"Ryan´s Daughter" (regissør: David Lean)

En gammel irsk klassiker 

Jeg holder på med et prosjekt her på bloggen min, der jeg ser gamle irske filmer som jeg skriver om. Det er fullt mulig å få tak i den legendariske Oscar-vinnende filmen "Ryan´s Daughter", men jeg valgte å låne den på Deichmanske Bibliotek. Produksjonen av filmen er riktignok engelsk, men handlingen og filmlokasjonen er irsk. Filmen er inspirert av Gustave Flauberts roman "Madame Bovary" fra 1857.

David Lean (f. 1908 d. 1991) var en engelsk filmregissør, produsent, manusforfatter og redigerer. Han sto bak store filmer som "Broen over Kwai" (1957), "Lawrence of Arabia" (1962), "Doctor Zhivago" (1965) og "A Passage to India" (1984) - bare for å nevne noen. "Ryan´s Daughter" ble spilt inn i 1970, og i det trekantdramaet som denne filmen handler om, bekles de sentrale rollene av Robert Mitchum (som Charles Shaughnessy), Sara Miles (Rosy Ryan) og Christopher Jones (som Major Randolph Doryan). I tillegg har Trevor Howard rollen som den sentrale skikkelsen Father Hugh Collins, som sørger for ro og orden når mobb-tendensene truer med å ta overhånd i det lille samfunnet. 

Året er 1917, og det som i dag er et fritt Irland, var den gangen underlagt Storbritannia. Spenningen mellom okkupantene og irene går gjennom filmen som en rød tråd, og varsler om det som senere skulle føre til opprettelsen av et fritt og selvstendig Irland. Handlingen i filmen finner sted i en bitte liten, avsidesliggende landsby på Dingle-halvøya. 

I den lille landsbyen går Rosy Ryan rundt og kjeder seg. Hun er vakker og smekker, full av ungpikedrømmer om den store kjærligheten. Nå har hennes store kjærlighet, enkemannen og skolemesteren Charles Shaughhnessy nylig kommet hjem fra Dublin, og hun går ham i møte på stranden. Hun erklærer ham sin kjærlighet, og i første omgang avviser han henne. Han tenker at han er for gammel for henne, ungpike som hun jo er. Rosy insisterer imidlertid på at hun elsker ham, og til slutt gir han etter og gifter seg med henne. 

Ekteskapet blir imidlertid ikke det Rosy har drømt om. Ikke bare henger ektemannen konstant over skolebøkene, og retter oppgaveinnleveringer, men noen romantiker er han heller ikke. Han "ser" henne ikke, selv om han åpenbart trives med at hun er der - stilletiende i bakgrunnen. 

Rosy er datter av den lokale pubeieren, og vi får etter hvert innblikk i at hele landsbyen består av nasjonalister som ønsker at Irland skal bli et fritt land. De tilstedeværende britiske soldatene er på ingen måte populære, selv om de tåles. 

En dag dukker Major Randolph Doryan opp i landsbyen. Han kommer fra fronten (i 1. verdenskrig, som fremdeles raser i Europa), og i tillegg til at han sleper på et skadet bein, lider han av bombesjokk eller posttraumatisk stressyndrom. Han og Rosy faller pladask for hverandre, og innleder et heftig romantisk forhold. I majoren finner Rosy det hun har savnet i ekteskapet, og plutselig føler hun seg levende og attråverdig som kvinne. Livet får mening, og hun blomstrer. 

Ektemannen Charles både ser og ikke ser det som hender. Han håper at det hele skal gå over av seg selv ... Da tar han ikke høyde for at landsbybeboerne oppdager affæren, og at det hele får fatale konsekvenser for Rosy. Parallelt blir vi vitne til opprørssoldater som utstyrer seg med våpen, i håp om å kunne slå tilbake på de britiske okkupantene. Landsbybeboerne er misunnelig nok på Rosy fra før av, og fallhøyden blir derfor enorm for henne ... 

Det er en sterk historie vi får innblikk i her. Det handler både om politikk og kjærlighet - til mennesker og naturen. Irlands natur utgjør en perfekt kulisse for handlingen. Det ville Atlanterhavet slår mot strendene og klippene, og jeg tenkte da på Inch Beach mellom Ring of Kerry og Dingle-halvøya, et fascinerende sted hvor jeg selv har vært. I scenen hvor nasjonalistene berger våpen i en storm som nesten blir helt fatal, tenkte jeg på Dunquin Harbour helt syd på Dingle-halvøya. 

