Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten innspilt før 2000. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten innspilt før 2000. Vis alle innlegg

lørdag 12. mai 2018

"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene
Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point
Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

lørdag 25. november 2017

Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg


På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 


Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 


"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 


"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 


Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.


Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!


Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.


Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.

onsdag 12. juli 2017

"Flukten fra Alcatraz" (Regissør: Don Siegel)


Alcatraz-filmen fremfor noen!

Alcatraz er en liten øy - 500 meter lang - som ligger i San Francisco-bukta. Opp gjennom tidene har øya hatt mange forskjellige funksjoner, men fra 1934 til 1963 - i 29 år - ble den benyttet som fengsel for fanger som det var knyttet særlig stor rømningsfare til. Øya er nemlig omgitt av iskaldt hav med lumske strømningsforhold, og fengselet ble av den grunn ansett som umulig å rømme fra - i alle fall med livet i behold.

I alt 36 rømningsforsøk ble i årenes løp foretatt, og 15 av dem som prøvde å rømme, ble drept under forsøket. Det var imidlertid tre fanger som rømte fra øya og som man aldri fant igjen - verken døde eller levende - og mange myter er spunnet rundt dem. Dette gjaldt fangene Frank Morris og brødrene John og Clarence Angelin. Klarte de virkelig å komme seg unna med livet i behold, eller tok havstrømmene med seg likene av dem slik at disse aldri noen gang dukket opp igjen? Ingen vet dette sikkert. "Flukten fra Alcatraz" med Clint Eastwood i rollen som Frank Morris - hjernen bak det hele - er historien om denne flukten.


Utspringet er spisesalen, der fangene inntok sine måltider med panoramautsikt
inn mot San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen år siden sist jeg så denne filmklassikeren. Etter å ha vært på Alcatraz tidligere i sommer - hvilket var oppfyllelsen av en årelang drøm - var det helt selvsagt at jeg måtte se den igjen. Da hadde jeg sett de knøttsmå cellene og også vært inne i en av dem selv, gått rundt i spisesalen der hvor fangene hadde panoramautsikt inn mot San Francisco - for at de aldri skulle glemme hva de gikk glipp av. Så nær, men dog så fjernt ... Jeg hadde vært inne i biblioteket, som i dag riktignok er tom for bøker. Jeg hadde sett luftegården, gått på alle veiene og stiene på øya, tatt inn tilstrekkelig med inntrykk til å klare å hensette meg i en tilstand hvor det var mulig å se for seg hva som hadde foregått her ... I dag er øya overtatt av sjøfugler - aller mest måker, lomvi og skarv så vidt jeg kunne se - og av mengder med frivillige hobbygartnere som holder plantene og bedene i orden.
Cellene på Alcatraz er knøttsmå! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I "Flukten fra Alcatraz" introderes vi for et helt spesielt samfunn, der ingen vanlige regler gjelder. Urettferdighet rår, og det vi normalt forbinder med rettssikkerhet gjelder ikke her. Det får ikke minst Frank Morris kjenne på kroppen da han blir angrepet av en medfange som har bestemt seg for at Frank skal være "dama hans". Da Frank setter seg til motverge, havner også han i isolat. Krenkelsen han opplever i den forbindelse er så sterk at han for alvor begynner å legge konkrete planer om å rømme.

Foto: Rose-Marie Christiansen

Disse planene tar form da han møter brødrene Anglin. Tilfeldigheter gjør at han får tak i en neglefil som tilhører Warden, den øverste lederen på øya. Warden har det med å la seg styre av tilfeldige innfall. F.eks. da en av fangene har malt ham og han ikke liker det han ser, tar han like godt fra fangen retten til å male ... En interesse som holdt denne fangen oppe og ga ham livslyst ...

Ved hjelp av jobbene de tre fangene har oppnådd det privilegium å få, samarbeider de om å få til en fluktplan. En av brødrene lager en slags båt av seildukstoff, en annen skaffer pappmasje slik at de får laget hoder av seg selv (dermed vil det ta noen timer før vaktene oppdager de tomme sengene deres når flukten er i gang), og en tredje lager et knivredskap som kan brukes til å bryte løs murmassen rundt luftelukene (en murmasse som lett løsner fordi den har "råtnet" av årelang slitasje fra fuktig sjøluft). De lager kunstige lufteluke-skall for å kamuflere at de har løsnet på murmassen, og på turene i luftegården kvitter de seg med mur og sand. Fluktplanen krever målrettethet og utholdenhet. Her er det ikke rom for flaks, for den finnes ganske enkelt ikke.

