Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Gleichmann Gabi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gleichmann Gabi. Vis alle innlegg

søndag 25. oktober 2015

Om årets nobelprisvinner i litteratur på Litteraturhuset 21. oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj (Foto: ukjent)
Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948) er som kjent tilkjent årets Nobelpris i litteratur. Selv om hun så langt har mottatt over 20 litterære priser, vil jeg anta at Nobelprisen er den aller, aller viktigste og gjeveste av dem alle. Selv har jeg så langt bare rukket å lese "Bønn for Tsjernobyl", som hun utga første gang i 1997 - 11 år etter Tsjernobylulykken - og som kom på norsk i 2014 (Solum Forlag står bak utgivelsen - linken går til min omtale av boka). Dette er en av fem bøker i en syklus som kalles Utopiens stemmer. Forfatteren har benyttet samme fortellerteknikk i alle disse bøkene, som det har vært ekstremt krevende å skrive. 

Litteraturhuset (i Oslo) introduserte forfatteren med følgende programerklæring:

"Det handler om fortellingene som ikke får plass i den offisielle versjonen av historieskrivingen. Med sine polyfone utgivelser gir Svetlana Aleksijevitsj vanlige mennesker et språk og et rom til å fortelle hva som hendte da verdenshistorien rammet dem.

Aleksijevitsj er den første hviterusseren som har mottatt litteraturprisen, og er også en sjelden fugl som sakprosaforfatter. Med fembindssyklusen Utopiens stemmer har hun satt fokus på sovjetmenneskenes unike og snart utdøende erfaringer, Bøkene hennes har da også skapt kontroverser og blitt forbudt både i Russland og Hviterussland." 

Det er vanskelig å oversette Svetlana Aleksijevitsj´bøker, og oversettelsene anses derfor som kunststykker i seg selv. 

Onsdag den 19. oktober var det paneldebatt om Svetlana Aleksijevitsj´ forfatterskap på Litteraturhuset. I tillegg til den svenske forfatteren og litteraturkritikeren Peter Fröberg Idling, som innledet med å si noen ord om forfatteren, satt følgende personer i panelet:
- forfatter og redaktør Gabi Gleichmann
- Russland-forsker Julie Wilhelmsen
- filosof og diplomat Ellen Svendsen (ordstyrer i debatten)

Alle hadde det til felles at de har møtt Svetlana Aleksijevitsj. 

I sin innledning påpekte Idling at forfatteren har intervjuet svært mange mennesker, noe som i seg selv gjør at det ligger svært mye arbeid bak hver bok. Deretter har hun redusert intervjuene ned gjennom stram regi, og på denne måten har hun skapt overveldende historier og en kraftfull litteratur

Svetlana Aleksijevitsj har alltid ønsket å skrive, og det hun har brukt livet sitt på er å skrive om hva helt vanlige mennesker opplevde i forbindelse med helt spesielle verdensbegivenheter. I "Krigen har intet kvinnelig ansikt" skriver hun om hvordan kvinnelige soldater opplevde krigen der og da. Det hun fant mye av var det som kan samles under begrepet ideologisk naivitet, noe som for øvrig er det som særlig kjennetegner sovjetmennesket. Da kvinnene kom hjem, ble deres mannlige kollegaer hyllet, mens de selv ble utstøtt. Alle de som ikke selv hadde vært i krigen, klarte ikke å forestille seg at kvinner kunne krige og drepe, og antok derfor at kvinnenes rolle i krigen var å jobbe på bordeller. Boka ble forbudt da den utkom. 

"De sista vittnena" (boka er så langt ikke utgitt på norsk) handler om barns opplevelser på østfronten (linken går til en svensk nettside). Forfatteren selv er så og si usynlig i sine egne tekster. Komposisjonen stiger og synker, og slik løfter bøkene hennes seg til Nobel-klassen, der de hører hjemme, understreket Idling. 

"Kister av sink" (boka har nettopp kommet ut på norsk - Kagge forlag står bak utgivelsen) handler om invasjonen av Afghanistan i 1979. De unge soldatene kom hjem i forseglede sink-kister, slik at ingen skulle kunne se hvor lemlestede likene var. Forfatteren endte i en rettssak etter bokutgivelsen. 

"Bønn for Tsjernobyl" utkom i 1997, og handlet om Tsjernobyl-ulykken. "Tiden Second Hand" er den siste boka i serien Utopiens stemmer. Da kommunismen falt, sto et helt folk tilbake uten noen mening med livene sine. Kommunismen var et falsum, hvor ideen besto i å lage et lykkerike. Ifølge Idling har forfatteren i sine bøker "skapt en intensitet og et tempo på mesterlig vis". "Hvor mye menneskelighet finnes det i et menneske?" Aleksijevitsj ble anklaget for ikke å elske de store ideene. Hun innvendte da at hun elsket de små menneskene ... 

Etter Idlings innledning, startet paneldebatten. 


I panelet satt Ellen Svendsen (ordstyrer), Russlandforskeren Julie Wilhelmsen,
forfatteren og redaktøren Gabi Gleichmann og forfatteren og litteraturkritikeren
Peter Fröberg Idling.

Gabi Gleichmann fortalte at første gang han møtte forfatteren, var tidlig på 1990-tallet. Han kan russisk, og han leste boka om kvinnene og krigen på originalspråket. Spesielt husker han hvordan han irriterte seg over alle setningene som sluttet med "...". Han traff Aleksijevitsj igjen i fjor, og beskriver henne som en veldig interessant person. Hun skriver på en veldig spesiell måte. Mens andre stiller seg mellom historiene og fortellingen om dem, er Aleksijevitsj nærmest transparent. Selv om han liker bøkene hennes, har han ikke blitt inspirert til å skrive på denne måten selv. 

Julie Wilhelmsen beskriver Aleksijevitsj som klassisk sannhetsvitne. Hun har lest alle bøkene hennes fordi hun (snart?) skal intervjue forfatteren. Det er tungt å sette seg dypt inn i russisk politikk, og nettopp derfor er det fint å møte en forfatter som Svetlana Aleksijevitsj. Aleksijevitsj ønsker å vekke folk. Wilhelmsen prøver å forstå legitimeringen av krig, og i den konteksten bekrefter Aleksijevitsj mange av de hypotesene og analysene hun arbeider med. 

