"Søstre" (Regissør: Kore-Eda Hirokazu)

Japansk feel good om søskenkjærlighet

Den japanske filmen "Søstre" (med originaltittelen "Umimachi Diary" eller med den mer kjente engelske tittelen "Our little sister") ble i 2015 nominert i forbindelse med Cannes Film Festival 2015. Filmen mottok ingen priser under denne filmfestivalen, mens den vant publikumsprisen under San Sebastián International Film Festival samme år. Uansett - filmer som blir nominert i forbindelse med slike prestisjefylte filmfestivaler er det som regel verdt å merke seg. Særlig for den kresne filmelsker!

Det er den japanske filmregissøren Kore-Eda Hirokazu (f. 1962) som står bak "Søstre". Han har regissert en rekke kjente filmer (linken peker til Wikipedia-siden om ham), og fellesnevneren er familien. Innenfor denne tematikken er variasjonsmulighetene nærmest uendelige. 

De tre søstrene Sachi Kouda (29 år), Yoshino Kouda (22 år) og Chika Kouda (19 år) har levd sammen i bestemorens hus siden i Kamakura (en liten by ca. 3 mil fra Tokyo) moren deres overlot dem til seg selv. Bakenfor dette ligger en skilsmisse mellom moren og faren, etter at faren valgte å starte et nytt liv sammen med en yngre kvinne. 

Fire søstre

Sachi er utdannet sykepleier og det er hun som tar seg av og forsørger søstrene sine. Hun er en flott og ansvarsfull kvinne. Men fordi søstrene på ingen måte kan sies å være "flyvedyktige" enda, har hun valgt å sette sitt eget voksenliv til side. Dette innebærer at hun ikke forplikter seg i kjærlighetslivet, selv om hun er ettertraktet. Kanskje er det nettopp derfor hun har et forhold gående med en gift mann? Han vil ha henne, men tør hun å forplikte seg?

Suzu blomstrer i sitt nye liv

Yoshino er en søkende ung kvinne, som virkelig er attraktiv blant menn. Men hvorfor innleder hun kun forhold med menn som svikter henne? I dyp kontrast til dette står Chika, som har valgt det tryggeste av det trygge - en mann som må være overlykkelig over å få nettopp henne ... mens hun kanskje burde ha foretatt et dristigere valg?

En dag får søstrene vite at deres far, som de ikke har sett på 15 år, er død. De reiser i hans begravelse, og der treffer de halvsøsteren Suzu. Hun er 14 år. Etter farens død er det ingen som egentlig bryr seg om henne. Da Sachi inviterer Suzu til å bo hos dem, kommer Suzu nærmest løpende. 

Sterk søskenkjærlighet

De søsterlige scenene vi blir vitne til i filmen, der Suzu blomstrer sammen med søsknene sine, er meget rørende. Samtidig er det et stort alvor under all feel good´en. Det handler mye om svik. Samtlige søstre er preget av foreldrenes svik. De tre søstrene som i sin tid ble sviktet av faren, ønsker at Suzu skal fortelle mest mulig om ham. Var han kanskje litt glad i dem likevel? Suzu forsøker så godt hun kan å gi dem det de er ute etter. Men dekker hun til sannheten? Var faren så edel og god når det kommer til stykket? Da også moren til de tre eldste søstrene kommer på banen, skjønner vi at også hun har sviktet sterkt. Dersom hun hadde blitt i familien, kunne Sachi ha begynt på sitt eget voksenliv. I stedet er hun låst til å ta seg av søstrene. Etter hvert har dette blitt en så stor del av henne at det har blitt det livet hun faktisk foretrekker. Der vet hun hva hun har å forholde seg til, mens alt annet fremstår som svært utrygt og lite forutsigbart. Søstrene blir også utfordret av tradisjonelle holdninger i sine omgivelser. Hvordan kan de orke å ta seg av datteren til kvinnen som ødela deres liv?

"Søstre" er en herlig, sjarmerende film om det moderne Japan, der gamle familietradisjoner er i sterk endring. Noen ganger kjente jeg at det hele kunne vippe litt over i det sentimentale, men ikke mer enn i kortvarige blaff. Skuespillerne som spiller søstrene er helskjønne. Og for meg som drømmer om å reise til Japan, er filmen som sådan veldig inspirerende. Jeg anbefaler filmen varmt!

