Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten iransk film. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten iransk film. Vis alle innlegg

lørdag 2. september 2017

"En handelsreisende" (Regi: Asghar Farhadi)

Iransk ekteskaps-drama

Den iranske filmen "En handelsreisende", som kanskje er mer kjent med den engelske tittelen "The Salesman", ble i forbindelse med årets Oscar-utdeling kåret til den beste fremmedspråklige filmen. Filmen konkurrerte med den danske filmen "Land of Mine", svenske "A Man Called Ove", australske "Tanna" og tysk-østerikske "Toni Erdmann". I tillegg vant filmen priser for beste manus og beste mannlige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes i 2016, og en rekke andre nominasjoner og priser på internasjonale filmfestivaler. Regissøren Asghar Farhadi står blant annet bak filmen "A Separation" (med den norske tittelen "Nader og Simin - et brudd" - 2011) og "About Elly" (2009). (Linkene peker til mine filmanmeldelser her på bloggen.) 

"En handelsreisende" hadde Norgespremiere 10. mars i år, og DVD´en har nettopp hatt release i Norge.

Ekteparet Emad og Rana er begge skuespillere i teaterstykket "Death of a Salesman" av Arthur Miller i Teheran. Her spiller de ekteparet Willy og Linda Loman.  Emad er i tillegg instruktør på en skole. 

Emad og Rana har nettopp flyttet inn i et bygningskompleks, hvor de har fått seg en leilighet. Det pågår bygningsarbeider i nabolaget, og en natt truer bygningen med å kollapse. Alle beboerne flykter ut av bygningen. Heldigvis bryter ikke bygningen fullstendig sammen, men det går ikke lenger an å bo der. Beboerne får hentet ut tingene sine, slik at de kan etablere seg andre steder. 


En visuelt vakker film!
Ekteparet blir tildelt en leilighet hvor det åpenbart har bodd en annen kvinne, fordi tingene hennes er stuet inn på et av rommene. Hvem hun var er det ingen som ønsker å fortelle dem.   En kveld er Rana alene hjemme, og hun går inn på badet. Det ringer på og hun antar at dette er ektemannen. Hun låser derfor opp ytterdøren og fortsetter på badet. 

Senere kommer Emad hjem og han undres over at Rana ikke er der. Så oppdager han en masse blod på badet ...

Det viser seg at Rana er på sykehuset, hvor hun blir sydd i ansiktet på grunn av skadene hun har fått. Emad får vite at hun er blitt overfalt, men Rana er lite meddelsom om hva som egentlig hendte. Rana vil helst at han skal tro at hun bare ble slått og at det ikke hendte noe mer. Hun nekter å dra til politiet. 

Emad begynner å gjøre undersøkelser for å finne ut hvem som bodde i leiligheten før dem. Hvem var denne kvinnen? Og hvem var det egentlig den fremmede mannen - for en mann var det - ønsket å besøke? Mens Emad gjør sine undersøkelser, glir ekteparet lenger og lenger fra hverandre ... 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen. 


Scene fra filmen
Tematikken i filmen er svært tabubelagt, og derfor er vi seere henvist til å tenke det meste selv. Samtidig er det liten tvil om at noe mer enn stump vold må ha skjedd. Konsekvensene av at omgivelsene får vite dette er så store at det beste er å gjemme det bort og aldri mer snakke om det - med store følger for parforholdet. Vil mannen klare å ta i sin kone dersom det skulle komme frem at en annen mann har hatt henne? Hva vil omgivelsene tenke om hans kone dersom de får vite mer? Det er en hårfin balanse i det hele, og dette er hovedessensen i filmen, som for øvrig er visuelt vakker og nydelig filmet. I tillegg er den handlingsmettet og med et spenningskurve som gjør at enkelte har kalt den en thriller. Jeg for min del holder på at dette er et drama. Det er også slik filmen er kategorisert da den ble vist på norske kinoer tidligere i år. Filmen fikk da-9 årsgrense.

Det er mye symbolikk i filmen. Bygningene som truer med å kollapse er et slags forvarsel til ødeleggelsene som ekteparet har i vente. Å flytte inn i en leilighet der den forrige leietakeren har flyktet hals over hode og ikke en gang har fått med seg alle tingene sine, har åpenbart også sin pris. Når noe kommer mellom ektefeller og dette er noe de ikke kan snakke om, vil det uvegerlig føre til problemer - før eller siden. Tabuer er aldri enkle å forholde seg til. I et samfunn der alt som har med seksualitet utenfor ekteskapets rammer, er strengt forbudt, vil selv det minste brudd på reglene kunne få fatale konsekvenser. Kanskje er det tross alt best for samfunnet å feie det hele under teppet? For enkeltindividene er det imidlertid i verste fall ødeleggende. 