Ordstyrer Ellen Svendsen stilte panelet spørsmål om hvilken sjanger Aleksijevitsj´ bøker kan kategoriseres under. De mest kreative personer blander fiksjon og dokumentar, og er det vi kaller "sjangeroverskridende". Gleichmann mener at Aleksijevitsj ikke skriver sakprosa, slik de fleste synes å mene, men en hybrid. Hun skaper stor litteratur av fakta. Heldigvis fokuserer Svenska Akademien på forfatterskap, og på å spre litteratur som flere bør lese. 

Hvordan arbeider Svetlana Aleksijevitsj, spurte Svendsen? Idling mente at det handler om å lytte, ta seg tid og være streng i redigeringsarbeidet. Det er en ekstremt tidkrevende måte å jobbe på. Det finnes ingen fotnoter i Aleksijevitsj´ bøker. Sjanger-diskusjoner er noe bibliotekarer har funnet på for å få orden på sine biblioteker, mente han. Hele salen brøt ut i latter av denne kommentaren. 


Skuespiller Andrine Sæther leste høyt fra
Aleksijevitsj´ bøker mellom ordvekslingene.
Gleichmann mente at det spesielle med Aleksijevitsj´ bøker er at hun ikke har fanget Moder Russland, men folket! Hun er en slags sjels-historiker, og han viste til at dette faktisk er en betegnelse forfatteren har brukt på seg selv. Hun forsøker å fange summen av alle menneskenes sjeler, for å finne ut hva dette egentlig er. Materialisme er ikke interessant for russerne, men dette var det eneste de ble tilbudt da kommunismen falt sammen på 1990-tallet. Russerne er et folk som har gjennomgått et stort eksperiment. Gleichmann mener at Aleksijevitsj er en forbedret utgave av Freud, men dog skjønnlitterær i sitt uttrykk. 

Hvordan klarte man å skape sovjet-mennesket, spurte Svendsen?

Wilhelmsen påpekte at Stalin var den gode far for russerne. Han skapte en stor idé som spilte på menneskets behov for å være en del av noe stort. Da er det også enkelt å ofre seg for den gode saken. Ideen sto over folket. Den trodde de på. Nettopp derfor ble friheten så tom da kommunismen falt. De sto der - avkledd og naken - og alt de ble tilbudt var materialisme. For ikke å snakke om de enorme sosiale ulikhetene ... 

Gleichmann påpekte at under kommunismen forsvant folk, intelligensiaen ble drept, alt privat forsvant. Sovjettiden var et skrekkvelde. Selv vokste Gleichmann opp i Ungarn, som den gangen var okkupert av Sovjet. Sovjet ble fremstilt som et lykkeland, og da han selv kom til Moskva for første gang, oppdaget han alle løgnene. Han fant blant annet fattigdom - det var ikke bare noe som eksisterte i Vesten. 

Sovjetveldet bygget på en dyp menneskeforakt. Det var kun det kollektive som hadde betydning. Individet hadde ingen verdi. Løgner var satt i system. Bare når det gjelder invasjonen på Krim og krigen i Ukraina, er det i følge Wilhelmsen tegnet et voldsomt narrativ. Dette narrativet får unge, frivillige menn til å reise ut i krigen. Når narrativet bryter sammen og ikke stemmer med virkeligheten lenger, lyver styresmaktene. I dag lyves det f.eks. om at det ikke finnes soldater i Øst-Ukraina, selv om det er soldater der. For å få narrativet til å stemme, har soldatene ikke på seg noe som kan identifisere dem som russiske soldater. Når de dør, vet ingen hvem de er. De pårørende blir sittende igjen med mange ubesvarte spørsmål på grunn av dette. Myndighetene lyver og lyver, igjen og igjen. 


Gabi Gleichmann
I følge Wilhelmsen er hele det tidligere sovjetiske samfunnet omkalfatret. Alt for å lage en ytre fiende. Dette er en måte å holde folket sammen på, og som før eller siden munner ut i en krig. Egentlig er dette en felles oppskrift for all krig, og i særdeleshet for totalitære regimer. 

Hva er det som gjør oss til mennesker? Hva er det som gjør at livet er verdt å leve, på tross av all lidelse? Temaene kjærligheten, døden og lidelsen går som en rød tråd gjennom fembinds-syklusen Utopiens stemmer. I følge Idling er Aleksijevitsj i gang med et nytt bokprosjekt. Nå intervjuer hun mennesker om deres relasjon til kjærligheten. 

Hva kan vi trekke ut av Svetlana Aleksijevitsj´bøker?, spurte Svendsen. Wilhelmsen svarte ved å stille et annet spørsmål: Hvordan kan russerne like Putin? Han er en sterk leder, en ny far, og han har gjenreist troen på at Russland er stort og sterkt. Slik blir han svaret på lengselen i menneskene, og han gir dem en mening oppe i alt. Putin artikulerer en ny russisk nasjonalisme, og akkurat dette er skremmende. Vi så det under invasjonen av Krim, som ble forsvart med at Russland måtte ta vare på russerne som bodde der, og som ble forsømt av ukrainerne. Wilhelmsen forklarer Putins apell ved at han fremstår som en god leder. Likevel finnes det en som er enda mer populær i Russland enn Putin, innvendte Gleichmann. Hele salen ventet i spenning for å høre hvem det var. Gleichmann røpet deretter at den mest populære mannen i Russland i dag er Stalin! 

Putin omgir seg med fascister og han bygger opp en ideologi som er skremmende, mente Wilhelmsen. En slik politikk krever en ufri presse og drap på dissidenter for å kunne lykkes ...

