Jeg ønsker alle et strålende nytt år!

Enkelte øyeblikk i livet er magiske ...

"Dødens drabanter" (Regissør: Stephan Apelgren)

Innspilt: 2011
Originaltittel: Dødens drabanter
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Lene Nystrøm (Karin), Bjørn Floberg (politiinspektør Hamre), Line Verndal, Vegar Hoel (Hans)
Spilletid: 97 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Dødens drabanter" fra 2006


Varg Veum blir kontaktet av politiinspektør Hamre tidlig en morgen. På en gård utenfor Bergen er et eldre ektepar funnet drept, og alle spor peker mot fostersønnen deres Jan Egil. Jan Egil har nemlig flyktet opp i en fjellside. Med seg har han det som antas å være mordvåpenet samt ei nabojente han har tatt som gissel. Den eneste han ønsker å snakke med, er Varg, som han kjenner fra den tiden da Varg jobbet i barnevernet.

Varg ankommer åstedet med helikopter, og det lykkes ham å få kontakt med Jan Egil og jenta. Jan Egil insisterer på at han er uskyldig, og Varg tror ham. Da de kommer tilbake til gården, blir Jan Egil lagt i jern umiddelbart, og han føler seg dolket i ryggen av Varg.

Kort tid etter at Jan Egil er arrestert, har fått advokat og har vært gjennom sitt første avhør, tilstår han likevel drapet på sine fosterforeldre. Varg skjønner ingenting. Det er noe som er alvorlig galt, og han akter ikke å gi seg før han har funnet ut hva det er ... Han finner bl.a. noen forkullede rester av plastkanner på det eldre ekteparets eiendom. I mellomtidem dør den ene ungdommen etter den andre av det nye mote-dopet - GHB - og spørsmålet er hvem som står bak og forsyner dem med dette stoffet. I tillegg dør enda en eldre mann, og Varg som ankommer åstedet først, ser en kjent skikkelse flykte derfra ... Og i bakgrunnen venter for øvrig en utålmodig Karin på at Varg skal ha tid til å starte opp et slags samliv med henne ...

Plottet i denne filmen er noe av det mest spennende Gunnar Staalesen har skapt, mener jeg. Filmen holder også det samme hesebelesende tempoet som i boka, hvor ingenting er slik det kan se ut som ved første øyekast. Skuespilleren Lise Verndal dukker opp i en birolle som Vargs tidligere kollega i barnevernet, men uansett hvor hardt hun prøver, er og blir hun nøyaktig den samme rollefiguren som i "Himmelblå", nemlig Himmelblå-Marit. Jeg klarte i alle fall ikke å få øye på noen annen karakter. I det store og hele spilte dette imidlertid mindre rolle, for i denne niende Varg Veum-filmen er det først og fremst Veum selv og fosterbarnet Jan Egil som står i fokus. Vegar Hoel spilte dessuten den andre barnevernsmedarbeideren (Hans) glitrende! Med en personlighet helt på grensen mot psyko, skjult under et tilsynelatende rolig ytre, er han med på å skape den uhyggestemningen som gjorde filmen så spennende. Her blir det terningkast fem!

Det har lykkes Varg å få Jan Egil til å overgi seg

Jan Egil føler seg sviktet

Politiinspektør Hamre og privatdetektiv Varg Veum

"Svarte får" (Regissør: Stephan Apelgren)

Innspilt: 2011
Originaltittel: Svarte får
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Lene Nystrøm (Karin), Bjørn Floberg (politiinspektør Hamre), Jakob Oftebro (Hans Hauge), Alexander Karim (Alexander Latoor), Kjersti Skjeldal (Siren, Karins søster), Skjalg Gamst Landsem (Harry Helgesen), Morten Espeland (Henrik Berner), Elisabeth Sand (Karins mor), Emil Johnsen, Espen Hana
Spilletid: 90 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Svarte får" fra 1988

Varg Veum og Karin har flyttet sammen. Først nå får han vite den egentlige sannheten om Karins søster, som ingen hittil har snakket særlig om. Siren er narkoman og prostituert - familiens sorte får. Karins mor ligger for døden, men uansett hvor mye Karin stiller opp, er det bare Siren hun er opptatt av. Karin får Varg til å love at han skal finne henne, slik at moren kan få kontakt med henne før hun dør.

