Viser innlegg med etiketten Sverige. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sverige. Vis alle innlegg

søndag 4. januar 2015

"Gjenforeningen" (Regissør: Anna Odell)

Et spennende kunstprosjekt om mobbing

Anna Odell (f. 1973) er en svensk kunstner og filmregissør som debuterte med filmen "Gjenforeningen" i 2013. Fra  før av hadde hun laget en kunstfilm som sitt eksamensarbeid - "Ukjent, kvinne 2009-349701", et prosjekt som vakte oppsikt fordi hun brukte seg selv som pasient i psykiatrien for å avsløre ulike maktstrukturer innenfor jussen.

Og brukt seg selv har hun også gjort i filmen "Gjenforeningen". Selv opplevde hun å bli mobbet i samfulle ni år på grunnskolen, og dette har satt sine spor. Da hun i tillegg fikk høre at det hadde vært en 20 års jubileumsfest hvor alle bortsett fra hun var invitert, bestemte hun seg for å lage film om dette. 

Filmen handler kort og godt om hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt invitert. Der hun ankommer en fest hvor alle klemmer og kysser hverandre, mens hun nok en gang merker at de aller fleste forholder seg til henne på en avmålt måte. Vi aner mye dårlig samvittighet hos enkelte, samtidig som de tidligere klassekameratene er opptatt av hvor spesiell hun tross alt var, og er hun ikke veldig spesiell fremdeles, mon tro?

På festen som Anna forestiller seg at hun er invitert på, tar hun tidlig ordet og forteller de andre hvordan hun hadde det mens hun gikk på skolen. Der hun ble oversett og unngått. Ingen ville sitte ved siden av henne med mindre noen var syke, og hun ble holdt for narr på en klassetur. Det var som om hun var besmittet med noe de andre ikke ønsket å komme i berøring av. Mens Anna snakker, kikker enkelte skamfullt ned mens andre blir forbannet. Er de ikke på en fest for å hygge seg, kanskje? Og dersom Anna trenger en terapeut, kan hun vel ta dette ut et annet sted? 

Så reiser en annen gutt i forsamlingen seg, han som var mest populær av alle mens de gikk sammen på skolen. Han forteller en helt annen historie enn den Anna nettopp har formidlet. En historie om samhold og mye moro. Dette gjør Anna eitrende forbannet, særlig fordi akkurat han var den hun oppfattet som den verste, der han ravet øverst i klassehierarkiet. Ikke at han egentlig kom med noen direkte utfall mot henne. Det var vel snarere det at han ikke gjorde noe som helst, og i tillegg overså Anna fullstendig i samfulle ni år, mens de gikk i samme klasse. På den måten legitimerte han mobbingen, og han så en annen vei da den fikk sine styggeste og verste utslag. Anna reiser seg etter at han har snakket, og dette blir starten på en spiral hvor den sympatien vi hadde for henne gradvis forsvinner. For går hun ikke så altfor langt i sin bitterhet? Til slutt ender det med regelrett slosskamp og Anna blir båret ut av lokalet og skuffet inn i en taxi, ydmyket og forlatt. Mens de andre fortsetter festen og er skjønt enige om at det i alle fall ikke var dem det var noe i veien med ... Dessuten var de jo barn den gangen, og hvem kan vel egentlig stille barn til ansvar for det de en gang gjorde?

Det hele er altså bare en film, et kunstprosjekt som Anna har konstruert ut fra en idé om hvordan en slik gjenforening kunne ha fortonet seg dersom hun hadde blitt invitert ... 

Nå begynner det egentlige prosjektet - nemlig å invitere de tidligere klassekameratene til å se filmen sammen med henne og kommentere det de ser. Mens hun ringer rundt, møter hun motbør. Enkelte ønsker åpenbart ikke å si at de ikke vil møte henne igjen, men klarer ikke å si nei og kommer med tåpelige unnskyldninger. Andre sier at de skal ringe tilbake, uten at de gjør det. Men sånn ca. 1/3 av Annas tidligere klassekamerater møter faktisk opp, og dette er den spennende delen av historien. For hva tenker de når de ser filmen? Noen blir svært opptatt av å finne ut hvem som spiller dem selv, en - den mest populære gutten i klassen - skjønner ingenting og er redd for å få sitt gode navn og rykte ødelagt av Annas film, mens en tredje faktisk "legger seg flat" i forhold til hva han har påført henne av smerte. Underveis blir det et poeng hvem som egentlig sørget for at Anna ikke skulle inviteres, og de skylder på hverandre. 

