Katrine Sele: "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak"

En bok å bli klokere av!

Om forfatteren

Katrine Sele (f. 1972) er en norsk forfatter og journalist, som er født i København og har vokst opp blant annet i Skottland, Zimbabwe, Bærum og Singapore. I dag er hun bosatt på Vassenden i Jølster. Hun har et knippe med bøker bak seg, blant annet en biografi om Kenneth Sivertsen. (Kilde: Wikipedia)

Tidligere i år kom Sele ut med "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak", en bok som har blitt til ut fra et ønske om å bli kjent med sine naboer, det vil si asylsøkerne som etter hvert fylte opp det avdankede hotellet Jølster hotell i noen år. 

Sitat av en Nobelprisvinner

Helt i begynnelsen av boka har forfatteren tatt inn et vakkert sitat av Svetlana Aleksijevitsj, Nobelprisvinneren i litteratur 2015, og dette har jeg lyst til å sitere her: 

"Eg er oppteken av dei små menneska. Eller dei store, små menneska, som eg gjerne kallar dei, for lidningar gjer på eit vis at menneska veks ut over seg sjølve. I bøkene mine fortel desse menneska sine eigne, små fortellingar. På det viset er dei òg med og fordel den store historia." 

Holdninger til asylpolitikk

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre. 

Det er selvsagt ikke slik at dersom man ikke er voldsomt engasjert i det frivillige hjelpeapparatet så er man automatisk et dårlig menneske. Men du verden som det hjelper at alle de av oss som ikke er aktive på det viset, i alle fall har holdninger som gjør det enklere for asylsøkere og flyktninger å bli integrert i våre nærmiljø. Holdninger som gjør at vi ser enkeltmenneskene og ikke går i generaliseringsfellen ... Jeg går i generaliseringsfellen selv, og må jobbe aktivt - hele tiden - for å unngå det. Her kommer litteraturen inn som et kjærkomment korrektiv! 

Dessverre er det ikke litteratur om flyktningekrisen som velter kiosker her i landet ... Som da "Flukt" kom ut på Spartacus forlag i 2015 ... En bok som gir oss en utmerket mulighet til å kjenne på at folk er folk, uansett hvor de kommer fra. For meg går det for øvrig et skille mellom økonomiske flyktninger og asylsøkere som har flyktet fra krig og politisk forfølgelse. Den første gruppen har ikke det samme juridiske vernet som asylsøkere. Også tenker jeg dessuten at politikere bør tilstrebe å høyne kvaliteten på retorikken når det snakkes om hva "folk flest mener", og ikke bidra til å vulgarisere debatten. Dessuten er det ikke politikerne som bør stå fremst i køen og spre hat og frykt, basert på i beste fall misforstått faktagrunnlag. (Linken peker til min bokomtale her på bloggen.)

Jølster hotell

Jølster hotell, som er utgangspunkt for boka, ble bygget i 1888 av Nikolai Nilsen Vassenden. Hotellet het da Nielsens Hotell. Hotellet har hatt sine perioder preget av storhet, noe både interiør og eksteriør viser. Under krigen rekvirerte nazistene hotellet, men etter krigen overtok eierne atter driften. I 1964 fikk hotellet et påbygg i betong, som på 1980-tallet ble forsøkt kamuflert med endring av takkonstruksjonen. Hotellet skiftet navn til Jølster Hotell i 1989, men da var nedgangstidene allerede i gang. I 1998 ble det tatt i bruk som asylmottak, og dette ble avviklet i 2001. I noen år var hotellet atter i bruk, før det i 2010 på nytt ble et asylmottak med plass til 80 asylsøkere. Asylmottaket ble nedlagt i februar 2017. Les mer om hotellet her. 

Hovedpersonene i boka

I Katrine Seles bok møter vi ni av asylsøkerne på Jølster hotell. Det er Bassel Mtan fra Daraa i Syria, Hayat Bashari fra Khartoum i Sudan, Malik fra Aleppo i Syria, Milka Ahmed fra Etiopia, Moayad Khalil fra Raqqa i Syria, Najma fra Mogadishu i Somalia, Shaban fra Jijiga i Egypt, Tblets fra Eritrea og Yamen fra Damaskus i Syria. I tillegg møter vi Grete Apelseth fra Naustdal, som har jobbet på hotellet siden 2010. 

Felles for samtlige er at de aller helst ville ha blitt i hjemlandet sitt, at de venter og venter på at noe skal skje i sakene sine, at de blir gal av ikke å få brukt seg i en normal jobb og at ventingen - gjerne over år - gjør at noen av dem blir ødelagt. Flyktningene fra Syria har forlatt gode jobber og gode liv, som i sin tid ble lagt i grus på grunn av krigen i landet. Flyktningene fra Afrika - alle er kvinner - har flyktet fra tvangsekteskap, trusler om æresdrap m.m. En av de afrikanske kvinnene lever med et endelig avslag på søknaden sin. 

Forfatterens tanker om boka

Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ein plass. Det er ein lengsel. Det er einsemnd. Det er sakn - og håp. Bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikolai Astrups landskap. Eit høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlige utskjeringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortida eller i framtida. 

Dei er, for det aller meste, i ein knust draum. Ein slags ikkje-plass: den framandes geografi. Kva er ein framand? Vi er det alle på ulike tidspunkt, meir eller mindre. Nett no føler eg meg som ein framand. I sommar flytta eg frå mannen min. Eg flytta ikkje særleg langt, berre til den andre sida av Jølstravatnet, berre til ein annan dal i den same kommunen. Likevel kjennest det veldig, veldig langt borte. Frå der eg bur, kan eg enno sjå vegen opp til det gamle huset mitt. Eg skulle ønske eg ikkje såg den. (side 10)

Og hun fortsetter på side 13:

... når eg byrja å snakke med dei, slo det meg at det ofte var som om livshistoria deira var kutta i to: Den som kom før, hang ikkje saman med det som kom etter. Det fanst eit gapande brot der - nett som dei i flukta hadde mista ein bit av seg sjølve. Eller meir enn berre ein bit: Dei hadde mista fortida si. Stadig prøvde dei å vekke alt saman til live, forklare det til meg, og eg lytta nøye. Men det var ei einsemd i desse forteljingane. Eg kunne jo aldri heilt sjå det føre meg ... kva slags liv dei hadde hatt, kven dei hadde vore før flukta. 

