Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Charlotte Rampling. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Charlotte Rampling. Vis alle innlegg

onsdag 26. juli 2017

"The Sense of an Ending" (Regissør: Ritesh Batra)


Filmatisering av Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten"

Det er noen år siden Julian Barnes mottok Booker-prisen for sin roman "The Sense of an Ending" (2011). Selv leste jeg boka - "Fornemmelse for slutten" - da den kom ut på norsk i 2012. (Jeg har omtalt den her på bloggen min.) Barnes er en forfatter jeg har lyst til å lese absolutt alt av, siden jeg allerede har erfart at hans bøker jevnt over har potensiale i seg til å bli moderne klassikere. (Jeg jobber med saken. Blant annet er det ikke veldig lenge siden jeg leste hans siste roman fra 2016 - "Tidens larm"/"The Noise of Time" - om den russiske komponisten Sjostakovitsj.)

Det er alltid spennende når bøker blir til film. Holder filmen mål? Blir jeg skuffet? Akkurat hvor skuffet blir jeg? Osv. Denne gangen kan jeg glede mine lesere med at jeg overhode ikke ble skuffet! Filmatiseringen av Julian Barnes` roman holder mål og vel så det! Kanskje blir det slik når det er en stund siden man leste boka og ikke har en haug med egne bilder i hodet, som konkurrerer med filmen? Sannheten er at Julian Barnes` roman gjorde

et uutslettelig inntrykk på meg og virkelig satte seg fast i minnet mitt, skjønt noen av detaljene har selvsagt bleknet med årene. F.eks. kan jeg ikke huske om Tony fortalte historien sin til ekskona, slik han gjør i filmen. Gjorde han det, eller tenkte han bare tilbake til fortiden i boka? Uansett er det et fiffig grep i filmen at historien fra fortiden kommer frem gjennom Tonys betroelser til sin eks-kone.

Tematikken i boka er svært interessant, og av et slikt innhold at jeg skulle ønske flere reflekterte over dette litt oftere. Vi tror nemlig at vi husker det meste fra fortiden vår så innmari godt. Sannheten er at hukommelsen spiller oss et puss, og at vi ofte tenderer til å fortrenge spesielt ufordelaktige ting om oss selv, slik at vi fremstår mye edlere når historien vår fortelles. Det er akkurat dette "The Sense of an Ending" handler om.

Tony Webster (spilt av Jim Broadbent) er pensjonist og driver sin lille butikk der han reparerer eldre kameramodeller. Leica-kameraer er hans spesialområde. Dette gir han noe å pusle med i hverdagen, og sikrer ham også noen inntekter ved siden av pensjonen. Han er skilt, men har et godt forhold til sin eks-kone. Datteren deres er gravid og skal snart føde.

En dag mottar Tony et brev fra et advokatkontor, der det fremgår at han har arvet sin avdøde venn Adrians dagbok. Dette får ham til å minnes ungdomstiden mens han gikk på kostskole. Adrian var en meget intelligent gutt, som aldri var skåren for tungebåndet når lærerne utfordret elevene med intrikate spørsmål. Tony ønsket at vennskapet med Adrian skulle vare livet ut. Slik ble det ikke ...

Tony forelsket seg i den noe sære piken Veronica. Han kom aldri riktig inn på henne, for hun holdt ham på et vis på armelengs avstand hele tiden. Hennes mystiske vesen virket meget tiltrekkende på ham, og han var villig til å gjøre hva som helst for å forstå henne fullt og helt. En helg inviterte hun ham hjem til foreldrene sine, og han fikk da anledning til å hilse på hennes meget vakre mor og spesielle bror. Faren fremsto derimot mer diffus. Et par ganger stusser vi over hva som skjer, som da Veronicas mor under frokosten råder Tony til å ikke la Veronica slippe så lett unna. Da han drar derfra, vinker hun meget diskret til ham, åpenbart på en slik måte at det ikke er meningen at de andre skal få dette med seg. Hva skjedde egentlig mellom de to?

Så tar forholdet mellom Tony og Veronica slutt. Som om det ikke var nok, mottar Tony senere et brev der Adrian forteller at han og Veronica er sammen. Den aldrende Tony husker at han smilte av det hele og sendte et hyggelig kort til dem begge der han understreket at det ikke gjorde ham noe. Dette minnet har han levd med hele sitt liv - også vel vitende om at Adrian rett etter tok sitt eget liv. Hva skjedde egentlig? Da dagboken til Adrian dukker opp, blir det svært viktig for Tony å få fatt i den. Kanskje kan den gi svar på spørsmålene han har stilt seg i årevis? Hva betyr det at dagboken har vært i Veronicas mors eie i disse årene? For det er henne han har arvet vennens dagbok fra ...

Tony tvinges til å ta kontakt med Veronica (som spilles av Charlotte Rampling) for å få tak i dagboken. Da hun omsider er villig til å møte ham, forteller hun at hun har brent den. Veronica er like utilnærmelig som før, men nå med et bittert drag over ansiktet og ikke et lekende, mystisk smil som i ungdommen ... Hun gir ham et brev før hun styrter av gårde.

Tony følger etter Veronica og ser henne komme leiende med en voksen mann som er tilbakestående. Han går uten videre ut fra at dette er Veronicas sønn. Hans og hennes sønn? Eller Adrian og Veronicas sønn? Eller morens sønn med en av dem?

Brevet han har mottatt er gruoppvekkende. Dette er hans eget brev - skrevet i affekt etter at han fikk vite at Veronica og Adrian hadde blitt sammen. Det hyggelige kortet han skrev - det han husker - rev han nemlig i stykker og erstattet med dette. Er det hans skyld at Adrian tok sitt eget liv?

