Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten skrivekunst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten skrivekunst. Vis alle innlegg

søndag 5. juli 2020

Karl Ove Knausgård: "Uforvarende"


 Knausgård om skrivekunsten

Forlaget Oktober har i serien Lese, skrive invitert noen utvalgte forfattere til å skrive om lesing og skriving. Hittil har det kommet ut fire hefter, som alle har essayets form og som "seier noko vesentleg og særeige om det å skriva, det å lesa", se forlagets presentasjon av serien på deres nettsider. Jeg er vel egentlig litt overrasket over at det ikke har kommet ut flere hefter i denne serien, men det kan kanskje indikere at det ikke er så mange forfattere som har ønsket å delta?

Karl Ove Knausgårds bidrag heter "Uforvarende" og det kom ut i 2018. Jeg er en stor beundrer av Knausgårds litteratur, og har lest nesten alt han har utgitt. Mye av dette har jeg skrevet om på bloggen min (15 bøker i alt), sist hans bok om Edvard Munchs kunst - "Så mye lengsel på så liten flate". Årsaken til min fascinasjon for Knausgårds forfatterskap er utvilsomt hans ærlighet, i tillegg til at han skriver fantastisk godt. Når han skriver om seg selv, åpner han opp 100 %. Han gir alt! Det gjør at uansett om jeg liker det han skriver eller ei, så slutter jeg aldri å respektere ham for det han står for. Og så er det denne blandingen av ulike sjangere, den skrivestilen som kalles autofiksjon, som det er svært givende å fordype seg i. Som leser får jeg alltid så mye mer enn jeg forventer. Han setter ord på følelser, opplevelser og tanker på en måte som vi andre bare kan drømme om å få til, og som vi håper skal smitte litt over på oss som leser tekstene hans. Rett og slett fordi han får oss til å se ting fra litt flere perspektiver enn vi klarte på egenhånd. Og vi håper selvsagt at vi skal bli bittelitt klokere enn det vi var før vi åpnet bøkene hans ... 


Innledningsvis påpeker Knausgård at spørsmålet om hvorfor han skriver, høres så enkelt ut, men at enkeltheten er forræderisk. Og når selv han sliter med å komme i gang, han som er en så genial forfatter, da skjønner jeg mer hvorfor så få forfattere har bidratt i Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober.

"Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Men det er ikke derfor jeg skriver. Og det var heller ikke derfor Munch malte. For forhandlingen er alltid personlig, aldri - eller ytterst sjelden - ideell eller representativ."
(side 13)

Lenge fulgte han selv noen grunnleggende regler for sin skriving, som at man ikke skal psykologisere når man beskriver karakterene. Dette kalles "show it, don´t tell it". Dette gjorde imidlertid at tekstene hans ble innelukkede og ufrie. Først da han brøt reglene og begynte å fortelle hvordan noe var, "når jeg begynte å beskrive mennesker i psykologiske termer", begynte tekstene å røre på seg. (side 14

Knausgård forteller om hvordan han slukte bøker som svært ung gutt. Den ene boka etter den andre, i ensomhet og uten å diskutere det han leste med noen. Skjønt, som han skriver - man er jo aldri alene når man leser. Uansett - han lærte ikke noe av bøkene han leste den gangen, han forbrukte dem og flyktet med dem. Inntil det dukket opp en bok som ikke forlot ham etter at siste side var vendt. Den boka het "Trollmannen fra Jordsjø" og var skrevet av Ursula K. Le Guin. Han reflekterer over hvorfor denne eventyrboka fikk så stor innvirkning på ham. Hvorfor ikke "Ulysses" av James Joyce? Barneboka relaterte seg til følelsene som angikk ham, og det var sterkt.

"Denne følelsesbaserte måten å tenke og forstå på er unik for litteraturen, eller for en del av litteraturen, og selv om jeg i mange år mistet den av syne, da jeg studerte litteratur og litteraturteori og trodde bare det cerebrale hadde verdi, at innsikt bare kunne nås ved refleksjon, forsvant den aldri - jeg leste Ulysses, og jeg beundret den voldsomt, men det var "De døde" som satte spor i meg, og da jeg leste Idioten av Dostojevskij, var det ikke refleksjonen den satte i brann, men følelsene.

