Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forsiden

Viser innlegg med etiketten mellomkrigstiden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mellomkrigstiden. Vis alle innlegg

fredag 1. mai 2015

Ida Simons: "Timen før midnatt"

En klassiker frem fra glemselen!

Ida Simons (f. 1911 d. 1960) ble født i Antwerpen i Belgia, men flyttet senere til Nederland sammen med familien sin. Der bodde de under første verdenskrig. I tiden frem til andre verdenskrig opptrådte hun som konsertpianist og hadde en lysende karriere, inntil nazistene okkuperte landet. 

Under andre verdenskrig var Simons internert i konsentrasjonsleirene Westerbork og Theresienstadt i et par år. I den forbindelse pådro hun seg en del helseplager, og måtte derfor oppgi sin pianistkarriere etter krigen. Hun begynte i stedet å skrive, og debuterte med romanen "Timen før midnatt" i 1959. Allerede den gangen ble boka godt mottatt. Ida Simons døde året etter bokutgivelsen, og rakk derfor aldri å skrive ferdig flere bøker. Debutboka ble i mellomtiden glemt.

I 2014 ble "Timen før midnatt" gjenutgitt, og den ble umiddelbart en bestselger. I følge forlaget Pax er den under utgivelse i 15 land. (Kilde: Pax forlags presentasjon av forfatteren på deres nettsider)

Ida Simons (født Rosenheimer) var for øvrig av jødisk herkomst, og foreldrene hennes kom fra velstående kjøpmannsfamilier. Faren var tysk statsborger, mens moren var nederlandsk. Da første verdenskrig brøt ut, ble alle tyskere kastet ut av Belgia. Ida Simons´foreldre valgte da å reise til Scheveningen i Nederland, hvor de senere søkte om og fikk nederlandsk statsborgerskap. 

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige. 

Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp. 

På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt.

Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. (side 9)

Bokas jeg-person er Gittel, og hun bor i Haag i Nederland sammen med sine jødiske foreldre. Vi befinner oss i mellomkrigstiden, og selv om Hitler og nazismen aldri nevnes (unntatt med begrepet "gasskammergenerasjonen" på side 106), stifter vi underveis bekjentskap med den galopperende inflasjonen i Tyskland, et land familien flytter til for en periode da farens forretninger i Nederland er katastrofale, og hvor pengenes verdi en stakket stund gjør dem rike - ja, til millionærer - i Tyskland ... Inntil det altså snur. 

Gittel elsker å spille piano, og på dette punktet aner vi at romanen har en hel del selvbiografiske trekk. Hun er så heldig at hun får låne Steinway-flygelet til den velstående familien Mardell, som bor i Antwerpen. Gittel blir nemlig venninne med husets ugifte datter, Lucie, som er mer enn dobbelt så gammel som henne selv. Dette vennskapet kan hun langt på vei "takke" foreldrenes krangler for, for hver gang det oppstår alvorlige konflikter dem imellom, flykter moren med barna til Antwerpen. Lucie er alt hva Gittel drømmer om. 

Gjennom Gittels nokså naive øyne følger vi små og store dramaer, og i særdeleshet foreldrenes svingende ekteskap. At alt ikke er slik hun gjerne ønsker å tro, erfarer hun litt etter litt. Nettopp det naive blikket gir for øvrig det meste som skjer et lett komisk skjær, samtidig som vi selvsagt skjønner alvoret som ligger bak. Større krefter - som storpolitikken i Europa på den tiden - virker også ubehagelig inn på familiens liv. 

Kontrastene mellom en jødisk familie som strever og den rike Mardell-familien, med en pater familias som forstår seg på kunst lenge før andre har skjønt det, er både spennende og interessant. 

Oppfatningene om kondisjonerthet var nokså sprikende i samfunnet vårt. Hver klikk hadde en annen den kunne rakke ned på. Jødene som kom fra Tyskland, hadde den fornøyelsen overfor polakkene, mens disse betraktet seg selv som høyt hevet over "hollenderne", som i sin tur syntes alle andre var stakkarer, slik at alle kunne være tilfreds. De "ekte belgierne", som hadde holdt til i byen i en generasjon eller mer, verdiget ikke en eneste dødelig fra noen annen gruppe så mye som et blikk, bortsett fra en del Bra Mennesker som, uansett bakgrunn, ble allment hedret og satt pris på. Hvordan de hadde oppnådd en slik status, var, i de fleste tilfeller, ubegripelig, med lærdom og materiell velstand hadde det ikke noe å gjøre. Men hadde de først fått fatt på denne tittelen, da satte de heldige opp stolte miner, hvor de for de innvidde var lett å lese; "Jeg er et erklært Bra Menneske, og for meg gjelder ikke de alminnelige fordommene."  (side 43)

Mardell-familien hører definitivt med blant de kondisjonerte, men ikke blant de Bra Menneskene. Gittels familie er verken kondisjonert eller Bra. Derfor er hun temmelig forundret da Lucie plukker seg ut nettopp henne. At hun siden skal bli brukt som en brikke i et spill, er utenfor hennes fatteevne og hun forutser det ikke før det er for sent ... 

