fikk arvinger, ble Elizabeths Is død ensbetydende med Tudor-husets fall. Tudorene ble etterfulgt av Stuartene.

"Elizabeth: the golden age" (Regissør: Shekhar Kapur)

Innspilt: 2007
Genre: Drama
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Cate Blanchett, Clive Owen, Geoffrey Rush, Samantha Morton, Tom Hollander, Eddie Redmayne
Spilletid: 116 min.


Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i filmen beskrives en liten periode av hennes liv. Hun var datter av kong Henrik XIII og Anne Boleyn. Dronning Elizabeth I ble også kalt jomfrudronningen, fordi hun aldri giftet seg og forble barnløs. Hun ofret i stedet hele sitt liv for England. Hun var også den siste dronningen av Tudor-huset.

Dronningen kjempet for å bli respektert og elsket av sitt folk. Fordi hun var landets overhode og aldri giftet seg, var hun en ensom kvinne som aldri slapp andre mennesker helt innpå seg. Selv ikke møtet med Sir Walter Raleigh, som åpenbart gjorde inntrykk på dronningen, fikk henne til å vakle i sin tro på at England var viktigst.

Det bygger seg opp til foræderi med Maria Stewart i spissen. Kuppforsøket blir avslørt og Maria Stewart havner som kjent i giljotinen. Men faren er fremdeles ikke over .... Spanjolene har nemlig ambisjoner om å erobre England, men ender i stedet med å lide et knusende nederlag. Bakteppet i konfliktene er protestantismen som står mot katolisismen. Etter Spanias nederlag innledet England en fredelig periode i sin historie - omtalt som "the golden age".

Filmen er meget storslått, med autentiske kongelige slotts-kulisser og overdådige kostymer. Skuespillerne gjør dessuten en meget overbevisende innsats. Geoffrey Rush som dronningens nærmeste støttespiller, og barske Clive Owen som den sjarmerende Sir Walter Raleigh. Cate Blanchett spiller den verdige dronning Elizabeth I.