"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 

Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...

Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)

Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks

Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 

Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?

Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

Frode Fanebust: "Dypt urettferdig"

En brannfakkel av en bok om Nordsjø-dykkerne!

Om forfatteren:

Frode Fanebust (f. 1968) er først og fremst sakprosaforfatter, og man kan vel egentlig si at han har spesialistert seg på å avsløre skapte myter både på det ene og andre området. Før denne siste boka "Dypt urettferdig", som handler om Nordsjødykkerne, har han skrevet "Krigshistorien - Toralf Fanebust og sannheten" (2009), "Selvbedraget - Norge og klimakrisen" (2010), "Krigshistorien - Oppgjør med mytene" (2010), "Oljelandet - Fortellinger fra innsiden" (2012) og "Makt - Myter - Media: Det er mye verre enn du tror" (2013). Bortsett fra den siste boka, som er utgitt på Kolofon, er samtlige av hans bøker utgitt på Pax forlag. Så også den aller siste. 

Frode Fanebust er for øvrig utdannet siviløkonom ved NHH og har i tillegg bachelor i historie fra UiS, hvor han for tiden tar mastergraden i historiedidatikk.

Om bakgrunnen for boka:

Jeg var tidligere i høst på pressekonferansen til Pax og Spartacus på bokhandelen Eldorado, og en av dem som presenterte sine bøker var nettopp Frode Fanebust. Jeg ble så grepet av hans korte presentasjon at jeg siden aldri var i tvil om at nettopp denne boka måtte jeg bare få med meg. For det handlet om historisk bedrag og det handlet om en helt marginal gruppe i samfunnet som har fått mye oppmerksomhet i media over flere år. En gruppe som er fremstilt som så elendig behandlet av staten Norge at penger aldri blir nok - selv om det hele kanskje handler aller mest om penger likevel, når det kommer til stykket? 

Hvordan har noen få dykkere, blant annet dekket bak organisasjonen Nordsjødykker Alliansen, en organisasjon hvis medlemsmasse er hemmelig, klart dette? Kanskje ved hjelp av et knippe journalister som er brukt - bevisst eller ubevisst - som mikrofonstativer eller som "nyttige idioter" - og som ikke har utøvd en viss sunn kildekritikk  - kanskje av frykt for å ødelegge en god historie? Journalister som fremtrer mer som aktivister enn som de kritiske journalister man skulle anta at de i sin tid ble utdannet som? Ja, for det må være lov å sette det hele så vidt på spissen når vi som har fulgt med i debatten, har blitt presentert for dødstall på 20 % - ja, enkelte steder opp mot 40 % - mens det i realiteten var fire - 4 - norsk dykkere som døde i Nordsjøen (av dykkerrelaterte skader) på norsk sokkel over 25 år (1965 - 1989)? Totalt døde 17 dykkere i denne perioden, de fleste britiske, og altså fire norske. Dette er utførlig dokumentert og etterprøvbart i Frode Fanebust sin bok, jf. også en tabellarisk oversikt på side 180 i boka. De døde er dessuten navngitt, slik at det ikke skulle være rom for tvil hvem Fanebust viser til i sitt tallmateriale. Og dersom det verst tenkelige skulle være tilfelle - at vi heller ikke kan stole på denne boka - burde det være en veldig enkel sak å komme opp med flere navn, og motbevise Fanebusts påstander! 

Fanebust har hatt samtaler med mange nordsjødykkere, men mange tør ikke å stå frem med fullt navn av frykt for hva som da kan skje ... Det beskrives sterke krefter i miljøet, som har vært preget av konflikter mellom ulike grupperinger i en årrekke. 

Fanebust er for øvrig ikke den første som stiller et stort spørsmål ved mangelfull kildekritikk fra journaliststanden. Finn Sjue gjorde det også i boka "Journalistikkens uutholdelige letthet". Og for å si det sånn: det er ikke bare i Nordsjødykker-saken at kildekritikken nærmest har vært fullstendig fraværende. Slik er det på mange andre områder også, særlig der den lille mann står opp mot staten, og hvor journalistene "føler" at det er veldig mye troverdighet ute og går, uten at man sjekker sannhetsgehalten gjennom nokså enkle grep. Eller i det minste spør seg om det kan være tale om andre agendaer, vikariende motiver m.m.

Frode Fanebust hevder at det norske samfunnet er rundlurt i det som har blitt kalt dykkersaken. 

"En milliard kroner eller mer er sløst bort på en gedigen bløff. Pressens og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.

Bløffen har pågått i mange år og i ulike medier: aviser, bøker, radio, TV. Og den lever i beste velgående. Faktisk har den vokst seg så stor og modig at den har gitt oss en parallell virkelighet, hvor enhver nordsjødykker er en helt. En helt som har blitt rost opp i skyene av landets statsminister, for så å bli sveket. En helt som egenhendig har hindret en plattform å tippe rundt, men blitt nektet sin rettmessige belønning. En helt som har ofret alt for det norske samfunnet, men som verken fikk takk eller oppreisning. 

En helt - og et offer. 

Hele tiden fantes en sannere historie tilgjengelig. Man kunne ha spurt andre nordsjødykkere enn dem som alltid bar ropert, og fått vite dette:

(Vi har) prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under ulykksalig splittelse. Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø. Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker." (side 7-8)

Om boka:

I bokas første del redegjør forfatteren for hva dykkeryrket egentlig innebærer. Ja, for dykking er ingen ufarlig "sport", og mye kan gå galt dersom man ikke vet hva man driver med. Ulike gasser kan være livgivende på enkelte dyp, og rene giften på andre dyp. Den store frykten er dykkersyken, og trykk-kammerbehandlingens varighet er proposjonal med hvor langt ned dykkeren har vært. For det er ikke vann som først og fremst kjennetegner dykking, men trykk. (side 23)

Hvor sanne er alle historiene om de mest hårreisende dykk? Alle dykkere pliktet å føre sin egen dykkerlogg, og her fremgikk samtlige dykk m.m. som de hadde gjennomgått. I Nordsjødykker-saken gjelder imidlertid at jo mer spektakulære historier om egne dykk, jo mindre sannsynlig er det at denne dykkerloggen er tilgjengelig. Mistet i brann, stjålet av eks-kona, gjenglemt her eller der - dette er historier som forklarer hvorfor loggene - "de mest interessante" - ikke er gjenfinnbare. 

