"Maidan" (Regissør: Sergei Loznitsa)

Dokumentar om det ukrainske opprøret vinteren 2013/2014

"Maidan" er en dokumentarfilm som handler om ukrainernes opprør mot president Viktor Yanukovych. Yanukovich var president i Ukraina fra februar 2010 til februar 2014. Han gikk av som en direkte følge av folkets protester. Og folket protesterte fordi han stemte nei til EU-medlemskap og i stedet valgte å knytte landet tettere til Russland. Dette var stikk i strid med den ønskede utviklingen for et folk som løsrev seg fra Sovjetunionen og ble selvstendig i 1991. 

Det bor om lag 45 millioner mennesker i Ukraina, som har en befolkningstetthet på 75 mennesker pr. kvadratkilometer. Folket har sitt eget språk - ukrainsk - og sin egen valuta - ukrainsk hryvnja. Hovedstaden er Kiev, hvor det bor nesten 3 millioner mennesker. 

Etter uavhengigheten i 1991, har etniske ukrainere strømmet til fra andre regioner i landet til Kiev. Denne byen har tross vanskene med å tilpasse seg markedsøkonomi og demokrati, vokst frem som den mest pro-vestlige og pro-demokratiske regionen i Ukraina, hvor politiske partier som fremmer integrering i EU har dominert de siste valgene, leser jeg på Wikipedia. 

Folket - hundretusenvis av mennesker - samlet seg på Maidan, som er Kievs uavhengighetsplass, og begynte å demonstrere vinteren 2013.  I ukesvis dreide det seg om fredelige demonstrasjoner, selv om retorikken mot styresmaktene var beinhard. I dokumentarfilmen blir vi vitne til at presidenten beskyldes for løgner, og karakteriseres som sviker - innimellom nasjonalistiske sanger som med all tydelighet viser et folk som er stolt av landet sitt, og som hyller sin uavhengighet. 

Den drøyt to timer lange filmen, som er uten fortellerstemme, viser hvor fredelig det hele gikk for seg, selv om folket ropte og skrek at president Viktor Yuanukovych måtte gå av. Myndighetene forsøkte lenge å overse det hele, men det kom til slutt til et punkt hvor dette ble umulig. Store politistyrker ble satt inn, og deretter eskalerte konflikten til borgerkriglignende tendenser. 

Borgerlignende tendenser.

Når nås grensen for at det ikke lenger er mulig å unngå bruk av våpen? Vi ser en politistyrke som så langt det er mulig forsøker å presse folkemengdene tilbake ved bruk av beskyttende skjold og tåregass. En rasende folkemengde bryter opp brostein, som kastes mot politiet. Bildekk brennes i gatene for å lage et teppe av røyk som beskyttelse. Et raseri som lenge har ligget og ulmet, får utløp og konsekvensene er etter hvert at mange blir såret og drept. Ble det løsnet skudd? Jeg vet ikke helt, men ordet snikskytter blir nevnt i løpet av filmen. 

Hundretusener av mennesker er samlet på Maidan.

I opprøret, som er blitt kalt 2014 Ukrainian revolution, skal 100 mennesker ha blitt drept og et tilsvarende antall såret, mens 100 mennesker rett og slett forsvant ... Alt i følge rulleteksten på slutten av filmen. 

Det er et sterkt stykke dokumentarfilm vi blir vitne til i "Maidan". Selv savnet jeg en fortellerstemme, og jeg synes vel også at filmen kunne ha vært noe strammere redigert. Samtidig opplevde jeg langsomheten i starten som et slags vitnesbyrd på hvor mye fredsommelighet som skjedde i forkant av det som nesten utviklet seg til borgerkrig, og som altså kostet den sittende presidenten, som var lovlig valgt, president-posten. Det handler rett og slett om skjevhet og en mangel på proporsjonalitet i hva som kom først og hva som kom sist.

Et folk som protesterer.

Regissøren Sergei Loznitsa (f. 1964) ble selv født i Hviterussland, men foreldrene flyttet til Kiev der han gikk på videregående skole. Han er altså ukrainsk, men har bodd i Tyskland siden 2001.

"Maidan" er en Dogwoof-dokumentar. Dogwoof er ledende innenfor distribusjon av dokumentarfilmer, og du kan lese om selskapet her. Jeg har etter hvert sett en god del Dogwoof-dokumentarer, og har omtalt et lite knippe av disse her på bloggen min. Blant annet gjelder dette "Burma VJ", "Last Train Home" (fra Kina), "Son of Babylon" (fra Irak) og "Garbage" (fra Egypt). Dessuten har jeg omtalt en del Piraya-filmer som "On a Tightrope" (fra Kina), "Belarusian Waltz" (fra Hviterussland) og "Yodok Stories" (fra Korea). Det både Dogwoof-filmer og Piraya-filmer har til felles, er at de avdekker undertrykkelse av mennesker og at fotografene tar noen sjanser når de filmer - noen ganger med livet som innsats. Dette er viktige filmer! Se dem når du får sjansen!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Maidan
Nasjonalitet: Ukraina/Nederland
Spilletid: 130 minutter

"Wałęsa - Håpets mann" (Regissør: Andrzej Wajda)

Historien om Lech Wałęsa 

Historien om Lech Wałęsa (f. 1943) har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Nærmere en heltehistorie fra virkeligheten skal man nemlig lete lenge etter! Derfor var det ekstraordinært moro å komme til Gdansk - og for den sakens skyld også til Sopot - tidligere i år. Wałęsas liv og virke foregikk jo nettopp her. 

Lech Wałęsa vokste opp i Popowo, en landsby midt i Polen. I voksen alder flyttet han til Gdansk hvor han giftet seg med Danuta, som han etter hvert fikk åtte barn med. Han jobbet som elektriker på skipsverftet i Gdansk. 

