"Once" (Regissør: John Carney)

Herlig irsk musikkfilm!

Jeg befinner meg i en slags irsk periode og ønsker å grave frem så mange irske filmer som mulig i tiden fremover. Den irske filmen "Once" fra 2006 er en film jeg faktisk har hatt liggende en god stund i en av mine mange usett-DVD-stabler. Jeg fant den frem etter å ha lest om at den er rangert som en av Irlands 15 beste filmer på Filmweb. I og med at denne listen er fra 2015, er det en rekke nyere filmer som ikke er med, som f.eks. den utmerkede filmen "The Journey" fra 2016 (denne filmen hadde fortjent et eget innlegg - særlig etter at jeg nylig så den for andre gang). 

Det er den irske regissøren John Carney som står bak filmen "Once", som mange betegner som en musical, men som jeg anser som en musikkfilm. Carney er mest kjent for "Once" og "Sing Street" (2016). Jeg har ikke sett noen av filmene hans tidligere, men nevner "Begin Again" (2013) siden denne ble nominert til Academy Award (Oscar) for beste originale sang. Det var imidlertid for "Once" filmen fikk Oscar for beste originale sang ("Falling Slowly"). 

For alle som har vært i Dublin og har gått gjennom gågaten Grafton Street, er det noe helt spesielt som slår en. Det er alle musikerne som står langs denne gaten og synger og spiller, og hvor kvaliteten på det som fremføres er meget høy. Mye høyere enn noe annet sted jeg har vært. Ikke sjelden er det faktisk berømtheter som står der, og som overrasker sine lokale fans med å dukke opp og spille og synge. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en fyr står og synger på Grafton Street. Like ved ham står en tigger og knyter skolissene sine. Plutselig tar han tak i gitaretuiet - der musikeren har mottatt penger fra de passerende - og stikker av. Musikeren springer etter tiggeren og får til slutt tak i ham. Hele scenen ender ganske rørende, ved at de står og klemmer hverandre. Tiggeren får også noen penger av musikeren, som vi faktisk aldri får vite navnet på. 

Musikeren har tidligere bodd i London, men har kommet hjem til Dublin etter at moren døde. Nå bor han på gutterommet, og han jobber på dagtid i farens støvsuger-reparatør-butikk. Han trenger penger, for han drømmer om å kunne leve som musiker og en dag spille inn en CD. Det er lenge siden han har hatt dame, og han føler seg nok en smule mislykket der han bor på barnerommet igjen, i midten av 30-årene som han må være. Sangtekstene hans bærer preg av et tidligere svik, for det er mye hjerte og smerte i dem.

En dag stopper en ung jente opp. Hun er tjekkisk og lever av å selge roser på gata. Hun står og lytter på ham mens han spiller. Musikeren er fullstendig klar over at det kanskje ikke er en av hans beste låter hun hører på. I alle fall kommer de i snakk. Når hun hører at han er støvsuger-reparatør, lurer hun på om han kan reparere hennes støvsuger. 

Dagen etter kommer hun med støvsugeren sin, og det ender med at de spiser lunch sammen og at hun blir med ham hjem. Han bommer imidlertid stygt når han spør om hun vil overnatte hos ham. Hun føler seg dypt krenket og styrter avgårde. 

Senere skal han skjønne hvorfor. Hun bor sammen med moren sin, og hun har en liten datter. Hun er dessuten gift med en mann som sitter fast i Tjekkia. Han skal også oppdage at hun har store musikalske talenter, og det er når han får henne til å skrive noen tekster til musikken han har laget at det begynner å bli fine og vare kjærlighetslåter av det. Hjerte og smerte er fremdeles med, men i en betydelig nedtonet form. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, men kan røpe så pass at dette er en dypt rørende film med mye god musikk. Den handler også om tilfeldigheter og ting som plutselig kan gi livet en helt annen retning enn hva man så for kort tid siden. Det handler om å være åpen for endring, og om å gripe de muligheter som oppstår. Alt dette skjer i løpet av en uke ... 

Glen Hasard (f. 1970) spiller musikeren i "Once", og han skriver sanger, er vokalist og gitarist i den irske gruppen The Frames og spiller folk rock i The Swell Season. I tillegg er han skuespiller. Han har blant annet hatt en rolle i "The Commitments" (1991). Jeg fant hans tolkning av musikeren i "Once" fin og troverdig, fordi han spiller en mann som er usikker på seg selv. Markéta Irglová (f. 1988) spiller jenta i "Once". Hun er en tjekkisk sanger og også hun skriver sangtekster. Hun har lært å spille piano fra hun var syv år, og gitar fra hun var åtte år. Etter sitt gjennombrudd i "Once" har hun gjort seg svært bemerket og har mottatt en rekke priser. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt for alle som har sansen for musikkfilmer!

