"The Borgias" - sesong 2 (Regissør: Neil Jordan m.fl.)

Om Borgiafamiliens oppstigning og fall på slutten av 1400-tallets Italia

Serien om Borgias går over to sesonger, og består av 19 episoder. I første sesong var vi vitne til hvordan Rodrigo Borgias ved hjelp av kløkt og sluhet tilranet seg pavemakten i 1492 - en makt han skulle beholde frem til 1503. Som pave Alexander Sextus med kone og fire barn (som snart ble til tre), var han nødt til å skille seg fra sin kone for å leve i sølibat. Like fullt skulle han bli den paven som for ettertiden huskes som den mest korrumperte og umoralske av dem alle. 

Pavens tre barn - Cesare, Giovanni og Lucrezia - skulle komme til å få sentral betydning i årene som fulgte mens pave Alexander Sexus satt ved makten. Datteren Lucrezia var gudsbenådet vakker, og henne ønsket paven å gifte bort til erkefienden Giovanni Sforza, i håp om å skape en allianse. I sesong 1 fikk vi se hvilken tragedie dette innebar for Lucrezia, som på bryllupsnatten ble voldtatt av sin ektemann, fordi han var avsindig av raseri pga. sin impotens. Senere tok hun en stallgutt som elsker - en forbindelse som fikk som resultat at hun fødte en sønn. Elskeren skulle imidlertid komme til å betale en høy pris for denne forbindelsen. 

Paven utnevnte sønnen Giovanni til hærfører og Cesare som kardinal - dette for å sikre seg kontroll over landets to viktigste maktområder. Vi må huske på at Italia på denne tiden ikke var samlet til et rike, og at paven i likhet med mange andre var å regne som en slags småkonge for sitt område av landet. Han var mao. ikke bare hersker innenfor den katolske kirken. Etter hvert vokste det frem et hat mellom brødrene Giovanni og Cesare, og kun farens - dvs. pavens - iherdige kamp for å opprettholde fred og fordragelighet innad i familien, forhindret at brødrene gikk løs på hverandre på et tidligere tidspunkt ... 

I mens hadde Lucrezia kommet hjem igjen til familien etter sitt mislykkede ekteskap, og hennes fyrrige spanske blod gjorde at hun ikke hadde tenkt å finne seg i å bli giftet bort til den første og den beste. Farens iherdige forsøk på å få henne til å forstå at hele familiens ære og trygghet sto og falt på at de fikk henne godt gift, fikk henne ikke til å endre oppfatning. 

Hatet mellom Borgia-familien og Sforza-familien ble ikke mindre etter at Cesare tok et oppgjør med Giovanni Sforza, men i motsetning til broren Giovanni hadde han hodet med seg når han tok sine beslutninger. Lenge før begrepet psykologisk krigføring var oppfunnet, brukte han det han hadde av kløkt og klokskap for å unngå krig med franskmennene. Og paven hadde virkelig nok med å håndtere det indre opprøret som var i ferd med å bygge seg opp i Rom, som en direkte følge av hans egen dårskap og horing med alt som beveget seg i skjørt i hans nærhet, om han ikke også skulle måtte forholde seg til trusler utenfra. 

Alle annerledes tenkende ble torturert og sperret inne før de ble drept, og det fantes virkelig ingen grenser for utspekulerte metoder for å fremkalle smerter og pinsler for ofrene. Samtidig skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før pave Alexander Sextus´tid er over, og at hans omvendelse til et mer nøysomt og kysk liv etter at at taket i en kirke nesten dreper ham, kommer for sent ... Her planlegges opprør, giftdrap og kupp, og spørsmålet er etter hvert hvem som først klarer å ta paven av dage ... 

Selv om serien om Borgias ikke er 100 % historisk korrekt, handler den om en pave som rent faktisk har levd, og som var meget omstridt pga. sin livsførsel. Som alltid er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om absolutt alt ved hans ettermæle er i overensstemmelse med virkeligheten, fordi det først og fremst er hans fiender som har skrevet historien. Her som i sesong 1 har i alle fall produsenten lykkes i å lage et storslagent drama som holder seeren i en skrustikke fra første til siste episode, med en dramaturgi og en spenning som gjør at man blir helt avhengig og bare må se en epiode til - og enda en og enda en til ... Den eneste virkelig kjente skuespilleren som opptrer i serien, er Jeremy Irons, men de øvrige skuespillerne gjør også flotte rolletolkninger. Her er det duket for intriger, hete elskovsscener mellom vakre mennesker, en ondskap som ikke kjenner noen grenser og et begjær som er til besvær for dem dette gjelder. Og selv om det var ålreit at alle plottene på en måte fant sin løsning til slutt, beklager jeg sterkt at det ikke er en sesong nr. 3 ... Jeg gir terningkast fem til denne serien! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 2
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Sean Harris (Micheletto), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza) m.fl.
Spilletid: 8 t 17 min.

