"Some like it HOT" (Regissør: Billy Wilder)

Herlig Marilyn Monroe-komedie fra 1959

Etter å ha sett den flunkende nye filmen "My Weeks with Marilyn", har jeg vært på utkikk etter Marilyn Monroe-filmer, og i den forbindelse var "Some like it HOT" den første jeg kom over (på salg hos Platekompaniet for tiden). Resten må nok bestilles på nettet.

Musikerne Joe og Jerry blir uforvarende vitne til St. Valentines dag-massakren som fant sted i virkeligheten i Chicago i 1929. Hals over hode flykter de av gårde fra gangsterne, som ikke ønsker at noen - absolutt ikke noen - skal komme levende fra det som vitner til denne forbrytelsen.

Utkledd som kvinner tar guttene jobb i et kvinne-orkester. Stavrende av gårde på høyhælte sko, ustyrt med parykker og sminket til trengsel går de ombord på toget som skal bringe dem til Florida. Joe er blitt Josephine (i Tony Curtis´ skikkelse), mens Jerry er blitt Geraldine (i Jack Lemmons skikkelse). I begynnelsen klarer spesielt ikke Jerry å ta øynene fra alle de vakre, halvnakne kvinnene de er omgitt med rundt leggetid, og som toppes av vakre "Sugar" (spilt av Marilyn Monroe). Hun er vokalisten i orkesteret, og selv om det er forbudt, drikker hun litt for å muntre seg opp. Da hun oppdager at Geraldine har litt drikkevarer, er hun ikke sen om å krabbe opp i senga hans. Etterfylt av en hærskare med andre kvinner i samme ærende ... Det Geraldine får oppleve, har Jerry aldri vært i nærheten av ...

Mens de er ombord på toget, øver de inn reportoaret sitt - bl.a. den kjente låten "I wanna be loved by you". 



Moroa tar imidlertid for alvor til da orkesteret og dets medlemmer kommer frem til Florida. For det er ikke bare de ekte damene i bandet som blir nedrent av tilbud fra millionærmenn, men også Jospehine og Geraldine. Dermed er det duket for mange herlige scener underveis, selvsagt toppet av Marilyn Monroe som drømmer om å treffe en millionær. Og hva skal pengelense Joe/Josephine gjøre - han som er så forelsket i henne, men som aldri kan konkurrere ut en millionær?

Denne gamle svart-hvitt-filmen er virkelig vel verdt å få med seg! De kunne tingene sine den gangen også, filmregissørene, fotografene, kostymedesignerne osv. Mye som senere har druknet på teknikkens alter, eller som er skapt i datarommet, var dessuten mer ekte vare den gangen. Trioen Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon er ganske enkelt ubetalelige i sine roller i denne filmen! Her handler det om drømmer, om å oppleve sann kjærlighet (men hvor det ikke gjør noe om det er noen millioner involvert heller), om å bli sviktet igjen og igjen, og gi opp håpet (jf. Marilyn Monroes vakre sang "I´m through with love"), for så å oppleve at håpet gjenoppstår ... Jeg gir terningkast fem og en halv.

Dette var for øvrig en av de siste filmene Marilyn Monroe spilte inn. Under innspillingen av "Some like it HOT" var hun nemlig 33 år, og hun døde tre år og tre filmer senere. 

Innspilt: 1959
Originaltittel: Some like it HOT
Norsk tittel: Noen har det hett
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Marilyn Monroe ("Sugar"), Tony Curtis (Joe/ Josephine), Jack Lemmon (Jerry/Geraldine)
Spilletid: 117 min.

"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."

Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem ...

Innspilt: 1960
Originaltittel: La dolce vita

Nasjonalitet: Italia, Frankrike

Genre: Drama

Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)

Spilletid: 2 t 53 min.

Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen

Marcello og Sylvia

Jetset-liv ved Via Veneto

"Rebecca" (Regissør: Alfred Hitchcock)

Spennende Hitchcock-klassiker


Innspilt: 1940
Originaltittel: Rebecca
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Joan Fontaine (den nye fru de Winter), Laurence Olivier (Maxime de Winter), Judith Anderson (fru Danvers), George Sanders, Nigel Bruce, Gladys Cooper, Florence Bates, Reginald Denny, C. Aubrey Smith, Melville Cooper, Leo G. Carroll, Leonard Carey, Philip Winter, Edward Fielding, Forrester Harvey, Lumsden Hare, Edith Sharpe
Spilletid: 126 min.
Basert på Dahne Du Mauriers roman "Rebecca"

Det er ikke en gang to uker siden jeg gjenleste Dahne Du Mauriers roman "Rebecca", men da jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert, var jeg ikke sen om å bestille denne filmen fra England.

I min bokomtale av romanen har jeg redegjort for hendelsesforløpet, og jeg viser rett og slett til denne. I det følgende nøyer jeg meg med å komme med min personlige vurdering av filmen.

Filmen ble innspilt kun to år etter at boka kom ut for første gang - dvs. i 1940. Den er naturligvis i svart-hvitt. Tidens tann har tæret på filmen, og selv om den tidvis er åndeløst spennende, får en del av scenene et noe kunstig preg over seg når det er så tydelig at det er tale om kulisser i et filmstudio. Men slik var det jo den gangen. Noe som imidlertid har tålt årene som har gått, er skuespillerprestasjonene. Joan Fontaine har virkelig lykkes i å skape den nye fru de Winter og hennes angst for fru Danvers, den fryktinngytende sjefen for tjenerstaben på godset Manderley. Fru Danvers nesegruse beundring for den forrige fru de Winter kaster spøkelsesaktige skygger over det nygifte paret. Kan de bli lykkelige i disse omgivelsene, hvor minnene etter Rebecca er påtrengende til stede absolutt hele tiden?

"Rebecca" er selvsagt omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Og her kan man lese at selv om Hitchcocks mange filmer oppnådde nominasjoner i bøtter og spann, var det kun for "Rebecca" han mottok Oscar (i klassen beste film). Fordi jeg selv ikke er i stand til å si det bedre, siterer jeg fra "1001 filmer ... ":

"Alle hans (dvs. Hitchcocks) kunstneriske talenter ble brukt med full effekt: den uklare og mystiske bakgrunnen, mistankene som lurer like under overflaten, eventyrromansen som er dødsdømt på grunn av en fortid som trenger seg på, og selvfølgelig det truende gjenferdets lumske spill. Rebecca mangler noe av Hitchcocks varemerke, nemlig lekelysten, og vi savner hans humoristiske sans. At det ikke finnes munterhet, skyldes ikke minst den uopphørlige dystre, skremmende stemningen i Du Mauriers melodramatiske roman. Den uskyldige Fontaine drives nesten til vanvidd av Manderleys hemmeligheter, men Hitchcock lar mer enn gjerne spenningen bygge seg opp mot den uforglemmelige avslutningen." 

Filmen er svært tro mot boka, med unntak av slutten. Her har Hitchcock tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen enda mer spennende, uten at jeg skjønner at det skulle ha vært nødvendig. Jeg konkluderer med at dette er en av filmklassikerne det er veldig ok å få med seg, og mener at filmen fortjener terningkast fem.

"Hiroshima mon amour" (Regissør: Alain Resnais)

En grusomt vakker kjærlighetshistorie ...


Innspilt: 1959
Nasjonalitet: Frankrike, Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Emmanuelle Riva, Eiji Okada, Stella Dassas, Pierre Barbaud, Bernard Fresson
Spilletid: 86 min.

En fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt møtes tilfeldig i Hiroshima på slutten av 1950-tallet. Byen bærer fremdeles preg av ødeleggelsene fra andre verdenskrig, men er under gjenoppbygging. Mannen og kvinnen forelsker seg i hverandre og tilbringer den siste tiden sammen før kvinnens avreise til Frankrike.

I løpet av deres siste natt sammen betror de hverandre sine dypeste hemmeligheter, som de aldri tidligere har fortalt noen. Begge er gift på hver sin kant, og det umulige i situasjonen gjør deres nyvunne lidenskap desto sterkere. Samtidig som de innser at deres tid snart er ute, opplever de at det er helt umulig for dem å skilles ...