Tankene og følelsene utelukker ikke hverandre, selvfølgelig, det er nettopp det motsatte som skjer i lesningen, og som jeg erfarte for første gang da jeg leste Ursula K. Le Guins barnebokklassiker, de føres sammen. Å lese er en annen måte å tenke på." (side 23)

I essayet er Knausgård innom mye kjent litteratur, som Hamsuns "Sult", der vi er så tett på hovedkarakteren at det verken finnes noe plott eller karakteroppbygging, men hvor alt handler om hva han ser. I motsatt ende av skalaen befinner Milan Kundera seg, hvor den allvitende fortellerstemmen ikke overlater noe til fantasien, fordi alt sies like ut.

"Misforholdet mellom den virkeligheten jeg levde i og den litteraturen jeg skrev, førte til at jeg på et visst tidspunkt bestemte meg for å kaste kortene og forsøke på noe nytt. Jeg ville komme nær virkeligheten, og den sjangeren jeg følte størst affinitet til da, var dagboken. Hvordan ville det bli om jeg kombinerte dagbokens jeg-nærhet og refleksjonstrang med den realistiske steg-for-steg-romanen? Reglene jeg satte opp da, var eksepsjonelt enkle. Jeg skulle bare skrive om ting som virkelig hadde hendt, og jeg skulle skrive som jeg husket dem, ikke gjøre research og ikke korrigere mot andre versjoner. Jeg skulle også skrive et visst antall sider hver dag, først fem, siden ti, og mot slutten opp mot tyve. På den måten ville jeg rett og slett ikke få tid til å tenke, til å planlegge og kalkulere, men måtte bare følge etter det som til enhver tid dukket opp på skjermen foran meg." (side 33)

Da Knausgård skrev Min kamp som til slutt ble seks bind, var målet å bryte hans egne forestillinger om verden, og la det som holdes nede av dem, flyte opp. "Den eneste måten å gjøre det på for meg, var å abdisere som konge av meg selv og la det litterære, altså skrivingen og skrivingens form, lede veien." (side 34)

Hvorfor sitter man gjerne igjen med en tomhetsfølelse etter å ha sett den besettende TV-serien Game of Thrones, som får en til å ville se enda en episode, så enda en og knapt klare å slutte? Hvorfor?

"Jeg tror det er enkelt. Det vi ser etter i kunsten, er mening. Det meningsfulle er forpliktende. Det forpliktende har konsekvenser. Faller et barn ned fra et høyt tårn, som det gjør i Game of Thrones, føler du kanskje sjokk, og et stikk av noe som minner om sorg, som i neste øyeblikk går over, for intrigene fortsetter, og det at de fanger, er hele poenget med dem. Barnet har du glemt. Følelsen er uforpliktende." (side 54)

Knausgård resonnerer videre og sammenligner denne hendelsen i Game of Thrones med Lars von Triers "Antichrist", der en tilsvarende hendelse er det sentrale i filmen. Men til forskjell fra TV-serien, slippes ikke taket i tematikken, og konsekvensene utforskes inntil det ytterste. En slik film kommer tilbake til en, kanskje flere år etterpå. Den forplikter på en helt annen måte. Fortsatt er det en illusjon, siden det "bare" var en film, men likevel ... Det er annerledes. 

Det lille essayet "Uforvarende" er skrevet i en godt gjenkjennelig Knausgård-stil, og jeg elsket det! Det fikk meg til å ønske å lese mer av Knausgård. Jeg har et par uleste bøker liggende, og det skal ikke bli lenge før jeg finner frem en av disse.

Jeg synes det er fint å følge tankestrømmen til Knausgård når han skriver om verker jeg selv har lest og skattet høyt, selv om jeg f.eks. aldri har tenkt om Milan Kundera slik Knausgård fremlegger dette. Kundera som var blant yndlingsforfatterne mine da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene ... Alle leste ham, og bøkene ble mye diskutert i studentmiljøet. For øvrig på linje med de mest sentrale verkene til Dostojevskij, som jeg alltid har elsket. Og det er virkelig som Knausgård sier - at Dostojevskij appellerer til følelsene. Hans litteratur er heller ikke så tung som mange tror. Og så skjønner også jeg at James Joyce´ "Ulysses" er utenfor min rekkevidde som leser. Jeg har prøvd noen ganger, men jeg kommer aldri veldig langt ...

Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober skal jeg stifte ytterligere bekjentskap med. Jeg har nemlig en bok til i samme serie liggende på vent.