"Vi endrer fakta hele tiden, skriver om historien for å gjøre tingene enklere, for å få dem til å passe med vår foretrukne versjon av hendelsene. Vi gjør det automatisk. Vi skaper nye minner uten å tenke. Hvis vi forteller oss selv at noe hendte mange nok ganger, vil vi begynne å tro det, og etter hvert kan vi faktisk huske at det hendte. 
- Steven "S.J." Watson" (side 61)

Noe av det mest hårreisende som har skjedd er at enkelte politikere har sammenlignet nordsjødykkerne med krigsseilerne. Mer enn 4300 norske sjømenn mistet livet under andre verdenskrig - som en direkte følge av at minst 673 skip ble senket. Noen av krigsseilerne overlevde flere torpederinger og kom hjem som menneskelige vrak. Både de som døde og de som overlevde ofret virkelig alt for Norge. De fleste valgte i utgangspunktet heller ikke selv å bli krigsseilere, for det var på mange måter omstendighetene som gjorde at det ble slik. De seilte i utenriksfart da krigen brøt ut, og så kunne de ikke lenger vende hjem sånn helt uten videre. Det var ikke på noen måte eventyrlige avlønninger som lokket. Når krigsseilerne likevel valgte å fortsette å seile, og ikke gå i land f.eks. i England, snakker vi både om et aktivt valg og om virkelig å ofre seg. Mange fikk ikke en gang en anstendig lønn med risikotillegg. (Les mer om dette i Kristine Storli Henningens bok "Om vi heftes", som utkom tidligere i år.) 

Kan man si det samme om nordsjødykkerne som krigsseilerne, fire døde i alt (eller fem dersom man teller med en norsk dykker som døde på britisk sokkel)? Hvor blir faktum om eventyrlige avlønninger, som lokket til tjeneste, av? Ja, det faktum at mange valgte dette yrket selv om det var risikabelt, helt frivillig, fordi det var så god fortjeneste å hente når det gikk bra. Og det gikk bra for de aller fleste - akkurat dette må vi ikke glemme! I tillegg til de fire (eller fem) døde, fikk en del dykkere selvsagt senskader. Men antallet, som bygger på den såkalte Haukeland-undersøkelsen, ble forvrengt i media, slik at det så ut som det snarere var regelen enn unntaket at man var kvestet for livet etter en yrkeskarriere som dykker i Nordsjøen. Sannheten var at det kun dreide seg om 1-2 % som fikk invalidiserende senskader. For øvrig et tankekors at det av Haukelands rapport fremgikk at mange av dykkerne var traumatisert fordi de hadde vært vitne til så mange dødsfall. Hvilke dødsfall, spør Fanebust, idet han retorisk gjennomgår de dødsulykkene som fant sted, og hvor det som går igjen nettopp var fraværet av vitner. Det forhold at man skulle ha sett så mange av sine arbeidskollegaer dø, førte for øvrig til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) satt noe løst. PSTD er en diagnose som i det vesentlige bygger på skadelidtes egen beskrivelse av traumer, og som er vanskelig å overprøve utover at man evt. må verifisere at opplevelsene som sådann er sanne. Dette ble i liten grad gjort - utover at Haukeland-rapporten åpnet for at ikke alle snakket like sant. 

Noe av det jeg likte med Frode Fanebusts bok - fordi dette viser at han ønsker å balansere sin fremstilling - er at han beskriver et kynisk arbeidsliv, der enkeltpersoner ble både brukt og misbrukt, der myndighetene burde ha vært mer på banen men var sørgelig fraværende (og lot seg blende at profesjonelle oljeselskapers representanter), der en arbeidsmiljølov ikke gjaldt for dykkerne, som kanskje kunne trengt ekstra vern, der dispensasjoner fra myndighetene var det vanlige og ikke at man fulgte hovedreglene osv. Fanebust neglisjerer ikke at dette er et faktum. Han neglisjerer heller ikke at det er skammelig at norske myndigheter ikke tok ansvar tidligere. Saken er at denne delen av historien er "god nok" for dem som var ute etter å lage skandale av det som skjedde. Men på et eller annet tidspunkt tok det helt av, og den historien som stort sett har fått lov til å versere i de seneste år, er rett og slett ikke sann. Dette bedraget har ført til at alle (?) nordsjødykkere har fått om lag 5 millioner i erstatning - enten de rent faktisk ble skadet eller ikke. Det er altså ikke gjort noe forsøk på å differensiere mellom dem som selvsagt var i posisjon til å få erstatning, opp mot dem som ikke skulle hatt det (og som utgjorde flertallet). 

Hvor spesielle var egentlig dykkerne?

"Dødsrisikoen for nordsjødykkerne i norsk sektor har sannsynligvis vært høyere enn for sammenlignbare yrkesgrupper, men i virkeligheten på et nivå mellom en fjerdedel og en femtedel av dødelighetstallene som har vært referert i mediene. Totalt har 17 dykkere omkommet i norsk sektor, fire av dem nordmenn. Til sammenligning har 44 nordsjøarbeidere omkommet i fallulykker, 49 i helikopterulykker og 141 i ulykker som skyldes konstruksjonssvikt.