Det viser seg at Siren er i hendene på halliker som ikke skyr noen midler når noen kommer dem for nærme. I Veums iver etter å finne søsteren til Karin, dukker det opp flere ting som ikke tåler dagens lys. Bl.a. en historie om en brann, hvor man har antatt at en ung mann omkom. Og vi aner et plott som er skjult helt til det siste ...

For meg som har bodd i Bergen i atskillige år, er det ekstra morsomt å se filmer fra Bergen. Jeg storkoser meg bare jeg får glimt av kjente steder. Som i denne filmen hvor Vargs jakt innebærer turer innom Akvariet, opp til Fløyen og ikke minst til studentbyen Fantoft, som fremstår som enda mer nitrist enn jeg kan huske. Like fullt er denne åttende Varg Veum-filmen ikke den som fremstår blant de beste. Det meste er mer på det jevne, og en hel del av skuespillerprestasjonene er etter mitt skjønn rett og slett amatørmessige. Som Lene Nystrøm (Aqua-Lene) i den mer fremtredende rollen som Vargs kjæreste Karin. Hun er virkelig ingen karakterskuespiller, og stemmebruken er og blir monoton ... synes jeg.

Han som sitter på gutterommet og er hacker, og som hjelper Varg med å rekonstruere en helt avgjørende liten videosnutt fra en ødelagt mobiltelefon, får heller ikke toppscore fra meg. Gunnar Staalesen skal imidlertid ha for at han "oppfant" denne hackeren i sin bok "Svarte får" allerede i 1988, og sånn sett ikke har kopierert dette poenget fra Stieg Larssons Milleniums-triologi, som utkom atskillige år senere. I Milleniums-triologien er det også en hacker av noen lunde samme støpning som i "Svarte får" - en overvektig gutt som nesten ikke ser dagens lys utenfor gutterommet, og som har emminente datakunnskaper om hva det skulle være - til god hjelp for en privatetterforsker med et heller lurvete rennomé. Filmens store og positive høydepunkt på skuespillersiden var Alexander Karim, som spilte den nokså sentrale rollen som Alexander Latoor. Han håper jeg vi får se mer til!

Kanskje er det plottet som sådan som ikke helt fenget denne gangen. Jeg opplevde i alle fall ikke at spenningen bygget seg gradvis opp. Derimot hadde jeg helt til slutt en opplevelse av at "jøss, var det dét som var plottet ... " Her blir det derfor terningkast fire. 

Politiinspektør Hamre er med, som vanlig

Lene Nystrøm i rollen som Varg Veums kjæreste Karin

"Skriften på veggen" (Regissør: Stefan Faldbakken)

Spennende helt til det siste


Innspilt: 2010
Originaltittel: Skriften på veggen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Bjørn Floberg (Hamre), Lene Nystrøm (Karin), Martine Johansen, Eivind Sander, Petronella Barker, Nikolaj Lie Kaas ("Kniven")
Spilletid: 99 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Skriften på veggen" fra 1995

Varg Veums liv har tatt en svært positiv retning. Han jobber som lærer og har fått seg ny kjæreste. Han og Karin skal flytte sammen, og det meste ser svært så lovende ut for Veum ... Inntil "Kniven" slipper ut av fengsel ...

"Kniven" har sonet en straff på seks års fengsel, og har skrevet bok om at han er uskyldig dømt for drapet på en tenåringsjente. Veum er imidlertid overbevist om at "Kniven" sto bak drapet på jenta som han i sin tid hadde ansvaret for da han jobbet i barnevernet.

Da dommeren som dømte "Kniven" blir drept, stemmer alt så altfor godt. For det er vel ikke tilfeldig at han blir drept rett etter at "Kniven" har sluppet ut av fengsel? Og så blir også moren til den drepte tenåringsjenta funnet død ... Hvem andre kan det egentlig være enn "Kniven" som står bak, og som nå er i gang med å hevne alle dem som sørget for at han havnet i kasjotten? Samtidig blir Veum kidnappet og en rekke bilder av ham og den drepte tenåringsjentas mindreårige søster kommer på avveie ... Veums nærmeste - inklusive Karin - tviler nå på Veums uskyld, og alt han møysommelig har bygget opp, raser sammen ... Hvor uskyldig er han egentlig selv når det kommer til stykket?