Denne filmen har hatt stor suksess over alt hvor den har blitt vist. Det skjønner jeg godt. Filmteknisk er filmen lytefri. Lyssettingen i scenene - både på teaterscenen i filmen og i scenene som utspiller seg mellom ektefellene - er utsøkt nydelig, og får frem stemningen ettersom handlingen skrider frem. I begynnelsen er det lyst, for så å bli mørkere og mørkere.  Det er heller ikke tilfeldig at det er "A Salesmans Death" som spilles på teaterscenen, for parallellene mellom skuespillet og det levde livet er flere, selv om rollene på et vis er omvendte i det virkelige liv. Skuespillerne i filmen er dyktige, og samspillet mellom dem er svært troverdig. 

Jeg synes de fleste filmene som vi i Vesten får tilgang til fra Iran, er svært interessante. Måten tabuer angripes på, uten at det blir for politisk, er beundringsverdig (og antakelig helt nødvendig for å få kunstnerisk frihet ...). Skilsmisser og ekteskapsdrama går igjen (i filmer som "Ten" og "Nader og Simin - et brudd"), og tilsvarende gjelder forbudt kjærlighet - som i "Circumstance". Sensur et tema i "Taxi" (og det er problematisk i et land som Iran, noe ikke minst regissøren Jafar Panahi har fått merke) og kvinneundertrykkelse er tema i "Women without men". "Spurvenes sang" er kanskje først og fremst humoristisk, men under ligger det mye alvor. Fattigdom og lemfeldig behandling av arbeidstakere er her bakteppet. Og atter andre ganger kan det bli vel sært - som i "Shirin" ... (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Jeg anbefaler "En handelsreisende" varmt! 

Innspilt: 2016
Originaltittel: فروشندهForušande
Engelsk tittel: The Salesman
Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Taraneh Alidoosti (Rana), Shahab Hosseini (Emad), Babak Karimi (Babak)
Spilletid: 119 min.



lørdag 9. april 2016

"Taxi Teheran" (Regissør: Jafar Panahi)

Iransk sjarmbombe med politiske undertoner

"Taxi Teheran" er en film man bør få med seg - også dersom man vanligvis ikke er så familiær med arabiske filmer. Her møter vi den iranske regissøren Jafar Panahi (f. 1960), som i denne filmen spiller hovedrollen som taxisjåfør. Skjønt spiller og spiller ... Egentlig er han bare seg selv. De som kjører rundt med ham i hans gule taxi, er derimot skuespillere. Amatør-skuespillere riktignok, men de har altså gått inn i ulike roller. Og fordi Jafar Panahi "spiller" seg selv, får hele filmen et preg av å være en dokumentar. Uten at det er det den er ... 

"Taxi Teheran" er et morsomt konsept, skapt under nokså begrensende forutsetninger. Jafar Panahi er nemlig fradømt retten til å spille inn filmer i Iran, men har trosset forbudet og spilt inn denne filmen i smug. Som en slags skjebnens ironi har han også gjort seg bemerket internasjonalt i ettertid. Filmen har nemlig gått sin seiersgang over alt hvor den har blitt vist. 

Kameraet er festet i taket på taxien, og det vi får se er vekselsvis Panahi selv og hans passasjerer. Det meste av samtalene foregår mellom passasjerene han kjører rundt med, mens han selv stort sett lytter og kommer med en og annen praktisk kommentar. Gjennom samtalene får vi innblikk i hvordan det er å leve i Iran i dag. Det handler om menneskerettigheter, kvinners stilling, sensur, kunst, yrkesforbud etc. 

Panahi er taxisjåfør i sin siste film
En mann og en kvinne, som ikke kjenner hverandre, begynner i filmens åpningsscene å krangle om ulike sider ved dødsstraff. Det hele starter med at mannen forteller at han har blitt frastjålet hjulene på bilen sin, og at han mener at den som gjorde det burde bli henrettet. "Henrettet?" repliserer kvinnen - "Du kan da ikke mene at man skal bli henrettet for å stjele noen hjul på en bil?" Hun er dypt sjokkert over hans påstand. Han på sin side mener at folk "har blitt henrettet for mindre her til lands". Dessuten handler det jo "bare" om å statuere et eksempel. 

