Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Norge. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Norge. Vis alle innlegg

søndag 3. januar 2016

Heidi Linde: "Norsk sokkel"

En av de viktigste norske bøkene som kom ut i 2015!

Heidi Linde (f. 1973) debuterte som barnebokforfatter med "Myggstikk" i 1998, og som romanforfatter i 2002 med "Under bordet". Siden har hun utgitt totalt syv barnebøker og seks voksenromaner. Selv har jeg bare lest "Agnes i senga" (2012) fra før av.

"Norsk sokkel" er utgitt som en roman, men kunne like godt ha vært plassert i sjangeren novellesamling. Men så er historiene i de seks delene av boka løslig knyttet til hverandre, og dermed oppstår det en forbindelse mellom hovedpersonene, som knytter det hele sammen. Uten at dette hadde vært nødvendig over hode ... Frode Grytten valgte til sammenligning det samme fortellergrepet i "Bikubesong".

Fem av de seks kapitlene i "Norsk Sokkel" har et kommunenavn som tittel, mens ett av dem har fått tittelen Platanias. Kommune- og stedsnavnene skal fortelle oss lesere hvor handlingen finner sted. Kapitlene innledes dessuten med politiske programerklæringer, forskrifter, utdrag fra Lovdata og Bioteknologinemnda - alt med sammenheng til det norske velferdssamfunnet. Det handler om barn med særlige hjelpebehov (f.eks. rusproblematikk), Folketrygdlovens formål, fosterhjemsplassering, verdig eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk under svangerskapet. Dermed får vi som lesere en pekepinn om hva de ulike kapitlene handler om. Hvilket burde ha vært helt unødvendig, synes nå jeg ... Samtidig opplevde jeg nettopp dette som et forsøk på å knytte historiene opp til et slags overordnet prosjekt - den norske sokkel. Nei, vi snakker ikke om oljesektoren, men mer om det typisk norske, det som kjennetegner det norske samfunnet vårt. Sånn sett er det kanskje et paradoks at hovedpersonene i boka - alle som en - er etnisk norske. Men da er jeg kanskje vel kritisk ... 

Den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg, finner sted på Lillehammer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond. I alle år har hun drømt om at han skal slutte å drikke - til ingen nytte. 

"Så hadde han drukket og falt i trappa. Eller sovnet foran tv-en, så full at han verken hørte ulingen fra røykvarsleren eller ropene fra naboer og brannfolk som strømmet til litt senere ..." (side 34

Nå har mannen hennes bestemt seg for å slutte å drikke. En psykolog har klart det hun aldri klarte: å motivere Trond til å begynne et nytt liv. 

"Hun hadde ofte følt uro når hun hadde vært borte og kom tilbake. Men frykten hun kjente da hun nærmet seg huset den kvelden, var helt annerledes. Lukta slo imot henne straks hun åpnet døra, lukta av grønnsåpe. Han kom ned trappa, nybarbert, nydusjet, han smilte, og hun tenkte: Nå mister jeg ham." (side 34)

Ragnhild er redd. For hvem er hun når hun ikke lenger kan være i en offerrolle, der alle rundt henne synes synd på henne, kjører på med bekymret omsorg? Der hun kan spille førstefiolin og være den som kommer med siste nytt om det begredelige ekteskapet hun lever i ... Hvorfor er hun ikke glad og lykkelig over at mannen hennes endelig bestemt seg for å slutte og drikke?

I Skien møter vi Kristian, mannen som har alt, men som likevel ikke klarer å glede seg over dette. Han er så sliten hele tiden ... Når kona Synnøve hisser seg opp over hvordan rike nordmenn på Vestkanten har utnyttet to fillipinske au pairer, kan de i alle fall konstatere at de selv ikke har noe å skamme seg over. De bor riktignok i en bolig verdt mellom 8 og 10 millioner, men barna deres har aldri blitt hentet av au pairer i barnehagen. Det har de gjort selv. Eller når hun sammenligner dem med et foreldrepar til en gutt i klassen til sønnen, der faren har en overordnet stilling i NRK mens moren er kirurg. Det ligger noe kritisk, noe misunnelig mellom linjene. 