Cesare

Lucrezia og Cesare

Paven og hans elskerinne

Lucrezia og hennes sønn

"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."

Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem ...

Innspilt: 1960
Originaltittel: La dolce vita

Nasjonalitet: Italia, Frankrike

Genre: Drama

Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)

Spilletid: 2 t 53 min.

Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen

Marcello og Sylvia

Jetset-liv ved Via Veneto

Simen Ekern: "Roma"

En annerledes historie om den evige stad

Simen Ekern er idéhistoriker, forfatter og journalist, og han har tidligere utgitt boka "Berlusconis Italia". Men i stedet for å være oppfølgeren til denne boka, betegner han "Roma" mer som en slags forløper. For mens "Roma" handler om tiden fra 1950-årene og frem til i dag, med hovedvekt på ting som skjedde på 1970-tallet, handler "Berlusconis Italia" om tiden fra midten av 1990-årene og frem til utgivelsen av boka i 2006.

"Roma" inneholder en blanding av reiseskildringer og et politisk essay. Som Ekern uttalte i et intervju med Klassekampen 29. august 2011: " ... skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid."  

Mange grove forbrytelser begått i det politiske liv i årenes løp, fremstår fremdeles som mysterier, uoppklarte som mange av dem er. Blant annet inneholder boka et intervju med den aldrende politikeren Giuli Andreotti, som har rukket å bli 92 år. Ikke uten grunn betegnes han som "mørkets fyrste", fordi han har vært mistenkt for så mye, men har sluppet unna det meste. Det Andreotti har forstått, og som gjorde ham til en særdeles vellykket og innflytelsesrik politiker, er viktigheten av å være inne med Vatikanet og kirken for øvrig. Ekern har uttalt at han er "en av dem som virkelig har skjønt at for å styre Roma så må man balansere politisk makt med religiøs makt". Vatikanet har vært innblandet i mange skandaler opp gjennom historien - i så vel sexskandaler som finansielle skandaler. At kirken har lukket øynene for hvor pengene kom fra, og endog har bidratt til hvitvasking av dem, er ingen hemmelighet. Men bare så det er sagt: Mor Theresa var ikke særlig opptatt av hvor pengene kom fra, hun heller. Penger var penger - dvs. midler til å utføre mye bra, tross alt. Like fullt er det grunn til bekymring at Vatikanet angivelig har forbindelser inn i Italias mafia.

Aller mest fascinerende fant jeg historien om Røde Brigader og kidnappingen og til slutt drapet på politikeren Aldo Moro. Det har lykkes Ekern å få til et intervju med en av bakmennene, Valerio Morucci. Det har i årevis vært spektulert på at Røde Brigader samarbeidet med andre terrorister, og konspirasjonsteoriene som har versert gjennom flere ti-år, er utallige. Morucci insisterer på at medlemmene av denne organisasjonen opererte på egen hånd. Men det er mange pussigheter i historien som gjør at man nok må konkludere med at den fulle og hele sannheten fremdeles ikke er kommet frem. 

For øvrig må jeg nevne at Fellinis filmer, og i særdeleshet La Dolce Vita, er viet plass i boka. Det søte liv står i dyp kontrast til den utvikling som har funnet sted i Roma i årene etter 1950-tallet. Eller gjør det det? Kjendiseriet og paparazzi-tendensene som nettopp oppsto i glamour-gaten Via Veneto er i alle fall fascinerende lesning, og den fikk meg til å ville se filmen igjen. Og satt i et historisk perspektiv er filmen absolutt interessant, selv om tiden nok har løpt fra den!

Og når det hele ender med at fascismen, som ble forbudt ved lov i Italia etter andre verdenskrig, på ingen måte er død, så stiller jeg spørsmål ved om det egentlig er noen grunn til optimisme når det kommer til stykket. Roma - "den evige stad" - som jeg fra før av fortrinnsvis kjenner som en perle av en turistby med mange gamle bygningsklenodier, varme sommerkvelder, romantisk stemning og god mat - blir aldri den samme etter at jeg har lest denne boka. Likevel - eller på tross av dette - får jeg lyst til å kaste meg rundt og bestille en ny tur til denne fantastiske byen. Som Ekern skriver avslutningsvis i bokas forord: "I alle fall har jeg skrevet en bok jeg ville lese, men ikke fant, da jeg kom hit første gang." Nettopp!