Innspilt: 2007
Originaltittel: Once
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: Musikkfilm/drama
Skuespillere: Glen Hasard (musikeren), Markéta Irglová (jenta) m.fl. 
Spilletid: 86 minutter

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"The Great Debaters" (Regissør: Denzel Washington)

Om debattkunst og kamp om rettigheter for fargede i 1930-tallets USA

Denzel Washington (f. 1954) har så vidt jeg har klart å finne ut, kun regissert et par filmer i løpet av sin karriere. "Antwone Fisher" (2002) var den første - "The Great Debaters" (som av en eller annen grunn har skiftet tittel til "The Challenge" da den ble presentert for det norske film-markedet) den andre. I tillegg er han produsenten av filmen "The Book of Eli". Regissøren har selv en sentral rolle i "The Great Debaters", som for øvrig har Oprah Winfrey som produsent. 

Melvin B. Tolson - her spilt av selveste Denzel Washington - er lærer på Wiley College i Texas på midten av 1930-tallet. Dette er i en tid hvor fargede ikke får gå på de samme skolene som hvite, og hvor rasisme florerer. Å være farget og ville opp og frem her i verden, er forbundet med stor fare og kan være livsfarlig. En mobb av hvite truer nesten bak hver sving, og til og med politiet er infiltrert av tjenestemenn med holdninger til å få grøsninger av. I beste fall ser de en annen vei - i verste fall er de involvert selv. Lynsjing og drap av fargede får sjelden konsekvenser i det hele tatt. I dette miljøet vokser USAs lovende ungdommer opp, et miljø hvor de fargede kan se langt etter å få de samme rettighetene som hvite. 

Tolson har som oppgave å plukke ut egnede kandidater til den årlige debatt-konkurransen ved Harvard-universitetet. Året er 1935. Etter en audition velger han ut to av skolens sjarmører (Henry Lowe og Hamilton Burgess), mens James Farmer og Samantha Books (hun ikke bare som den første kvinnen, men også den første fargede kvinnen) stiller som reserver. Deretter følger vi disse fem mens de intensivt trener frem til konkurransen. I mellomtiden oppstår det et gryende forhold mellom Henry og Samantha, som får avgjørende betydning for gruppen. Ikke minst fordi James blir helt satt ut av at Samantha er forelsket i Henry og ikke i ham selv. Det hele ender med at det er James og Samantha - ikke Henry og Hamilton - som stiller til debatt ved Harvard, hvor temaet som skal debatteres er "en urettferdig lov er ikke en lov i det hele tatt". Så spørs det om de har en sjanse til å vinne mot et av verdens mest prestisjefylte universiteter  ... Og om de klarer å forsere det største hinderet - nemlig massive forsøk både fra privatpersoner og myndigheter som forsøker å stanse dem, livredde som de er for at de fargede skal få noen innflytelse i samfunnet. 

Denzel Washington spiller som vanlig helt fantastisk! Bare det forhold at han er med, gjør det vel verdt å se nær sagt en hvilken som helst film. I tillegg har denne filmen så mange kvaliteter at den etter min oppfatning ender helt i toppskiktet. Gjenskapelsen av et 1930-tallsmiljø i USA fremstår som meget troverdig. Likeså beskrivelsen av den angsten som preget de fargede i en tid hvor det gjaldt å stå på i kampen om like rettigheter, om de i det hele tatt skulle gjøre seg noe håp om en bedre fremtid - en kamp som dessverre krevde sine ofre ... Filmen er basert på en sann historie, men det er grunn til å understreke at en hel del er endret i forhold til det som egentlig skjedde. Wiley College vant debattkonkurransen, men ikke mot Harvard Universitet. Derimot mot University of Southern California, kan jeg lese på Wikipedia. Akkurat dette trekker ned det helhetsinntrykket jeg sitter med av filmen. For det er ikke til å komme bort fra at det nettopp er det faktum at historien skal være sann, som gjør størst inntrykk. Da kunne man i det minste vært tro mot de historiske fakta, som er en mer enn god nok historie i seg selv. Uansett - den debatten som finner sted til slutt, er og blir et kunststykke! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2007
Originaltittel: "The Great Debaters"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Denzel Washington (Melvin B. Tolson), Forest Whitaker (James L. Farmer Sr.), Denzel Whitaker (James L. Farmer Jr.), Nate Parker (Henry Lowe), Jurnee Smollett (Samantha Booke), Jermaine Williams (Hamilton Burgess) m.fl.
Spilletid: 122 min.

Denzel Washington i rollen som Melvin B. Tolson

Tre av kandidatene til den store debattkonkurransen

En gryende romanse mellom to av debatt-kandidatene

"The Inner Life of Martin Frost" (Regissør: Paul Auster)

Om skaperevnens pris

Paul Auster er først og fremst forfatter - en av dem jeg skatter høyest - men han opptrer fra tid til annen også i rollen som filmregissør. Så langt har jeg kun sett "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995) (til gjengjeld har jeg sett dem mange ganger), men Auster har også regissert filmer som "The Music of Chance" (1993 - basert på hans roman med samme navn), "Lulu on the Bridge" (1998) og "The Inner Life of Martin Frost" (2007 - basert på en bitte liten flik av hans roman "Illusjonenes bok, som egentlig handler om noe helt annet). For et par uker siden lyktes det meg å få tak i de to siste filmene via Amazon, mens jeg fremdeles jobber med å finne ut av hvordan jeg kan få tak i "The Music of Chance".

