"Mitt Afrika" / "Out of Africa" (Regissør: Sydney Pollack)

Karen Blixens Afrika 

I denne filmen, som tar utgangspunkt i Karen Blixens selvbiografi "Den afrikanske farm", men som inneholder så mye, mye mer, møter vi Meryl Streep i rollen som Karen Blixen, Robert Redford som Denys Finch Hutton og Klaus Maria Brandauer som Karens ektemann Bror. I filmens åpningsscene befinner Karen seg i Danmark. Hun har forstått at hun aldri vil få sin store kjærlighet Hans, og nøyer seg derfor med hans tvillingbror Bror. Bror trenger hennes penger - hun hans adelstittel og en billett til Afrika ... Men selv om ekteskapet bærer preg av å være et rent foruftsekteskap, skal Karen komme til å elske sin mann høyt likevel ... Og frustreres over at han aldri ønsker å være sammen med henne på farmen ...

Karen reiser avsted til Afrika, og en av de første hun møter er Denys Finch Hatton, som skufler et par elefant-tenner på toget hun er ombord på. Vel fremme i Mombasa eller Nairobi (detaljene rundt dette fikk jeg dessverre ikke med meg), blir hun gift med sin Bror Blixen - omgitt av det britiske aristokratiet hun ikke kunne fordra. Men aller først møtte hun Farah Aden, han som skulle bli hennes butler og nærmeste medarbeider på farmen i alle de årene hun oppholdt seg i Afrika. Karen ønsket et liv ute i bushen, på farmen sin, selv om dette innebar mye isolasjon rent sosialt, heller enn å pludre rundt i de britiske selskapsklubbene og konversere om intetsigende temaer som det ble forventet at kvinner var opptatt av på den tiden, dvs. i 1914.

Den første skuffelsen hun støter på er at ektemannen har bestemt at de skal dyrke kaffe - ikke drive med bøfler og melkeproduksjon, som var planen. Deretter skuffelse nr. 2: ektemannen akter på ingen måte å hjelpe henne med kaffeproduksjonen på farmen. Han akter ikke en gang å være der. Innimellom er han imidlertid innom, og gradvis blir Karen mer og mer tiltrukket av denne mannen, som er en skjørtejeger av rang, og tiltrekkende som få med en avvæpnende skjarme. En sjarme som for øvrig gjorde at de aldri ble virkelig bitre uvenner, selv om han var notorisk utro, smittet henne med syfilis og atter senere ønsket skilsmisse. Syfilisen ble hun kurert for, etter et midlertidig opphold i Danmark, men dette førte til at hun aldri kunne få barn.

Mens ektemannen er borte, dukker Denys opp på farmen. Han og Karen er åpenbart gjensidig tiltrukket av hverandre, og finner noe i dialogen seg i mellom. Denys som en høyt utdannet mann fra England, boklig lærd og meget opptatt av både kunst, musikk og estetikk - hun som en kvinne som kunne det kunststykke å fortelle de mest fantastiske historier (og som ikke uten grunn ble forfatter etter hvert). Da Bror under et nyttårsparty ikke en gang gidder å skjule sin utroskap, forlanger hun at han flytter ut. Ikke lenge etter flytter Denys inn sine ting på Karens farm - en grammofon med en vinyl-samling, et lass med bøker ... Da Bror senere ankommer noe uventet for å tigge penger fra Karen, og finner henne og hennes elsker ved frokostbordet, sier Bror til Denys at "You could at least have asked ..." "I did", sier Denys "She said yes!" Bror trekker seg noe tafatt tilbake.

Deretter følger en romantisk tid for Karen og Denys, som kom til å elske hverandre svært, svært høyt. Problemet er bare at også Denys har hang til å ville reise bort når de har vært sammen i en dag eller to ... Karen, som er nokså desillusjonert etter sitt havarerte ekteskap med Bror, ønsker å binde Denys fast til seg på farmen, og skjønner for sent at det hun oppnår ved å slynge ut beskyldninger om at han bare drar sin vei osv., oppnår det stikk motsatte. Skjønt på slutten sier han til henne at "du ødela for meg!" Karen skjønner ikke helt hva han mener, og han forklarer da at han ikke lenger klarer å være alene ... Fordi han tenker på henne ... 

Utgangen av historien er kjent, og jeg ødelegger vel neppe filmopplevelsen for noen ved å røpe at Denys dør til slutt og at Karen reiser hjem til Danmark. Farmen er ikke drivverdig lenger - i virkeligheten bl.a. pga. en naturkatastrofe i form av enorme mengder med gresshopper som åt opp alt - i filmen pga. brann.