Anna tar ordet på gjenforeningsfesten
Anna treffer også den verste mobberen ved å oppsøke hjemmet der han bor. Vi aner at denne mobberen ikke har forandret seg siden skoledagene. Han er den samme nokså følelsesmessig avstumpede gutten nå som den gang, uten evne til empati for Anna eller for den saks skyld noen andre. 

Hva sitter Anna igjen med etter at prosjektet er så godt som fullført? Å lage film om sine klassekamerater må vel være den ultimate hevnen? Men det er ikke hevn hun er ute etter, men å belyse problemet mobbing fra flest mulig sider. Filmen viser med all tydelighet at de tidligere maktstrukturene som gjaldt i den opprinnelige klassen, fremdeles gjelder. Det er de samme som sitter med definisjonsmakten på hvem som var kule og ukule, inne eller ute. Men å få stempelet mobber på seg, det vil de alle ha seg frabedt. Her er det den gamle leksa om at offeret er den egentlig skyldige, som nærmest ba om å bli plaget fordi han/hun var så spesiell. 

Scene fra gjenforeningsfesten
Scene fra gjenforeningsfesten
Et aspekt ved filmen som jeg faktisk savnet, var hvor alle de voksne var den gangen Anna var barn. Foreldrene, lærerne? Som regel er det kanskje nettopp der legitimeringen av mobbing ligger - foreldre som daglig snakker dritt om andre rundt middagsbordet mens barna hører på, som feller dommer over andre uten å vite hvilke byrder de bærer, lærere som ikke orker å gripe inn når elever de selv innerst inne misliker blir plaget av andre. Dette sier filmen intet om. 

Noe Anna Odell virkelig får synliggjort er at det ikke bare er de aktive mobberne som er ansvarlige, men at også de passive - de som sitter med definisjonsmakten fordi de befinner seg øverst i makthierarkiet - faktisk kan sitte med det største ansvaret når det kommer til stykket. Manglende inkludering, utestengning og isolasjon er noe av det verste man kan påføre et barn, og dette var kjernen i det Anna selv opplevde. Hvem hadde egentlig ansvaret for å bryte isen og ta henne inn i varmen? "De andre"? Dermed pulveriserer alle ansvaret bort fra seg selv, med den følge at ingen gjør noe - heller ikke etter 20 år ... 

"Gjenforeningen" er en utrolig sterk og viktig film, som man bør få med seg! Jeg anbefaler den varmt! Se den sammen med tenåringsbarna og diskuter den etterpå!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Återträffen
Genre: Drama
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Christopher Wollter, Fredrik Meyer, Mikaela Ramel, Minna Treutiger, Henrik Norlén m.fl. 
Spilletid: 89 minutter 

søndag 4. mai 2014

"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 


Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 


Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter

onsdag 6. mars 2013

"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)


I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 


Erlander i forgrunnen med Palme i hælene
Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 


Palme møter Fidel Castro
Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 
Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

søndag 1. april 2012

"Stockholm Östra" (Regissør: Simon Kaijser)

Sterkt drama med Mikael Persbrandt i hovedrollen

Johan er på vei til jobb, og han er i strålende humør. Hele bilen er fylt av gladmusikk - nærmere bestemt "La luna u el pescador" - og for Johan kunne ikke dette øyeblikket vært lykkeligere. Idet han bøyer seg etter noe ved føttene sine, smeller det ... Han har kjørt på et barn, som senere dør av skadene. Han følger med til sykehuset, og der får han et glimt av jentas foreldre. Synet av moren glemmer han ikke, og der og da oppstår det noe inne i ham. Ømhet? Kanskje kjærl
ighet?