Underveis får Gittel innblikk i mange av livets viderverdigheter; som forskjellen mellom de kjedelige seriøse mennene og de underholdende upålitelige mennene. Førstnevnte blir med alderen sure som eddik, mens de andre vedblir å klype kvinnene i baken resten av livet. Hennes bestefar tilhørte rumpelypernes rekker ... Eller som anekdotene om store kunstnere ... 

"Store kunstnere er som regel ikke elskverdige", sa herr Mardell, og det trengte de heller ikke å være. Når de skapte gode bøker eller malerier eller spilte så vakkert som Leona, da gjorde de allerede mer enn nok. Det var for mange mennesker i verden som ikke kunne annet enn å være hyggelige ... (side 167)

Da jeg begynte på denne boka, tenkte jeg at den var noe oppskrytt, fordi den virket så lett og diffus i formen. Det tok imidlertid ikke mange sidene før jeg ble bergtatt av Gittels historie, som viser seg å ha flere dybder enn jeg først fikk øye på. Humoren er både intelligent og full av vidd, og språkføringen er særdeles elegant. Etter å ha lest boka, vil jeg ikke nøle med å kalle den en klassiker, noe som skyldes de språklige kvalitetene og bokas tematikk. Her er det ikke først og fremst plottet, men selve skildringen av et helt spesielt miljø, som bergtok meg mest. Fordi vi som lesere jo vet hva som kom få år etter, og som førte til at det typisk jødiske som denne familien representerte, rett og slett ble borte, blir skildringen av deres hverdagsligheter til noe sjeldent, noe verdifullt. Og nettopp at dette står i dyp kontrast til all elendighetsbeskrivelsen som har kommet etterpå, fordi vi her møter det normale - det som burde ha fortsatt å være normalt, men som er blitt borte - gjør romanen viktig.

Det er vanskelig å fatte at "Timen før midnatt" er en debutant-roman, fordi den er så godt skrevet. Desto tristere er det at forfatteren aldri rakk å skrive flere bøker enn denne ... Jeg setter uansett umåtelig stor pris på at gamle skatter som denne boka blir gravd frem fra glemselen og utgitt på nytt! Dette ser ut til å være en trend i tiden. Isaak Babels "Fortellinger fra Odessa" (1924/1925) er ett eksempel. John Williams "Stoner" (1965) en annen. Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka" (1943-48) en tredje ... (Alle linkene fører til mine bloggomtaler av bøkene.) Det er noe med disse bøkene som fenger. Noe udødelig i tematikken, i tillegg til at de er glitrende skrevet. 

I bokas etterord skriver Mieke Tillema følgende:

"Timen før midnatt", Ida Simons´i mange henseender perfekte lille bok", skriver Adriaan van der Veen i NRC. Kees Fens sier seg enig i dette da han siterer utsagnet i nekrologen De Tijd. En født forfatterinne, kaller han henne, som hadde vakt store forventninger ved det mesterskap hun trakterer språket med. Særlig hennes ironiske karakteriseringskunst er han imponert over, og alle som bare har lest de første avsnittene av denne boken, vil si seg enig med ham. (side 205)

Få øynene opp for denne spesielle romanen! Den er vel verdt å bruke tid på!

Utgitt første gang: 1959
Originaltittel: Een dwaze maagd
Engelsk tittel: A foolish Virgin
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Antall sider: 208 (inkl. etterord av Mieke Tillema med tittelen "En klok kvinne")
ISBN: 978-82-530-3779-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Ida Simons (Foto: lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 27. mars 2015 - Glemt forfatter får gjennombrudd - I avdelingen for glemte forfattere med uventet gjennombrudd er turen kommet til Ida Simons (1911–1960). Hun var en nederlandsk pianist med suksess før nazistenes invasjon. I to år satt hun i leirene Westerbork og Theresienstadt. Etter krigen ga hun opp pianokarrieren på grunn av helseplagene de pådro henne. Hun begynte å skrive. Debutromanen «Timen før midnatt» kom ut i 1959. Året etter døde hun.
Det var trolig et tap for litteraturen, for «Timen før midnatt» er en bok full av sjarm. Den ble gjenutgitt ifjor av en nederlandsk forlegger, ifølge et etterord som insisterer mistenkelig på romanens klassikerstempel. Men slapp av: Det som ved første øyekast kan ligne anekdotiske memoarer, folder seg snart ut som en vifte som viser frem et jødisk miljø i sin fulle bredde. Sammen med Stalin-henrettede Isaak Babels nylig oversatte «Fortellinger fra Odessa», fra røffere havner lenger øst, gir Ida Simons bokvårens friskeste innblikk i et stykke kultur som nesten gikk tapt i jødeutryddelsene.