I "The Inner Life of Martin Frost" møter vi forfatteren Martin Frost , som nettopp har blitt ferdig med en roman, og som har fått låne huset til noen venner av seg mens de er på reise. Der har han tenkt å slappe av i et par uker - få seg en hardt tiltrengt ferie i ensom majestet. Han blir derfor noe overrasket over at han rett etter ankomst får en idé til en novelle. Som alltid har han skrivemaskinen sin med, så det er uansett ingen krise.

Dagen etter ankomst i vennenes hus våkner Martin Frost opp, glad og fornøyd - inntil han forskrekkes av at det ligger en kvinne ved siden av ham i sengen. Kvinnen er tilsynelatende like forskrekket som Martin. Hun forteller at hun heter Claire og er niesen til dem som eier huset. Også hun har kommet dit for å slappe av, lese og kose seg.

Martin og Claire blir enige om at de skal holde til i hver sin del av huset, og gjøre sine egne ting uten å forstyrre hverandre. Martin begynner å skrive på sin historie, mens Claire tar med seg en bok ut i hagen hvor hun fordyper seg i en tekst. Da det nærmer seg middagstid, oppsøker Martin likevel Claire. Kanskje først og fremst fordi hun er en vakker kvinne som vekker hans attrå? I alle fall er det noe med henne som gjør at han føler seg svært tiltrukket av henne. Nokså snart viser det seg at Claire har det på samme måte, og før kvelden har passert, havner de i heftige favntak.

Etter hvert som forholdet til Claire utvikler seg, er det som om en stor skapertrang forløses i Martin. Han skriver og skriver, og det han får til føles genialt. Det er som om Claire fungerer som hans muse. Så skjer det underlige ting. I første rekke får Martin telefon fra vennene han låner huset av, og da han forteller om Claire, kan de avkrefte at de over hode har noen niese. I første omgang skaper det forvirring hos Martin, inntil Claire tilstår at hun har kommet dit nettopp pga. ham. Martin bestemmer seg for å gi forholdet en sjanse, ikke minst fordi han har utviklet dypere følelser for Claire. Han fortviles imidlertid over at Claire synes å bli sykere og sykere jo nærmere slutten av historien han nærmer seg. Martin tvinges til å ta et slags valg; kunsten eller kjærligheten? Men valget skal likevel vise seg å ikke bli fullt så enkelt, for plutselig er Claire forsvunnet. Hvem var hun egentlig? Et virkelig menneske eller en fantasi? Det hele kompliseres ytterligere da en av bygdas menn Jim Fortunato dukker opp med en ny kvinne som han tilbyr Martin ...

For å ta det viktigste først: Paul Austers filmer er ikke som andre filmer! Her må man forvente det uventede, at handlingen tar en helt annen retning enn man først tror, at man plutselig sitter der med flere spørsmål enn svar. De rutinerte skuespillerne Davis Thewlis og Irène Jacob i rollene som henholdsvis Martin og Claire fungerte ypperlig i samspillet seg i mellom. Jeg fikk virkelig tro på deres lidenskap. At bøker og skriveprosesser står i fokus i mye av det Paul Auster skriver om, er heller ikke ueffent. Paul Austers datter Sophie Auster dukker for øvrig overraskende opp på slutten av filmen - kanskje som en ny muse? Den delen av filmen var kanskje det jeg likte minst, fordi det på en måte bidro til å gjøre poengene overtydelige. Mysteriet kunne godt ha hengt i en slags løs tråd, og fått meg som seer til virkelig å lure og gruble i lang tid etterpå. For øvrig vil jeg fremheve filmmusikken og stemningen denne skapte. Nettopp musikken er svært sentral i Paul Austers filmer, og der overlates intet til tilfeldighetene. Jeg fikk derfor lyst til å skaffe meg filmmusikken, slik jeg i sin tid gjorde etter å ha sett spesielt "Smoke". Alt i alt en film jeg føler for å gi terningkast fem. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: The Inner Life og Martin Frost
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama 
Skuespillere: David Thewlis (Martin Frost), Irène Jacob (Claire Martin), Michael Imoerioli (Jim Forunato), Sophie Auster (Anna James)
Spilletid: 93 min.

Skrivingen går trått ...

En morgen er det plutselig en ukjent kvinne i Martins seng ...

Hvem er denne Claire egentlig?