Flyktningenes møte med Norge

Hva tenkte flyktningene da de kom til det nedslitte hotellet, som var fylt av møbler vi vanligvis finner på loppemarkeder, møbler som egentlig var på vei til å bli kassert? Flyktningene kom fra hele landet, fra andre mottak - noen fra Lier, mottaket som hadde brent ned. Her fikk kvinnene hvert sitt enkeltrom (mennene måtte dele rom med andre menn som de ikke kjente fra før av), hvor det knapt var plass til en koffert på gulvet, og en kjøkkenpakke med de mest grunnleggende redskapene man trenger for å lage seg mat. En enslig person fikk til å begynne med 1630 kroner annen hver uke, mens par fikk litt mindre per person. Etter hvert ble beløpene redusert til 890 kroner annen hver uke. Pengene skulle dekke mat og alt de trengte i det daglige. De som gikk på norskskole fikk busskort i tillegg. Det verste var likevel ikke knappheten på penger eller å bo på et 10 kvm stort rom som noen også måtte dele med en person til, men ventingen - uten å vite hvor lenge det ville ta å få søknaden behandlet. Dette kunne ta måneder eller år. Dessuten mangelen på privatliv ... Dem man deler hus med, er heller ikke veldig glade mennesker. Til det er savnet og sorgen over det som en gang var, for stort. 

Likevel var Jølster hotell et av det bedre mottakene i Norge. Bare det at det lå en butikk like ved, at det var et busstopp der og kort vei inn til Førde, betydde mye for dem som bodde der. Likevel - de fleste bygningene som blir flyktningene til del, er i dårlig forfatning. Det er gjerne derfor de var ledige i utgangspunktet. "Budsjettomsyn og mangel på mottaksplassar gir sterke insentiv til å sjå gjennom fingrane med dårleg kvalitet." (side 41)

Ventingen og tiden det tar før flyktningene omsider kommer ut i kommunene der de har fått tildelt bolig, gjør at mange er så nedbrutte at de trenger hjelp til å bygge seg opp igjen. "Evna til å komme seg ut i arbeidslivet og bli ein del av samfunnet elles er svekt." (side 43)

Et paradoks er at flyktningene som kommer hit ofte har opplevd ekstreme påkjenninger, som borgerkrig, bomber, minelagte områder, tap av slektninger og kamper der man ikke kan vite hvem som slåss mot hvem. Likevel er det når de kommer til mottak i Norge at selvmordsraten går opp ... Like fullt hører vi folk si at "de bare klager", "de får jammen være glade for at de får lov til å komme hit" ... 

Underveis kommer vi tett inn på flyktningene som forfatteren har valgt å følge over tid. Det handler om ungjenter fra Afrika som vet så altfor lite om det moderne og urbane livet, om ektemenn som har flyktet alene og håper på gjenforening med kone og barn, en historie om en reise gjennom Europa i en frysetankbil, om flyktninger som kjenner seg tråkket på ved å bli tilbudt ødelagte og elendige ting etter å ha levd et middelklasseliv der de kom fra, om knuste drømmer og innsikt i at det først og fremst barna som kan håpe på et bedre liv i Norge, ikke de som flyktet. 

Forfatteren trekker frem Edvard Hoems bøker om egen slekts utvandring til Amerika. (Linken peker til mine anmeldelser av disse bøkene her på bloggen.) På samme måte som flyktningene opplever i dag, opplevde også utvandrerne at det stort sett var et slit som ble dem til del. De kommende generasjonene fikk det imidlertid gradvis bedre. Når jeg leser historiene til hovedpersonene i Sele sin bok, blir jeg nokså hoderystende sjokkert av rikspolitikeres påstander om at flyktningene bæres inn på gullstol. 

Min oppfatning av boka

I Kristine Seles bok møter vi ni flyktninger som har funnet veien til Norge, og som tilfeldigvis havnet på Jølster hotell den gangen dette fungerte som asylmottak. Ikke rent få av mine fordommer ble revet ned, en etter en. Det handler blant annet om pengene de får, som jeg trodde var lommepenger og ikke noe de skulle sørge for eget livsopphold for. Det handler om forholdene som de tilbys. Det handler om hva vi mener at de skal ta til takke med. Forfatteren belyser dette på en nydelig måte, uten å dømme noen. Hun legger det frem på en slik måte at vi kan tenke selv. Hva ville vi selv ha kjent på dersom det var vi som måtte flykte, og vi ble tilbudt kassable ting med beskjed om at hvis vi ikke blir glade for dette, er vi noen utakknemlige krek? 

Katrine Sele setter fokus på en del sider ved vår asylpolitikk som har sviktet. Det handler ikke først og fremst om forholdene på asylmottakene, men aller mest om at det tar så lang tid å få behandlet søknadene at folk er nedbrutte når innvilgelsen omsider kommer. Alle kan holde ut kummerlige forhold dersom man vet at det er for en kortere periode og at det er bedring i sikte. 

Mens asylsøkerne venter kommer de ikke i gang med livene sine, barn fødes og vet ikke om noe annet land enn Norge, de lengter etter å kunne jobbe, men får ikke lov før søknaden er behandlet osv. Flyktningekriser har det i seg at de gjerne kommer brått og uventet, og det skal selvsagt noe til for å mobilisere et svært apparat for å ta dem i mot på en formålstjenlig måte. Det burde uansett være mulig å få til en form for sysselsetting mens folk venter på behandling av søknaden sin. I motsatt fall risikerer vi at ellers funksjonsfriske mennesker ikke greier å fungere i samfunnet vårt når forholdene omsider legges til rette for det. Det er en dobbelt tap-situasjon både for flyktningen og for mottakerlandet. 

Jeg håper at riktig mange leser denne boka, som er godt skrevet og svært interessant! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget 
Antall sider: 176
ISBN: 978-82-521-9240-7
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Katrine Sele

Elena Ferrante: "Historia om det tapte barnet"

Fjerde og siste bind i Napoli-kvartetten

Forfatteren Elena Ferrante er Italias mest kjente ukjente forfatter. Hvem er denne forfatteren som har skrevet en av de beste bokseriene som er utgitt i nyere tid? Dette spørsmålet er det mange som har stilt seg, uten at vi har kommet nærmere et svar. Og kanskje er det ikke noe poeng å få vite hvem forfatteren er, fordi vi da ikke risikerer at hun (eller han?) kommer i veien for bokprosjektet sitt (slik vi har opplevd at enkelte norske forfattere har gjort i den senere tid ...).

Jeg har valgt å lytte meg gjennom hele Napoli-kvartetten, samtidig som jeg har hatt papirutgavene tilgjengelig underveis. Det har tatt drøyt 62 timer å lytte seg gjennom de fire lydbøkene, mens papirutgavene inneholder tilsammen 2 052 sider. Det er Silje Breivik som er oppleser, og hun har gjort lytteropplevelsen til noe helt, helt spesielt! Den nynorske oversettelsen er dessuten briljant! Dersom jeg en dag skal lese hele serien om igjen, tror jeg det er lydbokutgaven jeg igjen kommer til å ty til. Samtidig har jeg gleden av å eie hele serien i papir, og dét er viktig for meg. Denne serien fortjener nemlig i aller høyeste grad hylleplass i mine overfylte bokhyller! 

