Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 14. oktober 2018

Nikolai G. Høibo: "Fastfit"

Enda en treningsbok ...

Hvorfor kjøpte jeg boka?

Tidligere i sommer kjørte forfatteren av boka "Fastfit" en kampanje på Facebook, der han lovet å vise lesere av boka hvordan man kan oppnå drømmekroppen uten "å ofre livet i prosessen". Alt man trengte å gjøre var å bestille boka, og lese den. Dersom man betalte med en gang, ville man også få en lydbok med på kjøpet. Og for dem som var interessert var det også mulig å få et ekstragavant tilbud om treningsmentor og et spesialtilpasset trenings- og vektnedgangsprogram - dersom man bestilte dette med det samme. Dersom man ventet, ville prisen doble seg. 

Dette skriver Nikolai G. Høibo i sin introduksjon av boka:

"Vi har blitt lurt av treningsbransjen. For å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å trene mye, lenge eller til utmattelse. Du trenger ikke å bli varm, svett, stiv eller støl etter trening. Du trenger heller ikke spise "sunt", "rent" eller gå på diett. Dette er kun myter treningsbransjen har fått oss til å tro." 

Hvordan kan dette være mulig? tenkte jeg, og ble naturlig nok nysgjerrig på boka. Såpass at jeg både bestilte den og en prøvemåned med treningsmentor. Boka ble lest så snart jeg mottok den i posten. 

Introen til Fastfit-filosofien

"Ikke les denne boken om du ikke tåler eller har lyst til å høre sannheten", sier forfatteren innledningsvis. Boka er nemlig skrevet "for deg som er ærlig" og for "deg som trener i håp om å se bedre ut". Han slår også fast at han ikke er interessert i å bruke krefter på dem som er uenig med ham. Dem oppfordrer han til å bruke tid og krefter andre steder. Selv skulle han ønske at noen hadde fortalt ham om "fastfit-filosofien" da han begynte å trene. Dermed kunne han ha unngått å klandre seg selv for ikke å oppnå målet om å se bra ut. 

Hva består fastfit-filosofien av?

Så hva består denne fastfit-filosofien egentlig av? Jeg opplevde under min lesning av boka at litt for mye av den handlet om å gå rundt grøten, uten å komme til poenget. Boka er på rundt 120 sider, og nesten 30 sider er ren intro til det som skal komme. Del 1 (de neste 20 sidene) handler om Høibos desperate jakt på drømmekroppen etter at han hadde mistet sin svømmekropp. Han hadde nemlig fått "pappakropp" uten en gang å ha barn. Han avslører at bodybuilderne som brukes som ideal for alle dem som ønsker å få en stor, muskuløs kropp, har jukset. De bruker nemlig steroider for å se slik ut, og dermed blir avstanden mellom "idealet" og vanlige folks muligheter, for stor. Man tror at bare man trener litt hardere, så skal man nok bli like stor som sine idoler. Selv tenkte jeg da jeg leste dette at "men dette vet vi jo for lengst!" "Dette er da ikke noe nytt!

Drømmen om den perfekte kroppen

I oppvåkningsprosessen fant Høibo ut at de mest attraktive kroppene ikke nødvendigvis hadde så store muskler. Det handlet kanskje bare om å være både slank og sterk, ikke bare slank eller sterk. "Ikke for stor, men heller ikke for tynn. De er attraktive fordi de ser sunne ut, naturlige, sterke og friske. I motsetning til en ekkel bodybuilder." (side 39) Det handlet om å redusere kroppsfettet samtidig som han ble sterkere, for derigjennom å oppnå den visuelle effekten av å se ut som en Calvin Klein-undertøysmodell. For ham var det viktig å oppnå drømmekroppen uanstrengt. Det er da han introduserer sitt hemmelige triks, nemlig å kunne relativt uanstrengt gå i kaloriunderskudd over lang tid. "Hvilket er den eneste måten å gå ned i vekt på!" Heller ikke dette er vel nytt?

Om selvsabotasje

Del 2 om selvsabotasje er derimot mer interessant lesning. De fleste av oss er kjent med Janteloven, og viktigheten av ikke å skille seg ut. Man skal ikke være for dårlig, men heller ikke for god. Av den grunn velger mange middelmådigheten. Man gjør andre komfortable ved å begrense seg selv. Det kan være fryktelig provoserende å være bedre enn andre. Da slår nemlig misunnelsen inn, og den kommer i mange ulike varianter. For folk hater å bli minnet om sin egen livsløgn. En ting er et totalt fravær av anerkjennelse for det du har fått til, en annen ting er baksnakking. Det orker de færreste å stå i. 

Om vår evne til å ta til oss ny kunnskap  

Videre snakker Høibo om det jeg vanligvis forbinder med begrepet persepsjon. 

" ... at all kunnskap som ikke støtter opp under egoets etablerte trosmønster blir avvist. Fakta, bevis og logiske argumenter som strider med gjeldende oppfatning blir automatisk rasjonalisert bort. I prosessen blir folk mer og mer sikker på at det de allerede har trodd på er sannheten." (side 56)

Høibo har absolutt rett i dette. Jeg har selv opplevd mange ganger å komme med korrigert informasjon om ett eller annet, bare for å bli avvist fordi man har stivnet fullstendig i et syn man f.eks. har fått presentert i en Facebookgruppe eller andre steder. Som om det å endre syn på noe innebærer at man mister seg selv og alt man tror på ... 

Høibo hevder at fastfit-filosofien er så enkel og kraftfull at folk flest avviser den før de har gitt den en sjanse. De tror at det hele er for godt til å være sant. "Ikke vær den idioten", advarer han. Han kan nemlig ikke hjelpe de som tror at "de vet alt fra før av. De som har så stort ego at de ikke engang kan underholde en ny tanke eller idé før de avviser den, er fortapt." (side 61-62) Det var på dette tidspunktet - halvveis i boka - at jeg begynte å lure på hvor han egentlig ville hen, men jeg var likevel fremdeles såpass nysgjerrig at jeg valgte å lese videre. Var hemmelighetene hans virkelig noe som passet for alle? Nær sagt uansett, tenkte jeg ... Og var de dette ikke passet for, bare idioter eller folk med for stort ego? 

Hva gir treningseffekt?

Hemmelighet nr. 2 består i å avsløre det treningsbransjen har innbilt oss i alle år, nemlig at jo mer utmattet vi er etter trening, desto bedre treningseffekt har vi fått. "Når folk opplever å bli mer varm, svett og utmattet på en gruppetime enn det klarer å oppnå på egenhånd er det logisk å tro at den type trening har bedre effekt enn å trene for seg selv." (side 66) Og jeg som trodde at det var ganske utbredt i dag blant folk som trener at de bruker ulike app´er som måler både fatburn, cardio og peak. Da får man svaret på om treningen har vært effektiv eller ikke, fordi pulsen underveis monitoreres. Om man ikke trener til utmattelse, vil man være avhengig av å få høy puls for å få kondisjonstrening, noe som i neste omgang er bra både for hjerte og blodomløp. Folk trener ikke bare for å se bra ut, men også for å få en viss helseeffekt av treningen, gjør de ikke? Da er det kanskje greit å minne om at Høibos prosjekt først og fremst handler om å se bra ut, og de som ikke er enig i dette, har rett og slett ikke skjønt det. " ... for å få en stram, slank og muskuløs kropp trenger du ikke å bli varm. Du trenger ikke å bli svett. Du trenger ikke å bli totalt utmattet og du trenger heller ikke å bli støl. På lang sikt kan det ha motsatt effekt." (side 66-67)

Viktigheten av kostholdet

Jeg tror det er ganske utbredt kunnskap at det ikke går an å trene seg slank. "Kostholdet tar kiloene - treningen tar grammene", er jeg blitt innpodet med. Høibo slår fast at utmattelsestrening gjør det nesten umulig å gå ned i vekt samtidig som man bygger muskler, som jo er den ultimate kombinasjonen for å endre kroppsfasong. (side 69) Det er dette som er essensen i Fastfit-filosofien. 