- Beathes bokhjerte - En blogg om bøker - 24. april - Vi får ta del i familiens liv både som fattige og når de for en stakket stund blir millionærer i Berlin, og alt er fortalt fra Gittels ståsted. Hun omgir seg alltid med de som er mye eldre enn henne og eller voksne. Det er naturlig at hun ikke forstår alt som blir sagt og fortalt til henne, dette gjør at hun fremstår som noe naiv til tider noe som ikke er det minste rart siden hun er et barn. Akkurat det var det av og til litt lett å glemme underveis. Ved flere ganger ble hun direkte løyet for eller at familien holdt ting skjult for henne, ikke alt skulle snakkes om eller frem i lyset. Om dette er jødisk tradisjon eller at det var sånn på den tiden er jeg ikke sikker på. Vi får i hvert fall et innblikk i jødiske tradisjoner og levesett. Og for en gang skyld var det kjekt å lese om jøder uten å lese om hvor grusomt de ble behandlet under krigen selv om de slett ikke alltid hadde det så kjekt her heller.

søndag 25. august 2013

Hans Fallada: "Hva nå - lille mann?"

Gammel klassiker som fortjener oppmerksomhet!

Etter å ha lest Hans Falladas roman "Alle dør alene" i en nyoversettelse fra Dinamo Forlag i 2011, ble jeg oppmerksom på Falladas roman "Hva nå - lille mann?". Ikke veldig lenge etterpå kom jeg over en Bokklubb-utgave fra 1970 på et loppemarked. Likevel skulle det ta tid før jeg fikk lest boka - ikke før Dinamo faktisk på nytt hadde en nyoversettelse av denne boka klar - "Lille mann - hva nå?". Også denne gangen er det Nina Zandjani som har oversatt boka. 

Siden jeg allerede hadde boka, som i sin tid ble oversatt av Arnulf Øverland, har jeg valgt å lese denne utgaven. Det er noen forskjeller mellom bøkene. Bl.a. er Emma Mörschel (Johannes Pinnebergs venninne og etter hvert unge kone) kalt Tuppa i Øverlands oversettelse, mens Zandjani har kalt henne Lille Lam (en direkte oversettelse av det tyske Lämmchen). Og barnet de venter som i Øverlands oversettelse konsekvent kalles Pluggen, har i Zandjanis oversettelse fått navnet Nurket. 


Hans Fallada (f. 1893 d. 1947) har i følge Wikipedia en rekke romaner bak seg. Likevel er det sørgelig få av dem som er særlig kjente. Med romanen "Kleiner Mann - was nun?" slo han for alvor gjennom som forfatter, selv om hans berømmelse åpenbart må ha vært av nokså forbigående karakter. Kanskje skyldtes dette at han var litt for ivrig etter å tilpasse seg nazi-Tysklands krav til litteratur, av frykt for å miste retten til å utgi romaner? Og at han derfor "mistet seg selv" og ikke skrev så ekte som han følte for? Gjennom et møte beskrevet mellom Hans Fallada og den amerikanske diplomaten William E. Dodd i Erik Larsons bok "I dyrets buk", er det ting som tyder på det. I så fall må det ha vært stikk i strid med Falladas natur, slik jeg oppfatter at denne kommer til uttrykk i den modige boka "Alle dør alene", hvor et forsiktig opprør mot nazi-styrelsen i Tyskland er hovedtema. 

Min utgave av boka inneholder et forord skrevet av Arnulf Øverland, og her skriver han følgende:

"Hvis man ville skremme folk fra å lese den, kunne man bare fortelle, hva den handler om: En ganske alminnelig mann av den underordnede handelsstand og en ganske alminnelig ung pike av folket gifter seg og får et barn, eller omvendt. Og de er fattige, og han blir arbeidsløs, og de blir enda fattigere, punktum. 

Og hva er nå dette? - Jo, det er ett av to, enten er det ingenting, eller også er det den alminnelige manns historie, som så mange forfattere har prøvd å skrive. Her er den. Og den er merkeligere enn hundre eksotiske romaner. 

Et menneskes liv er aldri kjedelig. Det byr på en uendelighet av høyst interessante og for oss alle livsviktige og uløste problemer: Hvis vi kjente oss selv i all vår bunnløse og gåtefulle alminnelighet, ville verden med ett slag vært revolusjonert.

En annen sak er at en fortelling både om en helt og om en alminnelig mann kan bli mektig kjedelig, hvis forfatteren bare er dum nok. Og det skal ha forekommet." (side 6)

Og så kan man selvsagt legge til at jovisst handler romanen om en alminnelig mann, men i tillegg viser forfatteren hvordan det var å leve i Tyskland på begynnelsen av 1930-årene, i en tid hvor flertallet av menneskene som levde på vår jord var fattige, svært fattige, og hvor helt grunnleggende behov for trygghet hos arbeidstaker ble svært lite ivaretatt. Her var det kapitalen som rådde, og de små menneskene - også vår "kleiner Mann" - hadde å tilpasse seg. Ellers var det i arbeidsgivers makt å ta fra vedkommende tryggheten fra den ene dagen til den neste. For det finnes verre ting enn å være en underbetalt, hundset arbeider, og det er å ikke å ha en jobb ... 

