Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Petterson Per. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Petterson Per. Vis alle innlegg

lørdag 13. april 2013

Per Petterson på Lørenskog bibliotek torsdag 11. april 2013

Per Petterson på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Torsdag 11. april 2013 kl. 19.00 var det duket for bokbad på Lørenskog bibliotek! Gjesten denne gangen var intet mindre enn Per Petterson, og den som skulle intervjue ham var dessuten den meget erfarne Hilde Kramer. Temaet for bokbadet var Per Pettersons forfatterskap og i særdeleshet hans siste bok "Jeg nekter", samt hvor han henter inspirasjon til sin skriving. Allerede da programmet var klart, sørget jeg for å merke av arrangementet i kalenderen. Dette skulle jeg få med meg! "Jeg nekter" er nemlig en av de fineste leseopplevelsene jeg hadde i fjor høst! 


Hilde Kramer (Foto: RMC)
Aldri tidligere har jeg opplevd Lørenskog bibliotek smekkfull i forbindelse med et arrangement! Arrangørene endte med å bære inn mange ekstra stoler, og bildet ovenfor viser bare en liten del av de fremmøtte. Da det var klart at det ikke var plass til flere, startet bokbadet, selv om klokka ikke var mer enn sånn ca. kvart på syv. 

Noe av det første Hilde Kramer startet med var å presentere Per Pettersons bibliografi. Hele ni bøker har det blitt fra Per Petterson debuterte med novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" i 1987. Siden har den ene romanen fulgt den neste, med sånn ca. 3-4 års mellomrom. Titlene har med årene blitt mer og mer "krakilske" - som "Jeg forbanner tidens elv" og "Jeg nekter". Det neste blir vel "Nei!", spurte Hilde Kramer - etterfulgt av humring fra salen og ikke minst fra forfatteren selv. 

Per Petterson forklarte at tittelen kommer av seg selv underveis i skrivingen. Plutselig bare er den der, dukker gjerne frem i en setning midt i boka - og da holder han fast på det, og går ikke tilbake på det han har bestemt seg for. Tittelen er med på å bestemme retningen for boka, og binder sånn sett handlingen på et vis. Det synes han er helt greit. I "Jeg nekter" er det flere personer som alle nekter på ulike nivåer i boka. 
(Foto: RMC)

Per Petterson hører mye på musikk mens han er i en skriveprosess. F.eks. er "Til Sibir" en Puccini-bok, mens "Jeg nekter" er en Jimi Hendrix-bok. 

Per Petterson liker Østlandsområdet pga. dets variable landskap, men han må av og til til Danmark "der en liten mann kan se langt". I sine yngre år var han svært urban og frekventerte Oslos barer, men han flyttet etter hvert på landet pga. kjærligheten. 

På spørsmål om bruk av litterære virkemidler svarer forfatteren at det er viktig at man ikke merker at det er et virkemiddel som blir brukt - bare at "det virker". 

Når Per Petterson begynner å skrive på en bok, starter han gjerne med å skrive en lang handling, og så håper han at det skjer noe etterpå. Som regel gjør det nettopp det, men selv aner han ikke hva når han begynner. Han har lært seg til å stole på intuisjonen sin - dvs. at fortsettelsen kommer på et eller annet tidspunkt. For ham handler det en hel del om musikalitet i teksten, og han hører med en gang dersom noe lyder falskt. Uten å ha noen plan fra starten av, og uten å vite hvor det bærer hen, skriver han akkurat det som faller ham inn. Det ligger ikke for ham å "finne på ting". Da han skrev på "Ut å stjæle hester" ante han ikke at boka også skulle komme til å handle om andre verdenskrig. Selv hater han å gjøre research før han begynner å skrive. Det tar han alltid etterpå. Ellers er han redd for at dette skal ødelegge skriveprosessen. 


Underveis ble det spilt musikk - med inspirasjon hentet fra
Per Pettersons egne bøker (Foto: RMC)
Når han skriver om hendelser som spenner over f.eks. to tidsepoker, med store tomrom midt i, satser han på at leseren fyller ut det som mangler. Romanen må være klokere enn forfatteren - større enn seg selv. I motsatt fall er det ingen stor litteratur etter hans mening. Leserne, som er høyst forskjellige, fyller ut med sine egne preferanser, og dermed kan en og samme bok gi ulike lesere høyst forskjellige ting. Det er dette som kjennetegner stor litteratur! 

