"Oslo 31. august" (Regissør:: Joachim Trier)

Sterkt portrett av en eks-narkoman

Anders har tilbragt de siste ti månedene av sitt liv på en avrusningsanstalt et stykke utenfor hovedstaden, og han nærmer seg midten av 30-årene. Bak seg har han en seks år lang "karriere" som narkotikamisbruker, og han er vettskremt med tanke på hva som venter ham etter utskrivelsen. Vil han klare å holde seg unna dopmisbruket? Og hvordan skal han klare å komme i gang med livet sitt? Vil han få jobb med et fem-seks års hull i CV´en?

Før selve utskrivelsen skal han inn til Oslo på egen hånd for å gå på et jobbintervju i et litteraturtidsskrift. Denne filmen handler om dette ene døgnet i hans liv - et døgn som skal bli helt avgjørende for ham.

Det første Anders gjør er å oppsøke et gammelt vennepar. Thomas (spilt av Hans Olav Brenner) og samboeren hans (spilt av Ingrid Olava) er de første han oppsøker. Vi aner at Anders og Thomas en gang har stått hverandre svært nær, men at Thomas i sin tid trakk seg unna fordi Anders gang på gang svek og bedro og ikke var til å stole på. Gjennom forsiktige dialoger de to i mellom, forsøker Thomas å oppmuntre Anders for at han ikke skal falle tilbake til gamle synder. Anders som har utdannelse og som kommer fra en ressurssterk familie og gode greier ... Men uansett hva han kommer med av oppmuntring og "gode" råd, tar Anders dette opp i feil mening. Kanskje fordi han nettopp pga. sin bakgrunn ikke kan si seg fornøyd med et middelmådig liv?

Uten å skjønne virkningen av det, forsøker Thomas å få Anders til å forstå at selv om han sitter godt i det, har god jobb, en flott samboer og to nydelige unger, så er ikke alt like rosenrødt likevel. Han og dama har ikke hatt sex på det han kan huske, og de er stort sett så slitne at de ikke en gang orker å være sosiale men blir sittende hjemme kveld eller kveld og spille dataspill ... For Anders blir imidlertid nok en illusjon tatt fra ham. Gresset er nemlig ikke så mye grønnere på den andre siden av gjerdet likevel? Så hva er det egentlig å hige etter med et rusfritt liv?

Underveis oppsøker Anders flere gamle kjente, men uansett hvor han snur seg, har ingen glemt hvordan han egentlig var - mens han var narkoman. Er det egentlig noe håp om å kunne starte på nytt? Etter hvert overmannes han av håpløshet, og da er kanskje ikke veien tilbake til hans gamle liv veldig lang? Men orker han? Ja, hva orker han egentlig ...

Denne filmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg. Ikke bare spiller Anders Danielsen Lie rollen som eks-narkomane Anders helt fabelaktig, men det fungerte utrolig godt med sekvenser av lavmælt dialog med refleksjoner over hans livssituasjon underveis. Dessuten opplevde jeg det både interessant og spennende å få innblikk i en eks-narkomans liv på denne måten - der han kom fra et ressurssterkt hjem, hadde utdannelse, åpenbart hadde tatt for seg av Oslos natteliv i en årrekke og så blitt narkoman i godt voksen alder. En nokså utypisk rus-karriere, ville jeg trodd. Men kanskje likevel ikke? I løpet av sitt opphold på avrusningsanstalten hadde Anders bygget opp masse forventninger til livet "der ute", bare for å bli rimelig desillusjonert i løpet av kort tid. Alle menneskene som han trodde fikset livene sine, hadde sine ting å stri med de også. Vanskelighetene i livet som han tidligere hadde flyktet fra og inn i rusen - slike vanskeligheter står i kø i det virkelige liv. For de aller, aller fleste ... Samtidig som filmen handler om Anders´første døgn utenfor avrusningsanstalten, er den en hyllest til Oslo - både på dagtid og nattestid. Oppsummeringsvis vil jeg si at filmen er både vakker, var, sår og trist. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Oslo 31. august
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With
Spilletid: 94 min.

Anders oppsøker Thomas og samboeren hans

Thomas er etablert familiemann

Prøver å finne tilbake til det som en gang var

En eks-narkoman i drift

"Requiem for a Dream" (Regissør: Darren Aronofsky)

"The rise and the fall of four addicts"


Innspilt: 2000
Originaltittel: "Requiem for a Dream"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ellen Burstyn (Sara Goldfarb), Jared Leto (Harry Goldfarb), Jennifer Connelly (Marion Silver), Marlon Wayans (Tyrone C. Love)
Spilletid: 105 min.