"Søstre" har gått på norske kinoer, og det er ikke veldig lenge siden den hadde relase på DVD. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Umimachi Diary
Engelsk tittel: Our little sister
Nasjonalitet: Japan
Språk: Japansk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Haruka Ayase (Sachi Kōda), Masami Nagasawa (Yoshino Kōda), Kaho (Chika Kōda), Suzu Hirose (Suzu Asano) m.fl.
Spilletid: 126 min. 

"The Assassin" (Regissør: Hou Hsiao-Hsien)

Mesterlig om kinesisk kampsport

Den taiwanske filmregissøren Hou Hsiao-Hsien (f. 1947) har en rekke prisbelønte filmer bak seg. "The Puppetmaster" (1993), "Flowers of Shanghai", "Café Lumière (2003), "Three Times" (2005), "Flight of the Red Balloon" (2008) og "La Belle Epoque" (2011) er blant de mest kjente. 

Filmen "The Assassin" er løslig basert på den kinesiske kampsports historie fra det åttende århundre e.Kr. Tidsepoken er Tang-dynastiet, som varte fra 618 - 907 e.Kr., kun avbrutt av Zhou-dynastiet i årene 690-705. 

Nie Yinniang var en gang forlovet med sin fetter. Forlovelsen ble brutt, og Nie Yinniang ble sendt til nonnen Jiaxin, som oppdro henne fra hun var i tiårs-alderen. Her blir hun opplært til å bli leiemorder. 

Nie Yinniang får i oppdrag å drepe korrupte embetsmenn av Jiaxin. Hun er en meget talentfull leiemorder fordi hun behersker kampsport-kunsten til fingerspissene. Med en smidighet det er få forunt å ha, kommer hun seg hele tiden unna sine fiender. 

Nie Yinniang

I forbindelse med et oppdrag klarer ikke Nie Yinniang å drepe. Jiaxin blir rasende, og som hevn sender hun henne til provinsen Weibo nord i Kina. Oppdraget består i å drepe guvernøren Tian Ji´an, mannen hun en gang elsket ... Dette blir et oppdrag der hun både blir konfrontert med sin fortid og må ta stilling til hva hun vil med livet sitt. 

Leiemorderen ...

"The Assassin" har vært nominert til en rekke priser, og den har også vunnet mange av disse. Blant annet ble Hou Hsiao-Hsien belønnet med en pris som beste regissør i forbindelse med Cannes Filmfestival 2015. Filmen gikk også på norske kinoer nå i vår, og den har nylig hatt release på DVD. 

Kampscene fra filmen

Selv forventet jeg en ganske annen film enn hva "The Assassin" faktisk er. "The Assassin" betyr som kjent leiemorder, og dette ga assosiasjoner til drap og mye vold. I stedet er dette en meget estetisk film, der filmscenene fremstår som en serie av vakre tablåer. Det handler om lys, farger og helt utrolige kostymer. Kampscenene er akkurat så fantasy-aktige som de pleier å være i asiatiske filmer, der heltene og heltinnene nærmest flyr gjennom luften, overjordiske og full av selvbeherskelse og kroppskontroll. Idet sverdene flerrer luften og akkurat ikke treffer motstanderne, hører vi swish-lyder egnet til å få oss til  hoppe i stolen. Effektfullt og fremfor alt skremmende vakkert, om man kan si det på den måten. Jeg kan derfor ikke annet enn å stemme i når filmen betegnes som en av de vakreste filmene man har sett, og det stort sett er trillet terningkast seks over en lav sko. 