"Indisk mat på norske fat" (Produsent: Masalamagic)

Grunnkurs i indisk matlaging

For noen år siden utga Niru Kumra kokeboka "Indisk mat på norske fat". Boka ble en suksess, og Kumra fulgte dette opp ved å lage denne DVD´en, som er et slags grunnkurs i indisk matlaging. Hun presenterer noen sentrale retter fra Punjab i India - snacks, hverdagsmat og festmat. Etter en kort presentasjon av de viktigste krydrene som benyttes i det indiske kjøkken, gir hun en praktisk innføring i hvordan man lager ulike typer pakore (friterte grønnsaker, kjøtt, fisk etc.), chutney, halwa, roti (hverdagslompe), alu faliyan (sterkt krydret og kokt grønnsaksblanding), daal (linse-rett), mango lassi (drikk) og mango salat, raita, naan-brød, polaw, tandoori chicken og kulfi (hjemmelaget is).

Mens Niru Kumra lager de ulike rettene, får vi mange tips angående smakssammensetninger, hvilken funksjon ulike krydderier har for fordøyelsen, viktige suksessfaktorer og ditto fallgruber. Det er neppe tilfeldig at hver gang chilipepper er hakket opp, så følger behandling av sitron - som neste trinn i matlagingsprosessen. Fingre som har vært i berøring av sterke chilifrø nøytraliseres nemlig av sitronsaft. At de mye brukte korianderbladene i asiatisk matlaging, som både brukes pga. den gode smaken og som garnityr, også har en hemmende virkning på salmonella-bakterien, var nytt for meg. Likeledes at ingefær har en gunstig virkning på tarmgassene ... Derfor benyttes raspet ingefær spesielt i retter med linser, som i seg selv kan skape luftproblemer. Det kan jo være nyttig å vite når man inviterer til fest og ikke ønsker å sette gjestene i forlegenhet pga. maten som serveres.

Jeg elsker både å lage og spise indisk mat, og selv om det ikke var revolusjonerende nye ting som ble presentert i denne DVD´en, var det absolutt et og annet å hente. Tandoori chicken er en nokså enkel rett å lage, men jeg visste f.eks. ikke at det er særdeles viktig hvordan man behandler kyllinglårene før selve tilberedelsen for å forhindre at kjøttet avgir urinsyre i maten. Kumra viste også elegant hvordan man kvitter seg med skinnet på kyllingen før kjøttet legges til marinering.

Jeg fikk fryktelig lyst til å invitere til selskap med servering av tandoori-kylling, hjemmelagede naan-brød, polaw og kulfi etter å ha sett denne DVD´en! Det var skikkelig kos å være observatør på Kumras kjøkken!

Utgitt: 2007
Nasjonalitet: Norge
Spilletid: 102 min.

Niru Kumra

"Manolete" (Regissør: Menno Meyjes)

Gnistrende lidenskap!


Innspilt: 2007
Originaltittel: Manolete
Nasjonalitet: Storbritannia, Spania
Genre: Drama
Skuespillere: Adrien Brody (Menuel Lareano Rodríguez - "Mandolete"), Penélope Cruz (Antoñita "Lupe" Sino), Nacho Aldeguer (Luis Miguel Dominguín), Pedro Casablanc (General)
Spilletid: 87 min.

Den spanske tyrefekteren Manuel Laureano Rodríguez (f. 1917 d. 1947) - bedre kjent som Manolete - bestemte seg tidlig for å bli den beste tyrefekteren noen sinne. Hans stil var umiskjennelig, og få klarte som ham å stå stille mens oksen passerte i full fart, tett inntil kroppen hans. Han trollbant publikum med sin spesielle stil, og folk holdt pusten når det ble for spennende.

Tross sin dyktighet døde han i ung alder - bare 30 år gammel. Oksen traff ham med hornene i låret, og han blødde til slutt ihjel. Kanskje ble han for vågal, opptatt som han var av å holde seg på høyden selv etter at han skjønte at hans dager som den ypperste tyrefekter Spania hadde sett var talte? Eller kanskje var det en kvinnehistorie som gjorde at han ikke var fullt så årvåken og oppmerksom som han pleide å være? 

Dødsfallet sjokkerte et helt folk, og førte til landesorg i tre hele dager etter ordre fra General Franco. I "Manolete" følger vi den legendariske tyrefekteren etter at han møtte sitt livs kjærlighet i kvinnen "Lupe" Sino, og frem til hans trafiske død.

Manolete var ingen utadvendt mann, og all hans popularitet gjorde ham mer brydd enn noe annet. Dyktig matadorer var datidens popstjerner, og de ble dyrket som de reneste idoler. Så traff han det som skulle bli kvinnen i hans liv - Lupe. Lupe (spilt av Penélope Cruz) var alt Manolete ikke var: fyrrig, lidenskapelig og med en voldsom apetitt på livet. Gjennom deres kjærlighetsforhold våknet imidlertid lidenskapen i Manolete (spilt av Adrien Brody), og dermed var all hans sinnsro radert bort. I stedet for å anse den neste tyrefekterkampen som det viktigste, var det nå langt mer viktig for ham når han neste gang ville få treffe sin elskede. Dette bekymret teamet rundt den berømte tyrefekteren, og de var derfor svært i mot dette kjærlighetsforholdet som for alvor truet deres eget levebrød.