Dette er det syvende Veum-filmen jeg har hatt glede av å se. De foregående filmene har etter mitt skjønn vært av heller vekslende kvalitet - og dette mener jeg etter at jeg tross alt har vennet meg til at Varg Veum snakker østlandsk, og ikke klingende bergensk. "Skriften på veggen" er den desidert beste Veum-filmen så langt! Jeg storkoste meg med plottet som var spennende helt til det siste og en Trond Espen Seim som var bedre i rollen som Veum enn noen gang tidligere. Bjørn Floberg spiller akkurat like irriterende som alltid, og ellers var det litt morsomt å se Nikolaj Lie Kaas i rollen som "Kniven". Han passet perfekt i rollen som skurk som kanskje ikke var fullt så skurkete som man kanskje skulle tro ... Her blir det uten tvil terningkast fem!

Tøffe Trond Espen Seim i rollen som Varg Veum

Varg Veum i en heller kjip situasjon

Nikolaj Lie Kaas som "Kniven" og Bjørn Floberg som politietterforsker Hamre

"The Courageous Heart of Irena Sendler" (Regissør: John Kent Harrison)

En sann historie om en heroisk polsk kvinne


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Courageous Heart of Irena Sendler
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Marcia Gay Harden (Janina Krzyżanowska), Goran Visnjic (Stefan), Anna Paquin (Irena Sendler)
Spilletid: 92 min.

Den polske kvinnen Irena Sendler (f. 1910 d. 2008) gjorde sammen med flere andre en helt uvurderlig innsats under 2. verdenskrig. Hun bidro til å redde anslagsvis 2500 jødiske barn fra ghettoen i Warszawa. Dette klarte hun ved å utstyre dem med falske dokumenter og få andre polske familier på utsiden av ghettoen til å ta seg av dem. Filmen "The Couragous Heart of Irena Sendler" er historien om hennes og hjelpernes innsats.

Denne filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, og man kan saktens spørre seg hvorfor. Antakelig er svaret at det lages altfor mange filmer om denne og lignende problematikk, og at filmen sånn sett anses som et slags overflødighetshorn. Jeg har etter hvert sett mengder av filmer om jødenes skjebne under andre verdenskrig, og jeg blir aldri lei av å se slike filmer - særlig ikke når de er basert på virkelige personer og hendelser. Med tanke på Irena Sendlers heroiske innsats under andre verdenskrig, fortjener hun også at historien om henne blir kjent.

Jeg synes skuespillerprestasjonene, dramaturgien, kulissene, historien og det rent filmtekniske gjør at filmen fortjener terningkast fem! For øvrig er det verdt å merke seg at Irena Sendler ble nominert til Nobels fredspris i 2007.

Irena Sindler sammen med et av barna hun reddet fra nazistene

Irena og Stefan, mannen hun giftet seg med etter krigen

Jødiske barn som ble reddet fra nazistene og Auschwitz

Ei lita jødisk jente som berget livet sitt takket være Irena Sendler, men som 

mistet foreldrene sine i en av Hitlers konsentrasjonsleire

"The Trip" (Regissør: Michael Winterbottom)

Herlig britisk humor!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Trip
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Medvirkende: Paul Popplewell (Paul), Rob Brydon (som seg selv), Claire Keelan (Emma), Margo Stilley (Mischa), Rebecca Johnson (Sally), Steve Coogan (som seg selv), Dolya Gavanski (Magda), Ben Stiller (som seg selv), 
Spilletid: 107 min.

Jeg knekker sammen og tilstår at jeg ikke klarer å beskrive denne filmen bedre enn filmweb, og siterer derfor fra deres filmpresentasjon:

"The Trip" gjenforener favorittkomikerne Steve Coogan og Rob Brydon. I samme stil som "Ingen grunn til begeistring" er historien oppdiktet og halvveis improvisert, men basert på deres virkelige jeg. Steve skal anmelde et halvt dusin restauranter og ringer motvillig Rob, den eneste personen han kan komme på som er ledig. I løpet av seks måltider på seks forskjellige restauranter, kommer dette ekstreme snåle paret til å diskutere livets store spørsmål over en rekke kulinariske opplevelser."

Bedre kan det faktisk ikke sies!