Det er dokumentert at noen dykkere er påført varige og til dels alvorlige fysiske helseskader som en følge av dykkingen. Men Haukeland-undersøkelsen viste også at flertallet av pionerdykkerne hadde en helse på nivå med jevnaldrende som ikke hadde vært dykkere. Forskerne problematiserte selv at sykdom ikke behøvde å ha sammenheng med karrieren som dykker, samt at det var indikasjoner på at ikke alle hadde gitt sannferdige opplysninger. Mediene ser ikke ut til å ha fanget opp forskernes advarsler. De har også vist liten interesse for helseskader hos andre nordsjøarbeidere, tross at det er dokumentert både løsemiddelskader og høyere kreftrisiko, samt forsøk fra oljeselskaper på å tildekke virkeligheten gjennom egne rapporter og ved å legge hindre i veien for fri forskning." (side 156)

Fanebust navngir også en norsk journalist som har fått pusle omtrent alene med dette i en årrekke, hvilket han betegner som oppsiktsvekkende. Hvorfor var ingen andre journalister interessert i en sak som dette? Og hvorfor gravde ingen dypere i saken? I stedet ble det bare skrapt i overflaten, og dermed kunne dette skje. For noe av det som overrasket Fanebust aller mest var nemlig at opplysningene var der, og at han ikke trengte å lete lenge etter dem. Det hadde mao. ikke krevd rare kildekritikken for å finne frem til relevant faktum i saken.

"At nordsjødykkerne kjemper for sin sak, er å forvente. At de selv - og deres kamporganisasjoner - påstår at de står i en særstilling, er helt naturlig. Men vi andre kan med fordel tenke litt grundigere over om de har rett." (side 156)

Helt til slutt i sin bok tar Fanebust opp det store paradokset om at 271 av de i alt 288 som har omkommet i arbeidsulykker i norsk sektor av Nordsjøen, ikke var dykkere. 

"Hvem snakker for dem og deres pårørende, og for de etterlatte eller to eller fem tusen nordsjøarbeiderne som siden 1967 må ha blitt minst like skadde og traumatiserte som mange av pionerdykkerne?  .... I rettferdighetens navn: Burde ikke også disse fått sine millioner i erstatning? Det vil være den naturlige følgen av hvordan samfunnet taklet dykkernes krav. Og det ble faktisk gitt erstatning til de overlevende ved Kielland-ulykken, til og med en "romslig" en, om vi skal tro den offentlige utredningen som kom i etterkant. De som ikke var (synlig) skadet fikk 25 000 kroner. De som var blitt skadet fikk mellom 50 000 og 425 000, avhengig av alvorlighetsgrad." (side 168)

Og videre på side 169:

"Det er med andre ord ikke spørsmålet om millionerstatninger som er absurd, men samfunnets skylapper i forbindelse med en enkelt yrkesgruppe og politikernes håndtering av pionerdykkerne. Vi burde hatt - og må få - en bedre beredskap for dem som opplever traumatiserende ulykker og kollegers død. Det må gis rom for yrkesskader som ikke følger en vedtatt mal. Her finnes det nyttig lærdom å trekke av dykkersaken. Men det fantes aldri noen grunn til å sortere en liten gruppe arbeidere og drysse mer enn en milliard kroner utover dem. Det var et narrespill som fikk oss til å glemme det som var større og viktigere."

Frode Fanebusts bok fremstår både som grundig, troverdig, godt dokumentert og tankevekkende. Det kanskje aller verste er at dette ikke er det eneste området hvor dårlig kildekritikk fra medias side er med på å skape historier uten rot i virkeligheten. Slik det ofte kan bli når man aldri spør den hvis side som byr på "den beste historien", hvilken agenda de har ... Det holder ikke å "føle" at noen er mer troverdig enn andre, og norsk journalistikk bør være tuftet på mer enn tilgrunnliggende konspirasjonsteorier om at staten eller andre aktører hele tiden forsøker å unndra sitt ansvar. 

I dykkersaken var det i ytterste konsekvens ikke opplagt at det var staten - og ikke oljeselskapene selv, som jo faktisk var dykkernes arbeidsgivere - som skulle ta hele ansvaret. "De lærde" har stridet om dette i en årrekke, og det er vel derfor ikke tilfeldig at en sak som dette måtte gjennom hele rettsapparatet i Norge og altså helt opp til Høyesterett , før domstolen i Strasbourg kom med den endelige dommen som Norge må rette seg etter. Mange av manglene som har vært presentert underveis i det som kalles Nordsjødykker-saken, har mer skyldtes dårlig kompetanse og elendige systemer enn unndragelse satt i et bevisst system (slik konspirasjonsteoretikerne påstår). Bevares - det fritar selvsagt ikke for ansvar - men det hele blir tross alt seende litt bedre ut - og sannere! - når systemet ikke i tillegg skal demoniseres. 

Jeg håper at denne boka blir lest av riktig mange og at det kommer opp en samfunnsdebatt i kjølevannet av avsløringene. Evaluering er et riktig trendy moteord for tiden, men det betyr i grunnen bare at man i etterpåklokskapens grelle flombelysning må lete etter hva man kan lære av dette - forhåpentligvis uten for mange tendenser til syndebukk-tenkning (for det kommer det jo sjeldent noe godt ut av - i alle fall vil de som aller mest trenger å lære noe av dette, antakelig gå i skyttegravene og begynne å skyte tilbake i stedet, slik vi dessverre har sett tendenser til allerede hos enkelte politikere ... Hvorfor ikke lese boka først, liksom?). En sunn og god evalueringsprosess vil forhåpentligvis føre til at sentrale aktører lærer noe av dette, og tenker seg litt mer om neste gang man står oppe i et lignende dilemma. Joda, en god historie - men er den sann? Eller: representerer den hele sannheten? For eksempel ... I siste konsekvens maktmisbruk på sitt verste ...