Forholdet mellom Manolete og den vakre skjønnheten var alt annet enn harmonisk. Lidenskap og dramatikk fulgte denne kvinnen, som overhode ikke var interessert i å bli bundet fast i et ekteskap. Hun kunne bare elske når hun var fri fra alle forpliktelser. Når hun på spørsmål om hun ville være Manoletes kvinne "for evig", svarte hun betegnende nok noe sånn som "absolutt, men ikke hele tiden!" 

Det er ikke ofte man ser så til de grader eksplosiv lidenskap på lerretet som i denne filmen. Det borger for kvalitet når en så fantastisk skuespiller som Penélope Cruz er hovedrolleinnehaver, og det gjør det sannelig også når Adrien Brody (mest kjent fra Roman Polanskis film "Pianisten") er med.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Hvis det var noe jeg godt kunne tenkt meg mer av, så var det at landskapene fra stedene matadoren og hans elskede besøkte - Sevilla, Cordoba, Madrid, San Sebastian - hadde vært viet litt plass. For øvrig elsker jeg filmer som tar for seg kjente personer som har prestert noe spesielt, og for den saks skyld også filmer som omhandler kjente hendelser og steder. Fra før av har jeg egentlig kun kjent tyrefekting gjennom Kjell Halbings bøker om Morgan Kanes sønn Diablito - bøker jeg leste da jeg var tenårene. Og selv om jeg aldri kunne tenke meg å overvære et tyrfekting-show, er det likevel interessant å få innblikk i hva dette egentlig handler om for spanjolene. Ut fra en helhetsvurdering av filmen, hvor skuespillerprestasjonene er helt avgjørende, ender jeg med terningkast fem. 

Manolete (spilt av Adrien Brody)

Manolete

Lupe og Manolete

"Brick Lane" (Regissør: Sarah Gavron)

Portrett av en innvandrer-
kvinne


Innspilt: 2007
Originaltittel: Brick Lane
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Tannishtha Chatterjee (Nazneen Ahmed), Satish Kaushik (Chanu Ahmed), Christopher Simpson (Karim), Naeema Begum (Rukshana "Shahna" Ahmed), Lana Rahman (Bibi Ahmed), Lalita Ahmed (Mrs. Islam), Harvey Virdi (Razia), Zafreen (Hasina), Harsh Nayyar Ali (Tariq)
Spilletid: 97 min.

Nazneen blir 17 år gammel "frivillig" tvangsgiftet til en betydelig eldre mann. Nærmest revet ut av sin barndom i Bangladesh reiser hun til London for å møte sin fremtidige ektemann Chanu som hun aldri har sett og derfor ikke kjenner. I rollen som fru Ahmed er det forventet at hun ikke har så mye hun skulle ha sagt, men fremstår som en umælende og pliktoppfyllende kone.

Chanu er svært opptatt av å bli oppfattet som en velutdannet mann med ære. Men uansett hvor mange fag han avlegger eksamen i, får han ikke sine forventede forfremmelser. Dette gjør ham etter hvert til en nokså forbitret mann. Hjemme går hans kone, og hun har i mellomtiden født ham to døtre. Chanu er ingen fintfølende mann som virkelig er interessert i å høre hva hans kone tenker og føler. Nei, han forventer at hun skal sitte og høre på hans lange monologer om ditt og datt. Og dersom han merker at hun ikke følger 100 % med, blir han dødelig fornærmet. Han er ikke spesielt opptatt av romantikk, men forsyner seg med det han vil ha. Likevel er han ingen dårlig mann. Han vet bare ikke bedre. Og Nazneen er blitt oppdratt til at kvinner tar det de får, aldri ber om noe og ikke kan flykte unna sin skjebne.

Ved et slumpetreff får Nazneen seg jobb som syerske. Og det er faktisk dette som redder familiens økonomi, for hennes ektemann diskuterer ikke opptak av lån eller større innkjøp med sin kone. Og når innkreveren av Chanus gjeld dukker opp, er det Nazneen som må fronte dette. Mannen hennes stikker nemlig av hver gang han får muligheten til det. Mer mann er han faktisk ikke.

Gjennom alle år ønsker Nazneen at de skal spare penger slik at de kan reise tilbake til hjemlandet. Men pengene glir bare gjennom hendene på ektemannen. Den dagen han faktisk er klar for en slik hjemreise, er det for sent for Nazneen. I mellomtiden har hun rukket å ha en affære med den flotte ungutten Karim som leverer syoppdrag til henne, og hun begynner så smått å bli klar over at hun faktisk har egne behov og ønsker ...