"Hun hørte ikke kritikken som lå under replikken hans, og da han forklarte henne det, ble hun irritert. Vi har ingenting å skamme oss over, sa hun, vi er ressurssterke vi også! Han sa: Skamme meg er det siste som kunne falt meg inn! Han åpnet enda en pappeske med bøker. Skråninga, Tyven, Øya, Halvbroren, Brødrene Karamasov som han aldri hadde kommet seg gjennom, Kundera og Knausgård, Kristian tok en slurk av glasset med rødvin og tenkte: Hvor mange av hjemmene omkring her har akkurat disse bøkene i bokhyllene?" (side 83)

Og slik kunne jeg ha fortsatt, tatt for meg kapittel for kapittel og presentert essensen i disse. Det skal jeg ikke gjøre. Det jeg derimot ønsker å få frem er at hver av delene i boka har stoff nok i seg til å bli en roman. Det handler på mange måter om essensen av den norske folkesjela, der vi preges av å ha fått det litt for godt. Så godt at vi er grinete misfornøyd fordi ikke alt er som vi ønsker likevel ... Siden velstands-Norge ikke er gammelt tross alt, er vi heldigvis i stand til å skamme oss over dette. Heidi Linde berører noe helt essensielt i dette romanen, og dette traff meg utrolig godt. Ikke fordi jeg selv er grinete misfornøyd med livet, men fordi jeg ser hva overflodssamfunnet gjør med samfunnet vår. (Det mest nærliggende eksemplet jeg kommer på i farten er det siste tåpelige handelsstuntet "Black Friday", som får folk som har mer enn nok fra før av, til å gå helt bananas i butikkene - som om vi levde i et fattig samfunn og endelig fikk mulighet for å skaffe oss noen livsnødvendigheter til en overkommelig pris. For ikke å snakke om at vi er blitt så selvgode at vi tror at vi sitter med fasiten på hvordan også andre helst bør leve livene sine.) Når blir det nok, liksom? Når blir vi fornøyde? Personene i boka er helt vanlig folk. Det kunne ha vært deg eller meg. Mange av situasjonene de står oppe i, valgene de har, er lett gjenkjennelige for de fleste. Og mangelen på mot til å forsøke å tre ut av de gamle mønstrene, gjøre noe helt annet, preger de fleste i boka. Slik det jo også er i virkelighetens verden. Selv når vi tror at et annen valg vil gjøre oss lykkeligere, våger vi ikke, men blir der det er trygt - selv om vi da velger enda mer av det samme som gjør oss ulykkelige eller som kjeder oss. Og når vi ikke orker å gå i oss selv, går vi løs på andre. De andres valg eller måter å leve på engasjerer oss mer enn våre egne liv, der vi faktisk har en mulighet for å gjøre noe med det. 

Selvsagt kunne Heidi Linde ha borret enda mer i hovedpersonenes liv enn det hun har gjort. Men når rammen for romanen er at hver del representerer kun 1/6, sier det seg selv at dette setter noen begrensninger. Men hvem vet? Kanskje går hun videre med noen av personene i nye romaner? Det ville i så fall vært spennende! 

For meg som kun har lest Lindes roman "Agnes i senga", opplevde jeg at Linde har atskillig mer å by på i "Norsk sokkel". Jeg er faktisk veldig enig med NRK-kritiker Marta Norheim i at "Norsk sokkel" er en av de viktigste bøkene som kom ut i 2015. Forfatteren viser god psykologisk innsikt i sine personportretter, hun berører noe essensielt i samfunnet vårt, og hun skriver drivende godt! Hun er ikke helt i toppsjiktet der Carl Frode Tiller befinner seg, men hun er på vei!

Jeg hadde både lydboka og papirutgaven tilgjengelig under lesningen/lyttingen. Tone Mostraum og Ola G. Furuseth leste nydelig! Så nydelig at jeg faktisk ikke ser bort fra at jeg kan finne på å høre lydboka på nytt.