Jeg anbefaler Knausgårds "Uforvarende" - enten du er en som elsker å lese om store forfatteres skrivekunst, som går med en drøm om en gang å skrive noe selv eller ønsker en inngang til Knausgårds litteratur.  

Utgitt: 2018
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 75
ISBN:
978-82-495-1986-6
Jeg har kjøpt heftet selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 4. juni 2017

Orhan Pamuk: "Den naive og den sentimentale romanforfatteren"

Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den. 

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Gjennom eksempler fra verdenslitteraturen belyser Pamuk hva som skjer mellom leser og karakterene i boka. Han trekker blant annet frem Leo Tolstois Anna Karenina, der forfatteren skildrer Annas følelser gjennom landskapene hun betrakter. Dette blir et virkemiddel for å hensette leseren i den rette stemningen. 

Hva mener Pamuk når han snakker om naiv og sentimental skrivekunst? Den naive skrivekunsten handler om romanforfattere som ikke er bevisst de teknikkene de benytter seg av. De skriver spontant. Den sentimentale skrivekunsten handler om å reflektere under skrivingen. "Å være romanforfatter er kunsten å være både naiv og reflekterende samtidig", skriver Pamuk på side 19

"Det virkelige målet på romanens verdi må være evnen til å vekke følelsen av at livet faktisk er akkurat slik. Romaner må ta for seg hovedidéene våre om livet, og de må leses med forventningene om at de vil gjøre det." (side 32

For meg handler dette først og fremst om at en roman må gi meg følelsen av å stemme med virkeligheten, at den har et innhold det er mulig å tro på. Noen av våre store forfattere, som Dostojevskij som Pamuk stadig trekker frem, og som jeg også nylig leste Karl Ove Knausgårds tanker om i hans siste bok "Så mye lengsel på så liten flate", er imidlertid melodramatisk så det holder - og slipper unna med det fordi hans romaner har så mye annet ved seg som har fascinert lesere i utallige år. 

Orhan Pamuk har opplevd at lesere lurer på om det han skriver om, er selvopplevd. "Lesere og forfattere erkjenner og er enige om at romaner verken er fullstendig fri fantasi eller fullstendig faktiske." (side 39)

"Å undre seg over hvilke deler som er basert på levd liv, og hvilke som er oppdiktede, er bare én av gledene vi finner i å lese en roman En annen beslektet glede får vi ved å lese det romanforfatterne sier i forord, på smussomslagene, i intervjuer og memoarer, hvor de prøver å overbevis oss om at livserfaringene deres er produkter av deres fantasi." (side 39)

Parallellene til det siste årets debatter rundt fiksjon og virkelighet i romanene, og dernest etikken i litteraturen, gjør dette essayet - "Herr Pamuk, har alt dette virkelig hendt Dem?" - ekstra pikant å lese. Han avslutter essayet med å påpeke at det spesielt er to typer lesere man skal holde seg langt unna, fordi de er immune mot gledene ved å lese romaner. Den første er den fullstendig naive leseren, som alltid leser en tekst som en selvbiografi eller som en form for fordekt nedtegnelse av livserfaring, samme hvor mange ganger forfatteren gjør dem oppmerksom på at det er en roman de leser. Den andre er er den fullstendig sentimentalt-reflekterende leseren, som mener at alle tekster uansett er konstruerte og fiksjon. (side 55)

I essayet "Litterær karakter, plott, tid" skriver Pamuk følgende på side 70:

"En annen grunn til at jeg elsker kunsten å skrive romaner, er at den tvinger meg til å overskride min egen synsvinkel og bli en annen. Som romanforfatter har jeg identifisert meg med andre og trådt utenfor grensene for selvet mitt, og tilegnet meg en karakter jeg ikke hadde tidligere. I løpet av de siste trettifem årene har jeg ved å skrive romaner og sette meg i andres sted, skapt en mer forfinet og mer kompleks utgave av meg selv."

Pamuk utvikler romanfigurene sine i overensstemmelse med de emnene hans ønsker å undersøke, utforske og fortelle om, og med de livserfaringene han ønsker å konsentrere fantasien og kreativiteten sin om. Her er ulike forfattere åpenbart forskjellige, for jeg har hørt forfattere fortelle at de ikke aner i hvilken retning skrivingen vil trekke dem, mens andre har skissene klar på forhånd og nærmest "bare" fyller ut. 

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor (selv om man ikke er bevisst på gjenkjennelsen)? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det. 