Det er to-tre år siden jeg leste Monica Alis roman "Brick Lane", som bergtok meg fullstendig. Filmen skuffet heller ikke, og det forundrer meg derfor stort at den aldri er blitt satt opp på kino i Norge. Slike innvandrerromaner og -filmer får i alle fall jeg aldri nok av! Tannishtha Chatterjee spiller Nazneen inntagende nydelig, men Satish Kaushik som Chanu er ikke borte vekk han heller. Kanskje er det han som har den mest krevende rollen tross alt. Å fremstille Chanu som den patetiske mannen han etter hvert ble, konstant skravlende på inn- og utpust, må ha vært en heftig øvelse. De to døtrene er i konstant opprør, og frustreres av at moren aldri kan si hva hun egentlig mener. Dermed er det alltid faren som får det siste ordet uansett, og hans farsrolle er i tillegg skikkelig i utakt med dagens normer. Selv i et innvandrermiljø, vil jeg tro ... Selvhøytideligheten hans kommer i veien for at han noen gang fremstår som et ekte menneske med følelser. Men til slutt sier altså Nazneen fra, og da får pipen en annen lyd. Her blir det terningkast fem!

Jeg kom for øvrig helt tilfeldig over denne filmen på biblioteket, uvitende om at boka var blitt film. I dag går uansett bestillingen av filmen til England ... Denne MÅ jeg eie ... ;-)

Nazneen er kun ute av huset når hun skal handle - ellers holder 

hun seg som en god kone helst innendørs

Den selvhøytidelige faren har tatt familien med på tur til Buckingham Palace

Søt musikk oppstår mellom Karim og Nazneen ... 

"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!

For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 

Her kan man lese mer om filmen. 

Familier ble splittet.

Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres

De uhyggelige massegravene

"Søstrene Boleyn" (Regissør: Justin Chadwick)

Dronning for enhver pris


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Other Boleyn Girl
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Natalie Portman (Anne Boleyn), Scarlett Johansson (Mary Boleyn), Kristin Scott Thomas (Lady Elizabeth), Eric Bana (Henrik VIII)
Spilletid: 115 min.

Ryktene om at kong Henrik VIII og dronning Catherine av Aragon ikke lenger har et intimt forhold, svirrer på hoffet. Dermed er det duket for at man ved å fremby sine døtre som mulige elskerinner for kongen kan sikre sine posisjoner bedre. Dette er bakgrunnen for at Sir Thomas Boleyn bestemmer seg for å få datteren Anne til å forføre kongen.

Kongen blir invitert på besøk hos familien Boleyn, men ting går ikke helt etter planen. For kongen faller ikke for Anne, men derimot for søsteren Mary. Problemet er bare at Mary allerede er gift. Dette viser seg imidlertid ikke å være noe problem fordi kongen rett og slett bare beordrer hele familien til å komme til hoffet. Marys mann sender han avgårde.

Mary blir kong Henrik VIIIs elskerinne, men selv om hun føder ham hans etterlengtede sønn, er og blir dette en bastard. Og fødselen forhindrer ikke at kongen allerede har gått lei av henne, og har kastet sine øyne på Anne - "the other Boleyn girl" - som nylig har kommet tilbake fra hoffet i Frankrike. Hun ønsker imidlertid ikke å bli enda en elskerinne som kongen etter hvert skal gå grundig lei av. Nei - hun ønsker å bli intet mindre enn Englands nye dronning ... Og historien kjenner vi jo, for dronning ble hun!

Både Natalie Portman og Scarlett Johansson spiller sine roller som Boleyn-søstrene meget godt! Og sjelden har jeg sett kong Henrik VIII bli fremstilt så sympatisk som nettopp her! Kristin Scott Thomas hadde for øvrig en liten rolle som søstrenes mor. Kulissene, skuespillerprestasjonene, kostymene, det filmtekniske - alt fungerte meget godt i denne filmen! Fremdeles sitter imidlertid den 32 timer lange Tudor-produksjonen i ryggmargen på meg, slik at jeg egentlig uten å ville det, ble sittende og sammenligne de ulike personene ... Dersom jeg hadde visst at denne filmen var en tro kopi av en annen film jeg har sett med samme navn - "The Other Boleyn Girl" - tror jeg ikke jeg hadde giddet å se denne filmen. Men i valget mellom disse to filmene, ville jeg utilsomt valgt herværende film. Terningkast fem!

En kjekkere kong Henrik VIII enn denne i Eric Banas skikkelse skal man lete lenge etter!

Scarlett Johansson og Natalie Portman som Mary og Anne Boleyn

"Jane Austens Persuasion" (Regissør: Adrian Shergold)

Snobberi i sin ytterste konsekvens


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Sally Hawkins, Rupert Penry-Jones, Alice Krige, Anthony Head, Julia Davis, Michael Fenton Stevens, Mary Stockley, Peter Wight, Marion Bailey, Amanda Hale, Jennifer Higham, Rosamund Stephen, Stella Gonet, Sam Hazeldine
Spilletid: 92 min.