Gjensynsglede overfor en helt
En annen passasjer gjenkjenner regissøren, og er henrykt over å få treffe ham. Han har mengder med piratkopier av filmer fra Vesten med seg, filmer som er forbudt i Iran. Han henviser til tidligere film-handler med Panahi´s sønn. Vi får forståelse av at myndighetenes sensur av vestlige filmer er en stor vits, for "alle" får sett dem likevel. I skjul ...

To eksentriske søstre og et par gullfisker
To eldre søstre ønsker at Panahi skal frakte dem og fiskene deres til en dam. Der må de før klokka tolv slippe fiskene ut - ellers er de overbevist om at de kommer til å dø. Det oppstår en rekke komiske scener i den forbindelse, som jeg ikke skal røpe. 

En kvinnelig advokat med yrkesforbud, som likevel ikke lar seg stoppe
En kvinnelig advokat som kjemper for menneskerettigheter, kommer også inn i taxien. Panahi og advokaten kjenner hverandre fra før av. Som ham har også hun fått yrkesforbud. Men som ham lar heller ikke hun seg stoppe av dette forbudet ... Hun er på vei til et fengsel for å besøke en sultestreikende politisk fange, i håp om å få fangen til å begynne å spise igjen. 

Panahi´s rappkjeftede niese
Det kommer flere mennesker inn i Panahi´s taxi, som jeg ikke nevner her. Niesen til Panahi må jeg imidlertid ta med noen ord om. Hun er en liten rappkjeftet jente som snakker både på inn- og utpust, og som stiller en rekke interessante og urovekkende spørsmål, under dekke av å være et troskyldig barn. Hun skal lage en film på skolen. Og hun er kjent med sensuren. Det hun likevel ikke klarer å forstå er hvorfor det kan være galt å filme det som er virkelig ... Panahi har ikke noe godt svar han heller ... 

Panahi har laget en rekke filmer (se nærmere om dette på Wikipedia), og de siste tre filmene har han laget i smug fordi han har fått forbud mot å produsere filmer. For "Taxi Teheran" vant han Gullbjørnen i Berlin (2015). Presidenten i juryen, den kjente regissøren Darren Aronofsky, uttalte i den forbindelse at filmen er "a love letter to cinema ... filled with love for his art, his community, his country and his audience".
Filmen ble vist på Film fra Sør i fjor høst, og den hadde Norgespremiere 16. oktober 2015. Film fra Sør har skrevet følgende om filmen på sine nettsider:

Til tross for en lett tone er det mye som ulmer under overflaten i Taxi Teheran. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt ikke tillatelse til å reise utenfor landet. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer subtilt forholdet mellom kunst og virkelighet. Det er ikke alltid lett å vite hva som er autentisk, og hva som er skuespill. Taxi Teheran er mer enn én manns kamp mot maktens langstrakte arm – det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr, til tross for tilsynelatende uovervinnelige hindre.

Jafar Panahi er en av vår tids ledende iranske filmskapere, kjent for Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000) og Offside (2006), som har vunnet bred internasjonal anerkjennelse samt en rekke priser ved store filmfestivaler. Hans filmer kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk, der hovedtyngden ligger på situasjonen for iranske kvinner. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig forbud mot å lage filmer og er blitt utsatt for husarrest over lengre perioder, har han fortsatt å lage og spre sine filmer. Hans siste film Taxi Teheran (2015), som ble spilt inn i hemmelighet, sikret ham Gullbjørnen under Berlinalen.


Lite av det som kommer frem i "Taxi Teheran" er egentlig veldig nytt. Vi vet jo det mest fra før av. Det som likevel er spennende er hvordan en regissør som Panahi har klart å lage en film med et helt spesielt uttrykk, der han setter fingeren på ulike sider ved et lands sensur av sine egne borgere. Ikke minst er det spennende å være vitne til hvordan mennesker innretter seg, og finner nye, kreative veier for å leve sine liv i pakt med egne verdier og behov. Det som gjør denne filmen ekstra se-verdig er humoren og varmen som alle scenene preges av. 

Filmen har for lengst hatt release på DVD, og er for tiden enkel å få tak i. 