Jeg har skrevet om de tre foregående bøkene her på bloggen; "Mi briljante venninne" (første bind), "Historia om det nye namnet" (andre bind) og "Dei som flyktar og dei som blir" (tredje bind). Dersom du ikke har lest disse bøkene, bør du nok vente med å lese herværende bokomtale, fordi jeg kommer til å røpe noe av handlingen i de foregående bøkene. 

Bokserien handler om vennskapet mellom Elena (eller Lenú) Greco og Lila (eller Lina) Cerullo, og vi følger disse kvinnene fra de er småjenter og frem til de er i begynnelsen av sekstiårene. I bok nr. 1 har Lila forsvunnet sporløst, og hennes sønn Rino har ringt Elena. Det er Elena som er jeg-personen og fortelleren i alle bøkene. 

Lilas forsvinning blir opptakten til hele bokserien, der Elena ser tilbake på sitt levde liv. I tillegg til det turbulente vennskapet med Lila, forteller hun om en klassereise som førte henne bort fra Napoli. I første omgang studerte hun ved universitetet i Pisa, hun utga en bok og giftet seg med universitetsprofessoren Pietro. De fikk døtrene Elsa og Dede. Fikk hun et bedre liv enn sine medsøstre, hun som nå ble en del av Pisas øvre middelklasse? Nei. Hun ble nøyaktig like låst som alle andre kvinner med barn. Hun følte seg redusert til en husholderske. I tillegg var hennes verdi som samtalepartner for Pietro betydelig redusert. Da Nino, hennes ungdoms forelskelse, dukket opp, falt hun som en moden frukt for ham, og satte hele ekteskapet på spill for å få ham. Der Pietro var nøktern og hverdagslig, der var Nino romantisk og lyttende. 

Elena reiser fra mann og barn og følger Nino. Det skal vise seg å ha sin pris ... Nino er nemlig en mann som liker å bli dyrket, og han stikker når det blir for mye krav ... I mellomtiden er Elena blitt gravid med barn nr. 3. Også Lila er gravid - denne gangen med Enzo, mannen hun har levd med etter at hun valgte å forlate mannen hun hadde giftet seg med. 

I denne siste boka i Napoli-kvartetten får vi enda flere detaljer fra Elena og Lilas vennskap, ikke minst fra den tiden da Elena valgte å flytte tilbake til Napoli. Bakteppet for historien er mafiaens herjinger i byen, der den ene etter den andre blir drept. Etter at forholdet med Nino tok slutt, og Elena var i desperat pengenød, skrev hun en bok hvor handlingen var lagt til Napoli, og hvor Napolis mafia-familier er lett gjenkjennelige, selv om de ikke er identifisert med navn. Solara-familien følte seg uthengt og ble rasende. Mens Elena mente at hun hadde skrevet en fiktiv roman, som ikke handlet om noen av dem ... En diskusjon ikke ulik den som har versert om virkelighetslitteraturen i Norge i den senere tid ... 

Det aller mest spennende med hele bokserien er at vi kommer så tett inn på en meget dramatisk periode av Napolis historie, der mafiaen fikk er grep om byen som de siden har beholdt. Det forhold at forfatteren er anonym får oss til å tro at det er en innsider som har skrevet bøkene, og som av frykt for sitt eget liv ikke våger å røpe sin identitet. Dette temaet blir som nevnt berørt i denne siste boka. Dette får store konsekvenser for de to venninnene, uten at jeg har tenkt å røpe noe mer av handlingen. 

Elena og Lila representerer to ytterpunkter i historien; den ene velutdannet og forfatter, den andre en selvlært bedriftseier. Den ene reiste bort fra Napoli, mens den andre ble. Det handler om kvinners stilling i etterkrigstidens Italia, og det handler om klassereise. Ringen ble på et vis sluttet da Elena kom tilbake til Napoli. Rivaliseringen som har funnet sted mellom de to, fortsetter i neste generasjon. Hvem er vakrest? Hvem er lykkeligst? Hvem er mest briljant? Hva er det som virkelig gjelder i det lange løp? Og hvor velmenende er f.eks. Lila når hun advarer Elena mot Nino, hennes egen ungdoms kjærlighet? Og finner Elena Lila til slutt? Slik blir Napoli-kvartetten en historie om selve livet, der det noen ganger er to skritt frem og ett tilbake, og andre ganger ett skritt frem og to tilbake ... Tittelen på boka røper den største tragedien som et menneske kan utsettes for ... En historie som Elena velger å skrive en bok om, og som blir en voldsom suksess. Hun har så og si stjålet en historie som nok burde ha fått gli inn i glemselen. Er hennes egen suksess viktigere enn venninnens ve og vel når det kommer til stykket?

Dersom du ikke har lest noen av disse bøkene, har du mye å glede deg til! De to første bøkene har du mulighet for å få tak i på Mammut-salget som starter neste mandag (bok nr. 32 og 33 i salgskatalogen). Jeg anbefaler bøkene på det varmeste! Det har vært stort å få følge Elena på hennes vei gjennom livet.

Mange har skrevet om denne boka og jeg nevner her noen av dem: NRK (Jakten på forfatterens identitet kan allikevel illustrere ett sentralt poeng: Hva vil det si å fortelle en historie? I dette tilfellet; hvem forteller om hvem? Hva er fortellingens konsekvenser? Og enda en gang: hvem eier historien om et liv?), VG (De har forsøkt å komme seg vekk fra sin barndoms brutale bydel i Napoli, med camorra, vold og drap og kidnapping. Men det er i Napoli de finner hverandre igjen. Så forsvinner Lila, og Elena flytter igjen, leter, tenker, skriver og skriver. Om dette spinner Ferrante sin suverene Napolikvartett, et unikt litterært prosjekt.), Aftenposten (Om man betrakter Napoli-kvartetten i seg selv, hvis det i det hele tatt er mulig, er det ikke vanskelig å forstå at folk ikke får nok av Elena Ferrante. Bøkene om Elena (navnebruken legger åpenbart opp til en identifikasjon mellom fortelleren og forfatterens pseudonym) og Lila har et sterkt narrativt driv samtidig som de forankrer personlige erfaringer i en større kontekst, det vil si historien om det moderne Italia, fra 1950-tallet og frem til vår egen tid.), og bloggerne Med bok og palett (Ein fantastisk roman denne gongen også! Berre trist at det er slutt. ), Artemisia (Dette er desidert det mest komplekse og dramatiske bindet av de fire. Og selv om Ferrante også i denne boka drøvtygger en del med sin omstendelige skrivestil, blir det sjelden så veldig kjedelig.), Kleppanrova (FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG!), Har du lest (En av hemmelighetene til den enorme appellen til Ferrante bøkene tror jeg er at de er så vanskelige å definere. Det er absolutt politiske romaner. Samtidig eksellerer de i det nære, i familierelasjonene, i møtet mellom mennesker. Bøkene er også uten tvil feministiske, fordi de fokuserer på to kvinner som på hver sin måte forsøker å stå imot konvensjoner. Lila stritter imot det hun kan, og sloss med de midlene hun har. Og Lenù er kvinnen som ensom bryter ut, men som opplever hvor farget og fanget hun likevel er av sin bakgrunn. Hvor hører disse kvinnene hjemme? Hvilken pris må de betale for sine livsvalg og hva slags mennesker blir de?) og Reading Randi (Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med.)

