"Everest" (Regissør: Baltasar Kormákur)

Spektakulært fjellklatredrama

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. Planen var å skrive om filmen tidligere, men det ble lenge med tanken. De siste par ukene har jeg imidlertid kommet så godt i gang med film-blogging at jeg har lyst til å ta den med likevel. 

"Everest" handler om en katastrofe som skjedde i Mount Everest i 1996. En snøstorm rammet klatrerne som var på ekspedisjon, og førte til at de fleste døde. Det er den samme historien som vi kan lese om i Jon Krakauers bok "I tynn luft", som kom ut på Pax forlag i 2015. Journalisten Krakauer var nemlig med på denne ekspedisjonen, og han unnslapp så vidt døden. 

Det er islandske Baltasar Kormákur som har regissert filmen. Han har flere filmer bak seg - de fleste med tilknytning til Reykjavik og Island. 

Det vi blir vitne til i "Everest" er at turer opp til toppen av fjellet - 8 848 meter over havet - nærmest var blitt en slags event enhver turist kunne få med seg på midten av 1990-tallet, dersom man ønsket dette. Mens det tradisjonelt først og fremst var topptrente folk som bega seg ut på en slik hasardiøs ekspedisjon, var dette nå blitt noe mange flere kunne drømme om. 

Menneskene vi møter i "Everest" er av høyst ulikt slag. Men selv om noen har trent for turen i lang tid, mens andre virker nokså desillusjonerte, har de en ting felles: de vil nå toppen av fjellet, koste hva det koste vil! Dette for resten av livet å kunne bli "the guy who climbed to the top of Everest". Om de ikke presterte så mye annet i livet - dét skulle de i alle fall kunne sole seg i: de hadde nådd toppen av Everest, og de var noen pokker til karer! 

Krevende ekspedisjon

Eventen er godt tilrettelagt av arrangørene. Her er det leger med, klatrerne utstyres med ekstra oksygen i sekkene sine, noen bærer mat og utstyr fra base til base og alle deltakerne er kledd slik at de ikke skal fryse. Det er nemlig kaldt oppe i fjellet, og jo høyere opp de kommer, desto tynnere blir luften. 

Værforholdene er på ekspedisjonens side hele veien. Likevel får vi et godt innblikk i at ekspedisjonen er tøff selv i solskinn. Det er dalsøkk som skal forseres med stiger, det er bratte skråninger der de må balansere langs klipper, det er steder hvor de ville vært helt sjanseløse uten sikkerhetstau ... Dette er ikke en tur for blautfisker. Her kreves det tøffe karer - og damer! Ja, for det var faktisk noen damer med i følget også. 

Drømmen om å komme helt til toppen holder motet oppe

Så nærmer de seg toppen! Noen må gi seg fordi den tynne lufta gir seg utslag i hodepine og andre fysiske utslag. Men for dem som når toppen er det en sann lykke! De greide det! Og blir dermed medlemmer i en meget eksklusiv klubb som har sett de vakre fjelltoppene fra Mount Everest´s absolutt høyeste punkt! Det er berusende, eventyrlig og helt til å miste pusten av!

Så er de der - på toppen av selveste Mount Everest!

Så snur det ... En voldsom storm rammer ekspedisjonen. Det hele skjer så fort at det er for sent å komme seg i sikkerhet. Fasiten kjenner vi. De fleste omkom før de kom seg ned fra fjellet. Enten fordi de frøs ihjel eller pga. fallskader ... De få som overlevde fikk med seg hele tragedien i alle sine grufulle detaljer. De møtte nemlig på alle de døde underveis. Det var ikke lenger et eventyr, men en ufattelig tragedie som med ett fikk det hele til å fortone seg som meningsløs dumskap. 

Det fine med denne filmen er at det - til tross for at den er amerikansk-produsert - ikke spilles på overdrivelser eller one-man-helteshow, slik vi er vant til å se i Hollywood-produserte katastrofefilmer. Hele settingen - ekspedisjonen satt opp mot de enorme fjellene som skal forseres - er tilstrekkelig for å gi filmen den nødvendige spenningen. Selvsagt er det ikke filmet fra toppen av Mount Everest i de mest spektakulære filmscenene. Noen av scenene er filmet i de italienske alper, noen er filmet på Island og noen er filmet i Nepal ved Mount Everest. Siden luften oppe i høyden er så tynn, er det ikke bare å sende opp et helikopter i høyden heller, så her ligger det mye arbeid bak for å gjøre kulissene i filmen så ekte og troverdig som mulig. Det har man lyktes godt med!

Jeg opplevde skuespillerprestasjonene i denne filmen som gode. Her har man riktignok krydret på med litt kjendisfaktor på kvinnesiden, ved at Keira Knightley spiller en gravid kone som sitter hjemme og gråter og venter på mannen sin, og Emily Watson som en av event-arrangørene. Jason Clarke har en rolle som ekspedisjonsleder. Han har hatt en rekke filmroller, men fremstår likevel for meg som relativt ukjent siden jeg knapt har registrert ham i et par filmer tidligere. Tilsvarende gjelder Josh James Brolin og John Hawkes - bare for å ha nevnt noen.  

Alt i alt en spennende film, som det er vel verdt å få med seg! At den er basert på virkelige hendelser, gjør filmen interessant etter min oppfatning.

DVD´en slippes den 8. februar i år. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Everest
Nasjonalitet: USA/England
Sjanger: Drama/Thriller
Skuespillere: Jake Gyllenhaal (Scott Fisher - ekspedisjonsleder), Josh Brolin (Beck Weathers - lege), John Hawkes (Doug Hansen - postmann), Jason Clarke (Rob Hall- ekspedisjonsleder), Clive Standen (Ed Viesturs), Vanessa Kirby (Sandy Hill), Michael Kelly (Jon Krakauer - journalist), Martin Henderson (Andy Harris), Sam Worthington (Guy Cotter), Thomas M. Wright (Michael Groom), Keira Knightley (Jan Arnold - Robert Halls gravide kone), Emily Watson (Helen Wilton) m.fl.
Spilletid: 121 min.

"The Great Gatsby" (Regissør: Baz Luhrmann)

En stor filmopplevelse!

Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene - "Den store Gatsby" - for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle - den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy - kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei. 

Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien - en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til - var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket "Moulin Rouge!" til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og "Australia" syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. "Romeo + Juliet" opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien - et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak - og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?

Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien - og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film "The Great Gatsby". 

I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.

I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie? 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår - de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på. 

Man kan like eller ikke like Fitzgeralds "Den store Gatsby", men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv - F. Scott Fitzgerald - kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel ... 

Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag - hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen - men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen ... Det er i grunnen dette "The Great Gatsby" nettopp handler om.

Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte - så også her - og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er "jazzet" opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! Heldigvis så jeg denne filmen på kino - og det fortjente den! 

Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem. 

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.