Jeg var totalt ukjent mht dette komikerparet før jeg ved en tilfeldighet fikk filmen anbefalt i min yndlings-DVD-butikk (Playcom Oslo). Det var derfor med et fullstendig åpent sinn jeg begynte å se på filmen. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en innertier i forhold til min egen humor. Jeg skrattlo meg gjennom dette komikerparets kulinariske reise gjennom landsbygda i England. Begge er store mestere i å parodere kjente britiske skuespillere, og det fra filmer jeg fra før av har et nært forhold til. Og når de i tillegg krangler som et innbitt gammelt ektepar, er det til å le seg helt skakk av ... Herlig britisk humor! Intelligent humor også! Dersom jeg kommer over flere filmer hvor Steve Coogan og Rob Brydon opptrer, kommer jeg garantert til å se dem! Her blir det terningkast fem!

Komikerparet under en av deres mange lystige middager sammen

Uka nærmer seg slutten, og en viss slitasje i forholdet kan anes ... 

"Limitless" (Regissør: Neil Burger)

En film på det jevne


Innspilt: 2011
Originaltittel: Limitless
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Bradley Cooper (Eddie Morra), Robert De Niro (Carl Van Loon), Abbie Cornish (Lindy)
Spilletid: 104 min.

Eddie Morra livnærer seg som forfatter, men har fått fullstendig skrivesperre. Det er i grunnen ikke bare skrivingen som har gått i stå; det aller meste står i stampe i grunnen. Han lar alt flyte rundt seg, han ser ut som en uteligger fordi det er lenge siden han brød seg om å stelle seg, kontoen er skrapet og nå vil dama hans gå fra ham.

Mens Eddie er så langt nede på bunnen som det går an å komme, treffer han på broren til eks-kona. Han tilbyr Eddie noen piller - NZT - som skal få hjernen til å utnytte hele sin kapasitet, og ikke bare de rundt 20 % som de fleste av oss må nøye oss med. Eddie er skeptisk. Uansett hvor langt nede han er, er han i alle fall ikke rusmisbruker. Men: hva har han egentlig å tape? 

Effekten av pillene han har fått er forbløffende. Plutselig kan han huske absolutt alt han har lest og erfart i løpet av sitt liv. Ikke bare skriver han den beste boka han noen gang har laget i løpet av få dager, men han er blitt en beleven og sjarmerende fyr som virkelig "ser" menneskene rundt seg. Dessuten kan han lære seg et nytt språk i løpet av kun kort tid, er et matematikk-geni og knekker kompliserte aksjekurs-analyser over en lav sko. I alle fall så lenge han tar disse pillene ... Da eks-svogeren blir drept, er det om å gjøre for Eddie å få tak i flere, slik at han kan fortsette sitt liv som vellykket, talentfull og selskapsløve som aldri er i beit for temaer til sin sjarmerende small-talk med hvem det skulle være.

Eddies talenter blir selvsagt lagt merke til og plutselig vil selveste Carl Van Loon, som trenger hjelp til å planlegge en enorm fusjon, ha tak i ham ... I mellomtiden er det flere som vil ha tak i NTZ, og Eddie befinner seg i stor fare samtidig som han sliter med noen virkelig kjipe bivirkninger av stoffet ...

Normalt er ikke dette en type film jeg brenner mest for. Det har sammenheng med filmens urealistiske sider. På den annen side: hvem har ikke drømt om å kunne yte mer av hjernens kapasitet? Vel, i denne filmen får man svaret på hvordan dét kan gå! Jeg opplevde absolutt filmen som spennende og tidvis også sjarmerende, selv om mitt helhetsinntrykk ligger på det jevne. Bradley Cooper er ikke en skuespiller jeg tidligere har festet meg ved, og det har selvsagt noe å gjøre med filmgenren han stort sett har holdt seg innenfor (med få unntak romantiske komedier). Robert de Niro har en mindre rolle i "Limitless", uten at dette egentlig tilførte filmen så mye ekstra av den grunn. Alt i alt helt grei tidtrøyte! Her blir det terningkast fire.