Innledningsvis får vi vite at der har oppstått en romanse mellom Johannes Pinneberg og Emma Mörschel - her kalt Pinne og Tuppa. Tuppa er gravid og paret gifter seg i full fart. Noe bryllup blir det ikke, for det har de selvsagt ikke råd til. Pinne har riktignok jobb, men så snart det kommer ut at han er blitt en gift mann, mister han jobben innenfor såvarebransjen. En jobb han i grunnen har fått utelukkende fordi sjefen hans håpet at Pinne skulle gifte seg med hans noe tilårskomne, ugifte datter ... 

Paret reiser til Berlin, hvor Pinne har fått lovnad om en ny jobb via morens kontakter. Moren er åpenbart kun ute etter å flå det unge paret økonomisk og på andre måter, og de skjønner raskt at de ikke kan bli hos henne. Lønnen Pinne mottar i sin nye jobb er dessuten latterlig lav og egentlig ikke til å klare seg på. Jobben han har fått avhenger av at morens venn Jachmann og hans nye arbeidsgiver fortsetter å være venner. Men han har intet valg, og plutselig våkner det en liten økonom i Tuppa, som setter opp budsjett over hva de har å rutte med. Lite vet de da om at det absolutt skal bli verre tider med arbeidsledighet og uverdige forhold. 

"Herregud, han er en av millioner. Ministre holder taler til ham, formaner ham, oppfordrer ham til nøysomhet, til offervilje for fedrelandets skyld, til å sette sine sparepenger i banken og stemme med de samfunnsbevarende partier. 

Han gjør det, eller han gjør det ikke, alt ettersom det faller seg; men han tror ikke på dem, han tror ikke et ord av hva de sier. I dypet av sin sjel vet han at alle vil ha noe av ham, ingen vil gjøre noe for ham. Om jeg går til bunns eller ikke, det er dem likegyldig, om jeg kan gå på en kino eller ikke, det er dem meget likegyldig, om Tuppa kan få klær og mat og om Pluggen kan få det godt, det er dem alldeles likegyldig. 

Og alle andre som står her i lille Tiergarten - det er virkelig en liten dyrehave! - disse ufarlige, utsultede, elendige dyrene, dem går det iallefall ikke bedre. Tre måneders arbeidsløshet, så er det farvel til den rødbrune ulsterfrakk, farvel til ethvert håp om å komme fram i verden. Onsdag kveld blir kanskje Jachmann og Lehmann uvenner, og dermed er jeg ubrukbar, ferdig, farvel." (side 111)

Selv om "Hva nå - lille mann?" er en roman om en liten families vandring fra fattigdom til enda verre fattigdom, er boka full av humor - svart humor. Dette som uttrykk for en slags overlevelsesstrategi når alt annet synes håpløst. 

Har boka aktualitet den dag i dag? Både ja og nei. Nei, fordi mennesker som havner utenfor det såkalt vellykkede i dag, blir stående sørgelig alene - i motsetning til i mellomkrigstiden hvor de aller fleste var like fattige. Dermed blir det dobbelt byrdefullt å være fattig i dag. Samtidig blir man ikke stående uten tak over hodet eller uten mat på samme måte i dag som den gangen. Ja, fordi det heller ikke i dag er noen som bryr seg - sånn egentlig - dersom man skulle havne utenfor det etablerte ... 

Jeg kjedet meg aldri under lesningen av denne boka, selv om den handler om alminnelige mennesker med alminnelige problemer, sett med 1930-tallsøyne. Og det på tross av at det mangler et "spennende" plott eller en voldsom dramatikk. Det jeg fant interessant var beskrivelsen av hverdagslivet i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, og dessuten også hvor prisgitt man var arbeidsgiver og hvor vilkårlig man ble behandlet dersom man som arbeidstaker ikke hele tiden gjorde som forventet. Desperasjonen som beskrives når Pinne ikke klarer å selge så mange dresser som det er forventet av ham, og som gjør at han går så altfor langt over streken og til slutt mister jobben - den er fantastisk beskrevet av Fallada! I sluttscenen står og faller alt på en opplevelse av verdighet, og akkurat dette aspektet har i aller høyeste grad en aktualitet den dag i dag. Romanen er meget godt skrevet, og jeg anser dette for stor litteratur! Her blir det terningkast fem! Og så må jeg medgi at jeg undres over at boka ikke har fått større oppmerksomhet i media i forbindelse med Dinamos nyutgivelse ... Jeg har kun funnet en anmeldelse av boka i Dagbladet v/Arne Dvergsdal 29. april 2013. Og ingen blogginnlegg overhode ... 

Utgitt første gang: 1932
Originaltittel: Kleiner mann - was nun?
Utgitt på norsk første gang: 1932 
Oversatt: Arnulf Øverland
Min utgave er fra 1970
Forlag: Den norske bokklubben
Dinamo Forlag har utgitt boka på nytt i 2013
Oversettelsen er her gjort av Nina Zandjani
Antall sider: 285


Hans Fallada

Andre omtaler av boka:
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2013

lørdag 24. august 2013

Erik Larson: "I dyrets buk - Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin"

Sakprosa på sitt beste!