Dette er en må-se-film! I alle fall for alle som er interessert i asiatisk film spesielt og kultur generelt. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: 刺客聶隱娘
Nasjonalitet: Taiwan, Kina og Hong Kong
Språk: Mandarin
Sjanger: Action/drama
Skuespillere: Shu Qi (Nie Yinniang), Chang Chen (Tian Ji´an), Zhou Yun (Fru Tian) m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Sicario" (Regissør: Denis Villeneuve)

Kvalitetsfilm om kampen mot narko-kartellene i Mexico

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) ble nominert til Gullpalmen for "Sicario" under Cannes Film Festival 2015, men vant ikke. I de senere år har han blitt nominert til flere priser for "Incendies" (2010), "Prisoners" (2013) og "Sicario" (2015), og han har også vunnet et par av dem. Han har deltatt med sine filmer en rekke ganger under Cannes Film Festival. Ingen skulle derfor være i tvil om at han er en regissør man bør merke seg.

De fleste land har en spesialstyrke innenfor politiet som tar seg av høyrisiko-sakene. I USA er det FBI Special Weapons and Tactics Teams (SWAT) som tar seg av oppdrag der f.eks. gisler er involvert. 

Agent Kate Macer og hennes samarbeidspartner Reggie Wayne er ansatt i FBI SWAT. De inngår i et team som jobber med å avsløre mexicanske narkotika-karteller. Denne narkotikatrafikken har hardnet betydelig, fordi det nå er involvert en rekke gisler som behandles på det verst tenkelige. Når FBI SWAT lykkes i å avsløre slike karteller, hører det med at et hus eller to går i luften fordi de kriminelle har plassert ut bombe-feller. Under et slikt oppdrag blir et par av kollegaene deres drept. 

Samme kveld spør Kate´s sjef Matt Graver henne om hun er interessert i å være med i et spesialteam som skal gå dypere til verks i etterforskningen, slik at de en gang for alle kan bli kvitt denne hardkokte kriminaliteten. Dessuten spør han henne om hun noen gang har følt at de er i ferd med å vinne krigen mot narkotika ... Har det blitt noe mindre narkotika i gatene etter at de har knust noen karteller? Kate svarer umiddelbart ja til oppdraget, uten egentlig å vite hva hun går til.

Klar til å ta opp kampen mot bakmennene 

Dagen etter blir hun satt på et fly sammen med flere andre agenter til El Paso i Texas. Der blir hun presentert for han som skal være hennes sjef; Alejandro Gillick. Her inngår hun i Delta-troppen. Målet er å knuse Senora Cartel Manuel Díaz og hans folk, de som står bak narkotikatrafikken. 

Benicio del Toro i rollen som Alejandro Gillick

Under et oppdrag blir en av Diaz´menn tatt til fange. Han blir torturert og under torturen avslører han en tunnel mellom Mexico og USA. Dermed har teamet et utgangspunkt for den videre jakten. 

Hva skjuler seg i den andre enden av den underjordiske tunnelen?

Ettersom oppdraget utvikler seg, blir det for Kate tydeligere og tydeligere hvor lite hun vet om oppdraget hun er hyret inn til. Hvem er egentlig Alejandro Gillick, og hva slags agenda har han? Hvilken risiko tar hun selv? Og hvordan kan hun egentlig beskytte seg selv når hun vet så lite? Dette kommer ytterligere på spissen når det går opp for henne at det finnes korrupte medarbeidere blant hennes egne ... 

Det er ikke første gang Benicio del Toro - her som Alejandro Gillick - er medvirkende i en film om narkotikakarteller. Den siste filmen jeg så ham i en tilsvarende film var "Escobar: Paradise Lost" (2014). Der var han skurken selv - den beryktede Escobar. Man skal for øvrig lete lenge etter en mer prisbelønt skuespiller, og årsaken er åpenbar: Han er helt i toppsjiktet! I "Sicario" får han riktignok ikke så mye å spille på, men han fyller rollen som den mystiske og kyniske etterforskeren Alejandro Gillick til fulle. Emily Blunt gjør også en flott innsats i rollen som Kate Macer. Men hvorfor - og det er ikke Emily Blunt´s skyld - er kvinnene i slike thrillere først og fremst så redde? I denne filmen er det riktignok et poeng at Kate Macer er så lite involvert i det som skjer i kulissene at hun har god grunn til å føle seg utrygg. Men likevel? 