"Innsatsen vi gjør for å lese og visualisere en roman er forbundet med ønsket vårt om å være spesiell og om å skille oss ut fra andre mennesker. Og denne følelsen knytter seg til ønsket vårt om å identifisere oss med romanens karakter, som har liv som er annerledes enn vårt eget. Når vi leser Ulysses, føler vi oss vel, først og fremst fordi vi forsøker å identifisere oss med karakterene, som har liv, drømmer, omgivelser, redsler, planer og tradisjoner som er så forskjellige fra våre egne. Men så forsterkes denne følelsen fordi vi er klar over at vi er i ferd med å lese en "vanskelig" roman - og et eller annet sted i bakhodet føler vi at vi holder på med en aktivitet som gjør at vi utmerker oss. Når vi leser et verk av en utfordrende forfatter som Joyce, er en del av hjernen vår travelt opptatt med å berømme oss selv fordi vi leser en forfatter som Joyce." (side 129)

Ja, tenker jeg. Samtidig er det noe med at det ikke bare handler om å lese "vanskelige" forfattere som Joyce og Proust. Men hva er poenget dersom man som leser ikke forstår disse bøkene? Da har man kanskje i høyden bokstavert seg gjennom dem, men lite forstått ... Bortkastet tid og energi, tenker jeg. Kanskje må man lese seg opp først, og så ta skrittene gradvis i retning av mer avansert litteratur. I alle fall dersom man ønsker å få utbytte av lesningen! Ellers blir det som å skulle lære seg opera, og starte med Wagner først. Noen hver kan jo miste motet før man har begynt ... 

Pamuk reflekterer over forskjellene ved å skrive bøker i et land der det lesende publikum er begrenset, og Vestens forfattere som skriver med den største selvfølge, uten særlig fokus på hvem leserne er. Spenningen ved å komme med samfunnskritikk for eksempel ... 

Hva er senteret eller emnet i en roman? Her nevner Pamuk Melvilles klassiker "Moby-Dick":

"I begynnelsen tror kanskje leseren at emnet er hvalfangerens anstrengende liv." De første kapitlene i Moby-Dick er virkelig som en samfunnskritisk roman eller til og med en avisreportasje, spekket med detaljer om hvalfangst og hvalfangerens liv. "Men så," skriver Borges, begynner vi å tenke at "emnet er kaptein Ahabs galskap, oppsatt som han er på å forfølge og tilintetgjøre den hvite hvalen." Og i de midtre kapitlene er Moby-Dick som en psykologisk roman, som analyserer den enestående karakteren til en mektig mann som er fylt av besatt raseri. Til sist påminner Borges oss om at det virkelige emnet og senteret er noe helt annet: "Historien vokser side for side inntil den får kosmiske dimensjoner." (side 144)

Hva som er tillatt i en roman har også endret seg over tid. Her kan man ta med lister og fortegnelser, merkelige dikt og utdrag fra andre romaner, essay om historie og vitenskap, digresjoner og anekdoter og ellers hva som måtte ramle forfatteren inn. Han nevner blant annet romaner som "Livet bruksanvisning" av Georges Perec, "Tilværelsens uutholdelige letthet" av Milan Kundera, "Tante Julia og han som skriver" av Mario Vargas Llosa ... (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.)

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv. 

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: The naive and the sentimental novelist
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Cora Skylstad 
Antall sider: 182
ISBN: 978-82-05-41651
Boka har jeg kjøpt selv


Orhan Pamuk (Bildet har jeg tatt selv)

torsdag 5. mai 2016

"I lese- og skrivelandet" på Litteraturhuset 4. mai 2016

Utstyrt kun med Iphone, ble bildene fra arrangementet så som så, men jeg
håper i alle fall at et bilde som dette forteller litt om settingen i går. (Foto: RMC)
I går arrangerte Litteraturhuset i Oslo et spennende møte mellom tre forfattere, som snakket om sine skrivestrategier, og i hvor stor grad de blir inspirert av såkalte skrivebøker. Jeg sakser fra introen til arrangementet, som hadde tittelen "I lese- og skrivelandet":

Mange forfattere har utgitt bøker om sine veier inn i teksten, sine skrivestrategier. Klassiske tekster i sjangeren er ført i pennen av Marguerite Duras, Stephen King, Inger Christensen, Robert McKee og allerede siterte Lagercrantz. Men det finnes også utallige andre.