Erik Larson (f. 1954) er en amerikansk forfatter og journalist, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har en rekke sakprosabøker på sin merittliste. Forfatteren har også en egen nettside hvor han presenterer sine bøker - www.eriklarsonbooks.com

"I dyrets buk" handler om William E. Dodd og hans familie i en fireårsperiode i mellomkrigstidens Berlin. Dodd var på den tiden historieprofessor, og det vakte oppsikt i USA da han ble utnevnt til ambassadør i Berlin. Hitler hadde tidligere samme år (30. januar 1933) blitt utnevnt til Rikskansler i Tyskland, men ingen tok ham helt alvorlig. Dodds mandat var å sikre at Tysklands gjeldsforpliktelser overfor USA ble ivaretatt. Dodd og hans familie hadde imidlertid ingen forutsetninger for å forutse hva de neste fire årene i deres liv skulle komme til å inneholde ... 

"Én ting var å lese avisartikler om Hitlers ustadige oppførsel og brutale behandling av jøder, kommunister og andre opposisjonelle, for i USA var det en utbredt oppfatning at disse fremstillingene måtte være overdrevne, at en moderne stat umulig kunne oppføre seg slik. Men i Utenriksdepartementet leste Dodd den ene rapporten etter den andre der Messersmith beskrev Tysklands raske fall fra demokratisk republikk til brutalt diktatur. Messersmith sparte ikke på detaljene - hans tendens til å skrive langt hadde tidlig gitt ham kallenavnet "40-siders George". (side 41)

Like fullt konkluderte Messersmith i en av sine siste rapporter med at ledelsen i Tyskland med Hitler, Göring og Goebbels i spissen var i ferd med å bli stadig mer moderat. Dodd var derfor optimistisk da han takket ja til utnevnelsen og reiste til Berlin sammen med sin familie. Fordi han - i motsetning til sine forgjengere - ikke var født med en sølvsje i munnen, la han opp til moderasjon i ambassadens pengeforbruk. Til stor ergrelse for de øvrige ansatte ved ambassaden, som var vant til å bruke arbeidstiden til alt annet enn seriøst arbeid ... Dodd skulle derfor komme til å bli motarbeidet av sine egne. I årene som fulgte skulle dette også medføre at alle hans advarsler om de stadig mer brutaliserte forholdene i Tyskland ikke helt ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Man likte jo ikke helt disse jødene og var dessuten engstelig for at USA skulle bli oversvømt av jødiske flyktninger. Derfor opprettholdt USA sine strenge kvoter for antall flyktninger de var villige til å ta i mot. 

Dodd var frittalende og fra side 123 til 125 finner vi en dialog han hadde med Tysklands utenriksminister Neurath om "jødeproblemet" i september 1933. 

"Neurath var enig i at Tysklands behandling av jødene var forstokket, og sa at hans departement var pådriver for en mer human tilnærming. Han hevdet å se tegn til endring. Så sent som den uken, fortalte han, hadde han vært på veddeløpsbanen i Baden-Baden, og tre fremstående jøder hadde sittet sammen med ham på podiet ved siden av flere regjeringstjenestemenn, og "det var ingen fiendtlige ansiktsuttrykk å se". 

Dodd sa: "De kan ikke forvente at verden skal få et mildere syn på oppførselen deres så lenge fremstående ledere som Hitler og Goebbels står på talerstoler som i Nürnberg og kunngjør at alle jøder må fjernes fra jordens overflate."

Dodd reiste seg for å gå. Han snudde seg mot Neurath. "Kommer vi til å få en ny krig?"

Neutath ble nok en gang rød i ansiktet. "Aldri!" 

Ved døren stanset Dodd og sa: "De forstår vel at Tyskland ville bli lagt i grus av enda en krig?"

Dodd forlot bygningen, "litt bekymret for at jeg hadde vært så frittalende og kritisk". (side 124 - 125)

Det var av største viktighet at Dodd ikke skulle bli kastet ut av Tyskland, fordi en isolasjonspolitikk ville få uheldige konsekvenser - samtidig som man ikke kunne sitte å se på alt det uhyrlige som skjedde rett foran øynene deres uten å reagere på et vis. I boka beskrives hvor vanskelig Dodd fant denne balansegangen, og hvor lite han egentlig oppnådde gjennom å opptre som et hederlig og skikkelig menneske. Vi får dessuten høre om datteren Marthas temmelig utsvevende liv, der hun tok for seg av den ene kjekke mannen etter den andre. I begynnelsen blendet av den glamorøse fasaden de høflige nazistene presenterte - inntil hun forelsket seg i russeren Boris og fikk et temmelig annet syn på det hele ... 

Litt morsomt og interessant fant jeg beskrivelsen av et møte med den tyske forfatteren Hans Fallada.