Jeg siterer fra DVD-coveret:

"Alnain Resnais ble med "Hiroshima Mon Amour" en av forgrunnsfigurene i den nye franske bølgen. Filmen er en gripende kjærlighetshistorie i atombombens skygge, etter Marguerite Duras Oscar-nominerte manus, om hvordan vår glemte, mørke fortid kan forme det nåværende og avgjøre vår fremtid."

Dette er en av filmhistoriens klassikere som det er vel verdt å få med seg. Den er selvfølgelig omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Innledningen i filmen er meget spesiell. Den er nærmest dokumentarisk i formen når den viser sekvenser fra selve atombombingen, fra ødeleggelsene etterpå, fra gjenoppbyggingen og fra museet med minner fra Hiroshima-atombomben. Samtidig er den nesten episk til å begynne med, eller som det er sagt på coveret: "et filmdikt i mesterklassen". Påminnelsen om grusomhetene fra krigen får kvinnen til å huske sin tyske kjæreste fra krigen, et kjærlighetsforhold som fikk store konsekvenser for henne da krigen var slutt og tyskertøsene skulle straffes. Nettopp det forhold at filmen er i svart-hvitt forsterket min opplevelse av den stemning og atmosfære som hersket mellom de to elskende. Her skildres en vakker og intens kjærlighet, samtidig som tragedien ligger på lur. Begge er bundet på hver sin kant, sviker den de er gift med og kan aldri få hverandre. Og kanskje er det nettopp dette som får lidenskapen til å virke så sterk - at den er umulig ... ?

Skuespillerprestasjonene var for øvrig glitrende! Så glitrende at man kan lure på om dette bare var skuespill ...

Jeg gir terningkast fem.

"Sykkeltyvene" (Regissør: Vittorio De Sica)

Rørende om et far-sønn-forhold

Innspilt: 1948
Originaltittel: Ladri Di Biciclette
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere:  Lamberto Maggiorani, Enzo Stajola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda,Vittorio Antonucci, Giulio Chiari, Michele Sakara, Elena Altieri, Carlo Jachino, Nando Bruno, Fausto Guerzoni, Umberto Spadaro,Massimo Randisi
Spilletid: 86 min.

Vi befinner oss i etterkrigstidens Roma hvor arbeidsledigheten er svært høy. Har man jobb, går det meste greit. Har man ikke jobb, er dette ensbetydende med fattigdom og sult.

Antonio Ricci er arbeidsledig, og så er han plutselig så heldig at han får tilbud om en jobb. Jobben går ut på å klistre opp kinoplakater rundt i byen. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, men det har ikke Antonio. Gode råd er dyre, og ved å pantsette familiens sengetøy får han tak i en sykkel. Dermed kan han takke ja til tilbudet om jobb. Hele familien er både lettet og lykkelig!

Antonio har imidlertid knapt rukket å tiltre jobben før sykkelen hans blir stjålet. Han forfølger sykkeltyven et stykke, men må til slutt gi opp. Tyven har for stort forsprang. Fortvilelsen er stor, for ikke bare står jobben hans på spill. Hva skal familien spise dersom han ikke klarer å brødfø dem?

Antonio og sønnen Bruno tar opp jakten på sykkeltyven etter at saken er anmeldt til et temmelig likegyldig politi. Vi følger dem gjennom byen, og blir dermed vitne til at noen har det bedre enn dem, mens andre faktisk har det atskillig verre. Samholdet blant dem som befinner seg nederst på rangstigen, er sterk. Så sterk at selv om noen har stjålet noe, beskyttes tyven til det siste ...

Denne filmen er omtalt som et mesterverk. Jeg tror man må være godt over middels skolert innen film-kunsten for å skjønne hvorfor, men litt hjelp har jeg fått ved å slå opp hva som står om den i boka "1001 filmer du bør se før du dør". Filmen omtales som ett av nøkkelverkene i italiensk nyrealisme, og skildringen av far-sønn-forholdet anses som kanskje den fineste i filmens historie. Det var noe helt nytt at et barns perspektiv ble tatt med i en film, slik som det er gjort her. Jeg opplevde også forholdet mellom Antonio og sønnen Bruno som rørende. Filmen er innspilt i 1948, dvs. for mer enn 60 år siden. Den har absolutt noe å by på fremdeles. Blant annet skildrer den noen moralske dilemmaer som er ganske interessante. Dessuten belyser filmen en epoke i Italias historie, som for ettertiden har verdi i seg selv. Jo, jeg likte absolutt filmen, selv om jeg ikke er i stand til å bedømme den ut fra filmtekniske kriterier. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Helt avslutningsvis nevner jeg at filmen ble Oscar-belønnet (ærespris - beste utenlandske film).

