"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 

Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 

Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 

Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer

Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 

T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

"Labyrinth of Lies" (Regissør: Giulio Ricciarelli)

Tysk oppgjør med Holocaust

Giulio Ricciarelli (f. 1965) er en italiensk skuespiller, regissør og filmprodusent. Han bor i Tyskland, og "Labyrinth of Lies" (med originaltittelen "Im Labyrinth des Schweigens") er hans første (tyskproduserte) spillefilm. Filmen ble plukket ut som Tysklands kandidat til Oscar 2015 i kategorien beste utenlandske film, og den kom inn på en kortliste bestående av ni filmer, men ble ikke nominert videre. Filmen hadde Norgespremiere i september 2015, og hadde release på DVD for en del uker siden. 

Vi befinner oss i Tyskland i 1960, 15 år etter andre verdenskrig. En ny generasjon tyskere er i ferd med å innta arbeidslivet, nemlig barna til den generasjonen tyskere som deltok under krigen. 

Johann Radmann er en ung jurist, som fatter interesse for Charles Schultz, en mann med en fortid fra Auschwitz og som nå jobber som lærer på en skole i Berlin. Hvordan kan det egentlig ha seg at hans fortid aldri har fått konsekvenser for ham? 

Underveis i sin etterforskning møter Johann Radmann på mange stengte dører, taushet og tabuer. Det tegnes et bilde av et land, der man fremdeles ikke har tatt skikkelig tak i det som en gang skjedde. Fedrene som deltok under krigen har enten fortidd eller bagatellisert sine roller, og dette har ført til at den oppvoksende generasjon er uvitende om hva som faktisk skjedde den gangen. Nürnbergprosessen i 1945/1946 satte en sluttstrek på rettsforfølgelsene, mente man. Men her ble bare en håndfull menn straffet. Hva med alle de andre som satte ordrene ut i praksis? Hvilket ansvar hadde de?

Johann Radmann jobber seg gjennom bunkevis med dokumenter

Vi får høre om mange triste skjebner mens Radmann samler inn vitneprov fra tidligere fanger fra Auschwitz. Blant annet treffer han en overlevende som forteller om sine tvillinger og en lege i Auschwitz - Josef Mengele - som i ettertid ble beryktet for sin tvillingforskning. Det viser seg at Mengele lever i beste velgående i Argentina, og at ryktene forteller at han er tilbake i Tyskland for å følge sin far til graven. Radmann møter på motstand da han bestemmer seg for å få Mengele arrestert. Det er mange som har mye å skjule selv, særlig folk i stillinger med mye makt ... Det går etter hvert opp for Radmann at de fleste - også hans egen far - var nazist under krigen, og dette gjør noe med hans syn på landets maktelite, spesielt de som er litt oppe i årene. Alle synes å mene at de "kun fulgte ordre", og at dersom de hadde satt seg i mot dette, ville de selv ha blitt drept. 

Tidligere nazister med en fortid fra Auschwitz kalles inn til avhør

Etterforskningen fører til et samarbeid med Mossad, og som et resultat av utveksling av informasjon, blir Adolf Eichmann tatt. (Se for øvrig mine omtaler av filmene "Eichmann: dødens signatur" og "Hannah Arendt".) 

Johann møter den vakre Marlene, som han innleder et forhold med

Johann Radmann innleder et forhold til en ung kvinne, og lenge ser det ut til at livet smiler til ham. Forholdet tåler imidlertid ikke at han forteller sin kjæreste at også hennes far var nazist under krigen. Hvem var egentlig uskyldige når det kom til stykket?

Uten å røpe så veldig mye av resten av handlingen, kan jeg i alle fall si at etterforskningen endte i en rettssak som omfattet mange hundre underordnede tyske arbeidere fra Auschwitz. Denne rettssaken kalles den andre Auschwitz-prosessen, og pågikk i årene 1963-65. 22 mennesker ble straffedømt. 