Har du enda ikke lest denne romanen? Da bør du i så fall gjøre noe med dette!

Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Tone Mostraum og Ola G. Furuseth
Antall sider: 293
Spilletid: 8 t 58 min.
ISBN: 978-82-05-48213-5 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162663 (lydfilen)
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Heidi Linde (Foto: Jo Michael)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Frode Frøyland - 14. august 2015 - Et lite stykke Norge - Heidi Linde skriver bøker som er over gjennomsnittet lette å like. Språket glir lett, men trygler ikke om oppmerksomhet. I persongalleriet finnes ingen helter eller skurker, bare mennesker som ligner på deg, meg og naboen, men som allikevel, til tross og (kanskje) nettopp derfor alle er litt interessante. ...
- NRK v/Marta Norheim - 19. august 2015 - Den mørke versjonen av Norge rundtPersonane i romanen skammar seg over at dei har det altfor godt, og dei skammar seg over at dei ikkje greier å gle seg over det. Somme skammar seg også over at dei er handlingslamma og ute av stand til å ta val, både i det nære og i den store samanhengen. ... Den norske tilstanden er skarpt observert, og romanen blir aldri programmatisk, noko som ofte er tilfelle når ein har eit overordna tema og ikkje ein person eller ei handling som motor i teksten. Det er både moro og frykteleg å lese om den norske veremåten og den norske skamkjensla. «Norsk sokkel» er ein av dei viktigaste romanane så langt i 2015.
- Dagbladet v/Marie L. Kleve - 21. august 2015 - Heidi Linde berører og underholder med roman om den norske velferden - Ikke latterbrøl-gøy, men gjennomgående humremorsomt, og av og til lyst-til-å-lese-høyt-for-andre-morsomt. Linde mestrer kunsten å vise fram de små, rare tingene vi alle gjør som forteller så mye. Personene hennes er så grundig og omsorgsfullt beskrevet at du ser dem tydelig for deg, samtidig som du kan kjenne deg like mye igjen i barnevernsbarnet som i den slitne småbarnspappaen, og i den middelaldrende mannen som nøler med å sende moren sin på hjem. ... «Norsk sokkel» er til dels behagelig lesning om et til dels behagelig samfunn. Den både berører og underholder, men kunne gjerne stukket enda litt dypere.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 12. august - Ubehaget i velferdssamfunnetKonfliktene og tematikken er ikke løst like elegant i alle kapitlene, noen har en tendens til å bli for pratsomme og lite poengterte, men Heidi Lindes litterære kvaliteter kan det knapt settes spørsmålstegn ved. «Norsk sokkel» er blitt en original og lettflytende fortelling om at livet er vanskelig, også i velferdsstaten.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 15. august 2015 - Heidi Linde har skrevet et lett portrett av velferdslandetSpørsmålet er om ikke Linde i Norsk sokkel kunne ha kjørt hardere på den gode ideen om å tematisere Velferds-Norge. I mine øyne er i hvert fall ikke alle koblinger mellom det lille og det store like overbevisende. Hva betyr det for eksempel at den eneste som viser omsorg for Kristian – og for å være litt pompøs – forløser ham, i forbifarten avslører en naiv tro på folketrygden? Skal vi la oss omfavne av en omsorgsfull stat, og så vil alt gå bra?
- Artemisias Verden - 18. september 2015 -Men Norsk sokkel er nok ikke den boka jeg vil sette høyest av norske romaner i 2015. Beritbok og Bea likte den nok bedre enn meg. Det gjorde også Kleppanrova. Braut med bok sier noe av det jeg også mener:"Ho problematiserar ikkje velferdsstaten, men skildrar korleis det er å vera ein del av den. "
Og den vet vi jo hvordan er. Jeg føler i alle fall at jeg vil ha mer ut av en bok enn en skildring av tingenes tilstand.

