"Escobar: Paradise Lost" (Regissør: Andrea Di Stefano)

Når forelskelser blir farlige ... 

Pablo Escobar (f. 1949 d. 1993) er en sentral figur i filmen "Escobar: Paradise Lost". Han var kjent som narkobaronen fra Colombia, og anses ansvarlig for omlag 80 % av all kokain som i sin tid ble smuglet inn til USA. I følge Wikipedia var Escobar en av verdens ti rikeste menn da han var på topp i sin kriminelle karriere. Så mektig var han at han var i stand til å erklære makthaverne i Colombia krig. 

Nick

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en ung mann - Nick - som sendes av gårde på et farlig oppdrag av Pablo Escobar. Escobar er i hardt vær og har gitt Nick beskjed om å bringe noen esker i sikkerhet og samtidig drepe mannen som fører ham til det hemmelige gjemmestedet. Det er ingen tvil om at Nick misliker situasjonen han befinner seg i, men at han ikke har noe reelt valg. Hvordan havnet han - en helt alminnelig og kjernesunn canadisk mann - i denne klemmen? Filmen handler nettopp om dette - det vil si hva som ledet frem til denne fatale situasjonen ...

"Escobar: Paradise Lost" er nokså løselig basert på en sann historie. I tilbakeblikk følger vi den canadiske surferen Nick som i 1991 kom til Colombia for å treffe sin bror og hans kone. Nokså raskt etter ankomst forelsket han seg i vakre Maria, som "tilfeldigvis" var Escobars niese. I begynnelsen hadde de to unge kontroll over ltilværelsen, men gradvis inntok Escobar en dominerende plass i livet deres, inntil de i praksis var fullt ut kontrollert av ham. Forsøk på å komme løs fra Escobars grep førte ingen steder hen. Han klaget på at noen pøbler plaget ham og broren nede på stranden. Ikke lenge etter var alle drept. Nick ble skremt. 

Nick og Maria forelsker seg

Underveis i filmen bygget det seg opp en spenning som var til å ta og føle på - særlig da vi var tilbake til nåtid hvor Nick skulle utføre sitt farefulle oppdrag, og skjønner at heller ikke han skal få leve ... 

Escobar er og blir en fascinerende skikkelse i historien. Hvordan var det mulig for ett menneske å få så mye makt? I denne filmen får vi et stykke på vei en viss innsikt i dette. Escobar delte nemlig av sin rikdom med de fattige, som i neste omgang elsket ham og beskyttet ham til det siste. Uten denne lojale støttet hadde han antakelig ikke kunnet holde på så lenge som han gjorde. Slik denne filmen er lagt opp, nærmer det seg imidlertid slutten for Escobar. Myndighetene har bestemt seg for at han skal tas - derav hans desperasjon. Og når en mektig mann nærmer seg stupet, tar han gjerne med seg flere i fallet ... 

I denne familien gifter man seg ikke bare med kvinnen - man
må ta hele resten av familien med på kjøpet!

Det er skrevet et lass med bøker og produsert en rekke filmer om Escobar. Det finnes garantert bedre filmer enn denne, som ikke en gang er satt opp på norske kinoer. Grunnen er nok den at filmen føyer seg inn i rekken av dem det går 13 på dusinet av. Når jeg likevel valgte å se den, skyldtes det ene og alene Benicio Del Toro! Aller mest forbinder jeg ham med rolletolkningen som Che Guevara i filmene "Che 1" og "Che 2". Men også filmer som "21 grams", "Basquiat", "Sin City" og "Traffic" har gjort sterkt inntrykk i årenes løp. I denne filmen om Escobar spiller han en kynisk drapsmann som rydder unna folk som kommer i veien for ham. Den ene settes om nødvendig opp mot den andre - alt for at han selv skal være trygg. Den yngre garde vil nok være mer opptatt av Josh Hutcherson, skuespilleren med en fortid fra filmer som "The Hunger Game". Selv er jeg nok litt for gammel til å la meg besnære av hans angivelige sjarme. Som en kuriositet kan jeg nevne at Javier Bardems bror Carlos Bardem spiller en kaldblodig leiemorder i filmen. 