Som i den uutgrunnelige historien i Julian Barnes` roman "Fornemmelse for slutten" får vi heller ikke her alle svarene, men er henvist til å gjette oss frem til sannheten selv. Jeg elsker både bøker og filmer som ikke gir alle svarene, fordi jeg tenker at akkurat slik er livet selv. Vi får aldri vite alt om alle, så hvorfor skal vi kreve dette i litteraturen og i filmens verden? I det virkelige livet er vi også henvist til å gjette og fundere, uten noen gang å få alle svarene. Det kan være det ene, og det kan være det andre ... I motsetning til der hvor vi får vite alt, vokser slike romaner og filmer videre i fantasien, og setter seg fast.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eminente! Jeg synes det er flott at det er plass for eldre rollekarakterer i kvalitetsfilmer som dette! Charlotte Rampling har riktignok bare en liten birolle som den voksne Victoria, mens Jim Broadbent riktig får boltre seg i sin rolletolkning av Tony. Han er en grinebiter som har forsuret mangt et liv, men som får seg en vekker og bestemmer seg for å bli et hyggeligere menneske på sine eldre dager. Brevet åpner øynene hans og gjør at han må legge selvtilfredsheten sin til side og begynne å gi noe til omgivelsene i stedet for å suge andre tom for energi med surheten sin. Forvandlingen han gjennomgår er spennende! Det er vel dette som kalles "å gå i seg selv" og slutte å eksternalisere alt som er galt over på omgivelsene sine ... ? Når man alltid legger skylden på andre for alt som er galt, trenger man jo ikke å gjøre noe med seg selv. Dermed blir man stående på stedet hvil, mens livet kunne ha blitt mer så mye mer interessant og morsomt dersom man aller først begynte med noen erkjennelser om egne bidrag og startet derfra ...

Regissøren Ritesh Batra (f. 1979) har jeg aldri vært borti tidligere, og det er kanskje ikke så rart siden hun stort sett har jobbet med kortfilm tidligere. Så fint som hun har fremstilt Julian Barnes` nydelige roman, skal det bli spennende å følge henne videre!

Denne filmen hadde Norgespremiere 2. juni i år, og jeg vil anta at den kommer til å gå på norske kinoer en god stund til. Dette er nemlig en sånn film som, når folk bare blir klar over den, kan trekke kinopublikumere i månedsvis.

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 2016/2017
Originaltittel: The Sense of an Ending
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Jim Broadbent (Tony Webster), Billy Howle (Tony som ung mann), Charlotte Ramling (Veronica Ford), Freya Mavor (Veronica som ung kvinne), Joe Alwyn (Adrian Finn Sr.), Andrew Buckley (Adrian Finn Jr.), Peter Wright (Colin Simpson), Jack Loxton (Colin som ung mann), Hilton McRae (Alex Stuart), Timothy Innes (Alex som ung mann), Harriet Walter (Margaret, Tonys eks-kone), Emily Mortimer (Sarah Ford, Veronicas mor), Michelle Dockery (Susie, Tonys datter), Matthew Goode (Mr. Joe Hunt - historielærer på kostskolen), Edward Holcroft (Veronicas bror), James Wilby (David Ford, Veronicas far)
Spilletid: 108 min.



fredag 5. februar 2016

"45 Years" (Regissør: Andrew Haigh)

Om kjærlighet i godt voksen alder 

Filmregissør Andrew Haigh (f. 1973) har gjennom en årrekke medvirket i mange filmer, først og fremst som redaktør ("Gladiator" fra 2000 og "Mona Lisa Smile" fra 2003), manusforfatter og produsent. I de senere år har han også jobbet som regissør, og en rask gjennomgang av hans filmografi bekrefter at jeg ikke har sett noen av disse filmene fra før av (bl.a. "Weekend" fra 2011 og "Looking" fra 2014-15). Kilde: Wikipedia

Andrew Haigh og hans stab har mottatt en rekke priser tidligere, men ingen film slår "45 Years" i antall. Nominasjonene har bokstavelig talt stått i kø, og det har også vanket mange priser. Blant annet vant Charlotte Rampling og Tom Courtenay Sølvbjørnen i klassen beste skuespillerinne og skuespiller under Berlin International Film Festival i 2015. Charlotte Rampling er for øvrig nominert i klassen beste kvinnelige hovedrolleinnehaver til årets Oscar. 

Handlingen i "45 Years" foregår i løpet av en ukes tid, og handler om det aldrende ekteparet Kate og Geoff Mercer. De er i siste innspurt i planleggingen av sin 45 års bryllupsdag, som skal foregå i slutten av uka, nærmere bestemt lørdag. 40 årsfeiringen røyk i sin tid, fordi Geoff ble alvorlig syk og måtte gjennom en bypass-operasjon. Ekteparet har ingen barn. De har hunden Max. 

Før Geoff traff Kate, hadde han en kjæreste som het Katya. Under en ferietur i de sveitsiske Alpene ramlet hun ned i en isbre-sprekk, og det var det siste Geoff så til henne. Det var ikke mulig å få henne opp fra det dypet hun forsvant ned i. Tragedien skjedde for 50 år siden. Han har fortalt Kate om dette tidligere, men egentlig bare helt overfladisk. 

Mandag morgen får Geoff sjokk. Han blir nemlig kontaktet av sveitsiske myndigheter, som kan fortelle at Katya er funnet. Hun skal angivelig ikke ha blitt eldet i det hele tatt fordi hun har vært innkapset av is, og er eksakt slik hun så ut den dagen hun forsvant. Dette bringer fortiden tilbake på en måte Kate aldri kunne ha forestilt seg. Geoffs gamle sorg vekkes til live igjen, og det i en viktig og avgjørende uke som de begge har sett veldig frem til. For nå skal nemlig alle venner samles til fest, og det er mange detaljer som må planlegges denne siste uka før den store festen.


Å forholde seg til en 50 år gammel sorg er ikke helt enkelt ... Særlig ikke
når sorgen gjelder en annen kvinne enn den man er gift med ...
Geoff er ikke til stede mentalt i det hele tatt. Han faller ut, begynner å røyke igjen selv om han egentlig har sluttet, og han bærer helt tydelig preg av å ha tankene et helt annet sted enn i bryllupsfest-tanker. Dermed blir alle forberedelser til den store festen overlatt til Kate.


I hver sine tanker
Kate er tålmodig som få, og hun aksepterer dette - helt til hun tar seg en tur opp på loftet og leter i noen gamle ting som Geoff har stående i noen kasser. Her finner hun ikke bare en kasse med gamle fotografier av Katie - han som aldri har villet fotografere noe som helst i de årene de har vært gift - og det står også en lysbildefremviser der. Da Kate begynner å trykke seg gjennom lysbildene, finner hun mange gamle bilder av Katya, som hun skjønner at Geoff må ha bladd igjennom gang på gang i årenes løp. Dette er mer enn hun kan klare ... Med ett ser hun ekteskapet sitt i et helt annet lys, og spørsmålet hun stiller seg er hvordan det vil bli å ferie 45 års bryllupsdag ... I hvor stor grad er fortiden et tilbakelagt stadium når alt kommer til alt? Hvor stor kraft har det når gamle hemmeligheter avsløres?