Som tidligere nevnt klarer ikke Per Petterson å finne på historier som er fiks ferdige fra starten av, og med sirlige disposisjoner for hva som kommer når i hendelsesforløpet. Han stoler på sin egen intuisjon samt underbevisstheten, og når det stopper opp, venter han litt. Han ser hva som skjer, og så kommer historiene nærmest av seg selv - alt som konsekvenser av det foregående. For ham er det viktig at historien har noe naturlig over seg. 

Hilde Kramer trekker frem at det er et felles referansepunkt i mange av bøkene hans - f.eks. at de foregår på Grorud, at Arvid Jansen går igjen osv. Forfatteren medgir at Arvid er hans alterego, men at absolutt all handling er og blir fiksjon. Det er sjelden at damene i bøkene har den samme klangen som mennene, men fru Berggren i "Jeg nekter" er et hederlig unntak. Hun er ganske enkelt ikke helt god, der hun f.eks. plutselig forlater barna sine. Ellers viste Kramer til at det kun ett sted i bøkene hans er en referanse til billedkunst, og at dette gjelder René Magrittes marerittaktige bilde "Not to be reproduced". 
René Magritte: Not to be reproduced

Per Petterson innrømmer at han slet veldig med "Jeg nekter". Etter ca. 100 sider stoppet det helt opp. Intuisjonen fungerte ikke, underbevisstheten var ikke med og selv ante han ikke hvordan det skulle gå. Men like plutselig som det stoppet opp, like plutselig kom han på sporet av historien igjen. Han medgir at det er en litt risikabel måte å skrive bøker på, fordi han kan ramle ut og ikke finne tråden igjen. Hilde Kramer ga uttrykk for stor overraskelse over dette fordi hun selv opplever handlingen nærmest som filmatisk, med glidende overganger mellom sceneskiftene. I den forbindelse opplyser forfatteren at han har sett mye eldre film, og at han kanskje er påvirket av den opprinnelige måten slike filmer med mange dialoger ble bygget opp på. Selv elsker han dialoger og det faller ham veldig lett å skrive dialoger.


Helt til slutt leste forfatteren høyt fra 
"Jeg nekter" (Foto: RMC)
For øvrig spurte Hilde Kramer om hans forhold til dyr og kanskje hester i særdeleshet. Forfatteren flirte og påpekte at han har noen traumatiske opplevelser med hester og anser dem som livsfarlige dyr. 

"Ut og stjæle hester" er den boka Per Petterson har opplevd som lettest å skrive. Det tok ham "bare" tre år å fullføre den - mot normalt opp mot fire år. I boka er det mange beskrivelser av natur fra Romerike. Før Per Petterson flyttet til Aurskog-Høland bodde han i Rælingen, og han kjørte mye rundt i bil i området. Da får man sett mye, og sånn sett skriver han en hel del om det å kjøre rundt i bil i dette området av Østlandet. 

Når Per Petterson skriver om natur, prøver han å gjøre naturen til subjekt og personene til objekt. Man kommer ikke utenom naturen, og den presser seg alltid på i handlingen, som nødvendigvis alltid foregår et sted. Han elsker å skrive om naturen. Og noen ganger i sitt liv har han vært ute i naturen og opplevd at det ikke er han som ser på trærne, men de som ser på ham. Det har vært spesielt.

I bøkene hans er det mange referanser til litteratur. Felles for dem alle er at dette er bøker han selv har lest. Alle har sin egen stjernehimmel av litteraturpreferanser. F.eks. leste han i sin tidlige ungdom Simone de Beauvoirs selvbiografi, som er proppfull av litteraturpreferanser. Han skrev opp henvisningene, og siden ble dette hans kilde til egen lesing. Dette igjen førte ham bort i Albert Camus, som igjen hadde sine preferanser, og slik økte hans litteratære univers. 