I og med at fangevokterne fremstilles svært urimelige og lemfeldig i sin avstraffelse av fangene, har fangene - med få unntak - vår sympati nærmest fra første stund. I åndeløs spenning sitter vi "selvsagt" og håper på at de tre fangene skal lykkes ... Sånn sett kan man si at filmen er tendensiøs og drar oss i en ønsket retning. Vi får ikke anledning til å "tenke selv", for her har manusforfatteren og regissøren på forhånd bestemt seg for hva vi skal mene om det som skjer. Er dette et kvalitetstegn ved filmen? tenkte jeg underveis ... I dag ville vi vel neppe ha sagt det. Denne filmen ble imidlertid laget i 1979/1980, og den gangen var det litt andre regler som gjaldt. Derfor er jeg lettere tilgivende, idet jeg mener at "Flukten fra Alcatraz" er en knakende god og velspilt film. Kulissene er autentiske, for filmen er innspilt på Alcatraz.  Jeg gjenkjente til og med en del effekter fra souvernirbutikken på Alcatraz - som krusene fangene drakk vann av, og som reglene de hele tiden måtte forholde seg til. Clint Eastwood gjør en av sine beste rolletolkninger i denne filmen, etter mitt skjønn.

Det var interessant å se filmen igjen etter å ha vært på Alcatraz! Jeg har sett denne filmen noen ganger i løpet av mitt liv, og jeg har nok neppe sett den for siste gang ...

Jeg anbefaler filmen, selv om årene har slitt en del på den! Dette er Alcatraz-filmen fremfor noen!

Innspilt: 1980
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Clint Eastwood (Frank Morris), Patrick McGoohan (Warden), Roberts Blossom (Doc), Jack Thibeau (Clarence Anglin), Fred Ward (John Anglin) m.fl.
Spilletid: 112 min.


søndag 29. desember 2013

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 


En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 



På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.


Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 


Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 


Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 


Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.

søndag 10. mars 2013

"Camille Claudel" (Regissør: Bruno Nuytten)

Om Camille Claudel og Auguste Rodin 

Camille Claudel (f. 1864 d. 1943) bestemte seg tidlig i livet for å bli skulptør. I begynnelsen laget hun skulpturer av leire, men etter hvert gikk hun bl.a. over til å jobbe med marmor. På slutten av 1800-tallet var det høyst uvanlig at en kvinne i det hele tatt hadde en egen karriere - og langt mindre en kunstnerisk karriere. Camille var imidlertid heldig, fordi hun hadde en far som støttet henne i tykt og tynt. 

I filmen, som er basert på en roman av Reine-Marie Paris, blir vi vitne til en familie med stor tro på Camille Claudels talent. Hennes bror Paul Claudel, som hadde evner i retning av poesi, følte at han sto i skyggen av søsteren, som han elsket av hele sitt hjerte. Det forhold at han ikke opplevde å få anerkjennelse fra sin far, slet på ham og etter hvert bestemte han seg for å reise til Amerika. Senere kom han tilbake - etter å ha debutert som poet.


Skulptur av Camille Claudel
I 1883, 19 år gammel, ble Camille kjent med den berømte skulptøren Auguste Rodin, og fikk etter hvert jobb i hans atelier - som den eneste kvinnelige medarbeideren hans. Så gikk det med henne som med så mange av hans kvinnelige modeller for øvrig; hun ble hans elskerinne. Deres åpenlyse forhold ble oppfattet som skandaløst, i særdeleshet av Camilles egen familie. Selv om Rodin ikke var gift med Rose Beurot, hadde han barn med henne og de levde sammen som om de var rette ektefolk. Det var aldri en aktuell problemstilling for Rodin at han skulle flytte fra Rose for å leve sammen med Camille, selv ikke etter at hun ble gravid nesten 10 år senere. Hun mistet barnet og etter dette gikk det nedover med hennes og Rodins forhold. Camille følte dessuten at hun hadde oppgitt sin egen kunst for å være til hjelp for Rodin og hans kunst.


Skulptur av Camille Claudel
Etter hvert ble det viktig for Camille å ta avstand fra Rodins innflytelse på hennes kunst, men bruddet med Rodin og også hennes avstandstagen fra moren og familien for øvrig, førte henne til slutt inn i sinnssykdommen. Få dager etter farens død i 1913 sørget moren og broren hennes for å få henne innlagt i en psykiatrisk klinikk. Da hadde hun ødelagt mengder av sine arbeider, og viste alle tegn til ikke å klare seg selv. Hun var økonomisk nedbrutt og var destruktiv i hele sin livsstil. Hun kom aldri ut fra psykiatrien, og døde etter 30 års opphold ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Filmen slutter idet Camille kjøres bort i en vogn med gitter foran ...