Den tredje hemmeligheten er at man kan spise hva man vil når man vil. Man trenger ikke å gå på dietter eller gi opp favorittmaten eller følge vanskelige dietter. 

" ... den termiske effekten av fett er 0-5%. I motsetning til karbohydrater som er 5-15%, og protein som er 20-25%. Den termiske effekten betyr mengden energi/kalorier som kroppen bruker til å fordøye, absorbere og forbrenne maten du spiser. Altså, nesten 25% av kaloriene i fra protein "teller ikke" fordi det krever så mye bare å bearbeide det i kroppen. I motsetning til fett som bare legger seg rett på magen og sideflesket." (side 90)

Om "fedmegåten"

Høybo er dritlei av alt snakket om den såkalte fedmegåten. "Hvorfor er det ingen som tør å snakke om den fundamentale årsaken bak overvekt?" spør han på side 93. Han vet hvorfor folk er feite. Han sier at folk er feite fordi de har gjeld. Fettgjeld. Folk vet at de blir feite av å spise for mye. Man har operert med kalorioverskudd over lang tid. Det som skal få dem ned i vekt, er å gå i kaloriunderskudd. Selvsagt har han rett i dette. Samtidig er det mange andre forklaringer på det økende fedmeproblemet i befolkningen, som jeg mener at han tar for lettvint på. Det forskes mye både på hormoner, tarmbakterier, genetikk og annet som kan vanskeliggjøre vektnedgang for en del mennesker. Dessuten har alle quick fix-kurene som folk har gått på gjennom et helt liv, ført til at mange har blitt tykkere og tykkere til tross for at de spiser både sunt, fornuftig og relativt sett lite. Fordi kroppen går i sparemodus ... Bare for å nevne noe. 

Hvor starter man?

Utfordringen er - som han sier på side 97 - hvordan man kan klare å være i betydelig kaloriunderskudd over tid - uker, måneder - uten å føle ubehag, sult, eller at man må ofre livet i prosessen. Høibo mener at man kan spise hva man vil når man vil - bare ikke for mye. Så lenge man er i kaloriunderskudd, forbrenner man fett. Så lenge man blir sterkere, bygger man muskler. Man blir slankere samtidig som man bygger muskler. Da er det bare et spørsmål om tid før man har en visuelt vakker kropp, hevder han. Selv opererer han med ukesbudsjett for kalorier, og han faster frem til lunchtider hver dag. Han spiser selvsagt ikke godterier og chips daglig, men vanlig "husmannskost" mesteparten av tiden. Poenget er at fokuset ikke må være på mat absolutt hele tiden, for da går det ikke. 

I del 3 av boka oppsummerer Høibo highlights´ene i boka. 

Hva satt jeg igjen med etter å ha lest denne boka?

Høibos Fastfit-bok er absolutt interessant, selv om jeg underveis ble noe irritert over å få servert selvfølgeligheter innpakket i svært mange ord. Han bruker dessuten for mye av boka til å gå rundt grøten. Nå trodde jeg selvsagt ikke at denne boka skulle bli en quick fix for egen del, fordi jeg har en stor jobb å gjøre i forhold til trening, vektnedgang og kosthold. Akkurat der jeg selv er akkurat nå, traff ikke boka. Ikke dermed sagt at filosofien ikke vil kunne passe på et senere tidspunkt i prosessen. Jeg synes at tilnærmingen til den såkalte fedmegåten er for lettvint, og røper at Høibo ikke helt har forstått hvilken folkehelseutfordring dette faktisk er. Forbrenning og fedme handler om så mye mer enn inntak av for mange kalorier, selv om det også er en del av forklaringen. Og det er faktisk ikke alle som går ned i vekt selv om de reduserer kaloriinntaket. Dette problematiserer ikke Høibo i det hele tatt. Uansett hvilken metode man benytter for å gå ned i vekt, må man sørge for ikke å miste muskelmasse, og dette oppnår man ved å innta ca. 1,2 gram protein pr. kilo kroppsvekt - gjennom mat og/eller proteintilskudd. Det siste burde ikke være vanskelig å få til, siden proteintilskuddbransjen lager både proteinpuddinger, proteinshake´s og proteinbarer - bare for å nevne noen eksempler. Og vi snakker ikke proteinmengder i den størrelsesorden bodybuilder-bransjen opererer med, men helt vanlige mengder - innenfor den nevnte størrelsesorden. 

Når man derimot har gått ned i vekt og er kvitt både magefett og muligens også underhudsfett, har jeg tro på at det å trene litt hardere med vekter hver uke, vil føre til at man utvikler muskler som gir en visuelt vakker kropp. Jeg er slett ikke uenig i dette. 

Litt mer ydmykhet ville for øvrig ha kledd den gode forfatter, for i deler av boka opptrer han som en suveren allviter, der alle som ikke tror på konseptet nærmest stemples som idioter. Det er unødvendig og gjør nok at mange vil ha problemer med å lese videre. Men akkurat det driter den godeste forfatter i. Han synes heller ikke å ta inn over seg at opplegget ikke passer for alle. Ingen metodikk passer for alle. Sånn er det bare. Uten at man er idiot av den grunn. Jeg må vel også nevne at jeg fikk tilsendt et opplegg fra treningsmentoren. Dette skulle være basert på opplysninger jeg hadde sendt inn i forkant. For å si det sånn så satt jeg igjen med et inntrykk av at mine opplysninger ikke var lest eller hensyntatt i det hele tatt. Jeg fikk nemlig servert et opplegg som overhode ikke passet med der jeg var, og det hadde jeg forventet at mentoren forsto. 

Alt i alt enda en helt grei bok om vektnedgang og trening, men som etter min oppfatning er hypet vel mye opp i forhåndsreklamen og ingressen til boka.

Utgitt: 2018
Forlag: Idéklekkeriet AS
Antall sider: 121 
ISBN: 978-82-93460-07-7
Boka har jeg kjøpt selv

"Fornærmelsen" (Regissør: Ziad Doueiri)

En mesterlig libanesisk film!

Litt om den libanesiske regissøren Ziad Doueiri 

Det er ikke ofte norske kinogjengere får anledning til å se en libanesisk film. Jeg kan selv bare huske én film i overskuelig fortid, og det er "The Attack" ("L`Attentat"), som gikk på norske kinoer i 2013. I følge Filmweb.no ble imidlertid også "Det Lila sa" ("Lila dit ca") vist på norske kinoer i 2005. Felles for disse filmene og "Fornærmelsen" ("L´insulte") er at det Ziad Doueiri som har regissert dem. 

Vanligvis vises filmer som dette, som har et så åpenbart politisk budskap, kun på filmfestivaler for et relativt smalt publikum. Når jeg bruker begrepet "politisk budskap", mener jeg ikke at regissøren vil tvinge oss til å ta side i en konflikt. Nei, Ziad Doueiri klarer faktisk det kunststykke å provosere begge sider av en konflikt, og målet er helt klart å utvide perspektivet for begge parter. For først når man klarer å ta den andres perspektiv, er det et reelt håp om å løse konflikten. 

Jeg så "The Attack" på Arabiske filmdager i Oslo i 2013. Jeg skrev om filmen her på bloggen. Det gjorde jeg også i sin tid om romanen av Yasmina Khadra, som filmen er basert på. Min bokanmeldelse er fra 2008. 

Heldigvis har regissøren Ziad Doueiri blir så anerkjent at hans filmer nå vises på norske kinoer - hver gang! Doueiri (f. 1963) er libanesisk-født. Han gjorde seg bemerket allerede i forbindelse med filmdebuten i 1998, da "West Beirut" vant en pris på Cannes Film Festival. 

Oscarnominert tidligere i år

"Fornærmelsen" var en av fem filmer som ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film tidligere i år. Jeg har nå sett alle fem ("The Square", "Body and Soul", "Loveless" og "A Fantastic Woman"). "A Fantastic Woman" vant Oscar i denne kategorien. Selv er jeg overhode ikke i tvil om hvilken film jeg likte aller best. Det er "Fornærmelsen" - fordi den har alt! 

