"On Body and Soul" (Regissør: Ildikó Enyedi)

Ungarsk film om en autistisk kvinne

Den ungarske filmen "On Body and Soul" var en av de fem nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med Oscar-utdelingen tidligere i år. Der konkurrerte den med svenske "The Square", libanesiske "The Insult", russiske "Loveless" og chilenske "A Fantastic Woman". Det var "A Fantastic Woman" som vant til slutt. Selv har jeg kun sett herværende film,"The Square" og "Loveless", men jeg ser frem til å få sett de andre filmene også. Det er for øvrig ikke mer enn to år siden ungarske "Son of Saul" vant Oscar i samme kategori. "On Body and Soul" er den andre ungarske filmen som noen sinne er nominert til Oscar. 

Jeg har ikke noe forhold til den ungarske regissøren Ildikó Enyedi (f. 1955). Hun er likevel en regissør man absolutt bør merke seg. Det har nemlig drysset noen priser over henne i årenes løp, og det betyr at hun for lengst er blitt lagt merke til. 

Endre er en av lederne på et slakteri. En dag begynner det en ny medarbeider på slakteriet, og dette er Mária. Hun er den nye kvalitetsinspektøren. Alle innser relativt raskt at hun er veldig spesiell. De kunne ha levd med at hun aldri smiler, men at hun er så til de grader nøye med kontrollen av kjøttet, slik at nesten ingenting holder mål, finner de vanskeligere å leve med. Endre prøver et stykke på vei å beskytte Mária mot de andres misbilligende blikk.

Dynamikken i miljøet blir igjen brutt da en ny slakter ansettes. Sanyi er bøllete i sin oppførsel, og han behandler verken de slaktede dyrene eller kvinnene på arbeidsplassen med særlig respekt. Han virker sexfiksert. Da et pulver som skal stimulere dyr til parring plutselig blir borte, faller mistanken fort på ham. 

De ansatte blir avhørt av en psykolog, som ønsker å personlighetsteste dem. Det er da det kommer frem at Endre og Mária har en ting til felles: de drømmer nemlig hver natt at de er en hjort som vandrer rundt i en skog. Dette får begge til å åpne opp øynene for hverandre, og de bestemmer seg for å tilbringe en natt sammen. 

Det hele er imidlertid ikke enkelt, fordi Maria ikke takler fysisk nærhet. Det oppstår mange forviklinger dem imellom, inntil de finner tilbake til hverandre. 

For meg ble dette en veldig rar film, hvor jeg hadde problemer med å tro spesielt på rollefiguren Mária. Hun spiller riktignok en autistisk kvinne med fotografisk hukommelse, fullstendig manglende ansiktsmimikk og uten evne til å forstå det sosiale spillet på arbeidsplassen sin. Så langt, så greit. Hennes og Endres felles drøm, og hennes oppvåkning som varm kvinne ble imidlertid for søkt for meg. Det ble også etterforskeren på slakteriet. Jeg vet at mange elsker denne filmen, som er visuelt nydelig. Dessuten er den mer dyptpløyende tematikken at kjærligheten overvinner alt, bare man ikke gir opp. I alle fall ikke for det som er verdt å kjempe for! 

Se filmen og bedøm selv! 

"On Body and Soul" har gått på norske kinoer (med tittelen "Om kropp og sjel"), og den er å få tak i på DVD. 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Testről és lélekről
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Ungarn
Språk: ungarsk
Skuespillere: Géza Morcsányi (Endre), Alexandra Borbély (Mária) m.fl.
Spilletid: 116 min.

"Son of Saul" (Regissør: László Nemes)

Mesterlig om Holocaust - Vinneren av Oscar som beste fremmed-språklige film

"Son of Saul" var en av de Oscar-nominerte i klassen beste fremmedspråklige film. (Den vant.) Ryktene om filmens mesterlighet hadde allerede versert en god stund. Dersom det var en film jeg virkelig hadde bestemt meg for å se, så var det nettopp denne! Filmen hadde Norgespremiere 19. februar. 

Den ungarske filmregissøren László Nemes (f. 1977) debuterte med "Son of Saul" i 2015, og han vant bl.a. Cannes Film Festivals Grand Prix og Golden Globe for beste fremmedspråklige film (som første ungarske film noen gang). 

Handlingen i "Son of Saul" finner sted i Auschwitz i oktober 1944. Saul er medlem av Sonderkommandoen i Auschwitz. Han er jøde og i jobben forventes det at han skal være med på å vaske "dusjene" etter ofrene som er gasset ihjel, og brenne dem i kremasjonsovnene etterpå. Tyskerne gjennomfører selve gassingen. Sonderkommando-arbeiderne fikk litt bedre vilkår enn andre fanger for å klare det fysisk anstrengende arbeidet med å lempe lik. Ved jevne mellomrom ble alle arbeiderne drept, og på denne måten forhindret tyskerne at det skulle være igjen vitner etter alle myrderiene.