Jeg for min del har mye godt mistet interessen for den norske journalistikken på en rekke områder, fordi den fremstår som for løssalgsorientert (les: fordummende) med all sin ufullstendige kildekritikk. "Den gode (og salgbare) historien" er alt som teller ... Balansen er fraværende. Da blir man ikke klokere av å lese - bare dummere. Det verste er at slik journalistikk bidrar til å skape parallelle og usanne virkeligheter, som våre rikspolitikere biter på!

Jeg anbefaler Frode Fanebust sin bok "Dypt urettferdig" på det varmeste! Måtte han få Fritt Ord-prisen for denne modige boka! Og så er jeg spent på hva denne boka vil føre til ...

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 191 
ISBN: 978-82-530-3736-3
Boka har jeg fått fra forlaget 

Frode Fanebust (Foto: lånt av forlaget)

Andre artikler om boka:
- Aftenbladet v/Tor Gunnar Tollaksen - 8. oktober 2014 - Forfatter mener nordsjødykkere har svindlet staten - "- Bløff er et sterkt ord, men dykkersaken er et uvanlig godt eksempel på historieforvrengning. Det er noe alvorlig galt med det bildet som er skapt av dykkerne. Nordsjødykkerne er ikke en samstemt flokk, men en uensartet gruppe som rommer både ærlige folk, løgnhalser og de som henger seg på for å få erstatning de egentlig ikke har krav på, sier Frode Fanebust."
- NRK v/Rolv Christian Topdahl og Lars Navestad - 8. oktober 2014 - Nordsjødykkerne har holdt politikerne for narr - "Har fått nesten 6 millioner i erstatning. Nylig ble nordsjødykkere med psykiske eller fysiske lidelser i gjennomsnitt tilkjent 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten. Dykkerne har da totalt fått 5,8 millioner kroner i erstatning for skader de har pådratt seg på jobb. Siden dette gjelder om lag 260 dykkere, har staten utbetalt rundt 1,5 milliarder kroner til nordsjødykkerne."
- Yr.no v/Hanne Høyland og Siri Wichne Pedersen - 11. oktober 2014 - Forfatter avviser kritikk mot "Dypt urettferdig" - " – I sin kritikk av meg, begynner stortingsrepresentant Erlend Wiborg i feil ende. Han svarer med at nordsjødykkerne er verdige, og enhver kritikk er uverdig. Slik er det ikke, sier Frode Fanebust til NRK.
Denne uken kom boken hans «Dypt urettferdig». I boken skriver Fanebust at flere nordsjødykkere har holdt staten for narr, og at de ikke har fortjent millionerstatningen de har fått.
Etter å ha lest Fanebusts uttalelse, fortalte Frp-politiker Erlend Wiborg at han ikke er særlig imponert over Fanebusts krasse uttalelser.
– Jeg synes det er uverdige uttalelser, som også er veldig uheldige. Her er det snakk om en gruppe mennesker som har lidd betydelig, sa Wiborg til NRK på torsdag.
Erlend Wiborg (Frp), mener det finnes nok av dokumentasjon på at nordsjødykkerne hadde krav på erstatning.
Wiborg var selv med på å behandle saken i Stortinget i sommer. Da ble det klart at nordsjødykkerne fikk 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten."
- Bok365 v/Cora Skylstad - 27. august 2014 - Sannhet på dypt vann - "– Overdrivelser.
Fanebust mener det har versert betydelige overdrivelser i media av hvor stor andel av nordsjødykkerne som har fått men. Det har for eksempel blitt hevdet at 35 prosent av tidligere dykkere opplevde sterke smerter i hverdagen. Mindre kjent har det vært at disse tallene kommer fra en undersøkelse utført blant den andelen dykkere som meldte seg uføre ved Haukeland sykehus, ifølge Fanebust."
- Groskro´s Verden - 18. november 2014 - "Forfatteren har skrevet en ganske kort bok, kun på 191 sider, men det er mye fakta, tall og dokumentasjon på at dykkerne faktisk har klart å lure til seg langt mer i erstatning enn det de har krav på. Blant annet er det 17 dykkere som har omkommet, og kun fire av dem var norske."

Finn Sjue: "Journalistikkens uutholdelige letthet"

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Om forfatteren:

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig! 

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ... 

Nevnte kronikk gjorde som sagt at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Hva er journalistikk?

Tidlig i boka er Sjue opptatt av å komme inn til kjernen av hva journalistikk egentlig er. Mye av det vi vanligvis tenker er journalistikk er nemlig ikke dét. Som et utgangspunkt mener han at journalistikk i liten grad dreier som om kun videreformidling av informasjon, og man kunne sikkert lagt til at rene sitater fra intervjuobjekter, uten noen form for selvstendig bearbeiding av stoffet, ikke er journalistikk. Informasjonen må behandles redaksjonelt, skjønt det ikke er et absolutt krav om dette. Etter at nettavisene kom på banen, er min påstand at det i enkelte medier knapt er et redaksjonelt mellomledd mellom journalistens skriving og publisering. I alle fall virker det ikke slik. Dette svekker helt klart kvaliteten på stoffet, og en del journalister kunne helt klart ha tjent på å roe ned de verste krigstypene i overskriftene, og heller konsentrert seg om å gi sine artikler mer substans og noe som viser at det har funnet sted en journalistisk bearbeidelse av påstander fra hhv. kilde og tilsvars-aktør. Informasjonen må videre holde en viss etisk standard og den bør bygge på seriøs kildekritikk, uttaler Sjue. At informasjonen bør være sannferdig er innlysende, selv om dette ikke alltid er tilfelle, dessverre. Når kildekritikken beveger seg fra kontakt ansikt til ansikt og over til surfing på nettet, snakker man neppe om god kildekritikk. 