Litt om Libanon

For å få tilstrekkelig utbytte av filmen, er det viktig å kjenne til noe av den politiske situasjonen i Libanon. Libanon er et land i Midt-Østen med kystlinje mot Middelhavet. I nord grenser landet mot Syria, og i sør mot Israel. Helt siden Palestina ble delt i to mellom jødene og muslimene i 1948, har landet hatt en stor flyktningegruppe av palestinere i landet sitt. Det bor i dag litt mer enn seks millioner mennesker i Libanon. Mer enn 10 % av disse er libanesiske flyktninger. De bor i flyktningeleire. Som filmen "Fornærmelsen" viser, er det ikke lov for libaneser å ansette palestinere i ordinært arbeid. Filmen belyser også spenninger som eksisterer mellom libaneserne og palestinerne. For øvrig nevner jeg at ca. 50 % av landets befolkning er muslimer, mens 45 % er kristne. 5 % er drusere. Tallene er usikre fordi det ikke har vært gjennomført folketellinger i landet siden 1932. 

Alle land som har vært utsatt for borgerkrig, får sår som har vanskelig for å gro. Libanon er intet unntak. Borgerkrigen i 1975 førte til harde fronter mellom flertallet av befolkningen og minoritetsgrupper, og i årene som fulgte ble befolkningen i noen kristne landsbyer massakrert. FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978, og senere marsjerte israelske styrker inn i landet for å bombe ut PLO. Det klarte de. Lokalbefolkningen led. 
(Kalde: Wikipedia)

Om filmen

Tony Hanna og hans kone Shirine bor i en kristen bydel i Beirut. De venter sitt første barn. Leiligheten de bor i er trang og det er mye som ikke fungerer optimalt. En av de første kranglene dem i mellom som vi blir vitne til, er konas innvending om at de kan flytte tilbake til landsbyen der Tony vokste opp. Der står det et helt ubebodd hus som de kan overta. Tony avskjærer forslaget uten videre diskusjon. Vi forstår på blikket hans at han har vonde minner fra denne landsbyen, som han aldri har vendt tilbake til etter at familien flyktet derfra i 1975. 

Shirin og Tony
Tony står og spyler balkongen sin, og alt vannet renner ned på en bygningsarbeider. Denne mannen er Yasser, en palestinsk flyktning som illegalt er satt i jobb for å lede arbeidet med å reparere bygninger som trenger dette, før de smuldrer opp. Han kjefter på Tony, som later som om dette var et hendig uhell han ikke kunne noe for. Saken er imidlertid at han gjorde dette med vilje fordi han ikke ønsker at andre menn skal komme i nærheten av hans vakre kone. Yasser begynner umiddelbart å reparere det ødelagte avløpsrøret, hvorpå Tony bøyer seg over rekkverket og banker i stykker det nye røret. Episoden ender med at Yasser kaller Tony "en jævla kødd". Tony blir dødelig fornærmet, og hele filmen handler etter dette om at han ønsker en unnskyldning fra Yasser.

Selv om Yasser ikke er villig til å si unnskyld, ønsker sjefen hans å tvinge ham til å si dette likevel. Hans renomme står nemlig i fare dersom konflikten eskalerer, og saken havner i domstolene. Dessuten er Yasser en dyktig mann, som han har bruk for i forbindelse med oppdraget han har påtatt seg i den kristne bydelen. Yasser blir med til bilverkstedet som Tony driver. Tony hører på politisk agitasjon på en stor TV i verkstedet, og tonen er aggressiv. Yasser får ikke lyst til å si unnskyld - ikke for enhver pris. Det hele fører til at Tony sier at "Sharon skulle ryddet dere ut alle sammen når han hadde sjansen". Hvorpå Yasser slår Tony og brekker to ribbein på ham ... 

Etter dette er konflikten mellom Yasser og Tony fullstendig låst, og det går som det måtte gå. Saken ender i rettsapparatet. Så får media nyss i saken, og dermed eksploderer det mellom libaneserne og palestinerne. Dette bekymrer presidenten, som innkaller de to til en samtale. Men selv ikke han får hull på byllen. Utenfor bygningen setter Tony og Yasser seg inn i hver sin bil. Yasser får ikke start på sin bil, noe Tony får med seg i bilspeilet etter at han har kjørt et lite stykke. Han kjører tilbake og  hjelper Yasser slik at også han får kjørt av gårde. Vi aner en spire til noe nytt mellom de to. At de kanskje klarer å se menneskeligheten i hverandre ... 

Tony og Yasser forlater presidentboligen ...
Tony er provosert over at palestinerne har eneretten på all lidelse, fordi han og hans folk også har opplevd mye urett og lidelse. Han klarer imidlertid ikke å sette ord på dette. I stedet fremstår han som en sint og bitter mann, som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt når det koker over. En atferd som ikke akkurat er egnet til å skape sympati ... 

Rettssaken som senere kommer viser at denne konflikten handler om så utrolig mye mer enn den bagatellen som utløste den. Og det er her filmen virkelig løfter seg til nye høyder! For det vi får høre er ting i alle fall jeg var ukjent med. Ting som skjedde under borgerkrigen på midten av 1970-tallet, og som det aldri har blitt snakket høyt om. Dermed har det meste ligget innkapslet som ubearbeidede traumer hos dem som opplevde det. Tony er en av dem. 

Yasser ønsker ikke at advokaten hans skal bruke ufine triks overfor Hanna-familien.
Dommen som til syvende og sist blir avsagt er så klok og så sindig at den alene gjorde det verdt å se filmen! Vi i Vesten har en tendens til å tro at vi har eneretten på humanisme, medmenneskelighet og alt som forbindes med et godt menneskesyn ... Jeg vil derfor instendig oppfordre til å se denne filmen, som gjør oss vesentlig klokere! 

Skuespillerprestasjonene er glitrende, og plottet er elegant bygget opp. Styrken ved filmen er at den ikke tar noen side i konflikten, men belyser begge sider med mye klokskap. Filmen er rett og slett mesterlig! Se den på kino! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: L´insult
Engelsk tittel: The Insult
Nasjonalitet: Libanon, Frankrike
Språk: Arabisk (libanesisk)
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Adel Karam (Tony Hanna), Kamel El Basha (Yassar Abdallah Salameh), Rita Heyek (Shirine Hanna) m.fl. 
Spilletid: 112 min. 

lørdag 13. oktober 2018

"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.


Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.
Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 


Maria Bonnevie i rollen som Astrid
Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 


Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave
"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

fredag 5. oktober 2018

"Rafiki" (Regissør: Wanuri Kahiu)

Sjarmerende og frisk film om et lesbisk forhold i Kenya

Her om dagen var jeg på BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival), og "Rafiki" var en av tre filmer jeg valgte meg ut. De to andre var dokumentarene "Netizens" (som handlet om netthets av kvinner i USA) og "The World before your Feet" (om Matt Green og hans årelange prosjekt med å gå hver eneste gate, vei og aveny i New York). (Samtlige linker peker til BIFFs nettsider med presentasjon av filmene.)

Jeg har aldri så langt i mitt liv sett en kenyansk film. Det er heller ikke ofte jeg kommer bort i litteratur fra Kenya, men Ngugi wa Thiong´o har i så måte blitt en døråpner inn i kenyansk fortellerkultur. Da jeg ble oppmerksom på "Rafiki" skjønte jeg derfor umiddelbart at den måtte jeg bare se. Filmen er blitt forbudt i Kenya fordi den skildrer et lesbisk forhold. (Den ble riktignok tillatt vist i syv dager i Nairobi etter at regissøren tok ut stevning i saken. Den gikk da for fulle hus.)

I "Rafiki" møter vi de to unge kvinnene Kena og Ziki. De er svært forskjellige. Mens Kena er guttete og tøff, og får være med guttene og spille fotball, er Ziki en fnisende, superfeminin ungjente som elsker å pynte seg og danse. Kena er flink på skolen, mens Ziki ikke er noe skolelys.