Kameraføringen er hele tiden tett på Saul, og dette gjør at det meste av det som skjer rundt ham forblir litt diffust. Vi blir vitne til at enda et lass med fanger føres til garderobene og må kle av seg - før de gasses ihjel. Tyskerne roper at de må henge klærne sine på de tilmålte plassene, og de blir bedt om å skynde seg for at suppen de skal få etter på, ikke skal bli kald. Alt for å roe ned fangene, slik at panikken ikke skal ramme dem ... Fangene får selvsagt ikke suppe. Mens Sonderkommando-arbeiderne står og venter på at de skal rydde etter drapene, hører vi desperate skrik og vill banking på dørene - inntil det blir stille. Så er det deres tur til å lempe lik, og skrubbe gulv og vegger for blod og avføring, slik at den neste gruppen som skal gasses, ikke skal forstå hva de går til.

Saul gjør seg klar til å lempe lik ... 

Hvordan beholder man det menneskelige ved seg selv i en slik situasjon? Saul finner en gutt blant de døde. Han lever, men det er så vidt. Tyskerne tilkalles, og mens Saul står i bakgrunnen, kveler de gutten. Siden han overlevde, finner de ham interessant og sender ham til obduksjon. Saul følger med, og han kommer opp til legen - også han en fange - og ber om å få lov til å gi gutten en skikkelig jødisk begravelse. Han lyver og sier at dette er sønnen hans.

Ikke akkurat mye verdighet som preger den tyske SS-offiseren ...

Så følger vi Saul sammen med de andre Sonderkommando-arbeiderne, der det er om å gjøre å stikke unna gull fra de døde, fordi det er helt nødvendig å kunne bestikke noen før eller siden. Den som kan trekke frem et gullkjede fra skoen sin, berger gjerne livet sitt i gitte situasjoner. Dessuten skal vaktene ha sitt. Systemet er bygget opp slik at det skal bli noe til alle, og selve navet i Auschwitz er Kanada, der alle etterlatenskapene etter fangene sorteres og tas vare på. Der jobber det kun kvinner, og de er beinharde på forretninger og byttehandler. 

Tyskerne fremstilles lite flatterende, og annet er ikke å vente når temaet er Holocaust. "Herrefolket" fremstår nærmest som "untermensch" i de fleste situasjonene i filmen, mens fangene opptrer med verdighet. 

Vil Saul klare å få gitt gutten en skikkelig jødisk begravelse?

Saul får tak i liket til den unge gutten, og er fast bestemt på at han skal begraves på jødisk vis. Så begynner jakten på en rabbi ...

Dette er en av de sterkeste Holocaust-filmene jeg noen gang har sett! Årsaken til dette er blant annet kameraføringen, og det at vi kommer så tett på Saul. Dessuten er det noe med at mange av de sterkeste scenene forutsetter at vi bruker fantasien og ser for oss hva som skjer. Dermed "setter" bildene seg i hodet på en helt annen måte enn om vi hadde fått dette visuelt via lerretet. Alt handler om å overleve - nærmest fra den ene timen til den andre - og vi sitter bokstavelig fast i nakken hans, og puster i takt med ham. Dramaet er så intenst at jeg kjente at det borret seg inn under huden på meg. Géza Röhrig er i utgangspunktet ingen erfaren skuespillere, og egentlig er han poet. Fordi regissøren var fast bestemt på at karakterene i filmen skulle snakke sine karakterers eget språk, ble han valgt. Géza Röhrig  kommer fra det med bragd, og det er han og kameraføringen som i realiteten bærer filmen. Dette er rett og slett et meget originalt trekk fra regissøren, og medvirkende til at filmen har vunnet en rekke priser! Ikke én eneste gang hører vi en strofe av musikk, og er dermed helt henvist til den stemningen filmscenene i seg selv skaper. Den er tett, klaustrofobisk og hele tiden på bristepunktet av hva man kan tåle ... 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! Den er mesterlig på alle tenkelige vis!

På grunn av sterke scener har filmen fått 15-årsgrense. 

Innspilt: 2015
Norsk tittel: Sauls sønn
Nasjonalitet: Ungarn
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Géza Röhrig (Saul), Levente Molnár (Abraham), Urs Rechn (Oberkapo Biedermann), Sándor Zsótér (Doctor Miklos Nyiszli), Todd Charmont (false Rabbi Braun) m.fl.
Spilletid: 107 min.

"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene så mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!