Jeg opplevde "Roma" som den reneste page-turner! Simen Ekern er dyktig på å formidle kompliserte historiske sammenhenger, og han har åpenbart brukt mye tid på å granske ulike kilder. Dette vitner ikke minst et rikholdig noteverk og en flere siders litteraturliste på. Alltid når sakprosa-tekster og forsøksvise skjønnlitterære virkemidler blandes, kan det av og til halte litt. Like fullt synes jeg Ekern har lykkes godt i å få til en flyt i teksten som fengslet meg fra begynnelse til slutt. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 284

Priser: Brageprisen i kategorien sakprosa

Simen Ekern

"The Borgias" - sesong 1 (Regissør: Neil Jordan)

Storslagen serie om pavekirken på slutten av 1400-tallet


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 1
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza), Joanne Whalley (Vanozza Cattaneo), Aidan Alexander (Gioffre Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Colm Feore (Giuliano Della Rovere), Sean Harris (Micheletto), Ruta Gedmintas (Ursula Bonadeo), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo) 
Spilletid: 7 t 27 min.

Rammefortellingen i denne TV-serien er basert på virkelige hendelser, og Rodrigo Borgia (f. 1431 d. 1503) er en virkelig person som ble pave (Alexander Sextus) i perioden 1492 - 1503. Opprinnelig var han fra Valencia i Spania, og han hadde familie og fire barn da han ved hjelp av kløkt, penger og intriger tilranet seg makten som pave i 1492. Han huskes i ettertiden for hvor dypt pavedømmet sank mens han regjerte, og dette skal ha inspirert hans samtidige Niccoló Machiavelli til å skrive sitt berømte verk "Fyrsten".

I første episode av serien om Borgia-familien ligger pave Innocens VIII for døden, og dette er et øyeblikk den ambisiøse kardinal Rodrigo Borgia har ventet lenge på. Da døden har inntruffet, sperres alle kardinalene inne i det Sixtinske kapell i Vatikanet, slik tradisjonen tilsier, for å velge en ny pave. I følge reglene skal ingen av dem ha kontakt med noen utenfor, slik at valget kan foregå uten innblanding fra utenomverdenen. Dette forhindrer likevel ikke Rodrigo Borgia fra å bruke alle midler som står i hans makt for å vinne valget. Ved hjelp av brevduer kommuniserer han bl.a. med sin sønn Cesare. Da valget av Rodrigo Borgia er et faktum, anses det som intet mindre enn en skandale, men ingen kan gjøre noe.

Prisen den nyutnevnte paven betaler er at han ikke lenger kan leve sammen med sin kone Ursula. Han kan i det hele tatt ikke ha samkvem med noen kvinne. Like fullt går det ikke lang tid før han tar seg en elskerinne - den vakre Giulia Farnese, som han også lar den berømte maleren Raphael portrettere. Hans verdslige kone Ursula blir rasende. Hun har i og for seg motvillig akseptert at hun har mistet sin mann, men kan ikke utstå tanken på at paven faktisk har tatt seg en elskerinne. 

Portrettet av Giulia Farnese

I de følgende episodene følger vi intrigene i Vatikanet. Paven er en strateg av rang, og ved å utnevne sin eldste sønn Cesare til kardinal og sin nest eldste sønn Juan som krigsleder, sikrer han seg i alle fall en håndfull lojale menn rundt seg. Dessuten gifter han bort sin øyesten, datteren Lucrezia, til et medlem av Sforza-familien. Dette for å sikre støtte fra nord i tilfelle franskmennene skulle bli for nærgående. Ekteskapet blir en tragedie fra ende til annen, og fremstår i tillegg som fullstendig meningsløst når den forventede støtten fra Sforza-familien uteblir i det avgjørende øyeblikket ...

Dette er en tidsalder hvor dobbeltmoralen florerer, og hvor det eneste som teller er penger, makt og en akseptabel fasade. Kjærligheten finner man alle andre steder enn innenfor ekteskapets rammer, og selv om kirkens menn ikke kan gifte seg, boltrer enkelte seg likevel i kvinner. Ingenting er slik det kan se ut som på overflaten, og det gjelder å søke beskyttelse hos de rette personene. Et menneskeliv er nemlig ikke mye verdt, og et eneste feiltrinn kan koste en livet før man får snudd seg.

