Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Min kamp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Min kamp. Vis alle innlegg

lørdag 22. desember 2012

Karl Ove Knausgård: Min kamp 6

Snipp, snapp, snute ...

Da siste bind i Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt utkom i november 2011, hadde jeg vel aldri trodd at det skulle gå et helt år og vel så det før jeg tok fatt på boka. Men det gjorde det altså. Den vesentligste årsaken var nok bokas monstrøse utseende kombinert med et utall av andre leseprosjekter, slik at Min kamp 6 med sine 1116 sider, aldri nådde opp i lesebunken. Dessuten fryktet jeg - i likhet med mange andre, har jeg skjønt - det påstått tunge og nærmest ugjennomtrengelige midtpartiet på 4-500 sider om Hitlers "Min kamp". Paradoksalt nok skulle det nettopp bli dette midtpartiet jeg til syvende og sist satte mest pris på. Jeg har hørt meg gjennom en 45 timer lang lydbokutgave, hvor Anders Ribus behagelige stemme har underholdt meg gjennom lang tid på absolutt alle turer med bikkja. Og jeg opplevde boka interessant at jeg ikke et øyeblikk falt ut eller hadde problemer med å konsentrere meg om innholdet. 


I bokas første del skriver Knausgård om hvordan han og familien opplevde alt oppstyret rundt hans bokutgivelser, og det i god tid før utgivelsen av bind 1 i det hele tatt fant sted. Det er sterk kost å høre om hvordan farens bror satte himmel og jord i bevegelse for å forhindre utgivelse i det hele tatt - ikke bare gjennom trusler om rettssak, men også ved å forsøke å ødelegge forfatteren som menneske. Med massive beskyldninger om løgn rundt en hel del essensielle fakta om farens død, begynte Karl Ove Knausgård en periode å lure på seg selv. Hvor troverdig var han egentlig, når det kom til stykket? Fant han på dette selv? Hadde han fortrengt flere faktiske forhold, slik at onkelen faktisk et stykke på vei hadde rett? Etter hvert faller heldigvis en del brikker på plass rundt fakta som rokket ved forfatterens troverdighet, ikke bare i egne øyne, men også i forhold til forlaget og offentligheten for øvrig. Uten vennen Geir, som også er ansatt i forlaget som utgir romanene, hadde han kanskje aldri klart presset. 

Etter som flere av bøkene utkom, oppførte enkelte aviser - i særdeleshet Bergens Tidende - seg som gribber. Hvor langt gikk han egentlig da han var forelsket i en 13 åring i Nord-Norge, den gangen han jobbet der som lærer? Parallellene til historien om Henrik Vankel i romanen "Ute av verden", som omhandler en ung lærervikar som faktisk innleder et seksuelt forhold med en 13 åring, var snublende nær. Men å tenke det, drømme om det, skrive om det - ja, det er dog noe helt annet enn å gjøre det i det virkelige liv! Som forfatter tillot forfatteren seg å leke med tanken om "hva hvis?", og det er dette "Ute av verden" handler om. Og da Bergens Tidende atpåtil begynte å spekulere i om det kunne være Karl Ove Knausgård som var gjerningsmannen bak et uoppklart overgrep mange år tilbake, da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Ikke til å undres over at forfatteren tidlig i prosjektet bestemte seg for å unngå å lese alt som ble skrevet om ham, fordi dette ellers ville forstyrre skriveprosessen på en uheldig måte. Han har allerede medgitt at en av bøkene ikke fremsto som så god fordi han ikke maktet å skrive så sant som mulig, men begynte å sensurere seg selv. 

Underveis er Knausgård innom Paul Celans diktning - blant annet diktet Dødsfuge - som han gjennomanalyserer før han for alvor beveger seg inn i Hitlers "Min kamp" - et verk som i tillegg til å fortelle om Hitlers oppvekst, slik han selv ønsket denne presentert, også inneholder hans naziideologi. Hele bokprosjektet var mislykket, dårlig skrevet som det var, og bøkene (to bind) solgte derfor katastrofalt dårlig. Ikke før Hitler selv satt som rikskansler i Tyskland, begynte salget for alvor å ta av, men da hadde det gått mange år siden utgivelsen. Verket er av ettertiden blitt demonisert, og bøkene er forbudt i de fleste land. Men som historiker Terje Emberland uttaler i et intervju som sto på trykk i Morgenbladet 17. november 2011 - "Ikke et eneste menneske blir nazist av å lese Mein Kampf i vår tid." Han mener derfor at verket burde gjøres tilgjengelig - med kommentarer.