En vellykket mann på vei mot toppen

Møte med megamogulen Carl Van Loon

Tom. eks-dama er interessert etter at Eddie er blitt vellykket

"The Lincoln Lawyer" (Regissør: Brad Furman"

Om etiske problem-stillinger i advokat-rollen


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lincoln Lawyer
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Matthew McConaughey (Mickey Haller), Marisa Tomei (Margaret McPherson), Ryan Phillippe (Louis Roulet), William H. Macy (Frank Levin), Bryan Cranston (Detective Lankford), Josh Lucas (Ted Minton), Michaela Conlin (Detective Heidi Sobel)
Spilletid: 138 min.
Basert på en roman av  Michael Connelly

Mickey Haller er forsvarsadvokat og har et heller frynsete rykte på grunn av klientellet han jevnt over får oppdrag fra. En av hans faste kunder er blant annet medlemmene av en motorsykkelgjeng. Når han er i retten og møter kollegaer både på egen side og aktoratets side, må han derfor tåle at ikke alle utfall mot ham er like respektfulle.

Så får Haller for en gangs skyld et oppdrag fra en velstående klient, som er i stand til å betale det det faktisk koster for glitrende advokathjelp! Louis Roulet er en bortskjemt og glatt rikmannssønn som er vant til å få det som han vil. Blant annet lever han et playboy-liv ved siden av jobben som eiendomsmegler, og i den forbindelse har han blitt sjekket opp av en kvinne og blitt med henne hjem. Etter noe basketak i leiligheten hennes, blir han beskyldt for å ha mishandlet kvinnen stygt. Selv hevder han sin uskyld og har en helt annen oppfatning av hva som egentlig skjedde. Han mener at kvinnen, som er prostituert, kun er ute etter pengene hans og har satt opp en felle for ham.

Mens Haller etterforsker saken og blant annet spiller rollen som djevelens advokat overfor sin klient, dukker det opp opplysninger som får ham til å tvile på klientens forklaring. Er han så uskyldig som han påstår? Og når han begynner å grave i fortiden og finner flere lignende saker, bl.a. en drapssak hvor en annen mann sitter fengslet, må han ta noen avgjørende valg mht. sin egen integritet. Betyr det å vinne saken alt, eller er det viktigere at rettferdigheten skjer fyllest? Og hva gjør man som advokat når man kommer over viktige bevis som peker mot ens egen klient, og samtidig er bundet av taushetsplikten i advokatrollen?

Etter å ha sett skuespilleren Matthew McConaughey i klisjéfylte komedier som "Hvordan bli dumpet på 10 dager", "Mambo" og "The Wedding Planner" tidligere, må jeg si at jeg har vært rimelig avventende til "The Lincoln Lawyer" - og det til tross for at jeg elsker rettssak-filmer. Jeg er imidlertid svært glad for at jeg lot meg friste i forbindelse med et DVD-salg av brukte filmer, for denne filmen er virkelig god! Og det takket være både en god historie med masse overraskelser og ikke minst Matthew McConaughey og hans sleske sjarme i rollen som advokat Haller. Denne filmen holdt oppmerksomheten min i et skruetak, og slapp ikke taket før rulleteksten kom opp. De etiske problemstillingene som advokat Haller sto oppe i, er interessante også utover amerikansk rett, skjønt jeg tror det ville vært mulig å løse dem mer smidig etter norsk rett. Det er mange gode skuespillerprestasjoner ute og går i "The Lincolm Lawyer", men Ryan Phillippe i rollen som Louis Roulet var ikke blant de beste. Summa summarum mener jeg likevel at filmen fortjener terningkast fem!

Advokat Mickey Haller

Møte mellom advokat Haller og den mektige Roulet-familien

Den anklagede Louis Roulet

Advokat Haller og ekskona

Vinterstemning

"Etegildet" (Regissør: Marco Ferreri)

Om overdreven nytelse og forfall


Innspilt: 1973
Originaltittel: La grande bouffe
Nasjonalitet: Frankrike, Italia
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello), Michel Piccoli (Michel), Philippe Noiret (Philippe), Ugo Tognazzi (Ugo), Andréa Ferréol (Andréa), Solange Blondeau, Florence Giorgetti, Michele Alexandre, Monique Chaumette, Henri Piccoli, Louis Navarre, Bernard Menez, Cordelia Piccoli, Patricia Milochevitch, James Campbell, Eva Simonet
Spilletid: 2 t 13 min.