Utgitt i Italia: 2014
Originaltittel: Storia della bambina perduta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 573 
Spilletid: 17 t 20 min.
ISBN: 978-82-521-8880-6 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163769 (lydfilen)
Jeg har mottatt leseeks. av boka

Frode Grytten: "Menn som ingen treng"

Helt rå novellekunst! 

Jeg mener at Frode Grytten (f. 1960) er den aller beste novellisten i Norge! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker - helst de som av diverse årsaker har havnet litt på siden av det etablerte. Det måtte eventuelt være Carl Frode Tiller i Innsirklings-triologien, men da snakker vi på den annen side ikke om noveller, men om romaner ... 

For å ta det viktigste først - på selveste julaften! Dersom du mangler én siste presang til noen og trenger et hurtig-julegavetips, så er mitt råd klinkende klart: kjøp denne boka av Frode Grytten i dag! Du kan kjøpe den til hvem som helst - også til mannlige slektninger som "egentlig" ikke leser så mye. De kommer til å elske denne boka, de også! Novellene er relativt korte, lettleste og poengterte. De går rett hjem! 

"Menn som ingen treng" er Frode Gryttens niende novellesamling, og det er ni år siden sist han utga en novellesamling, kan vi lese på forlagets nettsider. Boka ble nominert til Bokhandlerprisen, men akkurat den var det Vigdis Hjorth som stakk av med i år. I de senere årene har Grytten blant annet konsentrert seg om å skrive romaner ("Saganatt. Lundetriologien" (2011) og "Brenn huset ned" (2013)), men mest kjent er han antakelig for sin eminente novellesamling "Bikubesong" (den fikk han Brageprisen for i 1999). I tillegg har han utgitt novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen" (2007) og romanen "Flytande bjørn" (2005). Samtlige linker peker til mine innlegg på bloggen. 

Hva handler "Menn som ingen treng" om? Egentlig har forlaget selv presentert denne novellesamlingen på glitrende vis:

"Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng."

Og vi kunne ha lagt til farlige menn ... For menn som ingen trenger, som ikke føler seg nødvendig eller sett, blir noen ganger farlige ... 

"Jesus, sa far og las opp frå avisa. Det var ei sak om ein amerikansk politikar som hade blitt tatt på fersken i bilen saman med to prostituerte. Folk vil ha ein heil masse ting for ingenting, sa far min, har du tenkt på det? Det hadde eg ikkje tenkt på, så eg svarte ikkje. Utan å sjå opp sa far min at folk snytte på skatten, folk stal og lovde og laug og lurte kvarandre. Han sa at det fanst ei grense mellom rett og gale i dette livet, og at eg aldri måtte ta til å studere juss, for advokatane sin jobb var å rote med den grensa. Dette måtte eg love han, at eg aldri tok til å studere juss. Som om eg eingong hadde vurdert det." (side 26)

Vi befinner oss i novellen "1974", der mor har reist på landet for å tilbringe sommerferien sammen med sine to sønner. Far skal komme etter når han får fri fra jobben. I mellomtiden forelsker mor seg i en mann, og det bygger seg opp til en katastrofe etter hvert som hun blir mer og mer uforsiktig og ikke tar seg bryet med å skjule sine følelser for denne mannen i omgivelser der "alle kjenner alle". For så ankommer far ... før tiden ... Han moren egentlig ikke trenger lenger ... 

I "Airbag" møter vi far og sønn, begge fra Polen, som lever av å kræsje andres biler. Hvor lenge kan de holde på før det går galt? Underveis kjenner vi på de klassiske far-sønn-forventningene, men som her bryter alle de normale grensene. I "Kokepunkt" møter vi Harry som blir misforstått, og novellen blir en påminnelse om at når vi tror vi har hele bildet, så har vi kanskje ikke det likevel. Og om hvor håpløst det kan fortone seg å forsøke å få andre til å forstå når de allerede har bestemt seg for noe ... Tilsvarende gjelder jeg-personen i "Ytre karakteristika" som blir straffeforfulgt for noe han kanskje, men kanskje ikke, har gjort. Når forhånddommen er falt - nytter det egentlig å protestere? I "Mann, 72" møter vi en vietnamesisk mann som kjører seg bort etter å ha satt av kona på Gardermoen. Hva står i avisene om en slik sak, og hva skjedde rent faktisk? Og kanskje selve høydepunktet i novellesamlingen: "Finnmark"! Der møter vi en mann av det heller tvilsomme slaget som har fått ei mindreårig jente av god familie til å forelske seg i ham, og så stikker de av og reiser på innbruddsraid i hyttefelt der han har vært håndverker tidligere. Hvordan er det mulig å nære så varme følelser for kvinnen i sitt liv (som egentlig er et barn) og samtidig være så følelseskald? I "SK4609" ber en mann om fri fra jobben og han reiser deretter til England for å leve ut hittil skjulte sider ved seg selv ... 

Hva skjer med menn som ingen egentlig trenger? Vi aner det mer mellom linjene enn i det som sies rett ut. Her er det nemlig mye undertekst, og det krever at vi stopper opp og tenker før vi rusher videre til neste novelle. Grytten fanger opp nyanser og fascetter i presise og skarpe setninger, som får det til å grøsse i meg. Som når han i novellen "1974" sier at "1974 var året då far min tok til å gå laus på sin egen familie". Ikke noe mer. Bare dette. Mange bilder kom opp i mitt hode. Ikke til å undres over at kona hans forelsket seg i en annen ... en mer galant herremann som var høflig og snill og omtenksom ... 

Grytten får frem hvor lite vi egentlig vet om andre mennesker, noe som skyldes at vi som regel er så forutinntatte fordi vi tror vi har skjønt så mye ... Og så har vi egentlig ikke skjønt noe som helst. Selv om Grytten ikke som f.eks. Kjell Askildsen er minimalistisk i sine skildringer, er det ikke mye unødig utenomsnakk i hans noveller. Han vet hvor han vil, og han leder oss dit - ofte med tankevekkende og overraskende poeng. 