I åpningsscenen er Harry i ferd med å stikke av med sin mors TV for ørtende gang. Uansett hva Sara gjør, klarer hun ikke å forhindre dette, og å gå til politiet er det siste hun vil gjøre. Harry er hennes eneste sønn. Han er alt hun har.

Pengene Harry får for å levere TV´n til pantelåneren bruker han til å finansiere sitt og Tyrones neste skudd. Han er dopavhengig, og svært forelsket i Marion, en bortskjemt rikmannsdatter som ikke mangler noen ting - bortsett fra kjærlighet. Hun vil gjerne ha Harrys kjærlighet.

Saras liv har gått fullstendig i stå. Den eneste gleden hun har her i livet, er TV-programmer - helst dem hvor hverdagsmennesker får litt berømmelse en kort stund. Den dagen hun blir oppringt og får beskjed om at hun kan komme på TV, tror hun nesten ikke det hun hører. Men det er sant, og etter kort tid blir dette bekreftet gjennom et brev hun mottar i posten.

Sara blir umiddelbart helten blant de eldre damene i oppgangen. Tenk at hun skal på TV! Da vil hun ha på seg sin røde kjole, som for lengst er blitt for trang til henne. Om hun bare kunne gå ned 10-15 kg i vekt ... I første rekke forsøker hun seg på en diett bestående av grapefrukt og egg, men det hele er en lidelse. Så får hun et tips om en lege hun kan gå til, og som gir pasientene sine piller slik at sultfølelsen skal opphøre. Sara er fra seg av glede! Endelig har hun funnet en løsning på sitt vektproblem. Deretter går det i rosa, orange og lyseblå piller til frokost, lunch og middag. Vekten raser av henne. Men i mellomtiden overtar andre problemer ...

Parallelt følger vi sønnen Harry, kompisen Tyrone og Marion - hver av dem i en hengemyr av narkotikamisbruk som drar dem lenger og lenger ned ... De har bestemt seg for å deale dop i håp om å få stablet litt penger på beina, slik at de for alvor kan starte på livene sine. 

Virkemidlene som tas i bruk for å beskrive opp- og ned-turer i dophelvetet, enten det er tale om heroinmisbruk eller misbruk av slankepiller, er spektakulære. I begynnelsen tenkte jeg at her forherliges rusen, men det varte heldigvis ikke lenge. Etter hvert overtar nemlig det nedrige - og gjennom raskt skiftende bilder og en sugererende musikk, dras vi inn i hendelsesforløpet på en slik måte at i alle fall jeg kjente smerten nesten fysisk på kroppen. Det er verdt å merke seg at det er den samme regissøren som har regissert "Black Swan", en film som på mange måter har oppnådd suksess ved hjelp av de samme virkemidlene, men som har en betydelig penere innpakning enn hva "Requiem" har. (Og så har det også gått 10 år fra "Requiem" ble laget og frem til "Black Swan".) For etter hvert overtar det groteske mer og mer, og når du tror at nå kan det ikke bli verre, så blir det likevel det. Enkelte ganger måtte jeg snu meg bort, for jeg orket ikke å se.

I den grad denne filmen kan sies å ha en moral, så er det at det til syvende og sist egentlig ikke er noen stor forskjell mellom det vi tradisjonelt forbinder med narkomani, og det pillemisbruk som faktisk finner sted i de tusen hjem. Og jeg vil ikke tro at noen har lyst til å finne mer ut av dette etter å ha sett denne filmen ...

Filmen er basert på en roman med samme navn av Hubert Selby Jr., som kom ut i 1978. 

Når jeg ender med å gi filmen terningkast fire, så er dette fordi den aldri tok virkelig tak i meg. Samtidig ser jeg at den er original i sitt uttrykk og forteller om narkotikamisbruk på en for meg helt ny måte. 

Harry og Tyrone triller TV´n avgårde til pantelåneren

Marion og Harry er veldig forelsket i hverandre

Tynn og lykkelig?

"Submarino" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Nok en filmperle fra Danmark

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Jakob Cedergren, Peter Plaugborg, Patricia Schumann, Morten Rose
Spilletid: 115 min.

Nick og broren (hvis navn vi faktisk aldri får vite) vokser opp under svært kummelige forhold med en alkoholisert mor. Når moren går på fylla, tar brødrene hånd om lillebroren sin, som er et spedbarn, så godt de kan. Det er aldri mat i huset, så de er nødt til å stjele morsmelkserstatning og barnemat i nærbutikken for at babyen skal få næring i seg. De gangene moren er innom, er det enten for å slå ungene fordi de har gjemt spriten hennes eller for å sove ut rusen. En dag går det fryktelig galt ...