Nokså raskt ble Wałęsa en fagforeningsleder som talte makthaverne imot. Han ble arrestert et utall ganger, og var vitne til blodige sammenstøt mellom arbeiderne og politiet. 

Minnesmerket over de falne etter streiken i 1970 - utenfor
Solidaritet-museet i Gdansk. (Foto: RMC)

Stadig økende matpriser førte til at arbeiderne ikke kunne leve av sine lønninger, og dette førte til noen større streiker ved skipsverftet. I forbindelse med streiken i 1970, ble 42 mennesker drept og mer enn 1000 såret ... Wałęsa mistet etter noen år jobben ved verftet, og fikk arbeid  andre steder. 

I 1980 grunnla Wałęsa Solidaritet. Dette ble den første uavhengige fagforeningen i hele Sovjetsamveldet, og mens foreningen var på høyden, hadde den 9,4 millioner medlemmer. Man mener at denne foreningen var medvirkende til Sovjetsamveldets sammenbrudd. 

Lech Wałęsa mottok Nobels fredspris i 1983. Fordi han var redd for at han ikke skulle få innreisetillatelse i Polen dersom han forlot landet, reiste kona Danuta og sønnen til Oslo for å motta prisen. I 1990 - dvs. etter Berlinmurens fall og Sovjetsamveldets sammenbrudd, ble han valgt som president for Polen, og han hadde denne rollen i fem år. 

Solidaritetmuseet i Gdansk (Foto: RMC)

Filmen om Wałęsa handler om perioden fra 1970 til 1990, og det er et intervju med den italienske journalisten Oriana Fallaci som binder det hele sammen. For mens de to sitter og snakker sammen, blir de "avbrutt" av historiske tilbakeblikk som handler om de store øyeblikkene i Wałęsas liv. Han gikk først og fremst i bresjen for en fredelig revolusjon, men opplevde at han og de øvrige arbeiderne ble møtt med en voldsom brutalitet. 

Enkelte ble regelrett slått ihjel av politiet og deres køller under sammenstøtene ... Dette gjorde at opprøret etter hvert handlet om noe mer enn en anstendig lønn. Det handlet også om helt eksistensielle menneskerettigheter. Og det krevde ikke rent lite mot å stå frem mot den brutale overmakten - inntil de ble så mange og samstemte ... inntil frykten ble overvunnet av kampviljen ... inntil myndighetene begynte å gi etter for kravene. 

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk (Foto: RMC)

Underveis i filmen får vi foruten de gyldne øyeblikkene som utdelingen av fredsprisen, møtet med paven, hyllingen av Wałęsa, det internasjonale samfunnets blikk mot Polen osv., innblikk i hva alt dette gjorde med familien til Lech og Danuta Wałęsa. De betalte utvilsomt en høy pris for at han skulle stå frem og fronte arbeidernes krav. 

I perioder ble leiligheten overfylt av gjester og kamphaner, og Danuta ble i lange perioder stående alene med ansvaret for barna. Ikke bare mens ektemannen kjempet på barrikadene, men også når han ble fengslet. Ville han komme hjem til slutt, ville han bli drept eller "forsvinne", som så mange brysomme polakker før ham? Angsten var til å ta og føle på, og det var heller ikke gjort i håndvending i få den polske økonomien på fote igjen.

Minnesmerket for de falne i streiken fra
1970, Gdansk (Foto: RMC)

Dette siste ble jeg ikke minst vitne til da jeg var i Gdansk tidligere i år. Gjennomsnittslønnen for en polsk arbeider er rundt 500 euro pr. måned, og selv om prisnivået i Polen er betydelig lavere enn her hjemme, er dette lite også i polsk målestokk. Store skipsverft som det i Gdansk er for lengst nedlagt pga. manglende lønnsomhet, og mangelen på arbeidsplasser gjør at en stor del av den voksne befolkningen i Polen fremdeles reiser utenlands for å være i stand til å brødfø sine familier. 

Filmen om Wałęsa er som en historietime gjennom alle de viktigste hendelsene i denne delen av Polens historie, hvor Wałęsa definitivt var folkets - og håpets - mann. Det var ingen andre enn ham som orket å stå i front, men han påtok seg oppgaven. Noe av det mest sjarmerende med filmen, er at vi kommer tett inn på mannen Lech Wałęsa, og får innblikk i hvor uerfaren han var som leder i begynnelsen av sin karriere som frontfigur. Noe lærte han selvsagt underveis, men at det var han som skulle lede Polen videre etter 1995 var ikke like opplagt ... Noen statsleder var han nok ikke. Det var for øvrig interessant å bli kjent med mannen bak husets fire vegger. 

Det som trekker noe ned er at det tidvis ble litt for mye fokus på detaljer, men alt i alt er dette en interessant film om en meget spesiell periode i Europas historie. Skuespillerne gjorde virkelig gode rolletolkninger, og jeg opplevde det som et pluss at filmen er polsk-produsert med for meg totalt ukjente skuespillere. En oversminket Hollywood-stjerne i rollen som Lech Wałęsa, ville ha ødelagt hele filmopplevelsen. 

Jeg anbefaler filmen, som har hatt release på DVD for få dager siden, varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Wałęsa. Człowiek z nadziei
Engelsk tittel: Walesa. Man of hope
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Robert Więckiewicz (Lech Wałęsa), Agnieszka Grochowska (Danuta Wałęsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

Lech Wałęsa - folkets mann

Lech Wałęsa taler til folket 

Sterk kjærlighet mellom ektefellene

Fengslet mang en gang

Gateopptøyer