Det jeg liker aller best er det virkelighetsnære aspektet ved Gryttens noveller, og hans evne til å skildre så fullstendig ulike menneskeskjebner. Jeg ble sittende med et inntrykk av en forfatter som finner sin største inspirasjon til å dikte når han sitter med avisen foran seg og leser om mennesker som har gått seg vill, og virkelig går inn for å fatte hva som lå forut for det som skjedde. Dette har han gjort med en slik innlevelse at det hele fremstår svært troverdig og autentisk. Hva skjuler seg bak avisoverskrifter som "Mann, 72"? Og hva skjuler seg bak en kaldblodig forbryter som har gått berserk og drept flere mennesker? Hva tenker et slikt menneske? Bak alle menneskeskjebnene ligger det noen samfunnsstrukturer som nettopp gjør dem mulige. Fattige mennesker i møte med det rike Norge. Mennesker som har falt utenfor samfunnets rammer, men som like fullt er midtpunktet i sitt eget univers og tolker alt ut fra dette. Mennesker som fordi de har falt utenfor, ikke får de vanlige korrektivene som de fleste andre får når de er i ferd med å falle ut ... Mennesker som er fremmedgjort i det samfunnet de skulle ha vært en del av ... Gjennom novellene gir Grytten oss en mulighet til å bli kjent med disse menneskene vi vanligvis ikke omgås, og slik beriker han oss med noen flere perspektiver. Dette får han til uten å moralisere på noe vis. Det er opp til oss selv hva vi skal mene om de ulike skjebnene vi møter. Jeg ble sterkt grepet mens jeg leste!

"Menn som ingen treng" er en brilliant novellesamling, som jeg anbefaler på det varmeste!

Novellesamlingen er anmeldt i alle de store avisene, og jeg nevner her noen (pluss litt til); VG ("Gryttens novelle-comeback er knallbra!"), Dagsavisen ("Grytten i toppform - Frode Gryttens nye novellesamling viser en forfatter i elitedivisjon"), Vårt Land ("Frode Grytten skriver beske skildringer av menn i krise som lengter hjem"), BT ("Briljant om hjemløse menn - Frode Grytten kombinerer skarp samfunnsanalyse med glitrende skrivekunst"), Aftenposten ("Fedrenes synder og sønnenes sammenbrudd"), Dag og Tid ("Ti historier om farlege menn") og StudVest ("Knallgod novellesamling"). Dessuten har bloggerne Kulturbloggen til Guffen (Guffen tilrår) og Tine skrevet om boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 245
ISBN: 978-82-495-1688-9
Boka har jeg kjøpt selv

Frode Grytten (Foto: Paul S. Amundsen)

Tore Renberg: "Du er så lys"

Et sterkt hverdagsdrama med solid psykologisk forankring!

Tore Renberg (f. 1972) er en forfatter jeg har fulgt i tykt og tynt gjennom en årrekke. Det er alltid knyttet stor spenning til hans bokutgivelser! 

I et par år har jeg gått og ventet på den siste boka i det som er planlagt som en trilogi om Hillevåg-gjengen. Denne dysfunksjonelle, småkriminelle gjengen av mennesker som lever på siden av samfunnet, og som tross sine begrensninger innretter seg så godt de kan - mot alle odds, mot samfunnets moralkodekser, mot ... det aller meste. "Vi ses i morgen" kom ut i 2013, mens "Angrep fra alle kanter" kom ut i 2014. (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Så ble det ingen oppfølger av Hillevåg-serien denne gangen, men en helt ny og enkeltstående roman fra Renbergs side. Tematikken er i bunn og grunn den samme som i alle hans bøker. Psykisk sykdom går gjennom forfatterskapet hans som en rød tråd. Bøkene hans er alltid befolket av mennesker som ikke får til det vanlige livet, som strever og sliter. Og det går ikke alltid så bra til slutt. 

Fortellergrepet i "Du er så lys" er et frempek. Gjennom så og si hele boka kommer det antydninger om at noe forferdelig har skjedd. Fortelleren vet det, mens vi lesere holdes i spenning nesten til siste side. 

"Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte." (side 9)

Jørgen og Vibeke har nylig opplevd en ødeleggende skilsmisse i nabohuset. Familien Hogne bodde i Hogne-huset, og der gikk de sakte, men sikkert til grunne - inntil skilsmissen var et faktum. Huset er nå solgt, og inn flytter Steinar, kona Liv Merete og sønnen deres. Steinar har fått jobb som fastlege i den lille bygda. 

På alle arenaer hvor Steinar kommer, virker det som om han tar hele rommet. Det er et eget lys rundt ham. "Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Måle ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak."

Hva er det med Steinar? Jørgen, bokas jeg-person, dras mellom følelser av nysgjerrighet, beundring, misunnelse og sjalusi. Selv er Jørgen en ganske alminnelig fyr. Selvtilliten er ikke helt på topp, og noen ganger forstyrres tankene hans av frykten for at kona hans skal synes han ikke duger, at han ikke er en god nok far, at han ikke holder mål. Kona er en driftig dame, mens han selv er nokså treg av seg. Steinar feier ham av banen på alle vis, og setter ham enda mer i skyggen enn han kanskje følte seg fra før av. Samtidig kan han ikke la være å bli fascinert av ham. Likevel er det denne miksen i følelser som får ham til å være på vakt overfor Steinar. Er han så perfekt som han virker som? Alle tegn til det motsatte får et enormt fokus i Steinars hode, hvor han spekulerer på hva som befinner seg bak fasaden. Dette forsterkes ved at Steinars kone er en diffus person i bakgrunnen, en de aldri helt får taket på.

Jørgen er fotballentusiast på sin hals og underdog-laget West Ham - eller Hammers - er favorittlaget hans. Han og kameraten drar jevnlig til London for å se viktige kamper, og en slik tur står på programmet. Men så blir kameraten syk, og plutselig befinner Jørgen seg i en situasjon der Steinar har tilbudt seg å bli med. Det er vel og greit at naboen er en hyggelig kar, men Jørgen føler seg invadert. De to reiser av gårde, og det skal vise seg at de får en nokså underlig helg sammen. De deler hotellrom, og ikke bare forsvinner Steinar mens den viktige kampen pågår - selve grunnen til at de i det hele tatt er i London - men han er også oppe om nettene og har et underlig uttrykk i ansiktet sitt. Etter denne turen blir ingenting det samme. 