Jeg elsker historiske dramaer som er basert på virkelige hendelser! Da jeg nylig ble klar over denne serien, som er produsert av det samme selskapet som sto bak Tudor-serien, skjønte jeg at jeg bare måtte se også denne serien. Jeg ble virkelig ikke skuffet! Dramaet er storslagent, skuespillerne er akkurat hhv. så kjekke og vakre som de bør være, historien er lærerik, kulissene og kostymene eventyrlige og dramaturgien er uovertruffen! Jeremy Irons er en av mine yndlingsskuespillere og han er ganske enkelt fantastisk i rollen som den kyniske paven Alexander Sextus. Kvinnene både han og sønnene tar for seg av er ikke bare guddommelig vakre, men også smarte og intelligente. Man sitter fjetret og vil bare ha mer, mer, mer ... Når jeg tenker på sluttscenen i siste episode i sesong 1 av serien, håper jeg virkelig at sesong 2 snart er klar for det norske markedet! Her blir det terningkast fem!

Familien Borgia 

Hvilken tabbe av paven å utpeke sin nesteldste sønn Juan som hærfører all den

tid det er eldstesønnen og kardinalen Cesare som sitter inne med strategiske egenskaper og mot.

Vakre Lucrezia går en ublid skjebne i møte ...

Kong Karl XIII er klar til å invadere Italia sammen med en av pavens 

kardinaler som ønsker å bli kvitt den usømmelige og korrumperte paven, 

nesten for en hver pris

Amin Maalouf: "Leo Afrikaneren"

Mesterlig historisk roman om maurerne og deres skjebne i årene etter 1492


Utgitt på fransk: 1986
Originaltittel: Léon L´Africain
Utgitt første gang på norsk:  1993
Oversatt fra fransk til norsk: Christina Amadou
Forlag: Pax forlag
Antall sider: 380

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hverandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!

Amin Maalouf

"Eat pray love" (Regissør: Ryan Murphy)

En deilig feel good-film


Innspilt: 2010
Norsk tittel: Spis elsk lev
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Julia Roberts, James Franco,Javier Bardem, Richard Jenkins, Billy Crudup,Viola Davis, Ali Khan, Tuva Novotny, Arlene Tur,Lidia Biondi, Luca Argentero, James Schram, Christine Hakim, Alyxx Morgen, Stephanie Danielson, Amanda Henderson
Spilletid: 134 min.
Basert på en (selvbiografisk) bok med samme navn av Elizabeth Gilbert

Forfatteren Elizabeth Gilbert (i Julia Roberts skikkelse) har tilsynelatende alt, men er likevel ikke lykkelig. Etter et opphold på Bali hvor hun lar seg spå av medisinmannen Tikut, bestemmer hun seg for at hun vil skilles fra mannen sin. Hun er lei av å følge hans drømmer. Hun har for lengst sluttet å kjenne etter hva hun selv vil, og for å finne tilbake til balansen i livet sitt, bestemmer hun seg for å legge ut på en reise som innbefatter Italia, India og Bali. Men først gjennomgår hun et trøste-forhold for å komme et skritt videre i livet sitt, samtidig som hun sliter med dårlig samvittighet fordi eksmannen er fullstendig knust etter bruddet mellom dem.

I Roma kommer hun raskt i kontakt med et knippe mennesker som involverer henne i livene sine. Og vi blir vitne til mange fornøyelige episoder som beskriver forskjellen mellom tradisjonsbundne italienere og mer frilynte amerikanere. Moren til en av vennene hennes kan ikke forstå hvorfor hun ikke er gift. "Hva er galt med henne? Er hun lesbisk?" roper hun bebreidende ut til sønnen sin på italiensk, uvitende om at Liz etter hvert har lært seg en god del av språket og faktisk forstår hva hun sier.  I Italia lærer hun for øvrig noe om italienernes evne til å nyte livet - i motsetning til amerikanerne som bare lar seg underholde ...

I India håper Liz å komme enda et skritt nærmere seg selv gjennom meditasjon mens hun oppholder seg i et hinduistisk tempel. Her treffer hun også andre som har rotet livene sine til skikkelig, og som håper på å få ommøbelert sine sjelsliv og ta kontrollen over sine negative og nedbrytende tanker, slik at de kan gjenfinne balansen i livene sine.