Noe Knausgård får kredit for av historiker Emberland er at han har avslørt historikeren Kershaws fordømmelse av Hitler som person allerede ved tolkningen av Mein Kampf. Knausgård påpeker at Hitler på dette tidspunktet verken hadde drept, stjålet eller gjort andre onde handlinger. Ved å dømme ham som ond allerede som ung mann, fratar man ham all skyld for alle senere virkelig onde handlinger, ut fra et deterministisk menneskesyn om en manglende fri vilje. Knausgård finner heller ikke belegg for at det finnes så mye ondt i Mein Kampf - i alle fall ikke slik historiker Kershaw har fremstilt dette. Og Knausgård har gått grundig til verks og sammenstilt Hitlers egen fremstilling av seg selv med vennene Kubizek og Hanfstaengl, som utkom med bøker om sine vennskap med Hitler etter krigen. Men der vennene - særlig Kubizek - er relativt nøytral i sin beskrivelse av Hitler, tolker historikeren Kershaw ondskap inn i alt han leser, som om det allerede da Hitler var en ung og desillusjonert kunster var forutbestemt at han kom til å ta livet av millioner av mennesker noen tiår senere. Det Knausgård derimot finner grunnlag for i Mein Kampf, er en pompøs person, med enorme storhetstanker om eget ego, som ikke tålte at andre motsa ham og som helst skulle være midtpunkt i alle sammenhenger. Han forlangte å være hovedpersonen i vennenes liv, og sånn sett peker det meste i retning av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Knausgård har også lest Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som bl.a. handler om nazismens fremvekst i Mellom-Europa på 1930-tallet - en utvikling som førte til at han (som jøde) måtte flykte for å unngå å bli drept. 


Helt til slutt følger vi familien Knausgård gjennom en familiær krise, hvor kona Linda blir syk som følge av sin bipolare lidelse. Og med det sank det inn et inntrykk av at forfatteren omsider har forsonet seg med minnene om sin far, idet dette i mindre grad preger denne siste boka sammenlignet med de foregående, og som av enkelte er blitt betegnet som en metaroman i hele Min kamp-verket. For med denne som en slags overbygning, der den handler om utgivelsen, skriveprosessen og heksejakten fra media, og hvor også Hitlers bok/bøker med samme navn gjennomanalyseres i bokas midtparti, står ikke boka på egne bein, men krever å bli lest sammenhengende med de andre. Den fremstår for meg som kronen på verket, men fordi den ikke står på egne bein, fremstår den også som noe svakere enn de øvrige, som jeg personlig mener uten problem kan leses uavhengig av hverandre (selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge). Og så får det være at enkelte hevder at han ikke helt når opp til Marcel Proust verk "På sporet av den tapte tid", som jeg for øvrig vurderer å lese etter å ha blitt inspirert nettopp av Karl Ove Knausgård. Det er heller ikke usannsynlig at jeg i overskuelig fremtid kommer til å lese midtpartiet i denne boka om igjen. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Og så er jeg veldig spent på Knausgårds neste bok! For jeg tror ham ikke et øyeblikk når han sier at han ikke lenger er forfatter!

Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 1116 sider
Lydbokas spilletid: 45 t 20 min.
Oppleser: Anders Ribu


Karl Ove Knausgård

fredag 6. august 2010

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 5"

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 607


I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.

Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.

Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!


I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.

I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet. At faren ikke kan møte i bryllupet da han gifter seg med Tonje, knekker ham nesten, selv om han egentlig ikke ønsker å ha sin forfyllete far til stede.

Dessuten fikk jeg en stor beundring for Knausgård, som til tross for mange år med mislykkede forsøk på å bli forfatter, faktisk til slutt klarer det. Ikke bare fikk han antatt romanen ”Ute av verden” – den ble en knallsuksess!


Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!

søndag 4. juli 2010

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 4"

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 473

Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Hans foreldre har skilt seg, og moren sliter for å få endene til å møtes i og med at hun har valgt å sitte med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter, og i første omgang søker han seg lærerpost i Nord-Norge for ett år. Planen er å legge seg opp penger og dessuten få tid til å skrive.

Knausgårds møte med den lille bygda Håfjord i Troms blir overveldende. Naturen er voldsom, men det bor jo nesten ingen folk der. Og alle kjenner åpenbart alle. Det er ikke mulig å gjemme seg vekk. På en måte både spennende og skremmende for en sjenert og ensom ung mann. Etter en temmelig utsvevende russetid med så store mengder alkohol at dette med blackout, bakrus og fyllenerver holdt på å bli faretruende dagligdags, skal det vise seg at hans møte med den nordnorske drikkekulturen holder på å gå riktig galt.

Knausgård forsøker å skrive, men får det ikke til. Han klarer ikke å få det han tenker inne i hodet sitt til å bli litteratur når det kommer ned på papiret. Like fullt har han store tanker om sin egen fortreffelighet og egne evner til å skrive. For noe stort, det skal han bli!

Selv om denne boka i all hovedsak handler om Knausgårds ene år i Håfjord, gjør han mange sprang i tid. Noe av det sterkeste ved boka er – som i de foregående bøkene - når han kommer inn på forholdet til faren. Etter skilsmissen gifter faren seg med Unni, som han får en datter med. Og han har for alvor begynt å drikke. Det er snart ikke mulig å tilbringe noe tid sammen med ham uten at han er full. Alle skal danse etter farens pipe, for han har så lett for å bli fornærmet for den minste lille ting.

Noe av det den unge Knausgård sliter veldig med, og som beskrives med en helt rå ærlighet, er hans mislykkede forhold til det annet kjønn. Han drømmer om å debutere seksuelt, men uansett hva han gjør, får han det ikke til. En ting er at han er så sjenert. En annen ting er at han føler at det er noe galt med ham. Dette er en bok om mislykkethet, om ikke å få til noe, om usikkerhet som blir ”løst” gjennom drikking, om mengder med for tidlige sædavganger og en seksuell debut som lar vente på seg. Nok en gang har Knausgård klart å binde meg fast til enda et bind i selvbiografien sin. Denne gangen slukte jeg boka – bokstavelig talt! Tatt i betraktning at denne boka er den svakeste av de fire bøkene jeg har lest i serien, må man vel kunne si at det slett ikke er så aller verst! Jeg er fremdeles ikke lei og ser frem til Min kamp 5! 


Terningkast 5.

søndag 25. april 2010

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 3"


Utgitt: 2010 
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 423

I denne tredje boka er det Karl Oves barndom som skildres; fra han som baby ankom deres nye hus i et byggefelt på Tromøya sammen med mor, far og sin eldre bror Yngve og frem til 13 års-alderen. 

Gjennom hele barndommen var Karl Ove livredd sin svært uforutsigbare far. Faren hadde sider som han konsekvent skjulte for sin kone. Når hun var til stede, balanserte hun galskapen. På side 245 skriver forfatteren:

“Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.”

Verken han eller broren fikk noen gang lov til å ha venner på besøk. Ikke kunne de springe i trappa, skru på TV´n, lage seg mat selv, gå på plenen i hagen … Over alt var det forbud, forbud, forbud. Og for den minste lille ting kunne faren eksplodere … når moren ikke var der. Hjemmet var derfor et sted hvor den unge Knausgård oppholdt seg så lite som mulig.

I oppveksten oppsto det et behov for å hevde seg, være best i noe. Og var det noe Karl Ove var god på, så var det å prestere på skolen. Dessuten leste han ikke bare mye – han leste enormt mye. Men flinke elever ble ikke populære, og var det noe som var viktig for ham, så var det å være populær og å bli likt. Å være ung gutt og en tynn liten flis var en utfordring. Dessuten tok han plagsomt lett til tårene. Å få merkelappen ”femi” var ingen spøk … Denne merkelappen var det ganske enkelt ikke mulig å riste av seg når man først hadde fått den. Hans spesielle oppvekstvilkår gjorde ham dessuten nokså sårbar for kritikk, og det ga seg noen utslag som gjorde at enkelte trakk seg unna ham, uten at han ble direkte mobbet. Den unge Knausgård lengtet etter å bli voksen, slik at han kunne bestemme over sitt eget liv. Å være prisgitt en far som rett og slett ikke likte sitt eget barn og behandlet ham deretter, var nesten ikke til å holde ut. Og faren var ingen hvem som helst heller. Han var ungdomsskolelærer …