Det er et hull i hekken mellom Jørgen og Vibekes hage og Hogne-huset. Gjennom dette hullet dukker Steinar opp i en barnebursdag hvor han ikke er invitert. Han har med seg kake og presang til sønnen deres, og det er i og for seg hyggelig. Han gjør for så vidt heller ikke noe galt, men han tar for stor plass og er dessuten ikke invitert ... En scene som alle som har opplevd invaderende nye naboer kjenner seg igjen i - der det fort kan bli too much og en smule grenseløst ... Da Steinar at på til inviterer den yngste sønnen deres på hyttetur, uten at de føler at de kan si nei, kulminerer det hele i en følelse av å ha mistet all kontroll ... 

Jeg skal ikke røpe mer av selve handlingen, som er thrilleraktig så det holder - særlig fordi vi jo vet at noe forferdelig kommer til å skje, bare ikke hva. Frykten ligger der hele tiden. Den forsterkes også av grusomme hendelser på Jørgens arbeidsplass, der han jobber som miljøterapeut med vanskeligstilt ungdom. 

Hva vet vi egentlig om andre mennesker? Vi tolker og antar og tror, inntil vi er overbevist om at vi sitter med fasiten og har skjønt alt. Det Tore Renberg får frem i denne boka er hvor feil vi som oftest tar. Det handler om at når hjernen har kommet i et visst spor, er det utrolig vanskelig å komme ut av dette sporet. Alt som skjer blir tolket slik at kart og terreng skal stemme. Når noe annet skjer, som kunne ha fått oss til å tenke i alle fall litt annerledes, tvinger hjernen oss tilbake til det sporet der vi var, og alt ses i lys av dette. Den frykten vi kjenner på, eksisterer dermed egentlig bare i eget hode og har til syvende og sist ikke så mye med virkeligheten å gjøre. Det krever styrke, erfaring og innsikt i menneskesinnet for å klare å tenke mye bredere, og å holde flere alternative tolkninger åpne. Dette krever også omgivelser som utfordrer og som ikke ytterligere segmenterer "den ene vei", slik vi blir vitne til mellom Jørgen og kona, som krangler om hvem som har rett i vurderingene av de nye naboene. På et dypere psykologisk plan er det nettopp dette som er tematikken i denne boka. Den får oss til å tenke, og forhåpentligvis vil leserne sitte igjen med en større grad av ydmykhet overfor andre mennesker som man allerede har dømt nord og ned. I denne boka får vi nemlig vite den egentlige historien om Steinar, mens vi i det virkelige liv sjelden eller aldri får denne muligheten. Og dermed fortsetter vi bare i vårt eget tolkningsspor, som ofte er preget av følelser og følelser alene, helt til disse ikke står helt i forhold til den utløsende årsaken. 

Jeg har fått med meg at noen lesere har ment at det var for mange løse tråder på slutten som ikke ble nøstet sammen, mens andre har kritisert at slutten er for overtydelig og at Renberg ødelegger boka ved å servere alt på et fat på slutten. Det er jo nettopp det han gjør: han serverer alle forklaringene på slutten og lar oss ikke sitte igjen med et eneste spørsmål. Ikke annet enn at i alle fall jeg undret meg over hvor skråsikre mange av oss er på at vi har hele bildet, mens det til syvende og sist viser seg at det er langt flere nyanser og at vi til og med skivebommer fullstendig dersom vi ikke er åpne nok for at vi kan ta feil. Særlig når vi har stivnet i en følelse, og tolker alt i lys av denne følelsen. Da mister vi gangsynet, og får ikke øye på noe annet enn det som bekrefter vårt eget virkelighetsbilde. Vanligvis liker jeg ikke at forfattere serverer hele løsningen, og kanskje kunne Renberg ha latt noe mer henge i løse luften, overlatt til leserens fantasi? Jeg vet ikke helt. Kanskje kommer svaret til meg når jeg har fått mer avstand til boka. 

Tore Renberg skriver på nynorsk denne gangen. Det burde han gjøre oftere! På et vis ble romanens litterære kvaliteter løftet nettopp fordi den er skrevet på nynorsk. Fortellergrepet i boka, med et frempek som er tatt ut i sin ytterste konsekvens, gjorde at spenningen steg og steg, inntil vi fikk vite alt. Det er lenge siden jeg har lest ut en bok i løpet av et døgn, men her klarte jeg ikke å slutte. Det gikk ut over nattesøvnen, jeg holdt på å ikke komme meg av bussen i tide et par ganger, og jeg ble gående og lese på gata ... Et sterkt hverdagsdrama med solid psykologisk forankring! Jeg anbefaler denne boka sterkt! Dersom det ikke hadde vært for at jeg fikk papirutgaven i gave, ville jeg ha hørt denne som lydbok. Tore Renberg leser selv, og det er alltid en opplevelse i seg selv. 

Andre som har skrevet om boka er BokBloggBerit (hun ga terningkast seks), Dagsavisen (Tore Renberg har skrive ei spanande bok. Og konklusjonen hans er det vanskeleg å finne feil med. Kva veit vi vel eigentleg om medmenneska våre? Eller om korleis andre ser oss? Fint lite.), Aftenposten (Men er det virkelig det de ser? Eller ser de bare de forutsigbare og forstemmende fruktene av sin egen vanetenkning?), NRK (Men før vi kommer så langt har vi altså blitt utsatt for et romanangrep fra alle kanter - fra en forfatter som nå ikke bare fremstår som teknisk god, men også med noen innsikter om det å holde liv i en familie, i et bygdesamfunn, og om de mulighetene vi har – og ikke har til å gripe inn i andres liv.), VG (Og det er vel også hovedbudskapet med denne ujevne romanen: At selv den som skinner mest, kan ha det mørkt, uten at noen klarer å få øye på det.) og Tine sin blogg (Dette er Tore Renberg på sitt beste, han skriver godt og han leser godt. Det flater litt ut mot slutten, og delen med Steinars dagbok ble oppstykket og kjedelig.) Kleppanrova har også skrevet om boka.

Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 268
ISBN: 978-82-495-1695-7
Jeg har fått boka i gave

Tore Renberg (Foto: Tommy Ellingsen)

Elena Ferrante: "Dei som flyktar og dei som blir"

Tredje bind i Napoli-kvartetten

Ingen vet hvem Elena Ferrante er, forfatteren bak Napoli-kvartetten. Bokserien utkom i Italia i årene 2011-2014. Spekulasjonene har gått høyt og lavt rundt hvem dette kan være, og det har vært gjort regelrette forsøk på etterforskning for å prøve å finne en kvinne fra Napoli i rette alder, som studerte litteratur ved universitetet i Pisa på den tiden hovedpersonen i bøkene, Elena, gjorde nettopp det. Ingen har likevel klart å finne frem til hvem hun kan være. 