"I norsk journalistikk er det jo noe som heter "samfunnsoppdraget". Det handler om plikten til å opplyse oss alle om vesentlige spørsmål i samtida. I dette ligger et sterkt moralskt og etisk imperativ. Det innebærer at oppdraget er forbundet med et stort ansvar." (side 34)

Finn Sjue mener at dette samfunnsoppdraget av mange medier blir praktisert på en måte som er til å grine av, men han understreker at det finnes unntak. Jeg må nok medgi at jeg er enig med ham i dette. Det er langt mellom mine opplevelser av at "jøss! her ble jeg faktisk klokere av å lese eller se dette (på TV)!" Alt for ofte får jeg følelsen av å kaste bort tiden min på uvesentligheter, nyheter som er fordreid og hvor viktig informasjon som kunne ha nyansert bildet rett og slett er "tabliodisert" bort. Det er kun plass for det kjappe og lette og enkle, og ting som krever mer enn fire setninger å forklare, blir borte i redigeringen og klippingen. Og borte blir også detaljene som kunne ha skapt et mer balansert bilde. 

Den nye fryktjournalistikken

Fra side 36 i boka og utover skriver Finn Sjue om den nye fryktjournalistikken. 

"Slik jeg ser det, er den nye frykt-journalistikken noe av det mest skadelige journalister i dag stadig oftere beskjeftiger seg med. Mens kloke Per Fuggeli opplyser og advarer mot sjangeren, satser redaktører og mellomledere rundt om, høyt og lavt i mediene, på den. De er ikke så dumme at de ikke skjønner at angst og frykt skaper behov. Det handler om urgamle instinkter, om de limbiske strukturene i hjernen, om amygdala. Om sterke emosjoner, om angst og frykt. Om fight og flight. Mediale strategier satser bevisst på disse emosjonene. Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør."

Finn Sjue trekker frem de årlige flått-skribleriene, som stort sett består av nærbilder av fryktinngytende flått på førstesiden og klipp og lim fra i fjor. Tør vi i det hele tatt bevege oss ut i norsk natur når man kan utsettes for slike dødelige monstre?, kan man saktens lure på. Andre former for frykt-journalistikk går på kreft, ernæring, piller, sykdom og død. Det mest skremmende i følge Sjue er at det spilles bevisst på frykt - fordi det selger flere aviser. Og at det kommer flere reklameinntekter inn ... 

Vaktbikkjer, pudler eller nyttige idioter?

Pressens rolle som vaktbikkjer har vært opphøyet som et ideal innenfor journalistikken. 

"Vaktbikkja bjeffer og skaper som kjent lurveleven når det skjer noe truende, noe galt.  ... Det er litt av et ansvar å forvalte. Spørsmålet blir da om norsk journalistikk og medieverden makter denne oppgaven. Det betyr ikke bare å være årvåken og ikke sove i timen. Det betyr også å skille mellom smått og stort, mellom rett og galt, og å løse oppgaven uten selv å ende opp som kyniske makthavere." (side 45)

For mediene er det lite smigrende å bli oppfattet som en puddel eller nyttige idioter. Like fullt er det et faktum at enkelte medier spiller en slik rolle i dagens Norge, hevder Sjue. Stiller man kritiske spørsmål til kildene som kommer med tips? Hva tjener de på et nyhetsoppslag, som kanskje er en "drittpakke" mot noen? Hvem sitt ærende løper egentlig journalisten når man gir vedkommende spalteplass? Dem som skal tjene enda mer penger, eller de svakeste blant de svake? 

Det store paradigmeskiftet

Dette handler om at de redaksjonelle ressursene stadig svekkes, at nyhetsredaksjonene stadig blir mer og mer amputerte, at det redaksjonelle filteret brytes i mange medier, at vaktbikkja har blitt sløvere, at inntjeningen er dårlige, at tempoet er høyere, at arbeidssituasjonen for journalistene er stadig mer stressende ... Dette går ut over undersøkende journalistikk, og refleksjon og sans for de lange linjene ender dermed opp som de største ofrene, hevder Sjue på side 50. Journalistikken blir mer og mer overfladisk og spekulativ, preget som den er av svak kildekritikk - noe som igjen fører til at journalistene styres mer og mer av sine kilder ... 

Som en motvekt til dette trekker Sjue frem VGs dekning av 22. juli-rettssaken, som var preget av utsøkt journalistisk arbeid. Dette handlet mye om ressursene man valgte å bruke på saken, men vel så mye om sterk kontroll av kvaliteten på det journalistiske håndverket. Her leser jeg en tilstedeværende redaksjon mellom linjene. Mangel på ressurser er ikke hele forklaringen på hvorfor enkelte andre medier ikke oppnådde det samme. Det handler også om holdninger i redaksjonen. For øvrig nevner Sjue også KLIKK-hysteriet - at det meste blir målt i antall klikk på de ulike artiklene. I noen redaksjoner tillegges antall klikk større betydning enn hos andre. Som om dette var ensbetydende med kvalitet ... 

Sjue stiller dessuten spørsmål ved hva dagens sjefredaktører egentlig driver med, samtidig som han er påpasselig med ikke å skjære alle over en kam. 

De store blinde flekkene

Sakene som ender opp i medias søkelys har som regel kommet dit fordi "noe har skjedd". Ofte kan det dreie seg om enorme saksområder, som etter år i taushet plutselig blir oppdaget. Når noe først skjer, hiver de fleste seg på og så får vi det berømmelige "drevet", som skaper til dels nokså overfladisk journalistikk. Som eksempler trekker Sjue frem NAV-reformen, politiet og den store omorganiseringen av Helse-Norge. "Hvor ble det av den systematiske gjennomlysningen av institusjonen?", spør Sjue. Afghanistan-deltakelsen vår og bistandspolitikken er andre områder som mer eller mindre er forbigått i stillhet, til tross for at det er mye man kan kritisere, avsløre og sette fingeren på ... stadig i følge Sjue. 