Dette er en av de vakreste filmene jeg vet om! Ikke bare er to av mine ti på topp-skuespillere med i denne filmen, men det formelig gnistrer mellom dem. Og Robert Redford i rollen som den barske Denys Finch Hatton har aldri vært kjekkere! Gode gud, for en mann! Det er også morsomt å følge utviklingen til Karen Blixen, fra hun ankommer farmen og tror at ingen trenger å fortelle henne noe som helst, inntil hun skjønner at hun er fullstendig avhengig av sine afrikanske hjelpere - og sakte, men sikkert vokser seg til å bli en selvsikker, moden kvinne som kan håndtere et gevær i bushen. En nødvendighet i et landskap der løvene kan dukke opp når som helst ... Naturen i "Mitt Afrika" er storslagen, og spesielt fly-scenene hvor Denys tar med seg Karen, er spektakulære. Og fargene og de enorme ansamlingene av hva det skulle være innenfor den afrikanske faunaen - elefanter, sebraer, fugler, vannbøfler - fremstår nærmest som magiske. Alt understreket av den nydelige musikken, som jeg i sin tid skaffet meg på CD (rett etter at filmen gikk på kino på midten av 1980-tallet) og har liggende et eller annet sted.

Boka "Den afrikanske farm" og filmen "Out of Africa" må nødvendigvis vurderes på sin egne premisser. Begge har sine styrker; boka i det å beskrive både landskapet og de ulike afrikanske stammene/folkeslagene - filmen i det visuelle. En film av 2 1/2 timers varighet får heller ikke med seg alle detaljer. Det imidlertid både boka og filmen formidler er Karens enorme kjærlighet til det afrikanske folket. Hun foretrakk deres selskap fremfor det britiske aristokraftiet i hhv. Mombasa og Nairobi, og hun laget en skole hvor de afrikanske barna fikk tilbud om å lære å skrive og lese. Dessuten tok hun seg av enkle lidelser som å rense urene sår og annet småtteri, noe som faktisk reddet mange liv. Alt i alt en vidunderlig film pga. de vakre kulissene, storslått skuespillekunst og nydelig stemninger, som får toppkarakter fra min side. Her blir det terningskast seks! Filmen fikk ganske enkelt ikke syv Oscars for ingenting!

Innspilt: 1985
Originaltittel: Out of Africa
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Karen Blixen), Robert Redford (Denys Finch Hatton), Klaus Maria Brandauer (Bror Blixen), Michael Kitchen (Berkley Cole). Shane Rimmer (Belknap), Malick Bowens (Farah), Joseph Thiaka (Kamante)
Spilletid: 2 t 34 min.

Karen har ankommet Mombasa og er klar for å gifte seg med Bror Blixen

Farah Aden og Karen møter hverandre for første gang

Kikuyu-barn samler seg i døra hos Karen og står storøyd og ser på

gjøken i hennes gjøkur kommer ut hver hele time

Karen og Denys

På romantisk picknic i det afrikanske landskapet

Øyeblikk fylt av magi ...

Karen Blixen: "Den afrikanske farm"

Om et levd forfatterliv i Kenyas hjerte

For å få fullt utbytte av denne boka, anbefaler jeg at man som et minimum setter seg inn i hovedtrekkene av forfatterens liv først. Karen Blixen, født Karen Christentze Dinesen, ble født i Danmark i 1885, og døde i 1962. I løpet av sitt liv skrev hun en rekke bøker, noveller, essays, artikler m.m. - i de første årene under psevdonymet Isak Dinesen. Mye av hennes litterære produksjon utkom først etter hennes død. "Den afrikanske farm" utkom i 1937, rundt 16 år etter hennes opphold i Kenya. Det var for øvrig i årene etter 1931, dvs. etter hjemkomsten fra Afrika, at hennes forfattergjerning for alvor tok seg opp.

Karens store kjærlighet var baron Hans von Blixen-Finecke. Ham fikk hun aldri, og dette holdt hun nesten på å ta sin død av. Noen år etter giftet hun seg med hans tvillingbror, baron Bror von Blixen-Finecke, og dette ekteskapet førte henne til Afrika i 1914. Ekteskapet ble svært ulykkelig. Ikke bare smittet ektemannen henne tidlig med syfilis, men dette førte også til at hun forble barnløs resten av sitt liv. De endte med å skille seg i 1925.

Allerede i 1918 traff forfatteren Denys Finch Hatton, som ble hennes nære venn og elsker helt frem til hans død i 1931, da han styrtet med flyet sitt. Dette kombinert med en hel rekke andre forhold, førte til at Karen Blixen ga opp sin kaffeplantasje i Kenya.