- Kleppanrova - 1. september 2015 Absolutt en bok man bør les, fordi den tar opp mye sosialrealistiske i dagsaktuell tematikk som man bør tenke over. Det er veldig mye bra!
Jeg likte fire av historiene veldig godt og de var spennende, godt skrevet og komponert. Morsomt konsept synes jeg boka var, men de to historiene som jeg ikke likte kunne bare hatt noen grep, så hadde de også falt på plass i mitt hode.(Litt kritisk kanskje)

- Beritbok - 6. oktober 2015Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at jeg likte alt ved denne boka. Absolutt alt, fra tittelen til hvor tynn tråden er mellom de forskjellige personene og historiene.
- Bea´s bokhylle - 15. september 2015Norsk sokkel handler rett og slett om vanlige mennesker som alle sliter med sine bekymringer for familien, helsa, økonomien og framtida. Skal jeg plassere denne romanen i en kategori må det bli i "nær-virkeligheten"-kategorien som det nylig slo meg at jeg liker så godt å lese bøker fra.
- Braut med bok - 16. august 2015Det finst vel ikkje noko meir klinisk og ubehageleg enn å forsona seg med at mor si har vorte for gamal til å vera heime åleine. Men det vert skildra med varme, utan dramatikk og moralisering. Denne tonen går gjennom heile romanen. Det er korkje ein hyllest eller ein kritikk til samfunnet, men ein illustrasjon av korleis det er å vera ein person som møter dei moglegheitane som ligg innafor velferdsmodellen. Men kva skjer når denne modellen skakar heile livsfundamentet? Når heile livet ditt dreiar seg kring å skjula at ektemannen din er alkoholiker, når han får eit fantastisk behandlingstilbod, og du plutseleg må bekymra deg for at han skal forlate deg?

onsdag 31. desember 2014

Marte Michelet: "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust"

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust". 

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende: 

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene. 

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat  viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen. 

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust. 

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ... 

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det. 

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate." 

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene. 

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide. 

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg. 

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg! 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydfilen)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Cathrin Gram
Spilletid: 10 t 18 min. (320 sider)
ISBN: 9788242161758 (lydfil)
ISBN: 9788205470439 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg har kjøpt papirutgaven av boka selv.


Marte Michelet (bildet er lånt fra Gyldendal)
Andre omtaler av boka:
VG v/Guri Hjeltnes - 22. oktober 2014 - Årets beste sakprosabok? - Marte Michelet er en dyktig journalist og skribent som myndig og målbevisst har gått inn i et stort fagfelt – tilintetgjøringen av jødene under 2. verdenskrig. Vekten i boken «Den største forbrytelsen» ligger på det norske Holocaust, men sannelig makter hun å løfte den norske historien inn i sin internasjonale sammenheng, i en tett komponert bok med effektiv og korthugd skrivestil. Boken er uhyre ambisiøs – der hun velger å følge tre spor, ofre, aktører, gjerningsmenn – over et langt tidsspenn, i en tekst på snaue 300 sider.
Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 22. august 2014 - Første bok om norsk jødeutryddelse - Arbeidet har vært møysommelig, med mange timer tilbrakt i arkiver.
- Det er over 70 år siden nå. Likevel kommer det stadig ny informasjon om krigen. Vi har ikke hatt noen ordentlig norsk holocaustforskning før de siste par tiårene. Derfor kan bøker som min komme nå. «Vi må aldri glemme», sa de like etter krigen, men likevel ble lite gjort for å huske før det var for sent. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av arbeidet med denne boka har møtt på folk som har sagt «å, du skulle ha snakket med den og den, men han eller hun er dessverre død nå», sa Michelet, som avrundet sin innledning om den kommende boka med å sitere poeten Gunvor Hofmo: «Om vi i glemsel går: det er asken deres vi trår».