Finnes det ikke god journalistikk?

Selv om Sjue mener at man bør være forsiktig med å utlede for mye av Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin statistikk, sier klage- og medholdsfrekvensen noe om hvor seriøs mediene jevnt over er. Som noe av det verste som har skjedd innenfor journalistikken i år, trekker Sjue frem den såkalte romkvinnesaken som ble publisert i NRK Dagsrevyen i januar i år. (Se for øvrig mer om dette fra side 111 flg. i boka.) Her var det ikke tale om dårlig kildekritikk, men rett og slett om et forsettlig overgrep på virkelighet og sannhet. Mot bedre vitende skjulte man opplysninger som ville ødelagt hele saken - fordi man "ikke ønsket å komplisere saken for mye". Saken var den at det ikke hadde blitt noen "sak" dersom alle opplysningene hadde blitt fremlagt - opplysninger man hadde og visste om ... 

Sjue understreker at risikoen for å tråkke feil er langt større i dag enn tidligere - rett og slett fordi alt skal gå så fort og fordi kampen om å være først teller så vanvittig mye. 

På tross av alle de negative tendensene innenfor pressen, mener Sjue at det finnes mye god journalistikk. Blant annet finnes viktige nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet - i tillegg til en rekke meget gode lokalaviser. "VG er noe for seg selv", hevder Sjue, som fremhever at det ikke er uten grunn at VG sjelden blir felt i PFU. Dette er fordi ledelsen har klart å utvikle et system og en vilje for å sikre journalistisk kvalitet som ligger i det norske tetsjiktet. (side 74) NRK har stått som en statsfinansiert bauta, men Sjue mener at NRK må passe seg, "for ingenting varer evig". Hvor lenge er skattebetalerne villige til å betale for en TV-kanal dersom de ikke leverer varene? Dersom seerne ikke kan stole på at de er etterrettelige? Dersom de blir tatt i å jukse i faget ... ?

Kildekritikken - to be or not to be

"Det er elementær ABC i seriøs etterretning og overvåking å bygge grunnmuren for resten av den stille virksomheten på seriøs og grundig kildekritikk. Den omfatter også kildenes motiver. Hvorfor kommer nettopp denne personen med informasjon til meg? Vil kilden styre meg? Dette bør vel kalles første bud i de kretsene. For hvis kildekritikken ikke er gjort med omhu, kan det smelle." (side 76)

Når kildekritikk utøves, må journalisten se på motivene til kilden. Er kilden ute etter å fremme sine egne interesser? Ønsker kilden hevn? Søker kilden kontakt på grunn av paranoia, mytomani eller monomani? Ønsker kilden å styrke sin egen posisjon i en makt- og fraksjonskamp? Eller er det det stikk motsatte, nemlig at kilden faktisk ønsker å fortelle hva som sant er, "enten det handler om maktmisbruk eller andre kritikkverdige forhold"? 

"Kildekritikk og motivlære er ikke bortkastet moralisme. Det er en garanti for å styre klar av den velkjente filosofien om at hensikten helliger midlet og å unngå selv å bli styrt av kilden." (side 79)

Journalistikk - eller forkledde PR-triks?

I følge Sjue gjelder at jo mindre kildekritikk, desto lavere blir journalistens guard mot manipulativ påvirkning. De oppdager ikke hva som foregår eller hva som påvirker dem. "I klartekst betyr det at profesjonelle kilder når igjennom med sine budskap til journalistkaren." (side 82)

Sjue ramser opp en del triks:
- undersøkelses-trikset - "dette må vi undersøke nærmere"
- fortrolighetstrikset - "jeg forteller det bare til deg"
- sponsor-/samfunnsbevissthets-/veldedighets-triksene - man gir noen millioner til et veldedig formål anonymt, men sørger for at opplysningene lekker ut til pressen (og fremstår dermed som mer edel enn man rent faktisk er)
- granskings-trikset - topplederen erkjenner at noe galt "kan" ha skjedd - beklager at offeret "har opplevd" å bli dårlig behandlet osv.
- historisk brannmur-trikset - man forteller de dårlige nyhetene selv, og understreker at det nå er ryddet opp og at feilen ikke skal gjenta seg

Sjue retter også et kritisk søkelys mot den voksende bransjen med PR-rådgivere og kommunikatører, som øker raskere enn journaliststanden. Han mener at man risikerer at alt for mange blir nyttige idioter for PR-businessen og de sterke kreftene som de som regel jobber for. Akkurat her savnet jeg i grunnen et mer nyansert syn på dette med PR-rådgivere, fordi det jo nettopp er pressen selv og måten det jobbes på (det overfladiske, kjappe og lette - bare for å ha nevnt noe), som har gjort det nødvendig for mange virksomheter å koble inn eksperter på media og kommunikasjon. 

Eventyrfunksjoner som vulgær dramaturgi

Sjue mener at god journalistikk skal underholde og bevege, men også at den skal skape innsikt og nye tanker. Men viktigst av alt: journalistikken må være sann - ikke fiksjon eller fri diktning. Det er kanskje all forenklingen som byr på de største utfordringene. 

"Når virkeligheten forenkles, oppstår det problemer. Og når oppslag ikke bare forenkles av og til, men som hovedregel, da vipper det faretruende gal vei. Når så den bærende sannhetsgehalten bevisst blir skåret vekk for ikke å forstyrre den perfekte historien, har journalistikken lidd nederlag. Da dreier det seg ikke bare om en mani. Det har tippet over i en forsettlig fordreining som ofte kan vise seg å ende som en løgn." (side 96)

Denne typen vulgær journalistikk bruker bevisst i håp om masser av leserklikk, noe som neste omgang kan føre til flere annonser og økonomisk vinning, hevder Sjue. 