Per Petterson (Foto: RMC)
Mot slutten av bokbadet kom Per Petterson inn på hva som gjorde at han faktisk valgte å bli forfatter. Dette hadde noe å gjøre med hans forhold til Blindern, hvor det forhold at han ikke turte å spørre hva en kollokviegruppe var gjorde at han aldri mer viste seg der. Han mener at dersom han hadde kommet fra en annen kant av landet, kunne han fint spurt om dette. Men ikke når han kom fra Oslos østkant ... 

Han mener at det er Uelandsgate og ikke Akerselva som deler Oslo inn i øst og vest. I essaysamlingen "Måne over porten" har han skrevet om klassereiser. Det var vel da han fant ut at han ikke var interessert i å gjøre en klassereise. Han trivdes på Veitvet, likte naboene og hadde ikke lyst til å flytte til et "penere" strøk av byen. Det forhold at han hadde leiligheten full av mange rare bøker og gikk med pussige kunstnerskjerf ble dessuten uten videre akseptert av alle han hadde rundt seg. Det var helt greit at han var den han var. Hans far hadde paradoksalt nok en helt bokhylle full av gamle klassikere han aldri hadde lest, mens moren hans ikke eide en eneste bok, men lånte mye på biblioteket. Selv leste Per Petterson allerede som 14-åring bl.a. Leo Tolstojs "Krig og fred", som han fant i farens bokhylle, og som han slettes ikke opplevde som tung eller vanskelig å lese. Det var først etterpå at han "skjønte" at denne boka liksom skulle være så vanskelig å nærme seg ... 

Avslutningsvis - før Per Petterson leste høyt fra "Jeg nekter" - påpekte han at rytmen i setningene er viktig for ham, og at dette fører til en del disputter med f.eks. hans danske oversetter. Det er helt avgjørende for ham at rytmen bevares i oversettelsen av bøkene hans. Petterson avsluttet med å oppfordre alle til å møte opp på Lørenskog bibliotek på  Verdens bokdag den 23. april kl. 19.00, for da kommer Edvard Hoem for å snakke om sin Bjørnstjerne Bjørnson-biografi.

Og med dette var et særdeles interessant bokbad over for denne gang, og jeg sitter tilbake med et sterkt inntrykk av en forfatter som jeg faktisk beundrer enda mer enn før jeg møtte ham på Lørenskog bibliotek. Jeg tror det kommer til å påvirke min lesing av hans bøker i fremtiden! Er det noe Per Petterson er god på, så er det å skrive romaner som er større enn ham selv - romaner som kommer til å leve videre og som blir lest om og om igjen! Og han er en mester til å beskrive stemninger, mellommenneskelige forhold og ikke minst natur! Og så er det selvsagt morsomt å ha hans signatur og hilsen i mitt eksemplar av "Jeg nekter" ... 

søndag 11. november 2012

Per Petterson: "Jeg nekter"

Helt utvilsomt blant høstens beste bøker! 

I årenes løp (fra 1987) har Per Petterson (f. 1952) utgitt ni bøker, herunder en novellesamling og en essaysamling. Selv har jeg så langt bare rukket å lese fem av Pettersons romaner, og to av dem - "I kjølvannet" og "Jeg forbanner tidens elv" - er omtalt på min blogg. Jeg hører ikke med blant dem som var helt fra meg av ovasjoner over "Ut og stjæle hester" (men har lenge tenkt at jeg kanskje burde lese den på nytt for å gi den en ny sjanse), og generelt kan jeg vel si at jeg har likt forfatterens nyere bøker bedre enn de tidligere bøkene hans. 


Etter å ha lest den ene fantastiske kritikken etter den andre av "Jeg nekter" (se listen nedenfor, som imidlertid også inneholder en og annen kritisk røst), har jeg vært veldig spent på denne boka. Og jeg kan allerede nå røpe at jeg likte den svært godt og rangerer den som den beste av Pettersons bøker så langt (med den begrensning som ligger i at jeg ikke har lest alle hans bøker enda). Ja, jeg vil endog karakterisere den som en av høstens beste bokutgivelser!