Isabelle Adjani og Gérard Depardieu spiller rollene som hhv. Camille Claudel og Auguste Rodin. Det formelig gnistrer mellom dem gjennom det meste av filmen, og vissheten om at handlingen bygger på historisk korrekte hendelser, gjorde opplevelsen av å se Camilles oppstigning og fall som kunstner ekstra sterk. Særlig den delen av filmen som omhandler hennes sinnslidelse, var det hjerteskjærende og sønderknusende å være vitne til. Filmen er for øvrig svært prisbelønt, og spesielt Isabelle Adjani har mottatt en del av prisene for sin rolletolkning som Camille Claudel. Dette er en film om stor kunst og dens pris - både for kunstnerne selv og for deres omgivelser. Og den selvsagt et must for alle som har et forhold til Auguste Rodins kunst - og selvsagt også for Camille Claudels kunst, skjønt hun er og blir mindre kjent enn Rodin. 

Miljøskildringene, skuespillerprestasjonene og regien i denne filmen gjør at jeg synes den fortjener terningkast fem

Avslutningsvis kan nevnes at DVD´en nokså nylig dukket opp på Platekompaniet. Selv så jeg den for første gang for over 20 år siden. I disse dager er historien spilt inn på nytt - nå med Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel. Ut fra det jeg har kunnet lese meg til, handler denne filmen om tiden fra Camille blir sinnssyk og innlegges i psykiatrisk klinikk,  og deretter om den fånyttes kampen hun kjempet for å slippe ut fra asylet. Filmen har premiere i Frankrike den 13. mars i år, men det har så langt ikke vært mulig å finne ut om og evt. når filmen blir å finne på norske kinoer. 

Innspilt: 1988
Originaltittel: Camille Claudel
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama
Skuespillere: Isabelle Adjani (Camille Claudel), Gérard Depardieu (Auguste Rodin), Laurent Grévill (Paul Claudel), Alain Cuny (Louis-Prosper Claudel), Madeleine Robinsom (Louise-Athanaïse Claudel) m.fl.
Spilletid: 166 min.




Camille og Auguste er blitt elskere
Camille i en berømt positur som inspirerte dem begge i deres kunst 
Auguste Rodin forsøker å finne den perfekte positur til en skulptur
Det begynner å gå nedover med Camille

søndag 3. mars 2013

"Les Miserables" (Regissør: Bille August)

Bille Augusts "Les Miserables" fra 1998

Etter å ha sett den siste spektakulære filmmusikalen av "Les Miserables" med Tom Hooper som regissør, har jeg bestemt meg for å ta for meg alle de filmutgaver av denne filmen som det er mulig å få tak i. I første omgang har jeg gravd frem et eksemplar av "Les Miserables" i min egen filmsamling - en utgave fra 1998 med regissøren Bille August. 


Siden jeg allerede har laget et nokså utførlig handlingsresymé da jeg omtalte 2012-filmen, nøyer jeg meg denne gangen med et nokså kortfattet resymé - aller mest for å få frem det som er annerledes i herværende 1998-film. Og så bør det selvsagt nevnes at dette ikke er en musical.

I filmens åpningsscene har Jean Valjean kommet ut av fengsel etter å ha sonet 19 år pga. tyveri av et brød, og han har funnet frem til biskopen som gir ham mat og nattely. Vi blir vitne til at Jean stjeler sølvtøyet, blir tatt og deretter tilgitt av biskopen, som atpåtil dekker over hans forbrytelse - alt med det formål at han ønsker at Jean skal leve et liv som en ærlig mann. 

Så møter vi Jean Valjean nesten ti år senere, og resten av historien kjenner vi. Fantine får sparken fra Jeans fabrikk, Javert - Jean Valjeans tidligere fangevokter - er blitt politimann - og han er faretruende nær å avsløre Jean Valjean som straffangen som brøt prøveløslatelsesvilkårene. En annen blir beskyldt for å være nettopp Jean Valjean, og etter å ha avslørt seg selv som den rette Valjean, må han flykte - etter at Fantine er død og han har reddet Cosette fra det grusomme vertshusekteparet som har hatt henne hos seg mot betaling fra Fantine. Nesten ti år senere er Cosette en voksen kvinne, som forelsker seg i Marius, og takket være Jean Valjean lider han ikke den samme skjebnen som de andre studentene han forsøker å lage revolusjon sammen med. Han overlever og han og Cosette kan dermed få hverandre til slutt. 