Johan blir tiltalt for drapet på jenta, og under rettssaken er kun jentas far til stede. Jentas mor orker nemlig ikke å forholde seg til rettssaken. Det hele ender med frifinnelse.

Deretter går det en stund og så støter Johan tilfeldigvis på Anna, moren til barnet han en gang kjørte på og drepte. Han vet hvem hun er, men hun aner ikke hvem han er. I en tid hvor Anna er fra seg av sorg og ikke klarer å legge det som skjedde bak seg, og hvor hun klandrer mannen sin for å ville glemme deres fantastiske datter, er det paradoksalt nok Johan som blir hennes store trøst. Uten ham ville hun aldri ha klart å komme gjennom denne tiden. De innleder et lidenskapelig og intenst forhold, som blir helt livgivende for dem begge i en tid hvor de - hver på sin måte - står på randen av stupet i livene sine ... pga. en og samme hendelse.

Johan ønsker å fortelle Anna hvem han er, men får det ikke til. Han slites i stykker av skyldfølelse. Uansett - sannheten kommer for en dag, og så spørs det om deres kjærlighet tåler dette. Og hva med deres respektive ektefeller, som jo er en del av det hele?

Mikael Persbrandt er en av de flotteste skuespillerne jeg ve
t om, og i denne filmen spiller han igjen helt mesterlig! Tidligere har jeg tenkt at "bedre enn dette kan det ikke bli" ... Dette tenkte jeg både da jeg så "I en bedre verden" og "Maria Larssons evige øyeblikk". Men så er det slik at for hver film når denne skuespilleren nye høyder. "Stockholm Östra" slo nesten knock out på meg. I en svensk anmeldelse av filmen leste jeg overskriften "Aldrig en falsk ton", og det er dette som gjør filmen så utrolig sterkt. I tillegg til en meget original historie, er samspillet mellom skuespillerne og spesielt mellom Johan og Anna veldig ekte og autentisk. Derfor er det litt underlig at filmen ikke er satt opp på norske kinoer enda, men dette er for alt jeg vet utsatt inntil "Hamilton" med Persbrandt i hovedrollen er ferdigvist på kinoene? (Det forhold at DVD´en ikke har hatt release i Norge enda - kun i Sverige - gjør at jeg har et håp om at den kommer på kino etter hvert. Det fortjener den nemlig!) For øvrig vil jeg fremheve de filmtekniske sidene ved filmen. Om det er et lite snev av sepia eller i alle fall økt metningsgrad av noe gult i bildesekvensene, vet jeg ikke helt, men denne spesielle filmteknikken ga i alle fall filmen en stemning av tristesse. Dette er for øvrig en film både for ham og henne. Min mann og jeg var i alle fall helt enige da rulleteksten kom: her blir det terningkast seks!

Inn
spilt: 2011
Originaltittel: Stockholm Östra
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt (Johan), Iben Hjejle (Anna)
Spilletid: 95 min.



Mikael Persbrandt
Iben Hjejle

søndag 20. mars 2011

"Cornelis" (Regissør: Amir Chamdin)

Hank von Helvete glitrende som Cornelis Vreeswijk!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Cornelis
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama, musikkfilm
Skuespillere: Hans-Erik Dyvik Husby (alias Turbonegers Hank von Helvete) (Cornelis Vreeswijk), Malin Crépin (Ingalill Rehnberg), Helena af Sandeberg (Bim Warne), David Dencik (Fred Åkerström), Johan Glans (Anders Burman), Vera Vitali (Ann-Christin Wennerström)
Spilletid: 97 min.

Cornelis Vree
swijk ble født i 1937 i Nederland, og døde i 1987 i Stockholm. Som barn ble han rammet av tuberkulose, og i 12 årsalderen flyttet hans familie til Sverige. Han var låtskiver, balladesanger og trubadur, og oppnådde stor popularitet i løpet av sitt liv, selv om den største berømmelsen først oppsto etter hans død. I dag regnes han som like stor som Bellman og Evert Taube. Men svensk statsborgerskap fikk han aldri ...

"Cornelis" er filmen om Cornelis Vreeswijks liv. Vi møter ham allerede da han som liten gutt ble fjernet fra sin familie grunnet tuberkulose, og ble plassert på en institusjon av nazistene. Dette var traumatisk for ham.