Tidligere i sommer diskuterte jeg konseptet bak disse bøkene med en annen, og da kom følgende opp: tenk om det er en mann som står bak bøkene? Jeg må innrømme at det hadde jeg faktisk ikke tenkt på ... Men mistanken er sådd, og lest med disse brillene har jeg kommet til at det ikke er helt usannsynlig. Det er noe med måten særlig Elena beskrives. Hun er ganske maskulin i sin tilnærming til det meste. 

Jeg har også diskutert bøkene med en mannlig leser, som har opplevd å bli møtt med fordommer ala at han leser "damelitteratur". Niks! Dette er faktisk ikke "damelitteratur" - i alle fall ikke i den betydning begrepet gjerne benyttes. Derimot handler den om kvinner, og bøkene kan sånn sett karakteriseres som "kvinnelitteratur", noe som ikke er det samme som "damelitteratur". Begrepet "damelitteratur" henspiller på hvem som leser bøkene (nemlig damer), mens begrepet "kvinnelitteratur" henspiller på hvilket kjønn hovedpersonene i selve bøkene har. Og det er vel ikke slik at det er noe mindreverdig i å lese en bok som handler om kvinner, selv om man er mann?

I alle fall - så stor er interessen for Napolikvartetten at Litteraturhuset den 12. oktober 2016 arrangerer et møte mellom fire personer - Bjørn Ivar Fyksen (Klassekampen), Cathrine Sandnes (Manifest), Gudmund Skjeldal (kritiker) og Janneken Øverland (litteraturhistoriker) - for nettopp å diskutere dette forfatterskapet. Arrangementet har tittelen "Forfattar utan andlet". Billettene til hovedsalen var for lengst revet bort da jeg for nesten tre uker siden bestilte billetter til arrangementet, og måtte nøye meg med overføring på storskjerm i en annen sal. Det sier noe om interessen for bøkene og forfatterskapet. 

Den første boka i serien - "Mi Briljante venninne" - kom ut på norsk første gang i 2015. Jeg omtalte den her på bloggen i juni 2015. Den andre boka i serien - "Historia om det nye namnet" - kom ut på norsk høsten 2015, og jeg omtalte den på bloggen min i januar 2016. Siden jeg hørte begge disse bøkene som lydbok, var det naturlig å fortsette i samme spor med den tredje boka. Og fordi bøkene er så eminente, måtte jeg i tillegg ha dem i papir - til senere lesning. 

Venninnene Elena (kalles også Lenú) og Lila vokser opp i Napoli, og begge kommer fra fattige familier. Mens Lila Cerullo vokser opp i en skomakerfamilie, er Elena Greco datter av en portner. Venninnene nærer en gjensidig beundring for hverandre, men det er også ikke rent lite misunnelse og sjalusi mellom dem i tillegg. Dette preger forholdet de har til hverandre i årene som kommer. Spesielt merkes dette da de etter hvert velger forskjellige løp i livene sine. Vakre Lila gifter seg tidlig - et helt feilslått ekteskap skal det nokså snart vise seg - mens Elena velger å studere. Hun gir også ut en bok med klare selvbiografiske trekk, og fordi hun i boka berører en del tabubelagte temaer (som sex før ekteskap), vekker denne en del reaksjoner hjemme i Napoli. Betraktningene bokas jeg-person Elena gjør seg i møte med sin fortid - en fortid som  også handler om en temmelig kjølig og brysk mor - er interessante, særlig fordi det hun opplever er så universelt for alle som har kommet en del lenger enn de som ble der hjemme - "dei som blir". Hun lengter etter litt anerkjennelse for hva hun har fått til, men hun får ingenting. Å foreta en klassereise er som å befinne seg i limbo - det er ingenting til henne der hun kom fra, og det er heller ingenting til henne der hun kommer. 

Da Lila velger å flytte fra ektemannen sin, velger hun ikke akkurat den enkleste veien for seg selv og sønnen sin. Hun er nødt til å jobbe for å få inntekter, og opplever seksuell trakassering fra sjefen sin. Det er ikke farefritt å stå opp mot dette, og i verste fall kan hun bli stående fullstendig på bar bakke. Mens vi i Skandinavia opplevde at kvinnefrigjøringen for alvor skjøt fart på midten av 1970-tallet, hadde man ikke kommet så langt i Italia. Dette var en brytningstid der kvinnenes rettigheter ikke var sterke, men hvor noen måtte gå foran for at det i det hele tatt skulle finne sted en utvikling i riktig retning. Men Lila er stolt, og hun sliter seg heller helseløs som en dårlig betalt fabrikkarbeider enn å gå på akkord med sine egne prinsipper i et ekteskap der hun bare har forakt til overs for den mannen hun giftet seg med. 

Selv om Lila til tider er så utslitt at hun ikke har noe å gi Elena, og også er både spydig og ekkel mot henne, stiller Elena opp for venninnen når Lila trenger det. Båndene dem i mellom er sterke, slik bare vennskap som har vart et helt liv er når det røyner på. Underveis blir vi vitne til opptøyer og drap, og tidvis også rene likvidasjoner i Napoli. Enkelte familier, som tidligere ikke var særlig vel ansett, blir likevel mektige. Elena undrer seg over hvordan penger alltid synes å trumfe moral og etikk i hjembyen. Til og med tabuet det innebærer å bo sammen uten å være gift, må vike til side når mye makt og penger er inne i bildet. 

Så skulle man kanskje tenke seg at Elena, som tross alt hadde klart å karre til seg en universitetsutdannelse, skulle ha helt andre muligheter enn sine medsøstre generelt og Lila spesielt. Hun gifter seg med akademikeren Pietro, og gjør dermed en reise inn i den øvre middelklassen i Pisa. Og opplever at da hun får barn, er hun nøyaktig like låst og "hemmet" som sine medsøstre uten utdannelse. Barnet krever alt av henne, og hun får ingen tid til seg selv. Ekteskapet hennes blir ikke slik hun hadde tenkt, for mannen hennes er i grunnen aldri særlig opptatt av hva hun tenker om saker og ting. Aller helst skal hun sitte umælende og lytte mens han doserer for henne. Dette passer Elena svært, svært dårlig ... Hun føler seg redusert til en husholderske. Det er ikke dette hun hadde drømt om da hun flyktet hjemmefra og valgte å ta seg høyere utdannelse. Da ungdomsforelskelsen Nino dukker opp, er det farlig å være en misfornøyd og oversett hjemme-frue som lengter etter å bli sett ... og som lengter etter litt kjærlighet ... 