Skuespillerprestasjonene bærer litt preg av at filmen er innspilt i 1970, men det må man jo ta i betraktning når man ser en 50 år gammel film. Robert Mitchum var 50 år da filmen ble innspilt, og han var nok da på høyden av sin filmkarriere. 

Filmkulissene ga meg nok en gang lyst til å reise til Irland! Det ville og utemmede er både skremmende, tiltrekkende og fascinerende. I denne filmen får vi virkelig kjenne på det typisk irske, særlig i spenningen opp mot de britiske okkupantene. De blir ansett som snobbete, mens det irske anses som mer ekte. Religionen spiller en sterk rolle i folks hverdagsliv, og uten Father Hugh Collins myndige inngripen i flere av scenene, kunne det gått riktig galt. Han holder nemlig en beskyttende hånd over samfunnets svake, de som det er lett å trakassere og støte ut. 

Med sine 195 minutter - dvs. drøye tre timer - er filmen lang. På 1970-tallet tålte publikum såvidt lange filmer. I dag ville det være nærmest utenkelig å vise en så lang film på kino. Akkurat dét synes jeg er leit. Noen ganger tar det nemlig så lang tid å fortelle en historie! 

Dette er nok en film jeg vil anbefale varmt! Filmen mottok to Oscars i 1970 - en for beste birolle og en for beste cinematografi. 

Innspilt: 1970
Originaltittel: Ryan´s Daughter
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Sarah Miles (Rosy Ryan), Robert Mitchum (Charles Shaughnessy), Trevor Howard (Father Hugh Collins), John Mills (Michael), Christopher Jones (Major Randolph Doryan), Leo McKern (Tom Ryan)) m.fl.
Spilletid: 195 min.

"The Crying Game" (Regissør: Neil Jordan)

Et irsk plott av beste merke!

Jeg har tidligere omtalt noen irske filmer her på bloggen, og med filmen "The Crying Game", fortsetter jeg på mitt prosjekt. Filmen er fra 1992 og ikke helt enkel å få tak i lenger, så jeg lånte denne på Deichmanske Bibliotek. 

Irske Neil Jordan (f. 1950) er ikke bare regissør. I tillegg er han manusforfatter og forfatter av både romaner og noveller. Jordan har mottatt en rekke priser både for sine filmer og sin debutroman. For "The Crying Game" (eller "Fryktens spill" som er den norske tittelen) mottok han Oscar for beste originale manus. (I tillegg fikk den flere nominasjoner.) Det har jeg ingen problemer med å forstå, for maken til plott som i denne filmen skal man virkelig lete lenge etter! Historien er mangfoldig, kompleks og har har flere bunner. Spesielt imponerende er det at dette er en lavbudsjettfilm.

Andre filmer Neil Jordan er kjent for er "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Intermission" (2003 - her som produsent), "Breakfast on Pluto" (2005), "The Brave One" (2007) og "Ondine" (2009). Det har blitt færre filmer med årene, og heller flere serieproduksjoner, som "The Borgias" (2011-2013) og "Riviera" (2017 - ). (Samtlige lenker peker til mine tidligere omtaler her på bloggen.)

Utgangspunktet for filmen er konflikten i Nord-Irland, mellom styresmaktene og IRA. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et tivoli. Jude (spilt av Miranda Richardson) har lagt an på den fargede britiske soldaten Jody (spilt av Forest Whitaker), og lokker ham inn i "buskene", et stykke borte fra folk. Idet forførelsen skal finne sted, blir de avbrutt og Jody kidnappes. Jude og hennes medspillere er IRA-medlemmer, og planen er å ta et gissel for å få løslatt et arrestert IRA-medlem. 

Det hele betraktes gjennom øynene til Fergus (spilt av Stephen Rea), en mann som frivillig har blitt med på aksjonen. Han settes til å vokte gisselet, og mellom ham og Jody vokser det etter hvert frem en fortrolighet som kommer i konflikt med det oppdraget han har blitt med på. Fergus er ikke så hardhudet som resten av gjengen, og dette merker de andre. Fergus er imidlertid oppsatt på å vise seg tilliten verdig. 

Hele gisselsituasjonen ender fatalt, og kun Fergus, Jude og lederen for aksjonen (spilt av Adrian Dunbar) overlever. Tragisk nok blir den flyktende fangen overkjørt av bilen redningsmennene hans kommer i. 