"Labyrinth of Lies" - labyrinter av løgner - er en tankevekkende film om Tysklands eget oppgjør med sine egne bidrag under andre verdenskrig. Det har blitt laget en del filmer av denne typen i årenes løp, og fellesnevneren er at det stort sett dreier seg om sterke kvalitetsfilmer. Denne filmen viser med tydelighet at det måtte komme en ny generasjon før landet som sådan var i stand til å ta dette oppgjøret. Noe av retorikken er den samme som ble brukt etter rettsoppgjøret i Norge. "Vi kunne ikke straffe alle!" "Hvem skulle i så fall bygge opp landet etter krigen?" I og for seg gyldige argumenter - dersom det ikke hadde vært for at rettsoppgjøret som sådan rammet så skjevt ... Man hadde lammet oppbyggingen dersom alle hadde blitt fengslet, men man kunne i det minste sørget for at de verste ble straffet.

Hvilken tiltro kan man egentlig ha til mennesker som har deltatt i gruoppvekkende ting, som har mye blod på hendene og som til og med har brukt andre mennesker til å berike seg selv? Gjennom andre kilder kjenner jeg til at den oppvoksende tyske generasjonen etter andre verdenskrig gjorde et kraftfullt oppgjør mot foreldregenerasjonen, og at foreldregenerasjonen hadde mye å stå til rette for. Det måtte imidlertid gå noen år, og på begynnelsen av 1960-tallet var man klar for å ta dette oppgjøret. Det var vel omtrent på den tiden verden ellers var klar for å høre overlevende Holocaust-ofres historier ... 

Jeg mener sterkt at filmer som dette er viktige! Så får vi heller bære over med at første halvdel av denne filmen har et litt for lett preg. Etter hvert henter filmen seg inn og blir nesten så balansert som jeg ønsket det. Kanskje hadde dette å gjøre med at den unge Johann Radmann var en smule naiv til å begynne med (derav filmens letthet), mens alvoret kom for fullt når han begynte å ane konturene av noe større og mer dystert? Alexander Fehling gjør i alle fall en fin tolkning av Radmann, og jeg opplevde også at de øvrige skuespillerne var overbevisende i sine roller. Alt i alt en severdig film - særlig for alle oss som aldri får nok av 2. verdenskrig! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Im Labyrinth des Schweigens
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Radmann), Johannes Krisch (Simon Kirsch), Friederike Becht (Marlene), Hansi Jochmann (sekretær), Johann von Bülow (Otto Haller),
Gert Voss (Fritz Bauer), Robert Hunger-Bühler (Walter Friedberg), André Szymanski (Thomas Gnielka), Tim Williams (Major Parker)
Spilletid: 122 min.

"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.

Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 

Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 

Barbara

På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 

Andrés respekt for Barbara vokser ... 

Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 

Barbara og Stella

Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 

Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 

Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.

Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...

Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...

Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 

Johnny kjenner ikke Nelly igjen

Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 

Nelly blir med på et farlig spill ...

Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.

"The Night Porter" (Regissør: Liliana Cavani)

Charlotte Rampling på sitt mest provokative?

Charlotte Rampling er en av mine yndlingsskuespillere, og i sin tid var det derfor naturlig å få med seg "The Look", hvor skuespillerinnen samtalte med en rekke kunstnere og venner om ulike temaer. Skjønnhet og eksponering, tabu og begjær, kjærlighet og død, demoner og ressonans - slike temaer løftet hun frem i de ulike dialogene i filmen. I den forbindelse ble spesielt filmen "The Night Porter" løftet frem som et eksempel på alle de ulike temaene. I denne filmen fra 1974 spiller Charlotte Rampling en overlevende fra en av Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, som etter 15 år møter igjen en sadistisk nazivakt som utnyttet henne gjennom et sadomasochistisk forhold mens hun var internert. 

Det er regissøren Liliana Cavana som står bak "The Night Porter", og denne filmen har for ettertid blitt stående som hennes beste film, til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - at innholdet i filmen er provokativt og på grensen til det spekulative. Etter en gjennomgang av hennes filmografi på Wikipedia, mener jeg at jeg kun har sett "Ripley´s Game" med Matt Damon i hovedrollen. For øvrig en mesterlig film på alle måter, synes jeg. 