Bakteppet for historien, som foregår i Nairobi, er en politisk valgkamp, der Kenas far har stilt til valg. Hans sjanser er avhengig av et plettfritt renommé som også omfatter at barna hans skikker seg vel. Han og Kenas mor er skilt, og Kenas mor er bitter på grunn av dette. Da hun får høre at eksmannens kone venter en sønn, tipper det nesten over for henne. Selv har hun "bare" gitt ham to døtre. 

Ziki og Kena kjenner på at det er noe helt spesielt mellom dem
Så oppstår det søt musikk mellom Kena og Ziki. Nokså famlende nærmer de seg hverandre. Samtidig som Kenya absolutt er et moderne samfunn, skjønner vi at det ikke er helt uproblematisk å være lesbisk eller homofil i dette landet. En gutt blir banket opp fordi man har mistanke om at han er homo. Så Kena og Ziki gjemmer seg bort, og en gang tilbringer de en kjærlighetsnatt i et gammelt vrak av en varebil som står ute i skogen. 

Så begynner mistankene om hva som foregår å våkne i byen. Da forholdet blir avslørt, får dette store konsekvenser både for dem selv og menneskene rundt dem. Omgivelsenes forakt for deres forhold står i grell kontrast til det vakre Kena og Ziki opplever. 

Kena og Ziki er i kirken og hører på pastoren som raser mot umoral og homofili
"Rafiki" er en film som burde skape debatt i Kenya. Det handler nemlig om retten til å få elske den man vil, uten å risikere liv og helse på veien. Antakelig slipper de lesbiske kvinnene lettere fra det enn homofile menn, men likevel belyser filmen et samfunn der kravet til konformitet og det å holde seg innenfor akseptable rammer, er sterkt. Her er det kun én vei som gjelder, og det er å gifte seg, få barn og føre slekten videre. På tross av samfunnets sterke reaksjoner på forholdet mellom Kena og Ziki, øyner vi likevel et ørlite håp på slutten. 

Forelskelsen blomstrer mellom Kena og Ziki
Etter hvert har jeg sett en del filmer om forbudte kjærlighetsforhold fra ulike deler av verden, men den filmen det er mest nærliggende å sammenligne "Rafiki" med, er den iranske filmen "Sharayet" fra 2011 (som fikk den engelske tittelen "Circumstance"). Her tas det hele riktignok enda lenger, og tragedien er for de involverte er så grusom at den berørte meg sterkt. "Rafiki" er "friskere" i stilen, mer sjarmerende og håpefull. Så er det likevel trist at myndighetenes innstilling til filmer med en tematikk som dette, er å forby dem, i stedet for å åpne opp for debatt. Som om det å benekte at homofili eksisterer også i deres samfunn, løser noe som helst ... 

Skuespillerprestasjonene i "Rafiki" er flotte! Dessuten la jeg merke til den flotte filmmusikken. Den søkte jeg opp på Spotify etterpå, og i dagene etter har jeg utelukkende hørt på filmmusikken. 

Jeg håper at denne filmen blir tilgjengelig på DVD eller via diverse strømmetjenester. Den fortjener nemlig et stort filmpublikum! Se den dersom du får sjansen!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Rafiki
Nasjonalitet: Kenya
Språk: engelsk og swahili
Sjanger: Drama
Skuespillere: Samantha Mugatsia (Kena), Sheila Munyiva (Zika) m.fl.
Spilletid: 82 min.

"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.


Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian
Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 


Postgirobygget velter innover Hotel Plaza
Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Bitter Moon" (Regissør: Roman Polanski)

En Roman Polanski-film av beste merke!

Første gang jeg så Roman Polanskis "Bitter Moon" var da filmen hadde Norgespremiere i 1992. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Dette var også første gang jeg så Hugh Grant på lerretet, til tross for at han på den tiden hadde vært skuespiller i om lag 10 år. Da jeg her om dagen kom over filmen på nettstedet og strømmetjenesten Blockbuster.no, fikk jeg lyst til å se den igjen. Dette er nemlig en av de aller beste Roman Polanski-filmene jeg har sett!

Roman Polanski (f. 1933) har en imponerende meritt-liste av filmer. Blant de aller mest kjente er "Rosemary´s Baby" (1968), "Chinatown" (1974), "Tess" (1979), "The Ninth Gate" (1999), "The Pianist" (2002), "Oliver Twist" (2005), "The Ghost Writer" (2010) og "Carnage" (2011). Linkene peker til mine omtaler av filmene her på bloggen. I tillegg nevner jeg en dokumentarfilm om Roman Polanski - "Wanted and desired" fra 2008, som handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet og hans forhold til den mindreårige Samantha Gailey og en påstått voldtekt av henne. Sistnevnte har ført til at han aldri kan reise tilbake til USA fordi han der risikerer livstidsstraff for voldtekten. Polanskis forkjærlighet for yngre kvinner har for øvrig aldri vært bestridt, og dette merker man også i hans filmer. "Bitter Moon" er intet unntak, idet Mimi (spilt av Emmanuelle Seigner) mest av alt minner om en uskyldsren mindreårig kvinne - i alle fall til å begynne med, inntil hun forvandles til en femme fatale av verste sort. 

Det britiske ekteparet Nigel og Fiona har vært gift i syv år, og de har ingen barn. Nå befinner de seg på en reise med en cruisebåt til India, via Istanbul. Nokså tidlig på turen kommer de over en ung kvinne som har et lite illebefinnende på toalettet. Hun er bedårende vakker og ung. Dette er Mimi. 


Det veletablerte ekteparet Nigel og Fiona har lagt ut på en reise til India. Det
blir en reise som for alltid forandrer deres liv.
Senere samme kveld er Nigel i baren etter at hans kone har gått og lagt seg. På dansegulvet ser han ryggen av en sensuelt dansende kvinne. Da hun snur seg gjenkjenner han Mimi. Selv om hun har en farlig utstråling som egentlig ikke lover godt, tiltrekkes han av henne. Han som er så forknytt, og som ikke en gang kan danse uten å virke gammelmodig, sin relativt unge alder til tross ... Han som har lagt så mange begrensninger på sin kone, på hva hun får lov til å være ... Hvor kommer dette begjæret for denne kvinnen fra, hvis utstråling burde varsle fare?


Oscars forførelser av Mimi og hans ønske om å bryte absolutt alle
grenser med henne, har en høy pris.
Da Nigel senere er ute på dekk for å lufte seg, treffer han Oscar, Mimis ektemann. Oscar skjønner at Nigel er tiltrukket av Mimi. Om det er nettopp derfor eller på tross av dette, er ikke godt å si, men han insisterer på å fortelle Nigel sin historie. Nigel blir med Oscar til hans kahytt. Der blir han sittende og høre på den helt utrolige historien om hvordan Oscar møtte Mimi, og senere om utviklingen av deres forhold. Det er ikke gjort i en håndvending å fortelle alt, så historien blir fortalt innimellom en rekke hendelser på båten. Selv om de verste detaljene får det til å grøsse av avsky i ham, blir han sittende og lytte ... 