Har Aleksijevitsj´ litteratur en kraft i seg til å endre mennesker?, spurte Svendsen. Idling mente at hennes bøker bør leses av alle! Det går rett og slett ikke an å lese disse bøkene og fremdeles tro på ideologier etterpå. Han mente at man blir mer humanistisk av å lese slike bøker. Gleichmann innvendte at de som virkelig kunne ha trengt å lese slike bøker, dessverre ikke leser dem. Som Idling mente også han at man blir mer følsom av å lese bøker av denne typen. Det handler om å få mer kunnskap og det handler om å få øynene opp for flere perspektiver på en og samme hendelse. Dersom enkeltmennesker leser slike bøker, blir de forandret. Når mange nok leser, kan det skje noe. Men en bok alene kan ikke i seg selv endre verden. 

Wilhelmsen mente at Russlands kriger ikke er annerledes enn andre kriger. Putin har gjenreist troen på at russerne som folk er enestående, etter at perestoikaen rev ned sovjet-menneskets selvbilde. Den gangen hadde alle tak over hodet og en jobb. Det var riktignok ingenting i butikkene, men alle hadde det til felles at de ikke fikk tak i noe. I dag er det høy arbeidsledighet. Butikkene er fulle av varer, men det er bare noen få som har glede av disse varene. Resten må i dag - som tidligere - klare seg uten. De sosiale ulikhetene er noe som har kommet med materialismen og "friheten". Lidelse er det russiske folkets historie. Gleichmann påpekte at lidelse og fattigdom skaper store begrensninger for menneskets utfoldelse. Å lese Svetlana Aleksijevitsj bøker gjør man ikke uten å bli svært, svært berørt ... 


I Litteraturhusets bokhandel var det mulig å få kjøpt Svetlana Aleksijevitsj´
bøker.

torsdag 9. oktober 2014

Gabi Gleichmann snakker om Assia Djebar og Péter Nádas

Gabi Gleichmann (Foto: RMC)
Onsdag ettermiddag 8. oktober 2014 inviterte Gabi og Anette Gleichmann fra Agora Publishing til et foredrag om to av de heteste kandidatene til årets Nobelpris. Senere i dag vil Svenska Akademiens sekretær Peter Englund meddele hvem som faktisk stikker av med denne gjeveste litteraturprisen av dem alle. Blir det en av kandidatene vi fikk høre om i går? Det gjenstår å se ... 

Assia Djebar er fra Algerie, og regnes som en av araberverdenes fremste fortellere, mens Péter Nádas kalles den store ungarske prosaisten. Agora Publishing har begge disse forfatternes bøker på sine utgivelseslister, så det var av den grunn helt naturlig at det er Gabi Gleichmann presenterte disse forfatterne på et arrangement som dette. Foredraget fant sted i Aschehougs flotte kantine. 

Gabi Gleichmann åpnet foredraget med å si at litteraturen har brakt ham i kontakt med de mest vidunderlige damer og herrer, og at han alltid, når han signerer bøker, får klemmer - masse klemmer. Smilende ga han uttrykk for at dette har gitt ham mye glede!

Nå ønsker Gabi Gleichmann å løfte frem Djebar og Nadas! 

Nobelprisen i litteratur:

Men aller først litt om Nobelprisen i litteratur. For noen år siden - nærmere bestemt i 1975 - hadde det ryktes at en italiensk forfatter skulle få prisen. I Italia var det på den tiden bare én forfatter man tenkte hadde en slik sjanse til å vinne, og det var Alberto Moravia. Det var ingen over, ingen ved siden. Derfor ble det arrangert en stor fest i Roma dagen før, nærmest for å forskuttere at Moravia kom til å vinne, og det var ikke måte på fintfolk som var invitert. Så kom overraskelsen dagen etter ... Det var ikke Moravia, men Eugenio Montale, som vant. Ikke bare ble Moravia så skamfull at han ikke viste seg i Roma de nærmeste tre årene, men hele historien viser med all tydelighet hvor uforutberegnelige Svenska Akademien kan være. 


En engasjert foredragsholder snakket varmt om
Assia Djebar og Péter Nádas (Foto: RMC)
De siste tiårene har Nobelprisen i litteratur blitt så prestisjefull at det ikke lenger handler om forfattere, men nasjoner. Det har gjort at det kanskje ikke lenger er fullt så mye tilfeldigheter som rår, hvis man ser bort fra det året italienske Dario Fo fikk prisen da ... En beslutning som vel stort sett bare gledet Dario Fo og Peter Englund, i følge spesielt innvidde. (Men bare for å ha nevnt det - "Flaggermusenes by" av Dario Fo er veldig fin!)

Det er ikke hvem som helst som kan foreslå kandidater til Nobelprisen. Det er en engere krets av personer som er dedikert til dette - blant annet tidligere Nobelprisvinnere. Normalt får Akademien rundt 200 forlag, og etter en grovsorteringsrunde, hvor useriøse forslag forkastes, sitter man som regel igjen med rundt 50 kandidater. Siden mange av bøkene ikke er oversatt til et språk som medlemmene av Akademien behersker, sendes aktuelle forfatters bøker til eksperter i ulike land for analyse og bedømmelse av kvaliteten. Rådene de får blir som regel helt avgjørende i den videre prosessen. 

Rundt 15. februar er kortlisten klar. Den inneholder fem bøker, som Akademiens medlemmer har fått oversatt til et forståelig språk, og så leser medlemmene på spreng frem til sommeren, om jeg har forstått dette rett. 

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor xx og ikke yy får prisen. Noen ganger skyldes det forhandlinger og kjøpslåing mellom medlemmene, som kan ha sine favoritter som de ønsker å fremme. Som Dario Fo for eksempel. Men ett fellestrekk er det likevel ved de forfattere som kommer på listen, og det er at berømmelsen må være av et visst omfang. F.eks. har Karl Ove Knausgårds berømmelse så langt vært av for kortvarig art til at han har en sjanse, men om 20-30 år kanskje ... ?