Vil Geoff reise til Sveits i stedet for å feire deres 45 års bryllupsdag?
Selv om vi fremdeles bare er i februar, har jeg sterkt på følelsen at "45 Years" blir årets film for meg. Det er selvsagt alltid et høydepunkt når Charlotte Rampling medvirker i en film, og noen ganger er dette mer enn nok i seg selv. I denne filmen er hun helt eminent, og nokså annerledes de mer sofistikerte rollene hun pleier å inneha. Mer alminnelig og ordinær på et vis, uten å ta ut sitt femme fatale-potensiale. Jeg har aldri vært borte i Tom Courtenay før, og han har heller ikke medvirket i så veldig mange filmer i nyere tid. Som den aldrende ektemannen til Charlotte Rampling/Kate Mercer, var han for øvrig helt perfekt. 

Noe av det mest spennende med denne filmen er faktisk at den handler om et eldre ektepar som i utgangspunktet har det ålreit sammen, og som ikke er preget av sykdom (f.eks. Alzheimer), tradisjonelle kjønnsrollemønstre eller andre begrensende faktorer. I dagens samfunn, der 70 er det nye 60, er tematikken i denne filmen moderne, for her møter vi et ektepar som er opptatt av å leve fullverdige liv. Her leses det, her er begge fremdeles nysgjerrige på livet og de er både vitale og med et rikt sosialt liv. La oss håpe at det fremover vil komme flere slike filmer! Ikke minst av hensyn til skuespillerne, som vi gjerne vil se i flere filmer - også med spennende hovedroller, uten å bli parkert på sidelinjen som fyllstoff i biroller. At også en 70 år gammel kvinne kan være feiende flott, blir vi vitne til på slutten av filmen. 


Blir festen en suksess eller en katastrofe?
Jeg ble fullstendig sjarmert av historien, skuespillerne, alle lagene vi blir innviet i ... kort sagt alt! Ikke vent deg mye ytre handling, for dette er en nokså stillferdig film. Men selv om dette tilsynelatende er en film kanskje flest kvinner vil trykke til sitt bryst, er den likevel fin å se sammen! Mannen min kjedet seg i alle fall ikke. 

Har du fremdeles ikke sett denne filmen? Da bør du faktisk gjøre noe med det! Det er fremdeles ikke for sent å se den på kino. DVD`en slippes 11. april i år. 

(Fasit etter Oscar-utdelingen: ingen Oscar.)

Originaltittel: "45 Years" 
Norsk tittel: "45 år"
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Kate Mercer), Tom Courtenay (Geoff Mercer), Geraldine James (Lena) m.fl.
Spilletid: 95 min.



fredag 22. januar 2016

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk.
 "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 


Miss Vavasour
Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie
Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 


Tvillingene og Max
I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

lørdag 15. mars 2014

"Night Train to Lisbon" (Regissør: Bille August")

Filmatisering av "Nattoget til Lisboa"

"Night Train to Lisbon" er basert på Pascal Merciers (hvis egentlige navn er Peter Bieri) bestselgende roman med samme navn - "Nattoget til Lisboa" fra 2004, som utkom på norsk i 2010. Så langt jeg har klart å finne ut har Mercier ikke utgitt flere bøker etter dette. Derimot er hans tidligere bøker forsøkt hengt på suksessen med "Nattoget til Lisboa" - uten særlig hell, kan det se ut som. Da jeg kom over filmen på Platekompaniet her om dagen, var jeg uansett ikke i tvil om at jeg ønsket å se filmen. Ikke bare står boka som filmen er basert på, fremdeles ulest i mine bokhyller, men en av årets ferieturer går bl.a. til Portugal og Lisboa - og da var den rett og slett et "must". 

Jeg har ikke klart å finne noen opplysninger som tyder på at denne filmen har vært vist eller skal vises på norske kinoer. Kanskje kan det ha sammenheng med at filmen ikke gjorde særlig suksess på Berlin film-festivalen i 2013? Jeg synes uansett at det er litt oppsiktsvekkende at denne filmen, med selveste Bille August i regissørstolen og med Jeremy Irons i hovedrollen, ikke blir vist på norske kinoer, dersom dette altså er riktig. Så dårlig er den nemlig ikke! Men den er kanskje ikke den publikums-magneten den trenger å være for å bli satset på?


Lisboa (Foto fra eget arkiv)
I filmens innledende scene er vi i Bern i Sveits, og gymnaslæreren Raimund Gregorius kommer over en ung kvinne som ønsker å ta sitt eget liv ved å hoppe utfor en bru. Han klarer å forhindre selvmordet, men så forsvinner kvinnen og han sitter igjen med hennes røde frakk og en mystisk bok skrevet av portugiseren Amadeu do Prado. 

Før Raimund vet ordet av det, befinner han seg på nattoget til Lisboa, mens han oppslukes av Amadeu do Prados bok. Denne boka handler om Amadeu selv og livet hans frem til opprøret mot diktauret (Salazar-diktauret) i 1974 - kalt nellikrevolusjonen


Lisboa (Foto fra eget arkiv)
Da Raimund er fremme i Lisboa, tar han han inn på et hotell og begynner å oppsøke mennesker som er nevnt i Amadeu do Pardos bok for å finne ut hva som egentlig skjedde. I første omgang besøker han Amadeus søster Adriana (og her dukker Charlotte Rampling overraskende opp i rollen som Adriana). Hun oppfører seg til å begynne med som om Amadeu fortsatt lever, mens det nokså snart viser seg at han døde mens han fremdeles var nokså ung - etter først å ha utdannet seg til lege og deretter engasjert seg i motstandsbevegelsen. 


Lisboa (Foto fra eget arkiv)
Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at vi blir trukket inn i et trekantdrama og en kjærlighetshistorie, og at det som egentlig skjedde den gangen avdekkes lag for lag etter som Raimund får flere av de involverte i tale. Og midt oppi alt må han selv ta sitt eget liv opp til revisjon. Han fascineres nemlig dypt over hvor levende disse fortidens mennesker var, og hvor dødt hans eget liv er blitt. Det hjelper selvsagt at en annen kvinne forteller ham at han slett ikke er så kjedelig som hans eks-kone en gang mente at han var ... 