Tre norske forfattere snakker nå om sine favoritter innenfor den uensartete gruppen av det man kan kalle skrivebøker. Maja Lunde benytter seg ofte av erfaringer fra film- og TV-dramaturgi når hun arbeider, og trekker fram både Laurie Hutzler og Robert McKee som viktige inspirasjonskilder. Mona Høvring har festet seg ved brasilianske Clarice Lispectors tanker om at «när jag skriver, skriver jag med kroppen». Birger Emanuelsen har også valgt ut sin favoritt blant skrivestrategibøkene, tittelen er Telling true stories (red.: Mark Kramer og Wendy Call), og handler egentlig om non fiction og journalistikk. Hvordan anvendes den da på skjønnlitterære prosjekter?

Nå holder Lunde, Høvring og Emanuelsen hver sin innledning før de møter forfatterkollega og redaktør Mattis Øybø til samtale.


Kan man lære å bli forfatter? Finnes det noen oppskrift som kan kalles "How to?" Disse spørsmålene stilte Mattis Øybø, selv forfatter og redaktør i Tiden Norske Forlag, før hver av forfatterne fikk slippe til med hver sin innledning om hvilke strategier de benytter når de skriver. 

Maja Lunde (forfatteren bak romanen "Bienes historie" - linken peker til min omtale av boka) har bakgrunn fra film og TV, og er opptatt av den klassiske fortellingen. For henne står historien i sentrum av en roman, og hun er sterkt inspirert av McKee og hans bok "Story". Selve historien skal ligge i personene, og personene skal ligge i historien. Uten konflikt blir det hele uinteressant. Konflikten bør føre til et klimaks, der ulike verdier blir satt opp mot hverandre. Det er for henne viktig at karakterene utvikler seg underveis. Selv har hun hatt god nytte av en modell som heter caracter map (man finner mye interessant på nettet om dette ved å google - min kommentar), hvor seks ulike karaktertrekk må beskrives. Hun fascineres av denne modellen fordi "den stemmer" - også når hun har brukt den på seg selv. 

For Lunde er det viktig å ha som et utgangspunkt at hovedpersonen har foretatt en personlig reise og har turt "å kaste sine krykker", har forløst sitt potensiale og kanskje at på til blitt et bedre menneske til slutt. Hva skjer "hvis hun eller han bare våger?" På den annen side kan en god historie også handle om en som går nedenom og hjem. Lunde leter etter et mål og et behov hos personen. Disse kan være motstridende, og det er her konflikten (som oftest er av indre karakter) eller spennet i historien oppstår. Jenta ønsker å få den kjekkeste gutten, men egentlig - egentlig - trenger hun å bruke hodet sitt (på noe helt annet).  Mannen ønsker å tjene mest mulig penger og gjøre en vidunderlig jobb-karriere, men egentlig har han behov for å være mer sammen med familien sin. Osv. Disse indre konfliktene er tematikk i det fleste filmer. 

Lunde mener selv at hun helt utvilsomt har sin verktøykasse fra film og TV, men at hun tenker mest på dette de gangene hun bryter "reglene". 

Birger Emanuelsen har så langt utgitt fire bøker. (Jeg har ikke lest en eneste av dem, men fikk i grunnen lyst til å gjøre noe med det etter denne kvelden på Litteraturhuset.) Den boka han har blitt aller mest inspirert av, er "Telling true stories", som egentlig handler om sakprosa og journalistikk. Emanuelsen har en helt annen tilnærming til sine hovedpersoner enn hva Lunde har. Han stiller sine hovedpersoner en rekke spørsmål. Hvilke spørsmål stilles for å avsløre hva mennesker flykter fra, hva de frykter aller mest osv.? Det er sjelden en god idé å finne et eksepsjonelt menneske. Snarere tenker han at det er mer spennende å avsløre hva som gjør det lille mennesket eksepsjonelt. Han ønsker å skrive på en måte som gjør at hovedpersonene i hans bøker fremstår som ekte og hele mennesker. Når han "intervjuer" sine hovedpersoner, er det selvsagt han selv som svarer, men dette får han altså svært mye ut av. 

Mona Høvring er kanskje først og fremst poet, men hun har også utgitt et par romaner i nyere tid. Innledningsvis trakk hun frem en rekke forfattere som har betydd mye for henne. Hun siterte også fra en bok som jeg dessverre ikke fikk med meg tittelen på. Hennes høytlesning gjorde at jeg tenkte at diktopplesning med hennes stemme - med sterk og tydelig tonasjon - må være en fin opplevelse. 