"Den afrikanske farm" handler om forfatterens liv på kaffeplantasjen i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika) i årene fra 1914 til 1931. Med de udødelige ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong", inviterer hun oss inn i sitt liv, slik hun ønsket å formidle det den gangen. Og det er et rent eventyr vi inviteres inn i! Dessuten inneholder boka stor fortellerkunst i en helt egen klasse! Rent historisk er den meget interessant og lærerik! I tillegg til naturskildringer og skildringer av de ulike folkeslagene Blixen kom i befatning med under sitt opphold i Afrika, fant jeg det også spennende å lese om utfordringene hun hadde i forbindelse med kaffedyrkingen.

"Vi dyrket kaffe på farmen min. I virkeligheten lå den noe for høyt for kaffe, og det var ikke lett å holde det gående fra år til år. Vi var aldri rike på farmen. Men en kaffeplantasje er noe som får fast tak i dem som gir seg av med den, og den slipper dem ikke siden. Det er alltid meget en skal ha gjort på plantasjen, ja som oftest er en litt for sent ute med det." (side 8)

Under sitt opphold på kaffefarmen i Afrika kom Karen Blixen i kontakt med mange folkeslag, som somaliene, masaiene og kikuyuene. Hennes beskrivelse av afrikanerne, eller negrene som hun konsekvent kaller dem - hvis de da ikke betegnes som "muhammedanerne" (et uttrykk som aldri brukes lenger) , må ses i lys av den tiden dette fant sted. Selv om hun tidvis er nokså kategoriske når hun beskriver hele folkeslag som "late" eller at de er slik og sånn, er det like fullt en dyp og ektefølt kjærlighet til menneskene i Afrika som beskrives i boka. Dette kommer ikke minst frem i forbindelse med hennes avreise fra farmen i 1931. Som gift med Bror Blixen var hun baronesse, og noen av beskrivelsene må nok ses i lys av at hun ikke bare oppfattet seg som en del av (det hvite) herrefolket i landet, men også det forhold at hun var adelig. 

Karen Blixen

Jeg ble svært fascinert av Blixens beskrivelse av somaliene, særlig kvinnene:

"De unge somaliene, deres ektemenn og beilere, er avholdende av naturen, hevet over mat og drikke og personlig velvære, harde og nøysomme som det landet de kommer fra. Kvinner er deres lyst. De har en umettelig attrå etter kvinner, de ser i dem den høyeste verdi livet kan by. Hester, kameler og fe kan også være gode å ha, men de kommer aldri opp mot hustruene. Somalienes kvinner støtter og styrker mennene i begge de forskjellige drag i deres natur. De forakter bløthet hos en mann og har ikke den minste tålmodighet med hans svakhet, og med store personlige offer holder de sin egen pris oppe. 

De kan ikke skaffe seg så meget som et par tøfler uten gjennom en mann, de kan ikke engang eie seg selv, men må tilhøre en eller annen mann, en far, en bror eller en ektemann, men de er likevel den høyeste verdi i livet. De mengder av silke, gull, rav og koraller som somalikvinner kunne presse ut av sine menn, var et merkelig fenomen som talte til ære for begge parter. Hver gang de lange, strie handels-safariene var overstått, ble alle strabaser og vågestykker, all list og utholdenhet straks omsatt i kvinnepynt. " (side 148)

Blixens blikk for afrikanernes forhold til tid, beskriver hun helt nydelig: 

"De svarte har uvilje mot sterk fart som vi har mot sterk støy, de har i beste fall vondt for å holde den ut. Dessuten står de på en vennskapelig fot med tiden, og maser ikke med å korte den ned eller slå den ihjel, de er tvertimot glade for den, og jo mer de kan få av den, desto gladere er de. Hvis en lar en kikuyu holde hesten for seg mens en selv er inne i et hus, kan en straks se på ansiktet hans at han ønsker en må bli lenge derinne. Han prøver da ikke på å få tiden til å gå, men setter seg ned og lever." (side 199)

Denys Finch Hatton

En anmeldelse av boka jeg leste nylig i forbindelse med en nyoversettelse av boka, drar paralleller mellom Karen Blixen og Karl Ove Knausgård og deres ulike tilnærminger når de har valgt å skrive om sine liv. I Blixens bok er ektemannen Bror så vidt nevnt, og forholdet til Denys Finch Hatton beskrives utelukkende som platonisk. Alt som må ha betydd svært mye for henne, nevnes altså ikke med et ord. Dersom Blixen hadde levd i dag, er det vel liten tvil om at hun ville ha skrevet sin selvbiografi på en annen måte, men det er like fullt et paradoks at hun ikke berører med et ord noe om sitt ekteskap i det minste. Kanskje er det likevel noe av det ærligste ved hele boka at ektemannen ikke er til stede i noe av det hun beskriver: han betydde ingenting for henne - absolutt ingenting. Når man derimot leser Knausgårds bøker "Min kamp", sitter man igjen med et inntrykk av at intet er for lite til ikke å komme med.

