Nikolaj Frobenius: "Mørke Grener"

Uhyggelig og spooky!

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?

I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor. 

Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV. 

Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ... 

Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent. 

"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)

Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her? 

I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker? 

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine  forventninger! Handlingen og stemningen  i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius! 

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 276
 

Nikolaj Frobenius (foto: C.H. Thomassen)

Andre som har skrevet om boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 09.10.2013 - Skummelt om selvbiografi
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 02.12.2013 - Helstøpt thriller - Frobenius´tiende roman vil holde deg våken gjennom natten
- NRK v/Marta Nordheim - 16.10.2013 - Offeret slår tilbake 
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21.10.2013 - Han er en så proff spenningssnekker at de fleste krimforfattere burde misunne ham - Nygotisk grøsser fra Nikolaj Frobenius
- Morgenbladet v/Marunn Vikingstad - 10.10.2013 - Tvilen kryper inn
- Bok-Karete - 04.10.2013 
- Kasiopeiia - 03.11.2013 
- Elida - 16. mars 2014 

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og deretter dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Teori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.

Nikolaj

Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle

Nikolajs frilynte pappa i førersetet

Nikolaj Frobenius; "Så høyt var du elsket"

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold


Utgitt: 2011
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Mads Ousdal
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 15 min.

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Nikolaj Frobenius

Nikolaj Frobenius: "Jeg skal vise deg frykten" (2008)

Vi befinner oss i New York i 1841, og en kvinne er funnet levende begravet på en kirkegård. Hun er brutalt lemlestet og dør etter kort tid av skadene.

Litteraturkritikeren Rufus Griswold gjenkjenner det brutale drapet fra en av Edgar Allen Poes noveller. Han opparbeider et hat mot Poe, som han ønsker å knuse. Som om det var forfatteren selv som gjennom å skrive om drapet sto bak selve ugjerningen.

Griswold oppsøker Poe, som er periodedranker, og konfronterer ham med sammentreffet mellom Poes novelle og det bestialske drapet. Poe benekter imidlertid ethvert kjennskap til det hele.

Det viser seg at vi må tilbake til Poes barndom for å finne morderen, som er en person med en slik beundring for Poes diktning at han har gjort det til sin livsoppgave å virkeliggjøre det Poe - skrekkforfatteren av første klasse - beskriver i sin litteratur. Han gjør fiksjonen om til virkelighet. Denne romanen er i all sin grufullhet nydelig skrevet! Det forhold at forfatteren selv leser er en styrke ved denne lydbokutgaven. Det er ikke ofte det skrives litteratur av denne klasse i dag!

Nikolaj Frobenius: "Teori og praksis" (2004)

Dette er en roman om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 70-tallet. Ved første øyekast kan det se ut som om forfatteren har skrevet en selvbiografi, i og med at han faktisk vokste opp der selv samt at hovedpersonen har samme navn som ham selv, men her er det nok mye fri diktning – i alle fall som supplement.

Nikolajs far er arkitekt, og det var han som tegnet bygningene i drabantbyen. Faren hadde drømmer om at det å leve i en drabantby skulle bestå av idyll, men denne idyllen slår fort sprekker.

Nikolajs far er ikke som andre pappaer. Selv om han er betydelig eldre enn kompisenes fedre, mener Nikolaj at han likevel er yngst ... oppe i hodet sitt. Mens andre fedre er såkalt ansvarlige, er Nikolajs far sammen med guttene. Og han er i sannhet av den frilynte typen. Nikolaj elsker faren sin, mens moren har en temmelig anonym birolle i livet hans. Faren vet alt og kan alt. Dette tenker Nikolaj ... helt til han kommer i tenårene og gjør opprør.

Men uansett hva Nikolaj finner på - han blir punker, spiller bråkete musikk etc. - klarer han aldri å vippe faren av pinnen. Han tar nemlig alle sønnens påfunn med en irriterende stoisk ro.

Etter hvert går det ikke like bra med alle kompisene til Nikolaj. En del av dem bukker under for og dør av narkotikamisbruk. Kanskje drabantbylivet ikke var så bra likevel?

Jeg storkoste meg med denne boka! At forfatteren selv leste, var utelukkende et pluss!

Boka er filmatisert.

Nikolaj Frobenius: "Det aller minste" (2004)

Dette er en veldig sår roman om tre søsken - Aksel, Jon og Ina - som har mistet sin mor. Hun tok sitt eget liv for litt over et år siden, og etter dette forsvant på mange måter meningen med tilværelsen for dem. Faren er lenket til rullestolen, og deltar ikke lenger i livet deres.

Jon og Aksel har kranglet så lenge de kan huske, og de er helt fastlåst i konflikten dem i mellom. Ine vil bare flykte fra alt. Fra rullestolen sitter faren og skuler, uten å ytre seg. Alt som betyr noe for ham, er å få høre en spesiell LP med musikk av Schubert hver eneste dag ...

Jon grubler over mye. Er det noen vits i å leve lenger? Hvorfor endte moren sitt liv oppe på vidda? Hva skjedde egentlig? Skal han gi etter for de destruktive kreftene som slites i ham?

Gjennom et enkelt og nakent språk evner Frobenius å tegne et bilde av en familie på kanten av stupet. Hva er egentlig vitsen med det meste når ingen bryr seg?