Litt om Agora Publishing:

Ekteparet Gabi og Anette startet Agora Publishing for fem år siden. De innså at de store forlagene ikke klarer å få frem alle de store forfattere (og de blir rett og slett ikke oversatt til norsk hvis man ikke tror at de vil selge - min kommentar). De bestemte seg for kun å satse på bøker som ikke er så lett tilgjengelige, på forfattere som har en særskilt pasjon for litteraturen. Den første forfatteren de satset på var Assia Djebar. 

Assia Djebar:

Assia Djebar (f. 1936) het egentlig Fatima-Zohra Imalayen og kommer fra Algerie. Der vokste hun opp med en far som var lærer i en fransk skole. Han var en moderne mann, og han ville ikke låse datteren inn da hun kom i tenårene. I stedet lot han henne få gå på skole, og dette førte til at hun fikk fransk som hovedspråk, på linje med arabisk og berbersk. Som den første algeriske kvinnen gikk hun på universitetet i Frankrike. 

Da Algerie ønsket å løsrive seg fra Frankrike, skjedde ikke dette gjennom forhandlinger, men med en blodig og brutal krig i 1962. Assia Djebar var da 26 år. Allerede i en alder av 21 år utga hun sin første bok "La soif", og det var da hun tok kunstnernavnet Assia Djebar, mest for å unngå sin fars harme. I datidens politiske klima vakte det oppsikt at hun skrev på fransk, dvs. på overgripernes språk. Boka fikk stor oppmerksomhet i Frankrike, særlig på grunn av kvinneperspektivet og hennes sterkt poetiske skrivestil. 


Norske utgivelser av Assia Djebars romaner (Foto: RMC)
Fordi Assia Djebar kritiserte makthaverne i det nå frie Algerie, var hun ikke lenger velkommen der og måtte flykte til Frankrike, der jeg har forstått at hun bor fremdeles den dag i dag. 

Djebar har senere interessert seg for film, og har dessuten laget noen selv. Heller ikke disse filmene er velkomne i Algerie.

På 1980-tallet kom Djebar tilbake til skjønnlitteraturen, og hun skildrer ofte Algerie som en kvinne. I "Kjærligheten. Krigen" voldtas Algerie av Frankrike i 1830, og boka handler om den etter hvert 130 år lange okkupasjonen. Djebar ble i Frankrike meget respektert for sin bok, som er en roman og ikke bekjennelseslitteratur. I boka "Stort er fengselet" følger forfatteren flere skjebner, og hun beskriver hvordan kvinner lever livene sine som i fengsel. "Ingen steder i mitt fars hus" handler om at det ikke er noen plass til henne som kvinne i dette huset. Det er ikke et såret jeg som skriver, og det er bokas styrke. For øvrig har det kommet ut en bok til av Djebar på norsk - "Skyggesøster" - men den er pt. ikke tilgjengelig lenger. Agora Publishing vurderer å gi ut denne på nytt. 

I følge Gabi Gleichmann sier titlene til Assia Djebars romaner alt. Personene i bøkene blir en slags representant for flere, ikke bare en skjebne. Assia Djebar er bl.a. kjent for nye rytmer i tekstene og en ny form for sensibilitet i den arabiske litteraturen. Hun er dessuten den første arabiske kvinnen som har fått plass i det franske akademiet. 

Gabi Gleichmann understreker at bøkene krever at man må jobbe med stoffet. Det er ikke bare å lese side opp og side ned, slik vi er vant med når vi f.eks. leser bestselgere. Stoffet er derimot krevende, men belønningen er at leseren plasseres i en verden man aldri har opplevd før. 

I følge Gleichmann har Akademiet virkelig fått opp øynene for Assia Djebar, og hun har brukt noen tiår på å kvalifisere seg. 

Péter Nádas:

Péter Nádas (f. 1942) er født i Ungarn. Han har alltid hatt problemer med sitt hjemland, nær sagt fra han ble født i en jødisk familie midt under 2. verdenskrig. Hadde det ikke vært for at moren var blond, arisk-utseende og besluttsom, ville han neppe ha overlevd. Moren døde imidlertid tidlig. Faren var en fremstående mann, men på et tidspunkt ble han gjort til syndebukk av kommunistene. Dette gikk så hardt inn på ham at han tok sitt eget liv. Péter var bare 14 år. 

Péter Nádas skriver om brutale ting, som gjør noe med en som leser. I følge Gabi Gleichmann er han meget fotografisk i sine beskrivelser. Han utga sitt første skrift i en alder av 20 år. Det var nesten umulig å få utgitt noe som helst under kommunismen i Ungarn. Sensuren tok nemlig det meste. Men dersom det lyktes en forfatter å få noe utgitt i utlandet først, var det enklere. Dette ble skjebnen til boka som i år foreligger på norsk - "Slutten på en familieroman" (og som jeg også sikret meg i går). Det var svensken Lennart Frick fra forlaget Fripress som først utga boka, som har klare selvbiografiske trekk. 


Norske utgivelser av Péter Nádas´ romaner (foto: RMC)
Ti år senere utkom "Erindringens bok", betegnet av enkelte som verdens beste bok. Den utkom etter veldig mye problemer med myndighetene, og Nádas brukte ti år på å skrive den. I boka følger vi Europas historie gjennom en del tiår, og sånn sett kan den betegnes som en utviklingsroman. 

Som i hans senere triologi "Parallelle historier" har seksualiteten en relativt stor plass i boka. Det unike med Péter Nádas´ beskrivelser av kjønnslivets gleder er det faktisk viktig å ha med seg: dette har vært et stort tabu i litteraturen nærmest i all tid, og det eneste språket man har kjent er gatespråkets grovheter. Så når Péter Nádas klarer å beskrive dette på en måte som det blir stor litteratur av, er det faktisk noe helt unikt. Det var for øvrig etter utgivelsen av denne boka at Péter Nádas havnet på Svenska Akademiens lister. 


En rykende fersk Péter Nádas-utgivelse
på norsk (Foto: RMC)
Triologien "Parallelle historier" brukte Nádas 20 år på å skrive. (Jeg har lest og omtalt den første boka i triologien.) Norge var et av de første landene utenom Ungarn som utga disse bøkene. Handlingen i boka er lagt til Berlin og Budapest og foregår over en 30-40-års periode - frem til murens fall i Berlin i 1989. Som tittelen røper, følger vi flere parallelle historier. Dette som et litterært grep for å beskrive samfunnsutviklingen og epoken fra flere ulike perspektiver. 