"Begrepet nesten-løgn blir aldri brukt i medienes dementier og beklagelser, Det eksisterer heller ikke i Vær Varsom-plakatens vokabular. Jeg tror ikke dette først og fremst handler om ulik språklig smak. Begrepet er selvsagt brutalt. Men er det usant og usaklig?" (side 97)

Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin?

Sjue har blitt mer og mer oppgitt over medienes utrolige vilje til å skape og forstørre politikerskandaler. Han kaller kravet til botsgang og avgang uansett hva synden består i, som en sykelig mani. I denne sammenheng kommer man ikke utenom Tore Tønnes selvmord i 2002. Var det medienes fokus eller "drevet" - at så mange gikk i flokk samtidig, med den belastningen dette medførte på Tønne som menneske - som til slutt ble for mye for ham? I den motsatte leia finner vie tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, som falt for eget grep. Hun gjorde det enkelt for media, mener Sjue. De fleste sakene har likevel noe til felles: det starter med noe smått som vokser raskt til enorme dimensjoner. Atter som en motsats til dette er Jonas Gahr Støre og saken om at han var inhabil da han tildelte noen millioner til en stiftelse. Gahr Støre lot seg ikke skremme, og klarte dermed å ri av stormen. 

Løgnen eller manipulasjonen - hva er verst?

Verden har blitt lurt av bevisst løgn før. Det er bare å ta en titt på den kulørte pressen, om intervjuer som i virkeligheten aldri har funnet sted osv., osv. Heldigvis hører ikke dette med til hverdagen her hjemme på berget!

"Nå finnes det løgner i journalistikken som er vanskelige å oppdage, og som jeg mener er langt farligere for fag og sannhet enn solo-journalisters skruppelløse juks. Det er når løgnen oppstår i et redaksjonelt fellesskap. Når den blir skapt i en redaksjonell  prosess der flere er involvert. Når fortellingen som skal publiserers, blir innordnet en dramaturgi som krever en grov manipulasjon for at den skal stemme. Stemme med hva? Ikke med virkelighet og sannhet, men med det inntrykket journalist og redaksjon vil at den skal skape." (side 109)

Er det ikke dette som skjer hver gang "helten" i en historie nærmest får uinnskrenket spalteplass, mens "skurken" avspises med noen linjer eller noen sekunder av et nyhetsinnslag? tenker jeg ... Når journalisten unnlater å opplyse om alle millionene som allerede er utbetalt i erstatning fra forvaltningens side, og fremstiller det som om man måtte gå til retten for å få ut en eneste krone - mens virkeligheten er at man ønsket noen millioner til ... Når dette ikke fremkommer i det hele tatt, blir leserne og/eller seerne lurt. De får ikke presentert hele bildet, nyansene - det som kunne satt hele saken i et helt annet perspektiv. 

Sjue opplyser at NRK i de senere årene har pådratt seg ganske mange klagesaker og ikke minst fellende "dommer" i PFU. (side 114) "Det skal ikke mange flere dypt alvorlige overtramp til før NRK påfører seg selv noe mer alvorlig enn riper i lakken. Da kan det raskt dreie seg om en konstruksjons- og driftsskade. ... I den grad romkvinnesaken kan bidra til noe positivt, må det være at en atmosfære som preges av et visst hovmod jekkes ned og blir erstattet av mer faglig ydmykhet."

Avslutningsvis i dette kapittelet konkluderer Sjue med at den rene løgnen i journalistikken er et stygt fenomen, men at den typen manipulasjon som NRK presterte, er mye farligere fordi den er så mye vanskeligere å avsløre.

"Drevet" - journalistenes skam og fornedrelse

Dette handler om å løpe i flokk, en slags kollektiv tilstand. I noen grad kan man si at journalistene blir fanget, men det er kanskje riktigere å si at de lar seg fange? For de må jo ikke følge resten av flokken? 

I hverdagsjournalistikken er det først og fremst de kjente og mest profilerte politikerne som utsettes for "drevet". Sjue mener at det er noe latterlig og tragisk over at "små og halvstore avsløringer blir behandlet med samme overdimensjonerte lydstyrke, sendeflate, forsideoppslag og utropstegn". Han mener dette handler om en form for vulgær maktforståelse - en ideologisk blanding av populisme og elitisme. 

Dementiet og beklagelsen - en ufrivillig vits?

Sjue har selv opplevd å være en journalist som kom med store "avsløringer" (i boka "Vi som styrer Norge", utgitt sammen med Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen), som senere viste seg ikke å holde mål. Dette var en brutal lærdom for ham, og det han lærte var viktigheten av å beklage når han hadde gjort andre urett. Mangel på evne til selvkritikk mener han er både påfallende og pinlig hos mange. 

Om PFU-statistikken opplyser Sjue følgende:

"Det hører med i tallenes verden at NRK fikk flest klager i 2012 (27 klager og 7 brudd), så kom Aftenposten (18 klager og 3 brudd), VG hadde 14 klager, men bare ett brudd, mens Dagbladet fikk 11 klager og 2 brudd." (side 126)

Sjue mener at disse tallene representerer toppen av et isfjell, og at det begås atskillig flere brudd enn dette statistiske materialet skulle tilsi. Mange orker ikke å klage, fordi de ikke tror det er noen vits. "Den som tror at PFU forvalter hele journalistikkens etiske mal, tar feil." (side 127) Sjue savner også at PFU reagerer på eget initiativ når de opplever feil eller overtramp. Dette er faktisk en del av PFUs mandat. Likevel skjer det ikke. 