Jeg har i grunnen alltid vegret meg mot å se denne filmen, som sjokkerte en hel verden da den utkom i 1973. Men som den filmentusiast jeg tross alt er, følte jeg at tiden nå var moden for å se nærmere på den. For øvrig er det interessant å merke seg at "Etegildet" - eller "La grande bouffe" som er originaltittelen - ikke er nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør".

I åpningsscenen følger vi fire middelaldrende menn som hver for seg forbereder seg på sitt livs etegilde. De har nemlig planlagt at de skal spise seg ihjel! Alle fire - en dommer, en flyver, en kokk og en TV-vert - er lidenskapelig opptatt av mat og har møttes til mange flotte og overdådige gourmetmåltider tidligere. Nå er de trøtte på livet og ønsker å ende dette med den lidenskapen de har satt høyest her i livet: å ete ...

Ikke overfor noen røper de hensikten med sitt møte, og etter hvert ankommer flyveren, kokken og TV-verten dommerens store herskapshus. De første måltidene inntar de alene, og det slurpes i østers og margbein. Store mengder mat som er tilberedt etter alle kunstens regler, settes til livs. Alt akkompagnert med bilder av nakne kvinner på lerret, som de kan betrakte mens de stapper i seg alle godsakene. Det hele avsluttes med den reneste symfoni av prumping.

Dersom det ikke hadde vært for at Marcello ikke klarer å nøye seg kun med mat, men også trenger å tilfredsstille sine behov med kvinner, ville nok mennene ha fortsatt etegildet i ensom majestet. Marcello hyrer imidlertid inn tre prostituerte, og disse ankommer etter hvert. Tidligere har de dessuten invitert en lærerinne, og overraskende nok ankommer også hun. Dermed handler det ikke lenger kun om overdreven trang til å spise. Nå handler det også om sex. Mat og sex nytes uhemmet, uten at mennene synes å bli noe lysere til sinns av den grunn. Tvert i mot synker de dypere og dypere ned i tomheten og meningsløsheten, og det hele topper seg etter hvert som den ene etter den andre av mennene dør ...

Ja, hva synes jeg egentlig om "Etegildet"? Det var i grunnen interessant omsider å få sett denne filmen, som var nokså annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Jeg skjønner godt at denne filmen sjokkerte en hel verden da den kom! Og selv i dag - i 2011 - kjente jeg først og fremst vemmelse over mange av scenene i filmen. Her dras den overdrevne nytelse helt ut i det groteske. Etter hvert som mennene inntar maten, begynner kroppene deres å reagere på de stadige blodsukkerstigningene. Blodtrykket øker, magene svulmer opp, fordøyelsen forstyrres og luftavgangene vil liksom ingen ende ta ... Prumpehumor er definitivt ikke min greie. Hvis jeg likevel skal trekke frem noe positivt, må det være at personene i filmen skildres med varme og tidvis lun humor. Like fullt: dette er og blir en film for helt spesielt interesserte! Jeg hører ikke med blant dem, så denne gangen lar jeg rett og slett være å gi karakter i form av terningkast. 

"Manolete" (Regissør: Menno Meyjes)

Gnistrende lidenskap!


Innspilt: 2007
Originaltittel: Manolete
Nasjonalitet: Storbritannia, Spania
Genre: Drama
Skuespillere: Adrien Brody (Menuel Lareano Rodríguez - "Mandolete"), Penélope Cruz (Antoñita "Lupe" Sino), Nacho Aldeguer (Luis Miguel Dominguín), Pedro Casablanc (General)
Spilletid: 87 min.

Den spanske tyrefekteren Manuel Laureano Rodríguez (f. 1917 d. 1947) - bedre kjent som Manolete - bestemte seg tidlig for å bli den beste tyrefekteren noen sinne. Hans stil var umiskjennelig, og få klarte som ham å stå stille mens oksen passerte i full fart, tett inntil kroppen hans. Han trollbant publikum med sin spesielle stil, og folk holdt pusten når det ble for spennende.

Tross sin dyktighet døde han i ung alder - bare 30 år gammel. Oksen traff ham med hornene i låret, og han blødde til slutt ihjel. Kanskje ble han for vågal, opptatt som han var av å holde seg på høyden selv etter at han skjønte at hans dager som den ypperste tyrefekter Spania hadde sett var talte? Eller kanskje var det en kvinnehistorie som gjorde at han ikke var fullt så årvåken og oppmerksom som han pleide å være? 