Etter at jeg har hørt meg gjennom lydbokutgaven av denne tredje boka i Napolikvartetten, er min konklusjon at det er stigning i programmet absolutt hele tiden! Bøkene blir bare bedre og bedre. Ikke bare fremstår tidskoloritten perfekt, men persongalleriet som males frem, er også meget troverdig. Boka blir nydelig lest av Silje Breivik, som om den skulle være skreddersydd nettopp til henne. Det at disse bøkene er oversatt til nynorsk gir dem en ekstra språklig kvalitet, synes jeg. Det er sterke kvinneskikkelser vi møter, enten det er de universitetsutdannede eller fabrikkarbeiderskene vi snakker om. Venninnene Elena og Lila har det til felles at de ikke lar seg plukke på nesen, og når viktige verdier står på spill, prøver de å være tro mot seg selv. Skjønt - for å være helt ærlig - lurer jeg alvorlig på hva Lila egentlig har rotet seg opp i. Vi får liksom ikke helt taket på henne. I den fjerde og siste boka får vi forhåpentligvis noen svar.

Både Elena og Lila har valgt et liv helt ulikt sine mødre, som var nødt til å sette sine egne behov til side for storfamilien. Da er det kanskje ikke til å undres over at noen hver kunne bli både biske og bitre? Særlig når de blir vitne til at døtrene deres med den største selvfølge forsyner seg av den friheten de selv kanskje hadde drømt om gjennom et helt liv ... Samtidig kjenner de en sterk avmakt overfor det livet døtrene deres har valgt, fordi det er så fremmed sammenlignet med det de selv er vant med ... Å leve i slummen i Napoli og aldri ha opplevd noe annet, er noe helt annet enn hva Elena opplever, inngiftet som hun er i en riktig fin familie. Uten at det har gjort henne noe mer lykkelig ... Tvert i mot er hun fremmedgjort i sitt eget liv, og passer egentlig ikke inn noen steder lenger. 

Denne tredje boka i Napolikvartetten er så medrivende og intens at jeg nesten ikke klarer å vente på den fjerde og siste boka, som kommer nå i høst! Slutten av boka er så oppsiktsvekkende og intrikat at jeg bare MÅ få vite hva som skjer så snart som mulig!

Har du enda ikke lest noen av bøkene i Napolikvartetten? Da er det på høy tid å gjøre noe med det! Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Artemisias Verden, Bøker & Bokhyller, Med bok og palett, Ågots bokblogg, Sukkerrør, Kleppanrova, Reading Randi og Tine sin blogg. 

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia di chi fugge e di chi resta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 501
Spilletid: 15 t 20 min.
ISBN: 9788252188790 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163363 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra forlaget, men har kjøpt papirutgaven selv

Elena Ferrante: "Historia om det nye namnet"

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen. 

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle. 

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ... 

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres. 

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt? 

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet. 

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. 

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape.  Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Silje Breivik leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia del nuovo cognome, L´amica geniale
Engelsk tittel: The Story of a New Name
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Opplest: Silje Breivik
Antall sider: 573
Spilletid: 17 t 35 min.
ISBN: 9788252188448 (papirutgave)
ISBN: 9788242162564 (lydfil)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 30. september 2015 - Å lese Elena Ferrantes andre bok i Napoli-kvartetten er som å oppleve en virvelvind: sidene flagrer avgårde. .... I andre passasjer snirkler det hele langsomt framover. Enten så liker man disse bøkene, eller så faller man av i hovedpersonenes krappe svinger og forviklinger i det omfattende persongalleriet.
- NRK v/Leif Ekle - 2. oktober 2015 - Elena Ferrantes fortsettelse - ny seier - Den såre konflikten og rivaliseringen som ruger mellom de to jentene allerede i den første boka, lever videre her. Visst er de smarte begge to, men Lila er langt på vei genial. Lenú har disiplinen, evnen til å arbeide hardt. Og hun er den som får sjansen til en vei ut av bydelen: Nemlig kunnskap og utdanning. Lila får aldri begynt, men holder på i det skjulte. ... Napoli-kvartetten vil bli stående som en seier for den realistiske romanen.
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 1. oktober 2015 - Besettende lesning - Lila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt.
Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 2. oktober 2015 - Kontant Ferrante-oppfølger - Språket i Ferrantes roman er ikke oppsiktsvekkende i seg selv og ofte mer kontant enn briljant, men med enkelte minneverdige formuleringer. En beskriver Elenas hjemreise fra studier i Pisa: «Eg opplevde tilbaketuren til Napoli som om ein defekt paraply lukka seg over hovudet mitt etter eit vindkast.» Det er først og fremst scenene som danner klare bilder i Ferrantes bok, tydelige og nærgående. Utporsjoneringen av informasjon gjør at utfallet i dannelsesfortellingen i dette bindet, Elena Greco blir forfatter, faktisk også kommer som en overraskelse, til og med for hovedpersonen selv. Elena ser selv Lila som det litterære naturtalentet blant dem, og Lila fungerer ganske visst som et bullshit-filter av en barndomsvenn, blant nye venner som tar sin omgang med bøker og verdensbegivenheter som en selvfølge.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 30. september 2015 - Framleis like briljant - Det er dessutan ei sterkt klassemedviten bok, om Elenas som dreg og Lila som blir. Ei bok som viser at ein kan tene pengar, men likevel ikkje klare å kjøpe seg klasse. At ein kan skaffe seg utdanning, men likevel kjenne banda strame mot den boklause bakgrunnen ein kom av. Det er ei bok om forelsking og kjærleik, og om vennskap. Om å vere ung samtidig som ein liksom skal vere vaksen, håplaust forelska i heilt feil person. Og om den brennande, altoppslukande sjalusien som oppstår når han du alltid har elska vel ho andre. Vel venninna.
- Reading Randi - 31. desember 2015 - I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her….
- Artemisias Verden - 8. november 2015 - Romanene er veldig fortellende, det er Elena som ser tilbake og forteller i jeg-person. Det er den stilen jeg ikke er helt komfortabel med, tror jeg. Men bevares, nå har jeg lest de to første og da skal jeg lese resten også. Jeg vil vite hvordan det går med Lila videre, om barnet, om Elena gifter seg med forloveden sin, om hva slutten i denne boka (som jeg ikke vil røpe) fører med seg i neste bok. Her kan alt skje..
- Min bok- og maleblogg - 1. oktober 2015 - Dette er, som i første boka, ei makelaus intens og gripande forteljing om vennskapen mellom dei to no vaksne kvinnene, men også ei tidshistorie fra livet i Napoli på sekstitalet.
- Bøker & bokhyller - 11. november 2015 - Sjølv om eg har lese enkelte parti i papirutgåva, har eg kost meg gjennom heile lydboka i tillegg. Det er ei sann glede å høyre stemma og det syngande tonefallet til Silje Breivik. Sjølv om "Historia om det nye namnet" heilt sikkert står godt på eigne bein, trur ho er med på å gi boka (bøkene) ekstra intensitet og driv.