"The Night Porter" dukket plutselig opp på Platekompaniet for en tid tilbake, og jeg var ikke sen om å sikre meg den. Virkelig en må-se-og-eie-film på alle måter, tenkte jeg. Og med en vaskeseddel like provoserende som filmens innhold, skjønt her er det lite som får en til å tenke offer-overgriper-relasjon ... 

Bare for å ha sagt det med en gang: her spoiler jeg filmen. Dersom du ikke ønsker å lese mer, anbefaler jeg å hoppe til de to-tre siste avsnitt, hvor jeg oppsummerer mine inntrykk. 

I filmens innledende scene befinner Lucia Atherton og hennes mann seg på et lukseriøst hotell i Berlin ca. 15 år etter andre verdenskrig. Gjennom Lucias tilbakeblikk skjønner vi at hun har en fortid som Holocaust-fange. I likhet med andre yngre kvinner i leiren, ble hun utnyttet på det groveste av fangevokterne, som forsynte seg av det de ville ha. De brydde seg heller ikke om å skjule dette, og overgrepene fant like godt sted med de andre fangene som vitner som i skjul. Så sikre var de nemlig på at det ikke kom til å være noen overlevende vitner til slutt ...

Forholdet som etter hvert utviklet seg mellom Lucia og SS-offiseren Maximilian The Aldorfer bar preg av vold og avmakt, og i en scene ser vi f.eks. Lucia springe naken omkring inne i et bad, mens Maximilian skyter etter henne. 

Maximilian arbeider tilfeldigvis som nattevakt på hotellet hvor Lucia og hennes mann bor mens de er i Berlin. Både Lucia og Maxilimian forskrekkes da de får øye på hverandre. Hun fordi hun dermed igjen får rippet opp minnene om det forferdelige som en gang hendte ... Han fordi han frykter at hun skal avsløre og angi ham, slik at han til slutt må ta sin straff ... 

Maximilian er medlem av en gruppe eks-nazister som gjør det som står i deres makt for å ødelegge gamle bevis på de ugjerninger de begikk under krigen. På et punkt begynner han å beskytte Lucia, hvis liv ellers vil være i fare dersom de andre i gruppen skjønner sammenhengen. 

Lucia blir igjen på hotellet da hennes mann reiser videre til neste by. Det har forsåvidt vært planen hele tiden, men på dette punktet i filmen ville jeg kanskje ha forventet en flukt. I stedet tar hun samme kveld i mot Maximilian på sitt hotellrom, og etter en del slossing og basketak, ender det med at begjæret tar overhånd. Dermed starter de på et løp som det skal vise seg er umulig å stoppe. Etter hvert forskanser de seg i Maximilians leilighet som de andre eks-nazistene har omringet, klar til å ta livet av dem så snart de måtte vise seg utenfor. (Klar til å sette en stopper for den forrykte sexleken deres, i følge filmens smussomslag - et poeng som ikke akkurat kommer veldig tydelig frem i filmen, synes jeg ... )

Dagene går og matlagrene i leiligheten svinner hen. Til slutt er paret tilbake der de en gang var. Hun utsultet og avmagret, han med full kontroll over alt som skjer. Skjønt han mener å elske henne, men kanskje uten å skjønne helt hva dette faktisk innebærer ... Det ligger an til stor dramatikk, som bygger seg gradvis opp til et slags antiklimaks ... 

Charlotte Rampling var 28 år da hun spilte inn denne filmen, og det skal ha vært denne  som medvirket til at hun for alvor slo gjennom som skuespiller og ble kjent. Kanskje først og fremst fordi filmen er så dyster, så mørk og så tragisk og hun så uendelig vakker og med helt opplagte talenter for karakterskuespillerroller? 



Den mest berømte scenen i filmen, der hun synger Marlene Dietrichs sang "Wenn ich mir was wünchen dürfte", beveger hun seg syngende rundt med bar overkropp - nokså oppsiktsvekkende i 1974 vil jeg anta, og sikkert noe av grunnen til at Charlotte Rampling for alvor ble lagt merke til - og den bibelske symbolikken ligger opp i dagen. Lucia fikk som belønning for denne opptredenen en av fangenes plageånders hode på et fat - en gave fra Maximilian. Kjærlighet? Makt og avmakt? Hvordan skal man ellers kunne forstå denne scenen fullt ut?