Et endret maktforhold mellom Oscar og Mimi ...
Oscars historie handler om et kjærlighetsforhold der ingen grenser ble stående uprøvd, og hva dette gjorde med relasjonen mellom ham og Mimi. Som om de brukte opp alle lykke-poengene på en gang, slik at fallet som senere bare måtte komme, ble brutalt og stygt ... Hvem er offer og hvem er overgriper i denne historien? Den eldre mannen som forfører en ungpike, eller ungpiken som senere tar innersvingen på den eldre mannen? Ødela han ikke den uskylden Mimi hadde i starten av forholdet, og hadde han ikke seg selv å takke for det som senere skjedde? Eller hadde Mimi ham i sin hule hånd helt fra starten? Hva gjør grådighet med menneskene i et forhold? 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen i filmen, som er blitt karakterisert som en erotisk-romantisk thriller. Karakteristikken er meget dekkende, for her er det både erotikk og romantikk, og handlingen har absolutt thriller-elementer i seg. Det er fornøyelig å se Hugh Grant i en så ung utgave (han var 31/32 år da filmen ble spilt inn), og det samme gjelder selvsagt også Kristin Scott Thomas (hun var på samme alder som Grant, men noe mer erfaren som skuespiller på den tiden). Skuespillerprestasjonene er meget gode. Og for meg som har sett denne filmen noen ganger i årenes løp, må jeg si at den alldeles ikke har mistet sin magi. En Roman Polanski-film borger for kvalitet! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Den er imidlertid ikke for sarte sjeler.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Bitter Moon
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk og fransk
Sjanger: Erotisk-romantisk thriller
Skuespillere: Hugh Grant (Nigel), Kristin Scott Thomas (Fiona), Peter Coyote (Oscar), Emmanuelle Seigner (Mimi) m.fl. 
Spilletid: 139 minutter
Jeg har hatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste

søndag 30. september 2018

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)


Per Fugelli ved familiens hus i Røst.
I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 


En livsbejaende mann!
Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 


En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.
Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

søndag 23. september 2018

Roadtrip i USA og Canada sommeren 2018

Capitol Hill, Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I begynnelsen av juni i år reiste mannen min og jeg på en rundtur i deler av USA og Canada. Turen varte i tre uker og begynte og sluttet i Washington DC. Underveis besøkte vi blant annet New Haven (der Yale University ligger), Cape Cod (Provincetown), Boston, Nova Scotia (Digby, Lunenburg, Halifax, Peggys Cove m.m.), Prince Edvard Island (PEI), Quebec, Montreal, Toronto og Niagara Falls - før vi altså returnerte til Washington DC igjen. Vi kjørte 480 mil. I dette blogginnlegget skal jeg gi noen smakebiter fra turen vår, og jeg håper at dette kan inspirere andre til å foreta en lignende tur. 


Washington Monument sto ferdig i 1848, og ble reist til ære for
George Washington, USAs første president, som gjorde USA
uavhengig av Storbritannia. Obelisken er 169 meter høy. Dette bildet
er tatt fra Lincoln Monument, og på veien over til obelisken overvar vi
en treningsparade. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Aller først: Vi foretok en rundtur på Vestkysten av USA i 2017, og dette har jeg skrevet om her. I tillegg har jeg skrevet om nasjonalparkene vi besøkte. Mange har vært på en slik tur som vi foretok i fjor, og vi hentet mye inspirasjon fra andre og fra nettet. Da vi i år skulle planlegge en rundtur på østkysten - fortrinnsvis i New England-området i USA, før vi reiste videre til Canada, fant vi ikke i nærheten av det kildematerialet vi hadde tilgjengelig på vestkyst-turen. Vi var derfor mye godt henvist til å finne ut av tingene på egenhånd. Vi kjøpte reisebøker, snakket selvsagt med kjentfolk og vi googlet en hel del. 


Vietnam Veteran Memorial i Washington DC var ferdig i 1982, og er reist for
å minnes alle som døde under Vietnamkrigen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi laget en grovskisse over steder vi hadde lyst til å besøke - vel vitende om at turen kom til å bli til mens vi var på farta. Slik er det alltid. Og hver gang vi endret kurs eller ble litt lenger på enkelte steder, var det viktig å ha orden på avstandene vi skulle kjøre, slik at det "gikk opp" på slutten. Vi måtte jo være tilbake i Washington DC senest dagen før vi skulle reise tilbake til Oslo. Men - på fjorårets vestkyst-tur endte vi opp med å kjøre 620 mil. Vi visste derfor at i underkant av 500 mil var "helt innafor" på årets tur. Det vi kanskje ikke tenkte på - fordi vi ikke visste det på forhånd - var at det var så mye mer spennende å kjøre på vestkysten enn det vi erfarte at det var på østkysten. Vi så lite annet enn trær - i mengder! - på årets tur under transportetappene, mens vi på fjorårets tur kjørte i mer åpne landskap. Derfor gikk milene unna på en helt annen måte i fjor enn i år. 


Dette bildet er tatt på National Museum of African American History and
Culture i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Washington DC er som kjent hovedstaden i USA. Her ligger kongressbygningen Capitol Hill, Det hvite hus, Lincoln Memorial, Vietnam- og Korea-veggen, den berømte obelisken, sjarmerende Georgetown - bare for å nevne noe - og dessuten en haug med meget interessante museer. Washington DC er nemlig museumsbyen fremfor noen! 


Potomac heter elven som renner gjennom Washington DC. Mens vi var der,
rant det mye rart i elva, som fremsto som temmelig stri og som hadde gått
ut over sine bredder.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Amerikanerne er flinke til å lage museer som engasjerer! Her brukes mange flere virkemidler enn hva vi er vant til på norske museer. Det er statiske og levende bilder, det er lyd og installasjoner - i en herlig blanding. På forhånd hadde vi planlagt at vi i alle fall skulle rekke over 4-5 museer, men vi rakk bare to, dessverre. Det ene - et virkelig høydepunkt - var National Museum of African American History and Culture, og det andre var Newseum. Begge museer var høyt anbefalt av folk vi hadde snakket med på forhånd. 


Et av bildene som har vunnet Pulitzer-prisen og som henger på Newseum.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Historien om slaveriet i USA, om segregeringspolitikk og rasisme, om raseopptøyer, om Martin Luther King, Malcolm X etc. kjenner vi jo godt, alle vi som leser en del. Denne eller disse historiene er nemlig godt dokumentert både innenfor litteraturen og i filmens verden. Likevel tilførte museet om African American History en hel del nytt - kanskje mest av alt på grunn av måten historien ble fremstilt på. Jeg fikk f.eks. virkelig øynene opp for hvilken påvirkning svart musikk har hatt på moderne musikk. 


Fra National Museum of African American History and Culture i Washington DC
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Newseum var det en interessant fremstilling av alle Pulitzer-vinnerne innenfor foto. Dette ble samtidig en kavalkade gjennom nyere historie, fordi bildene hele tiden speiler den samtiden de er tatt i. Den røde tråden er eksistensielle kriser som verden har stått oppe i. 


Georgetown i Washington DC - en morsom bydel du bør få med deg!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Washington DC er ingen stor by med sine drøyt 650 000 mennesker. Byen har også sitt Chinatown - egentlig bare et veikryss - men vel verdt å besøke for matens skyld. (Mer om dette på slutten av turen.) 

Dersom du er interessert i å finne ut mer om Washingtons museer, bør du rett og slett å google på "museer i Washington DC". 


Yale University-området i New Haven (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å overnatte en natt i New Haven, fordi det passet så godt på veien opp til Cape Cod og Boston. Her benyttet vi anledningen til å spasere rundt i Yale University. Universitetet ble grunnlagt i 1701 og er USAs tredje eldste institusjon for høyere utdannelse. (Kilde: Wikipedia


Yale Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi måtte selvsagt innom Yale Bookstore før vi reiste videre til Cape Cod, eller nærmere bestemt Provincetown. Og her som hjemme var det langt mer enn bare bøker blant varesortimentet. 


Kartet viser Cape God, den lille "hammeren"
ute i havgapet 
Provincetown ligger helt ytterst på tuppen av hammeren som stikker ut i Atlanterhavet. Her bor det omlag 300o mennesker, og turisme er hovednæringen. Vi tok inn på et meget hyggelig B&B - Prince Albert Guest House - og møtte en gjestfrihet av en annen verden! Innehaveren kunne fortelle at det var mulig å dra på Whale Waching fra Provincetown, og dette gjorde at vi ble der i to netter i stedet for en. Dermed røk Martha´s Vineyard ut av programmet vårt. Kanskje litt dumt, men man må nødvendigvis foreta noen valg på en slik tur dersom man ønsker å beholde friheten til å velge underveis. (Vi pleier nemlig ikke å bestille hotell før tidligst dagen før ankomst. Da unngår vi å bli for låst.)