Om ikke "Escobar: Paradise Lost" blir stående som en film av den helt uforglemmelige sorten, vil jeg fremheve at den kan passe godt å se sammen med kjæresten. Den har nemlig nok trøkk og action til at han ikke vil kjede seg, og en fin kjærlighetshistorie som ikke blir for klissete, og som hun garantert vil like. Hjemme hos oss falt i alle fall denne filmen atskillig mer i smak enn den forrige jeg fikk min mann til å lide seg gjennom (nemlig et to timers jødisk skilsmissedrama i rettssalen ...). Helt til slutt nevner jeg at regissøren Andrea Di Stefano er et nokså ubeskrevet blad innenfor regissør-yrket, mens han har noe skuespiller-erfaring. 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Escobar: Paraside Lost
Nasjonalitet: Frankrike, Spania, USA
Sjanger: Romantisk thriller 
Skuespillere: Benicio del Toro (Pablo Escobar), Josh Hutcherson (NIck Brady), Claudia Traisac (Maria), Carlos Bardem (Drago), Ana Girardot (Anne), Aaron Zebede (Pepito Torres), Micke Moreno (Martin)
Spilletid: 120 min.

"Tropa de Elite" (Regissør: Jose Padilha)

Dystert og deprimerende om verdens farligste by


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Brasil
Språk: Portugisisk
Genre: Action / drama
Skuespillere: Wagner Moura, André Ramiro, Caio Junqueira, Milhem Cortaz, Fernanda Machado, Maria Ribeiro, Fábio Lago, Fernanda de Freitas, Paulo Vilela, Marcelo Valle, Marcello Escorel
Spilletid: 111 min.

Rio de Janeiro i Brasil er betegnet som en av verdens farligste byer. Med et gjennomkorrupt politi og kriminelle gjenger som herjer i byen, er det farligste som finnes de gangene det dukker opp en ærlig politimann som faktisk forsøker å gjøre en hederlig jobb. For balansen i byen - i den grad denne måtte finnes - er basert på gjensidige ytelser mellom de kriminelle og politiet. Det eneste som forhindrer fullstendig anarki, er BOPE-styrken, dvs. en stalig elitestyrke av topptrente politifolk eller i realiteten soldater. De er trent på krig! For det er nettopp det som pågår kontinuerlig i denne byen: krig! BOPE-styrken skal visstnok være enda tøffere enn Israels hær, leste jeg et sted.

Rio er omgitt av 700 såkalte favelaer, dvs. slumområder der det hersker krigslignende tilstander mellom politiet og lokale narkotikabander. Denne filmen handler om én av disse 700 favelaene ...

Vi følger en tropp av aspiranter til BOPE-styrken. Bare de aller beste slipper gjennom nåløyet, og gjennomsnittlig klarer fem av hundre kandidater opptaksprøven. Kaptein Nascimento er ute etter å finne sin arvtaker, og merker seg nokså raskt aspirantene Neto og Matias. Kapteinen skal snart bli far, og han har lovet kona at han skal slutte i BOPE så snart han har funnet en erstatter. Nervene er i høyspenn og han har etter hvert fått problemer med angst. Hver eneste dag utsetter han seg for livsfare, og pilleforbruket er økende for at han i det hele tatt skal klare alt presset. Snart nærmer det seg at selveste paven skal besøke Rio, og det gjelder å sikre favelaen hvor lovløsheten herjer. Her gis det ikke ved dørene, og det handler om hvem som skyter først. Eller rettere: hvem som treffer først ...

Dette er en sterk film om en voldsspiral som antakelig er enda verre i det virkelige liv enn det som fremstilles i denne filmen. I Brasils narkoverden er det ikke plass for snillisme, og kanskje heller ikke for rettssikkerhet slik vi kjenner dette begrepet. Det er krig i gatene - verken mer eller mindre. Frontene er knallharde og det handler om hvem som til syvende og sist ikke bare skal vinne, men også overleve - politiet eller de kriminelle. Kampen mot narkobaronene må vinnes ... for enhver pris ... ? I motsatt fall går samfunnet fullstendig til grunne. Og så er det selvsagt et etisk spørsmål om all politivolden løser noe som helst eller tvert i mot eskalerer voldsspiralen ... Jeg føler meg på ingen måte kallet til å felle noen dom i et så vanskelig spørsmål. Filmen er kontroversiell i den forstand at det denne gangen er spesialstyrkens historie som fortelles, og ikke de fattige gatabarnas historie - som f.eks. i "City of God". Det er en svært, svært dyster historie som fortelles.

"Tropa de Elite" vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2007. Regissøren Jose Padilha debuterte med denne filmen.

Filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem. Det er hevet over enhver tvil at dette er en svært viktig film om et svært alvorlig tema. 

"Like water for chocolate"/"Hjerter i chili" (Regissør: Alfonso Arau)

Magisk realisme fra det mexicanske kjøkken


Innspilt: 1992
Originaltittel: Como agua para chocolate
Nasjonalitet: Mexico
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Lumi Cavazos, Marco Leonardi, Regine Torné, Mario Ivan Martinez, Ada Carrasco, Claudette Maille
Spilletid: 112 min.