Manuset som filmen er tuftet på avviker fra Victor Hugos roman på en rekke punkter. Bl.a. er f.eks. vertshusekteparets datter Eponine som voksen helt fraværende. Dermed frarøves vi noe av det som skapte dramaet med stor D på slutten - der Eponine ofrer sin kjærlighet for Marius etter selv å ha vært forelsket i ham lenge. Marius er dessuten gjort til lederen av studentene, noe han ikke er i Hugos roman. Jeg skjønte for øvrig ikke hvorfor Jean Valjean ble fremstilt som analfabet, all den tid han ikke var det i romanen. 

For øvrig må jeg si at filmen er både storslått og fin, med et stjernelag i de største rollene. Her møter vi Liam Neeson som Jean Valjean, Geoffrey Rush som Javert, Uma Thurman som Fantine og Vlaire Danes som den voksne Cosette. Dramaet er velspilt, kulissene fremstår nærmest som autentiske og historien er av det udødelige slaget - med kjærlighet, ofre og lidelser i bøtter og spann. Like fullt og kanskje ikke rent lite urettferdig i det hele tatt å nevne: jeg savnet musikken ... Jeg synes denne utgaven av "Les Miserables" fortjener terningkast fem

Innspilt: 1998
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA, England og Tyskland
Skuespillere: Liam Neeson (Jean Valjean). Geoffrey Rush (Javert), Uma Thurman (Fantine), Claire Danes (Cosette som voksen), Hans Matheson (Marius Pontmercy) m.fl.
Spilletid: 129 min.



Liam Neeson i rollen som Jean Valjean 
Uma Thurman som Fantine
Geoffrey Rush som Javert
Claire Danes som Cosette
Hans Matheson som Marius

søndag 4. november 2012

"Kon-Tiki" (Regissør: Thor Heyerdahl)

Den originale Kon-Tiki-filmen

Jeg har tidligere lest og omtalt boka som både denne dokumentaren og det jeg har valgt å kalle 2012-filmen er basert på, og jeg viser til denne


Som tidligere nevnt ønsket Thor Heyerdahl å bevise at det var mulig å manøvrere seg fra Peru til Polynesia ved hjelp av en balsaflåte, slik at folkevandring langs denne sjøveien ikke kunne utelukkes. I filmen vises hvordan balsaflåten ble bygget. Det var viktig at byggingen var så tro mot inka-indianernes flåter som mulig, hvilket innebar at det kun var tauverk som kunne benyttes for å binde balsatrestokkene sammen. Senere skulle det vise seg at denne byggeteknikken var helt genial, fordi uvær og andre påkjenninger mot flåten fikk tauverket til å jobbe seg inn i treverket i stedet for å bli slitt. Dermed ble tauet også beskyttet mot ytterligere slitasje. Båtens navn var for øvrig inspirert av navnet på inkaenes solgud. 

I filmen får vi for alvor innblikk i hva det ville si å være på storhavet i all slags vær på en liten flåte. Under hele den lange turen, som startet den 28. april 1947 i Peru, støtte de ikke på en eneste båt. De var helt prisgitt naturkreftene og havstrømmene, slik disse mest sannsynlig har beveget seg fra Peru mot Polynesia gjennom årtusener. Før de la ut på ferden fikk de vite at havet ville være dødt for fisk så snart de kom bort fra kysten, og at de derfor burde ha med nok proviant på båten til hele reisen. Dette viste seg å være fullstendig feil. Til en hver tid kunne de nemlig ta om bord det de måtte ønske av fisk. De støtte også på mye hai og hval. 