Tematikken i filmen er altså kampen mot narkotikasmugling, et tema som (i tillegg til menneskesmugling og etter hvert også terror) mye godt har overtatt etter at filmer om den kalde krigen gikk av moten. Her er det uendelig mye å ta av, fordi dette er en kamp som dessverre aldri kan vinnes. "Sicario" skiller seg godt ut fra mengden av slike filmer (som jeg for en stor del aldri ser, fordi det er så mye dårlig film på dette området). Dette er nemlig et godt stykke kvalitetsfilm! 

Det er også en annen bunn i denne filmen. Man kan selvsagt velge å se det umoralske i at tortur, som offisielt er avskaffet i USA, likevel benyttes. Men man kan også velge å se at vanlige etterforskningsmetoder ikke er tilstrekkelig overfor denne typen kriminalitet. Konsekvensen av at man ikke greier å ta bakmennene, er at de fortsetter å terrorisere mennesker, at de fortsetter å utøve en brutalitet som det nesten er umulig å forestille seg, at noen få blir så ustyrtelig rike at de får mer makt enn den til enhver tid sittende styresmakt i landet ... Hva er viktigst? Å ta disse bakmennene med de midlene som må til, eller å la moral og etikk være styrende? I utgangspunktet ikke særlig kompatible størrelser ... Det er dette vi seere blir sittende og tenke på mens rulleteksten går ... Dette er nemlig ikke helt enkelt. Det er tilstrekkelig å tenke på Guantanamo ... Hvor går eventuelt grensen? Og hva er vitsen med et lovverk når dette likevel ikke følges? Hvem skal i så fall overprøve at man har holdt seg innenfor grensene av det som var nødvendig, og ikke trådt over streken? Makt i fri utfoldelse - uten systemer for tilsyn og kontroll - går aldri bra, uansett hva det måtte dreie seg om.

For øvrig er det verdt å merke seg at "Sicario" i Mexico betyr leiemorder ... 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! Vær riktignok forberedt på en del voldelige scener. Det er ikke uten grunn at filmen fikk 15 års -grense da den gikk på norske kinoer i fjor høst. "Sicario" hadde nylig release på DVD.

Innspilt: 2015
Originaltittel: Sicario
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og spansk
Sjanger: Thriller/drama
Skuespillere: Emily Blunt (Kate Macer), Benicio del Toro (Alejandro Gillick), Josh Brolin (Matt Graver), Daniel Kaluuya (Reggie Wayne) m.fl.
Spilletid: 121 min. 

Cannes Film Festival 2015

I disse dager arrangeres Cannes Film Festival 2016 (fra 11. til 22. mai). Og den som kunne ha vært der, sier jeg ... Jeg har selvsagt ikke sett en eneste av årets filmer, for det ligger som regel i slike filmfestivalers natur at her vises filmene for første gang - med mindre de tidligere har rukket å bli vist på andre filmfestivaler. Vi andre vanlig dødelige filmelskere må smøre oss med tålmodighet og vente en stund - inntil det er mulig å se filmene på kino. 

Selv har jeg ikke kommet lenger enn at jeg for tiden jobber meg gjennom filmene som ble vist under Cannes Filmfestival i fjor (2015). Jeg har heller ikke hatt så mye tid til å gå på kino, men har måttet nøye meg med å se de fleste filmene etter hvert som de har kommet på DVD. Men før jeg sier noe om de filmene jeg så langt har rukket å se, tar jeg med en oversikt over vinnerne i de ulike kategoriene:

Gullpalmen (spillefilm): "Dheepan" (regissør: Jacques Audiard)
Grand Prix: "Son of Saul" (regissør: Laszlo Nemes)
Beste regissør: "The Assassin" (regissør: Hou Hsiao-Hsien)
Beste filmmanus: "Chronic" (skrevet av Michel Franco)
Beste debutant: "La Tierra y la Sombre"/"Land and Shade" (regissør: Cesar Acevedo)
Juryens pris: "The Lobster" (regissør: Yorgos Lanthimos)
Beste kvinnelige skuespillere: Rooney Mara i "Carol" og Emanuelle Bercot i "Mon Roi"/"Min elskede" (her ble det delt pris)
Beste mannlige skuespiller: Vincent Lindon i "The Measure of a Man"/"Markedets lov"
Gullpalmen (kortfilm): "Waves ´98" (regissør: Ely Dagher)

En av de gjeveste prisene gikk til den franske filmen "Dheepan", som handler om flyktninger fra Sri Lanka som kommer til Frankrike under falske premisser. (Linken peker til min filmanmeldelse.)