I "Jeg nekter" slipper flere fortellerstemmer til. Først og fremst møter vi Jim og Tommy - senere også Tommys søster Siri og fru Berggren (Tommy og Siris mor). Både Jim, Tommy og Siri veksler om å være bokas jeg-personer, mens historiene senere i boka også fortelles i tredjeperson entall. Vi treffer dem i ulike faser av livene deres - i nåtid (2006) og helt tilbake i 1962. Kapitlene er tydelig merket med tidspunkt og hvilken persons historie vi får høre, slik at man aldri er i tvil om hvor man er i historien. Dette er viktig, fordi man ellers kunne ha blitt noe forvirret pga. vekslingen i tid og perspektiv. 

Jim og Tommy var en gang bestekompiser, og under oppveksten var det ingen av dem som ville trodd at deres veier skulle skilles. Men så går det med dem som med så mange andre barndomsvenner. De voksne gjør sine valg, de flytter bare for å nevne én ting, det skjer uforutsette ting, og dermed brytes tette vennskapsbånd. 

I bokas åpningsscene har Jim kjørt til hengebrua som forbinder Ulvøya med fastlandet, og der stiller han seg opp for å fiske lenge før det har grydd til dag. Det er kanskje ikke mors beste barn som står der, og selv om det er en viss  samhørighet mellom fiskerne som er vant til å treffe hverandre akkurat der, er det først og fremst fisket i seg selv som får dem til å oppsøke stedet. Så kommer en grå Mercedes glidende opp langs brua. 

"Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned. 

- Er det ikke Jim, sa han.

Jeg kjente han igjen med en gang. Det var Tommy. Han var tynn i håret, og nesten grå. Men det vannrette arret over venstre øye var fortsatt tydelig, hvitt, sølvlysende. Han hadde på seg en lilla frakk kneppa helt opp i halsen. Den så ikke billig ut. Han var den samme, og samtidig så han ut som Jon Voight i filmen Enemy of the State. Skinnhansker. Blått blikk. Bittelitt ute av fokus. 

- Det er jo det, sa jeg.
- Fy faen, det må jeg si, hvor lenge er det siden. Femogtjue år. Tredve. Og jeg sa:
- Omtrent det. Litt mer. 

Han smilte. - Vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke. Han sa det hverken på den eller den måten.

- Det er sant, sa jeg. Han smilte, han var glad for å se meg, det virka sånn. 
- Og står du her og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere, om jeg ville, kontant. Er ikke det merkelig. Han smilte.
- Hva da.
- At ting kan bli sånn. Omvendt.

Omvendt, tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa det ikke for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han syntes bare det var merkelig." (side 16)

Og dermed er vi tilbake i fortiden - den gang Tommy, Siri og deres tvillingsøstre levde sammen med en inkompetent far som slo, og hvis mor hadde stukket av uten at noen visste hvor. Og vi får høre om barnevernet som griper inn og omplasserer ungene, slik at søskenbåndene rives bort en gang for alle. Uten vennskapet med Jim, som kom fra en bedrestilt familie, hadde Tommy antakelig aldri kommet ut av denne fasen av sitt liv med beina sånn noenlunde trygt plassert under seg. Det er en sår og traumatisk barndom vi blir vitne til. Og mens Tommy sliter med å finne et slags fotfeste, havner Jim på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk. Rollene er snudd, og det er kanskje dette som har gjort at de har kommet så ulikt ut etter livets mange irrganger? Dvs. hvor mye er rollene egentlig snudd når det kommer til stykket? Hvem er mest fornøyd med livet sitt tross alt? Jim som kanskje ikke er rik på gods og gull, men som kan tillate seg å dra ut midt på natta og fiske, fordi han har lyst? Eller Tommy, som kan få alt han peker på, men som likevel ikke finner noen glede i noe som helst ... ?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen boka, som er fantastisk skrevet og som pirker borti mye av det som skjer i et menneskes liv når man bærer på store og ubearbeidede traumer fra fortiden. Språket er så fininnstilt, så presist og samtidig enkelt - et fortellergrep som nok er nødvendig når man skal fortelle om dypt tragiske forhold uten risiko for at "det tipper over" i det sentimentale - og jeg kunne faktisk kjenne hovedpersonenes følelser  i kroppen. For å bruke en forslitt klisjé om en bok som er kjemisk fri for klisjéer: det gjorde til tider vondt å lese denne boka. Særlig de kapitlene som omhandlet en omsorgssvikt på det groveste av dysfunksjonelle foreldre ... Her blir det terningkast fem og en halv. Når det ikke blir en seks´er er det fordi jeg på slutten savnet noe - noe som kunne ha landet historien(e) noe mer. Jeg kjente rett og slett en frustrasjon rundt ikke å få vite mer om hvordan det gikk med Tommy og Jim - og fordi forfatteren ikke har signalisert at det vil komme en oppfølger, kjentes dette som en mangel ved boka. Mens andre nok vil tenke motsatt - at det forhold at boka slutter helt åpent, nettopp er dens styrke ... kanskje fordi dette får leseren til å tenke sjæl ... Jeg forventer uansett et prisdryss på denne romanen! Og omsider har jeg kommet til den erkjennelsen mange "Ut og stjæle hester"-entusiaster har forsøkt å overbevise meg om: at Per Petterson stiller i en helt egen klasse blant de norske skjønnlitterære samtidsforfatterne i dag!

