Johan Harstad: "Max, Mischa & Tetoffensiven"

Flott lese-opplevelse!

Det er noen år siden jeg kjøpte en helt spesiell utgave av Johan Harstads murstein-roman "Max, Mischa & Tetoffensiven" på Eldorado bokhandel i Oslo. Boka lå i en boks, og en bok om Mischa Greys kunst fulgte med. Dette samleobjektet utkom i 200 eksemplarer,  og fikk gull i kategorien Åpen klasse under kåringen av Årets Vakreste Bøker i 2016. 

Hvorfor leste jeg ikke boka for flere år siden? Det har nok noe å gjøre med at boka er på over 1100 siden. Legger man til boka om Mischa Greys kunst, kan man legge på nesten 200 sider til. Boka tapte gang på gang når jeg skulle velge hvilke bøker jeg skulle lese. Jeg ble derfor veldig glad da jeg oppdaget at den hadde kommet ut som lydbok, for dette gjorde det mer overkommelig å komme i gang. Selv om det tar 41 timer og 38 minutter å høre den ferdig ... Det hjelper godt at boka blir nydelig lest av Jonathan Espolin-Johnson! 

I dag er boka i ferd med å bli en internasjonal suksess. Den er solgt til mer enn 20 land, og boka lanseres i Tyskland 26. mars i år. (Kilde: Gyldendal - "Johan Harstad med internasjonal suksess".)

Johan Harstad (f. 1979) er fra Stavanger. Han debuterte som forfatter i 2001 med boka "Herfra blir du bare eldre". Han var da 22 år. Så langt har han utgitt ni romaner, og i tillegg har han skrevet en del skuespill. Han har fått en rekke litteraturpriser for sine bøker. Selv har jeg bare lest "Hässelby" som kom ut i 2007, og den har jeg et ambivalent forhold til. Jeg likte boka som sådan, men ikke slutten. Harstad er også forfatteren bak "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" (2005) Handlingen i den boka er lagt til Færøyene, og dit skal jeg om en måneds tid. Det er mao. på høy tid å få denne med seg, og jeg tror jeg kommer til å velge filmversjonen, som jeg tilfeldigvis har liggende på DVD.

Max, søsteren Ulrikke og foreldrene bor i Stavanger. Så bestemmer foreldrene seg for å flytte til Long Island utenfor New York, der faren, som er flyver, har fått seg ny jobb. For Max er dette kritisk. Han må forlate alle vennene sine, og han sliter lenge med å finne seg til rette i USA. Han er nærmest venneløs inntil han treffer den jødiske gutten Mordecai. De to blir svært gode venner, og teateret binder dem etter hvert sammen. Mens Mordecai satser på en skuespillerkarriere, satser Max på en karriere som teaterregissør. 

Max´ foreldre skiller seg, og faren flytter til California, der han har funnet en annen. Livet tar en ny vending da Max kommer i kontakt med farens bror Ove, som nå kaller seg Owen og i tillegg har skiftet etternavn. Alt for å fjerne seg fra en fortid han skammer seg over, og som handler om at han som en av få meldte seg frivillig til å delta i Vietnam-krigen. Dette var prisen han måtte betale for å få amerikansk statsborgerskap. Motstanden og hetsen mot dem som var med i Vietnam-krigen ble imidlertid så sterk at dette ikke var noe man snakket høyt om senere i livet. 

Vietnam-veggen i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Parallelt med at vi følger Max, som forelsker seg i den syv år eldre kunstneren Mischa, følger vi Owen både i nåtid og fortid. Gradvis får vi vite mer om hvorfor han valgte å forsvinne under radaren for familien sin, og om hans slit for å overleve i et New York der arbeidsledigheten var stor på 1970-tallet. Redningen ble hans pianospill, som han elsket, men som han aldri ble god nok til å skape seg et navn på. Tilfeldighetene fører til at han flytter inn hos et ektepar, dvs. hos sjefen sin og hans kone, i en over 300 kvm. stor leilighet på Upper East Side av New York. Der bor han også etter at ekteparet reiser videre, og dit flytter Max, Mischa og også Mordecai inn etter hvert. 