"Besøket skulle ha funnet sted tidligere på året, men Fallada hadde utsatt det til mai fordi han var nervøs for mottakelsen av sin siste bok, Den som en gang har spist av blikkfatet. På dette tidspunktet var Fallada blitt verdensberømt for sin roman Hvad nu, unge mann?, som handlet om et strevende par under Weimar-republikkens økonomiske og politiske uro. Grunnen til at Fallada var så nervøs for Den som engang har spist av blikkfat, var at det var hans første større utgivelse etter at Hitler var blitt kansler. Han var usikker på hvordan han ble bedømt i Goebbels´Rikskammer for litteratur, som påberopte seg retten til å avgjøre hva som var akseptabel litteratur. I et forsøk på å gjøre boken mer spiselig, inkluderte Fallada et forord hvor han lovpriste nazistene for at de hadde sørget for at den forferdelige situasjonen boken kretset rundt, ikke ville gjenta seg. Selv forleggeren hans, Rowohlt, mente at Fallada hadde gått altfor langt, og fortalte ham at forordet "rett og slett virker FOR innsmigrende". Fallada beholdt det." (side 244)

Etter hvert som Hitler strammet grepet om Tyskland, delte forfatterne seg i to leire; de som syntes det var umoralsk å bli værende i Tyskland, og de som ble og ventet på bedre tider. Fallada valgte det siste - "et indre eksil". 

"I dyrets buk" er en ytterst interessant beretning om en epoke jeg personlig synes det er skrevet altfor lite om. Mens markedet flommer over av bøker spesielt om andre verdenskrig, er det ikke ofte man kommer over en bok som beskriver hva som skjedde i forkant av krigen. Ekstraordinært interessant blir det når man kommer så tett på sentrum av verdensbegivenhetene som i denne boka. Det er mange paralleller i boka som stemmer meget godt overens med den fremstillingen Stefan Zweig i sin tid gjorde i sitt mesterverk "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv, og som i disse dager er tilgjengelig i pocket fra Aschehoug forlag.

Erik Larson skriver svært godt, og måten han presenterer historiene på gjør at boka fremstår som den reneste pageturner. I bokas etterord forteller han om utfordringene han møtte på da han skrev boka. Berlin ble bombet så sønder og sammen i krigens siste dager at områdene hvor handlingen finner sted, ikke lenger eksisterer. For å danne seg et inntrykk av Tiergarten-distriktet i førkrigstidens Berlin måtte han derfor få tak i gamle kart og en rekke memoarbøker for å saumfare dem etter detaljer om dagliglivet i Berlin, skriver han på side 332. At det ligger enormt mye arbeid bak denne boka skjønner man når man studerer det rikholdige noteverket bakerst i boka - et noteverk på ca. 40 sider ... Like fullt hevder forfatteren at notene ikke er uttømmende. 

Jeg vil påstå at denne boka er et must for alle med stor interesse for vår nære krigshistorie, og i særdeleshet med tanke på hva som førte til at Hitler, en underlig skrue av en mann, faktisk klarte å karre til seg makten i et land som Tyskland, og sette hele Europa i brann ... Og om hvordan det kunne ha seg at den skrekkelige behandlingen av jødene kunne finne sted og gradvis forverres til det helt ulidelige, uten at noen grep inn ... 

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt et!

Utgitt: 2011
Originaltittel: In the Garden of Beasts
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Lisa Vesterås og H.L.V. Siempre
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 380


Erik Larson (bildet er lånt fra forfatterens nettside)
Andre omtaler av boka: 

- VG v/Guri Hjeltnes - Naivitet i Berlin - 13.08.2013

tirsdag 24. april 2012

Stefan Zweig: "Verden av i går"

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta s
itt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all
dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."


Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 
skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyl
dighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte struktur og ikke minst infrastruktur i landet. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse uro
lige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å fo
rmidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ... 

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" e
r et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ... 

(I mellomtiden har boka utkommet i pocket på Aschehoug forlag våren 2013 ...)

Utgitt førs
te gang: 1944
Originaltittel: Die Welt von Gestern
Utgitt første gang på norsk: 1949
Oversatt: Inger og Anders Hagerup
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 336


Stefan Zweig

lørdag 3. mars 2012

"Der vi engang gikk" (Regissør: Peter Lindholm)

Historisk drama fra Helsinki

Så var den her endelig - filmen som er basert på Kjell Westös suksess-roman "Der vi en gang gikk"! Mens jeg i boka strevde med å holde orden på et meget rikholdig persongalleri, var dette betydelig enklere å forholde seg til i filmen. Men mange personer til tross - det er uansett rikmannsjenta Lucie, barndomsvennen og fotografen Eccu og arbeiderklassegutten Allu som står i fo
kus. 

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en hjerteskjærende scene; Lucies foreldre forviser ei tjenestejente som har blitt gravid uten å være gift. Dvs. hun får en mulighet for å foreta fosterfordrivelse av Lucies far - får hun til dette, skal hun få lov til å fortsette i tjeneste hos dem. Tjenestejenta er imidlertid ikke hvem som helst. Hun er nemlig kjæresten til den største fagforeningspampen i Helsinki, og de skal absolutt gifte seg! Og hennes ufødte barn er ingen ringere enn ham vi senere skal bli bedre kjent med, nemlig Allu. Som vitne til forvisningen av tjenestejenta er Lucie, rundt 10-12 år gammel.