Bildet som preger forsiden av bøkene i trilogien er for øvrig tatt i Paris, men det er beskåret på en slik måte at det kunne vært tatt hvor som helst - også i Berlin og/eller Budapest. 

Triologien er språklig krevende, og man bør egentlig lese dem i hvertfall to ganger for å få fullt utbytte av dem, mener Gabi Gleichmann. Det var vel omtrent akkurat det jeg også fant ut da jeg leste det første bindet i trilogien. Stor litteratur er krevende, og krever både tid og engasjement!

Oppsummering:

De som befinner seg på Akademiens lister er litterære "monstre". De griper nye verdener, som er fullkomment unike, og det går ikke an å herme etter dem. De står for seg selv!

Péter Nádas betraktes som en profet i Tyskland. I Ungarn derimot anses han som en pariakaste. Det paradoksale er at under kommunismen visste man hvor grensen gikk i forhold til å kritisere det til en hver tid sittende regime. I dag er dette høyst uklart. Heller ikke Assia Djebar kan noen gang vende tilbake til sitt elskede Algerie ... Dermed er det på sin plass å spørre om det er mulig å skrive stor litteratur når man lever i et land med uforutsigbare myndigheter, hva enten det handler om diktaturer eller annet som ligner, tenker jeg? I alle fall: både Péter Nádas og Assia Djebars betydning er stor! Så gjenstår det å se hva Akademien kommer til om få timer ... I og med at det på et vis ikke lenger handler bare om forfattere, men kanskje først og fremst om land, hender det at landet har to kandidater, og at prisen går til den som er eldst. Dette skjedde i 2002. Da sto valget mellom Péter Nádas og Imre Kertész. Kertész var eldst og fikk prisen - Nádas måtte vente ... 

På spørsmål fra salen om romanens velbefinnende svarte Gleichmann at romanen ikke er død! Det finnes alltid noen som vil fange mer enn noe veldig lite, og som fanger alle aspekter ved livet og universet i sin litteratur. Romanen er et kunstgrep som inneholder alt. Den er et fantastisk instrument som kan speile verden. 

Alle store bøker krever minst to personer; forfatteren og leseren. Og med dette oppfordret Gabi Gleichmann alle til å ta en titt på boktitlene av kveldens forfattere. 

Jeg hadde stor glede av å høre på Gabi Gleichmanns foredrag, som i tillegg til å være interessant også inspirerte sterkt! Jeg ønsker meg flere slike litteratur-foredrag, hvor forlagene trekker frem fortrinnsvis store forfattere som ikke er main-stream og som ikke selger helt av seg selv! 

onsdag 12. juni 2013

Gabi Gleichmann: "Udødelighetens elixir"

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!


"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får dessuten høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir. 

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidliger
e tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder. 

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk. 

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på -  selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt! 

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven. 

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Helt til slutt: Les Clementine Munch Tores fantastiske bokanmeldelse på hennes blogg Har du lest?

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (lydboka)/Aschehoug (papirutgaven)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 25 t 48 min (antall sider: 654)


Gabi Gleichmann

mandag 5. november 2012

Kronikk om Stefan Zweig i Aftenposten i dag

"En bro til dagens Europa" - kronikk i Aftenposten i dag ved Gabi Gleichmann

I dagens Aftenposten skriver forfatteren Gabi Gleichmann om den østerrikske forfatteren Stefan Zweig, hvis forfatterskap nesten har gått i glemmeboka i årenes løp. Desto mer gledelig å lese at bøkene hans nå trykkes i nye opplag, og at det "flere steder i Europa arrangeres symposier om arbeidet hans". Det er nettopp i år 70 år siden forfatteren tok sitt eget liv mens han befant seg i eksil i Brasil, idet han ikke øynet håp for Europa etter at Hitler vant frem. 

Jeg venter med spenning på at bøkene til Stefan Zweig skal gis ut igjen på norsk! Selv har jeg omtalt noen av hans bøker her på min blogg. Dette er følgende bøker:




1. I følelsenes vold
2. Evige øyeblikk
3. Sjakknovelle
4. Amok
5. De utålmodige av hjertet
6. Verden av i går



Jeg sakser fra Gleichmanns kronikk i Aftenposten i dag:


Litterær stjerne

Zweig var en av mellomkrigstidens største litterære stjerner, selve symbolet på Europas intellektuelle samhørighet. Bøkene hans solgte i hundretusener av eksemplarer og var det store samtaleemnet i kultiverte borgerlige hjem. Han skrev, foreleste og som forsvarer av en humanisme som bekjempet krig og nasjonalisme, påvirket han mennesker. Med nær forbindelse til samtidens fanebærere for overnasjonale tanker og fred anså han geniene innen kunst og vitenskap som banebrytere for en ny og mer edel verdensorden.
Glemselens slør
Men etter hans død la det seg et glemselens slør over ham. Når bøkene hans får en ny renessanse i vår tid, skyldes det trolig at de fungerer som en bro til et kontinent i krig og forfall - til et Europa som solgte seg til djevelen - og han fremstår som et uovertruffent tidsvitne. Fremfor alt er hans mesterverk Verden av i går, når EU-konstruksjonen i disse dager befinner seg på gyngende grunn, en viktig påminnelse om selve grunntanken med det europeiske fellesskapet - nemlig å forhindre krig.
Zweig var født i 1881 og vokste opp i et rikt og assimilert jødisk hjem i Wien. Allerede som 20-åring debuterte han med en diktsamling. Men han hadde ikke høye tanker om seg selv som lyriker. I stedet oppga han som sin eneste ressurs å være sine venners venn. Han behersket flere språk og opptrådte ubesværet i de fleste kulturkretser. Han oppsøkte celebriteter som Romain Rolland, André Gide og James Joyce og fikk med tiden et omfattende kontaktnett.Fre