Nettopp fordi jeg vet at boka neppe kommer til å bli lest fordi den gang på gang taper terreng i forhold til alt nytt som hele tiden strømmer på, var det veldig greit å få sett filmversjonen av den. Når Jeremy Irons er hovedrolleinnehaver i en film, bærer han historien og vel og så det på sine skuldre, og man tolererer ganske mye uten å begynne å gjespe. Likevel - starten på denne filmen er og blir noe treg, kanskje mest av alt fordi filmprodusentene forsøker å være litt for tro mot boka? Og så fungerer dette ikke helt ... Man kan liksom ikke tro på at en voksen mann bryter opp fra sin vante tilværelse og kaster seg på et tog til Lisboa - bare på grunn av en bok? Eller?


Pascal Mercier har som så mange andre bestselgende forfattere valgt å skrive en roman med en rammefortelling og en historie i historien. En velkjent oppskrift, for å si det sånn. Noen ganger fungerer dette veldig fint - andre ganger ikke. Selv blir jeg ofte sittende igjen med spørsmål ala "Men hvorfor ikke la historien i historien være selve historien?"

Det virkelig interessante med "Night Train to Lisbon" er nemlig historien om det stille og ikke-voldelige opprøret som fant sted mot militærdiktaturet i Portugal i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. Dette dramaet er henimot mesterlig skildret i filmen, og den skuespilleren hvis navn virkelig hadde fortjent å stå på filmplakaten, er Jack Huston, han som spiller Amadeu. Nellikrevolusjonen er dessuten så pass ukjent for de fleste at det er interessant å få innblikk i noe av det som skjedde den gangen.

Her og der dukker det opp kjente skuespillere - som Bruno Ganz, som spiller den eldre utgaven av Amadeus ungdomskamerat Jorge O´Kelly. Bruno Ganz er nok mer kjent som Hitler i Der Untergang. Og Lena Olin, som den eldre, men fremdeles meget vakre Estefania, som står mellom Jorge og Amadeu i det tidligere nevnte trekantdramaet, får vi også se litt av.

Noen bøker er vanskeligere å lage film av enn andre, og dette er nok en av dem. Det er litt for mye som skal få plass innenfor en ramme på knapt to timer. Dette går ut over dybden i historien, og de kjappe sprangene fra den ene scenen til den andre blir vanskeligere å følge. Kanskje ville denne filmen rett og slett ha gjort seg enda bedre dersom den var laget som en TV-serie?

Men - filmen er ikke dårlig, bare for å ha sagt det! Jeg ble greit underholdt underveis, og jeg fikk innblikk i en del av Portugals historie som jeg ikke kjente veldig godt fra før av. Skuespillerne som er med, er flotte, og ekstraordinært morsomt er at vi faktisk får se litt av Lisboa - særlig fra den sjarmerende bydelen Alfama med sine bygninger dekorert med keramikkfliser. En noe over middels film, vil jeg konkludere med!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Night Train to Lisbon
Nasjonalitet: Tyskland, Sveits og Portugal
Genre: Drama 
Skuespillere: Jeremy Irons (Raimund Gregorius), Mélanie Laurent (unge Estefania), Jack Huston (Amadeu do Prado), Martina Gedeck (Mariana), Bruno Ganx (Jorge O´Kelly den eldre), Christopher Lee (Fader Bartolomeu den eldre), Lena OLin (Estefania den eldre), Charlotte Rampling (Adriana do Prado den eldre) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

Raimund forhindrer denne ukjente kvinnens selvmord
På nattoget til Lisboa
Har skjebnen en joker i ermet til Raimund?

lørdag 16. november 2013

"Restless - once a spy, always a spy" (Regissør: Edward Hall)

En gang spion, alltid spion ... 

Denne BBC-produserte mini-TV-serien har nylig hatt release på DVD. Serien er basert på William Boyds roman med samme navn. 

Innledningsvis i filmen befinner vi oss i England på 1970-tallet, og Ruth Gilmartin ankommer gården der moren Sally bor. Denne gangen treffer hun en mor som er helt på randen av hysteri, fordi hun er overbevist om at noen holder øye med henne fra skogholtet i nærheten. Ruth lurer på om det er i ferd med å rable for moren, inntil hun får overrakt noen dokumenter moren har tatt vare på i alle år, og som viser at hun er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være gjennom et langt liv. Sally er nemlig opprinnelig russisk, og hennes egentlige navn er Eva Delectorskaya. Dette har hun skjult for ektemannen, datteren og alle andre ...

I sin ungdom - nærmere bestemt i de første årene av andre verdenskrig - var Eva spion for den britiske sikkerhetstjenesten. Gjennom tilbakeblikk i historien får vi innblikk i hvordan hun ble vervet som spion, og hvilke oppdrag hun fikk i den forbindelse. Blant annet følger vi henne til Belgia, USA m.m. - inntil hun skjønte at hun skulle ofres for den gode saken og flyktet over grensen til Canada rett før USA ble med i krigen. 


Hvem er hun egentlig, Sally Gilmartin ... ?
Det er en spennende historie som fortelles, og den inneholder det meste; kjærlighet og svik, utroskap, bedrag og intriger. Ingen kunne stole på noen, og muldvarper lurte overalt. Paranoiaen var så utbredt at man risikerte å drepe folk som faktisk sto på samme side som en selv, uten at man var klar over det ... 

Det tar tid før Ruth skjønner at moren er i livsfare, men når hun først gjør dét, er det duket for ytterligere spenning. For hvor ble det egentlig av morens elsker fra krigens dager - Lucas Romer - og hvis side sto han egentlig på da det kom til stykket?


Hayley Atwell i rollen som Eva den yngre
BBC-produserte TV-serier er i klasse for seg, og "Restless" er å så måte intet unntak. I første rekke gjelder dette gjenskapelse av et autentiske andre verdenskrig-miljø, og i andre rekke solide skuespillerprestasjoner - for ikke å glemme en spennende og engasjerende historie. 