Provincetown sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hele Provincetown var preget av regnbueflagg mens vi var der. Byen bar i det hele tatt preg av mange homofile mennesker, og dette ga den et helt spesielt preg. De tilbød den mest eminente service vi noen gang har opplevd, enten det var på Guest House´et vårt, på restaurantene eller i butikkene. Det var svært mye vennlighet og velvillighet over alt!

Provincetown sett fra sjøen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi dro ut på Whale Watching dagen etter ankomst, og det vi fikk oppleve - i tillegg til en nydelig båttur ut i Atlanteren - var finnhval. Denne hvalsorten er den nest største av alle hvaler. Kun blåhvalen er større. Vi snakker om et pattedyr som kan bli over 20 meter lang! 

Stranda i Provincetown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Finnhvalen er kanskje ikke den mest spennende hvalsorten man kan oppleve "live". Den er ikke spesielt akrobatisk av seg, og den viser ryggen kun når den må opp for å puste. Likevel er det magisk når man ser det store dyret et stykke fra båten man sitter i. 

I Provincetown fikk vi for øvrig rikelig med anledning til å spise sjømat - hummer, østers, kamskjell m.m. Byen bugner dessuten over av små kunstbutikker med gjenstander av høy kvalitet. Stedet er idyllisk i høyeste potens! Da vi var der i begynnelsen av juni, var den "verste" turistsesongen ikke ordentlig i gang, og det var nok absolutt en fordel. Vi opplevde knapt køer noe sted. Samtidig var det tilstrekkelig med folk til å skape en opplevelse av "liv". 


Boston Tea Party-museet i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Deretter gikk turen til Boston, en drøy times kjøretur fra Cape Cod. Ett av de første stedene vi besøkte, var museet Boston Tea Party. Der fikk vi høre historien om opprøret som fant sted 16. desember 1773 i Boston. Opprøret var en reaksjon på en teskatt som kongen av Storbritannia hadde pålagt kolonien. Opprørerne kledde seg ut som indianere og bordet et skip som lå i havnen. Deretter kastet de all teen overbord, og det dreide seg om i alt 45 tonn te verdt ca. 50 000 dollar. Opprøret fikk konsekvenser og førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-1783). 


Et av havneområdene i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var også innom Old State Museum and Boston Massacre Site, som er en del av Freedom Trail i Boston. Dette hører med når man skal sette seg inn i den helt spesielle rollen Boston-innbyggerne spilte i forkant av uavhengighetskrigen. 


Menyen på en café i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boston er berømt for sine lobster-rolls, som best kan sammenlignes med pølse i brød. Bare at man i stedet for pølse får hummer ... Hadde det ikke vært for pølsebrødet, ville dette blitt en stor hit for mitt vedkommende. Jeg elsker nemlig hummer, men pølsebrød kan folk få ha for min del. Det står jeg nemlig helst over - med mindre det er grovt. Og det var det ikke her. 


Chinatown i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boston har et anstendig chinatown, og det var stort sett her vi valgte å spise. Da hadde vi på forhånd kjørt gjennom Pennsylvania og smakt den berømte philly steak sandwich, som ble i feteste laget for vår del. Men det var greit å ha smakt den, og vi var glade for at vi nøyde oss med å dele en og ikke tok en hver. 


Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var i Boston et par dager, og på dag nr. 2 var det Pride Parade i byen. Det var utrolig morsomt! Det kokte i byen, og overalt møtte vi mennesker som hadde lagt mye arbeid ned i sine antrekk. Vi traff også på ikke helt få flotte dragqueens. 


En flott dragqueen som forbereder seg til Pride Parade i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selve paraden begynte noe senere på dagen, og da var det åpenbart for oss at alle firmaer med respekt for seg selv, stilte opp i paraden! 


Fargerike mennesker i Pride Parade i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For meg som elsker å fotografere, var dagen helt fantastisk! Alle fargene, alle de glade og oppspilte menneskene, all staffasjen, alle kostymene ... Det var fest i byen! Og utrolig morsomt å gå rundt å fotografere! Her hadde folk møtt opp for å se og bli sett, så når jeg rettet kameralinsen mot enkelte, gikk de ikke av veien for å posere. 


Slitne dragqueens som hviler seg på en benk i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen av dronningene ble selvsagt slitne underveis, og da var det godt å finne en fortauskant å hvile på. Selv ble jeg utrolig fascinert av hvordan enkelte av de mannlige drag queens´ene hadde smale midjer og relativt sett brede hofter, noe som enhver kvinne kunne ha misunt dem. 


Bostons største bibliotek (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I løpet av dagen var vi innom både Trinity Church og byens største bibliotek. 


Gatelangs i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi burde selvsagt hatt atskillig mer tid i Boston, men etter to dager måtte vi videre for å rekke alt vi hadde på programmet. Vi satte kursen nordover mot Canada, og krysset grensen i løpet av ettermiddagen. Det forhøret vi ble utsatt for ved grenseovergangen vil jeg si savner sidestykke. Der tok de ikke lett på grensekontrollen! Hadde vi f.eks. sprengstoff eller våpen i bilen? Hvor kom vi fra? Hvilke planer hadde vi og hvor lenge skulle vi være i Canada? Osv. Det eneste som manglet var i grunnen at hele bilen ble fullstendig gjennomsøkt. Vi må ha sett svært uskyldsrene ut ... Men bare for å ha presisert det: det var vi også!


Kartskisse over området vi kjørte gjennom på vei til Nova Scotia
Vi kjørte til Saint John i Canada, og overnattet der. Dagen etter tok vi den tidligste båten som gikk over til DigbyNova Scotia. Vi hadde lagt opp til en overnatting i Digby, og fikk maksimalt ut av oppholdet. Etter å ha sjekket inn på hotellet vårt, kjørte vi ut på en lang "finger" som stikker ut i Fundy Bay - på jakt etter en Whale Watching-tur. Det skulle vise seg å bli vanskelig å få til, siden sesongen for humbart-hvaler (dvs. knølhvaler) ikke hadde startet for alvor enda. Den begynte først rundt 25. juni - det vil si samtidig med at knølhvalene faktisk er på plass i bukta. Vi måtte helt ut til Brier Island for å få oss en tur, og hyret like godt en ribb for oss selv. 


Vi dro på ribtur ut fra Brier Island med dette mannskapet
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannskapet ombord på ribben var helt fantastisk! De ga seg ikke før vi fikk sett minke whale - flere ganger! Minke whale er det samme som vågehval, dvs. den hvalen som det jaktes på i norske farvann. 


Brier Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Brier Island er en svært naturskjønn øy, som dessverre er blitt nokså avfolket med årene, men hvor noen få fastboende har kloret seg fast og nektet å gi opp livet her ute. 


Brier Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På veien inn til fastlandet tok vi turen innom Balancing Rock. Fra parkeringsplassen var det en fin vandretur på rundt 1 mile ned til steinen.


Balancing Rock  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et fascinerende skue, denne steinen som har stått akkurat der i årevis. 


På vei til Balancing Rock
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi spiste både lunch og middag på Digbys berømte Fundy Restaurant. Digby er først og fremst kjent for sine kamskjell, så dette koste vi oss med til lunch. På kvelden inntok vi et herremåltid av de sjeldne: kamskjell til forrett, en hel hummer hver til middag og østers til dessert! Her ble det servert på best tenkelige vis! Er du i Digby en gang, du spise nettopp her!


Fundy Restaurant i Digby (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et flottere sjømatmåltid enn det vi fikk servert her, skal man virkelig lete lenge etter!


Med kamskjell, en hel hummer på hver og østers til dessert trillet vi omtrent
hjem til hotellet vårt i Digby (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter reiste vi videre til Lunenburg på Nova Scotia. Dette stedet er kjent for sin fargerike trehusbebyggelse, som står på UNESCOs verdensarvliste


Verneverdig trehusbebyggelse i Lunenburg, Nova Scotia
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hele stedet oste av sjarme! Og for et vær vi hadde! Ute på denne halvøya er det nemlig mye vær, og det er slett ingen selvfølge å ha blå himmel så langt øyet rekker på denne tiden av året. Men det fikk altså vi!