Denne filmen er basert på romanen "Hjerter i chili" av Laura Esquivel, som er anbefalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Boka var ikke helt min greie, men jeg hadde bestemt meg for å være åpen i forhold til filmen. Og som en sjelden foreteelse likte jeg denne filmen bedre enn boka. Jeg beundrer også produsentene for at de har klart å filmatisere en slik bok!

Historien om Tita er like søt som den er usannsynlig. Tita og Pedro elsker hverandre, men Tita kan ikke gifte seg verken med Pedro eller noen andre fordi moren hennes har bestemt at Tita som hennes yngste datter skal ta seg av henne så lenge hun lever. Pedro gifter seg i stedet med søsteren Rosaura, for da får han i det minste være i nærheten av sin elskede Tita.

Tita holder til på kjøkkenet og er den som sørger for at de lekreste retter tilberedes til familiemedlemmene. Hun har på den måten mye makt - som å tilberede mat som Rosaura blir tykk og lite tiltrekkende av, med dårlig ånde og problemfylt avføring ... Hele familien med unntak av en tredje søster behandler Tita som en slags askepott. Denne søsteren flykter avgårde med en opprører etter et spesielt amorøst måltid. Og nærværet mellom Tita og Pedro blir mer pinefullt enn godt er, fordi Titas mor er allestedsnærværende og vokter på dem slik at de aldri, aldri får være i nærheten av hverandre. Vil de noen gang få hverandre?

Som jeg nevnte innledningsvis: filmen ER bedre enn boka! Og kanskje er det litt urettferdig at jeg, som har litt problemer med både filmer og bøker som "tar av" eller vipper over i det banale, skal bedømme denne filmen. Egentlig er det ingenting å si om skuespillerprestasjonene. De spilte slik de måtte, dvs. slik handlingen krevde av dem. Dermed blir det sikkert helt feil av meg å hevde at de overspilte på noen måte. Jeg kan uansett slå fast at dette ikke var filmen for meg. Når jeg likevel ender med å gi filmen terningkast fire, har jeg forsøkt å løsrive meg fra mine egne preferanser og egen smak. For regien er god, miljøskildringene er svært autentiske, Titas kokkelering på kjøkkenet er fascinerende og mye annet er også bra. Det er imidlertid ikke først og fremst meg man skal høre på når man er ute etter å finne filmer innenfor denne genren ...

"Faustas perler" (Regissør: Claudia Llosa)

Innspilt i Peru: 2009
Skuespillere: Magaly Solier, Susi Sancez, Efrain Solis
Spilletid: 1 t 38 min.

Den peruanske ungjenta Fausta har vokst opp i skyggen av sin mors grusomme opplevelser fra tiden hun gikk gravid under terroren på 1980-tallet. Mannen hennes ble drept, hun selv ble voldtatt og det var virkelig ingen grenser for alt hun var gjennom. Vi aner at hun har sunget om alle detaljene rundt dette for Fausta i hele hennes oppvekst. Det mest grusomme Fausta kan tenke seg er å risikere å bli voldtatt.

Da moren ligger på dødsleiet synger hun atter ut sin sorg og i detalj det hun opplevde som ung. Idet de siste lydene av morens sang toner ut, dør hun. Fausta er nærmest lammet av skrekk. Hun er en angstfull og forknytt jente, og alle i landsbyen mener at dette skyldes at hun lider av ”fryktens melk”. Sannheten er vel heller at en oppvekst med en mor som aldri har spart henne for noen detaljer av sine grusomme opplevelser, har satt sine spor …

Fausta vil så gjerne oppfylle morens ønske om å bli begravd på hjemstedet. Problemet er imidlertid at hun ikke har penger. Hun tar seg jobb som husholderske hos en eldre kvinnelig komponist og pianist, Aida, for å tjene penger til å frakte liket av moren til hennes hjemsted. Jevnlig truer angsten med å knekke henne, og da synger Fausta inntil angstanfallet går over. Hun dikter opp sanger og melodier der og da. Dette fascinerer Aida. Hun oppfordrer Fausta til å synge mer, og for å fremskynde prosessen lover hun at Fausta skal få en perle fra et kjært smykke hun eier, men som har gått i stykker, hver gang hun synger. Gradvis vokser haugen med perler som snart skal bli hennes. I mellomtiden komponerer Aida nye pianostykker basert på de sangsnuttene Fausta har diktet opp.

Det vokser samtidig frem et vennskap mellom Aidas gartner og Fausta. Noe ved ham gjør at Fausta gradvis tør å slippe seg mer fri og våger å leve. Hennes angst for å bevege seg ute blant folk slipper langsomt taket.