Jeg anbefaler "Taxi Teheran" varmt! (Her er en link til flere iranske filmer som jeg tidligere har omtalt på bloggen min.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Jafar Panahi's Taxi
Persisk tittel: تاکسی
Språk: persisk
Sjanger: Drama
Medvirkende: Jafar Panahi, Hana Saeidi og ellers folk fra Teheran
Spilletid: 82 minutter

Denne gangen fant jeg ingen trailer på YouTube med engelsk eller norsk tekst. Jeg anbefaler derfor å gå inn på denne Arthaus-siden og se traileren som ligger der. Da får du et godt inntrykk av filmens fortreffeligheter!

lørdag 7. juli 2012

"Circumstance" (Regissør: Maryam Keshavarz)

Om forbudt kjærlighet i dagens Iran
16 årige Atafeh er datter i en velstående familie i Teheran. Hun og foreldreløse Shireen er bestevenninner. I en periode av livet som for de fleste ungdommers vedkommende - uansett hvor de kommer fra i verden - er preget av oposisjon og løsrivelse, kan man saktens spørre: hvordan gjør ungdommer opprør i et strengt muslimsk land? Er det rom for opprør over hode? Filmen "Circumstance" viser med all tydelighet at jovisst er det det! Om man ikke akkurat kan si at hemmelige nattklubber florerer i Teheran, så er det i alle fall en hel del tilbud for spenningssøkende ungdommer og unge voksne. Og med trusselen om at moralpolitiet når som helst kan dukke opp, blir det hele kanskje ekstra spennende?

Venninnene Atafeh og Shireen er utad veldig tekkelige, men så snart de befinner seg på en fest, kaster de i likhet med de øvrige tilstedeværende kvinnene sløret - og under alt dette er det glitter og stas, stramme kjoler og høye hæler. Det drikkes, flørtes og klines - samtidig som dobbeltmoralen gjør at det gjelder ikke å gå for langt, særlig dersom man er kvinne.

Venninnene står hverandre veldig nær, og etter hvert aner vi en gryende forelskelse mellom de to. De eksperimenterer med hverandres kropper hver gang anledningen byr seg. Det er et farlig "spill" de bedriver, og som kan få helt fatale konsekvenser dersom de blir oppdaget. Homofili er nemlig forbudt og tabubelagt. Ingen synes imidlertid å legge særlig merke til utviklingen mellom dem - ikke før Atafehs eldre bror kommer hjem. Han har vært på avvenning som rusmisbruker, og er blitt svært religiøs mens han har vært borte. Til familiens store bekymring ber han nå fem ganger om dagen, og alt som skjer rundt ham bedømmes ut fra hans strenge religiøse blikk. Han fornemmer umiddelbart det som skjer mellom søsteren og hennes venninne, og hvorfor skjønner vi etter hvert ... Han har også egne planer mht. Shireen ...

Regissøren Maryam Keshavarz vokste opp i USA, men hun tilbrakte sine barndoms somre i Shiraz i Iran. Dette er den første spillefilmen hun har laget. Felles for skuespillerne som deltar i filmen er at de er født av foreldre som forlot Iran i forbindelse med revolusjonen i 1979. For regissøren var det viktig at skuespillerne, som alle snakket flytende persisk, fikk opplæring i hvordan man i dag snakker i Iran. Hun regnet med at filmen kom til å bli forbudt i Iran, men at ulovlige piratkopier kom til å florere likevel.

Det er mange temaer som kommer opp i denne filmen - i tillegg til hovedtemaet som er lesbisk kjærlighet. Her blir vi vitne til strenge kjønnsrollemønstre, korrupsjon, dobbeltmoral, ufrihet i forhold til egne valg osv. Kvinner som er prisgitt sine menn, og som fra det ene øyeblikket til det andre (les: ved å bli gift) får sin livsutfoldelse fullstendig skrinlagt ... Og som kan oppleve at ektemannen forvandles til en despot dersom hun ikke følger de pålegg hun får ... Dermed blir temaene i filmen meget eksistensielle, og berører i alle fall meg ekstra sterkt. I rettferdighetens navn må det nevnes at personene vi får møte i filmen representerer hele spennet - fra ultramoderne mennesker til strengt religiøse - og at det er spenningsfeltet mellom disse ytterpunktene som sånn sett gjør filmen. Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøet som tegnes virker svært autentisk og det rent filmtekniske er med på å skape stemningen som omgir hovedpersonene. En økende uhygge etter hvert som handlingen skrider frem ... "Let no love fall victim to circumstance ... "

Så vidt jeg vet har "Circumstance" ikke vært vist på norske kinoer. DVD´en har nylig hatt release. Filmen har allerede fått et par priser, og jeg tipper at disse ikke blir de siste.

Her
blir det terningkast fem!