Knot for sale!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi spiste lunch på stedet, og besøkte også et minnesmerke for den norske marines personell og sjøfolk som kom til Lunenburg og trente i Camp Norway under krigen i årene 1940-1945. Stedet må ikke forveksles med Little Norway


Norsk minnesmerke i Lunenburg
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Landemerke nr. 1 for Canada er Peggys Cove, et fyr som ligger på Nova Scotia, og dit dro vi selvsagt også. 


Peggy´s Cove (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fyret er omgitt av blankskurte svaberg, og med mange advarsler om å være forsiktig. Mang en uforsiktig turist har nemlig blitt feid på havet her i årenes løp. Dersom det kommer svære bølger oppover svabergene, er det nemlig ingenting å klore seg fast i .... 


Tettstedet ved Peggy´s Cove (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var faktisk meningen at vi skulle bo en natt i Halifax, men vi fant dessverre byen litt usjarmerende. Det er selvsagt godt mulig at vi kom inn fra feil kant og ikke oppdaget byens skjønnhet, og at vi burde ha gitt byen en sjanse. I stedet feide vi avgårde og dro til kysten i nærheten av fergeleiet over til Prince Edward IslandHer fikk vi oss (nok) et anstendig måltid om kvelden. Jeg trenger vel ikke å presisere at sjømat sto på menyen?


City Hall i Charlottetown, Prince Edward Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Prince Edward Island kalles bare PEI blant dem som bor her. Vi kjørte først til Charlottetown, hovedstaden på PEI. 


Bokhandel i Charlottetown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Utenfor en bokhandel møtte vi på en av innbyggerne i Charlottetown. Han kunne fortelle oss at PEI er "bibelbeltet" i Canada, og at her savnes kritisk tenkning. Det var en svært underholdende og interessant monolog vi fikk høre! 


Anne fra Bjørkly er et kjent varemerke for
PEI (Foto: Rose-Marie Christiansen)
PEI er hjemstedet til L.M. Montgomerys romanfigur Anne fra Bjørkly (eller Anne of Green Gables, som hun heter på engelsk). Hele stedet bar preg av dette forfatterskapet. Oppsetningen på teatret gjaldt Anne, vi fikk tak i brus med reklame for henne, overalt var det mulig å få tak i bøkene osv. 


Charlottetown - en kunstutsmykket by (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var mye flott kunst i gatene i Charlottetown. Som denne sølvfisken - "Bluefin Bullet" - som er laget av sjeer! 


Courts Wharf på PEI (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi først var på PEI ønsket vi å spise hummer på den berømte Fisherman´s Wharf. Vi så virkelig frem til et herremåltid, men i stedet ble det en gigantisk skuffelse. Årsaken var at hummeren vi fikk servert ikke var fersk, men hadde ligget alt for lenge i et varmeskap og blitt tørr. Akkurat dette kom vi nesten ikke over! Her av alle steder skulle vi få den dårligste hummeren vi hadde spist - ever! 


Dette går det virkelig ikke an å servere folk! Fisherman´s Wharf på PEI bør
skamme seg! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Neste stopp på turen var Quebec. Det var en kjøretur på ca. 91 mil, så vi overnattet på et motorvei-hotell da vi var halvveis. Da vi ankom Quebec City, måtte vi ta en ferge over St. Lawrence-elva. 


Quebec´s trivelige sentrumsgate! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Quebec City tiltalte oss helt umiddelbart som by! Vi var heldig med valg av hotell (Hotel Port Royal), for det lå egentlig midt i smørøyet. Og vi ante ikke på forhånd at det skulle være matfestival i byen mens vi var der. Det gjorde selvsagt at det var ekstra morsomt å være her. 


Her er streetarten tatt et godt stykke videre! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Quebec City ligger i den fransktalende delen av Canada som heter Quebec. Noe av grunnen til at vi umiddelbart likte oss så godt, hadde definitivt med størrelsen på byen å gjøre. Den er nemlig småkoselig, slik en relativt sett liten by med rundt 0,5 mill. innbyggere virker. Sentrum er veldig sentrert, og rett ved der vi bodde, var det masse koselige gågater uten biltrafikk. Jada, turistfellene lå på rekke og rad nettopp her, men det var ikke verre enn at vi gladelig gikk i dem - den ene etter den andre, faktisk. Det er jo tross alt mest trivelig å være der folkelivet er. Dessuten var det mange stilige butikker langs turist-felle-rutene. Her lå også kunstgalleriene på rekke og rad. Det er alltid interessant å studere kunsten på de stedene man besøker, synes nå jeg. 


Quebec sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Quebec City er for øvrig den eneste byen i hele Nord-Amerika som har en intakt bymur. For å komme opp til byen som lå bak selve bymuren, kunne vi enten gå opp en bratt vei eller ta en heis rett opp. Vi valgte det siste - ikke minst fordi heisen i seg selv var en opplevelse. 


Quebec - innenfor bymurene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg har en særlig affeksjon for katedraler, så Basilique-Cathédral Notre-Dame de Quebec måtte vi selvsagt besøke! Der gjennomførte vi vårt sedvanlige rituale, der vi tenner tre lys; ett for oss selv, ett for barna i familien og ett for alle andre som vi bryr oss om.   For at det skal gå bra for alle, for at lykken skal stå oss og dem bi, at fremtiden skal være løfterik, at man skal klare seg bra her i livet ... 


Basilique-Cathédral Notre-Dame de Quebec (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I løpet av matfestivalhelgen var det mye liv i gågatene i Quebec, fortrinnsvis nedenfor bymuren. Det var flere konserter i byen, og vi kjøpte mat-bonger som ga oss mulighet til å få en smakebit på noe av det beste flere av gourmet-restaurantene i Quebec hadde å by på. 

Umbrella Sky Project i Quebec
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)                                         
Det er bare 25 mil mellom Quebec og Montreal, så det var fort gjort å kjøre mellom disse byene. Montreal er også en i all hovedsak fransktalende by, og den ligger også i regionen Quebec. Her bor det om lag 1,7 millioner mennesker, så man merker godt at man har kommet til en storby. 
Latinerkvarteret i Montreal  (Foto: Rose-Marie Christiansen)                               
Vi valgte å bo i Latinerkvarteret i Montreal. Det skulle vise seg å være et klokt valg, for restaurantene lå på rekke og rad på begge sider av gaten vi bodde i. Det var råkoselig å gå ut om kveldene, og det var et rikholdig utvalg i all verdens restauranter å velge i. Det passet oss svært godt! 


Buble Tea (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En av de første bydelene vi oppsøkte var Chinatown, og der kjøpte vi en god favoritt: bubble tea! Det er en is-te med "bobler" i bunnen, og som kan fås i mange ulike smaker. Den er svært leskende om sommeren. 


I Montreals gamleby (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gågatene i området rundt Place Jacques-Cartier er svært livlige, og her likte vi oss godt! Dette betegnes for øvrig som gamlebyen i Montreal. Det er mange gallerier og kunstbutikker som preges av inuit-kunst og indiansk kunst. Skjønt nå er det ikke lenger politisk korrekt å snakke om "indianere". Det korrekte er å snakke om den amerikanske urbefolkningen. I alle fall - vi fant inuit-kunsten svært interessant - spesielt den som handler om de dansende bjørnene. 


Dancing bears - Inuitkunst i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bjørnene er utformet i stein, og det er selvsagt noen variasjoner i materialvalg og kvalitet ute og går. Det er mange teorier rundt hvorfor de danser, men den vi hørte handlet om gjenfødelse som bjørn etter et godt levd liv. Den kunstneriske prestasjonen bak en slik skulptur består i å gi figuren den rette balansen, slik at bjørnen blir stående og ikke velter. Dette krever stor dyktighet fra kunstnerens side, og er dermed ikke noe en ung og uerfaren kunster bør gi seg i kast med. Prisene varierte en del, men jevnt over var det vanskelig å finne noen riktig fine til under 10 000 norske kroner. 