Etter at de tre forfatterne hadde hatt hver sin innledning, dro redaktør Mattis Øybø diskusjonen videre. Han påpekte at den kanskje største misoppfattelsen er at alle de andre sjangerne er så enkle. Forfattere av andre sjangere tenker at krim er så lett å skrive, fordi den følger en bestemt oppskrift. Poesi har ingen historie og er bare ord. Et skjønnlitterært verk trenger ikke så mye research som sakprosa etc. Og så er det virkelig ikke slik når det kommer til stykket ... 

Står et velskrevet verk i motsetning til et verk med fremdrift? spurte Øybø. Han viste til at når man leser en velskrevet bok, krever det å nyte språklig eleganse at man stopper opp og bruker tid. Man må lese sakte for å få med seg alt og for å yte boka full rettferdighet. I en bok med et plott må det derimot gå fort. Er det mulig å skrive en bok som fremstår som den reneste page turner og likevel operere med språklig eleganse?

Birger Emanuelsen påpekte at forfattere viser sin personlighet i det de skriver. Utvetydighet gir fremdrift, mens tvetydighet ikke gjør det. Når det ligger erkjennelse av tvil i teksten, går lesingen saktere. Det gir seg selv. Maja Lunde mener at det må gå an å skrive en god historie med et godt språk. Og jeg som satt og hørte på, tenkte at de snakket forbi hverandre. Hva er et "godt språk"og "en høylitterær tekst"? Det er et hav av forskjell her. Den nyansen opplevde jeg at Lunde ikke fikk med seg (hun gikk i alle fall ikke inn på dette) - kanskje fordi det ikke er stuerent i en slik debatt å fremheve dette, fordi det kan skape et inntrykk av at den ene forfatteren setter seg over den andre? Emanuelsen spisset i alle fall ikke sitt budskap ytterligere. Selv er jeg ikke i tvil om at flere enn meg i salen må ha tenkt dette. En "godt skrevet bok" kan nemlig i beste fall ikke bli noe mer enn en underholdningsroman, mens en høylitterær bok overlever forfatteren og blir på et vis udødelig. Kanskje skyldtes min opplevelse av at forfatterne snakket forbi hverandre at de i bunn og grunn har ulike ambisjoner for sine forfatterskap?

Mona Høvring mente at det kan være en felle når skrivingen blir for strategisk. For dersom dette blir det viktigste, kommer man fort over i det sporet at man begynner å tenke på hva leserne vil høre. Hennes viktigste motivasjon for å skrive er å komme ut av seg selv for å finne ut mer. Derfor kan hun ikke tillate seg å bli for regelbunden. 

Hva er egentlig spennet i hovedkarakteren? spurte Maja Lunde. Hun mener selv at hun jobber intuitivt når hun skriver, og at hun tyr til verktøy når hun sitter fast. Hvilken indre konflikt har personen i seg, og hvor fører dette ham eller henne hen? Birger Emanuelsen prøver "å snakke frem" karakterene sine. Han er fascinert av forfattere som Jonathan Franzen, som finner sine karakterer gjennom å definere deres yrke, hva de kan og hva de er opptatt av, og så stiger personene på en måte opp av dette, nesten av seg selv. 

Mattis Øybø kom inn på Henrik H. Langelands skrivekurs. Langeland har også en "skrivebok" på samvittigheten - "Fortellerkunst". Det som er spennende med denne boka er at Langeland har tatt fatt i Per Pettersons roman "Ut og stjæle hester", og har analysert virkemidlene som er brukt. Petterson mener selv at han skriver intuitivt og ikke tenker på virkemidler i det hele tatt. (Dette snakket han mye om på et arrangement jeg var på i 2013, og som jeg har skrevet om her på bloggen.) Men kanskje er det slik at når man kan noe veldig godt, slutter man å tenke på hvorfor man gjør det ene eller andre "grepet" fordi det er så automatisert? Slik som en pianospiller bare spiller - uten å tenke på musikkteori mens han/hun spiller ... Mattis Øybø undret seg over at det er så mange som har gått på Langelands skrivekurs, uten at det har kommet noen store forfattere ut av dette ... 