Hva har så alle personene i Johan Harstads bok til felles? De har alle kommet fra et annet sted. Mischa har vokst opp i Toronto, mens Max og Owen i sin tid flyttet fra Stavanger - den første ufrivillig og den andre høyst frivillig. Mordecai er jødisk og i tillegg homofil, hvilket den gangen var vanskelig på flere måter. Både Max og Owen - men særlig Max - har en forkjærlighet for Coppolas "Apokalypse Now", som nettopp handler om Vietnam-krigen ... Denne filmen kommer de stadig tilbake til. Livene deres utvikler seg i forskjellige retninger, og vi får innblikk i Max´ refleksjoner over det som hender - i alle fall i de delene av boka der han er jeg-personen. Hva er det som gjør at man er den man er? Dette er et av de spørsmålene Max dveler rundt. 

Det er svært mange lag i Johan Harstads murstein-roman. Noe handler om å være innvandrer i et fremmed land, og om å lengte tilbake til det som en gang var. Noe handler om spenningsfeltet som oppstår mellom det å ville holde fast på det trygge og det å ønske forandring, noe som ikke minst får forholdet mellom Max og Mischa til å vakle. Og noe handler om viktigheten av å ha noen som bryr seg, og som er der når alle andre er borte. Hva er det som gjør at vi orker å stå opp og kjempe videre? Samtidig er dette en roman om hvordan det er å være spesielt norsk innflytter i New York fra 1960 og frem til i dag.  Det er ganske enkelt umulig å skrive en roman om New York i denne tidsperioden, uten at 11. september 2001 er med, og denne romanen er intet unntak. Det hele toppes av orkanen Sandys angrep på New York i 2012. Underveis er det mange linker til film, litteratur, kunst og teater, og jeg opplevde at dette er dyktig gjort. I kombinasjon med tidvis trivielle hverdagsscener og dypdykk i persongalleriet, ble dette for meg en stor roman, som ga meg svært mye. Den er i tillegg svært godt skrevet. 

Som jeg nevnte innledningsvis opplevde jeg Jonathan Espolin-Johnsons opplesning som meget god, når jeg ser bort fra en og annen pussig betoning av enkelte ord. Mange ganger har jeg kommet over bøker som er betegnet som "den store amerikanske romanen", men mon tro om det ikke er nettopp Johan Harstads roman "Max, Mischa & Tetoffensiven" som faktisk fortjener den betegnelsen aller best! Boka er kanskje litt lang, men etter hvert syntes jeg ikke at det gjorde noe. Jeg ble svært engasjert i handlingen, og levde nærmest symbiotisk med den i et par tre uker. Da siste lydspor var hørt, ønsket jeg bare mer.  

Dette er en roman jeg anbefaler helhjertet! Den bør du ikke gå glipp av!

Utgitt: 2015 
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 1104
Spilletid: 41 t 38 min.
Oppleser: Johan Espolin-Johnson
ISBN/EAN: 9788205473140 (papirutgave)
ISBN: 9788242165688 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, mens jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget

Johan Harstad (Foto: Joh Erik Riley)

Anne Bitsch: "Går du nå, er du ikke lenger min datter"

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er. 

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med. 

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket. 

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende. 

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet. 

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet. 

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv. 

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom virkelig frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt. 

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere. 

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det. 

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren. 

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv. 

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv. 

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene? 

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv.  ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen! 

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!

Dersom du er interessert i å lese flere bøker om dysfunksjonelle mor-datter-forhold, anbefaler jeg siste års Nordisk Råds Litteraturprisvinner Kirsten Thorup og hennes bok "Erindring om kjærligheten", Elena Ferrantes "Kvelande kjærleik", Deborah Levys "Varm melk", Elizabeth Strouts "Jeg heter Lucy Barton" og Stine Pilgaards "Min mor sier". 

Utgitt: 2017
Forlag: Spartacus
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-430-1122-9
Boka har jeg kjøpt selv

Anne Bitsch (Foto: Einar Akselsen - jeg har lånt bildet
av forlaget)

Thomas Espevik: "Hva ville Johannes gjort?"

Kvalitetsbok fra debutant!

Thomas Espevik (f. 1988) debuterte nylig med romanen "Hva ville Johannes gjort?" på Flamme forlag. Espevik har gått på Forfatterstudiet i Tromsø, og boka ble til mens han gikk der. (På nettsiden til Forfatterstudiet kan du lese et intervju av forfatteren, som hadde lanseringsfest på Dansens Hus tirsdag 26. september 2017. Linken peker til dette intervjuet.)

