I boka "Chilensk nokturne" møter vi den katolske presten Urrutia, som på sitt dødsleie tar et oppgjør med livet han har levd. Som litteraturkritiker har han vært en del av Chiles intellektuelle elite, og det i et miljø hvor bl.a. Pablo Neruda vanket.
I løpet av sin karriere har presten Urrutia opplevd mangt. Blant annet har han reist rundt i Europa for å studere hvordan andre land vedlikeholder sine kirker. Og han har dessuten undervist Pinnochet og hans nærmeste betrodde i marxisme. Var dette rett eller galt? Presten forsøker så godt han kan å ubetydeliggjøre sin egen innsats, i et forsøk på å rettferdiggjøre det han gjorde.
I ettertid har det også blitt kjent for presten at huset der litteraturfrendene hans møttes, inneholdt et torturkammer i kjelleren. Selv om han ikke kjente til dette den gang festivitasen pågikk, føler han skyld.
Romanen er en hyllest til litteraturen generelt, og den chilenske litteraturen spesielt - med Chiles politiske situasjon som bakteppe. I begynnelsen opplevde jeg romanen som tung, særlig fordi det er sparsomt med avsluttede setninger i teksten. Dessuten har jeg ikke noe forhold til de chilenske forfatterne det refereres til. Men da Chiles politikk kom mer inn i bildet, våknet engasjementet mitt, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Boka er imidlertid veldig spesiell, ikke minst pga. måten den er skrevet på!