Utgitt: 2012
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 295


Per Petterson
Andre omtaler av boka:
- Leif Ekle i NRK 21.09.2012 - Sterk Petterson
- Ole Jacob Hoekl i Adressa 21.09.2012 - Mesterlig underfortalt
- Bokbloggeren Knirk 18.10.2012
- May Grete Lerum i VG 25.09.2012 - Sprit og espirit
- Trygve Riiser Gundersen i Dagbladet 01.10.2012 - Forskjellen mellom mestring og middelmådighet - Petterson på sitt aller beste
- Ingunn Økland i Aftenposten 03.10.2012 - Puslespill uten spenning
- Margunn Vikingstad i Dag og tid 21.09.2012 - Forsøk på å bli heil
- Erik Bjerck Hagen 20.09.2012 - Avgjørende øyeblikk
- Kjetil Skotte i oa.no 09.10.2012
- Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land 21.09.2012 - Famlande roman frå Per Petterson
- Bokbloggeren "Jeg leser" 04.11.2012 - Fremad i alle retninger
- Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad 26.09.2012 - Når skal Petterson få Nobelprisen? Nytt storverk

søndag 9. oktober 2011

Per Petterson: "I kjølvannet"

Om dyp, dyp sorg


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Finn Schau
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 41 min.
Priser: Brageprisen 

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir me
g ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental
.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn. 


Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Andre bloggere som har skrevet om boka:

Kleppanrova


Per Petterson

mandag 5. april 2010

Per Petterson: "Jeg forbanner tidens elv" (2008)


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Per Petterson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 43 min.


Året er 1989 og Arvid, 37 år, befinner seg i en personlig krise. Kvinnen han en gang forelsket seg i og har fått to barn med, elsker ham ikke og vil ikke lenger leve sammen med ham.

Samtidig får moren hans uhelbredelig kreft, og det eneste som står i hodet på henne er å reise tilbake til Danmark og stedet der hun kommer fra. Arvid følger etter, angivelig for å støtte moren, men kanskje mest av alt for å finne seg selv?

Gjennom tilbakeblikk på de valg han har gjort så langt i livet, gjør Arvid opp status. Var det riktig å kutte ut studiene for å proletarisere seg på 70-tallet? Som maoist følte han det nemlig som et svik mot arbeiderklassen å ta høyere utdanning. Moren, som hele livet har stått ved samlebåndet på Freia, hadde i sin tid helt andre drømmer for Arvid, og opplevde det som et svik mot henne at sønnen ikke brukte de mulighetene han hadde.

Gjennom tilbakeblikkene til 60- og 70-tallet, får vi innblikk i hvordan Arvid møtte sin kone, forholdet hans til foreldrene og spesielt til den fjerne faren, og dels også de politiske og økonomiske forholdene som hersket på denne tiden. Alt i alt en meget flott bok, synes jeg! Den ble dessuten nydelig lest av forfatteren selv. Her blir det terningkast fem!

Populære innlegg