Dødsfallet sjokkerte et helt folk, og førte til landesorg i tre hele dager etter ordre fra General Franco. I "Manolete" følger vi den legendariske tyrefekteren etter at han møtte sitt livs kjærlighet i kvinnen "Lupe" Sino, og frem til hans trafiske død.

Manolete var ingen utadvendt mann, og all hans popularitet gjorde ham mer brydd enn noe annet. Dyktig matadorer var datidens popstjerner, og de ble dyrket som de reneste idoler. Så traff han det som skulle bli kvinnen i hans liv - Lupe. Lupe (spilt av Penélope Cruz) var alt Manolete ikke var: fyrrig, lidenskapelig og med en voldsom apetitt på livet. Gjennom deres kjærlighetsforhold våknet imidlertid lidenskapen i Manolete (spilt av Adrien Brody), og dermed var all hans sinnsro radert bort. I stedet for å anse den neste tyrefekterkampen som det viktigste, var det nå langt mer viktig for ham når han neste gang ville få treffe sin elskede. Dette bekymret teamet rundt den berømte tyrefekteren, og de var derfor svært i mot dette kjærlighetsforholdet som for alvor truet deres eget levebrød.

Forholdet mellom Manolete og den vakre skjønnheten var alt annet enn harmonisk. Lidenskap og dramatikk fulgte denne kvinnen, som overhode ikke var interessert i å bli bundet fast i et ekteskap. Hun kunne bare elske når hun var fri fra alle forpliktelser. Når hun på spørsmål om hun ville være Manoletes kvinne "for evig", svarte hun betegnende nok noe sånn som "absolutt, men ikke hele tiden!" 

Det er ikke ofte man ser så til de grader eksplosiv lidenskap på lerretet som i denne filmen. Det borger for kvalitet når en så fantastisk skuespiller som Penélope Cruz er hovedrolleinnehaver, og det gjør det sannelig også når Adrien Brody (mest kjent fra Roman Polanskis film "Pianisten") er med.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Hvis det var noe jeg godt kunne tenkt meg mer av, så var det at landskapene fra stedene matadoren og hans elskede besøkte - Sevilla, Cordoba, Madrid, San Sebastian - hadde vært viet litt plass. For øvrig elsker jeg filmer som tar for seg kjente personer som har prestert noe spesielt, og for den saks skyld også filmer som omhandler kjente hendelser og steder. Fra før av har jeg egentlig kun kjent tyrefekting gjennom Kjell Halbings bøker om Morgan Kanes sønn Diablito - bøker jeg leste da jeg var tenårene. Og selv om jeg aldri kunne tenke meg å overvære et tyrfekting-show, er det likevel interessant å få innblikk i hva dette egentlig handler om for spanjolene. Ut fra en helhetsvurdering av filmen, hvor skuespillerprestasjonene er helt avgjørende, ender jeg med terningkast fem. 

Manolete (spilt av Adrien Brody)

Manolete

Lupe og Manolete

Versailles 2005

Inspirert av Woody Allens siste film "Midnight in Paris", har jeg gravet frem noen gamle bilder fra Versailles. Bare det faktum at mitt speilreflekskamera ikke hadde rukket å bli en del av mitt liv på den tiden, får meg til å ønske en reprise av besøket i Versailles. Her er i alle fall et lite utvalg av bildene jeg tok under mitt besøk der i 2005. Og til alle som har lyst til å besøke dette fantastiske slottet: Gjør det! Om sommeren! Og regn med at det tar en hel dag! Hvis du ønsker å lese mer om det barokke slottet, som ble bygget av solkongen, Ludvig XIV, anbefaler jeg Wikipedia.

Inngangen til Versailles

Slottet

Slottet

Dekorerte tak over alt!

Spennende å studere gamle kart!

En av slottets mange lysekroner

Kongestol

Speilsalen

Hall of Battles

Marie Antoinette og barna

Marmorplassen

Hageanlegget

Hageanlegget

Pyramidefontenen

Hageanlegget

Dronningens ballsal

På slutten av besøket i Versailles "tordnet" Händels Water music ut over alle høyttalerne, samtidig som alle fontenene sprutet over med vann. Det var rett og slett magisk å gå rundt i hageanlegget - omgitt av barokkmusikk. Her er en liten smakebit fra stykket.