Espevik har jobbet som journalist i NRK de to siste årene, og der har han hatt fagansvaret for litteraturdekningen på nett. 1. september overtok han som redaktør for Bokvennen Litterær Avis, etter Brynjulf Jung Tjønn.  (Dette kan du lese mer om på Bokvennens nettsider.) For øvrig kan nevnes at han grunnla litteraturtidsskriftet Kamilla sammen med to venner i 2013.

Jeg ble selv oppmerksom på Thomas Espevik da jeg var på Flamme forlags presentasjon av høstens utgivelser på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo den 9. august i år. Der var det flere utgivelser, blant annet Espeviks bok, jeg merket meg som interessante. Espevik leste fra sin egen bok, og det var sitatet fra side 119, se nedenfor, han blant annet leste for oss som var til stede. (Mer om denne lanseringen kan du lese her.)

Johannes er en voksen mann, og i boka "Hva ville Johannes gjort?" møter vi ham i et par tilfeldige år av hans oppvekst. Vi møter ham i 1986, i 1994/95, i 2007 og til slutt i et oppsamlingskapittel som har tittelen "Min tro".

"Jeg vokste opp i en kristen familie. Jeg ble døpt da jeg var noen måneder gammel. I 18-årsalderen vurderte jeg å døpe meg på nytt, men jeg slo det fra meg. Jeg har aldri talt i tunger, selv om jeg ofte ba om den nådegaven i tenårene. Jeg har dessuten sluttet å bruke ord som nådegave. Jeg har aldri oppsøkt fremmede for å be for dem, men jeg har lagt hendene på, og bedt for, flere av mine nærmeste venner. Jeg har aldri sett et mirakel. Jeg har vært på ett helbredelsesmøte, det var på et bedehus i Sandnes, hvor et omreisende ektepar var på besøk, jeg husker ikke hva de het, men jeg husker at de fortalte om en skadet fugl de en gang hadde bedt for, en liten skadet fugl som ikke kunne fly, ikke før hadde de lagt hendene på den, så fløy fuglen av sted, og jeg husker hvor forventningsfull jeg var da faren til en av vennene mine trillet inn døren, han satt i rullestol etter en fallulykke og var lam fra livet og ned, og det var han fortsatt da det omreisende ekteparet hadde bedt for ham, selv om han kom til å bli frisk, det var det de sa, at han kom til å gå igjen - bare be og vent litt mer, sa de. En venn av meg har mistet troen, men han har ikke sagt det til noen andre enn meg. En annen venn later som om han er kristen når han er sammen med familien, han har fortalt meg at han gleder seg til frihetsfølelsen han vil få når foreldrene dør." (side 119)

Under hele oppveksten forsøker Johannes å være et godt menneske. Han er tross alt kristen, og foreldrene forventer at han skal fremstå som et godt eksempel. Likevel dras han mot de tingene som alle andre barn og ungdommer gjør. Store og små hendelser - ofte rampestreker - beskrives, og noen ganger er det hans observasjoner av hvordan andre barn har det. Det er David som har tisset på seg, og som begynner å gråte da han ser faren. Hva vil skje når faren får vite at han har tisset på seg? tenkte jeg ... Får han juling? Er det derfor han er så redd? Det er dessuten han som har latt hunden sin være igjen i bilen på en varm sommerdag og finner den livløs i bilen ... Han klarer ikke å gjenopplive hunden. "Det er så jævla mye greier med de der blandingsrasene, han skulle kjøpe en ordentlig rase neste gang, sa han." (side 25) Å ta inn over seg hva han faktisk har utsatt hunden sin for ... nei, det kan han åpenbart ikke klare ... Og vi hører om da Johannes og guttene slapp Davids katt Felix fra en høyde på 10 meter for å se hva som skjedde ... Sterkest er alt som ikke står der, men som lever videre i vår egen fantasi.

Mest av alt handler boka om Johannes og de valgene han gjør. Johannes vil gjerne løsrive seg, også som voksen, men oppveksten i en kristen familie har satt sine spor. Han greier det aldri helt. Ikke en gang da han får seg kjæreste og hun er gravid. Hva gjør man når man forventer store konsekvenser ved å si ting som de er? Like rett ut ... Man holder selvsagt kjeft og håper at det skal gå over uten at noen merker noe. Åpenhetens pris er for høy.

Den sterkeste delen av boka er det siste kapittelet der Johannes gjennom en slags stream of consciousness tar et oppgjør med sin tro, jf. sitatet fra side 119.