NRK v/Siss Vik og Hilde Bjørneskau - 21. oktober 2014 - Noe av det mest skammelige i norgeshistorien – Nordmenn så en annen vei når jøder ble arrestert, alle steder i dette landet, enten det var den eneste jødiske familien i Årdal i Sogn og Fjordane eller når alle de jødiske mennene i Trondheim ble marsjert gjennom byen tidlig i oktober i 1942, sier Marte Michelet.
Det var mange vanlige nordmenn som ringte og tipset om jøder. Michelet er egentlig ikke veldig overrasket over at det fantes så mange angivere.
– På en måte er det lett å forstå. Folk var under okkupasjon, og det er massevis av politifolk, hird og gestapomenn i frakk kjørende rundt på motorsykkel på gårdsveiene i Østfold. Slikt er nok veldig skremmende. Det var ikke en stemning som gjorde det lett for noen som ville ønske å skjule en jøde.
Bok365 - 21. august 2014 - Et grusomt stykke norgeshistorie –Høsten 1942 bestemte det tyske okkupasjonsregimet seg, i samarbeid med norske myndigheter, for at tiden var kommet for å utslette de norske jødene. Dette er et av de mest dramatisk og grusomme kapitlene i norsk historie. Likevel mangler boken om det norske Holocaust, sier Marte Michelet. –Mitt utgangspunkt har vært å gi en grundig og helhetlig fremstilling.
Dagbladet v/Nina F. Grünfeld - 26. november 2014 - Den største forbrytelsen -
Michelet er blitt anklaget for å ignorere redningsmennene. Men den boken kritikerne etterlyser er en annen bok. I stedet for å se boken for hva den er, legger de vekt på hva den ikke er. Det blir som å anklage en brunost for ikke å være gul! Et av Michelets poeng med boken er å sette søkelys på at hjelpernes historie gjennom etterkrigstiden har vært en del av majoritetsfortellingen. Michelet tilbyr en annen fortelling med nye innsikter.
For oss er boken et etterlengtet verk som er blitt omfavnet av det norske bokpublikummet, kritikerskaren og prisgiverne. Det gir oss håp og tro om at det til tross for økende antisemittisme i Europa likevel er plass for oss og våre erfaringer, og at våre erfaringer har resonans med Michelets.
For hvordan skulle hun ellers ha kunnet skrevet en så god bok om oss og vår historie? Takk Marte Michelet.

Dag og Tid v/Roald Helgheim - 24. oktober 2014 - Det største norske sviket - Det er skrive viktige bøker om einskildlagnader, men det har mangla ei heilskapleg framstilling, seier Michelet, som byrjar boka med jødeinnvandringa til Noreg rundt det førre hundreårsskiftet. Då kom det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. Dei slår seg ned på Grünerløkka i Oslo og får fire barn, og vi følgjer lagnaden til familien gjennom heile boka. Fire av dei vart deporterte og drepne.– I denne forteljinga følgjer eg både offer og gjerningsmenn, fordi litteratur om holocaust ofte er anten eller. Og eg ville fortelje om vanlege menneske og følgje dei gjennom stadia som til slutt skulle bli lagnaden: flukt, internering i Noreg og deportasjon. Familien Braude var austjødar, mannen Benzel var omførselshandlar, eller det vi kallar ein kramkar. Kona Sara var syerske, og dei kom frå Litauen, som mange norske jødar kom frå. Som minoritet var norske jødar sedde på som uintegrerbare i samfunnet, skitne, fulle av lus, «jødebolsjevikar» og ein fare for tryggleiken i riket.
Tine sin blogg - 16. november 2014
- Kleppanrova 5. desember 2014 
Min bok- og maleblogg 10. desember 2014 
Bokbloggberit 28. desember 2014 
- Ellikken - 29. mars 2016

søndag 29. juni 2014

Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 


Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf
Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser

mandag 26. desember 2011

Henrik H. Langeland: Verdensmestrene

Fantastisk om skimiljøet på Oslos beste vestkant i 1982!

Utgitt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utgis av Tiden forlag)
Spilletid: 21 t 9 min.

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i dere
s liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe
 treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestre
ne" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig  raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)


Henrik H. Langeland

fredag 29. juli 2011

Alf R. Jacobsen: "Krysseren Blücher"

Intens og levende fortalt krigshistorie


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Forlag: Vega forlag 
Spilletid: 5 t 52 min.

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgen
de:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter v
ar fritt."


Oberst Birger Eriksen
Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okkupasjon av nazi-T
yskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem


Alf R. Jacobsen

Populære innlegg