Fri for bindinger

Han var en av de ivrigste i kretsen av frankofile i de tyskspråklige landene. Romain Rollands helhjertede internasjonalisme lokket mest. Selv betraktet han seg som helt fri for bindinger - nasjonale så vel som religiøse - og var opptatt av de «evig allmennmenneskelige spørsmålene».
Zweig fornektet aldri at han var jøde, men han ville ikke la forfedrenes tro bli et fengsel for hans egne følelser. Dessuten var han kritisk til sionistenes bestrebelser for å forene jødene i en nasjonalstat. Han elsket tilværelsen som diasporajøde, men ble til slutt dens offer.
Skeptisk til Stalins politikk protesterte Zweig mot utrenskningene og forutså tidlig nazismen. Han gjorde ikke aktiv motstand mot Hitler, mest fordi han ikke var en stridens mann. Men han hjalp kolleger i nød og var gavmild med pengene sine. Han utnyttet sitt verdensrenommé ved å skaffe de hjemløse innreise- og oppholdstillatelse.

Hans egen verden falt i grus

Det varte ikke lenge før hans egen verden falt i grus. Allerede i 1933 gjennomførte politiet en husransakelse hjemme hos ham under påskudd av å mistenke pasifisten for å gjemme våpen. Året etter ble bøkene hans brent på bålet i Tyskland. Snart ble verdensborgeren drevet i landflyktighet, og hans østerrikske pass ble inndratt. Riktignok unngikk han dermed å bli ydmyket i Wiens gater og unnslapp kuvognene til utryddelsesleirene. Men han trivdes ikke i eksil. Lenge oppholdt han seg i London, der han irriterte seg over de sportsinteresserte engelskmennenes slappe livsstil. Lesesalen på British Museum ble et slags hjem for ham etter at han hadde mistet sitt naturlige publikum og var henvist til å skrive for oversettere.
I London giftet han seg på nytt med sin unge sekretær. Redselen for å havne i engelske fascisters hender drev paret til Brasil. De bosatte seg i byen Petrópolis. Men han fant seg ikke til rette der heller.
Savnet av hjemlandet fikk forfatteren til å vende hjem som dikter. Mens verden sto i brann, skrev han Verden av i går - som er et skarpt oppgjør med den krigshissende nasjonalismen som hadde hjemsøkt Europa.
Det er tydelig at Matuschek har trukket store veksler på denne minneboken av et verk. Vil man virkelig fordype seg i Zweigs verden, bør man heller lese denne boken enn den ellers utmerkede tyske biografien.

Kvinner er fraværende

Zweig satte «En europeers minner» som undertittel for å markere at boken mer enn å være en selvbiografi, tar for seg en slags kulturhistorie. Denne miksen er naturlig, ettersom han synes å ha pleiet omgang med omtrent hver eneste intellektuelt og kunstnerisk skapende europeer. Her møter man Sigmund Freud, Rainer Maria Rilke, Auguste Rodin, Richard Strauss med flere og får servert en rekke miniportretter. Aller best er Zweig når dem han er kritisk til, legges under lupen. Men man forundres over at kvinner er helt fraværende blant de store personlighetene som passerer revy.
Århundreskiftets Wien fremstår hos Zweig som noe av en mangekulturell utopi. Han skriver varmt om det liberalistiske sinnelaget til byens borgerlige partier, som trodde på fremskrittet og toleranse, og kunne ikke forestille seg at det i et av Wiens nedslitte ungkarshoteller bodde en mann som et par tiår frem i tid skulle tvinge jødene til å skure fortauene med tannbørsten sin. Særlig avsnittene om forfatterens ungdom i hovedstaden og dens seksuelle vilkår, har fått status som en uvurderlig informasjonskilde.

Full av motsigelser

Zweigs skildring av hvordan fascismen og nazismen med sin skamløse brutalitet får fotfeste etter første verdenskrig, samtidig som han selv arbeider utrettelig med den internasjonale forbrødringen, er også slående innsiktsfull. Det er med stigende vrede og avmakt man leser disse uopphørlig fascinerende minnene om årene før annen verdenskrig. Fremfor alt er det den sterke sprengkraften som oppstår mellom en mer naiv livsholdning, da troen på fremtiden fremdeles var sterk og ubesudlet, og humanismens fallitt - som senere ble Europas skjebne - som gjør denne boken så intens og treffende.
Matuschek skildrer Zweig som en person full av motsigelser, som tok seg selv høytidelig og manglet selvironi. Frykten for aldring, den åndelige hjemløsheten, Hitlers seire og vissheten om at det tyske språket forvitret til oppildnende brøl fra nazistenes talerstoler, gjorde at han kjente seg bortkommen. Tilværelsen var gått i oppløsning, barbariet så ut til å vinne seierrikt frem og han innså at verden ikke hadde plass til en Stefan Zweig. Siden livet mistet sin mening, ble døden en uimotståelig beiler.
I februar 1942 ordnet forfatteren sine bankaffærer, takket den brasilianske staten for gjestfriheten og la siste hånd på romanen Sjakknovelle. Kledt i en elegant dress svelget han en stor dose sovemedisin og la seg på sofaen. Hans unge kone kunne ikke tenke seg å leve uten ham. Hun svelget resten av medisinen og la seg ved siden av ham. Neste dag ble paret funnet i hverandres favn.

søndag 9. september 2012

Forfattermøte med Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo onsdag ettermiddag den 5. september 2012

Gabi Gleichmann på Jødisk Museum i Oslo

Tidligere denne uka arrangerte Jødisk Museum i Oslo høstens første forfattertreff - denne gangen med svensk-norske Gabi Gleichmann, som tidligere i høst debuterte med romanen "Udødelighetens elixir". 

Dette som en del av en jødisk kulturuke med fokus på det typisk jiddiske ...


Foreløpig er det kanskje ikke så mange som har rukket å stifte nærmere bekjentskap med innholdet i "Udødelighetens elixir", men lovnader om at dette er en roman "som bobler over av kunnskap om europeisk og jødisk kultur og historie" er kanskje tilstrekkelig for de fleste til at man tenker - "denne romanen MÅ jeg få med meg!"?