Jeg har vel egentlig ikke hatt gleden av å se Hayley Atwell i så mange roller enda, men det kan nok ha mer med typen filmer hun spiller i å gjøre enn noe annet. Hennes filmografi på Wikipedia viser at hun hadde en rolle i "Duchess" og i "The Pillars of the Earth", og at hun dessuten er mer engasjert i TV-produksjon enn tradisjonell filmproduksjon. Hun er imidlertid så ung (født i 1982) og vakker at vi garantert kommer til å få se mer av henne i tiden fremover. I "Restless" spiller hun Eva/Sally den yngre. I rollen som den aldrende Eva/Sally møter vi overraskende nok Charlotte Rampling. Jeg sier "overraskende" fordi DVD-coveret ikke med et ord røper at hun er medvirkende på skuespillersiden i dette dramaet. Rampling er en solid skuespiller, selv om jeg nok synes at hun på sine eldre dager har fått vel mange like roller - som noe forbitrende og tilhardnede eldre kvinner, som absolutt ikke har vært noe persilleblad i sine yngre dager, men hvor det begynner å røyne på og det skal tas oppgjør med fortiden. 


Det er alltid spennende når Rufus Sewell er medvirkende. I "Restless" spiller han den hardkokte, men dog meget kjekke spionen Lucas Romer den yngre. Han som tar for seg av kvinnene han har rundt seg - og som får dem til å falle som fluer bare han smiler sitt underfundige smil, selv om han ikke har noen alvorlige intensjoner med dem. Det skjønner imidlertid kvinnene altfor sent, og Eva Delectorskaya er i så måte intet unntak. Akkurat hvor sveket hun blir, skal komme til å prege henne gjennom et helt liv ...  

I denne filmen er rammefortellingen - den som foregår på 1970-tallet - nesten vel så spennende som "historien i historien" - den som foregår under andre verdenskrig. Det viser seg at når du en gang har vært spion, så er du alltid spion ... for å bruke klisjén som er filmens undertittel. Alt dette mens jeg alltid blir sittende og lure på hvor mange gamle veteranbiler filmprodusentene egentlig har på lager rundt forbi når de skal lage slike filmer og gjenskape en helt annen tid i historien ... 


Hvem kan Eva egentlig stole på? Noen i det hele tatt?
Jeg anbefaler denne lille mini-TV-serien på det varmeste! Og det gjør heller ingenting at helten og heltinnen er gudommelig vakre ... synes nå jeg ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Restless - once a spy, always a spy
Nasjonalitet: England
Genre: Drama 
Skuespillere: Hayley Atwell (Eva Delectorskaya den yngre), Kevin Guthrie (Alfie Blytheswood), Rufus Sewell (Lucas Romer), Michelle Dockery (Ruth Gilmartin), Charlotte Rampling (Eva Delectorskaya den eldre / Sally Gilmartin) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

lørdag 19. oktober 2013

"The Night Porter" (Regissør: Liliana Cavani)

Charlotte Rampling på sitt mest provokative?

Charlotte Rampling er en av mine yndlingsskuespillere, og i sin tid var det derfor naturlig å få med seg "The Look", hvor skuespillerinnen samtalte med en rekke kunstnere og venner om ulike temaer. Skjønnhet og eksponering, tabu og begjær, kjærlighet og død, demoner og ressonans - slike temaer løftet hun frem i de ulike dialogene i filmen. I den forbindelse ble spesielt filmen "The Night Porter" løftet frem som et eksempel på alle de ulike temaene. I denne filmen fra 1974 spiller Charlotte Rampling en overlevende fra en av Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, som etter 15 år møter igjen en sadistisk nazivakt som utnyttet henne gjennom et sadomasochistisk forhold mens hun var internert. 

Det er regissøren Liliana Cavana som står bak "The Night Porter", og denne filmen har for ettertid blitt stående som hennes beste film, til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - at innholdet i filmen er provokativt og på grensen til det spekulative. Etter en gjennomgang av hennes filmografi på Wikipedia, mener jeg at jeg kun har sett "Ripley´s Game" med Matt Damon i hovedrollen. For øvrig en mesterlig film på alle måter, synes jeg. 

"The Night Porter" dukket plutselig opp på Platekompaniet for en tid tilbake, og jeg var ikke sen om å sikre meg den. Virkelig en må-se-og-eie-film på alle måter, tenkte jeg. Og med en vaskeseddel like provoserende som filmens innhold, skjønt her er det lite som får en til å tenke offer-overgriper-relasjon ... 

Bare for å ha sagt det med en gang: her spoiler jeg filmen. Dersom du ikke ønsker å lese mer, anbefaler jeg å hoppe til de to-tre siste avsnitt, hvor jeg oppsummerer mine inntrykk. 

I filmens innledende scene befinner Lucia Atherton og hennes mann seg på et lukseriøst hotell i Berlin ca. 15 år etter andre verdenskrig. Gjennom Lucias tilbakeblikk skjønner vi at hun har en fortid som Holocaust-fange. I likhet med andre yngre kvinner i leiren, ble hun utnyttet på det groveste av fangevokterne, som forsynte seg av det de ville ha. De brydde seg heller ikke om å skjule dette, og overgrepene fant like godt sted med de andre fangene som vitner som i skjul. Så sikre var de nemlig på at det ikke kom til å være noen overlevende vitner til slutt ...


Forholdet som etter hvert utviklet seg mellom Lucia og SS-offiseren Maximilian The Aldorfer bar preg av vold og avmakt, og i en scene ser vi f.eks. Lucia springe naken omkring inne i et bad, mens Maximilian skyter etter henne. 

Maximilian arbeider tilfeldigvis som nattevakt på hotellet hvor Lucia og hennes mann bor mens de er i Berlin. Både Lucia og Maxilimian forskrekkes da de får øye på hverandre. Hun fordi hun dermed igjen får rippet opp minnene om det forferdelige som en gang hendte ... Han fordi han frykter at hun skal avsløre og angi ham, slik at han til slutt må ta sin straff ... 

Maximilian er medlem av en gruppe eks-nazister som gjør det som står i deres makt for å ødelegge gamle bevis på de ugjerninger de begikk under krigen. På et punkt begynner han å beskytte Lucia, hvis liv ellers vil være i fare dersom de andre i gruppen skjønner sammenhengen. 