I tillegg til at filmen er tankevekkende på flere plan, ikke minst med tanke på hva desperasjon og nød gjør med mennesker, blir vi vitne til hvordan flyktningene til slutt blir sin egen (falske) historie. Og man blir sittende og tenke: var dette så galt likevel - når det kom til stykket? 

Filmen er tilgjengelig på DVD, og jeg anbefaler den av hele mitt hjerte. Se den!

Grand Prix gikk til "Son of Saul" - for øvrig den samme filmen som vant Oscar i kategorien beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. (Linkene peker til min filmanmeldelse og mitt innlegg om årets Oscar-utdeling.)

Jeg så denne sterke Holocaust-filmen på kino tidligere i år, og den gjorde et formidabelt inntrykk! Så sterk var den at jeg må ha DVD´en når denne kommer!

Dersom du ikke fikk den med deg på kino, og interesserer deg for andre verdenskrig, jødenes skjebne, filmer med et helt spesielt uttrykk og noe utenom det vanlige, er dette en må-se-film! DVD´en har release 13. juni.

Hou Hsiao-Hsien vant prisen som beste regissør for filmen "The Assassin", som er en samproduksjon mellom Taiwan, Kina og Hong Kong. Filmen har nettopp hatt release på DVD, og jeg så filmen i går. (Linken peker til min filmomtale.)

Jeg må innrømme at jeg ble svært overrasket over denne filmen. På forhånd hadde jeg en forestilling om en actionfylt og voldelig film - helt klart pga. tittelen (Leiemorderen). I stedet opplevde jeg en stilistisk nydelig film, der hver eneste scene er så vakker at man faller helt i staver. Det handler om lys, sterke farger, flotte kostymer ... Vakker, vakker, vakker!

"Chronic" vant i kategorien beste manus, og filmen har nylig hatt release på DVD.

Filmen handler om sykepleieren David som gjør alt han kan for at hans pasienter skal ha det bra mens de er i terminalfasen av sine liv. Men hvordan står det til med ham selv? Er det mulig å gi andre så mye omsorg, når man ikke får dekket egne behov? 

Denne filmen har fått strålende kritikker, og jeg skal absolutt se den etter hvert!

Den columbianske filmen "La Tierra y la Sombre" - med den engelske tittelen "Land and Shade" - vant debutantprisen. 

Ulike søk på nettet viser at denne filmen verken har gått på norske kinoer eller synes å være tilgjengelig på DVD (i alle fall ikke på Platekompaniet). Det er synd! Filmene som vinner priser under filmfestivalen i Cannes, er nemlig av høy kvalitet. Dette alene burde føre til at filmer som dette gjøres tilgjengelig for publikum, og ikke går fullstendig under radaren på innkjøpsavdelingen! Det er jo heller ikke hvert år det kommer colombianske filmer på det norske markedet ... 

"The Lobster" vant juryens pris. Filmen har Norgespremiere på norske kinoer 29. juli i år. 

Sjangeren er science fiction, noe som ikke akkurat er min favoritt. 

I filmen fortelles historien om en by der single mennesker får 45 dager på å finne seg en partner - ellers forvandles de til et dyr ... Historien er med andre ord svært spesiell. 

Jeg tror nok at jeg kommer til å avstå fra å se denne. (Men i ettertid har jeg likevel sett den - likte den ikke.) La imidlertid ikke dette hindre deg fra å se den - hvis filmens tematikk appellerer!

Rooney Mara vant prisen som beste kvinnelige skuespiller, sammen med Emanuelle Bercot i "Mon Roi"/"Min elskede". 

Rooney Mara spilte en rolle som en lesbisk kvinne på 1950-tallet i den amerikanske filmen "Carol". (Linken peker til min filmanmeldelse.) Rooney Mara ble også nominert i kategorien beste kvinnelige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling, men hun fikk ingen pris. (Linken peker til mitt innlegg om Oscar-utdelingen i år.)

Denne filmen har gått på norske kinoer og har release på DVD 11. juli. Se den! 