I Sverige arbeidet han i en del år som pleiemedhjelper på en psykiatrisk institusjon, samtidig som han skrev på sine viser. Han giftet seg med Ingalill, og sammen fikk de sønnen Jack. En tilfeldighet førte til at Cornelis ble oppdaget, og deretter begynte han på sin karriere som opprørsk trubadursanger. Mye fravær fra hjemmet grunnet turnéer, et stadig økende antall episoder hvor fyll var involvert og skandale-overskrifter - alt dette tålte hans kone litt for godt. Men da hun tok ham på fersken i utroskap, valgte hun å ta ut skilsmisse.

Deretter fulgte noen turbulente år, hvor Cornelis forsøksvis levde et liv med en ny kvinne, Bim. Men 
Cornelis´drikking førte til at han ble paranoid langt inn i galskapen, og ganske enkelt ikke var til å leve med. Også Bim forlot ham til slutt ... 

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Hank von Helvete spiller hovedrollen som Cornelus Vreeswijk, og han gjør en så stor rolletolkning at hans innsats kvalifiserer til terningkast seks. Filmprodusentene kunne virkelig ikke ha gjort et bedre valg når de skulle finne noen som skulle spille den dyktige trubadurens vandring fra toppen av sin karriere til han til slutt nådde bunnen ... Skuespilleren skal selv ha uttalt at denne rollen kostet ham mye, og at han måtte hente frem absolutt alt han selv hadde opplevd for å klare å spille Cornelis slik han gj
ør.

Selv om regien av filmen gjør at jeg totalt sett ender med å gi denne filmen terningkast fem, satte jeg pris på at man behandlet trubadurens minne med respekt og ikke vasset rundt i tragedien hans liv utvilsomt må ha vært til slutt. Det store hovedfokuset i filmen er satt på Vreeswijks musikk, og så flagrer på en måte hans begredelige familieliv litt løslig i bakgrunnen. Men kanskje var det også dette som gjorde at filmen som sådan ikke grep meg
helt inn i hjerterøttene når det kom til stykket? Uansett er dette blitt en flott film om Cornelis Vreeswijks musikalske karriere, hvor han som låtskriver skrev de mest fantastiske viser som lever i beste velgående den dag i dag. Alle musikkelskere med respekt for seg selv har i det minste samle-CD´en med de beste låtene hans i musikksamlingen sin. Cornelis Vreeswijk ga for øvrig ut et sted mellom 30 og 40 "skiver" i løpet av sin musikalske karriere.

Her blir det som sagt terningkast fem!





lørdag 6. november 2010

"Fatter´n" (Regissør: Josef Fares)

Innspilt: 2010
Originaltittel: "Farsan"
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Jan Fares, Torkel Petersson,Hamadi Khemiri, Nina Zanjani, Anita Wall, Juan Rodriguez, Jessica Forsberg
Spilletid: 97 min.

Aziz jobber i en skraphandel sammen med Juan og sjefen Jörgen. De tre er svært forskjellige. Jörgen sliter i ekteskapet sitt og lurer på om han kanskje er for lite macho. Juan er singel og er stadig på damejakt. Aziz ble enkemann for 10 år siden, men plages ikke av å være singel. Han har jo sønnen Sami og svigerdatteren Amanda! Dessuten venter de barn, og han gleder seg til å få en riktig stor familie.

Problemet er bare at Sami ikke kan få barn. Han orker ikke tanken på å fortelle dette til sin far, og får kona med på å spille gravid. Dersom alt går etter planen får de et lite adoptivbarn på den tiden Amanda liksom skal føde. Hun vagger rundt med stor mage og later som hun er gravid, mens hun under klærne har en pute. Det hele er nokså patetisk, men Sami orker ikke å fortelle faren sin at han ikke er en ordentlig mann ... Og når det skjærer seg i forhold til det barnet de egentlig skulle adoptere, så aner Sami ganske enkelt ikke hva han skal gjøre. Han utsetter og utsetter å fortelle faren sannheten, og kona blir mer og mer oppgitt over å være tvunget til å være med på et nokså uverdig spill.