Så møter vi brødrene igjen i godt voksen alder. Begge er på hvert sitt vis dysfunksjonelle, men prøver å klare seg så godt de kan. Mens Nick pumper vekter og avreagerer med inntak av store mengder øl litt for ofte, tar lillebroren seg av sin sønn Martin, som er seks år gammel. Martins mor døde i en trafikkulykke et par år tidligere. Han er svært glad i sønnen sin, men dette forhindrer likevel ikke at han må ha sin daglige dose med heroin. Ofte er han så ruset at han så vidt kan stå på beina når han henter sønnen i barnehagen. Men i motsetning til da han selv vokste opp og ingen så verken ham eller forholdene han og brødrene vokste opp under, følger barnevernet faktisk med, og han kan risikere å miste sønnen når som helst dersom han ikke skjerper seg.

Både Nick og lillebroren bærer på en forferdelig hemmelighet fra barndommen, noe som har bidratt sterkt til at de ikke får til livene sine. Begge vil imidlertid så mye! Nick har problemer med sitt ustyrlige sinne, og dette har kostet ham dyrt flere ganger, blant annet en fengselsdom. Nå er han ute igjen og har så smått innledet et forhold til en annen nokså miserabel kvinne på hybelhuset der han bor. Han sliter imidlertid med å forholde seg til nærhet og følelser. Så treffer han Ivan, broren til eksdama, og dette skal bli fatalt for ham. I mellomtiden dør guttenes mor, og hun etterlater seg en ikke ubetydelig sum med penger. Nick vil ikke ha noe med disse pengene å gjøre, og overlater alt til broren som tross alt har en sønn. Intetanende om at lillebroren bruker pengene til å etablere seg som doplanger ... Fra å ha vært en noen lunde "stabil" heroinist, går det nå virkelig rett ut for stupet ... og det i ekspressfart!

Dette er en sår film om en miserabel oppvekst som etterlater nok en generasjon med dysfunksjonelle mennesker. Jakob Cedergren og Peter Plaugborg spilte de to brødrene fantastisk godt! For selv om brødrene rotet livene sine forferdelig til, maktet disse to skuespillerne å få frem guttenes godhet, som tross alt var der et eller annet sted bak fasadene deres. Det gjorde at filmen ble veldig rørende, uten å bli sentimental. Jeg er fra før av veldig glad i dansk film, der det meste fremstilles nokså enkelt og ekte uten unødige stafasjer. Det liker jeg!

Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde lest boka før jeg så filmen! Denne filmen anbefaler jeg på det varmeste! 

Terningkast fem!

"Bird" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 1988
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Forest Whitaker, Diane Venora, Michael Zelniker, Samuel E. Wright, Keith David, Michael McGuire, James Handy, Damon Whitaker, Morgan Nagler, Arlen Dean Snyder, Sam Robards
Spilletid: 154 min.

Charlie Parker, også kalt Bird, ble født i 1920. I løpet av sitt korte liv (som endte da han var 34 år) markerte han seg som en formidabel jazzsaksofonist. Hans helt særegne musikkstil gjorde ham til en av de største jazzmusikere noen sinne.

I filmen møter vi ham som voksen mann, og han har allerede gjort seg bemerket i Amerikas jazzverden. Dessverre ligger han under for både alkohol og heroinmisbruk, og dette gjør ham tidvis meget vanskelig å samarbeide med. Dessuten var det i aller høyeste grad medvirkende til at han aldri klarte å tjene noe særlig på musikken sin, men forble temmelig fattig. Han og vennen Dizzy Gillespie ble ansett å revolusjonere jazzen.

Foruten at musikken i denne filmen er vanvittig god samt at skuespillerprestasjonene er formidable, er miljøskildringene i filmen meget troverdige. Forest Whitaker spiller Bird med en så intens innlevelse at det rett og slett ikke kunne vært gjort bedre! Og Diane Venora som Birds kone Chen var ikke noe dårligere!

Noe jeg ikke visste fra før av var at Charlie Parker var gift med en hvit kvinne. Selv om de levde og bodde i Nord-statene, kunne ikke det være enkelt i 40-50-årenes USA. Dette var tross alt lenge før segregeringslovene ble opphevet og Martin Luther King ble en helt og foregangsmann i kampen mot rasisme. Men som et paradoks nevner jeg at filmen ble innspilt i 1988, og ikke én gang finner det i denne filmen sted en het scene mellom ektefellene. Antakelig ville dette vært for sterk kost for det amerikanske publikum i 1988 ...

For øvrig synes jeg filmen med fordel kunne ha vært litt kortere. 2,5 timer ble i lengste laget.

Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

"Engelen" (Regissør: Margreth Olin) - 2010

Innspilt: 2010

Skuespillere: Maria Bonnevie, Antti Reini

Spilletid: 95 min.

I filmen ”Engelen” har regissør og manusforfatter Margreth Olin fortalt historien om ei jente hun en gang kjente, men hun har omgjort dette til en fiktiv historie. Jenta i filmen, som vi følger gjennom hele oppveksten, heter Lea.

Da lille Lea er 5-6 år gammel, dør faren hennes av kreft. Inntil da har livet stort sett vært nokså trygt og godt, og Lea har vært livsglad og nysgjerrig som unger flest i den alderen. Hun har riktignok skjønt at det er noe med moren, uten at hun helt får taket på hva dette er. Etter farens død dukker morens gamlekjæreste Ole opp, og da blir det meste forandret. Ole er både sjalu, alkoholisert og voldelig, og han misliker sterkt alt som befinner seg i huset og som kan minne om Leas far. 

Ole slår moren når han er full, og etter hvert som han er full oftere og oftere er det snarere det unormale og utrygge som er det vanlige enn omvendt. Ikke en gang da moren er skamslått og havner på sykehus, makter hun å bryte båndene til Ole. Dermed går årene, og alt Lea kjenner til er det utrygge. Etter hvert drikker også moren når Ole har sine fyllekuler. Vi aner også at Ole bryter en del grenser i forhold til Lea når han har slått moren hennes så ettertrykkelig at det ikke er mer for ham å hente der. Lea er ikke bortskjemt med vennlighet og fysisk kontakt, og et stykke på vei føler hun seg plutselig verdt noen ting.

Ingen ser hva Lea står oppe i. De fleste skjønner nok at ikke alt er som det skal, men når de som svar på spørsmålet ”Har du det bra?”, får ”Jada, det går helt fint” eller lignende, stopper de der og går ikke videre. Dersom noen bare hadde blitt med henne hjem, ville de jo ha sett hvilket helvete hun levde oppe i. Det er sjelden mat i kjøleskapet, og det er ingen som venter på henne med middagen klar når hun kommer hjem fra skolen. Moren klamrer seg til datteren og får henne også til å si at hun har det bra når hjelpeapparatet kommer for tett på. Dermed får hun Lea til å hjelpe seg med å holde fasaden rundt det begredelige livet hun har å tilby datteren.  ”For man gir ikke opp sitt barn!” hevder moren …  Moren skjønner ikke at hun i kampen for å beholde datteren, drar datteren med seg ned i sitt bedritne liv. Og at hun selv egentlig velger mannen sin gang på gang, mens datteren taper ... 

Hva skjer så videre med Lea når hun beveger seg inn i voksenverdenen? Hun som hele livet har hatt en voksende klump inne i brystet – en klump som bare blir borte når hun drikker eller ruser seg? Hun som aldri har opplevd at noen har tatt vare på henne, men som på best mulig måte har vært nødt til å klare seg selv – omgitt som hun har vært av voksenpersoner som har trengt henne – et barn – til å ta vare på seg. Kun i rusen kjenner hun noe som kan ligne lykke, inntil også dette truer med å ta knekken både på henne og dem hun har rundt seg. Ikke minst den lille, nydelige datteren hun har fått. Hva gjør hun den dagen hun innser at hun ikke greier å ta vare på datteren, mens moren skriker ”man gir bare ikke opp sitt barn!” … ?

Dette er en film som fikk meg til å gråte. Den er så inderlig, inderlig trist. Mine tanker går selvsagt til alle barn som lever slik som dette eller i lignende forhold med omsorgssvikt, men som aldri blir ”sett” eller reddet fra det helvete de lever i. Og slik forblir tragedien i enkelte familier gjennom mange generasjoner. Tre skuespillere spiller Lea fra hun er 5-6 til hun er voksen, sistnevnte av Maria Bonnevie.  Hennes skuespillerprestasjoner som den voksne, rusede Lea er det rett og slett bare å ta av seg hatten for! Hun er ganske enkelt glitrende! Jeg likte også godt fortellerstemmen som av og til kommer på banen. Den knyttet på en måte denne i utgangspunktet fiktive historien opp mot virkeligheten. Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en film man godt kan se sammen med tenåringsbarn. Historien er i tillegg til å være engasjerende, også egnet for felles verdidebatt etterpå! Her glorifiseres nemlig ikke narkotikamisbruk på noen måte ... 

"Christiane F. : Wir kinder vom Bahnof Zoo" (Regissør: Uli Edel) - 1982

En klassiker av en film som omhandler narkotikamisbruk og prostitusjon for å finansiere misbruket. En film alle som var ungdommer på 80-tallet har et forhold til.