"Her e
r fortellinger om det verste og det beste mennesket har klart å frembringe. Vi møter den 350 år gamle vandrende jøden Salman de Spinoza, Voltaire som ikke kan motstå den 17 årige Shoshana, Hitler og Stalin midt i et parti sjakk, Freud som diagnostiserer pasienter på avstand - for å nevne noen karakterer."

Alt dette love
r baksideteksten på romanens smussomslag. Og mens leserne så langt elsker denne romanen, har enkelte kritikere vært skeptiske - angivelig fordi "det er man" når man får seg forelagt en bok som er blitt såvidt mye hausset opp som nettopp denne ... Som om det var forfatternes ansvar at så mange har elsket boka og trykket den til sitt bryst? Gleichmann er for øvrig debutant med denne boka - selv om han på ingen måte er en amatør i skrivekunsten. 

I alle fall - det var ikke sin debutbok Gabi Gleichmann kom for å snakke om på Jødisk Museum sist onsdag. Med den noe provokative tittelen "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?", åpnet han et foredrag som varte rundt en times tid, og hvor han dro tilhørerne med seg gjennom store deler av den jødiske litteraturen. Og i et heseblesende tempo, hvor undertegnede noterte frenetisk underveis (godt hjulpet av en meget kunnskapsrik venninne ved siden av, som hjalp til der det skortet hos undertegnende), fikk jeg med meg et foredrag som antakelig har åpnet en hel mengde porter inn i det typisk jødiske, som jeg altså ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper om fra før av.

Jødisk Museum var fylt til randen med tilhørere - så mange at det faktisk ikke var sitteplasser til alle. Det gjorde antakelig ingenting, for hele salen var fullstendig fjetret under foredraget og enset ikke tiden.

Få av tilhørne har lest toraen, men de fleste ga u
ttrykk for å ha et forhold til Philip Roth. Gleichmann oppfordret derfor de tilstedeværende til å forsøke å lese det gamle testamentet (hvor toraen er de fem mosebøkene) som en litterær tekst og ikke en religiøs tekst. Antakelig vil de fleste av oss da oppleve at teksten taler til oss på en helt annen måte enn vi er vant til - som uttrykk for tekster skrevet som poesi i en kabalistiske tradisjon, skrevet i en tid hvor alt handlet om sakrale og hellige tekster, og hvor verdslig kultur og litteratur var fraværende. Det gamle testamentet er satt sammen av mange tekster, skrevet av ulike "forfattere", og speiler dermed mange ulike uttrykksformer som den gangen var tillatt. Rent innholdsmessig inneholder tekstene dessuten mange paradokser og tvetydigheter, som gir rom for ulike tolkninger. 


Opprinnelig eksisterte det ikke noen verdslig jødisk litteratur, men under den franske revolusjonen begynte det så smått i dukke opp noe som kunne ligne. Noen av disse ble f.eks. Franz Kafka (tsjekkisk jøde) påvirket av på 1920-tallet. 

Nokså tidlig i foredraget stilte Gabi Gleichmann spørsmålet om hva som egentlig er jødisk litteratur? Finnes det noen kjennetegn? Kafka var f.eks. ikke en spesifikk jødisk forfatter fordi han ikke skrev om jødisk liv og levned. På den annen side var det flertydige i hans litteratur et uttrykk for det typisk jødiske, påpekte Gleichmann. 

Den typiske jødiske romanen tar utgangspunktet i at rammen i historien finner sted i en shtetl - et nokså lukket jødisk samfunn, men hvor det også kunne bo ikke-jøder. Her snakket man jiddisch, og persongalleriet var gjerne gitt på forhånd. Faren var familiens overhode, moren - gjerne noe matroneaktig i formen - holdt hele familien sammen. Dessuten handlet det om en masse døtre som man ønsket å gifte bort. Mao. kan man i noen grad snakke om en form for "standard persongalleri". Denne form for jødiske romaner oppsto på 1800-tallet. 

Sjolom-Aleichem var en jiddischspråklig russisk-jødisk forfatter og populær humorist. I følge Gabi Gleichmann er forfatteren nokså misvisende kalt "jødenes Mark Twain" - selv om begge forfattere har det til felles at de har fanget det lille menneskets perspektiv. 

På grunn av pogromer i Russland, forlot mange jøder Russland og Øst-Europa og mange dro bl.a. til USA. Der oppto det en fattig arbeiderklasse bestående av jøder, som i all hovedsak ble svært skuffet over det forgjettede landet de hadde sett for seg at de skulle bli en del av. Litteraturen som oppsto i kjølevannet av dette var og ble en slags proletar-litteratur, som handlet om å være mislykkede flyktninger som lengtet hjem, og som aldri riktig ble integrert i det samfunnet de kom til. Litteraturen som oppsto forble dermed kun interessant for dem som ble beskrevet - nemlig jødene selv. 


Først da det dukket opp forfattere som også tok innover seg verden utenfor, ble den jødiske litteraturen interessant utenfor sitt eget miljø. En slik forfatter var I. L. Peretz, som levde og døde i Polen. Han anses som en stor forfatter fordi det er så mange lag i historiene hans, noe som gjør at det er mulig også for ikke-jøder å få noe ut av disse. Imidlertid var det få jødiske forfattere som sprengte grenser i sin litteratur. Dermed ble den heller ingen stor litteratur. Noen unntak fantes selvsagt, og i den forbindelse nevnte Gleichmann bl.a. Isaac B. Singers storebror og for den saks skyld den kjente nobelprisvinneren selv.

Den typiske ji
ddische litteraturen ble for øvrig drept - først av Hitler og senere av Stalin. Hvor mange jødiske intellektuelle som avgikk med døden i ulike konsentrasjonsleire - og dermed alt de sto for sammen med alle bøkene de hadde skrevet, kunsten de hadde laget - alt dette knuste altså en kultur som kun i kort tid - historisk sett - hadde sett dagens lys.