Noen flotte damer som vi gjorde en riktig spennende handel med
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi oppsøkte også Notre-Dame Basilica i Montreal, og vakrere basilika har vi aldri sett i vårt liv! Vi ble rett og slett helt målløse da vi tråde inn i basilikaen. Fargene og lyset var intenst vakre. Detaljene, utsmykningene, glassmaleriene - alt var formidabelt vakkert. Det har aldri vært krig her, så kirkebygningen og interiøret er intakt. Det har jo aldri vært plyndret, som så mange andre kirker i resten av verden. 
Den vakre basilikaen i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)                      
Vi valgte også å besøke et matmarked som ligger litt utenfor bykjernen, Jean-Talon Market. Det var rett og slett fantastisk! 


Jean-Talon Market i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg elsker å gå rundt og lukte og se på maten, spise litt her og litt der, få med oss mest mulig. På markedet var det også et lite hjørne der vi kunne velge blant et rikholdig utvalg av østers, blant annet noen riktig store fra British Colombia. 


Østers-smaking på Montreals marked (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte noen som het Sea Angels, Rocky Shore, Katama Bay - bare for å nevne noen. Pluss to digre fra British Colombia så klart! De var virkelig svære munnfuller!


Østersene fra British Columbia var ikke for nybegynnere!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er 54 mil mellom Montreal og Toronto, som var neste stopp på vår rundreise. Ikke verre avstand enn at det fint gikk an å kjøre en slik avstand på 5-6 timer. Opprinnelig hadde vi også tenkt å ta turen innom Ottawa, Canadas hovedstad, men denne byen ble raskt valgt bort da vi måtte foreta noen valg. 


Gatelangs i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det bor 2,7 mill. innbyggere i Toronto, og det sier seg selv at vi ikke ville rekke mer enn en bitte liten brøkdel av det byen hadde å by på i løpet av de knappe to dagene vi var der. Toronto har ikke noe klart definert sentrum, men består av mange bydeler som har hver sine sentra. Men vi fikk i det minste en liten smakebit, og vi likte det vi så! Dette er absolutt en by det er fristende å komme tilbake til! Opp til flere ganger!


Chinatown i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I og med at vi er veldig glad i kinesisk mat, oppsøkte vi nokså raskt Torontos Chinatown. Den var ikke fullt så småkoselig og intim som vi er vant med fra andre byer, for gjennom denne bydelen gikk det nærmest en autostrada. Masse biltrafikk og et støynivå som var slitsomt - absolutt hele tiden. Men vi fant et sted som hadde god mat! Det er for øvrig ikke så vanskelig i kinesiske nabolag. 


Kensington Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kensington Market er et annet spennende område av Toronto. Hele området består av verneverdige trehus i glade farger, og butikkene bærer preg av en bohemaktig atmosfære med mye brukte klær og ikke minst kunst. 


Trebebyggelsen i Kensington Market, Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kensington Market har dessuten rikelig med kaféer, bakerier og matvarebutikker av ymse slag. Området er et yndet sted for sånne som meg som liker å gå rundt og ta bilder. 


Moonbean Café i Kensington Market-området (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I vår guidebok var spesielt Moonbean nevnt som en severdighet, så dit gikk vi og tok en kopp kaffe. 


St. Lawrence Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Enhver by med litt stolthet har selvsagt et matmarked, og Toronto er intet unntak. St. Lawrence Market måtte vi besøke! Det ga seg selv. Utvalget i salgsbodene holder høy kvalitet på dette matmarkedet, og vi gikk selvsagt rundt og smakte der dette var mulig. 


Senneps-selgeren på St. Lawrence Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gjennom en tidligere canadisk kollega hadde jeg spesielt fått anbefalt en senneps-bod. Og for mannen min og jeg, som for flere år siden besøkte Dijon i Frankrike og kom hjem - fullastet med sennep i alle mulige varianter - var det et "must" å få med seg canadisk sennep hjem. Vi ante ikke at Canada er verdens største sennepsprodusent, men det er de faktisk. Det var spesielt en type med whisky-smak som vi falt for. 


Canadisk icewine! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi har jo drukket eiswein tidligere, men aldri den canadiske icewine. Vi ble fristet til å smake et spesielt godt utvalg på tre viner, og endte opp med å kjøpe samtlige. Det var den ene wow-opplevelsen etter den andre! Vi kan kort og godt si at det er den beste isvinen vi noen gang har smakt! Så er da også Canada kjent for sine høykvalitetsisviner verden over, fikk vi vite. Canada er også det landet som produserer mest isvin i hele verden. Disse vinene er aller best til gode oster - som chevre, blåmuggoster og annet. De canadiske icewine´s er dyre. Vinen er produsert på druer som har stått ute en frostnatt og som deretter er satt i produksjon. Det skal veldig mange flere druer til for å produsere de samme mengdene med vin som i den ordinære vinproduksjonen. Derav prisen. Men de er verdt det! Vi tok hull på en flaske i sommer, og den overlevde ikke kvelden, for å si det sånn ... Du får nemlig bare lyst på litt til og så litt til og så litt til når du først begynner. 


Torontos flat iron Building (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ikke langt unna St. Lawrence Market ligger Torontos "flat iron building". Den heter i virkeligheten Gooderham Building, og ble bygget i 1881, lenge før New Yorks mer kjente Flat Iron Building ble bygget. 


CN Tower i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om du har det aldri så travelt på en Toronto-tur, så anbefales en tur opp i CN Tower. Selv har jeg en høydeskrekk jeg stadig utfordrer, så en tur opp dit var ikke til å unngå. Særlig ikke når jeg er på tur med min mann, som skal opp i slike høyder. Vi dro helt opp - dvs. så langt det var mulig for turister å komme, hvilket er 446,5 meter over bakken. Selve tårnet er 553,3 meter høyt. Utsikten er spektakulær! 


Spektakulære Niagara Falls! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Niagara Falls ligger ca. 12-13 mil utenfor Toronto. Det var liten tvil om at vi skulle se dette berømte fossefallet fra canadisk side, og ikke fra den amerikanske siden. Det var mange ulike opplevelsesturer å velge i. Vi skulle selvsagt gjerne ha vært med i en av båtene som kjempet seg oppover i strykene, men køene var så lange at vi nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. 


Journey Behind the Falls, Niagara Falls
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Derimot valgte vi en Journey Behind the Falls, og fikk da nærmest nærkontakt med fossefallet. Lydene fra fossen var så øredøvende at det nesten ikke var mulig å høre hva man selv tenkte. Vannspruten slo imot oss og derfor måtte vi ha på oss heldekkende regntøy for å unngå å bli gjennomvåte. 


Niagara Falls (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var virkelig fascinerende å være der! Et sted vi har hørt så mye om, hatt mange forestillinger om - og så var vi endelig der! 

En av båtene som kjempet seg oppover strykene ved Niagara Falls
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fra Niagara Falls og tilbake til Washington DC er det 40 mil. I og med at vi hadde kjørt fra Toronto til Niagara Falls, hvor vi også hadde vært noen timer, valgte vi å overnatte i Philipsburg i Pennsylvania, dvs. ca. midtveis. Dagen etter satte vi kursen mot Washington DC, der vi fikk en siste natt før hjemreisen vår. 


Chinatown i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I og med at vi måtte levere inn leiebilen vår den ettermiddagen vi ankom Washington DC, var vår aksjonsradius svært begrenset etter dette. Men vi valgte å ta bussen inn til sentrum, og oppsøkte Chinatown. Chinatown i Washington DC er egentlig bare et veikryss, men vel verdt å besøke likevel vil jeg mene. 


Chinatown i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ikke bare fikk vi oss et svært godt måltid mat der, men vi fikk også med oss en virkelig fin gatekonsert. 


Utendørskonsert i Chinatown, Washington DC
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Med dette var en utrolig opplevelsesrik reise over for denne gang. 


Joy Luck House være inspirert av Amy Tana
berømte roman "Joy Luck Club"!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg håper at mitt reisebrev kan inspirere deg til å reise til noen av stedene vi har besøkt! Og så takker jeg for oppmerksomheten så langt!


Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)