Til slutt havner Liz på Bali, hvor hun oppsøker Tikut. Og på Bali møter hun bl.a. den kjekke brasilianeren Felipe (spilt av Javier Bardem), som i likhet med henne selv har lidd opptil flere skipbrudd i løpet av livet sitt. Ildfull som få inntar han livet og hjertet hennes med storm. Og Liz, som rett før faktisk var i ferd med å finne balansen i livet sitt, blir med ett ført ut i det ukjente, og føler seg ikke det grann i balanse mer ... Saken er at hun er vettskremt, livredd for å bli såret på nytt. Og så spørs det om hun tør å hoppe uti det uten sikkerhetsnett? Og hvordan kan hun vite om hun elsker ham eller om han elsker henne når det kommer til stykket?

Jeg har ikke lest boka som denne filmen er basert på, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det nå som jeg har sett filmen. På forhånd hadde jeg hørt litt av hvert om denne filmen - mest negativt faktisk. Derfor var det ene og alene fordi Javier Bardem spiller i filmen at jeg likevel bestemte meg for å se den. Det var følgelig litt skuffende at han først dukket opp den siste halvtimen i denne drøyt to timer lange filmen. Når det er sagt, ble jeg veldig positivt overrasket over filmen som sådan. Joda, jeg ser at den har en del billige poenger med new age og det hele, og jeg vet at det for tiden er gått inflasjon i bøker og filmer som handler om den eneste sanne veien til lykke, slankhet, balanse i livet etc., etc. Dessuten ble et par sentimentale scener trukket vel langt ut. Like fullt ble jeg sjarmert. Og det hadde nok ikke rent lite å gjøre med skuespillerne.

En av de tingene jeg satte ekstra stor pris på var at Julia Roberts faktisk så dønn ulykkelig ut når hun spilte dønn ulykkelig. Hun så i det hele tatt helt begredelig ut i store deler av filmen, i stedet for - slik jeg ofte synes det er spesielt i amerikanske filmer - å være nysminket og lekker uansett situasjon. Jeg likte også at hun faktisk opptrådte med litt sunn skepsis til de tingene hun ble utsatt for. Og aller mest satte jeg pris på stemningen som ble formidlet fra Roma, den evige stad! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire, er det fordi den ikke kommer til å sette noen varige spor hos meg - utover at den ga meg en fin-fin opplevelse mens jeg så filmen. 

"Sommerlunch i Roma" (Regissør: Gianni Di Gregorio)

En deilig feelgood-film


Innspilt: 2008
Originaltittel: Pranzo di Ferragosto
Skuespillere: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis, Marina Cacciotti, Maria Calìzia, Grazia Cesarini Sforza
Spilletid: 76 min.

Gianni er middelaldrende og arbeidsledig, og bor sammen med sin 93 år gamle mor i bydelen Trastevere i Roma. Han skylder penger over alt, og sorgene drukner han så godt det lar seg gjøre med Chablis.

Da huseieren tilbyr ettergivelse av skyldig husleie mot at Gianni passer moren hans i noen dager, har Gianni i realiteten ikke noe valg. Og da det viser seg at det henger en gammel tante med på slep, så er det bare å bukke og nikke. Bedre blir det ikke da han klager sin nød til huslegen, for plutselig passer han også legens gamle mor.

De gamle damene finner tonen, men enkelt blir det ikke å holde orden på alle. For plutselig stikker huseierens mor av, og legens mor smugspiser opp alle restene av pasta al forno, en rett hun har forbud mot å spise ...

Ikke forvent all verdens skuespillerprestasjoner fra de gamle damene som er med i denne filmen! Len deg heller tilbake og nyt det typisk italienske! Dette er nemlig først og fremst en koselig og passe lang film. Da åpningsscenen viste en restaurant i Trastevere hvor jeg selv har vært og spist et par ganger (restauranten Romolo), var jeg nemlig solgt. Jeg kunne strengt tatt ha ønsket meg flere utescener i filmen - bare for å få muligheten til å suge til meg litt sommerstemning fra min yndlingsbydel i Roma. Det var det dessverre litt sparsommelig med. Like fullt er dette en film som alle Italia-elskere bør få med seg! Gianni Di Gregorio spiller ikke bare hovedrollen i filmen. I tillegg har han skrevet manuset og hatt regien. Filmen har også fått en del priser.

Terningkast fire fra meg.