Fergus skjønner at han må gå under jorden. Han reiser til London, der han begynner å arbeide som en ganske anonym bygningsarbeider under falskt navnt. Han har ikke glemt Jodys historie om kvinnen i hans liv. Dil (spilt av Jaye Davidson) er frisør, og hun vanker på en spesiell pub, hvor hun også opptrer. "The Crying Game" er hennes stjernenummer. 

En dag oppsøker Fergus frisørsalongen hvor Dil jobber, og bestiller en hårklipp. Samme kveld følger han etter Dil til puben. Der blir han vitne til at hun behandles dårlig av kjæresten sin. Han er bergtatt av hennes skjønnhet og mystiske utstråling. Da de to etter hvert innleder et forhold, er han uforberedt på at Dil er transkjønnet ... I mellomtiden dukker de to overlevende fra det mislykkede gisseldramaet opp, og ønsker at Fergus skal ta en viktig rolle i et bestillingsdrap av en eldre dommer ... 

Jeg satt fjetret i de nesten to timene filmen varte. Når du tror at du har skjønt alt, kommer det nye, overraskende vendinger i historien. Sluttscenene er helt eminente! 

Denne filmen har i grunnen alt. Et spennende plott, flotte skuespillerprestasjoner, et interessant politisk bakteppe, en dæsj kjærlighet (er det mulig for en heterofil mann å elske en transseksuell?- for eksempel), innblikk i voldelig ekstemisme der alt handler om "saken", en troverdig tidskoloritt - og flere innblikk i det typisk irske.

Jeg har vært på et par rundturer i Irland, og blir alltid svært nysgjerrig på hvor filmer som dette er innspilt. Denne filmen er for det meste innspilt i England, nærmere bestemt London, mens tivoliscenen er innspilt i Laytown, nord for Dublin. 

Dette er en kvalitetsfilm jeg varmt kan anbefale! Dersom den skulle dukke opp i noen DVD-hyller i fremtiden, kommer jeg til å sikre meg et eksemplar - for jeg ser den gjerne igjen om noen år!

Innspilt: 1992
Originaltittel: The Crying Game
Norsk tittel: Fryktens spill
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk

Sjanger: Thriller
Skuespillere: Forest Whitaker (Jody), Stephen Rea (Fergus), Jaye Davidson (Dil), Miranda Richardson (Jude), Jim Broadbent (Col), Adrian Dunbar (Maguire)
Spilletid: 111 min.

"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point

Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg

På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 

Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 

"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 

"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.

Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du må se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!

Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.

Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.

"Flukten fra Alcatraz" (Regissør: Don Siegel)

Alcatraz-filmen fremfor noen!

Alcatraz er en liten øy - 500 meter lang - som ligger i San Francisco-bukta. Opp gjennom tidene har øya hatt mange forskjellige funksjoner, men fra 1934 til 1963 - i 29 år - ble den benyttet som fengsel for fanger som det var knyttet særlig stor rømningsfare til. Øya er nemlig omgitt av iskaldt hav med lumske strømningsforhold, og fengselet ble av den grunn ansett som umulig å rømme fra - i alle fall med livet i behold.

I alt 36 rømningsforsøk ble i årenes løp foretatt, og 15 av dem som prøvde å rømme, ble drept under forsøket. Det var imidlertid tre fanger som rømte fra øya og som man aldri fant igjen - verken døde eller levende - og mange myter er spunnet rundt dem. Dette gjaldt fangene Frank Morris og brødrene John og Clarence Angelin. Klarte de virkelig å komme seg unna med livet i behold, eller tok havstrømmene med seg likene av dem slik at disse aldri noen gang dukket opp igjen? Ingen vet dette sikkert. "Flukten fra Alcatraz" med Clint Eastwood i rollen som Frank Morris - hjernen bak det hele - er historien om denne flukten.