Lucia blir igjen på hotellet da hennes mann reiser videre til neste by. Det har forsåvidt vært planen hele tiden, men på dette punktet i filmen ville jeg kanskje ha forventet en flukt. I stedet tar hun samme kveld i mot Maximilian på sitt hotellrom, og etter en del slossing og basketak, ender det med at begjæret tar overhånd. Dermed starter de på et løp som det skal vise seg er umulig å stoppe. Etter hvert forskanser de seg i Maximilians leilighet som de andre eks-nazistene har omringet, klar til å ta livet av dem så snart de måtte vise seg utenfor. (Klar til å sette en stopper for den forrykte sexleken deres, i følge filmens smussomslag - et poeng som ikke akkurat kommer veldig tydelig frem i filmen, synes jeg ... )


Dagene går og matlagrene i leiligheten svinner hen. Til slutt er paret tilbake der de en gang var. Hun utsultet og avmagret, han med full kontroll over alt som skjer. Skjønt han mener å elske henne, men kanskje uten å skjønne helt hva dette faktisk innebærer ... Det ligger an til stor dramatikk, som bygger seg gradvis opp til et slags antiklimaks ... 

Charlotte Rampling var 28 år da hun spilte inn denne filmen, og det skal ha vært denne  som medvirket til at hun for alvor slo gjennom som skuespiller og ble kjent. Kanskje først og fremst fordi filmen er så dyster, så mørk og så tragisk og hun så uendelig vakker og med helt opplagte talenter for karakterskuespillerroller? 



Den mest berømte scenen i filmen, der hun synger Marlene Dietrichs sang "Wenn ich mir was wünchen dürfte", beveger hun seg syngende rundt med bar overkropp - nokså oppsiktsvekkende i 1974 vil jeg anta, og sikkert noe av grunnen til at Charlotte Rampling for alvor ble lagt merke til - og den bibelske symbolikken ligger opp i dagen. Lucia fikk som belønning for denne opptredenen en av fangenes plageånders hode på et fat - en gave fra Maximilian. Kjærlighet? Makt og avmakt? Hvordan skal man ellers kunne forstå denne scenen fullt ut?


Hvorfor går Lucia tilbake til sin tidligere nazi-overgriper? Fikk hun ikke nok etter sitt tidligere fangenskap med grov mishandling for 15 år siden? Handler alt om det hun ble vant til, og som dermed fremstår som det trygge - selv om alle andre ville ha stukket av så fort beina kunne bære dem? Dette gir filmen ikke svar på. I seg selv temmelig provoserende etter mitt skjønn, fordi jeg ikke ser noen hensikt eller mening med denne vendingen i historien. Når det er sagt er det likevel grunn til å understreke at Charlotte Rampling gjør en glitrende tolkning av rollen som Lucia. Dirk Bogarde får også frem Maximilians dualisme. Han er en mann man ikke riktig kan bli klok på, der han rommer både ondskap og på et vis godhet. Han er ikke utelukkende et monster. Dette kommer frem mens han sitter som medlem av eks-nazist-gruppen, og hvor han egentlig bare ønsker å legge alt bak seg og leve et så anonymt og stillferdig liv som mulig. Og han beskytter Lucia, som har dukket opp fra fortiden og som kan avsløre alt ... Men så er det likevel ikke så enkelt å forsvinne inn i anonymiteten i et land som på den tiden var opptatt av å ta et skikkelig oppgjør med sin fortid - alt for å komme videre som et fullverdig medlem av den siviliserte verden. 

Alt i alt en merkverdig og sammensatt film det er vanskelig å forstå fullt ut, men som åpner opp for glitrende skuespillerprestasjoner fra de to hovedrolleinnehaverne Dirk Bogarde og Charlotte Rampling. Jeg kommer ikke unna en femmer på terningen her. 

Helt til slutt: mens jeg googlet på Charlotte Rampling og leste om hennes meritter på Wikipedia (som avslører en fantastisk liste over alle filmene hun har spilt i, og hvor det faktisk kan se ut til at hun bare blir mer og mer populær/brukt jo eldre hun blir, skjønt det nok er lenger mellom hovedrollene i dag enn tidligere), oppdaget jeg til min store glede at både "Night Train to Lisbon" (jf. romanen "Nattoget til Lisboa" av Pascal Mercier - release i februar i år og med Bille August som regissør) og "The Sea" (jfr. romanen "Havet" av John Banville - release i juni i år med Stephen Brown som regissør) er innspilt i år, og at Charlotte Rampling innehar rollene som hhv. Adriana do Prado og Miss Vavasour i disse filmene. Det er mao. bare å glede seg! 

Innspilt: 1974

Originaltittel: The Night Porter
Nasjonalitet: Italia
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Lucia Atherton), Dirk Bogarde (Maximilian Theo Aldorfer) m.fl.
Spilletid: 113 min.

lørdag 26. mai 2012

"Lemming" (Regissør: Dominik Moll)

Creepy spenningsfilm

Alain Getty og hans kone Benedicte har nettopp flyttet til en ny by etter at Alain, som er en suksessfull ingeniør, har fått en ny jobb. Foreløpig har de ikke kommet lenger enn at Benedicte er fulltids beskjeftiget med å innrede deres nye hus. Hun og ektemannen er svært lykkelige, og kan ikke få nok av hveran
dre.

Så inviterer Alains nye sjef Richard Pollock seg selv og sin kone Alice på middag. Møtet med dette ekteparet blir skjebnesvangert. Middagen blir en katastrofe, og årsaken er alt hatet og bitterheten som preger ekteskapet mellom Richard og Alice. Rett før de ankom til middag oppdaget Alain og Benedicte dessuten en gnager i vannlåsen på en utslagsvask, noe som forårsaket tette rør. Da det senere viste seg at denne gnageren var et lemmen, et dyr som bare lever i Skandinavia, er det betimelig å stille spørsmål ved om det er en sammenheng i alt ... Særlig da Alice senere kommer på uanmeldt besøk og ønsker å ta seg en liten lur på deres gjesterom, for så å nekte å komme ut. Etter først å ha lagt ut om at hun har forsøkt å forføre mannen hennes, og at hun nesten lyktes ... Alain og Benedictes en gang så lykkelige og perfekte liv nærmer seg etter hvert faretruende en avgrunn. Er deres kjærlighet nok til å redde dem fra katastrofen?

"Lemming" er en åndeløst spennende thriller, som preges av en uhyggestemning som kommer krypende inn under huden og blir der - helt til siste scene. Aldri tidligere har jeg sett Charlotte Rampling i en så til de grader usjarmerende rolle! Hun er den personifiserte ondskap. Så spørs det om mannen hennes er årsaken til alt, eller kun et offer for hennes ondskap og bitterhet? Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Se den heller selv!