Noen år senere braker det løs i Helsinki, byen som er delt mellom overklassen og arbeiderklassen. Året er 1918 og nyheten om at tsaren i Russland er avsatt, har nådd Helsinki. Dette utløser den finske borgerkrigen som ble utkjempet mellom de røde og de hvite i perioden 27. januar til 15. mai samme år. Enok Kajander, Allus far, har en sentral rolle under borgerkrigen, men der andre turer frem med brutalitet, ønsker han først av alt rettferdighet. Og han mener at brutal vold ikke løser noen ting. Overklassen slår imidlertid ned på opprøret, og den første tiden som følger etterpå er preget av regelrett nedslakting av opprørerne. Spesielt Lucies bror Cedric kan ikke få nok hevn. Mistenksomheten mellom klassene preger også årene frem til utbruddet av andre verdenskrig, hvor finnene som kjent kjempet på samme side som nazistene en tid, fordi den røde fare ble ansett som en større trussel enn nazismen ...

Parallelt følger vi Lucie og hennes tidvis nok
så utsvevende liv. Hun er så vakker at hun i ungdomsårene kan få hvem hun vil ha. Eccu er villt forelsket i henne, men han får henne bare i små, små doser - når hun vil. Eccu gifter seg med en annen, men klarer aldri å glemme Lucie ... Og Lucie, som tar for seg av absolutt alt livet kan by på, ser hvordan Eccu gradvis går til grunne i alkoholismens grep ... Idet andre verdenskrig nærmer seg krysses Lucie og Allus veier, og selv om Lucie er en god del eldre enn Allu, forhindrer ikke det at dette blir opptakten til en lidenskap hun knapt har opplevd noen gang. Så spørs det om klasseskillet mellom dem kan oppveies i en tid hvor bitterheten mellom overklassen og arbeiderklassen er så stor at de igjen står på hver sin side av i en krig. 

Denne gangen kan jeg virkelig si at jeg
 opplevde filmen som bedre enn boka. Noe imidlertid både boka og filmen lider litt under, er at det gapes over alt for mye. Dermed blir mange av partiene i hendelsesforløpet noe overfladisk behandlet. Blant annet synes jeg at romansen mellom Lucie og Allu fikk litt for liten plass i filmen. Kjell Westöes bok "Der vi engang gikk" er virkelig vel verdt å få med seg også. Ikke bare er den godt skrevet, men den omhandler også en del av historien som ikke har vært så mye belyst tidligere. 

Jessica Grabowsky er nydelig i rollen som Lucie, og Ja
kob Ôhrman i den krevende rollen som Eccu utviser store talenter som skuespiller. Jeg lot meg kanskje ikke begeistre fullt så mye av Andreas af Enehielm i rollen som Allu, kanskje mest av alt fordi jeg hadde dannet meg et nokså annerledes bilde av ham mens jeg leste boka. Når jeg likevel synes at dette har blitt en sterk, vakker og god film som fortjener terningkast fem (mens jeg ga boka en sterk firer), er dette fordi den tegner et veldig spennende tidsbilde i en by som har litt mer dramatisk historie å by på enn de øvrige nordiske hovedstedene. Nærheten til Russland og kommunismen har nok hatt mer å si her enn i resten av Norden. Jeg stiller ellers et stort, stort spørsmål ved hvorfor denne filmen ikke er blitt vist på norske kinoer. Filmen anbefales varmt!

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: Där vi en gång gått
Engelsk tittel: Where once we walked
Nasjonalitet: Finland
Språk: Svensk
Genre: Drama
Skuespillere: Jessica Grabowsky (Lucie), Jakob Ôhrman (Eccu), Andreas af Enehielm (Allu), Elmer Bäck (Enok Kajander), Kajsa Ek (Manda Salin) m.fl. 
Spilletid: 2 t



 Familien Kajander bor i Helsinkis slum .... 
... mens Lucie lever et bekymringsløst rikmannsliv i Helsinkis overklasse-bydel
Fotografen Eccu er vilt forelsket i Lucie
Lucie og Eccu
Allu og Lucie

mandag 10. januar 2011

Chaim Potok: "Davitas harpe"

Brooklyn på 30-40-tallet


Utgitt i USA: 1985
Utgitt i Norge: 1986
Originaltittel: Davita´s Harp"
Oversatt av: Helge Simonsen
Forlag: Aschehoug Oslo
Antall sider: 307

Davita vokser opp på 1930- og 40-tallet i New York. Foreldrene hennes er ikke religiøse, selv om moren er av jødisk avstamming og faren er såkalt kristen. Derimot er de sterkt politisk engasjerte på ytterste venstre fløy i en tid da kommunismen sto som en motsetning til fascisme i tillegg til kapitalisme og utnytting av proletariatet. Faren var journalist, og i forbindelse med den spanske borgerkrigen som raste forut for andre verdenskrig, reiste han til Spania som krigskorrespondent. Dette var ikke ufarlig, men fremveksten av fascisme måtte for en hver pris bekjempes!