Utspringet er spisesalen, der fangene inntok sine måltider med panoramautsikt
inn mot San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen år siden sist jeg så denne filmklassikeren. Etter å ha vært på Alcatraz tidligere i sommer - hvilket var oppfyllelsen av en årelang drøm - var det helt selvsagt at jeg måtte se den igjen. Da hadde jeg sett de knøttsmå cellene og også vært inne i en av dem selv, gått rundt i spisesalen der hvor fangene hadde panoramautsikt inn mot San Francisco - for at de aldri skulle glemme hva de gikk glipp av. Så nær, men dog så fjernt ... Jeg hadde vært inne i biblioteket, som i dag riktignok er tom for bøker. Jeg hadde sett luftegården, gått på alle veiene og stiene på øya, tatt inn tilstrekkelig med inntrykk til å klare å hensette meg i en tilstand hvor det var mulig å se for seg hva som hadde foregått her ... I dag er øya overtatt av sjøfugler - aller mest måker, lomvi og skarv så vidt jeg kunne se - og av mengder med frivillige hobbygartnere som holder plantene og bedene i orden.

Cellene på Alcatraz er knøttsmå! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I "Flukten fra Alcatraz" introderes vi for et helt spesielt samfunn, der ingen vanlige regler gjelder. Urettferdighet rår, og det vi normalt forbinder med rettssikkerhet gjelder ikke her. Det får ikke minst Frank Morris kjenne på kroppen da han blir angrepet av en medfange som har bestemt seg for at Frank skal være "dama hans". Da Frank setter seg til motverge, havner også han i isolat. Krenkelsen han opplever i den forbindelse er så sterk at han for alvor begynner å legge konkrete planer om å rømme.

Foto: Rose-Marie Christiansen

Disse planene tar form da han møter brødrene Anglin. Tilfeldigheter gjør at han får tak i en neglefil som tilhører Warden, den øverste lederen på øya. Warden har det med å la seg styre av tilfeldige innfall. F.eks. da en av fangene har malt ham og han ikke liker det han ser, tar han like godt fra fangen retten til å male ... En interesse som holdt denne fangen oppe og ga ham livslyst ...

Ved hjelp av jobbene de tre fangene har oppnådd det privilegium å få, samarbeider de om å få til en fluktplan. En av brødrene lager en slags båt av seildukstoff, en annen skaffer pappmasje slik at de får laget hoder av seg selv (dermed vil det ta noen timer før vaktene oppdager de tomme sengene deres når flukten er i gang), og en tredje lager et knivredskap som kan brukes til å bryte løs murmassen rundt luftelukene (en murmasse som lett løsner fordi den har "råtnet" av årelang slitasje fra fuktig sjøluft). De lager kunstige lufteluke-skall for å kamuflere at de har løsnet på murmassen, og på turene i luftegården kvitter de seg med mur og sand. Fluktplanen krever målrettethet og utholdenhet. Her er det ikke rom for flaks, for den finnes ganske enkelt ikke.

I og med at fangevokterne fremstilles svært urimelige og lemfeldig i sin avstraffelse av fangene, har fangene - med få unntak - vår sympati nærmest fra første stund. I åndeløs spenning sitter vi "selvsagt" og håper på at de tre fangene skal lykkes ... Sånn sett kan man si at filmen er tendensiøs og drar oss i en ønsket retning. Vi får ikke anledning til å "tenke selv", for her har manusforfatteren og regissøren på forhånd bestemt seg for hva vi skal mene om det som skjer. Er dette et kvalitetstegn ved filmen? tenkte jeg underveis ... I dag ville vi vel neppe ha sagt det. Denne filmen ble imidlertid laget i 1979/1980, og den gangen var det litt andre regler som gjaldt. Derfor er jeg lettere tilgivende, idet jeg mener at "Flukten fra Alcatraz" er en knakende god og velspilt film. Kulissene er autentiske, for filmen er innspilt på Alcatraz.  Jeg gjenkjente til og med en del effekter fra souvernirbutikken på Alcatraz - som krusene fangene drakk vann av, og som reglene de hele tiden måtte forholde seg til. Clint Eastwood gjør en av sine beste rolletolkninger i denne filmen, etter mitt skjønn.

Det var interessant å se filmen igjen etter å ha vært på Alcatraz! Jeg har sett denne filmen noen ganger i løpet av mitt liv, og jeg har nok neppe sett den for siste gang ...

Jeg anbefaler filmen, selv om årene har slitt en del på den! Dette er Alcatraz-filmen fremfor noen!

Innspilt: 1980

Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Clint Eastwood (Frank Morris), Patrick McGoohan (Warden), Roberts Blossom (Doc), Jack Thibeau (Clarence Anglin), Fred Ward (John Anglin) m.fl.
Spilletid: 112 min.

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier. 

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.