"Mon Roi" eller "Min elskede" har for lengst hatt både Norgespremiere på kino og release på DVD. Det var for sin rolle i denne filmen Emanuelle Bercot fikk sin pris.

Filmen er fransk og handler om et voldsomt og intenst kjærlighetsforhold. 

Denne filmen fikk meg til å irritere meg over Platekompaniets søkemotor. Ikke fikk jeg treff på den franske tittelen, og den norske tittelen (som er så ordinær) ga altfor mange treff slik at filmen var vanskelig å finne. Ofte er det tilfeldig hvorvidt en film får norsk eller engelsk tittel når den vises på kino, og da bør det også være mulig å få treff på alle aktuelle språk (dvs. både originaltittel, engelsk tittel og eventuelt norsk tittel). Skjerpings, Platekompaniet! 

For øvrig: selvsagt skal jeg se denne filmen!

Franske Vincent Lindon vant prisen som beste mannlige skuespiller for sin rolle i "The Measure of a Man" (på fransk "La loi du marché"). Filmen har fått den norske tittelen "Markedets lov", og den hadde Norgespremiere den 15. april i år. 

Jeg siterer fra Dagblandets anmeldelse av filmen, som jeg fant på Filmweb:

"MARKEDETS LOV er en varm og dyptfølt film i beste franske, sosialrealistiske tradisjon - i tråd med brødrene Dardenne, Mike Leigh og Ken Loach - med et varmt, bankende hjerte for den arbeidende klasses hverdag og verdighet.

Vi følger fabrikkarbeideren Thierry, som i en alder av 51 mister sin jobb og kjemper for å få tilværelsen til å henge sammen for seg selv og sin familie. Gjennom 20 måneder som arbeidsløs utsettes han for jobbsenterets likegyldige kurs, ydmykende samtaler og nedverdigende jobbintervjuer. Han ansettes endelig som sikkerhetsvakt i et kjøpesenter, men gleden over den nye jobb overskygges snart av moralske implikasjoner. Thierry må beslutte om gjenoprettelsen av hans eget menneskeverd, som følger med en fast inntekt, er prisen verd."

Vi skjønner jo umiddelbart at dette er en må-se-film! 

Kortfilmer er ikke det jeg kan mest om, og disse er som oftest også vanskeligst å få med seg fordi de sjelden utgis på DVD. Her kan du se en trailer fra kortfilmen "Waves ´98": https://vimeo.com/125144720

Mange filmer nådde selvsagt ikke opp i konkurransen om prisene - uten at de nødvendigvis er mindre severdige av den grunn. Selv har jeg så langt sett et par av disse filmene, og jeg nevner dem kort her. 

"Louder than Bombs" var Norges bidrag i konkurransen om Gullpalmen i fjor, og bare det å bli nominert er selvsagt morsomt! Sist gang en norsk film ble nominert i forbindelse med Cannes Filmfestival, var i 1979. (Linken peker til min filmanmeldelse.)

Det er Joachim Trier, danske Lars von Triers norske slektning, som har regissert "Louder than Bombs" - en film spekket med internasjonale filmskuespillere. Filmen er for lengst tilgjengelig på DVD.

Filmen er virkelig severdig!

"Sicario" (regissør: Denis Villeneuve) handler om USAs kamp mot narkokartellene i Mexico. Jeg har sett filmen, og linken peker til min anmeldelse av den!

Tøffingen Benicio del Toro spiller rollen som hemmelig agent med en noe diffus bakgrunn. Hvem er han, og hvilken agenda har han egentlig?

Filmen har hatt release på DVD. Den er veldig bra! Virkelig en ålreit film å se sammen med kjæresten, fordi dette er en kvalitets-macho-film (og dem finnes det ikke for mange av). 


Jeg har planer om å se flere av de nominerte filmene. Blant annet italienske "Mia Madre" og japanske "Our little sister" (denne filmen har jeg sett i ettertid og linken peker til min omtale av den), som begge er tilgjengelig på DVD. 

Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å se noen filmer du kanskje ellers ikke ville ha tenkt på! Del gjerne dine filmopplevelser og tips i kommentarfeltet!