Da Aida omsider skal ha konsert og høster en voldsom applaus for melodier Fausta på sett og vis har gitt henne for noen billige perler, går det opp for Fausta at hun har blitt grundig lurt …

I begynnelsen tenkte jeg at dette var jammen en spesiell og sær film. Etter hvert satt jeg fjetret og ønsket å få vite mer om denne unge jenta og hennes traumer. Filmen er både trist og vakker. Spesielt vil jeg fremheve musikken, som etter hvert bergtok meg. Dessuten er det jo litt eksotisk med en film fra Peru. Det er faktisk ikke hvert år slike filmer får oppmerksomhet i Europa. Jeg nevner også at filmen ble nominert til Oscar som beste fremmedspråklige film i 2009. Filmen vant Gullbjørnen i Berlin samme år. Dette er en damefilm som det ikke en gang er noen vits i å prøve å få kjæresten til å se sammen med deg – med mindre han er nyforelsket i deg. ;-)

Terningkast fem.

"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)

Innspilt i Mexico: 2010

Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez

Spilletid: 92 min.

Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!

"Che: 2. del - Geriljalederen" (Regissør: Steven Soderbergh) - 2008

Etter at den cubanske revolusjonen var over og Fidel Castro satt med makten på Cuba, hadde Che Guevara allerede rukket å bli et ikon for undertrykkede mennesker ikke bare i Latin-Amerika, men over hele verden.

I stedet for å leve et godt og trygt liv på Cuba, gikk Che under jorden for så å dukke opp i Bolivia hvor han mobiliserte til kamp. Det gikk ikke så bra denne gangen, for kampen om Bolivia ble tapt og betydde slutten for Che. Men underveis forstår vi hvorfor han ble det ikonet han ble. For mange står han fremdeles som et symbol for folkets frihet.

Filmen er storslått, selv om den ikke hadde helt det samme drivet som i del 1. Begge filmene er basert på Che Guevaras egne dagboknotater. Jeg håper riktig mange ser begge filmene, og får et dypere forhold til ham enn kun å kjenne ham som et kult bilde på en T-skjorte eller en plakat. Benicio del Toro er intet mindre enn fantastisk som Che Guevara!

"Che - 1. del: Argentineren" (Regissør: Steven Soderbergh) - 2008

Regissør Steven Soderbergh har portrettert Che Guevara i to frittstående filmer, og dette er den første av dem.

På slutten av året 1956 ankommer Fidel Castro sammen med en gjeng med opprørere Cuba. Blant disse befinner Ernesto Che Guevara seg. Opprørernes mål er å knekke Batista-diktaturet.

I begynnelsen synes kampen nokså håpløs. Opprørerne mangler det meste - kanskje i særdeleshet våpen. På den annen side har de en fordel Batista-regimet ikke har; de har nemlig folket med seg.

Omkostningene i frihetskampen er store, og det er ikke bare-bare å få en hvilken som helst bondetamp til å innta de rette holdningene og den nødvendige disiplin, slik at alle går for det samme målet og står løpet ut. Che viser seg imidlertid å ha meget gode lederegenskaper, og han forstår seg dessuten godt på geriljakrigføring. Dermed seiler han ikke bare opp som en stor kriger, men etter hvert også som et ikon og ideal i revolusjonskampen.

I denne storslåtte filmen imponerte Benicio Del Toro i rollen som Che Guevara. At han ble tildelt prisen som beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, er derfor meget velfortjent. Men hvor ble det av Oscar-statuettene?

For deg som har interesse av Cubas historie, er dette en film det absolutt er verdt å få med seg! Jeg opplevde det som en fordel at rolleinnehaverne snakket spansk og at de dessuten fremsto som autentiske i det miljøet regissøren har skapt i filmen. Å se kjente amerikanske skuespillere i en slik film, ville vært fullstendig feil.

"Maria full of grace" (regissør: Joshua Marston)

Innspilt: 2004

Spilletid: 97 min.

I en landsby i Colombia bor den 17 år gamle Maria. Hun jobber på en lokal roseplantasje, og er relativt glad og lykkelig. Men så får hun sparken etter et sammenstøt med sjefen sin. Familien til Maria er avhengig av inntektene hennes, og det er dramatisk å stå uten arbeid i det fattige landet Colombia.

Maria lar seg lokke til å opptre som narkotikakurer. Med en mengde godt innpakkede poser med heroin i magen, befinner hun seg på et fly til New York. Drømmen er å begynne et nytt liv i USA. Imidlertid oppdager Maria raskt at tilværelsen i stedet blir en kamp om å overleve. Det er heller ikke enkelt å komme løs fra narkotikabakmennenes klør ...

Dette er en sterk film om sjebnen til mange fattige mennesker i Latin-Amerika, som tvinges til å bruke sin egen kropp som lager for det dødelige stoffet heroin. Dersom bare en kapsel løser seg opp i magen, betyr dette den sikre død.