Davita og hennes mor var mye overlatt til seg selv mens faren var ute på oppdrag. Davitas oppvekst var preget av endeløse flyttinger, noen ganger flere ganger pr. år. Det som imidlertid fulgte henne som en "rød tråd" gjennom hele barndommen, var en spesiell harpe som de alltid monterte over inngangsdøra, og som "sang" når man gikk gjennom døra. I perioder med mye problemer, skulle harpen være den som holdt Davita oppe.

I et nabolag med mange religiøse jøder følte Davita seg tiltrukket av det livet som foregikk i synagogen. Til sine foreldres store forbløffelse, begynte hun bl.a. å studere Toraen, Talmud og hebraisk. En kjent jødisk forfatter, Jakob Daw, bodde i perioder hos familien, men grunnet sine ytterliggående politiske oppfatninger samt skrifter, blir han utvist fra USA rett før utbruddet av andre verdenskrig. I mellomtiden øker Hitlers makt i Tyskland, og krigen i Spania vinnes av fascistene ... Europas jøder går en meget usikker fremtid i møte.

Davitas far forulykker mens han tilfeldigvis befinner seg i den baskiske byen Guernica under et bombeangrep i 1937, som etterlot hele byen i ruiner. Dette skjedde angivelig mens faren var i ferd med å redde en nonne fra den sikre død. I stedet døde de begge. Da Picassos bilde Guernica senere dukker opp i New York, skulle det komme til å bety mye for Davita, som lette etter spor av sin far i 
bildet:
"En lett grøssing gikk gjennom meg. Jeg kunne ikke slutte med å stirre på maleriet. Det var merkelig så stille det var blitt i rommet, og lærerens stemme svant langsomt bort, som om den var blitt oppslukt av veggene. Guernica. Svart og hvitt og grått. Groteske kropper av kvinner og en hest og en okse. En skrikende kvinne med et dødt barn. En løpende kvinne med nakne bryster. En brennende kvinne med armene løftet. En svart og hvit okse som stirret. En lykt knuget i en løsrevet hånd. Og et lys over det hele. Og stykker og biter av en død soldat, Og hva var det, i mørket mellom det skrikende hodet til hesten og det stirrende hodet til oksen? En fugl! En liten, grå fugl med hodet vendt oppover, skrikende, med vidåpent nebb. Og alt i svart og hvitt og grått. Så lett det var å gjøre nå, det som jeg hadde gjort en gang før - en knebøyning og et støt oppover og med letthet gjennom luften, lande ubesværet ved siden av fuglen og feie den forsiktig opp og løpe av gårde med den fra oksen og hesten og gjennom bombesprengte gater og ruinene av nedfalte hus og branner og løse kroppsdeler og ned til elven og broen og utkanten av byen hvor min far var, og hjelpe ham med å bære den sårede nonnen, så hoften hans ikke skulle svikte under vekten av henne."
Det var ikke lett for Davitas mor å klare seg som alenemor i 30-årenes New York, men grunnet det sterke samholdet i det jødiske nabolaget, gikk det på et vis. Den dagen Sovjet - selveste kommuniststaten med stor K - inngikk en avtale med fascismens nazi-Tyskland, ble det imidlertid for meget for henne ...

Dette er en utrolig sterk roman som jeg lenge har sett frem til å lese. Etter en noe haltende begynnelse, ble jeg totalt oppslukt av historien i boka. Den grep meg med en slik kraft at jeg hadde store problemer med å løsrive meg. Det som kanskje er den største styrken med boka, er alle de ulike nivåene i den. På den ene siden kommunismen og fascismen, slik jeg allerede har vært inne på. Så dette med å vokse opp som ikke-religiøs jøde i et ytterst religiøst jødisk samfunn. Etter hvert også Amerikas frykt for kommunismen og særlig dette med troen på væpnet revolusjon. Så har vi dette med blandingsekteskap, og så dette med å være en begavet jente slik Davita var, og likevel ikke bli regnet med når det kom til stykket. Fremveksten av jødehatet i Europa og den ikke helt store troen på at Hitler faktisk ville være farlig når det kom til stykket, er også beskrevet på en måte som gir en forståelse av hvorfor verden ikke foretok seg noe mens det enda var tid. Samtidig får vi et sterkt innblikk i hvor lite berørt den vanlige borger i USA rent faktisk var av at det pågikk en verdenskrig "out there".


Boka er svært godt skrevet! Og jeg er stum av beundring over at en aldrende mannlig forfatter har skrevet en så oppriktig og troverdig roman om alt som rører seg i et lite pike-sinn fra 7-8 årsalederen og frem til 14-15-årsalderen - og endog gir denne ungpiken jeg-fortellerrollen. Det må bli terningkast seks!

Populære innlegg