"Camille Claudel" (Regissør: Bruno Nuytten)

Om Camille Claudel og Auguste Rodin 

Camille Claudel (f. 1864 d. 1943) bestemte seg tidlig i livet for å bli skulptør. I begynnelsen laget hun skulpturer av leire, men etter hvert gikk hun bl.a. over til å jobbe med marmor. På slutten av 1800-tallet var det høyst uvanlig at en kvinne i det hele tatt hadde en egen karriere - og langt mindre en kunstnerisk karriere. Camille var imidlertid heldig, fordi hun hadde en far som støttet henne i tykt og tynt. 

I filmen, som er basert på en roman av Reine-Marie Paris, blir vi vitne til en familie med stor tro på Camille Claudels talent. Hennes bror Paul Claudel, som hadde evner i retning av poesi, følte at han sto i skyggen av søsteren, som han elsket av hele sitt hjerte. Det forhold at han ikke opplevde å få anerkjennelse fra sin far, slet på ham og etter hvert bestemte han seg for å reise til Amerika. Senere kom han tilbake - etter å ha debutert som poet.

Skulptur av Camille Claudel

I 1883, 19 år gammel, ble Camille kjent med den berømte skulptøren Auguste Rodin, og fikk etter hvert jobb i hans atelier - som den eneste kvinnelige medarbeideren hans. Så gikk det med henne som med så mange av hans kvinnelige modeller for øvrig; hun ble hans elskerinne. Deres åpenlyse forhold ble oppfattet som skandaløst, i særdeleshet av Camilles egen familie. Selv om Rodin ikke var gift med Rose Beurot, hadde han barn med henne og de levde sammen som om de var rette ektefolk. Det var aldri en aktuell problemstilling for Rodin at han skulle flytte fra Rose for å leve sammen med Camille, selv ikke etter at hun ble gravid nesten 10 år senere. Hun mistet barnet og etter dette gikk det nedover med hennes og Rodins forhold. Camille følte dessuten at hun hadde oppgitt sin egen kunst for å være til hjelp for Rodin og hans kunst.

Skulptur av Camille Claudel

Etter hvert ble det viktig for Camille å ta avstand fra Rodins innflytelse på hennes kunst, men bruddet med Rodin og også hennes avstandstagen fra moren og familien for øvrig, førte henne til slutt inn i sinnssykdommen. Få dager etter farens død i 1913 sørget moren og broren hennes for å få henne innlagt i en psykiatrisk klinikk. Da hadde hun ødelagt mengder av sine arbeider, og viste alle tegn til ikke å klare seg selv. Hun var økonomisk nedbrutt og var destruktiv i hele sin livsstil. Hun kom aldri ut fra psykiatrien, og døde etter 30 års opphold ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Filmen slutter idet Camille kjøres bort i en vogn med gitter foran ...

Isabelle Adjani og Gérard Depardieu spiller rollene som hhv. Camille Claudel og Auguste Rodin. Det formelig gnistrer mellom dem gjennom det meste av filmen, og vissheten om at handlingen bygger på historisk korrekte hendelser, gjorde opplevelsen av å se Camilles oppstigning og fall som kunstner ekstra sterk. Særlig den delen av filmen som omhandler hennes sinnslidelse, var det hjerteskjærende og sønderknusende å være vitne til. Filmen er for øvrig svært prisbelønt, og spesielt Isabelle Adjani har mottatt en del av prisene for sin rolletolkning som Camille Claudel. Dette er en film om stor kunst og dens pris - både for kunstnerne selv og for deres omgivelser. Og den selvsagt et must for alle som har et forhold til Auguste Rodins kunst - og selvsagt også for Camille Claudels kunst, skjønt hun er og blir mindre kjent enn Rodin. 

Miljøskildringene, skuespillerprestasjonene og regien i denne filmen gjør at jeg synes den fortjener terningkast fem. 

Avslutningsvis kan nevnes at DVD´en nokså nylig dukket opp på Platekompaniet. Selv så jeg den for første gang for over 20 år siden. I disse dager er historien spilt inn på nytt - nå med Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel. Ut fra det jeg har kunnet lese meg til, handler denne filmen om tiden fra Camille blir sinnssyk og innlegges i psykiatrisk klinikk,  og deretter om den fånyttes kampen hun kjempet for å slippe ut fra asylet. Filmen har premiere i Frankrike den 13. mars i år, men det har så langt ikke vært mulig å finne ut om og evt. når filmen blir å finne på norske kinoer. 