In
nspilt: 2011
Originaltittel: Sharayet
Nasjonalitet: USA, Iran, Libanon
Genre: Drama
Skuespillere: Soheil Parsa, Reza Sixo Safai, Sina Amedson, Sara Kazemy, Nikohl Boosheri, Keon Mohajeri, Nasrin Pakkho
Spilletid: 101 min.






torsdag 17. mai 2012

"Ten" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Om kvinners situasjon i dagens Teheran

"Ten" er - talende nok - delt inn i ti scener, som alle finner sted i en bil med en kvinnelig sjåfør bak rattet. Passasjerene i bilen er kvinnens sønn, hennes søster, en brud, en prostituert og en kvinne på vei til bønn. Kvinnen selv er skilt og gift på nytt, og sønnen bor hos sin far. Sønnen dukker opp i forbindelse med samværsavtaler, men ønsker kun å bli kjørt til besteforeldrene. Han er meget fiendtlig innstilt overfor sin mor, som åpenbart har mye hun ønsker å forsvare. Alt for mye, tatt i betrakning av sønnen er så ung ... Han forsøker å sette grenser overfor moren, men til liten nytte. Hun øser like fullt ut av seg alt hun måtte ha av frustrasjoner. Selv om konflikten mellom mor og sønn får relativt stor plass, er det like fullt kvinnenes situasjon i dagens Teheran som er det hovedtemaet, det som går igjen som en rød tråd gjennom hele filmen. 


Vi får aldri vite hvorfor kvinnen kjører rundt med ulike passasjerer, men det ligger i kortene at det er dette hun lever av - å drive en slags transportvirksomhet. I dialogene med kvinnene hun kjører rundt med får vi innblikk i mange ulike kvinneskjebner i dagens Iran. På tross av at Iran er et moderne samfunn, er kvinnenes stilling lite fri. Man får ikke skilsmisse med mindre man kan påvise noe alvorlig galt med sin ektefelle, og på den annen side er viktigheten av å bli gift helt essensiell. Dette forstår vi bl.a. i møtet med den vordende brud, som i begynnelsen er tøff som bare det, der hun prediker at alle forhold handler om å gi og ta, og at det er banalt å elske. Men da hun skjønner at kjæresten hennes ønsker å vrake henne, bryter hun fullstendig sammen. Vi forstår også dette i møtet med kvinnen som drar til et mausoleum for å be - når skuffelsen over at kjæresten ikke vil gifte seg med henne likevel for alvor går opp for henne. Aller mest sårt er det likevel å være vitne til hvordan sønnen til den kvinnelige sjåføren driver fra henne, full av forakt som han er over at hun har foretatt de valg hun har gjort ...

Det er den iranske regissøren Abbas Kiarostami som står bak denne filmen. Han er mest kjent for sine halvdokumentariske filmer. Blant annet kan jeg lese på Wikipedia (på den engelske siden) at den kvinnelige sjåføren i "Ten" (spilt av Mania Akbari) brukte sin egen livssituasjon som basis for filmens sekvenser med den unge gutten, som er hennes sønn i hennes virkelige liv (Amin Maher). Noen av dialogene er improvisert der og da, og dette bærer filmen også preg av. Det er lite av elegante replikkvekslinger slik vi er vant til å se i velregisserte filmer. På den annen side er f.eks. kranglene mellom moren og sønnen til å få fullstendig avsmak av, der de begge nærmest driver hverandre til vanvidd. Og sånn sett kanskje svært realistisk i situasjoner hvor fraskilte foreldre river og sliter barna sine i stykker?

Det
er åpenbart at det å lage helt spesielle filmer er Abbas Kiarostamis varemerke. Tidligere har jeg sett "Shirin", som er en av de mest spesielle filmene jeg har sett (og som ikke falt helt i smak hos meg), og "Møte i Toscana" eller "Certified Copy" som er originaltittelen, og som jeg likte svært godt. Jeg siterer fra Wikipedia:

"Typisk for Kiarostami er realistiske og humanistiske filmer, ofte om barn, som kan ta opp temaer som fattigdom, jordskjelv, ulykkelig kjærlighet, sjølmord osv. på en original og gripende måte med innslag av humor. Han lager både dokumentarer og spillefilmer ute i den iranske virkeligheten, der han konfronterer moderne mennesker fra det kulturelt vestlige Teheran med landsbyboere. Han bruker mange amatører, bilder uten regi fra gateliv og folkeliv og naturpanoramaer. Han filmer ofte både samtaler og lange sekvenser uten ord inne i biler, noe som gir ham mulighet til å gå tett inn på ansikter og personer og vise dramatiske landskaper.