"Nå er troen min så skjør at det ikke ville falle meg inn å prakke den på noen andre. Jeg elsker min neste og hater min fiende. Når jeg snakker om tvilen min, kan jeg få en følelse av at Gud tyvlytter. ... Jeg klarer ikke å forstå hvordan alt det som finnes, ikke kan være skapt av en Gud. Jeg sliter med å tro at Gud ordner opp i de små tingene. Det er alltid damene som rydder opp etter middagsselskapene hjemme hos foreldrene mine. Mennene sitter i sofaen og forteller historier til hverandre, mens kvinnene står på kjøkkenet og tar oppvasken." (side 121)

Det er også historier om hvordan de andre lo da han ba før maten, og hvordan de vred på "What would Jesus have done?" til "Hva ville Johannes gjort?" ...

Thomas Espeviks bok er ikke veldig tykk, og mange av kapitlene er svært korte. Det betyr ikke at det er gjort i en håndvending å lese boka. Det er nemlig sterke tekster som krever en hel del av leseren. For meg som vokste opp i en litt annen tid enn forfatteren, der religionen hadde sterkere fotfeste hos folk flest (slik var det jo på 1960- og 1970-tallet i Norge), er det mye gjenkjennelse i Espeviks tekster. Å ha bilde av en engel over sengen, og bli fortalt at denne engelen skulle passe på en når man var redd, var nærmest en naturlig del av oppdragelsen. I dag ler vi av Märthas engler ...

Den gangen var det mer vanlig enn uvanlig at man hadde en periode innom et kristent miljø i løpet av tenårene. Så også for mitt vedkommende. Indremisjonen og tungetale var en av tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg. Hva gjorde de som ikke fikk denne "nådegaven"? Jo, de fant på noen fraser, og så var de "med" likevel. Som da forstanderen og hans kone hver søndag satt og liret av seg eksakt de samme meningsløse "tungetale"-frasene, som egentlig bare var humbug og som sikkert var en konsekvens av forventninger på grunn av deres roller. De måtte jo så klart tale i tunger! Jeg satt rett bak dem og tenkte mitt - søndag etter søndag. Eller da forstanderen og hans kone ønsket å be for at jeg skulle bli kortere. Som om det var en dyp tragedie for en ung kvinne å være så høy som meg ... Som om dette var en mangel som for all del måtte fikses på. For meg ble det hele så åpenbart falskt at min visitt innom dette miljøet ble heller kortvarig. I ettertid har jeg tenkt på det hele som en verdifull erfaring å ha med seg videre i livet. I alle fall - det er mange triggerpunkter i Espeviks tekster som er svært gjenkjennelige, og som krøp ekstra dypt inn under huden under lesningen. Dobbeltmoralen, fasaden, forventningene, alt rundt ...

Espevik skriver svært godt, og mye bedre enn mange debutanter jeg har vært borti i de senere årene. Han har helt åpenbart jobbet mye med teksten, for ikke en setning virker malplassert. Dermed fremstår boka solid og med gode litterære kvaliteter. Historien har virkelig noe å tilføre oss, og jeg kan ikke huske at jeg har lest noe tilsvarende på akkurat denne måten tidligere. Dvs. jeg har selvsagt lest om muslimer og jøder og deres forhold til egen tro, særlig der individets behov går på tvers av de kollektive behovene, og hvor valg av det ene eller det andre innvirker sterkt på gudstroen. Og jeg har lest om løsrivelse fra sekter og annet. Espevik skriver om gudstro mer i sin allminnelighet, uten at det egentlig blir ekstremt på noe vis. Nettopp dette gjør det hele mer universelt og også mer gjenkjennelig for mange flere.

Jeg har en forkjærlighet for eksistensiell litteratur, og denne boka er eksistensiell. Det handler om å være menneske på godt og vondt, og det handler om å strekke seg etter høye idealer og føle at man ikke helt holder mål. Jeg har friskt i minne en sterk teateropplevelse fra London nylig, da jeg så musicalen "The Book of Mormon", som også handler om noe av det samme, selv om poengene der har en mye mer humoristisk innpakning ... Troen settes på prøve i den verdslige verden, og det gjelder å orke å utfordre den ... Holder den mål når det kommer til stykket? Ja, til en viss grad, men ikke på samme måte som den foregående generasjonen forventer. Kanskje tilpasses den bare etter samfunnsforholdene? I "The Book of Mormon" i ekstrem grad ... I Johannes` liv en hel del ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2017
Forlag: Flamme
Antall sider: 131
ISBN: 978-82-8288-232-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Thomas Espevik (Bildet er lånt av forlaget)