Det er dokument
aren "The Look" som har inspirert meg til å bestille opp en del filmer med Charlotte Rampling, som jeg deretter har sett i tur og orden. Jeg blir sjelden skuffet over filmer hvor hun er med! Charlotte Gainsbourg kan jeg i grunnen styre min begeistring for, fordi jeg synes hun spiller den samme rollen uansett i hvilken film hun er med i, men denne gangen var hun faktisk noe bedre enn ellers. Jeg kan for øvrig ikke erindre å ha sett Laurent Lucas i noen film tidligere, men på Wikipedia kan jeg lese at han har deltatt i en rekke filmer som jeg i grunnen ikke kan si at jeg kjenner til. Han er i første rekke teatermann, og det er bl.a. filmen "Lemming" som har løftet ham frem som en skuespiller det er verdt å merke seg.

"Lemming" er
en film som fortjener terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på skuespillerprestasjonene, den creepy uhyggestemningen som vedvarer gjennom hele filmen samt at historien holdt meg i åndeløs spenning helt til siste slutt. 

Inn
spilt: 2005
Originaltittel: Lemming
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Dramathriller
Skuespillere: Laurent Lucas (Alain), Charlotte Gainsbourg (Benedicte), Charlotte Rampling (Alice), André Dussollier (Richard)
Spilletid: 124 min.

Stemningen for middagsselskapet er satt da Alice kommer over det forelskede
paret på kjøkkenet og karakteriserer dem som patetiske
Hva er det som egentlig er i ferd med å skje med ekteparet?
Benedicte forandrer seg
Alain og Benedicte har fått låne landstedet til Richard

torsdag 17. mai 2012

"The Mill and The Cross" (Regissør: Lech Majewski)

En film om et kunstverk

I "The Mill and The Cross" møter vi kunstneren Pieter Bruegel den eldre og hans maleri Korsvandringen - Kristi gang til Golgata. Den polske regissøren Lech Majewski har brukt tre år på å lage denne filmen, som er basert på Michael Francis Gibsons bok ved samme navn, og hvor temaet er nettopp en analyse av maleriet Korsvandringen. Regissøren har plukket ut noen av scenenen i dette komplekse maleriet, og forsøkt å flette de bakenforliggende hendelsene inn i et hele. Dette har krevd mye tålmodighet og fantasi. Hele tiden hviler møllen fra bildet i bakgrunne
n.

Pieter Brueg
el den eldre var en flamsk renessansemaler som levde i årene 1525 - 1569. Han levde mao. på samme tid som reformasjonen vant terreng i store deler av Europa. Ikke uventet handler derfor mye av handlingen i filmen - i den grad det faktisk er handling og ikke bare bruddstykker eller sekvenser i et slags lappeteppe - om brutale henrettelser av det man den gang oppfattet som kjettere - nærmere bestemt i Flanderen under den spanske inkvisisjonen (i 1564). Det er om lag 500 mennesker i maleriet Korsvandringen, og i filmen er det kun et par drøye håndfuller vi følger. Det er knapt med dialoger, for her er det de visuelle intrykkene som står i fokus. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og hver eneste scene er som hentet ut av et renessansemaleri. Ned til minste detalj hva gjelder kostymer, omgivelser, farger - alt for å skape den rette post-middelalderstemning. Akkurat dette er det faktisk et poeng å vite før man snurrer i gang denne filmen. Ellers kan man fort bli skuffet over det man opplever som manglende handling og muligens også sammenheng. 

Korsvandringen av Pieter Bruegel den eldre
"The Mill and The Cross" er en fascinerende og vakker film, hvor vi får noen små innblikk i livet til bøndene som levde rundt møllen - for ikke å glemme selve kunstneren selv. Vi treffer også den sørgende jomfru Maria i Charlotte Ramplings skikkelse. Jeg har ingen problemer med å skjønne at det å lage denne filmen må ha vært meget krevende og kostbart. Her er det brukt moderne teknologi - bl.a. 3D effekter, kan jeg lese på nettet - bl.a. for å få frem den rette stemningen og kanskje også, for alt jeg vet, å lage kunstige kulisser som skal samsvare med maleriet til Bruegel. Resultatet har blitt en veldig annerledes film. Dette er uansett ikke en film som kommer til å slå an veldig bredt, tror jeg. Til det er den nok litt for spesiell. Men for sånne som meg, som ser et par hundre filmer eller noe slikt i løpet av et år, hører den definitivt med! Jeg synes filmen fortjener terningkast fem

Innsp
ilt: 2011
Originaltittel: The Mill & The Cross
Nasjonalitet: Polen
Språk: Engelsk
Skuespillere: Rutger Hauen (Pieter Bruegel), Michael York (Nicolaes Jonghelinck), Charlotte Rampling (jomfru Maria), Joanna Litwin (Pieters kone), Marian Makula (mølleren)
Spilletid: 92 min.)







tirsdag 15. mai 2012

"Aberdeen" (Regissør: Hans Petter Moland)

Trøblete far-datter-forhold

Kaisa jobber som advokat i London. Hun er dyktig og suksessfull, og er i tillegg meget vakker. Det er høy partyfaktor i livet hennes og hun spriter gjerne opp festene med litt kokain 
også.

Dagen etter en fest av det meget livlige slaget, blir hun oppringt av sin mor. Moren (spilt av Charlotte Rampling) ligger for døden, og hun har ett siste ønske: at Kaisa skal reise til Norge og hente sin alkoholiserte far Thomas hjem til Aberdeen. Kaisa har ikke sett sin far på ti år, og hun skjønner at dette kommer til å bli et meget krevende oppdrag. Men hun gjør det.

I Norge finner hun faren (i Stellan Skarsgårds skikkelse) mer forkommen enn noen sinne. Han har ikke lyst til å bli med til Aberdeen, men hun truer og lokker og motvillig blir han med. Det første hinderet består i at han ikke får være med på flyet over til London fordi han er for full. Dermed er Kaisa nødt til å kjøre ham til Bergen og satse på å ta båt over til Storbritannia. Det er en strabasiøs reise for en ung kvinne og hennes far, som ikke et øyeblikk er edru ... Underveis møter de på Clive, en ensom trailersjåfør som skal bli mer nødvendig enn noen av dem aner ... Først da Kaisa selv ligger nede for telling, våkner det opp noe som kan ligne ansvarsfølelse i faren, og for en gangs skyld er det noe utenfor ham selv som er viktigere enn alkoholen. Så spørs det om de rekker frem til Aberdeen før moren dør ...