Kiarostami er også fotograf og poet. Både i bilder og filmer viser han blant annet den uvanlige skjønnheten i det tørre og treløse iranske landskapet.

Han blir ofte omtalt som en etterfølger av de italienske neorealistene, men filmene hans er også svært nyskapende, og skiller seg en god del fra moderne vestlig film."


Jeg har ytterligere fire filmer av Abbas Kiarostami liggende på vent - "The wind will carry us", "The taste of cherry", "10 on Ten" og "AB
C Africa" - som jeg ser frem til å se og blogge om! Med unntak av den siste, er handlingen i samtlige filmer lagt til Teheran.

"Ten" fortjener i alle fall terningka
st fem, slik jeg vurderer det. Det er kanskje ikke først og fremst glitrende rolletolkninger som har vært avgjørende for min vurdering, men heller det originale uttrykket og spennende og overraskende dialoger svært annerledes enn det jeg er vant til. Denne filmen fengslet meg rett og slett. 

Innspilt: 2002

Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk
Genre: Drama
Skuespillere: Mania Akbari (kvinnelig sjåfør), Amin Maher (kvinnens sønn)
Spilletid: 89 min.





søndag 29. april 2012

"Nader og Simin - et brudd" (Regissør: Asghar Farhadi)

Små løgner med store konsekvenser

De
t er ikke ofte det kommer iranske eller persiske filmer til Norge. Når dette skjer og jeg at på til kan lese at aktuelle film har vunnet prisen som beste fremmedspråklige film både av Oscar og Golden Globe, så betyr det ganske enkelt "løp og kjøp" i mine ører. Dette er en slik film man bør få med seg dersom man er over gjennomsnittet interessert i film, for ikke å snakke om over gjennomsnittet interessert i andre kulturer! Filmen er for øvrig omtalt som "årets beste film" av NrK P2. Og som "et universelt drama om moralske valg og samtidig en subtil kommentar til livet i dagens Iran", kan man lese på Filmwebs omtale av filmen.

I åpningsscenen befinner ekteparet Nader og Simin seg hos en dommer for å drøfte spørsmålet om skilsmisse. De har vært gift i mange år og befinner seg høyt oppe på den sosiale rangstigen i Teheran. Sammen har de datteren Termeh, som er 11 år. Simin ønsker å flytte fra Iran, og hun vil gjerne ha med seg både datteren og ektemannen. Akkurat hvor hun ønsker å reise får vi aldri vite, kun at hun har et visum som er i ferd med å gå ut. Det haster med andre ord.

Nader føler at han ikke kan reise fordi han har ansvaret for sin Alzheimer-rammede far, som bor hjemme hos dem. Han har for så vidt ikke noe i mot at Simin reiser, men i så fall må hun gjøre det uten datteren deres. Og fordi Simin ikke makter tanken på å reise uten datteren, er en skilsmisse fra Nader den eneste muligheten. Det er han ikke villig til å gå med på. Å få skilsmisse fra en mann som ellers hederlig på alle mulige måter, og som verken har mishandlet henne eller forsømt sine ekteskapelige plikter på andre måter, er - uten hans samtykke - ikke mulig etter iransk lov. Reise gjør hun imidlertid som hun vil med. Alene!

Simin flytter hjem til sine foreldre, og datteren blir igjen hos faren, som på dette tidspunktet er den det er størst grunn til å synes synd på i hennes øyne. Nader har ikke vært klar over hvor mye hans kone faktisk har gjort for hans far, som nå er nærmest fullstendig pleietrengende. Han hyrer inn en kvinne til å passe på faren, slik at livet hans med full jobb og ansvar som far kan fortsette ufornødent videre. Kvinnen som ankommer hans hjem for å ta seg av faren, blir helt fra seg da hun skjønner at den gamle mannen gjør på seg og at hun faktisk må vaske ham "der". Hun er sterkt i tvil om dette er tillatt etter islamske lover og regler. Uansett - dette må mannen hennes aldri få greie på!