Innspilt: 1988
Originaltittel: Camille Claudel
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama
Skuespillere: Isabelle Adjani (Camille Claudel), Gérard Depardieu (Auguste Rodin), Laurent Grévill (Paul Claudel), Alain Cuny (Louis-Prosper Claudel), Madeleine Robinsom (Louise-Athanaïse Claudel) m.fl.
Spilletid: 166 min.

Camille og Auguste er blitt elskere

Camille i en berømt positur som inspirerte dem begge i deres kunst 

Auguste Rodin forsøker å finne den perfekte positur til en skulptur

Det begynner å gå nedover med Camille

"Les Miserables" (Regissør: Bille August)

Bille Augusts "Les Miserables" fra 1998

Etter å ha sett den siste spektakulære filmmusikalen av "Les Miserables" med Tom Hooper som regissør, har jeg bestemt meg for å ta for meg alle de filmutgaver av denne filmen som det er mulig å få tak i. I første omgang har jeg gravd frem et eksemplar av "Les Miserables" i min egen filmsamling - en utgave fra 1998 med regissøren Bille August. 

Siden jeg allerede har laget et nokså utførlig handlingsresymé da jeg omtalte 2012-filmen, nøyer jeg meg denne gangen med et nokså kortfattet resymé - aller mest for å få frem det som er annerledes i herværende 1998-film. Og så bør det selvsagt nevnes at dette ikke er en musical.

I filmens åpningsscene har Jean Valjean kommet ut av fengsel etter å ha sonet 19 år pga. tyveri av et brød, og han har funnet frem til biskopen som gir ham mat og nattely. Vi blir vitne til at Jean stjeler sølvtøyet, blir tatt og deretter tilgitt av biskopen, som atpåtil dekker over hans forbrytelse - alt med det formål at han ønsker at Jean skal leve et liv som en ærlig mann. 

Så møter vi Jean Valjean nesten ti år senere, og resten av historien kjenner vi. Fantine får sparken fra Jeans fabrikk, Javert - Jean Valjeans tidligere fangevokter - er blitt politimann - og han er faretruende nær å avsløre Jean Valjean som straffangen som brøt prøveløslatelsesvilkårene. En annen blir beskyldt for å være nettopp Jean Valjean, og etter å ha avslørt seg selv som den rette Valjean, må han flykte - etter at Fantine er død og han har reddet Cosette fra det grusomme vertshusekteparet som har hatt henne hos seg mot betaling fra Fantine. Nesten ti år senere er Cosette en voksen kvinne, som forelsker seg i Marius, og takket være Jean Valjean lider han ikke den samme skjebnen som de andre studentene han forsøker å lage revolusjon sammen med. Han overlever og han og Cosette kan dermed få hverandre til slutt. 

Manuset som filmen er tuftet på avviker fra Victor Hugos roman på en rekke punkter. Bl.a. er f.eks. vertshusekteparets datter Eponine som voksen helt fraværende. Dermed frarøves vi noe av det som skapte dramaet med stor D på slutten - der Eponine ofrer sin kjærlighet for Marius etter selv å ha vært forelsket i ham lenge. Marius er dessuten gjort til lederen av studentene, noe han ikke er i Hugos roman. Jeg skjønte for øvrig ikke hvorfor Jean Valjean ble fremstilt som analfabet, all den tid han ikke var det i romanen. 

For øvrig må jeg si at filmen er både storslått og fin, med et stjernelag i de største rollene. Her møter vi Liam Neeson som Jean Valjean, Geoffrey Rush som Javert, Uma Thurman som Fantine og Vlaire Danes som den voksne Cosette. Dramaet er velspilt, kulissene fremstår nærmest som autentiske og historien er av det udødelige slaget - med kjærlighet, ofre og lidelser i bøtter og spann. Like fullt og kanskje ikke rent lite urettferdig i det hele tatt å nevne: jeg savnet musikken ... Jeg synes denne utgaven av "Les Miserables" fortjener terningkast fem. 

Innspilt: 1998
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA, England og Tyskland
Skuespillere: Liam Neeson (Jean Valjean). Geoffrey Rush (Javert), Uma Thurman (Fantine), Claire Danes (Cosette som voksen), Hans Matheson (Marius Pontmercy) m.fl.
Spilletid: 129 min.

Liam Neeson i rollen som Jean Valjean 

Uma Thurman som Fantine

Geoffrey Rush som Javert

Claire Danes som Cosette

Hans Matheson som Marius