Anne Elliot lot seg for åtte år siden overtale til å svare nei til et frieri fra Kaptein Frederick Wentworth, på tross av at de begge elsket hverandre. Årsaken var at han ikke var fin nok for hennes snobbete, adelige familie. Ikke bare var han av for lav byrd, men han hadde heller ingen formue å skilte med.

Anne nærmer seg nå 27 år, og hennes sjanser på ekteskapsmarkedet er nærmest lik null siden hun er så gammel ... I mellomtiden har familien Elliots økonomi gått over ende, slik at de ikke er i stand til å opprettholde det luksusliv de er vant til. Faren ser seg derfor nødt til å leie ut familiegodset og selv leie et beskjedent hus i Bath, mens de venter på bedre tider. Skjønt beskjedent og beskjedent ... huset i Bath er intet mindre enn det flotteste i hele Bath, men opp mot et gods kan det selvsagt ikke måle seg.

Så ryktes det at en admiral tenker å leie familiegodset. Usj ... det synes ikke Anne Elliots snobbete far noe om. At mennesker av så lav byrd skal få tilgang til hans families edle gemakker ... måtte gud forby! Men her som ellers er det pengene som rår, og slik blir det. Denne admiralen er for øvrig ingen ringere enn Kaptein Wentworths svoger. Begge har i mellomtiden blitt svært formuende.

Anne har aldri kunnet glemme Kaptein Wentworth. Siden han forlot byen har hun avslått en frier, og siden har det aldri dukket opp noen flere. Men så dukker altså både admiralen og kapteinen opp i hennes hjemtrakter, og Anne innser at hennes hjerte banker like hardt fremdeles. Så er spørsmålet om noen av dem kan overvinne sin stolthet? I mellomtiden dukker det opp en frier fra "intet" - en fetter i Elliot-familien er plutselig svært, svært interessert i Anne. Men er det Anne eller utsiktene til en tittel han kan arve, som er utslagsgivende for hans plutselige interesse? Og hva gjør dette med Anne og "hennes" kaptein?

Jada, det høres ut som en skikkelig Austen-søtsuppe, men saken er den at dette er den beste Austen-filmen jeg har sett så langt! Det var faktisk svært så rørende, det hele. Eller er det jeg som er i det sentimentale hjørnet for tiden? På slutten kom tårene. Jeg satt denne gangen ikke og irriterte meg over dårlige skuespillerprestasjoner. Snobberiet jeg ble vitne til i denne filmen tok imidlertid nesten av. Jeg har nesten ikke opplevd maken! Jeg ble faktisk så provosert over holdningene som kom til uttrykk hos pater familias i Elliot-familien at det kan være det samme! Når han gikk rundt i Bath med sitt toskete hode høyt hevet og snakket nedsettende om hvor lei han var av å være omringet av kvinner uten sosial status ... mens han selv kaklet i vei som en intetsigende gås ... Men nettopp dette var noe av det Jane Austen latterliggjorde selv. Det skjønner man godt når moralen i historien er at det er de innerste verdiene som teller, ikke den ytre staffasjen! Skjønt ... litt penger er heller ikke å forakte ... Jeg drister meg til terningkast fem for denne filmen. 

Anne Elliot (Sally Hawkins)

Den flotte Kaptein Wentworth (Rupert Penry-Jones)

Annes snobbete far og tante og hennes søster Mary

"Jane Austens Mansfield Park" (Regissør: Ian B. MacDonald)

Neppe Jane Austen på sitt beste


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Dexter Fletcher, James D'Arcy, Billie Piper, Blake Ritson, Catherine Steadman, Joseph Morgan
Spilletid: 92 min.


Som liten pike ankommer Fanny Price Mansfield Park, hvor Sir Thomas Bertram og hans familie bor, som deres fattige slektning. Både onkelen og tanten er elskelige mennesker, men de øvrige lar aldri Fanny glemme at hun egentlig ikke hører til blant dem, og burde være svært takknemlig over at hun får lov til å vokse opp i så fornemme omgivelser.

Fanny vokser opp til å bli ikke bare en vakker kvinne, men også et menneske med et hjerte av gull. Av Sir Bertrams tre barn er det kun Edmund som behandler Fanny med respekt. De andre ignorerer henne, og hun er etter hvert et menneske som står mellom dem og tjenerskapet. Hun er aldri i posisjon til å be om noe som helst - bare ydmykt ta i mot det som blir budt henne.

Fanny har vært svært forelsket i Edmund i mange, mange år, men Edmund har kun øyne for den vakre miss Crawford. Miss Crawford er en ung kvinne som elsker selskapslivets gleder, mens Edmund har bestemt seg for å bli prest og derfor kan se frem til nokså beskjedne inntekter. I og med at han ikke er førstefødte sønn og arving til Mansfield Park, må han tjene pengene sine selv. Så spørs det når han vil innse at miss Crawford ikke er den kvinnen som vil gjøre ham lykkelig ... Og at hun er mer kynisk enn han aner! I mellomtiden mottar Fanny et frieri fra miss Crawfords bror - et frieri ingen synes hun bør avslå ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg ikke er en Jane Austen-fan. Historiene blir rett og slett for sukkersøte etter min smak. Samtidig har jeg tenkt at jeg som ledd i min dannelse bør kjenne til hennes stykker, og i den sammenheng er det ganske greit å ta for seg av filminnspillingene som er gjort over hennes romaner i de senere år. Og når hver film tar 1 1/2 til 2 timer å komme gjennom, er dette høyst overkommelig.