Hvorfor går Lucia tilbake til sin tidligere nazi-overgriper? Fikk hun ikke nok etter sitt tidligere fangenskap med grov mishandling for 15 år siden? Handler alt om det hun ble vant til, og som dermed fremstår som det trygge - selv om alle andre ville ha stukket av så fort beina kunne bære dem? Dette gir filmen ikke svar på. I seg selv temmelig provoserende etter mitt skjønn, fordi jeg ikke ser noen hensikt eller mening med denne vendingen i historien. Når det er sagt er det likevel grunn til å understreke at Charlotte Rampling gjør en glitrende tolkning av rollen som Lucia. Dirk Bogarde får også frem Maximilians dualisme. Han er en mann man ikke riktig kan bli klok på, der han rommer både ondskap og på et vis godhet. Han er ikke utelukkende et monster. Dette kommer frem mens han sitter som medlem av eks-nazist-gruppen, og hvor han egentlig bare ønsker å legge alt bak seg og leve et så anonymt og stillferdig liv som mulig. Og han beskytter Lucia, som har dukket opp fra fortiden og som kan avsløre alt ... Men så er det likevel ikke så enkelt å forsvinne inn i anonymiteten i et land som på den tiden var opptatt av å ta et skikkelig oppgjør med sin fortid - alt for å komme videre som et fullverdig medlem av den siviliserte verden. 

Alt i alt en merkverdig og sammensatt film det er vanskelig å forstå fullt ut, men som åpner opp for glitrende skuespillerprestasjoner fra de to hovedrolleinnehaverne Dirk Bogarde og Charlotte Rampling. Jeg kommer ikke unna en femmer på terningen her. 

Helt til slutt: mens jeg googlet på Charlotte Rampling og leste om hennes meritter på Wikipedia (som avslører en fantastisk liste over alle filmene hun har spilt i, og hvor det faktisk kan se ut til at hun bare blir mer og mer populær/brukt jo eldre hun blir, skjønt det nok er lenger mellom hovedrollene i dag enn tidligere), oppdaget jeg til min store glede at både "Night Train to Lisbon" (jf. romanen "Nattoget til Lisboa" av Pascal Mercier - release i februar i år og med Bille August som regissør) og "The Sea" (jfr. romanen "Havet" av John Banville - release i juni i år med Stephen Brown som regissør) er innspilt i år, og at Charlotte Rampling innehar rollene som hhv. Adriana do Prado og Miss Vavasour i disse filmene. Det er mao. bare å glede seg! 

Innspilt: 1974
Originaltittel: The Night Porter
Nasjonalitet: Italia
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Lucia Atherton), Dirk Bogarde (Maximilian Theo Aldorfer) m.fl.
Spilletid: 113 min.

"Mein kampf" (Regissør: Urs Odermatt)

I grunnen en nokså uinteressant film om en kort periode av Hitlers liv


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mein kampf, frei nach George Tabori
Nasjonalitet: Tyskland, Østerike
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Tom Schilling (Adolf Hitler), Gotz George, Anna Unterberger, Bernd Birkhahn, Wolf Bachofner, Elisabeth Orth
Spilletid: 106 min.

Adolf Hitler er på vei til Wien for å søke opptak på kunstakademiet og året er 1910. Den unge Adolf har klokketro på at han skal erobre verden med sin kunst. Desto større er den totale skuffelse da han likevel ikke kommer inn.

Pengelens og uten noen egentlig idé om hvilken retning livet hans skal ta, bor han på et hospits for hjemløse kunstnere. Han knytter spesielt bånd til en eldre jøde, som behandler ham som en sønn og hjelper ham med det meste. Men uansett hvor mye denne mannen står på for Adolf, har han bare forakt å vise tilbake. Allerede den gangen var han opptatt av den rene ariske rase, og ga jødene skylden for alt som gikk galt. Ja, selv det faktum at han ikke kom inn på kunstakademiet, var i grunnen jødenes feil.