Så oppstår det noen uoverensstemmelser mellom Nader og den innleide kvinnen, noe som fører til at Nader ikke lenger er interessert i at hun skal passe faren hans. Det hele ender med et basketak i ytterdøra fordi kvinnen insisterer på å komme inn, mens Nader vil ha henne ut. Da kvinnen etter dette aborterer og påstår at årsaken til dette er at hun ble dyttet ned trappa i oppgangen til Nader, er det full krig mellom de to familiene. Kvinnens mann dukker opp, og de bringer så hele saken inn for en iransk dommer. Plutselig er Nader tiltalt for mord på et ufødt barn. Spørsmålet er om Nader visste at kvinnen var gravid før han dyttet henne, ja, om han nå egentlig dyttet henne i det hele tatt når det kom til stykket? Er dette lykkejegere som kun er ute etter hans penger, og som har satt opp en felle for å få ham til å betale det de forlanger? Mens dramaet utspinner seg på dommerkontoret, skjer det mye i kulissene. Hvem lyver når det kommer til stykket?

Dette er et sterkt ekteskapsdrama som også gir innblikk i mange forhold ved det iranske samfunnet. Om hvordan lover og regler fungerer, om hvordan en familie i både øvre og
nedre sosiale lag lever i Teheran, hvordan religiøse restriksjoner griper inn i familienes hverdagsliv osv. Skuespillerprestasjonene er sterke, og det er et intenst drama vi blir vitne til. Filmen er full av overraskelser, og man vet aldri hva som møter en rundt neste sving. Sånn sett er den åndeløst spennende fra begynnelse til slutt! Midt i dramaet står en 11 åring som er opptatt av at man ikke skal lyve, og hvis lojalitet foreldrene kjemper en innbitt kamp om ...

Alt i alt 
synes jeg filmen fortjener terningkast fem

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: Jodaeiye Nader az Simin
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Genre: Drama
Skuespillere: Leila Hatami (Simin), Peyman Moadi (Nader), Shahab Hosseini (Houjat), Sareh Bayat (Razieh), Sarina Farhadi (Termeh), Merila Zarei (Miss Ghahraei), Ali-Asghar Shahbazi (Naders far), Kirmia Hosseini (Somayeh)
Spilletid: 122 min.


Ekteparet Simin og Nader er hos en dommer for å drøfte skilsmisse

Nader steller sin Alzheimer-rammede far

Ekteparet som påstår at Nader har tatt livet av deres ufødte barn

Sinnene står i kok underveis i prosessen

tirsdag 11. januar 2011

"Spurvenes sang" (Regissør: Majid Majidi)

Iransk landsbysjarme


Innspilt: 2008
Originaltittel: Avaze gonjeshk-ha
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Skuespillere: Reza Naji, Maryam Akbari, Kamran Dehghan, Hamed Aghzai
Spilletid: 93 min.

Karim jobber på en strutsefarm utenfor Teheran. Selv om han og familiens hans er fattige, har de i grunnen det de trenger likevel. Ingen trenger i alle fall å sulte. En dag skjer imidlertid det fatale at en av strutsene rømmer. Karim får ansvaret for dette og mister jobbem. Omtrent samtidig har hans datter klart å miste høreapparatet sitt i forbindelse med lek, og det koster mange penger å skaffe et nytt. Situasjonen er fortvilet!

I forbindelse med en tur innom Teheran oppdager Karim ved en tilfeldighet at han kan tjene penger på å frakte folk hit og dit på motorsykkelen sin. Helt andre pengebeløp enn dem han har vært vant til er i omløp, og dermed oppstår det også en del fristelser som det skal mye til for å klare å stå i mot. Og Karim, som vanligvis har pleid å dele generøst med seg, blir plutselig mer påholden og gjerrig. Dette liker hans kone svært dårlig.

Denne søte, lille filmen har absolutt både snert og moral. For til slutt blir det på en måte Karims grådighet og trang til å ha alt for seg selv som bokstavelig talt holder på å ta livet av ham. Og dermed får han all mulig bruk for den generøsitet menneskene rundt ham er i stand til å gi ...

Dette er en liten perle av en film om en enkel mann og hans skjebne på landsbygda utenfor Teheran. Kanskje blir livet på landsbygda i overkant mye romantisert i denne filmen, men det får så være. Alt trenger jo ikke å bestå i elendighetsbeskrivelser heller. Når det gjelder skuespillertalenter vil jeg spesielt fremheve barna som deltok. Deres skuffede ansikter da de skjønte at fiskene de hadde kjøpt i håp om å bli millionærer, måtte slippes løs for at de ikke skulle dø ... helt ubetalelig! En del av scenene i filmen var hjerteskjærende vakre - som da Karim jakter på den forsvunne strutsen over åskammene utenfor Teheran. Det er noe ved menneskene som beskrives i denne filmen, som i alle fall gikk rett hjem hos meg. Jeg synes filmen fortjener
terningkast fem!





lørdag 6. november 2010

"Women without men" / "Kvinner uten menn" (Regissør: Shirin Neshat)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike, Tyskland, Østerike
Språk: Persisk/engelsk
Originaltittel: Zanan-e bedun-e mardan
Skuespillere: Pegah Ferydoni, Arita Shahrzad, Shabnam Tolouei, Orsi Tóth
Spilletid: 95 min.