Folketribunal, statskontroll eller selvjustis?

"De aller fleste som følger med på PFUs arbeid, tror jeg tenker som jeg gjorde i mange år: Utvalget behandler klager. Basta. Men utvalget har faktisk til formål " ... å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse". Intet mindre. Klagebehandling er et ledd i dette arbeidet, ikke hele arbeidet." (side 137)

Verdensmestere i korpsånd?

Det er i utgangspunktet noe positivt over begrepet korpsånd - som en felles følelse av en gruppetilhørighet, som får gruppen til å føles sterk både utad og innad. Det må bare ikke tippe over slik at det handler om selvbeskyttelse ... 

De fleste medier har i følge Sjue en formening om at det å beklage seg betyr at man mister troverdiget. Denne forestillingen har forundret ham i minst 30 år. Sett fra hans ståsted handler det å si unnskyld for å ha forulempet et annet menneske, om helt alminnelig folkeskikk. 

"Men hvorfor har mediebransjen så vanskelig for å vise vanlig folkeskikk? Er det fordi journalister og redaktører lever i ei boble? Er det fordi de har utviklet en så stor selvfølelse, arroganse og så mye hovmod at de begynner å tro på ideen om at de er større og viktigere enn folk flest? Og at de derfor ikke har noen plikt til å bøye kne? Er det fordi mediene som institusjon har skaffet seg retten til både å omtale andre mot deres vilje og til å skade personers omdømme?

Kort sagt, er det fordi vanlig folkeskikk ikke er en del av den praktiske presseetikken? At folkeskikk er et brudd med den?

Jeg er redd det er slik." (side 142)

"Korpsånd er et begrep som er mislikt i mediekretser. Å kreve et åpent samfunn og samtidig praktisere en lukket redaksjon blir med god grunn oppfattet som et dobbelt moralsk bokholderi av svært mange. Men det betyr også at jo mer korpsånden blir drevet tilbake og erstattet med en åpen, kritisk og kreativ redaksjonell atmosføre, desto større vil troverdigheten bli." (side 144)

Er allmenndannelse et fremmedord?

I følge Sjue handler allmenndannelse om noe vesentlig mer enn kunnskaper, dyktighet, fortellerevne o.l. Det betyr også å søke sannheten uten å la mulige negative konsekvenser for denne saken stanse oss. Det grunnleggende spørsmålet man må stille seg er "Hvordan kan du vite at dette er sant?"

Snur sosiale medier opp ned på journalistikken?

Sjue understreker at den nye digitale teknologien er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen er all kunnskapen som er tilgjengelig på nettet - kun få tastetrykk unna. Forbannelsen ligger i mulighetene for overvåkning. 

Mange aviser er nå klare for å erstatte store deler av sin papirproduksjon med betalingstjenester på nettet. Utfordringen er at flertallet av nettleserne er vant til å få dette gratis. Vil avisene overleve dersom nettbaserte tjenester blir betalingstjenester?

Selv i dag påvirker de sosiale mediene journalistikken. Spørsmålet er når mediehusene skal skjønne at de i likhet med f.eks. bloggerne nødvendigvis må bruke sosiale medier for å få suksess? 

Det finnes ingen redaksjonell styring over de sosiale mediene, og dette er en utfordring. Sjue mener at vi må holde styr på nettetikken, uten at det blir tale om redaksjonell kontroll fra de store eierne. 

"Kan vi oppleve at ny journalistikk utvikles på de sosiale mediene? Selvsagt, det skjer allerede. Mange blogger er interessante, til og med gode. Andre ligner avløpsrør." (side 150)

Sjue er overbevist om at stadig flere medier kommer til å kreve betalt for sine digitale tjenester. "Å tro at medienes nettaviser som hovedregel skal være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid." (side 151)

Finnes det livgivende medisin?

I siste kapittel i boka kommer Sjue med en rekke oppfordringer til journalister. Uansett valg av teknologi, må innholdet i journalistikken være godt for at mediene skal overleve. Han oppfordrer til kamp mot arroganse og hovmod i medieverdenen. "Ta oppgjør med tendensen til å demonisere personer og grupper som fortjener kritikk", sier han. Den nye frykt-journalistikken, som aller mest minner om spekulativ kvakksalveri, bør boikottes av seriøse yrkesutøvere. Dessuten bør man si nei til den uutholdelige letthet som brer seg i viktige deler av presseverdenen. "Norsk journalistikk plages av en tendens til å sette en mening opp mot en annen, pol mot pol, og dermed betrakte nyheten som gryteklar. Sett i stedet og i stadig sterkere grad kravet om verifikasjon, hva som er sant, i høysetet." (side 156)

Min oppfatning av boka:

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg. 

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt? 

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ... 

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt! (Essayet inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har fått med meg i min prestentasjon av det.)

Utgitt: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164

Finn Sjue (Foto: Lars Sætren)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/John Arne Markussen 22.10.2013 - Når fantasien er i toppform
- ABC Nyheter v/Thomas Vermes 30.09.2013 - Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere
- Aftenposten v/Torstein Hvattum 05.10.2013 - Glødende oppgjør med klipp-hysteriet
- Morgenbladet v/Anders Firing Lunde 04.10.2013 - Etterlyser journalistoppgjør
- Journalisten v/Tore Bergsaker m.fl. 21.10.2013 - Finn Sjues letthet
- NRK v/Inger-Marie Knap Stray 05.10.2013 - Tidligere redaktør - Journalister mangler folkeskikk!
- Fom.no 03.11.2013 - Roper varsko om journalistisk forfall 
- NorgesAvisen v/Roy Vega 22.10.2013 - Nå etterlyser AKP-seniorer kritisk journalistikk