Ble det for mye om Knausgårds barndomstid i denne boka? Jeg opplevde det ikke slik. I bok nr. 1 er Knausgård i all hovedsak innom tenårene sine, mens denne boka omhandler årene forut. Oppbyggingen i denne boka er også annerledes enn i de to foregående. Her fortelles nemlig historiene kronologisk, uten alle vekslingene i tid og sted som i de to første bøkene. Alle episodene som omhandlet faren gjorde det vondt å lese. Noen av utslagene fra faren var riktignok en del av det man oppfattet som grei barneoppdragelse den gangen, selv om disse metodene heldigvis gikk av moten etter hvert. ”Svarer du meg!?” brøler faren for eksempel mot sønnen. Som barn skulle man ikke ”svare” de voksne. Det ble nemlig ansett som svært frekt. Å gi barna juling var imidlertid ikke vanlig så sent som på 70-tallet. Barneoppdragelsen som generelt ble gitt på denne tiden var kun egnet til å ydmyke barna på det groveste, og fratok dem all selvfølelse og selvtillit. Men selv om enkelte foreldre, herunder også Knausgårds far, gikk for langt, oppfattet de seg selv å være i sin fulle rett til å gjøre hva som helst overfor sine barn i ”oppdragelsens øyemed”. Like fullt var dette en del av den privates sfære som man ikke snakket om …

Selv om denne boka ikke når helt opp til de to første bøkene, synes jeg den var mye bedre enn hva jeg fryktet etter å ha lest en del anmeldelser. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg! Jeg er veldig klar for bok nr. 4!

lørdag 24. april 2010

Karl Ove Knuasgård: "Min kamp 2"


Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 562


Var min begeistring enorm etter å ha lest bok nr. 1, så var den ikke noe mindre mens jeg leste denne boka. For jeg opplevde faktisk bok nr. 2 som enda bedre enn den første. Borte var de litt langtekkelige passasjene, som jeg var raus nok til å overse i bok nr. 1 fordi summen av inntrykkene var så imponerende, men som ikke hadde holdt i bok etter bok.
I denne boka får vi først og fremst innblikk i samlivet med Linda, og de utfordringene det byr på for dem som par etter hvert som barna melder sin ankomst. For en ting er Knausgård sikker på; han vil ha tre barn slik at det er barna, ikke foreldrene, som er i flertall.
Å komme til Stockholm hvor han kun hadde en venn fra før av, var ikke enkelt. Når han i tillegg var en nokså taus mann, en som ikke uten videre bød på seg selv sånn i tide og utide, og en som opplevde at småpraten med kassadama og andre rett og slett ikke gikk, fordi de ikke skjønte hva han sa, så ble han enda tausere. Egentlig er det ha selv, personen Karl Ove Knausgård, som fascinerer mest! Så lite som kommer til uttrykk i det ytre, og så mye indre liv og refleksjoner! Takk og lov at han faktisk er forfatter, slik at vi som lesere får innblikk i hva som foregår inne i denne ellers så tause mannen!
Det som trollbant meg mest mens jeg leste denne boka, var ikke først og fremst referansene til annen stor litteratur eller samtalene med andre intellektuelle, som det er en del av, men tvert i mot det gjenkjennbare hverdagslige. At hans samboer lider av manisk depressivitet og at Knausgård er så åpen om det, opplevde jeg som ekstra interessant. Prosessene han gikk gjennom før det løsnet med den andre boka, som omhandler engler på jorda … gnistrende godt beskrevet. Alle hans betraktninger av menneskene rundt seg … jeg ble fengslet!
Jeg gleder meg enormt til å ta fatt på den tredje boka, men først må jeg ha en liten Knausgård-pause.

fredag 23. april 2010

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 1"

Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 434


Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.

Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!

Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.

Andre bokblogger
e som har omtalt boka:
- Knirk

Populære innlegg