Det historiske bakteppet i denne filmen er de politiske forholdene i Iran i 1957. Sjahen flyktet da de millitære gjorde et statskupp, men vendte som kjent tilbake etter en tid. Det sies at det var i denne perioden grunnlaget for den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble skapt. Da forlot sjahen Iran for godt, og siden har landet vært styrt av religiøse ayatollaher.

Vi møter fire kvinneskjebner. Fakhri lever i et kjærlighetsløst ekteskap. Akkurat hvor meningsløst livet og ekteskapet med hennes humørløse og surt fordømmende ektemann har vært, går for alvor opp for henne da hennes fordums elskede dukker opp igjen i Iran etter mange år i utlendighet. Dette gir henne mot til å gå fra sin mann og etablere seg i et falleferdig herskapshus med en vidunderlig hage ute på landet.

Her dukker Zarrin opp, mer død enn levende. Hun har flyktet fra et liv i prostitusjon, skrekkslagen etter at hun ikke lenger klarte å se ansiktene til kundene sine. Og etter hvert finner også Faezeh veien dit. Hennes venninne Munis er død, etter å ha tatt livet av seg grunnet de strenge forholdene broren har latt henne leve under. Som 30 åring og ugift var Munis lite verdt som kvinne og menneske. Faezeh, også hun ugift, kan ikke vende hjem til sine etter en voldtekt. Hun er nå en kvinne uten ære ... og uten fremtid.

Livene til disse kvinnene flettes sammen. Selv om de er svært ulike, har de likevel mye felles nettopp fordi de er kvinner i et land som Iran. Etter hvert trenger omverden seg inn på deres fredede lille plett, og dette får noen konsekvenser ingen av kvinnene hadde forutsett.

Kvinneskjebnene vi får innblikk i er ikke ekstreme på noe vis. Tvert i mot er de nokså hverdagslige i et land hvor kvinneundertrykkelse lever i beste velgående. Ikke å få bestemme over sin egen skjebne, sine egne valg, hvilke drømmer man skal få lov til å forfølge, hvilken ektefelle man skal slå seg til ro med ... Jeg tror knapt Vestens kvinner kan forestille seg dette. For hva blir egentlig igjen når all individuell frihet tas fra en, og det knapt finnes andre former for frihet heller? Uttrykket i filmen er malerisk og magisk. Kun det aller nødvendigste av replikker er med. Jeg ble veldig berørt mens jeg så på filmen. Fordi regissøren Shirin Neshat selv er perser, har hun maktet å fortelle en svært nyansert historie. Det er absolutt håp! For selv et undertrykket folk - kvinner som menn - har sine metoder og lar seg ikke kue så lett, selv om det kan se slik ut på overflaten. Det har selvfølgelig ikke vært mulig å lage denne filmen i Iran, og Neshat lever selv i eksil i dag.


Terningkast fem.








onsdag 25. august 2010

"Shirin" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Iran
Spilletid: 92 min.

I denne filmen betrakter vi mer enn 100 ulike kvinneansikter, der de sitter og ser på en film basert på et persisk dikt av Nizami fra det 12. århundre. Dette diktet er Irans "svar" på legenden om Romeo og Julie, altså om umulig kjærlighet hvor de elskende er villige til å dø for hverandre.

Hele tiden hører vi lydene fra film-lerretet og får sånn sett med oss hele historien av Nizami. Kvinnenes ansikter røper hele følelsesregisteret; forbauselse, latter, tristhet, glede, likegyldighet og gråt - etter hvert som handlingen skrider frem. Vi ser unge ansiklter, gamle ansikter, vakre ansikter, mindre vakre ansikter ... og det er vel stort sett det ...

Å lage en hel film utelukkende bestående av ansikter i ulike uttrykksformer er sikkert både kreativt og originalt, men hvor mye ga det meg egentlig når det kom til stykket? Svært lite er jeg redd. Rent bortsett fra at jeg nå kjenner det gamle persiske diktet fra det 12. århundre i grove trekk ...

Filmen ble nok i særeste laget for meg, men av respekt for kunstneren som står bak, unnlater jeg å felle noen dom i form av terningkast denne gangen.

Populære innlegg