Den ytre handlingen i denne filmen er nokså enkel. De
t handler om en reise fra Norge til Aberdeen, og lite annet. Desto mer spennende er det jeg oppfatter som det underliggende temaet, nemlig om forholdet mellom en alkoholisert far og en datter. Ja, for han er vel hennes far? Underveis er ingenting egentlig sikkert, og dette gjør noe med dem mens de er på vei til Kaisas mor, som er innlagt på sykehus og som kan dø når som helst. Charlotte Rampling opptrer nærmest i en slags gjesterolle, mens Stellan Skarsgård og Lena Headey spilte de sentrale rollene som hhv. far og datter. Samtidig som temaet er så trist, så trist, var det også en underliggende humor og varme oppi det hele. Denne filmen ble spilt inn i 2000, og Stellan Skarsgård har etter dette hatt litt vel mange roller i samme gate - så pass mange at jeg for min del er litt lei av rollen forfyllet mann med et mimikkløst ansiktsuttrykk. Den som utvilsomt bærer denne filmen er sjarmbomben Lena Headey. Dessuten var det litt morsomt å se et knippe av kjente norske skuespillere i små glimt, selv om de færreste hadde en eneste replikk. Som for eksempel Frøydis Armand og Jan Grønli som farens svire-"brødre" ... Jeg er noe i tvil om det blir terningkast fire eller fem her, og ender på noe midt i mellom. 

Innspilt:
 2000
Originaltittel: Aberdeen
Nasjonalitet: Norge, Sverige
Genre: drama, komedie
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Thomas), Lena Headey (Kaisa) , Ian Heart (Clive), Charlotte Rampling (Kaisas mor)
Spilletid: 111 min.

Kaisa i storform
Kaisas forfyllede far
Clive tar seg av Kaisa

torsdag 10. mai 2012

"Heading South" (Regissør: Laurent Cantet)

Sexturisme på Haiti

Vi befinner oss på øya Haiti på 1980-tallet - i den perioden diktatoren "Baby Doc" regjerte (1971 - 1986). Samfunnet var på denne tiden preget av korrupsjon og økende kriminalitet. Dette forhindret imidlertid ikke at øya utgjorde et ferieparadis for amerikanere - i særdeleshet for kvinner som ikke var så unge lenger, og som søkte litt flørt, 
spenning og avslapning fra en ellers krevende og kanskje kjedelig hverdag.

De Nord-amerikanske kvinnene Brenda, Ellen og Sue har vært på Haiti før, og de vet hva de får når de ankommer øya. Ellen er 55 år, singel og betatt av Legba, en ung og fyrrig sjarmør som har "alt": en stram, muskuløs og fremfor alt ung kropp, en gåtefull sjarm og et forførerisk vesen ... Dessuten er han intelligent og fremstår derfor som en spennende samtalepartner. Idet vi introduseres for kvinnene, er han mest Ellens (i Charlotte Ramplings skikkelse), og hun strutter derfor av en selvtilfreds selvtillit i rollen som kvinne med stor K. Men dette er bare inntil Brenda ankommer. Hun har hatt en affære med Legba tidligere, og har forventninger om et eventyr med ham under sin ferie ...

Samtidig som det bygger opp til rivalisering om Legbas gunst, er Ellen så stolt at hun ikke for sitt bare liv vil innrømme at hun har følelser for gutten. I stedet håner hun Brendas romantiske drømmer - like mye som hun håner Sues fedme. Mens kvinnene er opptatt av sine feider, havner Legba i alvorlig trøbbel. Og plutselig handler det hele om liv og død ...

Kontrasten mellom de middelaldrende kvinnenes drømmer om uskyldig ferieflørt med unge fargede menn og det livet disse mennene (for ikke å si ungguttene) lever, er enorm. Mens kvinnene lever ut feriedrømmene på kritthvite strender, er de omgitt av en farlig verden som etter hvert kommer nærmere enn de ville likt å vite. Filmens tema - det kontroversielle som ligger i forholdet mellom eldre, hvite, rike kvinner og unge, fargede, fattige menn - menn som prostituerer seg for gaver og penger - blir meget godt beskrevet i denne filmen. Det er for øvrig ikke opplagt hvem som egentlig utnytter hvem når det kommer til stykket, selv om det er nærliggende å tenke at offeret er den mest ressurssvake av partene, som har prostitusjon som levevei for å overleve. Like fullt med noe mer preg av likeverdighet tross alt enn hva vi forbinder med kvinnelig prostiusjon.

Charlotte Rampling spiller rollen som Ellen helt fantastisk i denne filmen. Hun gir ganske enkelt alt! Ménothy Cesar fremstilte også Legba på en meget overbevisende måte. Det som for øvrig gjorde filmen ekstra interessant var at de tre kvinnene Ellen, Sue og Karen tilnærmet seg de haitiske mennene på høyst ulike vis, grunnet sine ulike holdninger til disse mennene. Ingen av dem fremstår som typiske horekunder, og innerst inne drømmer de egentlig om kjærlighet, alle som en. Det pinlige i å betale guttene løste enkelte av dem ved å gi gaver. Dermed fjernet de seg fra hva dette egentlig var - prostitusjon, verken mer eller mindre. De var sexturister, men ville blitt sjokkerte over å bli kalt dette. Alle tre nyter den oppmerksomhet som blir dem til del - uinteresserte som i alle fall Ellen og Brenda er i menn på deres egen alder - desillusjonerte, fete og kvapsete, øldrikkende slappfisker av noen menn ... Nei, da foretrekker de sjokoladebrune, stramme kropper med sprettrumper og six-pack-mager! At guttene neppe har kommet seg ut av tenårene tenker de ikke så mye på i grunnen ... Sue er gift, og søker atspredelse fra et drepende kjedelig ekteskap. Kulissene i filmen - Haitis kritthvite strender - er nydelige, og skaper en perfekt ramme for den overfladiske flørten kvinnene koser seg med. It´s holliday!

Her blir det terni
ngkast fem!

Innspilt: 2005

Originaltittel: Vers le sud
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Ellen), Karen Young (Brenda), Louise Portal (Sue), Ménoyhy Cesar (Legba)
Spilletid: 104 min.

Ellen og Legba
Brenda rapper Legba fra Ellen
Sue nyter en elsker under sin husmorferie
Brenda drømmer om kjærlighet

Populære innlegg