Is
aac B. Singer var den første jødiske forfatteren som skrev historier fra små jødiske samfunn, som også nådde ut til resten av verden. Antakelig lyktes han fordi han maktet å tilføre historiene sine noe universelt om det å være menneske - og ikke utelukkende det typisk jødiske. For undertegnede som har vært en stor elsker av Singers litteratur helt fra studiedagene kan jeg legge til at kanskje handler det aller mest om humoren og varmen i hans bøker, om hovedpersoner som vikler seg inn i den ene umulige situasjonen etter den andre, slik at man nesten forgår av spenning og bare må lese videre. Bøkene om "Familien Moscat" og "Fiender - en kjærlighetshistorie" er ubetalelige i så måte. 



En annen forfatter Gleichmann trakk frem som helt fantastisk, var for øvrig Chaim Grade. Han var dessuten opptatt av å trekke frem et lite knippe med kvinnelige jødiske forfattere, som Gertrude Stein (mest kjent for å bidra til oppdagelsen av andre kunstnere - mer enn det hun presterte selv),  Erica Jong, Tillie Olsen, Cynthia Ozick, Nicole Krauss og Marilyn French. Han siterte dessuten de siste linjene av et dikt skrevet av den jødiske poeten Emma Lazaus, og som kan leses på sokkelen på Frihetsgudinnen.

Den nye amerikanske jødiske kulturen og litteraturen besto i etterkrigstiden av inntrykk fra innvandrere som hadde forlatt sine røtter, og som ikke ble tatt godt i mot i det amerikanske samfunnet. Det var et fattig proletariat uten utdannelse, og med et messiansk verdensbilde. Selv om miljøet etter hvert fikk tilførsel av velutdannede og ressurssterke flyktninger fra Europa, ble de intellektuelle kreftene i miljøet ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Jødiske forfattere skrev derfor på denne tiden om baksiden av den amerikanske drømmen. Og dersom man ikke klarte å leve av sin skrivekunst, var det nokså vanlig at jødiske forfattere dro til Hollywood for å skrive filmmanus på si´. 


Henry Roth var en forfatter som i 1934 skrev sin store roman "Call it sleep". Fordi jødene slet med å bli integrert i det amerikanske samfunnet, ble ikke romanen hans virkelig kjent før tredve år senere. Først da ble man oppmerksom på hvilket mesterverk dette faktisk var. Da så også verden i følge Gabi Gleichmann helt annerledes ut. Men det var først tredve år etter dette igjen at Henry Roth skrev sine berømte bøker "Mercy of a Rude Stream", vol. 1 - 4 (som egentlig skulle ha bestått av syv deler, men så døde forfatteren før han fikk fullført det som skulle bli hans livsverk). 


Både før og på begynnelsen av andre verdenskrig kom som tidligere nevnt intellektuelle jøder til USA i hopetall, og det var særlig innenfor noen få arenaer de gjorde seg gjeldende - bl.a. innenfor finans, innenfor de store vitenskaper og innenfor filmindustrien. En av dem var Norman Mailer - mest kjent for romanen "The Naked and the Dead", som senere ble filmatisert. En annen var Saul Bellow, en mann Gleichmann betegner som den mest komplette forfatter i etterkrigstiden, og som bl.a. sørget for å oversette Isaac B. Singers bøker fra jiddisch til engelsk og som dermed gjorde bøkene hans tilgjengelig for resten av verden. Bellow debuterte med romanen "Dangling Man".

Gleichmann beskriv
er krefter i USA som ønsket å isolere jødisk litteratur som noe provinsielt, noe som kun angikk jødene og få utenfor disse miljøene. En del jødiske forfattere strittet i mot, fordi de ønsket å bli akseptert som amerikanere - ikke bare som jøder. Fordi et lite fåtall gikk i bresjen for dette og politiserte litteraturen på dette punktet, åpnet det amerikanske samfunnet seg etter hvert mer opp. Bernard Malamud nevnes som en annen forfatter av stor betydning. Hans fortellinger handler om jøder i hans samtid i USA.

Noen jødiske forfattere 
er imidlertid jødiske uten å være spesifikt jødiske forfattere. Et eksempel er Paul Auster, som f.eks. skriver om det mest amerikanske av det amerikanske - nemlig base ball. Et annet eksempel er Philip Roth, som i sin tid skrev sin mest berømte roman - Pornoys besværlige liv i 1969 - en roman som fikk så mye uønsket oppmerksomhet at det nesten holdt på å knekke ham. Dette skriver han faktisk om - riktignok som fiksjon, men lett gjenkjennelig sådan - i romanen om Zuckerman. Det jødiske miljøet raste mot forfatteren fordi han i "Portnoys besværlige liv" skildret en del seksuelle tabuer, som mange mente satte jødene i et dårlig lys. Men uten grensesprengende skildringer - ingen virkelig god litteratur. Selv om dette gjorde noe med Philip Roth, klarte han likevel å bevare sin integritet, og Gleichmann mener at han er "inkarnasjonen av det beste i jødisk litteratur".

Helt
til slutt var Gleichmann innom forfattere som Chaim Potok, en mann som gjorde det geniunt jødiske kjent for all verden, og det ble også noe diskusjon rundt andre forfattere som vi tilhørere savnet i foredraget - bl.a. Stefan Zweig og Elie Wiesel. Sistnevnte forfatter skrev for øvrig først og fremst erindringer og ikke skjønnlitteratur. Gleichmann konkluderte vel på et slags vis med at mye av den jødiske litteraturen handler om å verne om minner og sørge for at disse ikke blir glemt, men at jødisk litteratur for øvrig er like sammensatt som annen litteratur og ikke lenger har de kjennetegnene man kan snakke om hva gjelder noe eldre jødisk litteratur.

Foredraget v
ar meget spennende og lærerikt, og det var en opplevelse å sitte og høre på en så kunnskapsrik mann som Gabi Gleichmann! Jeg ser virkelig frem til å lese hans bok!


Etter foredraget sto boksignering på programmet