"Jules & Jim" (Regissør: Francois Truffaut)

Innspilt: 1962

Skuespillere: Jeanne Moreau, Oskar Werner, Henri Serre

Spilletid: 102 min.

Jules og Jim er bestevenner i ordets egentlige forstand. De deler nemlig ALT med hverandre! Dikt de har skrevet, sine innerste tanker, den siste sigaretten …. Men at de også skulle komme til å dele sin store kjærlighet, hadde de vel neppe trodd.

Begge faller nemlig for den livsbejaende, vakre Catherine. Hun er som et friskt pust i livet deres, og dersom ikke omstendighetene hadde splittet dem i noen år, ville dette trekantkløveret antakelig ha fortsatt å henge sammen i det uendelige. Men så kommer første verdenskrig, og Jim og Jules havner på hver sin side av krigen; Jim på den franske siden og Jules på den tyske. Nokså tilfeldig blir det Jim som gifter seg med Catherine.

Catherine er imidlertid ingen enkel kvinne å leve sammen med. Hvis hun ikke til enhver tid føler seg dyrket og intenst elsket, stikker hun av for å finne dette andre steder. Selv ikke det forhold at hun og Jules har fått en nydelig datter, forhindrer at hun stikker av med andre elskere i perioder. Jules har for lengst avfunnet seg med dette, samtidig som han intenst håper at Catherine ikke skal forlate ham. Han lager derfor ikke noe nummer av at kona stikker av med andre og er utro etter noter. 

Da Jim noen år senere dukker opp i livet deres, forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene atter en gang. Spørsmålet denne gangen er om Catherine lar det bli med en flørt med Jim, eller om hun ønsker noe mer …

Denne franske svart-hvitt-filmen ble innspilt i 1962. Temaet i filmen er egentlig lite originalt, men var det kanskje den gangen filmen ble innspilt? Så hva er det som likevel gjør at filmen opplevdes veldig spesiell? Kanskje var det aller mest den intenst sterke utstrålingen til skuespillerinnen Jeanne Moreau som bar hele filmen? Hun er så til de grader seg selv nok, og plukker fritt av høydepunktene som livet byr henne – selv om det koster ektemannen hennes den lykke han hadde drømt om å få oppleve nettopp med henne … I stedet må han nøye seg med smuler etter som årene går. For Catherine fascinerer og fascineres av den ene mannen etter den andre, uimotståelig som hun oppleves for alle som kommer i hennes vei. Men blir forholdene for ”satt”, ja da kunne de være sikre på at det bare var spørsmål om tid før hun igjen bare stakk … evig og alltid på jakt etter det hun trodde var kjærligheten. Noe av det jeg opplevde som mest sjarmerende med filmen, var fortellerstemmen i bakgrunnen. 

Jeg synes filmen fortjener terningkast fire. Tiden har gått litt fra dette dramaet, men filmen er absolutt severdig!

Filmen er omtalt i ”1001 filmer du må se før du dør”. 

"Foreign Correspondent" (Regissør: Alfred Hitchcock) - 1940

I denne Hitchcock-filmen fra 1940 blir en journalist sendt fra USA til Europa under falsk identitet rett før utbruddet av andre verdenskrig.

Umiddelbart etter ankomsten blir utenrikskorrespondenten vitne til et mord på en nederlandsk diplomat. Og dermed trekkes han inn i førkrigstidens største spionsak.

Det er sagt om filmen at den skal ha vært medvirkende til at USA ble med i krigen.

Det er alltid fornøyelig å se slike gamle filmer! Biljaktene i denne filmen er bleke skygger av biljaktene i dagens moderne filmer, og skurkene er enda mer skurkaktige, på grensen til det karikerte. Som de fleste storfilmer - også fra 40-årene - inneholder filmen selvsagt en søt kjærlighetshistorie. Dette er et stykke filmhistorie av den nostalgiske sorten!