Så får Sami det for seg at dersom faren bare får seg dame, så kommer det meste til å bli mye enklere ... Da får han noe annet enn ham, Amanda og barnet å være opptatt av. Han skal imidlertid snart komme til å angre på det han dermed setter i gang!

Filmen "Fatter´n" når ikke på noen måte opp til Josef Fares sin fantastiske komedie "Jalla! Jalla!" som kom i 2000. Det er riktignok mange fornøyelige scener i filmen, og jeg lo opp til flere ganger, men mest av alt kjedet jeg meg dessverre. Mange av scenene ble rett og slett for dumme. Jeg opplevde f.eks. at han som spilte faren, Jan Fares, ble fremstilt som temmelig enkel og dum. Jeg skjønner ikke at det var nødvendlig. Han hadde jo knapt flere replikker å spille på enn 3-4 stykker, som gikk igjen og igjen i absolutt alle situasjoner i filmen. Jeg klarte heller ikke helt å tro på den figuren Nina Zanjani spilte (dvs. Amanda). Hun ble for anstrengt. Man blir liksom ikke noen god skuespiller bare ved å smile og være pen. I tillegg dukket det opp noen fruentimmere som fatter´n ble presentert for, og dette ble også temmelig dumt og nesten karikaturaktig fremstilt, som om det å være singel innvandrerkvinne er ensbetydende med å være på desperat mannfolkjakt. Den eneste av skuespillerne jeg synes kom noenlunde hederlig fra det, var Hamadi Khemiri, dvs. han som spilte Sami. Filmen tok seg litt opp på slutten, med opptil flere rørende scener. Det er disse scenene som redder filmen fra å få terningkast to. Jeg har nemlig landet på terningkast tre



Hamadi Khemiri som Sami og Jan Fares som Fatter´n Aziz

onsdag 7. april 2010

"Arn : Riket ved veiens ende" (Regissør: Peter Flinth) - 2008

Dette er den andre og siste filmen om Jan Guillous´ trilogi om tempelridderen Arn Magnusson.

Arns straff (som tempelridder) nærmer seg slutten, men før han kan dra hjem må han delta i et siste slag i ørkenen nær det forgjettede land, mot seraseneren og hærføreren Saladin. Oppdraget er dømt til å mislykkes, og spørsmålet er om han noen sinne skal få se sin Cecilia igjen og gifte seg med henne ...

Hjemme i Sverige venter Cecilia tålmodig på sin Arn. Ryktene går om at han er død, og i mellomtiden får hun tilbud om stillingen som abedisse i klosteret. Dersom hun avgir sitt troskapsløfte, kan dette aldri noen sinne reverseres.

Det har vært en fornøyelse å følge Arne og Cecilia gjennom disse to Arn-filmene! De er virkelig vel verdt å se!

tirsdag 6. april 2010

"Du levande" (Regissør: Roy Andersson) - 2007

I åpningsscenen sitter et middelaldrende, nokså mislykket par i en park og krangler. Kvinnen er meget melodramatisk når hun fremfører sine urimelige utspill, og når hun ikke får det som hun vil, skriker hun ut at det ikke er noen som forstår henne.

I neste scene kommer en eldre mann subbende, mens han støtter seg til en gåstol. Han sleper på en bikkje, som har surret beina sine opp i snøret, og som derfor er ute av stand til å gå. I en svært uverdig situasjon blir han subbet bort etter veien ...

Da enda en scene med det middelaldrende paret dukket opp - nå befinner de seg i en bar, og kvinnen vil være der og drikke mens mannen forsøker å få henne hjem - da mistet jeg fullstendig interessen, og gadd ikke å se filmen ferdig.

Etterpå ble jeg sittende og fundere på hvorfor denne filmen er blitt så genierklært. Den har fått så mange terningkast seks at det minst må ha blitt yatzy for lengst. Hva er det jeg ikke har forstått? At det å slepe en hund etter seg slik den gamle mannen gjør, er kunst? Jeg følte bare avsmak for hele scenen. Eller er filmen ment som en protest mot alle de vakre filmene som lages? For ikke en av skuespillerne er vakker. Her har regissøren i valget av skuespillere gått til den helt motsatte ytterlighet. Er det det jeg - uten å være det helt bevisst - ikke liker? Jeg tror ikke forklaringen er så enkel.