Dette fikk Mona Høvring til å presisere at det ikke er farlig å kjenne til verktøyene. Men jo bedre man kjenner verktøyene, desto mer "intuitivt" kan man skrive. Begge romanene hennes begynner med en åpningssetning. Dette har gitt henne "den første tonen i låta", og ut fra dette har hun utviklet sine karakterer. Det viktige for henne er å gi karakterene liv. For dersom de blir for endimensjonale, blir det uinteressant å følge dem videre - ikke bare for leserne, men også for henne som forfatter. Maja Lunde fortalte at når hun sitter fast, er det verktøyene som gjør at hun kommer videre. 

Men når man snakker om alle "skrivebøkene" man har lest og hva dette gjør med en som forfatter - hva da med alle de skjønnlitterære bøkene man har lest? spurte Mattis Øybø. Han mente at man ikke kan bli en god forfatter uten å ha lest mange andre gode forfattere. Å skrive er som å kjøre bil i tåke - man ser litt og litt av gangen, men man kommer frem til slutt. 

Maja Lundes "Bienes historie" startet med en god idé. Mattis Øybø siterte Dag Solstad, som mener at "gode idéer" ikke er veien til en god bok. Solstad har blant annet uttalt at hans roman "Genanse og verdighet" startet med mange gode idéer som han forkastet, alle som en (linken peker til min bokomtale). Birger Emanuelsen mente at Solstad koketerer når han sier at han aldri har noen god idé som inngang til en ny roman. På den annen side er frykten for at en idé skal redusere det litterære verket, høyst reell. Ingen har lyst til å få sin bok redusert til "så det du ville fortelle var at ...", som om det ligger en skjult agenda bak det hele, nærmest et politisk budskap. Selv har han ambisjoner om at hans bøker skal gi noe mer enn dette. 

Mona Høvring oppfordret til at man bør være lydhør, men ikke lydig. Hun mener at Solstad setter alt på spissen. Selv har hun alltid en idé - også når hun skriver dikt. Tematisk tunge bøker, proppfull av research, blir sjelden god litteratur. Maja Lunde påpekte også at det er en kjempelang vei fra en idé til en ferdig historie. 

Mattis Øybø er selv svært fascinert av Jonathan Franzens romaner "Freedom", "Corrections" og "Purity" (linkene peker til mine bokomtaler). Han fortalte i den forbindelse om en egenopplevd hendelse som han har valgt å gi merkelappen "idéenes tilkortkommenhet". Han hadde bestemt seg for å skrive en maur-inspirert historie, og da var det betimelig å spørre om hva som styrer maurene. Maurteorier forteller om at strukturen begynner nedenfra og at maurene styres av sin grunnleggende maur-natur. Dette forsøkte han å overføre til det menneskelige. Etter å ha kommet et stykke på vei, strandet hele prosjektet. Idéen kom i veien for romanprosjektet

Helt til slutt inviterte Mattis Øybø forfatterne til å komme med sine skrivetips. Mona Høvring mener at små grep kan gjøre at historien forskyver seg på en spennende måte. Man kan endre fra "han" til "jeg", fra fortid til presens, fra mann til kvinne og omvendt osv. Gå til skrivebordet, bind deg fast og ikke forlat stedet før en forhåndsinnstilt klokke har ringt - da skjer det noe! Birger Emanuelsen mente at en forfatter bør holde seg for seg selv og ikke vise seg frem før man har noe presentabelt. Maja Lunde oppfordret til å slå av internett. Øybø mente at dersom du skal bruke et ukvemsord i en tekst, så må du for all del ikke avslutte en setning med dette ordet. Da "dør" nemlig setningen. Sett eventuelt komma etter setningen, og fortsett. Tør å fantasere og vær vågal, var det dessuten en av dem som sa (jeg husker dessverre ikke hvem ...).

Og dett var dett! En morsom og interessant kveld sammen med forfattere som ikke var redde for å dele sine "hemmeligheter" var over, og selv satt jeg svært beriket tilbake! 

Bokhandelen hadde noen av bøkene som det ble snakket om under panel-
debatten (Foto: RMC)

mandag 28. mars 2016

Nils-Øivind Haagensen (red.): "Skrivehistorier"

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter? 

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ... 

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne  sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles. 

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ... 

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:


Chelsea Hotel under restaurasjon
påsken 2015 (Foto: RMC)
"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt.

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ... 

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv. 

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma.  I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende. 

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen. 

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer! 

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-8288-118-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Populære innlegg