Filmen, som vant Oscar i 1951 for beste dokumentarfilm, var basert på smalfilm, kan jeg lese på Wikipedia. Teknisk sett er kvaliteten på filmen helt grei, men etter dagens standard holder den likevel ikke helt mål. Det som imidlertid gjør at man legger dette til side, er det unike ved det hele - at man her filmer et eventyr slik ingen andre før dem har vært i nærheten av å gjøre. Mange av de mest dramatiske høydepunktene i boka er ikke med i filmen, men blir fortalt av Thor Heyerdahl, som har en forbausende mye bedre engelskuttale enn hva han hadde på sine eldre dager (akkurat dette var jeg faktisk litt spent på på forhånd). Og årsaken er selvsagt åpenbar: når livet sto på spill, var det vel ikke akkurat filming guttene tenkte på. Vi får like fullt innblikk i noe av det de gikk gjennom. Og mens Thor Heyerdahl på forhånd hadde vært opptatt av å finne besetningsmedlemmer som ikke kjente hverandre fra før av, og som ikke skulle rekke å gå lei av hverandres historier i løpet av den 3-4 måneder lange turen (eller 101 dagene, for å være helt nøyaktig), for ikke å si rekke å gå hverandre på nervene, preges filmen av lutter glede og idyll om bord på flåten. De gikk i det hele tatt godt over ens med hverandre. 

Det var moro å få sett denne filmen igjen, som jeg har sett flere ganger i løpet av oppveksten der den gikk i reprise gang på gang på NrK. Jeg gir terningkast fem

Innspilt: 1947-1950
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Thor Heyerdahl, Herman Watzinger, Erik Hesselberg, Knut Haugland, Torstein Raaby, Bengt Danielsson
Spilletid: 75 min.

Les mer om Kon-Tiki-ekspedisjonen på Filmarkivets nettsider
Her kan du se filmen




Bilder fra filmen:





torsdag 25. oktober 2012

"Harens år" (Regissør: Marc Riviere)

Filmatisering av Paasilinnas "Harens år"

For å si det med det samme: jeg er en ihuga fan av Arto Paasilinnas bøker - i alle fall de eldste av bøkene hans. "Harens år" hører med blant mine favoritter - sammen med "De hengte revenes skog" og "Den ulende mølleren"; alle tre bøker jeg i sin tid har gitt terningkast seks. 


Jeg ante ikke at "Harens år" var filmatisert før denne nokså nylig dukket opp i DVD-hyllene hos Platekompaniet. Filmen - en fransk innspilling - ble faktisk spilt inn allerede i 1980. Det foreligger for øvrig en finsk innspilling fra 1977, bare for å ha nevnt det. 

Fotografen Vatanen (spilt av Christopher Lambert) er ute på et foto-oppdrag med en kollega. Mens de er på vei til hotellet, hopper plutselig en hare ut i veien og de klarer ikke å unngå å treffe den.  Haren fyker inn i buskaset, og Vatanen ber kollegaen stoppe bilen. Han går ut i skogen for å lete etter haren, mens kollegaen utålmodig blir stående ved bilen og vente. Men Vatanen vender ikke tilbake, for idet han finner haren som bare er lettere skadet, bestemmer han seg for å hoppe av fra sitt hektiske og utilfredsstillende liv, og frister deretter et liv i ødemarken. 

I begynnelsen lever Vatanen ute i skogen av det naturen gir ham, og det oppstår et tett og nært forhold mellom ham og den lille haren. Etter hvert vender han tilbake til sivilisasjonen, men livet hans er for alltid endret. Han interesserer seg ikke for sine materielle eiendeler, og er kun opptatt av harens ve og vel. De to vennene støter fra tid til annen på farer - både i naturen og blant menneskene - og redder gang på gang hverandres liv. Underveis støter Vatanen på kjærligheten, en sint bjørn, en skogbrann og en gjeng med anleggarbeidere av det virkelig kranglete og farlige slaget. 

Christopher Lambert spiller Vatanen på en helt utmerket måte. Like fullt er det for meg feil at han er fransktalende. Dette er nemlig en finsk røverhistorie, og alt dette franske fratok historien noe av den typiske Paasilinnske sjarmen. Dersom jeg likevel forsøker å se bort fra dette, er historien både varm og rørende. Den lille haren spilles utvilsomt av en tam kanin. Noe annet ville  det ha vært umulig å få til i en slik film. På tross av min skuffelse, som nok henger sammen med vel høye forventninger, er dette en ålreit film som jeg mener kvalifiserer til terningkast fire. For Paasilinna-fans absolutt en film man uten tvil vil ha glede av å få med seg, nå som den faktisk er tilgjengelig på DVD. I mellomtiden går jeg og håper på at den finske innspillingen fra 1977 blir gjort tilgjengelig for Paasilinna-elskere og filmentusiaster.

Innspilt: 1980
Originaltittel: Le liévre de Vatanen
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Lambert (Vatanen), Julie Gayet (Olga), Rémy Girard (Richard Growe) m.fl.
Spilletid: 1 t 36 min.




Vatanen og haren
Vatanen og Olga
Plutselig dukker det opp en bjørn i skogen