At livet på farmen må ha vært ensomt mange ganger, leser man tykt mellom linjene i Blixens bok, uten at hun noen gang sutrer eller beklager seg. Dette var tross alt i en tid hvor karakterstyrke var en høyt skattet personlig egenskap, og i denne konteksten kan vi også forstå hvor viktig det må ha vært for henne å holde fasaden, og ikke slippe oss lesere alt for tett inn på seg.

Boka er delt inn i flere kapitler med titler som "Kamante og Lullu", "Et vådeskudds historie" osv., og det er i første rekke beskrivelsen av naturen, plantasjen, dyrene og afrikanerne hun kom i befatning med, som er viet størst plass. I kapittelet "Gjester på farmen" får vi høre om ... ja, gjestene på farmen. Store og små hendelser er flettet inn i boka. Den siste tredjedelen har mer preg av sporadiske nedtegnelser, og er beskrivende nok kalt "av en emigrants dagbok". Innimellom dukker Denys Finch Hatton opp på farmen, som han oppfatter som sin base. Og som tidligere nevnt - det er ikke et spor av den romansen som det er velkjent at de hadde, og som på mange måter er hovedtema i Sydney Pollacks film om Karen Blixen - "Mitt Afrika" - fra 1985, med Meryl Streep og Robert Redford i rollene som hhv. Karen og Denys.

Jeg ble voldsomt begeistret for denne boka mens jeg leste den. Blixen skriver så malerisk og med så stor innlevelse at jeg omtrent kunne kjenne luktene og se for meg landskapet. Når hun f.eks. beskriver en av de naturkatastrofene som rammet farmen hennes - en enorm sverm av gresshopper som spiste opp alt, og som, når de satt på trærne, med sin samlede vekt førte til at store trær knakk sammen, så skjønner vi at hun rett og slett måtte skrive dette ned for ettertiden. Som et vitnesbyrd om et fantastisk levd liv i en del av verden som folk hjemme i Danmark ikke hadde den minste anelse om. Og som de hadde store problemer med å tro og forholde seg til ... Dette er en bok som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig kan få øye på nye detaljer som tilfører mer til helhetsopplevelsen av den. Her blir det uten tvil toppkarakter - terningkast seks! Og jeg er mer enn klar for å se filmen "Mitt Afrika" om igjen! For ikke å snakke om at jeg snart skal lese Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte", som inneholder fire kvinneportretter, deriblant ett om Karen Blixen.

Helt avslutningsvis - og som tidligere nevnt - er det nylig kommet ut en ny oversettelse av denne boka. Det er forfatteren Trude Marstein som har oversatt den fra engelsk. Selv valgte jeg imidlertid å lese den opprinnelige oversettelsen, som nok er noe mer gammelmodig i stilen. For meg fungerte imidlertid dette veldig godt, fordi dette fikk meg i den rette stemningen.

Utgitt på engelsk: 1937
Originaltittel: Out of Africa
Utgitt første gang på norsk: 1948
Min utgave er utgitt: 1990
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Antall sider: 314

Andre omtaler av denne boka:
- Elida - 30. august 2011

"Babettes Gjestebud" (Regissør: Gabriel Axel) - 1987

En uværsnatt i 1871 ankommer en ukjent kvinne vestkysten av Jylland, etter å ha mistet sine nærmeste og alt hun eide, i Paris. Hvem er denne kvinnen, som kaller seg Babette?  Babette søker tilflukt hos to svært så fromme prestedøtre,og hun blir snart helt uunnværlig for dem. Her underkastes hun søstrenes strenge levesett, hvor selv det å glede seg over noe oppleves som syndig.   

Etter 14 år i søstrenes tjeneste vinner Babette plutselig 10 000 francs i et lotterispill. De fleste forventer at hun som økonomisk uavhengig vil forlate stedet, men den gang ei. Babette ønsker å lage en fransk festmiddag i anledning hundreårsdagen for prestens fødsel. Dette skaper stor frykt i bygda, for en slik overdådighet har folkene på stedet aldri tillatt seg å nyte.   

Men dagen kommer, og endelig skal Babette få vist hva hun kan! 

Miljøskildringene i filmen er svært autentiske, og som seer kan man omtrent kjenne luktene etter hvert som Babettes festmåltid tar form. Underteksten i filmen er frykt for endringer og ting som er annerledes enn det vante og velkjente. En flott film det er morsomt å se flere ganger!