Hva skal jeg si om denne filmen? En del av skuespillerprestasjonene holder absolutt mål. Det gjaldt dessverre ikke Billi Piper som spilte Fanny, den bærende rollen i filmen. Her vil jeg si at jo "slemmere" roller skuespillerne hadde, jo bedre gikk det som regel. Det ga i det minste rolleinnehaverne et islett av noe som kunne minne om karakter. På den annen side kan det absolutt hende at gode, snille Fanny nødvendigvis var henvist til å spille en nokså endimmensjonal rolle og at historien som sådan ikke ga henne flere utfordringer. Men hele sannheten er det neppe. Uansett - jeg har sett bedre Jane Austen-filmer enn denne!

Ut fra en totalvurdering mener jeg at filmen fortjener terningkast fire.

Edmund og Fanny

Det kyniske og beregnende søskenparet Crawford

"Tropa de Elite" (Regissør: Jose Padilha)

Dystert og deprimerende om verdens farligste by


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Brasil
Språk: Portugisisk
Genre: Action / drama
Skuespillere: Wagner Moura, André Ramiro, Caio Junqueira, Milhem Cortaz, Fernanda Machado, Maria Ribeiro, Fábio Lago, Fernanda de Freitas, Paulo Vilela, Marcelo Valle, Marcello Escorel
Spilletid: 111 min.

Rio de Janeiro i Brasil er betegnet som en av verdens farligste byer. Med et gjennomkorrupt politi og kriminelle gjenger som herjer i byen, er det farligste som finnes de gangene det dukker opp en ærlig politimann som faktisk forsøker å gjøre en hederlig jobb. For balansen i byen - i den grad denne måtte finnes - er basert på gjensidige ytelser mellom de kriminelle og politiet. Det eneste som forhindrer fullstendig anarki, er BOPE-styrken, dvs. en stalig elitestyrke av topptrente politifolk eller i realiteten soldater. De er trent på krig! For det er nettopp det som pågår kontinuerlig i denne byen: krig! BOPE-styrken skal visstnok være enda tøffere enn Israels hær, leste jeg et sted.

Rio er omgitt av 700 såkalte favelaer, dvs. slumområder der det hersker krigslignende tilstander mellom politiet og lokale narkotikabander. Denne filmen handler om én av disse 700 favelaene ...

Vi følger en tropp av aspiranter til BOPE-styrken. Bare de aller beste slipper gjennom nåløyet, og gjennomsnittlig klarer fem av hundre kandidater opptaksprøven. Kaptein Nascimento er ute etter å finne sin arvtaker, og merker seg nokså raskt aspirantene Neto og Matias. Kapteinen skal snart bli far, og han har lovet kona at han skal slutte i BOPE så snart han har funnet en erstatter. Nervene er i høyspenn og han har etter hvert fått problemer med angst. Hver eneste dag utsetter han seg for livsfare, og pilleforbruket er økende for at han i det hele tatt skal klare alt presset. Snart nærmer det seg at selveste paven skal besøke Rio, og det gjelder å sikre favelaen hvor lovløsheten herjer. Her gis det ikke ved dørene, og det handler om hvem som skyter først. Eller rettere: hvem som treffer først ...

Dette er en sterk film om en voldsspiral som antakelig er enda verre i det virkelige liv enn det som fremstilles i denne filmen. I Brasils narkoverden er det ikke plass for snillisme, og kanskje heller ikke for rettssikkerhet slik vi kjenner dette begrepet. Det er krig i gatene - verken mer eller mindre. Frontene er knallharde og det handler om hvem som til syvende og sist ikke bare skal vinne, men også overleve - politiet eller de kriminelle. Kampen mot narkobaronene må vinnes ... for enhver pris ... ? I motsatt fall går samfunnet fullstendig til grunne. Og så er det selvsagt et etisk spørsmål om all politivolden løser noe som helst eller tvert i mot eskalerer voldsspiralen ... Jeg føler meg på ingen måte kallet til å felle noen dom i et så vanskelig spørsmål. Filmen er kontroversiell i den forstand at det denne gangen er spesialstyrkens historie som fortelles, og ikke de fattige gatabarnas historie - som f.eks. i "City of God". Det er en svært, svært dyster historie som fortelles.

"Tropa de Elite" vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2007. Regissøren Jose Padilha debuterte med denne filmen.

Filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem. Det er hevet over enhver tvil at dette er en svært viktig film om et svært alvorlig tema.