Her kunne det virkelig vært interessant å høre andres meninger!!!


----------------------------------------------

Sitat fra Wikipedia:

Du levande skiller sterkt ut fra hva som er vanlig. Filmen holder ikke samme dramaturgiske mønster som vanlige filmer, og består isteden for en sammenhengende historie av mange ulike stiliserte tablåer som gjennom sitt visuelle uttrykk er ment å fortelle noe om medmennesklige forhold, enten de er nyforelskede ungpiker, gamle ektepar, på jobb eller fest. De ulike tablåene har ikke nødvendigvis noe til felles eller noe slektskap, selv om enkelte vil se en sammenheng mellom de ulike handlingslinjene.

De til sammen 58 tablåene, er stort sett skutt med stillestående kamera, der hver enkelt scene er filmet i én sammenhengende tagning. Scenene er også ofte skutt fra lang avstand.

Hvis man skal konkludere med et tema i filmen, kan dette sies å være «menneskelige relasjoner i det til dels vanskelige fenomenet kalt livet.» Hverdagsmenneskets kamp for tilværelsen. En gjennomgående sitat i filmen er «det kommer en dag i morgen». Karakterene i filmen har vansker for å vise glede over dette uttrykket. Regissør Roy Andersson sier i et intervju med Magasinet RUSHPRINT «- Jeg har forsøkt å skape en spennvidde i filmen, gjennom å omtale viktige politiske, sosiale, økonomiske og sosiologiske saker – og i bunnen vise hvor sårbart mennesket er, i alle sjikt og aldrer»

--------------------------------------------

Dagbladet anmeldte filmen den 18. oktober 2007, med overskriften "Estetisk og stilistisk briljant, men lite engasjerende"

"Torsk på Tallinn" (Regissør: Thomas Alfredson) - 2007

Denne filmen er bare fantastisk! Noen ganger ble latteren sittende fast i halsen, fordi det føltes feil å le. Mennene som drar over til Estland for å treffe estiske kvinner, har høyst ulike motiver. Noen drømmer om å finne kjærligheten, mens andre bare er ute etter kortvarig moro. Alt i alt en utrolig søt film.

torsdag 1. april 2010

"Maria Larssons evige øyeblikk" (Regissør: Jan Troell) - 2008

Vi befinner oss på begynnelsen av 1900-tallet, og livet i Sverige preges av fattigdom og forandringer i samfunnet. Gjennom øynene på Maria og Sigfrids datter fortelles historien om deres familie. Faren drikker og er voldelig, hvilket innebærer at hverdagen oppleves svært utrygg. Verken barn eller kone aner hvilket humør faren er i når han kommer hjem.

Maria vant for mange år siden et kamera i et lotteri. Kameraet har ligget nedpakket i alle år da hun bestemmer seg for å selge det. Møtet med den lokale fotografen blir imidlertid et vendepunkt for Maria. Han ønsker at hun i det minste skal prøve kameraet før hun selger det, og nokså snart viser det seg at Maria har det helt spesielle blikket for et godt fotografi. Etter hvert blir fotograferingen det som gir henne den ekstra gløden i en ellers nokså grå og vanskelig  hverdag.

Vi følger familien gjennom utallige familieforøkelser, farens stadige tilbakefall til spritflasken, vold og fyll. Maria står på og jobber døgnet rundt for at barna hele tiden skal ha noe å spise og være noenlunde anstendig kledd. Og det mens ektemannen går på fylla og er utro etter noter ...

Filmen er basert på en sann historie, og rent bortsett fra det spesielle med forholdet mellom Maria og sin fotografering, er dette en historie om et kvinneliv Maria dessverre ikke var alene om å leve på denne tiden.

Maria Heiskanen og Mikael Persbrandt var bare helt fantastiske i rollene som Maria og Sigfrid!

Populære innlegg