Det er en meget sint mann som beskrives i denne filmen. Han er fryktelig sint og alvorlig, og det er nesten vanskelig å forestille seg at han virkelig var akkurat slik og likevel oppnådde en slik makt som han senere fikk. Sånn sett synes jeg ikke at jeg fikk alle svarene her. Det som imidlertid er filmens store poeng er at det var nettopp jøden på hospitset som overtalte ham til å bli politiker da han måtte innse at kunstnerdrømmen var knust. En så liten tilfeldighet, og vips! så har man en av verdens verste massemordere in spe! Hvis denne filmen er basert på virkelige hendelser, så var det også denne jøden som ga ham idéen til den senere boka han skrev - Mein kampf. Dvs. i så fall stjal Hitler denne idéen fra ham.

For å være helt ærlig ble jeg temmelig skuffet over denne filmen. Jeg synes at Gotz George spilte den eldre jøden meget godt, men jeg ble ikke like overbevist over hovedrolleinnehaveren Tom Schilling. Han hadde stort sett ett ansiktsuttrykk, og det er svært likt bildet på DVD-coveret. Dessuten opplevde jeg i grunnen ikke historien som sådan som veldig interessant. Dette tror jeg ville ha stilt seg annerledes dersom hendelsene hadde beveget seg over flere år i Hitlers liv. Noe som imidlertid alltid begeistrer meg er når det er tyskerne selv som lager denne type dokumentariske filmer! Det gir en slik film en helt annen troverdighet enn om den f.eks var produsert i Hollywood. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Tom Schilling som Hitler og Gotz George som jøden

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.

Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi

Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker

Ved Fuji-fjellet

"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere - som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket.  For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak firer på terningen. 

Matthias Schweighöfer som Den røde baron

"Holocaust" (Regissør: Marvin J. Chomsky) - 1978

Jødeforfølgelse og motstandskamp i Tyskland


Da jeg så denne 7,5 timer lange mini-TV-serien våren 2009, var det nøyaktig 30 år siden sist jeg så den, og det var nok med ganske andre øyne jeg så filmen nå.

Den jødiske familien Weiss er en høyt ansett familie i Berlin på 30-tallet. Familiefaren er lege og driver en liten allmennpraksis. Han og Berta har barna Karl, Rudi og Anna. I åpningsscenen befinner vi oss i bryllupet til Karl og (ikke-jødiske) Inga i 1935. Etter som årene går innføres det stadig nye restriksjoner for jødene. Eiendom konfiskeres, tvangsdeportasjoner finner sted og drap på uskyldige begås.

Parallelt følger vi den ariske familien Dorf. Juristen Erik Dorf er i utgangspunktet en nokså godmodig jurist uten jobb. Da han tilbys en stilling under Heydrich, SS-sjefen personlig, er han skeptisk til Hitlers politikk. Men med årene utvikler han seg til å bli en skruppelløs massemorder, ikke minst pga. kona som er innbitt antisemitt og meget opptatt av at ektemannen skal bli en stor mann. All kritisk sans i forhold til det han er med på (systematisk utryddelse av jødene) er borte, og betraktningen av ham og hans utvikling er en studie i ondskapens natur.

Familien Weiss gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre. Først blir Karl sendt til Buchenwald, deretter blir faren deportert til Warszawa. Så blir kona og de resterende barna fratatt hjemmet sitt, og så følger den ene hendelsen mer tragisk enn den andre. Selv om de jødiske hovedpersonene er fiktive, er hendelsene reelle nok. Det tredje riket hadde ikke plass for jøder, sigøynere, homofile, krøplinger, psykisk syke el.l., idet disse var å anse som undermennesker.

Filmen er så inni margen rystende, og det er vanvittig at mennesker er i stand til å begå slike grusomheter mot hverandre. Denne filmen var svært viktig da den kom for 30 år siden, men den er ikke mindre viktig den dag i dag. I årene som har gått siden filmen ble lansert, har det skjedd nye folkemord - til og med i det "siviliserte" Europa ...